1. No category

HELLEKISTEN, RISTNINGENE OG RØYSA
KIVIKSGRAVEN OG DENS RELASJONER TIL EUROPA UNDER
SENNEOLITIKUM OG ELDRE BRONSEALDER
Masteruppsats i arkeologi
Institutionen för arkeologi och antikens kultur
Stockholm universitet
VT 2013
Stine Mari Kosberg
Veileder: Anders Carlsson
Innholdsfortegnelse
1. Innledning………...………………………………………………………………………..3
1.1 Bakgrunn………………………………………………………………………………3
1.2 Hensikt………………………………………………………………………………...6
1.3 Spørsmål………………………………………………………………………………6
1.4 Metode………………………………………………………………………………...7
1.5 Teori…………………………………………………………………………………...7
1.6 Material………………………………………………………………………………..9
1.7 Disposisjon…………………………………………………………………………….9
2. Kiviksgravens plassering – kompleksitet i det lokale…………………………………….11
2.1 Kivik under senneolitikum og eldre bronsealder……………………………………..14
3. Hellekisten………………………………………………………………………………..21
3.1 Kiviksgraven og hellekister i Skåne under nordisk senneolitikum…………………...22
3.2 Kiviksgraven og den vesteuropeiske megalittradisjonen……………………………..23
4. Ristningene
4.1 Kiviksgraven og ristningene i Simris fra nordisk eldre bronsealder
4.2 Kiviksgraven og ristninger fra minoisk og mykensk kultur i det østlige
Middelhavsområdet
5. Røyset
5.1 Kiviksgraven og Bornholm – røyser fra nordisk eldre bronsealder
5.2 Kiviksgraven og Leubingen-haugen fra Únetice-kulturen
5.3 Kiviksgraven og røystradisjonen i Vest-Europa
6. Kiviksgraven, Pilefunnet og de europeiske relasjonene
7. Summary
8. Litteraturliste
Abstract
This thesis aim to relate the Kivik grave with different cultures, traditions and localities in Europe
during the Nordic Late Neolithic and Early Bornze Age by composing an idea of a contact network
between Kivik and Scania, conecting with Bornholm, and Central Europe, Western Europe and the
Mediterranean. The main reason behind the study is to discover the reason behind the Kivik grave’s
construction and look at the models that influenced the prehistorich society in Kivik. By using theories
as arhaistic and diffusion the thesis draws out the cosmology and cultic aspect behind the buried.
Keywords: Late Neolithic, Early Bronze Age, Kivik, Western Europe, Central Europe, Mediterranean,
archaistic, diffusion, uniqueness, construction.
Figur 1 Forsiden: Europakart hvor Kiviksgraven er markert. Hentet fra Google Maps
2 1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Figur 2 Kart over Kivik, Skåne i relasjon til Europa. Hentet fra Google Maps med egne markeringer
Kiviksgraven i Skåne har høstet mye oppmerksomhet av arkeologiske forskere og dens
oppføring har siden 1900-tallets begynnelse med enighet blitt datert til nordisk eldre
bronsealder (Nordén 1930:10; Forssander 1935; Moberg 1975; Randsborg 1993, 1996, 1999).
Tidsbestemningen er satt til ca. 1400-1300 f. Kr. (Goldhahn & Kaul 2009:3). Men det har
ikke alltid vært slik: På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet ble for eksempel Kiviksgraven datert
til historisk tid (Wiberg 1859), og oppføringen av graven ble tolket utført av immigrert
folkeslag (Nilsson 1872, 1875). Min oppgave derimot konsentrerer seg om det forhistorisk
samfunnet i Kivik under eldre bronsealder og dets relasjon til Europa. Derfor velger jeg å kun
kort nevne tidligere forestillinger av Kiviksgraven. Gravens konstruksjonen er etter min
mening et eksemplarisk monument på bronsealderens avanserte samfunn. Med dens
3 nevneverdige størrelse, røysbelagt gravkammer og en hellekiste rikt dekorert med ristninger,
er det liten tvil om at denne graven er unik. Ingen direkte parallell er blitt oppdaget; et svar
blant arkeologer som har forblitt uforandret siden 1800-tallet (Wiberg 1859; Nilsson 1872,
1875; Wernstedt 1924) Det er nettopp det unike som er bakgrunnen for min masteroppgave.
De fleste arkeologer som noen gang har skrevet om Kiviksgraven trekker særlig fram
ristningene på hellekisten som det helt ekstraordinære ved graven. Goldhahn har for eksempel
gjort et omfattende forskningsarbeid av Sagaholms gravristninger og deres relasjoner til
Kiviksgravens ristninger (Goldhahn 2005a). Samtidig så har Kiviksgravens konstruksjon som
en helhet ikke blitt lagt vekt på i den tidligere arkeologiske forskningen. Flere av dem har på
den andre side tatt for seg hellekister med ristninger og forsøkt og satt dem i et bredere bilde
ved å sammenligne de svenske med europeiske for å vise til mulige kontaktnettverk mellom
områdene (Randsborg 1999:27). Jeg mener derimot det er viktig å fremheve at det er
Kiviksgravens hellekiste, ristninger og røys i kombinasjon som er unikt. Videre er også
nærmere datering av Kiviksgraven et mye omdiskutert arkeologisk tema. Som sagt blir graven
med enighet datert til nordisk eldre bronsealder, men formeningene om til hvilken av
Montelius’ perioder av den eldre bronsealder svinger mellom periode 1 og periode 2
(Kristiansen 2004). Før analysene av beinene funnet i graven ble utført tidlig på 2000-tallet
(Goldhahn 2005b:97-98), ble graven nemlig datert etter ristningene og gravgodset av bronse
(Nilsson 1872, 1875) alene.
For å starte i et nært perspektiv, er gravens lokale kontekst den første effekten jeg vil
bemerke. Plasseringen av graven er fra enkelte synspunkter ikke ekstraordinær i seg selv, ja,
den er noe beskjeden i forhold til det blikkfang som graven forestiller (Burenhult 1991b:74;
Goldhahn 2005:28). Lokaliteten for graven er ikke typisk for eldre bronsealder, og kan
dermed sette spørsmålstegn ved dateringen av Kiviksgraven. Derimot inneholder landskapet
rundt Kiviksgraven enkelte momenter, geografiske symboler, som er verdt å merke seg:
Kiviksgraven ligger praktisk talt på stranden. For meg innebærer det muligheten for en
forhistorisk havn og at graven kan ha fungert som et sjømerke. På avstand befinner det seg et
berg kalt Stenshuvud som er forbundet med mystikk, kult og sagn langt tilbake i historien
(Cappelin 1983: 93ff). Samtidig er Kivik rikt på fornminner fra flere arkeologiske perioder.
Det er tre ulike aspekter ved gravens konstruksjon som skiller seg ut; graven, altså hellekisten,
dens ristninger og dens gravdekke, røyset. Denne kombinasjonen er som sagt makeløs for
nordisk eldre bronsealder, fra ca. 1800-1100 f. Kr. (Burenhult 1991b:49). Men det finnes
4 likhetstrekk mellom de tre aspektene og samme aspekter fra en tidligere tid i Europa, nemlig
europeisk senneolitikum og eldre bronsealder (Coles & Harding 1979; Randsborg 1993;
Harding 2000; Kristiansen & Larsson 2005; Patton 1993; Bergh 1995). Jeg mener derfor at
flere kulturer, tradisjoner og lokaliteter i Europa kan ha fungert som forbilder for
Kiviksgravens konstruksjon og dermed være tegn på kontakter og innflytelser mellom de
ulike lokalitetene. Jeg trekker fram kulturene, tradisjonene og lokalitetene det dreier seg om
senere i innledningen. Kontaktnettverkene kunne ha forekommet gjennom reiser over store
avstander med direkte eksport og import, eller overføringer fra kulturer og tradisjoner i flere
ledd hvor forbilder blir omgjort til en form for lokal stil. Pilefunnet fra Tygesjö sogn, Skåne,
er et ideelt eksempel for begge metoder for kontaktnettverk (Montelius 1880; Forssander
1936:169ff; Burenhult 1991b: 23ff).
For å komme tilbake til de tre aspektene ved Kiviksgraven vil jeg bemerke at det ikke dreier
seg om nye aspekter aldri tidligere sett. De er nye når det gjelder som kombinasjon, men
hellekister var allerede anvendt som gravform i Skandinavia under senneolitikum (Forssander
1932; Strömberg 1976, 1996; Burenhult 1991b). Helleristninger av jordbrukskarakter oppstår
allerede i slutten av senneolitikum (Prescott 2005b:168ff). Gravrøyser ble en vanlig form for
gravskikk i eldre bronsealder (Strömberg 1976; Burenhult 1991b). Dermed kan spørsmål om
Kiviksgraven har blitt konstruert etter stil fra den forrige tidsperioden, men samtidig være
interessant å sette spørsmål ved dateringen av Kiviksgraven. Om førstnevnte er tilfellet vil det
dreie seg om forhenværende stil og tradisjon i en ny tidsperiode og kontekst.
5 Figur 3 Kiviksgraven i relasjon til landskap og andre fornminner. Til høyre vises et gravfelt fra yngre bronsealder
sammen med to husgrunner (kulthus). Hentet fra Nordén 1930, baksiden
1.2 Hensikt
Hensikten med denne avhandlingen er å forstå utformingen av Kiviksgraven, nemlig dens
kombinasjon av hellekiste, ristninger og røys, i relasjon til den lokale konteksten,
hellekistetradisjon i Skåne, ristningene i Simrislund, røystradisjon på Bornholm, den
vesteuropeiske megalittradisjonen, spesielt under klokkebegerkulturen og røystradisjonen i
Vest-Europa under senneolitikum; Sentral-Europas Úneticekultur, og minoisk og mykens
kultur i det østlige Middelhavsområdet under europeisk yngre steinalder og eldre bronsealder.
Dette vil medføre analogier angående forestillinger om kontaktnettverk og innflytelser
mellom folk under den nordiske eldre bronsealder.
1.3 Spørsmål
Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik valgt å plassere Kiviksgraven akkurat der?
Hvordan har det forhistoriske samfunnet i Kivik sett på landskapet rundt seg? Hadde
lokaliteten signifikans allerede før konstrueringen av graven, altså under senneolitikum? Kan
derfor gravens plassering bety at den kan dateres til senneolitikum?
