1. No category

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
SKANDINAVISK HISTORIE
Vikingenes konger i sjøkrig:
Slaget ved
Svolder
I år 999 tørnet Skandinavias tre
konger sammen i et gigantisk slag ved
Svolder. Det ble en blodig kamp. Da
sverdene endelig hvilte, var kong Olav
Tryggvason død, og Norge ble overtatt
av Danmark og Sverige. Sjøslaget
avgjorde maktbalansen i Skandinavia
flere år frem i tid og ga vikingene den
freden de trengte for å plyndre i England.
SVOLDER/999
Til nå har forskerne
antatt at slaget ved
NORGE
Svolder foregikk i
SVERIGE
år 1000, men ny
DANMARK
forskning viser
SVOLDER?
at vikingtidens
årstall muligens er
feil utregnet. Den nye
dateringen tidfester slaget
til år 999. Ingen har enda kunnet
si noe sikkert om hvor Svolder
lå, men sannsynligvis lå stedet i
Øresund eller sør i Østersjøen.
18
Historie 5 • 2007
Ingen skulle kjempe Olav Tryggvasons
kamp for ham. Han forsvarte skipet
sitt “Ormen Lange” helt til det siste,
men overmakten var for stor.
ROBERT LINDVIG
Bildet er utelatt
pga. copyright
AV ANNETTE KRUHÖFFER
SKANDINAVISK HISTORIE
G
jennom hele vikingtiden kjempet kongene i Skandinavia steilt
mot hverandre. Maktbalansen i
regionen vippet snart til den ene, snart
til den andre siden.
I året 999 tørnet de tre landenes konger sammen i et gigantisk sjøslag ved
Svolder. Kampen gjaldt makten i Skandinavia, og kongene benyttet seg av
både svik og hemmelige allianser.
Slaget var så dramatisk og betydningsfullt at beretningen om det levde videre
blant de overlevende. Navnene på krigerne ble omhyggelig fortalt videre til de
neste generasjonene slik at heltene aldri skulle glemmes. Og dikterne forfattet kvad som ble overlevert fra munn til
øre helt til historikerne begynte å skrive
ned beretningen.
Blant historikerne var den islandske
høvdingen Snorre Sturlason, som hadde
inngående kjennskap til nordisk historie.
Han skrev ned fortellingen om slaget ved
Svolder til oss – etterkommerne.
Evig strid i Skandinavia
Bildet er utelatt
pga. copyright
Historien begynner da Olav Tryggvason tok makten i Norge i 994. Den
sittende herskeren, Håkon jarl, ble
drept, men hans to sønner, Eirik
og Svein, berget livet ved å flykte
til henholdsvis Danmark og Sverige.
Her ble de godt mottatt, for taperne i
en maktkamp var alltid velkomne ved
nabokongens hoff der de kunne gå og
vente på en anledning til å gjenerobre
sine gamle riker.
I Danmark het kongen på dette tidspunktet Svein Tjugeskjegg. Han hadde
blitt konge i 987 ved å gjøre opprør mot
sin far, Harald Blåtann, men tronranet
hadde skapt splid i landet – ikke minst
i forhold til de skandinavene som gikk
under navnet jomsvikinger.
Jomsvikingene hadde tradisjonelt støttet den danske kongen, men de var også
tett forbundet med den polske fyrsten
Burislav. Jomsvikingene hadde base ved
øya Rügen nord i Vendland (i dag det
nordøstlige Tyskland), og de tok Svein
Tjugeskjegg til fange kort etter at han
overtok makten. Svein måtte kjøpe seg
fri med sin egen vekt i gull og attpåtil
gifte seg med en vendisk prinsesse som
garanti for en stabil fred.
Også Sverige var i bevegelse. Grenseområdet mellom Sverige og Norge var
konstant åsted for stridigheter, og i perioder krevde både den norske og den
svenske kongen skatt av innbyggerne.
Ved den dansk-svenske grensen hersket
det tilsvarende uro. I begynnelsen av
990-årene angrep svenskene Danmark
med et visst hell. Hvor stort det danske
nederlaget var – og hvilke konsekvenser
det fikk – vet ingen i dag.
Ifølge den tyske historikeren Adam av
Bremen, som skrev om de nordiske landene på slutten av 1000-tallet, var det
en sviende ørefik. Adam var godt orientert; han hadde bl.a. den danske kong
Svein Estridsson, et barnebarn av Svein
Tjugeskjegg, som kilde.
