Kompendie om Folkevandringstiden
folkevandringstiden kompendie Introduksjon Dette kompendiet er laget for å sette rammene rundt laiven. Vi setter pris på om du leser igjennom minst en gang. Men utover det står hver enkelt fritt til å lese så mye eller lite de vil. Folkevandringstiden I yngre romertid ble samfunnsstrukturen lagt om. Mindre gods ble etablert av storfolk og høvdinger på storgårdene, og de la under seg smågårder som fra nå av ble drevet av leilendinger. Jorden ble konsentrert på færre hender, og de jordløse sluttet seg til husholdet på de store gårdene. Driftsformen ble intensivert, og man satte innhegninger rundt hver enkelt gård. Omleggingen av samfunnet fortsatte i folkevandringstiden og vi fikk et sosialt lagdelt samfunn med jordeiere og storfolk, en gruppe av frie bønder, underlagte leilendinger, og nederst på rangstigen sto trellene. Befolkningen økte i antall og det innebar at flere mennesker var uten tilgang til jord. Jernaldergården har en bosettingshistorie som strekker over minst 2000 år, fra tiden omkring Kristi fødsel til 18oo-tallet. De best bevarte sporene er fra tiden mellom år 300 og 500 e.Kr. Der er denne perioden av forhistorien som blir presentert med de rekonstruerte husene, gårdstun og gjerder. De minste gårdene ble underlagt storgårdene i yngre romertid. Jorden ble konsentrert på færre hender og en gruppe storgårder ble etablert. Driftsformen ble intensivert, og man satte innhegninger rundt hver enkelt gård. Jernaldergården på Ullandhaug er en slik storgård med et stort hushold. Omkring 300 f.Kr. ble de første langhus med adskilte dører for dyr og mennesker bygget. (Denne utviklingen kan ha begynt allerede i yngre bronsealder på Landa på Forsand ifølge Trond Løken.) Husene som står på Jernaldergården på Ullandhaug i dag representerer den mest aktive bruksfasen av gården, i tiden 300550 e.Kr. Da sto det to langhus og en mindre bygning rundt en åpen plass i den svake sørvendte hellingen. Husene har vært i bruk over en periode på mellom ca. 200-225 til 500 år. Den justinianske pesten «... da brøt en pest ut som nesten hadde revet bort hele menneskeheten ... den omfattet hele jorden, skadet alle menneskers liv." (Et vitne til pesten i Konstantinopel) Skriftlige kilder fra midten av 500-tallet forteller om stadige og dramatiske angrep av byllepest over store områder i Europa. Utbruddene var særlig sterke i kjølvannet av kriger og omflakkende hærer. Klær og pynt Hva slags klær hadde kvinnene? Hva slags klær hadde mennene? Var det forskjell på hverdag- og festklær? De fleste kildene til eldre jernalders klesskikk har vi fra gravene, og da er det igjen elitens tradisjoner som blir belyst. Etnologiske kilder kan si noe om mulig arbeidstøy og de yngste barnas kledning. Mye av kunnskapen om tidens drakter stammer fra dansk materiale. Kvinner Hverdagstøy Side, ermeløse kjoler uten skuldersøm, men som ble holdt oppe med spenner. Spesielt vanlig var de såkalte korsformede spennene. Under denne bar kvinnene en enkel langermet skjorte. Over skuldrene hang et sjal. Finklær Finkjolen var av samme modell som hverdagskjolen. Under denne bar kvinnene en langermet skjorte med mansjetter og hektespenner. Over skuldrene hang et sjal som ble holdt sammen av en relieffspenne eller korsformede spenner. Kjolene var påvirket av romersk mote med sine spenner på skuldrene og løse gevanter. Pynt Det eksisterte en mangfoldig smykketradisjon i yngre romertid og folkevandringstiden. Fra gravene kjenner vi til rikt ornamenterte relieffspenner, fargerike glassperler, intrikate anheng i gull, enklere korsformede bronsespenner, armringer, ørepynt og hårnåler. I tillegg ble det laget vakre brikkevevde bånd til å pynte klærne med. Menn Hverdagstøy Lange, vide bukser, med trang linning på buksebeina ved anklene. Knelang kjortel med lange ermer, og over dette kunne de bære en firkantet kappe. Finklær Lignende bukser som