6 Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik bygd en hellekiste som gravkammer? Hvor
kommer hellene fra?
Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik valgt å dekorere hellekisten med ristninger?
Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik konstruert et røyse over gravkammeret? Hvor
kommer råmaterialet fra?
Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik valgt en kombinasjon av hellekiste, røys og
ristninger i sin konstruksjon av graven?
1.4 Metode
Ved å anvende meg av sammenligning som hovedsakelig arbeidsmetode for analysene vil jeg
søke etter de foregående nevnte relasjonene. Sammenligningsstudiet vil bli utført gjennom
observasjonsstudie og litteraturstudie. Observasjonen vil bli foretatt på min reise til Kivik og
Simrislund for å oppleve en førstehåndsbetrakting av fornminnene, og utførte
landskapsanalyser i Kivik for å undersøke gravens relasjon til geografiske objekter.
Landskapsanalysene vil bli konsentrer rundt observasjoner av geografiske avstander,
utkikksobservasjoner osv. Dermed vil jeg kunne trekke analogier fra mitt studie for å danne
meg forestillinger om forhistorien (Bertelsen 2005:19-20). I ”A Phenomenology of
Landscape” (1998) tar Tilley for seg verktøyet arkeologer kan anvende i forståelsen av
hvordan forhistoriske samfunn tolket landskapet. Samfunn har sett på landskap som både noe
økonomisk og symbolsk; landskap kunne både gi mat og ly, men også ha en dypere kulturell
betydning (Tilley 1998).
En tilleggsmetode for mitt studie vil være kronologisering når det kommer til dateringen av
Kiviksgraven til enten senneolitikum eller til forskjellige perioder av den eldre bronsealderen,
og studie av den pågående diskusjonen som eksisterer rundt dette tema.
1.5 Teori
Jeg vil utføre mine tolkninger av analysene ut fra et visst antall teorier: Monumentalisering,
kompleksitet, kontaktnettverk, diffusjon, arkaisering og historisering. Hver teori følger
naturlig sitt eget studiespørsmål.
7 Monumentalisering er aktuelt i sammenheng med beskrivelsen av Kiviksgraven som et
monument, og dermed som et grandiost minnesmerke tydelig synlig i landskapet. Leif Gren
ser i sin artikkel ”Petrified tears: archaeology and communication through monuments”
(1994) på monument som form for kommunikasjon i krisetilfeller som oppstår i
samfunnsmessige vendepunkt og overganger. Han mener at desto større
kommunikasjonsmiddelet er, desto større gjenspeiler det konflikten i kommunikasjonen.
Kompleksitet er aktuelt i sammenheng med Kiviksgravens unikhet. Gravens konstruksjon;
hellekiste, ristninger og røys er kompleks fordi denne kombinasjonen er aldri før eller siden
blitt oppdaget. Kompleksiteten ved Kiviksgraven kommer tydeligere fram når jeg inkluderer
lokaliteten den befinner seg på; plasseringen av graven er som sagt meget beskjeden for et
monument av en slik skala. Jeg mener Kiviksgraven representerer en overgang i sosiale
ytringer og har derfor ingen parallell.
Kontaktnettverk er aktuelt i sammenheng med tilknytningen av Kiviksgraven til det
europeiske kontinentet. Antropologen Mary Helms har i sine publikasjoner studert
kontaktnettverk ut fra forhistoriske høvdingedømmer. Oppdelingen av samfunnet var
forenklet i to deler: ”oss” og ”dem”. Høvdingene ble utpekt som kvalitativt forskjellig fra
resten av samfunnet, og sett som å besitte forfedrenes kvaliteter. Et forhistorisk hierarki
tilknyttet seg kontakter gjennom reiser, byttehandel, allianser osv. for utveksling av
kunnskaper, ideer og til og med folk. Bak utvekslingsvarene lå det en sterk symbolsk tolkning
(Helms 1993, 1998). Jeg vil søke etter spor av kontakter og innflytelser mellom Kivik og
Europa for å tilknytte forhistoriske mennesker og kulturer. Jeg legger opp studiet av et eget
dedusert kontaktnettverk ved å tilknytte Kiviksgraven til Simris, så Skåne, deretter Bornholm
og tilslutt det europeiske kontinentet. I samarbeid med teorien om kontaktnettverk vil jeg
inkludere teorien om diffusjon. Jeg velger å konsentrere meg om teorien diffusjon for å vise
hvordan kontaktnettverkene fungerte. Diffusjon er overføringen av kunnskaper eller
holdninger fra en gruppe, et samfunn eller et område til andre og vises gjennom endringer i
det arkeologiske kildematerialet. Grunnen til min hovedvekt på diffusjon er teoriens dekkende
betydning av hvordan kontaktnettverk har fungert: Gjennom for eksempel handel, sosiale
nettverk, etterligninger, reiser osv. forekom utvekslingen av varer og ideer (Prescott
2005a:83).
8 Arkaisering er aktuelt i sammenheng med dateringen av Kiviksgraven. Teorien referere til
hvor stiler eller tradisjoner imiterer en tidligere form (Darvill 2002:22). Graven blir datert til
nordisk eldre bronsealder, men de foregående nevnte aspektene peker tilbake i tid. Teorien er
også aktuell i sammenheng med relasjonen mellom Kiviksgraven og Europa; europeisk
kultur, tradisjon og utforming fungerte som forbilde for konstruksjonen av graven.
Historisering kan minne om arkaisering, men til forskjell så blir ikke her hele gjenstander fra
en tidligere tidsperiode anvendt i en senere periode. Kjel Knutsson ser i sin artikkel ”The
Historical Construction of ’Norrland’” (2004) på at formeninger om fortiden blir tatt i
betraktning da man etablerer nåtiden – fortiden former nåtiden. Men disse formeningene er av
egen art, og viser hvordan innflytelser fra en tidligere tid blir gjort om i egen stil.
1.6 Materiale
Materialet jeg vil anvende for dette studiet vil hovedsakelig oppstå fra et observasjons- og
litteraturstudie. Jeg vil avlegge besøk til Kiviksgraven hvor Ann-Louise Svensson, ansvarlig
forvalter av hellekisten, vil gi en guidet omvisning, og avlegge besøk til Simrislund og
ristningene for førstehåndsbetraktning. Litteraturen jeg anser som relevant for studiet vil tjene
som tilleggsopplysninger for mitt observasjonsstudie, og gi meg mulighet til å stille meg
kritisk til de tidligere resultatene av forskningen på samme område.
Mitt oppsamlede material vil komme fra flere ulike arkeologiske kulturer, tradisjoner og
lokaliteter både i Norden og på det europeiske kontinentet: Kivik under både senneolitikum
og eldre bronsealder, Simrislund, Skåne, Bornholm, Úneticekulturen, Wessexkulturen,
røystradisjonen fra Vest-Europa, den vesteuropeiske megalittradisjonen, klokkebegerkulturen,
og minoisk og mykensk kultur fra det østlige Middelhavsområdet.
1.7 Disposisjon
I første del av oppgaven starter jeg med å se på Kiviksgravens kompleksitet i den lokale
konteksten. Det vil si at jeg skal begynne med å undersøke den muligvis ubetydelige
plasseringen av dette iøynefallende monument. Bronsealderens monumentale gravanlegninger
har nemlig vanligvis også en iøynefallende plassering i landskapet. Men Kiviksgravens
omkringliggende landskap har aspekter som kan tyde på at plasseringen av graven var
allikevel gjennomtenkt. Samtidig inneholder Kivik og Skåne mange fornminner fra både
yngre steinalder og eldre bronsealder som muligens har innvirket på bestemmelsen av
9 plasseringen. For oppgavens andre del forflytter jeg studiet til selve Kiviksgravens
konstruksjon, og starter med hellekisten. For å relatere Kiviksgraven til lokal kontekst og
forbilder på det europeiske kontinentet som tegn på kontakter og innflytelser, vil jeg først
knytte Kiviksgravens hellekiste til hellekister fra senneolitikum, fra ca. 2300-1800 f. Kr.
(Burenhult 1991b:9), i Skåne og deretter neolittiske hellekister anvendt under
klokkebegerkulturen, hovedsakelig under 2000-tallet f. Kr., i Vest-Europa (Prescott
2005c:219-220). I oppgavens tredje del vil jeg ta for meg Kiviksgravens ristninger og knytte
dem opp mot europeiske forbilder som tegn på kontakter og innflytelser. Jeg vil først relatere
Kiviksgravens ristninger til lokal kontekst ved å knytte dem til helleristningsfeltet i
Simrislund, Simris 19 som er datert til eldre bronsealder (Burenhult 1980:102). Simrislund vil
på samme tid fungere som en mellomstasjon for kontakten mellom Kivik og det europeiske
kontinentet. Det er nemlig mulig å se øya Bornholm fra Simrislund. Deretter vil jeg relatere
Kiviksgravens ristninger til dekorfigurer og –motiver fra minoisk og mykensk kultur i det
østlige Middelhavsområdet under europeisk eldre bronsealder, den førstnevnte blomstret fra
ca. 3000-1400 f. Kr. (Burenhult 1991b:49) og den sistnevnte hadde sitt høydepunkt fra ca.
1500-1300 f.Kr. (Burenhult 1991b:49). For oppgavens fjerde del vil jeg ta for meg
Kiviksgravens røys og knytte den opp mot europeiske forbilder som tegn på kontakter og
innflytelser. Jeg begynner med å studere gravrøyser funnet på Bornholm datert fra nordisk
eldre bronsealder. Som med Simrislund vil også Bornholm fungere som en mellomstasjon for
kontakten mellom Kivik og det europeiske kontinentet, da øyas lokalitet i Østersjøen mellom
Sør-Sverige og Tyskland gir sterke indikasjoner på reisemål. Deretter vil jeg relatere
Kiviksgravens røys til gravhaugen i Leubingen, Tyskland, som er en del av Úneticekulturen
hvor haugen består av ei kjernerøys. For å innbefatte flere eksempler vil jeg inkludere studiet
av megalittiske gravrøyser fra Vest-Europa under europeisk senneolitikum. I oppgavens siste
del vil jeg studere gravkonstruksjonens kombinasjon av hellekiste, ristninger og røys i
relasjon til europeiske forbilder og undersøke om en form for arkaisering og historisering er
en årsaken til utformingen av graven. Jeg vil underbygge disse antagelsene ved å inkludere
Pilefunnet, et depotfunn fra nordisk eldre bronsealder, som inneholder både lokale artefakter
og importfunn i form av dolker og økser fra Úneticekulturen og Wessexkulturen (Coles &
Harding 1979; Harding 2000, Kristiansen & Larsson 2005). Jeg vil med denne avsluttende
delen få knytte sammen mitt egendeduserte kontaktnettverk, hvor Kiviksgraven viser til
utvekslingen samfunnet i Kivik har hatt med det europeiske kontinentet enten ved direkte
eller indirekte kontakt.