Frontene trekkes opp
I 994 døde den svenske kongen Erik
Sigersæl. Sønnen Olof var mindreårig,
og hans mor, Sigrid, fikk derfor overdratt makten frem til gutten ble gammel nok til å styre landet. Muligens førte tronskiftet til en pause i striden mellom Danmark og Sverige.
Bare i England hadde de skandinaviske hærene ubetinget suksess. Det
Sverdet var det gjeveste våpenet
S
verdet var vikingens gjeveste våpen. Det var vanligvis 75-80 cm langt og ble båret i en skjede på venstre side. Selve bladet var av jern og som regel tveegget. Det var en kunst å smi jernet slik at det ble hardt
nok til å kløyve en hodeskalle, men samtidig også så
smidig at det ikke sprakk når det traff målet.
Enkelte sverd var praktstykker med rikt dekorerte
gullskjefter, andre hadde enklere dekor. Men et godt
sverd var en ytterst verdifull gjenstand, viser beretnin-
DORLING KINDERSLEY
gen om kongesønnen Håkon, som ble sendt av sin far
Harald Hårfagre til den engelske kong Adalstein for å
bli oppfostret i den kristne troen.
Da Håkon ble voksen, ga Adalstein ham et sverd
med et skjefte av gull og en legendarisk klinge: Den var
så skarp og sterk at Håkon hogde gjennom en kvernstein helt inn til øyet da han prøvde sverdet. Etter det
het det aldri annet enn Kvernbit, og Håkon beholdt det
hos seg til sin død flere år senere.
var gjennom plyndringer og utbetaling
av såkalt danegjeld fra de hardt prøvede britene at de skandinaviske herskerne fikk penger til å fortsette kampene
på hjemmebane.
Olav Tryggvason var bare 27 år da
han ble konge av Norge, men han var
likevel en erfaren høvding.
Han hadde vokst opp i Russland og
hadde allerede en lang karriere som viking både i Østersjø-området og på De
britiske øyer bak seg. Legendene om
ham er mange – de forteller bl.a. at han
i en årrekke var gift med en vendisk
prinsesse, og at han etter hennes død
levde som pirat i Nordsjøen.
Da Olav hørte om motstanden mot
Håkon jarl, dro han til Norge for å lede
et kupp mot kongen. Olav var helt på
det rene med at han ikke kunne holde seg på tronen uten allierte. Blikket
hans falt på Sverige, der den gamle kongens død åpnet for muligheten for et
ekteskap med enken.
henne ville både gi fred ved Danmarks
grense mot øst og åpne muligheten for å
fordrive Olav Tryggvason fra Norge slik
at Eirik jarl kunne bli innsatt som regent
i landet – selvsagt mot en passende skattebetaling til Danmark.
Svein Tjugeskjegg handlet raskt. Han
skilte seg fra sin vendiske kone og sendte henne hjem slik at han kunne gifte
seg med Sigrid. Nå kontrollerte Svein i
praksis både Danmark og Sverige.
Et desperat redningsforsøk
Norges konge Olav Tryggvason var ifølge beskrivelsene en flott mann med alle
de kvaliteter en sann helt skulle ha: Han
var en fremragende idrettsmann som
kunne måle seg med de beste. Det ble
sagt om ham at han kunne danse på årene utenbords i skipet sitt mens mennene rodde. Og like så blid og munter som
han var blant venner, like grusom var
han overfor sine fiender.
Men hardheten – som Olav også lot
de av sine landsmenn som ikke ville
gå over til kristendommen merke – ga
Ekteskapsplaner havarerer
Enkedronning Sigrid var av finere av- ham fiender. Ikke alle norske stormenn
var begeistret for den
stamming. Hun hadde
nye kongen. Og risikoord på seg for å være
en for at de ville gjøre
både hoven og mektig
felles sak mot den nye,
– og hennes egenråfasttømrede danskdighet hadde gitt hensvenske alliansen var
ne tilnavnet Storråde,
svært stor.
men hun var samtiOlav Tryggvason til den
Så øynet Olav
dig nøkkelen til Svesvenske enkedronning Sigrid
Tryggvason en desperige: Hvis Olav Tryggrat mulighet: Den danvason kunne gifte seg
med henne, ville han stå sterkere over- ske kongen hadde riktig nok sendt hjem
sin vendiske dronning i unåde, men for
for Svein Tjugeskjeggs angrep.