til hverdags, men til fint ble linningen knappet sammen med hektespenner. Knelang kjortel med lange ermer og mansjetter med hektespenner. Over dette en firkantet kappe, gjerne kantet med brikkevevde bånd. I rike graver er det blitt funnet rester etter såkalte 'praktkapper'. Dette var kledninger som var inspirert av romersk mote. De ble laget i Gallo-romerske veveriverksteder. Germanere som sto i romersk tjeneste kan ha brakt kappene med seg hjem. Arbeidstøy Av den lanolinrike ullen fra villsauen ble det laget store plagg som ble tovet ned i passe størrelse. Det ble utmerket arbeidstøy som hjalp mot både kulde og vann. om velgjerninger som gjenytelse. Mens en overlegens gave bar i seg forventningen om mottakerens tjeneste. Følelser Skrift I tidlig middelalder verdsatte man sterke, spontane og åpne følelser. Det var evnen til sterke følelser som gråt som gjorde mennesket til et menneske uansett kjønn, blant annet ble hekser avslørt ved at de ikke kunne gråte. Til urnordisk språket hørte et runealfabet, den eldre 24-tegns Futhark. Men i motsetning til i Syd-Europa ser det ikke ut til at skriftspråketet ble benyttet til profane (verdslige) formål så tidlig som i den eldre jernalder. Følelsene av ære var en kvalitet som ble tilskrevet den enkelte av hans omgivelser, og den definerte hans sosiale plass. Ære hadde derfor en samfunnsmessig sett stabiliserende virkning. F u x a r k w h n i z t b e m l o Det tidlige runealfabetet var kun for de innvidde, til bruk i magien. Ordet rune kan oversettes med begrepet 'skrifttegn' såvel som 'lærdom', 'løyndom’ og 'trolldom'. Å ha kjennskap til runer innebar å ha tilgang til magisk styrke. Odin ofret det ene øyet sitt til Mimes brønn under Yggdrasils retter for å komme i besittelse av runene. Gaven Gaver var et sentralt virkemiddel når man ville knytte sosiale forbindelser. Forpliktelser til gjensidig vern var ofte del av slike forhold. Gavene hadde både materiell og sosial verdi. Mellom likemenn var gaven et tegn på vennskap, og man ventet en tilsvarende gjengave. Med en underlegen gave fulgte det en forventning Men ære førte også til konkurranse og konflikter. Særlig unge menn rivaliserte om ære - mange av dem gjennom ærefulle gjerninger eller dåder de utførte og rikdom de vant seg, ofte i hærferd i fremmede land og områder. Menneskene på jemaldergården dyrket mest sannsynlig vanegudene. Vanene var dypt erotiske av legning, og etterstrebet hele tiden sanselige forlystelser. Slike forbilder på det seksuelle området taler for at gårdsfolkene hadde et friere forhold til sin egen og andres seksualitet på grunnlag av avbildninger på gullbrakteatene virker det også som menneskene hadde et friere forhold til nakenhet, i alle fall i sine religiøse ritualer. Gjøremål På en gård som jernaldergården var det til enhver tid mange oppgaver som skulle utføres. Jernaldergården var en storgård. Det betyr at trellene nok gjorde det meste av tungarbeidet, blant annet på åkrene. Arbeidet på gården fulgte en rytme som var naturens egen. Det vil si at de forskjellige gjøremål var til dels sesongbetonte, som innhøsting og ullarbeid, og til dels løpende oppgaver som matlaging, renhold og vedlikehold. Renhold Til generelt renhold er det mulig at gårdsfolkene har brukt en lag laget av planter med sterk og god lukt. Plantene ryllik og einer inneholder eteriske oljer og har tradisjonelt blitt brukt til vask. Disse hadde i tillegg antiseptiske egenskaper. Lågen kunne bli kokt av einerkvister med bærene på. Avkoket ble blant annet brukt til å vaske trekar, spesielt dem som ble brukt til melk. Slik ble ikke trekarene sure. Einerkvister har tradisjonelt blitt brukt for å gi frisk luft, og dermed holds unna smitte av ymse slag. Røkelsen av einernåler skulle ha samme effekt. Sterkt duftende planter som ryllik og marigress har også blitt hengt opp for å gi god lukt innendørs samtidig som de hindret smitte og utøy (se også under 'Urter). Mat og drikke "Sulten forjager de uten å ty til noen innviklet kokekunst og uten å bruke krydder" (Tacitus om germanerne) Først og fremst er del sporene etter avling og husdyrhold som indikerer folkevandringstidens matskikk. Gårdskost bestående av korn, melk og kjøttprodukter. Men med havet så nært har nok også fisk og skjell stått på menyen. I tillegg har bær, sopp og røtter blir sanket fra naturen. Grøten "De germanske folkene lever ikke av annet enn grøt." (Romeren Plinius) Både byggrøt og havregrøt har nok stått på Jemaldergårdens daglige meny. Grøten er en av de enkleste retter som finnes: mel eller gryn blandet ut og kokt med vann eller melk. Funn fra Danmark viser oppskriften på enkel grøt i et lite leirkar fra førromersk jernalder (500 - 0 f.Kr) lå det rester av en grøt bestående av 2/3 deler bygg og 1/3 ugressfrø. Dessuten viser moselikenes mageinnhold tidens grøtsammensetninger (se Glob) Det daglige brød I Eddadiktet Rigstula serverer trellestanden en tung brødleiv, tykk og klumpet og full av anger (en meldrøye). Et slikt brød var nok del av det daglige kostholdet på Jemaldergården på Ullandhaug blandet flere sorter korn, men spesielt bygg og havre. Andre kornsorter ville også brukes i brøddeigen. Hvetemel derimot var en luksus som ble importert fra kontinentet. brukt til å slukke brann, så mye fantes det av den til enhver tid. 'Blande' var en enkel drikk som besto av surmelk eller myse utblandet med vann. Det har mest sannsynlig vært en dagligdags drikk her i området. Men det var også en drikk som sto nederst på rangstigen. Surmelk og blande var greit å ha med seg i skinnsekker som niste på lengre ferder. Hjemmebrygg BLANDA BRØD 10 ss. Byggmel 10 ss. havremel En klype salt Bland mel og salt i en bolle, gni inn fett. Tilsett melken litt etter litt slik at deigen blir fast, men ikke klissete. Form den til en rund flat lefse og stek den sakte på en bakstehelle over ildstedet. Melkedrikker Melk kunne gårdsfolket få fra bade kyr, sau og geiter. Melken ble oppbevart i kokt eller surnet tilstand. Surmelk ble kalt 'skyr’ på gammelnorsk. Det var melk som hadde fatt stå over ild slik at den ble tykk eller klumpet. Etter at fløten var skummet av melken for å lage smør av fikk man igjen en væske som ble drukket sur. Mysen var den tynne væsken som skiller seg fra ostestoffet når melk kokes. Dette var en velkjent prosess på alle gårder. I følge sagaene ble myse oppbevart på store kar og i store mengder. Noen ganger ble drikken faktisk De drakk og festet til dagen hellet." Rigstula. I sagaene finnes det flere referanser til øldrikking, og mange av dem inneholder slagsmål over drikken. Den enkleste øltypen på den tiden ble kalt 'mungåt'. 'Bjorr" (senere beer, bier etc.) var det fineste. Det var sterkt, laget av bygg og viltvoksende planter som tranebær og pors med tilsetning av honning. Ordet øl betydde ikke bare drikken, men ble også brukt om en fest eller et gilde. For eksempel fagnadarøl som var en velkomstfest for gjester, gravøl eller festen ved et barns fødsel 'barnsøl' (barsel). Øl heter det hos mennesker, Bjorr hos guder, EDDADIKT Mjøden kan ha vært folkevandringstidens mest prestisjetunge drikk. Det vil si at den for folk flest var en sjelden vare. Mjød ble fremstilt av gjæret honning og tilsatt krydder. Gudenes vaktmann drikker i velbygd hus glad i sin gode mjød. Om Heimdall i GRIMNESMÅL Vin var en eksklusiv drikk i vikingtid, og det er slett ikke sikkert at folk hadde fått smakt den her i området allerede i folkevandringstid. Men romerne hadde amforatappet vin som handelsvare lenge før den tid, så en skal i alle fall ikke se bort ifra at nordboere på kjøpferd til kontinentet fikk prøvesmake den edle drikken, og brakte den hjem. Men vin er for Odin den våpendjerve alltid eneste føde. GRIMNESMÅL Kjøtt på bordet På en gård som Jemaldergården ville kjøtt og kjøttprodukt være en naturlig del