10 2. Kiviksgravens plassering – kompleksitet i det lokale
Kiviksgraven ble oppdaget sommeren 1748 (Goldhahn & Kaul 2009:4). På den tiden ble den
utsatt for flere plyndringer og hærverk; folk brøt steinen fra røyset, flere av kistens heller ble
fjernet fra lokaliteten, og det hevdes at mange forsynte seg av gravgodset. I dag er fornminnet
man ser i Södra Mellby sogn, Simrishamn kommune, Skåne, resultat av en restaurering som
fant sted i 1932 og 1933 etter omfattende undersøkelser gjort året 1931 (Forssander
1935:55ff). På grunn av hærverket begått på 1700-tallet og den nødvendige restaureringen er
det derfor vanskelig å i dag si hva som er del av den opprinnelige konstruksjonen av
Kiviksgraven. Men jeg velger å se bort fra dette, og vil skrive denne avhandlingen med tanke
på at fornminnet er autentisk.
Figur 1 Flyfoto over Kiviksgraven og dens plassering i landskapet. Kiviksgraven nederst til venstre. Hentet fra
Fornsök RAÄ
Kiviksgraven er som sagt et meget unikt fornminne med en kombinasjonskonstruksjon som
aldri før eller siden er blitt sett. Kompleksiteten graven uttrykker kommer fram allerede i
studiet av dens lokalitet. Ved første øyekast, under mitt besøk til Kivik, tolket jeg
Kiviksgraven som et markant monument, men landskapet rundt hjalp ikke på å forsterke
denne formeningen (se figur 4). Flere arkeologer, som for eksempel Randsborg (1996:5) og
Moberg (1975:3) har betegnet samme tanke. Det skal jo uttrykkes at landskapet i dag ikke har
samme karakter som under eldre bronsealder, men i Liljegren & Lagerås’ publikasjon ”Från
mammutsläpp till kohage. Djurens historia i Sverige” (1993:37-38) beskrives naturlandskapet
og klimaet i Sør-Sverige under neolitikum og bronsealder som nærmest uforandret fra
hvordan det er i dag, bare noe fuktigere. Under bronsealderen ekspanderte jordbruket, både i
husdyrshold og åkerbruk, og bosetningen fulgte etter. Skogen fikk vike for stadig utbredt
slettelandskap. Det som fikk stå igjen besto av løvskog og ga derfor et mer åpnere inntrykk av
landskapet (Burenhult 1991a:112). Kiviksgraven er et fornminne med et tvetydig uttrykk og
dermed kompleks: Selve konstruksjonen er grandios og bemerkelsesverdig, men plasseringen
er av mulig mindre betydning. Gravens geografiske plassering er i strandlinjen like ved havet
på en mindre opphøyning av landskapet. Ca. 2,5 km. unna befinner det seg et berg kalt
Stenshuvud (se figur 6), som er forbundet med mange fornminner (Svensson: muntlig
meddelende 2013.04.30). Etter å ha reflektert over gravens lokalitet kom jeg fram til at disse
geografiske objektene; havet og berget, likevel har hatt relevans for plasseringen av
Kiviksgraven. Jeg sikter her til hva disse geografiske symbolene hadde for betydning i det
forhistoriske samfunnet i Kivik. Havet er forbundet med forbindelser, kontakter og reiser.
Navnet Kivik inneholder ”–vik” som indikerer anledningen for å legge til med båt i ly for
været og havets strømninger. Det er ikke blitt bevist noen forhistorisk havn i området, men
omfanget og størrelsen på båtene fra eldre bronsealder var nok ikke større enn at folk kunne
dra dem opp på land (Strömberg 1976:50). Berget Stenshuvud (se figur 5) har en høyde på
100 meter og er dermed et markant utkikkspunkt i området. Sannsynligvis tjente det som en
Figur 2 Stenshuvud. Hentet fra Cappelin 1983, 94
landskapsmarkør for folk i forhistorien, og utsikten fra berget strekker seg langt ut over havet
og inn i landet: På en klar dag kan man se helt til Bornholm (Cappelin 1983:93ff). I følge
Svensson (muntlig meddelande 2013.04.30) kan berget muligvis ha hatt en overvåkende rolle
over Kiviksgraven (Svensson: muntlig meddelande 2013.04.30) ved å tilknytte naturen til
graven gjennom kult. Jeg hoder meg enig til Svenssons resonnement, og vil hevde at
Kiviksgraven har en mer beskjeden rolle i landskapet fordi Stenshuvud allerede fungerte som
landskapsmarkør for reisene både til lands og til vanns. Jeg vil komme tilbake til dette
momentet i nærmere detalj i kapittel 6.
Min personlige oppfatning av Kiviksgraven som fornminne er et bemerkelsesverdig
monument: Det framstilte minnesmerke skiller seg ut. Som sagt i innledningen hevder Gren
(1994:87ff) at monumentalisering er en betegnelse for kommunikasjon av krisetilfeller som
oppstår i samfunnsmessige vendepunkt og overganger. Vendepunktene innebærer som regel
nye forestillinger om politikk, økonomi og religion, og monumenter utrykker
kommunikasjonen av krisetilfellet. Det krever på samme tid seriøs oppmerksomhet og er
rettet mer mot de levende enn de døde. Hensikten er å fremme en beskjed av evig verdi (Gren
1994:90ff). Krisetilfellet vil her indikere en kommunikasjon av overgangen mellom
senneolitikum og eldre bronsealder. Jeg er til dels enig med Grens resonnement; jeg mener
også at Kiviksgraven er et klart kommunikasjonsmiddel for det forhistoriske samfunnet i
Kivik i et vendepunkt. Men jeg vil ikke strekke meg mot å hevde at monumentet er negativt
ladet til krisetilfeller på grunn av vendepunktet mellom senneolitikum og eldre bronsealder.
Samtidig så blir jeg betenkt til hensikten om å fremme en evig verdi: Jeg tolker det som at
Gren hevder Kviksgraven kan ha hatt kun en betydning. Men problemet blir da at de som
anvendte graven flere hundre år etter dens oppføring for sekundærgravlegginger,
sannsynligvis ikke visste denne originale betydningen av monumentet. Da Kiviksgraven
illustrerer et vendepunkt mellom senneolitikum og eldre bronsealder medfører det, etter min
mening, et mulig problem angående dateringen av Kiviksgraven: plasseringen av
Kiviksgraven er ikke typisk for eldre bronsealder. Muligheten ligger i at lokaliteten kan ha
hatt en signifikans allerede før oppføringen av fornminnet, altså i senneolitikum. Her vil det
være passende å gå over til neste del av kapittelet: Kivik under senneolitikum og eldre
bronsealder.
2.1 Kivik under senneolitikum og eldre bronsealder
Skåne, lenet hvor Kivik befinner seg, er rikt på fornminner fra både steinalder, bronsealder og
jernalder, og kan bare bety at området har blitt
kontinuerlig benyttet gjennom periodene. For
eksempel er det registrert 500 gravhauger alene
fra bronsealder langs hele den skånske
kyststrekningen (Svensson: muntlig meddelande
2013.04.30). Jeg vil begynne med å holde meg
til Kiviksområdet og fornminner direkte relatert
til Kiviksgraven, for å understreke signifikansen
av gravens lokalitet som etter min mening
allerede kan gjenspeiles i senneolitikum: Kun
400 meter øst for Kiviksgraven befinner det seg
et gravfelt datert til blant annet yngre
Bilde 3 Kart over Kivik, Stenshuvud og Simris, og
den geografiske avstanden mellom dem. Hentet fra
Google Maps
bronsealder, Ängakåsen (se bilde 7). Det
inneholder 130 registrerte steinsettinger,
deriblant en gravhaug, den såkalte
Penningagraven, en skipssetting og to
Figur 7 Gravfeltet ca. 400 meter fra Kiviksgraven. Til høyre sees de tolkede kulthusene. Hentet fra Randsborg 1993,
58
husgrunner som blir tolket som kultuhus/dødshus (se figur 7), Koarum (Goldhahn & Kaul
2009:14). Det er nettopp disse to husgrunnene jeg spesielt vil bemerke, da dateringen av i alle
fall det ene er satt til eldre bronsealder (Victor 2002:96). Victor begrunner denne dateringen
ved å se husgrunnene i samband med Kiviksgraven. Definisjonen av et kulthus er i følge
Victor (2002) et hus som representerer en del av kultutøvelsen tilknyttet gravlegginger under
bronsealder, og enten inneholder graver eller befinner seg i nærheten av gravfelt. Den ene
typen av kulthus består av steingrunn: Veggene består av diker med enten stein og jord eller
store steiner som er avgrenset av en kantkjede av mindre steiner. Innsiden er begrenset ved en
kjede av større steiner eller steinblokker med en flat side som er vendt innover. Hjørnene er
vinklet på innsiden, mens kortsidene på utsiden er avrundet. Veggene er oppbygd som
skallmurer og fyllingen består enten av steinblokker, ildpåvirket sprukket stein, grus eller
sand. Normalt er denne typen av kulthus mellom 12-25 meter lange og 6-12 meter brede.
Noen inngang er ikke synlig. Dateringen av den ene husgrunnen til samme periode som
Kiviksgraven kan derfor etter min mening indikerer at kulthuset ble anvendt til gravleggingen
i Kiviksgraven. Denne antagelsen blir forsterket ved at Victor mener Kiviksgraven har vært
forbundet med gravfeltet Ängakåsen gjennom det ødelagte gravområdet som befinner seg
mellom de to førstnevnte lokalitetene (se figur 3 – øst for Kiviksgraven og vest for
Ängakåsen).