Høvdingen og historikeren Snorre å blidgjøre den polske fyrst Burislav hadSturlason forteller at Olav fridde til Si- de Svein Tjugeskjegg lovet ham sin søsgrid. De kom så langt med forhandlinge- ter Tyra som hustru. Tyra var imidlertid
ne at de møttes på grensen mellom Nor- ikke det spor interessert i dette ekteskapet og stakk av fra sin nye ektemann –
ge og Sverige for å avtale vilkårene.
Men i siste øyeblikk strandet plane- ifølge kildene til og med før ekteskapet
ne på at Olav var kristen, mens Sigrid var fullbyrdet og dermed gyldig.
var tilhenger av den gamle åsatroen. Og
hun var altfor klok til å prøve å kristne Olav gifter seg med Tyra
svenskene med makt.
Kongelige ekteskap handlet ikke om
Da forhandlingene mellom dem gikk kjærlighet, men om utenrikspolitikk, og
i stå, gjorde Olav Tryggvason et alvor- Tyras handling tangerte landsforræderi.
lig feilgrep. I sin ergrelse slo han Sigrid i Hun var helt klar over at hun ikke kunne
ansiktet med en hanske og utbrøt: vente seg forståelse hvis hun dro hjem
“Tror du jeg vil ha deg slik – hedensk til Danmark. Derfor reiste hun direkte
som en hund!”
til Norge, og i samme øyeblikk som hun
Sigrid ble rasende og reiste hjem. Hun satte foten på norsk jord, sendte hun
var ydmyket og fornærmet. I denne situ- bud til Olav Tryggvason om hjelp.
asjonen så den drevne maktpolitikeren
Olav så straks fordelene ved å gifSvein Tjugeskjegg sitt snitt til å skape te seg med henne: Ikke bare rådet hun
en allianse med svenskene ved hjelp av over en stor medgift, hun ville samtienkedronning Sigrid. Et ekteskap med dig være hans gissel fra det danske
“Tror du jeg vil ha
deg slik – hedensk
som en hund!”
Høvding fra
Island skrev
ned historien
Snorre Sturlason vokste
opp med de gamle sagaene.
Han brukte dem til forskning.
S
norre Sturlason var en av Islands mest respekterte
høvdinger. Ved siden av sine politiske forpliktelser skrev han dikt
og studerte historie. Etter å ha
sammenlignet opplysninger fra
gamle sagaer med kvad og andre
beretninger, skrev han bl.a. de
norske kongers historie i verket
Heimskringla. Snorre havnet i
konflikt med kong Håkon, som
ville erobre øya. Kongen fikk Snorre drept i 1241.
Snorre vurderte kildene før han
skrev om de norske kongene.
Historie 5 • 2007
21
SKANDINAVISK HISTORIE
Kongekrone
og triumf i blikket – skandinavenes Jesus led
ikke på korset.
DORLING KINDERSLEY
Kristendom
ga rett til
å plyndre
Det er uvisst om de skandinaviske kongene virkelig trodde
på Gud, men det ga dem lov til
å herje blant hedningene.
K
ristendommen kom til Norden i siste del av vikingtiden.
Svein Tjugeskjeggs far Harald
Blåtann, som regjerte i Danmark
958-986, omtalte seg selv som
“den Harald som vant seg hele
Danmark og Norge og gjorde danene kristne”.
I Norge var Olav Tryggvason
svært hard i sin iver etter å spre
troen. F.eks. tvang han en norsk
stormann som nektet å forlate sin
gamle tro til å ligge med et fat glør
på magen. Men selv da mageskinnet sprakk nektet stormannen å
omvende seg.
Den svenske kong Olof døpte
sønnen Anund Jakob. Egentlig
skulle han bare ha det kristne navnet Jakob, men svenskene ville
ikke at deres neste konge skulle
ha et så fremmedartet navn.
Det kan ikke utelukkes at disse
kongene var oppriktig troende,
men deres omvendelse tjente i
høy grad politiske formål. Troen
ga mulighet for allianser med resten av Europa, samtidig som den
forhindret at andre lovlig kunne
overfalle en. En kristen konge
hadde plikt til – eventuelt med
vold – å utbre troen til naboer
som enda ikke var kristne.