av kostholdet. Dyr fra både husdyrhold og fangst; fugler, storfe og småfe. Kjøttet ville blant annet bli tørket og lagt for oppbevaring over lengre tid. Med kjøtt kunne man lage sodd. Sodd kan oversettes med ordet 'suppe', eller 'det vann man koker kjøtt eller fisk i'. I Rigstula blir sodd tillagt trellestanden, det er trellkvinnen som byr den besøkende av det fineste hun kan sette på bordet. I Trøndelag i nyere tid derimot er sodd en tradisjonell rett til bruk under gjestebud og ikke til hverdags. Festmat Kjøtt var nok del av bade hverdagskosten, men ikke minst var det festmat. Kjøttet kunne tilberedes på saftigste måte i kokegrop, det kunne bli stekt over ildstedet, eller som i Valhall kokt i en stor gryte. "Men aldri så mange i Valhall at dei ikkje har nok mat av flesket til en galte som heiter Særimne; han blir kokt kvar dag, og er heil att om kvelden." (Snorre om tilværelsene i vikingenes paradis) I Valhall er det svin som star på menyen. Svinekjøtt ble nok høyt vurdert som mat i forhistorien. Det kan ha sammenheng med at grisen var mer kresen i føden. Sau og ku spiste gress, mens grisen ville gjerne ha noe mer. I Rigstula blir guden Rig tilbudt kalvekjøtt av bondefolket. Kalv var neppe dagligkost på gården. Mer sannsynlig var slikt kjøtt festmat som ble satt fram i anledning det fine besøket. Ellers ble kjøtt fra for eksempel okse og hest servert i forbindelse med religiøse høytider da disse dyrene ble blotet (se under 'Religiøse høytider’ og 'Blot'). En storgård som Jernaldergården kan ha servert fint kjøtt oftere enn andre smågårder. Snop Skogen bød på nøtter og bær, og dessuten frukten eple. Ordet for eple er gammelgermansk. Villepler funnet i Osebergdronningens grav fra vikingtid. I tarm og mage fra danske moselik er det også påvist frukt. All annen frukt er mest sannsynlig først kommet hit nord med munkene i middelalderen. Honning var den eneste form for forhistorisk søtemiddel. Honning kunne også bli sanket og handlet/byttet med. Spisekar Hva spiste de av i folkevandringstid? Folk kan ha spist av keramik-kar som man finner rester etter under utgravninger, men heist har vel plett og bolle vært av organisk materiale, tre. Trolig fantes også enkelte kleberkar, men disse ble først vanlig i yngre jernalder. Helt opp til forrige århundre eksisterte skikken med fellesbespisning av den samme store grøtbollen. En annen skikk var å bruke flate brød (flatbrød) som en slags plett under maten. Under utgravingen av Gokstadskipet ble det funnet to runde dekorerte eikeplater som har blitt tolket som pletter. Bestikk - De fleste brukte nok sin egen kniv under måltidet. Gaffel fantes ikke. Skje var det vanligste spiseredskapet, fordi grøt var den vesentligste del av kostholdet. Skjeene fra bade vikingtid og eldre jernalder kunne være av hom eller bein. Men det var nok teskjeer da som i folkevandringstid som var det vanligste. Ordet 'skeid' betyr egentlig kløyvd trestykke, men et annet ord for samme redskap som viser det opprinnelige råmaterialet er 'spon' (videreført i eng. spoon). Forholdet mellom mann og kvinne Skriftlige kilder fra tidlig historisk tid beskriver monogame ekteskap. Det vil si at en mann kunne bare ha en hustru, men kunne i tillegg ha friller som del av sitt hushold. Ekteskap Ble inngått for å markere en forsoning Ble inngått for å besegle vennskap mellom to slekter Ble inngått for å forene eiendommer Kunne spille en avgjørende rolle i maktspillet Ble inngått for å få viktige kontakter Ble inngått for å bevare slektens eiendommer og forsterke dennes stilling i samfunnet Var en viktig institusjon Var et verktøy som ble brukt i det politiske spillet. Kunne være et privilegium kun for velstående. I henhold til Gràgàs, den gamle islandske loven, måtte man ha en formue verd 6 kyr for å kunne gifte seg. Det kunne ta enslige folk opptil 20 år å samle en slik formue. Gudekulten Selve Gudekulten fant sted i