Jeg vil fortsette å holde meg i nærheten av Kiviksgraven, og derfor vende tilbake til berget
Stenshuvud og dets omkringliggende fornminner: Det befinner seg flerfoldige gravhauger
rundt berget og en del inneholder hellekister (Svensson: muntlig meddelande 2013.04.30).
Det er blitt funnet en mengde steinredskaper i omgivelsene, og mye stein rundt berget er
fraktet bort allerede fra steinalderen (Cappelin 1983:97). Jeg vil som sagt komme tilbake til
Stenshuvud og dets egne kompleksitet i kapittel 6.
Helleristninger er også ikke eksklusive for Kiviksgraven. Skåne er rik på helleristningsfelt, og
i Simrishamn kommune er det alene registrert ikke mindre enn 25 lokaliteter. Svensson
(2011:7) mener det er sannsynlig at lokalitetene dannet knutepunkter ved de forhistoriske
kommunikasjonsveiene. Jeg vil som sagt i innledningen spesielt trekke fram feltet Simris 19,
Simrislund, ca 20 km. sør for Kiviksgraven (se figur 6) som etter min mening deler likheter
med ristningene i Kiviksgraven. Jeg vil gå i mer detalj om feltet i kapittel 4, også datert til
eldre bronsealder; i følge Kristiansen (2004:70) kan det dateres til sen periode I og dermed
være eldre enn ristningene i Kiviksgraven.
Som jeg skrev til slutt i forrige del av kapittelet, så hevder jeg oppføringen av monumentet
Kiviksgraven indikerer et vendepunkt mellom to arkeologiske perioder, senneolitikum og
eldre bronsealder. Samtidig så er ikke plasseringen av Kiviksgraven typisk for dens tildaterte
periode. Jeg påstår dermed at valget av lokaliteten for monumentet derfor kan en ha
tilknytning til den tidligere perioden, sennenolitikum, og den mulige signifikansen lokaliteten
allerede hadde. Så jeg skal studere hvordan lokaliteten, Kiviksområdet og Skåne så ut fra
yngre steinalder og fram til eldre bronsealder, ved å gjennomgå fornminner som boplasser,
gravplasser, depotfunn og ristninger, og gjenstandsmaterialet fra de nevnte periodene.
Under yngre steinalder oppsto jordbruket og ble fullstendig etablert. I følge Burenhult
(1991a:113) ble boplasser i yngre steinalder plassert i grenseskiller mellom flere økologiske
soner for å utnytte de forskjellige ressursene fullt ut: Vann for fiske og hverdagslig arbeid,
egnet mark for åkerbruk, skog for tømmer osv. Jordbruksekspansjonen ble opplevd i etapper
og bosetningen fulgte etter ved å etablere boplasser lenger og lengre inn i landet. Stilen for
bosetning forandrer seg ikke nevneverdig fra senneolitikum til eldre bronsealder. I det ytre
lageret av Kivksgravens hellekiste er det blitt funnet store mengder skår av slått flint,
fragment av steinredskap, groper fylt av sand og grus med mer. Dette indikerer at i alle fall
under steinalderen ble hele området utnyttet som boplass (Nordén 1930:1 efterskrift). Larsson
(1993:143) mener gravens plasseringen på en bosetning fra den tidligere perioden kan tyde på
overføring av krefter fra det forgagne til Kiviksgraven og den gravlagte.
Import til Skåne fra det europeiske kontinentet kan spores så langt tilbake som yngre
steinalder. Burenhult mener det kan forklares ut fra alle registrerte redskaper av flint som er er
kopier av europeiske metallgjenstander: Spydspisser, skrapere, pilspisser og økser, men
spesielt flintdolken (Burenhult 1991b:17-18) som ideelt framviser den høyt utviklede
flintindustrien som karakteriserer senneolitikum (Forssander 1932:19-20). Depotfunn blir en
vanlig kontekst for gjenstander, og kan dateres tilbake så tidlig som yngre steinalder
(Burenhult 1991a:153). Vanligvis finner man flintdolken i gravene, mens flintskrapene er
vanligst i depotfunnene. Enkle skafthullsøkser tyder på å være den vanligste
gjenstandsformen under senneolitikum (Burenhult 1991a:18), og viser til jordbruks- og
bosetingsekspansjon, på grunn av en mengde løsfunn av nevnte redskap (Strömberg 1976:43).
Helleristninger fra både yngre steinalder og eldre bronsealder blir funnet i graver og på
steinheller ut i naturlandskapet. Den vanligste formen for helleristninger i graver er også den
eldste: Skålgropene kan dateres tilbake til tidlig yngre steinalder (Strömberg 1976:61).
Betydningen av skålgropene peker mer mot tegn og merker enn egentlige bilder. Den
relevante verdien var handlingen som ble utført da de ble formet (Fredsjö, Janson & Moberg
1956:13; Goldhahn 2005:88). Som jeg tidligere har sagt så oppsto jordbruksristninger allerede
i slutten av senneolitikum. I de tidligste gravformene fra yngre steinalder finnes ristninger i
form av enkle figurer som border og mønstre, mens på helleristningsfeltene opptrer de som
billedfigurer med skip, mennesker, våpen, dyr, båter osv. (Burenhult 1991a:151).
Figur 4 Dysse fra yngre steinalder. Hentet fra Strömberg 1976, 34
Figur 5 Ganggrav fra yngre steinalder. Hentet fra Strömberg 1976, 36
I yngre steinalder gjennomgikk samfunnet flere endringer innenfor gravskikken. Drivkraften
bak dette er hevdet å være det økende ressursopptaket, jordbruksekspansjonen,
befolkningsøkningen og nye samfunnsmessige forestillinger (Burenhult 1991a). Under
tidligste yngre steinalder, traktbegerkulturen datert fra ca. 4100-2800 f. Kr., oppstår det to
megalittiske og monumentale gravformer som overgår hverandre; den første er dysser og den
andre er ganggraver (Classon & Dunér 2001:12). Begge gravformer har enten blitt dekt av en
jordhaug eller ei røys. Dyssene er utformet som rektangulære eller mangekantige steinkamre
med én takblokk og i noen tilfeller en kort gang (se figur 8) Ganggravene ble vanlige fra et
stykke inn i mellomneolitikum. De er større enn dyssene og har en oval eller rektangulær
form med overbygd gang. Ofte blir det funnet store mengder keramikk, noe flint og bein
utenfor munningen av ganggravene som kan indikere offerseremonier eller utryddning av
tidligere gravlegginger (se figur 9) (Strömberg 1976:34-35). Som regel har den øverste
takblokken vært synlig over den dekte jordhaugen. I følge Burenhult (1991a:133) har valget
av monument vært avhengig av ættens størrelse eller andre sosiale og statusmessige faktorer. I
overgangen mellom eldre og yngre neolitikum, ca. 2800 f. Kr., endres gravskikken nok en
gang til enmannsgraver under flat mark, og det anlegges ikke flere monumentale
steinkammergraver. Men de allerede oppførte dyssene og ganggravene fortsettes å brukes til
ettergravlegginger som kan tyde på familiegrav (Burenhult 1991a). Enkeltmannsgravene har
ofte kompliserte tre- eller steinkonstruksjoner som gravkammer (Strömberg 1976:39).
Kulturen som anvender seg av denne gravformen kalles stridsøksekulturen (tidligere kalt
båtøksekulturen), og er datert til mellom ca. 2700-2300 f. Kr. (Classon & Dunér 2001:12). Ca.
2300 f. Kr., senneolitikum, blir den megalittiske gravformen innført på nytt: hellekister blir
den nye formen for steinkammergraver, ofte dekt til av ei røys, er større enn hellekistene
Figur 6 (venstre) Hellekister av form 1. Hentet fra Strömberg 1996, 9
Figur 7 (høyre) Hellekiste av form 2. Hentet fra Strömberg 1996, 11
fra eldre bronsealder, og mange av de senneolittiske kistene inneholder flere gravlegginger (se
figur 10 & 11) (Burenhult 1991b:29-30). Innen 2300 f. Kr. har det i følge Strömberg (1996:6)
blitt oppført en mellomting mellom dysser/ganggraver og hellekisten fra senneolitikum.
”Kister” av store, noe kvadratiske steiner satt sammen som heller kan tolkes som et
forstadium for hellekisten, og indikere en kontinuerlig, typologisk gravskikk (Strömberg
1996:6). Jeg vil gi en mer detaljert beskrivelse av de senneolittiske hellekistene i Skåne i det
påfølgende kapittelet.
Hensikten med dette kapittelet var å avgjøre årsaken til plasseringen av Kiviksgraven og
betydningen av lokaliteten ved landskapsanalyse; graven er et monument plassert på en
diskutabel lokalitet. Min første uttalelse er dens motstridenhet til gravens bemerkelsesverdige
karakter; det eksisterer en kompleksitet i det lokale. Larsson (1993:142) utførte en rekke
eksperiment før publikasjonens utgivelse for å redegjøre om graven virkelig kunne sees fra
havet. Hadde det vært så at Kiviksgraven kunne sees fra havet hadde plasseringen av graven
blitt direkte stemplet som landskapsmarkør. Larsson utstyrte røysa med en mindre
konstruksjon på toppen av røysa i antatt høyde. Det viste seg at graven kun var synlig fra en
liten del av stranden og kunne dermed ikke være synlig fra havet (Larsson 1993:142). Jeg
deduserer at Kiviksgraven dermed ikke kan ha fungert som landskapsmarkør. Likevel vil jeg,
etter å ha lest om forhistorien i Kiviksområdet og Skåne, og ut fra mine egne observasjoner av
Kiviksgraven, med sikkerhet konkludere at plasseringen av Kiviksgraven var av signifikans
for det forhistoriske samfunnet i Kivik, og at lokaliteten kommuniserte like mye som selve
graven. Jeg baserer min konklusjon på deriblant de førenevnte to geografiske objektene, havet
og berget Stenshuvud. Selv om man ikke har kunnet se Kiviksgraven fra havet betyr ikke at
folk ikke har visst om graven og latt være å avlagge besøk ved å benytte havet som
fremkomstvei. Stenshuvud er selv innehaver av mange fornminner og tjenestegjorde muligens
som en overvåker av graven og utstrålte mystisk kraft fra både natur og forgangne
fornminner. Deretter er det registrert en mengde fornminner i området rundt fra samme
periode og tidligere tider så det er åpenbart at Skåne har vært et kontinuerlig anvendt område
som har vokst og vokst i signifikans gjennom tidene. Det faktum at Kiviksgraven befinner seg
på etterlevninger av en boplass datert til steinalderen er etter min mening ikke være en
tilfeldighet. Ønsket fra det forhistoriske samfunnet ville antagelig ha vært å overføre makten
og kraften fra det forgagne til den gravlagte, og viser til et skille mellom det levende og det
døde (Larsson 1993:143). Valget av lokalitet har åpenbart hatt en symbolsk betydning for det
forhistoriske samfunnet som oppførte graven. Jeg kommer tilbake til dette momentet i mer
detalj i kapittel 6. Når det gjelder dateringen av Kiviksgraven til eldre bronsealder, satte jeg
først et mulig spørsmålstegn ved den, da plasseringen ikke er typisk for den monumentale
plasseringen gravhauger og –røyser under eldre bronsealder besitter. Skåne inneholder som
sagt en mengde fornminner fra den tidligere perioden, senneolitikum, og flere aspekter ved
periodens gravskikk har likheter med Kiviksgraven (jeg kommer tilbake til hva disse
aspektene er i de tre påfølgende kapitlene). Derfor lekte jeg med tanken om at graven egentlig
kunne dateres til senneolitikum på grunn av plasseringen og aspektene som er lik gravskikken
fra samme periode. Men av større sannsynlighet dreier det seg her om arkaisering og
historisering, hvor fortiden (senneolitikum) har formet nåtiden (eldre bronsealder) og det
forhistoriske samfunnet i Kivik har trukket fram aspekter ved den tidligere perioden,
senneolitikum, og overført dem til eldre bronsealder og utformet dem i egen stil. Muligvis har
ønsket vært å forsterke fornminnet med krefter fra det forgagne. Slik har derfor aspektene fra senneolitikum fungert som forbilder og innflytelser for plasseringen av Kiviksgraven. Jeg vil
støtte opp om min konkludering angående arkaisering og historisering spesielt under kapittel
6, hvor jeg trekker fram dateringen av beinene funnet i Kiviksgraven.