22
Historie 5 • 2007
kongehuset. Selv om Svein Tjugeskjegg
ikke omfattet sin søster Tyra med varme følelser, ville hennes barn likevel være Sveins nevøer og dermed
på lengre sikt være arveberettiget til
den danske tronen. Samtidig har Olav
trolig også håpet på at det feilslåtte ekteskapet mellom Tyra og fyrst Burislav ville ødelegge de vennskapelige forbindelsene mellom Danmark og Polen.
Hvis alt dette inngikk i Olavs forventninger da han giftet seg med Tyra, må
ekteskapet ha vært en stor skuffelse for
ham. Svein Tjugeskjegg lot seg ikke blidgjøre; tvert imot ble han så rasende at
han på ingen måte ville hjelpe til med å
få Tyras medgift tilbake fra fyrst Burislav.
Svein avsto heller ikke fra å alliere seg
med svenskene mot Olav Tryggvason.
Olav drar mot sør
Som aller siste utvei besluttet Olav Tryggvason selv å seile til Burislav i Vendland. Her ville han forsøke å få Tyras medgift utlevert, forteller
Snorre. Men samtidig
var det også Olavs siste mulighet for å finne
allierte til forsvaret
mot angrepet han forventet fra Danmark og
Sverige.
Før han forlot Norge, ordnet Olav med
alt til sitt fravær. Trofaste menn ble innsatt til å ivareta styret av landet mens
kongen var på reise. Som en av sine siste
handlinger fikk Olav også sendt prester
til Island for å spre kristendommen der.
Leiv Eiriksson – med tilnavnet “den hepne” – ble i samme ærend sendt tilbake
til Grønland. På denne turen kom Leiv
helt til Vinland (Nord-Amerika), men det
fikk aldri Olav høre om.
Olav Tryggvason forlot Norge med
hele flåten – 60 langskip rådet han over.
En lang rekke venner og slektninger fulgte ham på ferden, som skulle bli hans siste. Flåten seilte ned gjennom Øresund til
de sørlige delene av Østersjøen.
forberedte et angrep på ham når han
seilte hjemover mot Norge.
Olavs forhandlinger med den polske
fyrsten Burislav trakk i langdrag, men
omsider kunne han ta avskjed med en
avtale i lommen og vende hjemover.
Han hadde ingen anelse om at jomsvikingene, som egentlig var fyrstens allierte og derfor satt til bords under forhandlingene mellom Polen og Norge,
hadde en hemmelig avtale med Svein
Tjugeskjegg. Så snart Olav var klar til
å reise hjem, skulle jomsvikingenes leder Sigvalde jarl sende bud til de allierte, som lå i bakhold ved Svolder.
Svolder – stedet som forsvant
Hvor Svolder lå – eller ligger – vet ingen i dag. Verken arkeologer eller stedsnavnsforskere har vært i stand til å finne slagstedet, og blant de historiske kildene hersker det stor uenighet. Historikeren Adam av Bremen mener at Svolder lå i Øresund, mens
de norsk-islandske kildene angir et sted nær
kysten sør i Østersjøen.
Adams utsagn
har stor vekt, for han
skrev ned sin beretning bare ca. 75 år etter slaget. Da islendingene begynte å skrive
ned historien, var det
gått et par hundre år.
Til gjengjeld har skandinavene større
innsikt i skip, sjøslag og navigasjon.
Olav Tryggvason
var omringet og
uten en sjanse.
Hans menn
kjempet
sanseløst videre.
Jomsvikingenes dobbeltspill
Den danske kong Svein og den svenske kong Olof hadde ikke ligget på latsiden. De allierte seg med en gruppe nordmenn under ledelse av Eirik
jarl. Målet var å knekke Olav og få full
kontroll over de skandinaviske farvannene. Mens Olav Tryggvason oppholdt
seg i Vendland, la de allierte planer og
“Ormen Lange”
Kildene forteller at det var en vakker
morgen da den norske flåten endelig
gjorde seg klar til å seile hjem, forsterket med et følge av jomsvikinger.
Det var skip av alle størrelser, helt fra
små, bredbukete knarrer, som egentlig
var beregnet til transport av varer, til
slanke langskip som skar seg mer enn
en meter ned i vannet.
Det vakreste skipet av dem alle var
kong Olavs eget, “Ormen Lange”. Snorre forteller at det var det største skipet
som noensinne var bygget; det hadde
plass til mer enn 600 mann. Stavnen
løftet seg majestetisk opp til en svimlende høyde og endte i et forgylt dragehode fortrukket i en redselsfull grimase.