offerlunden. Fruktbarheten og dennes guder, vanene, ville mest sannsynlig blitt hyllet i lunden slik at syklusen med var, sommer, hast og vinter stadig ble fornyet Med dette rituelle formal har fortidens historikere beskrevet de eldgamle ritualene rundt moder jord i de hellige lundene. I silt verk Germania forteller Tacitus om en fruktbarhetsseremoni knyttet til gudinnen Nerthus (dvs, en tidlig Frøya), Gudinnen bodde i lunden og ble hentet til en host- eller vårseremoni. Hun kom ut av den hellige lunden i en vogn trukket av kyr, Presten ledsaget henne i den dypeste ærbødighet. Stedene hun fant verdige å besøke ble pyntet til fest. Til slutt fulgte presten henne tilbake til lunden. Deretter ble gudebildet avkledd og vasket i et bortgjemt tjern, et arbeid utfart av treller som etter handlingen ble druknet som offer til gudinnen i det samme tjern. I henhold til sagaene ble denne skikken videreført i de påfølgende hundreår frem til og med vikingtiden. Gudens (Frøy) eller gudinnens (Frøya) bilde (i en vogn) ble ført rundt åkrene for å garantere et godt og fredfullt år, livets opphold og kommende slekter (Flateyjarbok). Fra tidlig 1ooo-tall skrives det om religiøse fester i offerlunden for Odin, Tor, Frøy og Frøya, Til disse offerfestene plikter alle å sende gaver. Ni av alle slags vesen av hankjønn, bade mennesker og dyr, skulle bli ofret ved henging. Lik fra menn, hester, hunder og haner hang fra et " spesielt tre som sto midt i lunden. Deres blod ble brukt til å forsone gudene. Lunden og hvert eneste tre i den ble betraktet som hellig fordi den ble ment til å ha tatt opp i seg guddommelig kraft som følge av ofrenes død og forråtnelse. Tallet 9 var et hellig tall i den nordiske myten og under ofringene. Det viser også en runeinskripsjon fra Blekinge: "med ni bukker og ni hester ga HathuwolfR et godt år". Gulloffer Det er mulig at de mange markfunn av gull stammer fra et offer fra en lund eller ved tre. Rogaland er det fylke i Norge som har flest funn av gull fra yngre romertid og folkevandringstid. Gulfofringen var ledd i kontakten/utvekslingen mellom denne og den andre verden. Blot Blotet var en offerfest for gudene hvor hensikten var å sikre fruktbarheten på gården. Blotet kunne bli tydet av en blotgode eller blotgydje, det vil si offerprester og sjamaner med kjennskap til de magiske runene. Ellers kunne gårdens husfrue lede de blot som ble gjennomfart på gården. Bade alve-, dise- og volseblotet fant sted i den private sfæren og framfor art i hjemmet. Det var en offerrite der alle i husholdet deltok. Diseblotet Diseblotet fant, ifølge Snorre, sted i gjømåneden det vil si mellom den 13 februar og 31 mars. I følge Adam av Bremen var vårjevndøgn den rette tiden. Men dette blotet kunne også ha foregått under vinternettene, dvs. oktober etter datidens kalender, eller kanskje under høstjevndøgn samtidig med alveblotet for Frøy. Det kan ha hatt form av et høstgilde ved vinternattstid for å ta imot vinteren. Ved dette blotet ble det ofret til disene, for eksempel en okse. En kvinne gjennomførte riten ved horgen, langt borte fra husene. Hun farget horgen rød med offerblod. Det var en kult av lukket karakter hvor få personer deltok. Diser kan være en slags lavere gudinner i nær kontakt med den store gudinnen (Frøya). Frøya ble også kalt vanedisen, og kan derfor ha sammenheng med diseblotet. Hensikten med diseblotet var å opprettholde sterke forbindelser med avling og årsvekst, samt med menneskers og dyrs reproduksjon. Alveblotet Alveblotet fant sted om høsten, kanskje under høstjevndøgn. Det var en høytid for menneskene på gården. Ved blotet ble det ofret til alvene. Alver og Vaner har sterke likheter i vesen og hostblotet til vaneguden Frøys ære kan ha en sammenheng med alveblotet Hensikten med dett blotet var den samme som for diseblotet, å opprettholde sterke forbindelser med avling og årsvekst samt med menneskers og dyrs