3. Hellekisten
Figur 1 Hellekisten i Kiviksgraven. Privat foto
I de neste kapitlene beveger jeg meg mot konstruksjonen av Kiviksgravene og begynner med
studiet av hellekisten. Kiviksgravens hellekiste måler ca. 4 meter lang, 1 meter bred og 1,20
meter høy (Wernstedt 1924: 38) (se figur 12). Jeg velger å gå ut fra at hellenes oppstilte
rekkefølge i dag er det nærmeste man kommer den originale rekkefølgen. Jeg baserer denne
påstanden på to ting: Stein 5 ble funnet på samme posisjon under undersøkelsen i 1931 som
under oppdagelsen i 1748, og som vises fra de påfølgende tegningene fra 1700- og 1800tallet. Den eldste tegningen er fra 1756 (Randsborg 1993:15), før tre av dem forsvant, og alle
de senere tegninger opererer med akkurat samme rekkefølge. Hellekisten ble satt opp under
restaureringen etter beskrivelser gjort i 1748 etter oppdagelse (Forssander 1935). Jeg antar
derfor at posisjonene som de andre hellene hadde er nærmest original. Stein 1 (se figur 13 &
14) er ennå ikke dukket opp. Man tror at hellekisten opprinnelig har vært dekt av tre
taksteinsblokker, men de ble borte etter oppdagelsen (Wernstedt 1924:39).
Figur 2 Hellekisten i Kiviksgraven under undersøkelsen i 1931. De to større steinene lengst til venstre er den såkalte
”Prinsegraven”. ”Åpningen” i kisten i sørøst er plassen for den tapte stein 1. Tatt fra sørøst. Hentet fra Randsborg
1993, 40
3.1 Kiviksgraven og hellekister i Skåne under senneolitikum
Jeg fortsetter min problematisering med dateringen av Kiviksgraven ved å inkludere
hellekisten til aspektene som har likheter med den tidligere perioden, senneolitikum. Som sagt
i kapittel 2, så er hellekister en kjent gravform i Skåne fra senneolitikum. Enten er de anlagt
på flat mark eller under, i begge tilfeller med ei omkringliggende røys. Kistene kan enten
være lukket eller indikere en åpning med en lav terskelstein (Strömberg 1996:7-8). Enkelte
arkeologer hevder at hellekisten i Kiviksgraven har vært åpen (Wernstedt 1924:39; Randsborg
1999:25 m.fl.) som vil være logisk da den har vært anvendt til flere gravlegginger (jeg
kommer tilbake til diskusjonen rundt gravleggingene i kapittel 6), og dermed er en megalittisk
grav slik som hellekistene fra senneolitikum. Dette innebærer en forsterkning av datering av
Kiviksgraven til den tidligere perioden. Derimot er formeningen om hvor åpningen har
befunnet seg i hellekisten av varierende karakter hos flere arkeologer. Jeg velger derfor å ikke
gå inn på denne diskusjonen, og innskrenker meg til antagelsen om at muligheten for en
åpning eksisterer (se figur 13). Forssander (1932:12) hevder at hellekisten kan ha oppstått
direkte etter ganggravene kun ved å oppgi gangen. I stedet for å anvende gangen fra siden inn
til graven er åpningen av graven for senere gravlegginger gått til ved å løfte unna
takblokkene. Sannsynligheten er etter min mening stor for at de senere gravleggingene i
Kiviksgraven foregikk på dette viset da flere arkeologer også hevder at røysa ikke har vært
høyere enn til kistas takblokker. Jeg kommer tilbake til dette momentet i mer detalj i kapittel
5. I noen tilfeller har hellekistene fra senneolitikum, som de megalittiske gravene, en tetning i
sidene i form av ekstra heller stilt utenfor leddene. Enkelte av kistene viser oppdelinger i form
av forskjellige gulvbelegninger, som kan indikere forskjellige ”rom” for de forskjellige
gravleggingene. Hellekistene fra Skåne er 2-3 meter lange og består av lokalt tilgjengelig
materiale (Strömberg 1996:9). Svensson (muntlig meddelende 2013.04.30) mener at
hellekisten i Kiviksgraven er konstruert av lokalt materiale fra Simrislund-området når det
gjelder konstrueringen av graven. Kontakten til berg og stein framstår som viktig også her.
Som sagt er den lansettformede dolken av flint en vanlig gravgave i den senneolittiske
hellekisten (Forssander 1932:12). Hellekistene i Skåne kan karakteriseres under to forskjellige
grupper: Den første gruppen er konstruert av relativt kraftige heller, men også tynnere plater
som likevel er høyere og bredere enn de andre. De er omgitt av ei røys, og noen ganger dekt
av stein samtidig med et jordlager (se figur 10). Den andre formen er mye mindre, små kister,
konstruert av lave tynne heller, som dateres til senneolitikum og/eller eldre bronsealder (se
figur 11). Siden hellekisten i Kiviksgraven er konstruert av brede kraftige heller, og er blitt
benyttet flere ganger, (Strömberg 1996:12) kan det etter min mening tyde på en senneolittiske
hellekiste.
3.2 Kiviksgraven og den vesteuropeiske megalittradisjonen
Coals & Harding (1979), Harding (2000) og Kristiansen & Larsson (2005) gir en generell,
beskrivende og liten forklaring på den vesteuropeiske megalittradisjonen i deres
publikasjoner. Den megalittiske gravskikktradisjonen var spesielt rik i Vest-Europa, og da
særlig i Irland, på de britiske øyer og i Frankrike. Gravformen oppsto i neolitikum og stilen
var meget monumental. Dette er blitt tolket som tegn på et voksende hierarkisk samfunn hvor
et aristokrati eller en elite, en liten del av befolkningen, har hatt bestemmelsesretten i
samfunnet basert på redistribusjonssystem. Under samme periode ekspanderte samfunnet
innenfor jordbruk og bosetning, og på slutten ble det første metallet utvinnet. Området er rikt
på flere naturlige ressurser utnyttet under perioden for å skape gjenstander, og i dag finnes det
spor etter denne utnyttingen i form av datidens industrielle lokaliteter: Flint, andre bergarter,
kobber, tinn, leire og sand. Tegn på reiser og transport kan sees ut fra distribusjonen av
registrert gjenstandsmateriale. Som man kan se var det vesteuropeiske megalittsamfunnet i
prosessen med å etablere kontaktnettverk allerede i senneolitikum. Under eldre bronsealder
ble klokkebegerkulturen den dominerende kulturen og samfunnet økte og forsterket
kontaktnettverk i flere retninger og på lange hold (Coals & Harding 1979; Harding 2000;
Kristiansen & Larsson 2005). Europeisk eldre bronsealder blir datert til ca. 2500-1600/1500 f.
Kr. (Harding 2000:18). Under klokkebegerkulturen ble bronsen og gullet introdusert som
praktmetaller (Coals & Harding 2000:260), og elitesamfunnet så oppkomsten av spesialister.
Hellekisten som gravform var en del av kontinuiteten i gravskikken i Vest-Europa. De
megalittiske monumentene blir ikke lenger oppført. I motsetning til spesialistene under eldre
bronsealder, som var en håndplukket liten gruppe, så var oppføringen av monumenter en
kombinert innsats fra hele samfunnet (Coles & Harding 1979; Harding 2000; Kristiansen &
Larsson 2005). Jeg tenker muligheten ligger i at befolkningen ble lei av denne kombinerte,
kanskje ikke frivillig, innsatsen og gikk over til enklere gravformer hvor befolkningen ikke
ble forskjelligstilt, eller den sosiale utviklingen stagnerte. Patton (1993;153ff) gir en mer
detaljert forklaring på megalittisk gravskikkstradisjon i Vest-Europa under senneolitikum.
Han forteller at de første hellekistene er datert til det fjerde årtusen f. Kr. (kalibrert datering).
Stilen for gravkammertypen er lik den som jeg allerede har beskrevet hos hellekistene i Skåne
under nordisk senneolitikum. Gravkammeret er ganske lite av størrelse i rektangulær eller
irregulær form med kraftige steinblokker som vegger. Kammeret ble enten dekt av en
jordhaug eller ei røys. Som sagt blir disse hellekistene gjenbrukt under Klokkebegerkulturen i
europeisk bronsealder da gravskikken ble av en enklere form. Patton hevder årsaken er mulig
tegn på desentralisering av rituell praksis (Patton 1993:155).