Selve skipet strålte i de mest vidunderlige farger. Ingen kunne være i tvil om
at det var en konge som kom seilende
med dette skipet. Seilasen det første lange stykket ut av havna snodde seg i den
CORBIS
smale leia mellom øyene. Selv om historikerne ikke vet nøyaktig hvor på Østersjøkysten det norsk-polske toppmøtet fant sted, er farvannene kjent: Lange strekninger består av småøyer, fjorder og innsjøer. Datidens byer lå skjult
inne bak beskyttende rev og sandbanker, der skipene måtte manøvreres forsiktig for ikke å gå på grunn.
Den vanskelige innseilingen ga befolkningen tid til å forberede forsvaret – men
den betydde også at det tok tid å få de
store skipene ut på havet igjen. Jo større
skipet var, desto langsommere måtte det
manøvreres gjennom. Derfor kom småbåtene ut først, mens Olav Tryggvason
og hans stormenn fulgte etter.
Svein og Olof legger seg i bakhold
Sikten var optimal på denne dagen som
skulle endre maktbalansen i Norden i flere år etterpå. De allierte fra Danmark og
Sverige hadde skjult skipene bak noen
småøyer. Snorre forteller at fra skjulestedet sitt kunne kongene Svein og Olof observere alle krigsskipene som kom forbi.
Mennene om bord var tilsynelatende
helt avslappet, men en anspent taushet
markerte at noe var i vente.
De første, små skipene fikk ikke stor
oppmerksomhet, men snart kom de staselige og imponerende langskipene. Og
til slutt – et flott skip med løftet stavn.
“Slikt et stort og vakkert skip – det må
være Olav,” utbrøt Svein Tjugeskjegg,
men Eirik jarl ristet på hodet. Han kjente hvert eneste skip i den norske flåten –
og mennene om bord. Situasjonen gjentok seg med det neste skipet som var
enda større. Igjen ristet Eirik på hodet:
De kristnede vikingene fortsatte sitt gamle krigshåndverk, viser dette relieffet fra stavkirken i Hylestad.
“Det skipet lar vi passere, for det
tilhører Erling Skjalgsson, og det
er best for oss hvis han ikke
deltar i kampen.”
Eirik jarl fortsatte med å
holde de to kampklare kongene tilbake, selv om det ene
skipet større og vakrere enn
det andre passerte. Blant
danskene og svenskene vokste mistilliten til nordmannen: Var han i virkeligheten ute etter å la Olav Tryggvason slippe unna, og visste
han overhodet hva han
Bildet er utelatt
pga. copyright
Øksen – billig, men effektiv
Det var billigere å lage en øks enn et sverd, og
derfor var øksen mer vanlig blant krigere flest i
vikingtiden. Men også enkelte krigere av høy
rang foretrakk å kjempe med økser, som kunne
være prakteksemplarer med gulldekorasjoner.
Høvdingen Skallagrim på Island fikk en forseggjort øks i gave av norske kong Eirik Blodøks.
Skallagrim sa ingenting da han fikk den, han
hang den bare opp over døren.
Da han en stund senere skulle slakte to okser,
stilte han dem sammen med halsene i kryss. Så
stakk han en møllestein inn under dem og tok
kongens øks. Med ett hugg skilte han de to hodene fra kroppene, og øksen bet seg ned i møllesteinen under dyrene.
Eggen på øksen knakk av og skjeftet sprakk.
Skallagrim sa fremdeles ingenting. Øksen ble
bare hengt tilbake på plass. Da det neste skipet
skulle til Norge sendte Skallagrim øksen med tilbake til kongen med ordene: “Ødelagt og sprukket er eggen på øksen, kongegaven! Blodøksens
gave er bløt, den biter ikke mer.”
DORLING KINDERSLEY
SKANDINAVISK HISTORIE
Slik gikk det
med seierherrene
fra Svolder
Etter slaget i 999 opplevde
Skandinavia en rolig periode,
mens kristendommen vant
innpass i de tre landene.
på tronen i Danmark etter at Olav
Tryggvason var ryddet av veien. I
de neste 14 årene ble de danske
angrepene på England trappet
opp, og i 1013 hadde Svein Tjugeskjegg erobret hele landet og
fordrevet den engelske kongen.
Svein fikk imidlertid bare nyte
seieren i et par måneder før han
fikk slag og døde mens han var i
Gainsborough. Han ble begravd i
York, men liket ble senere gravd
opp og brakt til Danmark.