reproduksjon Alveblotet kan ha sammenheng med volsetotten. Volse var navnet på en hestefallos som ble dyrket i et, selv p& 1ooo-tallet, arkaisk fruktbarhetsritual, Volse ble tatt fra slaktehesten om høsten. Volseblotet I likhet med alveblotet var volseblotet en kultus for gårdens folk. Det var husfruen som ledet den hellige handlingen. Volse var navnet på en hestefallos som ble dyrket i et, selv på 1ooo-tallet arkaisk fruktbarhetsritual. Volse ble tatt fra slaktehesten om hosten. I følge sagaen Flateybaka betraktet husfruen på gården lemmet som sin gud. Hun oppbevarte den i en kiste sammen med urtene lin og lok. Volseblotet kan også være en fruktbarhetsrite av erotisk karakter hvor gudinnen (kvinnen/prestinnen) har et symbolsk samleie med guden (den ofrede hingsten), en slags hellig bryllupsrite. I den anledning må det nevnes at Adam av Bremen ansa sangene som ble sunget under blotet i Uppsala, som for uanstendige til & gjengis. Det kan også være et eksempel på 'det hellige bryllup', i form av en forening mellom Volse og jotunkvinnene, Volsefallosen kan representere en gud som den mannlige partneren i et bryllupsritual, og kanskje var det Frøy (se under Gudeverden}. Frøy kjennetegnes ved en fallos og hesten var i tillegg Frøys hellige dyr. Under ritualet ba folkene på gården om at «... mornir matte ta imot det hellige offerer. Det merkelige ordet mornir kan bety 'jotunkvinner. Da blir volseblotet en symbolsk feiring av et hellig bryllup mellom Volse og jotunkvinnene. Dessuten kjenner vi til Frøys ekteskap med en jotunkvinne fra Skirnesmal. Gudeverden • Hvilke guder fantes på den tiden? • Hvordan fungerte de? Tilbakeføring i tid av normane myter som tradisjonelt har blitt regnet som vikingtiden religion. I dag åpner forskere for at denne gudetroen er eldre. • Den store gudinnen Tacitus nevner i sitt verk Germania fra 1oo-tailet e.Kr, et svært gammelt kvinnelig gudenavn, Nerthus, Nerthus var en Moder Jord-skikkelse som ble feiret med store kultfester om varen. Hennes helligdom lå på en øy i en hellig sjø. Vanene Vanene er et eldre lag av gudene enn Odin og æsene. De er fortidens fruktbarhetsog vegetasjons-guder. Disse gudene hersket over områder som har med fruktbarhet å gjøre; såing, høsting, husdyr og fiske og skulle fremme fruktbarhet og grade, et stadig gjentatt skaperverk. Vanene radde for gull og rikdommer. De var spesielt begavet i seid (trolldom), og brukte galdrer (trylleformler). Gudene var også dypt erotiske av legning, og etterstrebet hele tiden sanselige forlystelser. Dagens oppfatning av hovedgudene blant vanene er Frøya, Njord, Frøy og Heimdall. Frøya "Njords darter var Frøya, hun var blotgydje (offerprestinne), hun var den første som lærte æsene å seide, slik som vanene brukte." Frøya var den fremste av gudinnene, og hun blir regnet til å ga langt tilbake i forhistorien som den store gudinnen i Norden. Frøya fremmet fruktbarhet hos planter og dyr, og hennes fremste spesialitet var kjærligheten mellom mann og kvinne. I tillegg beskyttet hun og hjalp kvinner i barsel. Frøyas spesielle tre; svarthyllen, kunne blant annet tjene til hjelp ved vanskelige fødsler. Frøya var den guden som det 15 nærmest menneskene & anrope, og til henne ligger flere kultiske handlinger. For eksempel dise- og alveblotet. Hun var selv den fremste blotgydje, som er en offergudinne/offerprestinne. Frøya er opphav til aarestittelen frue/husfrue (husFrøya). Å få et slikt tilnavn sier litt om kvinnenes makt på gården. Frøya er også den av alle gudene, bade vanene og assene, som vest mest om spådom Hun terte Odin og resten av assene kunsten å seide. Seid er samlebetegnelse på en mengde 'overnaturlige' virksomheter som noen (sjamanen) hadde en spesiell begavelse i å drive med, for eksempel spådom. Frøya ble også maken til Od (Odin), en ekteskapsinngåelse mellom vaner og æses. Frøya ble, som Odin, trolig tilbedt under mange forskjellige