Hensikten med dette kapitlet var å avgjøre grunnen for det forhistoriske samfunnet i Kivik sitt
valg av hellekiste i gravkonstruksjonen. For å begynne med å nøste opp tråden fra studiet
omkring senneolittiske hellekister i Skåne, så kan denne lokale gravskikke fra en tidligere
perioden være grunnen til valget av gravkammer. Som jeg skrev i kapittel 2, så har jeg også
her lekt med tanken om at Kiviksgraven i stedet skulle være datert til senneolitikum. Da stilen
på hellekisten i graven er lik den som tilhører de skånske hellekistene i senneolitikum så er jo
ikke tanken å fornekte. Jeg har nå to ulike aspekter som kan peke mot en datering av
Kiviksgraven til senneolitikum: Plasseringen og hellekisten. Jeg vil nøste opp denne
diskusjonen rundt dateringsproblematikken av Kiviksgraven i kapittel 6. Mer sannsynlig så
dreiere det seg også her, som i kapittel 2, om en form for arkaisering/historisering. Det knyttes
også til det faktum at hellekisten i Kiviksgraven ligner hellekister fra senneolitikum i Vest-
Europa anvendt under klokkebegerkulturen, europeisk eldre bronsealder. Arkaisering og
historisering er teorier om stiler og tradisjoner som imiterer en tidligere form. Jeg deduserer
dermed at det forhistoriske samfunnet i Kivik og Skåne har anskaffet seg kunnskap om denne
gravformen fra Vest-Europa i form av et kontaktnettverk hvor utvekslinger har gått til ved
enten direkte eller indirekte kontakt.
Hvorfor har det forhistoriske samfunnet i Kivik bygd en hellekiste: Hellene kommer fra
nærområdet - forbundet med naturen/steinen (forholdet til naturen var viktig –
kosmologi/kult).
Jeg vil oppsummere min diskusjon om arkaisering/historisering og kosmologi/kult omkring
Kiviksgraven i kapittel 6.
4. Ristningene
Figur 3 Hellekistens østre side. Fra venstre (sør) til høyre (nord): Stein 1, stein 2, stein tre og stein 4. Kobberstikk av stein 1 fra
1756. Bilde av stein 1 hentet fra Goldhahn & Kaul 2009, 7. Bilde av stein 2-4 er privat foto
Figur 4 Hellekistens vestre side. Fra høyre (nord) til venstre (sør): stein 5, stein 6, stein 7 og stein 8. Bilde av stein 5 hentet fra
Goldhaha & Kaul 2009, 9. Bilde av stein 6-8 er privat foto.
For å studere hellekisten nærmere er det naturlig å ta for seg ristningene som finnes på
steinhellene. Disse fantastiske ”et av sitt slag” ristninger ble ikke først oppdaget før på 1750-
og 1760-tallet (Randsborg 1995:23; Goldhahn & Kaul 2009: 4). Ristningene er, sammen med
gravgodset, benyttet for å datere Kiviksgraven, ved å sammenligne ristningene med
metallgjenstander funnet i lukket kontekst/sluttet funn med sikker datering (Fredsjö, Janson &
Moberg 1956:18). Dateringen av graven til bronsealder var allerede bestemt på 1800-tallet
(Montelius 1881; Nilsson 1872 m.fl.), og det er spesielt øksene på stein 1 (se figur 14),
forbundet med overdimensjonerte praktøkser av bronse, kalt ”prosesjonsøkser” , som
medvirker til å datere graven til bronsealder (Nilsson 1872:35). Nilsson (1872:35; Nordén
1930:33) har også datert graven ut fra en sammenligning av skipsfigurene og hestefigurene
med lignende figurer fra Villfarahögen, Vranarp nær Simrishamnet, hvor han fant hoveddelen
til en brystnål av bronse tilhørende den eldste bronsealder.
Jeg vil gi et kort signalement av hva figurene på hellekisten tolkes som, og jeg vil benytte
meg av Randsborgs godt detaljerte beskrivelse fra 1993 og 1996, fordi det er den nyeste, mest
detaljerte beskrivelsen jeg har studert. Ristningene er funnet i en kontekst som gjør det
enklere å tolke dem (Goldhahn 2005:81ff). Hellene er først og fremst nummerert fra sørøst til
sørvest med tallene 1-8, slik som sett i bilde 14 og 15. Kortendene på hellekisten er ikke
nummerert da man mener de ikke opprinnelig har inneholdt ristninger. Den kosmologiske
tolkningen av ristningene (Randsborg 1993, 1996, 1999; Kristiansen 2004; Goldhahn 2005a).
Goldhahn legger til det kosmologiske nivået ved graven orientering. Gravrommets orientering
korresponderer med den kosmologiske tredelingen. Åpenbart så har ristningene vært tiltenkt
den gravlagte og kun den gravlagte og må derfor illustrere noe som har ”nytte” for den
gravlagte. Den sluttede konteksten innebærer dermed at hellene ble fullført i samme tilfellet
som de skulle anvendes (Goldhahn 2005:105). Solhjulets mytologi.
Figur 16 Hellekisten i Kiviksgravens struktur ut fra bronsealderens kosmologi. Hentet fra Goldhahn 2005a, 104
4.1 Kiviksgraven og ristningene i Simrislund fra nordisk eldre bronsealder
Figur 17 Oversiktsbilde av Simris 19. Hentet fra Svensson 2011, 9
Den umiddelbare nærheten Simrislund har til Kiviksgraven er en av grunnene til at jeg har
valgt akkurat dette området for relasjonen mellom Kiviksgravens hellerisninger og
helleristninger på et lokalt nivå. Den andre grunnen er det utvalgte helleristningsfeltet, Simris
19, sine mange likheter med ristningene på hellekisten i Kivik, dateringen av feltet er kun en
av dem. Feltet befinner seg like ved havet og har på en klar dag utsikt mot Bornholm (se
figur). Hellens lokalitet i tilknytning til hav og land setter ristningene i et kosmologisk og
kultisk syn (Strömberg 1976:59). ”Yxornas häll” (Svensson 2011:9), navnet på hellen hvor
ristningene befinner seg kalles, skjemmer ingen da hellen hovedsakelig inneholder økser; hele
50 stykker. Under bronsealderen var øksene en viktig del av alle aspekter ved livet til folk,
både som redskap, og rikt og religiøst symbol (Svensson 2011:9).
Som med Kiviksgraven blir også Simris 19
datert til bronsealder etter disse øksene,
spesielt ”prosesjonsøksene” (se figur ).
Skalaen vist i figur, hvor øksen er nesten to
ganger større enn mennesket, blir tolket som å
symbolisere betydningen av ”prosesjonsøksa”
Ifølge Moberg (1975:10) dateres disse spesielle
praktøksene til midten av bronsealderen, ca
Figur 18 "Prosesjonsøks" fra Simris 19. Mennesket
er tolket som å gå i prosesjon førende med øksen.
Privat foto
1000 f. Kr +/- 500 år. På den andre siden
hevder Nilsson (1875:46) og Kristiansen (2004) at ristningene på ”yxornas häll” er eldre
Figur 19 ”Prosesjonsøks” av bronse funnet i Boorby. Av engelsk-irsk type. Hentet fra Svensson 2011, 10
enn ristningene i Kiviksgraven. Problemet med dateringen av Simris 19 er at i motsetning til
Kiviksgraven er hellen ingen sluttet kontekst og derfor ikke skapt i ett tilfelle. Det kan ha gått
hundre år mellom den første risningen ble risset inn på hellen til den siste ble det. Kontakt
med Bornholm – import av metall kommet fra Bornholm til Skåne (Nilsson 1875; Svensson
2011). Skåne blitt et bronsesentrum.
Figur 20 venstre. Bilde av hjul/solkors, Simris 19. Privat foto
Figur 21 høyre. Bilde av vendt ”Omega”-symbol, Simris 19. Privat foto
Figur 22 ”Mantel”-motiv som viser solens reise, Simris 19. Hentet fra Goldhahn 2005a, 118
”Mantelen”: selve linjen som er risset symboliserer veien solen tar (Goldhahn 2005a:45).
Solens reise: skip bringer solen i dødsriket, hester og vogn bringer solen på himmelen.
4.2 Kiviksgraven og ristninger fra minoisk og mykens kultur i det østlige Middelhavsområdet
Arkaisering/historisering. Kontakt mellom Middelhavsområdet og Kivik, med mellomlanding
i Sentral-Europa. Eksport fra Skandinavia av hverdagslige produkter som spesielt keramikk,
men også kjøtt, tekstil, redskaper osv., og spesielle råvarer som rav fra Baltikum. Jeg vil
oppsummere min diskusjon rundt arkaisering/historisering og kosmologi/kult omkring
Kiviksgraven i kapittel 6.
Konklusjonen kommer helt til slutt etter del to (hvorfor har det forhistoriske samfunnet i
Kivik dekorert hellekisten med ristninger): Gravgodset som er blitt funnet og registrert fra
Kiviksgraven er minimalt. Ved å lese eldre tekster om Kiviksgravens oppdagelse, som for
eksempel Arthur Nordéns artikkel fra 1930, og nyere tekster over gravgodset som er bevart i
dag, er det ikke mange gjenstander man kan tenke seg til de fragmenter som er funnet kan
være. Ut i fra hvor majestetisk et monument graven er, så ville jeg ha gått ut i fra at
gravgodset ville stå i stil til gravens konstruksjon. Mange øyenvitneberetninger fra gravens
oppdagelse i 1748, mente graven inneholdt store mengder gull, bronse og vakkert utsmykkede gjenstander (Holm 1917 m.fl.). Nå har det seg jo så at graven har vært plyndret flere ganger,
og hva som eventuelt lå i graven er forsvunnet. Grunnen til at fokuset på graven har
hovedsakelig falt på ristningene – tolkningen av dem hjelper i forståelsen av fornminnet
(Goldhahn 2005:232). Jeg velger derfor å kategorisere ristningene på hellekisten som
gravgaver for den gravlagte. Hellene er vendt med ristningene inn mot den gravlagte, noe som
jeg mener betyr de var tiltenkt kun den gravlagte. Ristningene er samtidig blitt tolket som å
fortelle en historie om selve begravelsen og hva som hender i livet etter døden. Derfor er
svaret mitt på hvorfor det forhistoriske samfunnet i Kivik har valgt å dekorer hellekisten med
ristninger fordi de tjenestegjorde som gravgaver for den gravlagte.