Sveins ekteskap med den svenske enkedronning Sigrid ser ut
til å ha vært vellykket, for paret
fikk flere sønner og i hvert fall én
datter, Estrid, som ble mor til den
senere kong Svein Estridsson.
Eirik og Svein jarl regjerte
Norge i 15 år, uten at seierherrene Danmark og Sverige blandet
seg nevneverdig i deres styre. De
to brødrene var kristne, men lot
innbyggerne velge tro selv.
Eirik deltok i angrepene på England, og da Svein Tjugeskjeggs
sønn Knut den store erobret England i 1016, var Eirik en av den
danske kongens betrodde menn.
Eirik planla en reise til Roma i
1023, men han blødde i hjel før
avreisen fra England på grunn av
en byll i halsen.
Olof (Skötkonung) vokste
opp og overtok kongemakten i
Sverige da han kom til skjells år
og alder. Han ble døpt i 1008 og
var dermed landets første kristne
konge. Om det var dette faktum –
eller problemer med å forsvare de
svenske erobringene – er uklart,
men svenskene tvang ham til å ta
sin eldste sønn som medkonge,
slik at det ble orden i regjeringen.
Olof døde i 1021 eller 1022.
24
Historie 5 • 2007
BRIDGEMAN
Svein Tjugeskjegg satt trygt
kaste ankre og entrehaker ned på de dansksvenske skipene og
kjempe nedover, mens
danskene og svenskene
måtte fekte oppover.
Svein Tjugeskjegg
kom raskt til kort med
skipet sitt og måtte flykte tilbake på et av sine
ledsagerskip. Svenskenes kong Olof led samme skjebne. Nå lå de
to kongene i bakgrunnen og sendte piler og
spyd mot den norske
kongen.
Eirik jarl erkjente
raskt hvilket feilgrep det
var å la Olav Tryggvason
bestemme kampstrateNoe av det siste Olav Tryggvason gjorde var å sende Leiv Eiriks- gien. I stedet for et henson til Grønland. På turen endte Leiv opp i Vinland (Amerika).
siktsløst angrep direkte
mot det norske kongesnakket om? Da den norske kongen en- skipet, tok Eirik opp kampen med det
delig kom seilende med “Ormen Lan- ytterste skipet i Olavs flytende festning.
Eirik la seg – reling mot reling – mot
ge”, var imidlertid ingen av dem i tvil.
det skipet som lå lengst unna. Da han og
Nå ble det blåst til kamp.
Olav sto høyt i akterstavnen av ski- hans menn hadde kjempet seg om bord
pet med sitt gullbelagte skjold hevet, for- og ryddet det for kongetro nordmenn,
teller et øyenvitne ifølge Snorre. Gull- kunne han gå i gang med det neste skihjelmen spilte i lyset, og den røde kjor- pet på samme måte. Slik arbeidet han
telen som han bar utenpå brynjen, seg gjennom det norske forsvaret til han
bølget rundt den muskuløse kroppen. nådde “Ormen Lang”.
Olav blåste i hornet for å samle flåten
rundt kongeskipet.
Olav hopper over bord
De norske krigerne gjorde seg klar til Utmattelsen begynte å melde seg hos
å binde forstavnene sammen slik at ski- de kjempende danskene og svenskene,
pene ikke gled fra hverandre under kam- men den vanskeligste oppgaven gjenpen. Men Olav protesterte høylytt. “Or- sto fremdeles: Ikke bare var det en nesmen Lange” var så mye større enn de ten umulig oppgave å ta seg om bord i
øvrige skipene at den ville stikke ut bak Olavs høybordete skip, her var også de
hvis den skulle tjores til resten. Kongen beste norske krigerne samlet for å forville ligge fremst med skipet sitt; ingen svare kongen sin.
skulle kjempe hans kamp!
Nå viste Eirik jarl imidlertid sine
fremragende strategiske evner. I stedet
for å kjøre på med den samme metoden
Kampen kan begynne
Flåtene la seg overfor hverandre med som hadde virket hittil, skiftet han tak“Ormen Lange” like utenfor Svein tikk. Han stilte opp alle sine menn i en
Tjugeskjeggs skip. Og så var kampen en- skjoldmur på skipet, og fra den posisjonen avfyrte de alt som kunne tjene som
delig i gang.