navn. Disse reflekterte aspekter av henne som den store gudinnen. I tidens løp ble disse navnene oppfattet som forskjellige gudinner. For eksempel Frigg, Eir - legegudinnen, Bil - mane og menstruasjonsgudinne, Var gudinnen som vokter ekteskapsløftene. Æsene - Odins Ætt Njord Njord var en maritim guddom. Han hadde nær tilknytning til hav og sjø, og dermed sjøfart og fiske. Han rar over vindene, og kan stille dem. Derfor ble han anropt ved seilas og fiske. I tillegg garanterer han fiskelykke Njord bor på Noatun, som betyr støpsgården, havna. Navnet Njord er i språklig slekt med det kvinnelige gudenavnet, Nerthus. Han kan ha blitt dyrket sammen med, og være det mannlige motstykke til, gudinnen Nerthus. Frøy Frøy er Frøyas tvillingbror. Han er den eneste av gudene hvor vi har en viss kjennskap til utseende; han hadde en storfatos. Navnet Frøy betyr herren eller herskeren, og hans domene var & herske over fred og avling. Frøy bedriver heller elskov enn krig. Han er stamfar for Yngiingeastten i sitt ekteskap med jotunkvinnen Gjerd (se Hellige steder, Det hellige bryllup) Rundt Frøy fantes det flere kultiske handlinger, og et ritual var å vie den første skålen ved hastgildet til Frøys og Frøyas sere. Heimdall Heimdall er den mest gåtefulle av vanegudene. Han ble født i urtiden, og skal da sist i ragnarok. Han lever i luften som vokter av regnbuebroen. Heimdall kan forutsi framtiden. Odin-kulten kan være en ny religiøs komponent i Norden i folkevandringstid. En kult som i hovedsak er tilknyttet hallen. Blant annet rammer gullbrakteatene en moteverden som gjengir hendelser fra norrøn mytologi. Motivkretsen omkring Odins sjetereise er den som er mest alminnelig, og ellers Balders død, Tyr og Fenrisulven. Odin Odin var den største sjaman, og det vil også si den fremste av gudene. Han var samtidig den mest sammensatte og komplekse av samtlige nordiske guder, Odinkulten var bygd opp rundt en sterk sjamanistisk tradisjon som i hvertfall var intakt fra folkevandringstidens begynnelse til vikingtidens slutt, over 5oo ar. Odins endelige makt lå i å kunne overskride grensen mellom liv og død, og slik oppheve denne grensen. Det spesifikke symbol på denne makten var runene. Runene representerte magien. Odinkultens sentrale elementer var ekstasen, reisen til den andre verden og hamskiftet. Odin som sjaman skifter til forskjellige dyrehammer under ekstasereisen. Hamskiftet inkluderte de zoomorfe hjelpeandene som for eksempel Odins to ravner og hesten Sleipner som tar ham med til dødsriket Hel. Odin ble i løpet av folkevandringstiden og videre i merovingertid preget av ideologiske strømninger fra kontinentet. Han ble da gudenes konge, allfaderen og den største krigeren. Gjennom magi hadde han fått runene som gjorde ham tit den viseste. Han var også kommet i besittelse av mjøden som gjorde ham til herre over diktning og skaldekunst Frigg Frigg var en del av en opprinnelig storgudinne (Frøya). Navnet betyr "den elskede", og henspiller på at hun, i likhet med Frøya, tar seg av kjærlighetsaffærer, forplantning og barselhjelp. Frigg og Frøya har trolig felles opphav i den store gudinnen i Norden. Frigg er Odins make. Hun betegnes som den sørgende gudinnen som følge av sønnen Balders død da hun fikk all verden til å grate over ham. Balder Balder var lysets gud, den vakre og gode. Han representerer det sjeldne fenomenet; at en gud dor. Han ble gjort udødelig i det Frigg fikk alle ting i verden til & sverge på at de ikke skulle skade ham. Bare mistelteinen fikk slippe idet den var så liten og uanselig. Misteltein er giftig i kontakt med blod, brukt til jaktpiler m.m. Figur 1Balder eller Hallgeir? Tor Tor var Odins sønn, muligens med hans datter Jord. Han var gift med Siv som hadde ' har av gull. Tor kjører i en vogn som blir trukket av to bukker, og han eier en hammer kalt Mjølner. Med hammeren lager han blant annet lyn og torden.
© Copyright 2024