5. Røyset
Figur 23 Kiviksgravens røyse. Hentet fra Goldhahn & Kaul 2009, 2
Det kjennes naturlig å avslutte studiet av Kiviksgravens tre aspekter med undersøkelsen av
røysa, da det er det siste ved graven som ble konstruert. Restaureringen av Kiviksgraven i
1932 og -33 ble utført etter oppmåling av fornminnet for å erverve den originale formen mest
mulig, med hjelp av opptegninger av graven gjort på 1700-tallet. Radiusen ble målt fra midten
av røyset og ut til den best bevarte delen av ytterkanten, og diameteren be dermed 75 meter
som stemmer godt overens med de tidligere målningene av graven fra de eldre opptegningene
(Forssander 1935:55ff). Høyden på røysa er i dag 3,5 meter (Goldhahn & Kaul 2009:3) men
flere arkeologer mener røysa opprinnelig har vært høyere (Forssander 1935:55ff; Randsborg
1993:8 m.fl.). Larsson (1993:142) strekker det så langt som å hevde at røysa opprinnelig var
10 meter høyt for å balansere faktumet at diameteren er hele 75 meter! Flere registrerte røyser
andre steder som har samme diameter har nemlig vært høyere (se figur ). Men hva om man
tenker seg til at høyden på røysa har vært lav av en grunn: Som sett på figur 24 hvor røysa
ikke er høyere enn til hellekistens topp og muligheten har eksistert for åpning av graven via
taket. Det gir en enklere framkommelighet, og røysa har muligens blitt påbygd etter
sekundære gravlegginger. Jeg får støtte for mitt resonnement hos Goldhahn (2005:243) og
Svensson (muntlig meddelende 2013.04.30). Dette sammenfaller med Forssanders (1932:12)
påstand jeg trakk fram i kapittel 3 om den direkte overgangen fra ganggravene i
Figur 24 Bilde av tolket plassering for hellekisten i røyset. Kobberstikk fra 1780. Hentet fra Goldhahn & Kaul 2009, 4
mellomneolitikum til hellekistene i senneolitikum. Men det er dessverre ikke mulig å vite i
dag hvor høy røyset til Kiviksgraven opprinnelig har vært da autentisiteten er tapt for alltid.
”Gulvet” i røysa har også vært lagt med stein. Under undersøkelsen i 1931 viste det seg at det
hadde fått ligge urørt, og årsaken er antagelig at flere av steinene var for store å håndtere (å
frakte bort) (Randsborg 1993:36). Som jeg skrev tidligere skulle jeg komme tilbake til
Kiviksgravens forhold til berget Stenshuvud, og jeg trekker nok en gang fram betydningen
berget har for graven. Etter min mening har berget muligvis vært av en slik autoritativ rolle at
det forhistoriske samfunnet i Kivik ikke ville bygge ei høy røys som konkurrere med berget,
og dermed unngå konflikt med bergets makt. Sannsynligheten eksisterer nemlig at
råmaterialet for røyset kommer fra omkring berget: Cappelin (1983:97) hevdet at mye stein
hadde blitt brakt bort fra berget allerede under steinalderen. Dette forsterker formeningen om
at kontakten med berget, Stenshuvud, har vært viktig i konstrueringen og anvendingen av
Kiviksgraven. Larsson (1993:141) derimot hevder at råmaterialet kommer fra generasjoner av
åkerrydninger for stein. Dette kan også være en sannsynlighet, da Kivik er naturlig rik på jord
fylt med stein.
5.1 Kiviksgraven og Bornholm – røyser fra nordisk eldre bronsealder
Figur 25 Kart over distribusjonen av boplasser, gravplasser og offerplasser på Bornholm under eldre bronsealder.
Hentet fra Sonne Nielsen 1996, 26
Som sagt har jeg valgt å inkludere Bornholm i mitt studie av røyser i forhold til mulige
kontakter og utveksling av innflytelser: Store deler av øya når en høyde på omkring 100
meter, og er dermed godt synlig på lang avstand. Bornholm kan som sagt sees fra Simrislund
(se figur 2). Grunnen til at jeg valgte nettopp å studere Bornholm som lokalitet er øyas
beliggenhet i Østersjøen som bro mellom Skåne og Sentral-Europa, samtidig som at
muligheten er åpen for at røystradisjonen på Bornholm er blitt ført herfra til Kivik. I Beckers
publikasjon fra 1975 og Sonne Nielsens publikasjon fra 1996 blir forhistorien på Bornholm
enkelt og beskrivende forklart. Øya viser spor etter samme kulturer, levesett, gravformer og
gjenstandsmateriale som Skåne viser til under både senneolitikum og eldre bronsealder. En
kontakt mellom Skåne og Bornholm har eksistert og kan spores så langt tilbake i tid som
yngre steinalder ved funn av gjenstandsmateriale. Eksport hevdes å være bronse fra SentralEuropa som mellomlandet på Bornholm før det ble fraktet videre til Skåne og SørSkandinavia under senneolitikum. Under samme periode ble det importert flint som vises
gjennom det store antallet registrerte slipte flintøkser. Jordbruket hevdes å ha kommet til øya
fra Skåne under traktebegerkulturen (Becker 1975; Sonne Nielsen 1996). Kulturen var
rådende under tidligneolitikum, og mellomneolitikum. I traktebegerkulturen var gravformen
monumental og av megalittisk tradisjon. Under tidligneolitikum ble det oppført dysser, under
mellomneolitikum ble det oppført ganggraver, akkurat som i Skåne. Gravformen endres under
stridsøksekulturen til enkeltgraver og de mest pregede gjenstandsformene er stridsøksene,
flintøkser og keramikk tilsvarende som finnes i Skåne. Under senneolitikum går gravformen
dels tilbake til sekundære gravlegginger i megalittmonumentene, dels til gravlegginger i
steinkister i gravhauger. Utvekslingen ved import og eksport av råstoffer og gjenstander viser
til at Bornholm har hatt en overskuddsøkonomi for å bedrive dette kontaktnettverket mellom
Skåne og Sentral-Europa. Under eldre bronsealder fortsettes det å oppføres store gravhauger,
samtidig som lave brede røyser og simple jordgraver under flatmark oppstår (se figur 25). På
grunn av røysenes lave og brede karakter peker dette etter min mening mot likheter mellom
Bornholms røyser og Kiviksgravens røys. Røysene viser seg å deler likheter med
Kiviksgravens røys. I samme periode oppstår artefaktet som er blitt kjent som
Bornholmsfibulaen (se figur 26): Den har en flat, bred rombisk bue som kan være pyntet med
kantborder i geometrisk stil og spiraler eller kretser på midtfeltet (Orrling 1991:34-35). Den
forsterker det påviste kontaktnettverket mellom Bornholm og Skåne ved å kun være registrert
på de to områdene.
Figur 26 Bornholmsfibula. Hentet fra Strömberg 1976, 55
5.2 Kiviksgraven og Leubingen-haugen fra Únetice-kulturen
Figur 27 Leubingen-haugen og dens gravkammer. Hentet fra Coals & Harding 1979, 42
5.3 Kiviksgraven og røystradisjonen i Vest-Europa
Figur 28 Gravrøy i Irland. Hentet fra Bergh 1995, 90
Coals & Harding 1979, Harding 2000 og Kristiansen & Larsson 2005 gir et overblikk over
røyser, mens Bergh gir et detaljert bilde over megalittiske graver i Irland inkludert røyser (12
stk.). Lokalt råmateriale (Bergh 1995:82ff).
Konklusjonen kommer helt til slutt etter del tre: Det forhistoriske samfunnet i Kivik har bygd
ei røys fordi det var det råmaterialet som var av rikest kvantum. Ryddingen av stein (Larsson
1993:141): rituell steinrensing av dyrkbar jord – kosmologi og kult (Goldhahn 2005:29).
Forholdet til berget og naturen er også her av relevans (kosmologi og kult).
Dateringsproblematikk fra kontinentet: arkaisering/historisering – røysene fra SN. Dreier seg
om forbilder fra Vest-Europa og utveksling av innflytelser.
Jeg vil oppsummere diskusjonen rundt arkaisering/historisering og kosmologi/kult omkring
Kiviksgraven i kapittel 6.
6. Kiviksgraven, Pilefunnet og de europeiske relasjonene
Sammenlign Pilefunnet (depotfunn) fra eldre bronsealder i Skåne med Kiviksgraven og de
europeiske relasjonene. Datert til nordisk eldre bronsealder (Burenhult 1991b). Består av
lokale artefakter, men også dolker og økser funnet i Pile som er blitt importert fra
Úneticekulturen og Wessexkulturen – ”beviser” at det har eksister kontakt mellom VestEuropa og Sentral-Europa, og Kivik og Skåne (begrunner valget mitt av hellekister i Irland,
de britiske øyer og Frankrike, røyser i Leubingen og Irland, og dekorfigurer i østlige
Middelhavet). Hvorfor eksisterer det artefakter opprinnelig fra Ùnetice-kulturen og Wessexkulturen i Pilefunnet? Kan det ha vært en potensiell kontakt mellom de førnevnte lokalitetene i Norden og Europa, og en potensiell utveksling av innflytelser? Hvordan? Det er ikke mye
jeg kan skrive om Pilefunnet siden det ikke er mye litteratur rundt emnet og det som er, er
såpass gammelt.
Begynne med å si at dateringen av Kiviksgraven er gjort på grunnlag av gravgodset og
ristningene på hellekisten. Deretter Randsborgs datering av graven med ristningene og
artefaktene, med back up a Kristiansen (2004), og diskusjonen rundt periodeinndelingen.
Deretter ta for meg relasjonsdiskusjonen og at graven er oppført for en prominent person
(kontaktnettverk og diffusjon). Mye spor av import, men mindre diskusjon rundt eksporten.
En underbyggende kosmologisk forestilling ved konstruksjonen av Kiviksgraven (Goldhahn
2005a: 29-30 + kosmologien omkring ristningene): Røyset – nærheten til berget; hellekisten –
nærheten til berget; ristningene – sola; plassering – kontakt med det forgagne. Konklusjon 1:
Det forhistoriske samfunnet i Kivik har kombinert en hellekiste, ristninger og røys fordi det
viser til kosmologien og kulten i samfunnet fra eldre bronsealder.