Olav og hans menn hadde en stor for- skyts mot “Ormen Lange”. Også fra de
del i å seile de høyeste skipene, men de øvrige danske og svenske skipene ble
var til gjengjeld i undertall. De foretrakk Olav Tryggvason angrepet slik at han
derfor nærkampen mann mot mann. var omringet av fiender og uten en sjanDa hadde ikke danskene og svenske- se. Hans menn kjempet sanseløst videne fordel av å være i overtall – så len- re. De hoppet opp på relingen av skipet
ge det kunne forhindres at de kom om for å få has på motstanderne med sverbord på de norske skipene. Nettopp her dene sine. Mange falt over bord og sank
var forskjellen i skipenes høyde av uvur- øyeblikkelig til bunns, trukket under av
derlig betydning. Nordmennene kunne de tunge rustningene.
Under hele slaget sto Olav bakerst i skipet og skjøt med piler eller kastet spyd
– alltid to om gangen, forteller Snorre.
Den fremre delen av “Ormen Lange”
var bemannet med de tapreste krigerne.
De hadde en hard kamp, fordi skipets
stavn åpnet for angrep fra alle sider.
Overlevende fra kampen fortalte senere at Olav Tryggvason på dette
tidspunktet fremdeles befant seg akterut
i skipet. Han var såret, blodet rant nedover armen hans, men han enset ingenting, og ingen kunne si hvor alvorlig såret han var.
Olav kjempet tappert videre uten å la
seg merke med noe. Da kampen definitivt var tapt, og bare ganske få menn
fremdeles kjempet for ham forut i skipet, hoppet han over bord med skjoldet
høyt hevet over hodet. Eirik jarls menn
prøvde å få tak i ham, men han forsvant i dypet. Olav Tryggvason av Norge
var død, og hans siste menn ga opp kampen og overga seg.
hjel – av sorg, ifølge munken Oddr.
Han forteller også at Tyra spiste en bit
av et eple for ikke å forbryte seg mot kirkens forbud mot selvmord.
Folk i Norge trivdes godt under
de to jarlene, og den dansk-svenske
alliansen ga stabilitet i Skandinavia i flere år fremover. Det ble til
gjengjeld engelskmennenes ulykke, ettersom vikingene nå kunne konsentrere seg om angrepene på de hardt prøvede øyboerne i vest.
LES MER:
● Finn Hødnebø (red.): Snorre Sturlasons kongesagaer, Stenersens forl. 2005 ● James GrahamCampbell: The Viking World, Frances Lincoln
Publishers 2001 ● Else Roesdahl: Vikingernes
verden, Gyldendal 2001
●
http://omacl.org/Heimskringla
Bildet er utelatt
pga. copyright
Eirik og Svein tilbake i Norge
Etter slaget fikk Eirik jarl “Ormen Lange”. Det vakre skipet ble dermed værende på norske hender. Danskenes
kong Svein og den svenske kong Olof
delte Norge mellom seg. De to norske
jarlene Eirik og Svein ble innsatt til å
styre landet.
Olav Tryggvason hadde ingen arvinger, og med hans død ble det ro over
Norge. Hans kone, Tyra, sultet seg i
DORLING KINDERSLEY
Beskyttet bak jern og tre
Skjoldet, hjelmen og brynjen var viktige
deler av krigerens utrustning.
Hjelmen lignet mest av alt en topplue av jern, men den kunne være utstyrt med en skinne foran nesen. Ringbrynjen var laget av tusenvis av ringer
og rakk ned til knærne.
Mange krigere hadde ikke råd til en
brynje og måtte nøye seg med å beskytte seg bak et skjold som var laget
av en rund treplate. De dyreste skjoldene hadde en metallkant. Selve platen
kunne være belagt med gull eller malt
i imponerende farger og forsynt med
en skjoldbule av jern slik at krigeren
kunne holde skjoldet foran seg uten å
blotte knokene i det utskårne hullet.
Da Olav Tryggvason måtte erkjenne
at slaget ved Svolder var tapt, valgte
han å hoppe til sjøs. Han holdt skjoldet
over seg og ble raskt trukket ned av
den tunge brynjen. En av hans trofaste
kjemper, Kolbjørn, som lignet kongen
av utseende, hoppet samtidig. Men
Kolbjørn holdt skjoldet under seg for å
beskytte seg mot fiendenes spyd. Da
han traff vannet, sank han ikke like
raskt som kongen, fordi skjoldet holdt
ham oppe. Derfor ble han fisket opp av
vannet og tatt til fange.