Forestillingsverdene/forståelseshorisontene rundt Kiviksgraven er forandret flere ganger
(Goldhahn 2005a:228-230).
Konklusjon 2: Det forhistoriske samfunnet i Kivik har kombinert en hellekiste, ristninger og
røys fordi de vil vise til innflytelsene de har plukket opp fra rundt om i Europa. Kanskje den
som er gravlagt i graven er den som drev utvekslinger på det europeiske kontinentet og førte
med seg disse innflytelsene hjem til Kivik. Det forhistoriske samfunnet har derfor reist dette
monumentet for personen i takknemlighet for de kunnskaper den gravlagte førte med seg. Har
det forhistoriske samfunnet i Kivik vært del av kontaktnettverk og medført seg innflytelser fra
andre kulturer, tradisjoner og lokaliteter gjennom reiser? Ja, men kanskje ikke så langt som til
det europeiske kontinentet. Fordi man finner spor av både hellekister, røyser og ristninger fra
andre steder i Skandinavia, så kan det bety at samfunnet i Kivik har reist til de stedene i
2 Skandinavia, og så har folk fra de forskjellige lokalitetene i Skandinavia reist ut på det
europeiske kontinentet og plukket opp kulturelle ytringer derfra. Eller så har kanskje
samfunnet i Kivik reist ut i Europa: Avslutt med Goldhahns osteologiske analyser av beina for
å fortelle at det ikke dreier seg om en senneolittisk grav og singel begravelse for en prominent
person.
7. Summary
The purpose with this thesis was to relate the Kivik grave with local and distante contacts.
With this thesis I wished to give an idea of a possible dedused contact network between Kivik
and Europe represented in the Kivik grave’s construction. By following these goals I have
created new knowledge by combining the different aspect of the Kivik grave’s construction,
by linking the Kivik grave to contacts with Western Europe, by associating the Kivik grave
with Pile and the depot found, and so on. My study includes the whole construction of the
Kivik grave and, after my opinion, gives the whole aspect of the Kivik grave equal attention.
This leads to a wider and more combining understanding of the Kivik grave and at the same
time puts it in a bigger picture as of linking the society of Kivik with the whole of Europe. At
the same time I have concluded in my thesis that cosmology and cult is included in every
aspect of the Kivik grav’s construction, and comprise both the individuals buried in the grave
and the society of Kivik who constructed the grave.
8. Litteraturliste
Becker, Carl Johan 1975. Hovedlinjer i Bornholms oldtidshistorie. Bornholmske samlinger.
Bornholms Historiske Samfund.
Bergh, Stefan 1995. Landscape of the Monuments. A study of the passage tombs in the Cúil
Irra region. Arkeologiska undersökningar, Skrifter nr. 6. Riksantikvarieämbetet, Stockholm.
Bertelsen, Reidar 2005. A. Analogi. Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag A/S, Oslo.
Burenhult, Göran 1980. Götalands Hällristningar del I. G. Burenhults Förlag. Stockholm
universitet, Stockholm.
- 1991a. Arkeologi i Sverige del 1: Fångstfolk och herder. Förlags AB Wiken,
Höganäs.
3 - 1991b. Arkeologi i Sverige del 2: Bönder och bronsgjutare. Förlags AB Wiken,
Höganäs.
Cappelin, Ola 1983. Kivik. Föreningen för Fornminnes- och Hembygdsvård i Sydöstra Skåne,
Skrifter 25, Österlen.
Classon, Christer & Dunér, Anders 2001. Fornminnen i Skåne. En vegvisare. Corona Förlag,
Skåne.
Coles, J. M. & Harding, A. F. 1979. The Bronze Age in Europe. An introduction to the
prehistory of Europe c. 2000-700 BC. Methuen & Co Ltd, London.
Darvill, Timothy 2002. Oxford Concise Dictionary of Archaeology. Oxford University Press,
Oxford.
Forssander, John-Elof 1932. Från hällkisttid och äldre bronsålder i Skåne. Meddelande från
Lund universitets historiska museum, 8-24. C. W. K. Gleerups Förlag, Lund.
- 1935. Kring restaureringen av Bredarör vid Kivik. Skånes Hembygdsförbunds
Årsbok 1935, 55-69. Lund.
- 1936. Der ostskandinavische Norden während der ältesten Metallzeit Europas.
Kungl. Humanistiska Vetenskapssamfundet, vol. 22. Lund.
Fredsjö, Åke; Jansson, Sverker & Moberg, Carl-Axel 1956. Hällristningar i Sverige. Forum,
Stockholm.
Goldhahn, Joakim 2005a. Från Sagaholm till Bredarör – hällbildsstudier 2000-2004.
GOTARC Serie C Arkeologiska Skrifter No 62. Göteborgs universitet, Göteborg.
- 2005b. Bredarör i Kivik: nye analyser och dateringar av människoben. Fornvännen
vol. 2, 97-100.
- 2009. Bredarör on Kivik: a monumental cairn and the history of its interpretation.
Antiquity vol. 83, 359-371.
Goldhahn, Joakim & Kaul, Flemming 2009. Kiviksgraven. Gunnar Skölwe.
Riksantikvarieämbetet, Stokholm.
4 Gren, Leif 1994. Petrified tears: archaeology and communication through monuments.
Current Swedish Archaeology vol. 2, 87-110. Stockholm.
Harding, Anthony F. 2000. European Societies in the Bronze Age. Cambridge University
Press, Cambridge.
Helms, Mary 1993. Craft and the Kingly Ideal: Art, Trade, and Power. Austin, Texas.
- 1998. Access to Origins: Affines, Ancestors and Aristocrats. Austin, Texas.
Holm, A. N. 1917. När Kungagraven i Kivik upptäcktes: några uppgifter ur gamla handlingar.
Fornvännen vol 12, 144-146. Stockholm.
Knutsson, Kjel 2004. The Historical Construction of ”Norrland”. Coast to coast – Arrival.
Results and Reflections, 45-71. Uppsala.
Kristiansen, Kristian 2004. Kivikgraven, Wismarhornet, Simrisritningerne og den nordiske
bronzealders begyndelse. Prehistoric pictures as archaeological sources, 69-83. GOTARC
Serie C. Arkeologiska Skrifter No. 50. Göteborg.
Kristiansen, Kristian & Larsson, Thomas B. 2005. The rise of Bronze Age society: travels,
transmissions and transformations. Cambridge University Press, Cambridge.
Larsson, Lars 1993. Relationer till ett röse – några aspekter på Kiviksgraven. Bronsålderns
gravhögar, 135-149. University of Lund Institute of Archaeology Report series, 48. Lund.
Liljegren, Ronnie & Lagerås, Per 1993. Från mammutstäpp till kohage. Djurens historia i
Sverige. Wallin & Dalholm, Lund.
Malmer, Mats P. 1999. How and why did Greece communicate with Scandinavia in the
Bronze Age? Communication in Bronze Age Europe, 33-42. Statens Historiska Museum,
Stockholm.
5 Moberg, Carl-Axel 1975. Kiviksgraven. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets
Akademien, Svenska fornminnesplatser 1. 3:dje upplag. Stockholm.
Montelius, Oscar 1881. Ett fynd från vår bronsålders äldsta tid. Kungl. Vitterhets Historie och
Antiqvitets Akademiens Månadsblad, 129-158. Stockholm.
Nilsson, Sven 1872. Skandinaviska Nordens ur-invånare: ett försök i komparativa
ethnografien och ett bidrag till människolägtets utvecklings historia; II. Bronsålderen 3:dje
upplagan, omarbetad till ett försök i Bronsåldersfolkets historia i Skandinavien. Arkeoförl.
Lund.
- 1875. Spår efter feniciska kolonier i Skandinavien. Svenska fornminnesföreningens
tidsskrift vol. 3, 1-46.
Nordén, Arthur 1930. Kiviksgraven och andra fornminnen i Kivikstrakten. 3:dje upplag.
Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Svenska fornminnesplatser 1.
Stockholm.
Orrling, Carin (red.) 1991. Sten- och bronsålderns ABC. Statens historiska museum,
Stockholm.
Patton, Mark 1993. Statements in stone: monuments and society in Neolithic Brittany.
Routledge, London.
Prescott, Christopher 2005a. D. Diffusjon. Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag A/S, Oslo.
- 2005b. H. Helleristning. Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag A/S, Oslo.
- 2005c. K. Klokkebegerkulturen. Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag A/S, Oslo.
Randsborg, Klavs 1993. Kivik. Archaeology and iconography. Acta Archaeologica vol. 64
(1). Munksgaard, København.
- 1996. The Kivik grave. Adoranten, 5-16. Scandinavian Society for Prehistoric Art,
Tanum.
- 1999. Kivik powers of communication. Communication in Bronze Age Europe, 2332. Statens Historiska Museum, Stockholm.
6 Sonne Nielsen, Finn Ole 1996. Forhistoriske interesser. Bornholms Amt, Teknisk
Forvaltning. Bornholm.
Strömberg, Märta 1976. Forntid i Sydostskåne. Föreningen för fornminnes- och hembygsvård
i sydöstra Skåne, Småskrifter 14b, Lund.
- 1996. Från dös till hällkista på Österlen: inhemsk utveckling eller förändring genom
kulturkontakter. Årsbok från den samlade hembygdsrörelsen på Österlen, 5-14.
Föreningen för fornminnes- och hembygdsvård i Sydöstra Skåne, Österlen.
Svensson, Ann-Louise 2011. Hugget i sten. En vegvisare till Österlens hällristningar.
Föreningen för fornminnes- och hembygdsvård i sydöstra Skåne, Österlen.
Svensson, Ann-Louise 2013.04.30 Muntlig meddelande.
Victor, Helena 2002. Med graven som granne. Om bronsålderns kulthus. AUN vol. 30.
Uppsala Universitet, Uppsala.
Wernstedt, M. 1924. Kiviksmonumentet. Rig vol. 7, 38-39, Lund.
Wiberg, Nils O. 1859. Om Kivik-monumentet. Landskronan, Lund.
Winter, Li 2001. Cultural encounters. Symbols from the Mediterranean world in the South
Scandinavian rock carving tradition. Cultural Interactions in Europe and the Eastern
Mediterranean during the Bronze Age (3000-500 BC), 9-28. BAR International Series 985.
Oxford.
7