1. No category

folkevandringstiden
kompendie
Introduksjon
Dette kompendiet er laget for å sette
rammene rundt laiven. Vi setter pris på
om du leser igjennom minst en gang. Men
utover det står hver enkelt fritt til å lese så
mye eller lite de vil.
Folkevandringstiden
I yngre romertid ble samfunnsstrukturen
lagt om. Mindre gods ble etablert av
storfolk og høvdinger på storgårdene, og
de la under seg smågårder som fra nå av
ble drevet av leilendinger. Jorden ble
konsentrert på færre hender, og de
jordløse sluttet seg til husholdet på de
store gårdene. Driftsformen ble
intensivert, og man satte innhegninger
rundt hver enkelt gård.
Omleggingen av samfunnet fortsatte i
folkevandringstiden og vi fikk et sosialt
lagdelt samfunn med jordeiere og storfolk,
en gruppe av frie bønder, underlagte
leilendinger, og nederst på rangstigen sto
trellene. Befolkningen økte i antall og det
innebar at flere mennesker var uten
tilgang til jord.
Jernaldergården har en bosettingshistorie
som strekker over minst 2000 år, fra tiden
omkring Kristi fødsel til 18oo-tallet. De
best bevarte sporene er fra tiden mellom
år 300 og 500 e.Kr. Der er denne perioden
av forhistorien som blir presentert med de
rekonstruerte husene, gårdstun og
gjerder.
De minste gårdene ble underlagt
storgårdene i yngre romertid. Jorden ble
konsentrert på færre hender og en gruppe
storgårder ble etablert. Driftsformen ble
intensivert, og man satte innhegninger
rundt hver enkelt gård. Jernaldergården
på Ullandhaug er en slik storgård med et
stort hushold.
Omkring 300 f.Kr. ble de første langhus
med adskilte dører for dyr og mennesker
bygget. (Denne utviklingen kan ha begynt
allerede i yngre bronsealder på Landa på
Forsand ifølge Trond Løken.)
Husene som står på Jernaldergården på
Ullandhaug i dag representerer den mest
aktive bruksfasen av gården, i tiden 300550 e.Kr. Da sto det to langhus og en
mindre bygning rundt en åpen plass i den
svake sørvendte hellingen. Husene har
vært i bruk over en periode på mellom ca.
200-225 til 500 år.
Den justinianske pesten
«... da brøt en pest ut som nesten hadde
revet bort hele menneskeheten ... den
omfattet hele jorden, skadet alle
menneskers liv." (Et vitne til pesten i
Konstantinopel)
Skriftlige kilder fra midten av 500-tallet
forteller om stadige og dramatiske angrep
av byllepest over store områder i Europa.
Utbruddene var særlig sterke i kjølvannet
av kriger og omflakkende hærer.
Klær og pynt
Hva slags klær hadde kvinnene?
Hva slags klær hadde mennene?
Var det forskjell på hverdag- og festklær?
De fleste kildene til eldre jernalders
klesskikk har vi fra gravene, og da er det
igjen elitens tradisjoner som blir belyst.
Etnologiske kilder kan si noe om mulig
arbeidstøy og de yngste barnas kledning.
Mye av kunnskapen om tidens drakter
stammer fra dansk materiale.
Kvinner
Hverdagstøy
Side, ermeløse kjoler uten skuldersøm,
men som ble holdt oppe med spenner.
Spesielt vanlig var de såkalte korsformede
spennene. Under denne bar kvinnene en
enkel langermet skjorte. Over skuldrene
hang et sjal.
Finklær
Finkjolen var av samme modell som
hverdagskjolen. Under denne bar
kvinnene en langermet skjorte med
mansjetter og hektespenner. Over
skuldrene hang et sjal som ble holdt
sammen av en relieffspenne eller
korsformede spenner. Kjolene var påvirket
av romersk mote med sine spenner på
skuldrene og løse gevanter.
Pynt
Det eksisterte en mangfoldig
smykketradisjon i yngre romertid og
folkevandringstiden. Fra gravene kjenner
vi til rikt ornamenterte relieffspenner,
fargerike glassperler, intrikate anheng i
gull, enklere korsformede bronsespenner,
armringer, ørepynt og hårnåler. I tillegg
ble det laget vakre brikkevevde bånd til å
pynte klærne med.
Menn
Hverdagstøy
Lange, vide bukser, med trang linning på
buksebeina ved anklene. Knelang kjortel
med lange ermer, og over dette kunne de
bære en firkantet kappe.
Finklær
Lignende bukser som til hverdags, men til
fint ble linningen knappet sammen med
hektespenner. Knelang kjortel med lange
ermer og mansjetter med hektespenner.
Over dette en firkantet kappe, gjerne
kantet med brikkevevde bånd. I rike
graver er det blitt funnet rester etter
såkalte 'praktkapper'. Dette var kledninger
som var inspirert av romersk mote. De ble
laget i Gallo-romerske veveriverksteder.
Germanere som sto i romersk tjeneste kan
ha brakt kappene med seg hjem.
Arbeidstøy
Av den lanolinrike ullen fra villsauen ble
det laget store plagg som ble tovet ned i
passe størrelse. Det ble utmerket
arbeidstøy som hjalp mot både kulde og
vann.
om velgjerninger som gjenytelse. Mens en
overlegens gave bar i seg forventningen
om mottakerens tjeneste.
Følelser
Skrift
I tidlig middelalder verdsatte man sterke,
spontane og åpne følelser. Det var evnen
til sterke følelser som gråt som gjorde
mennesket til et menneske uansett kjønn,
blant annet ble hekser avslørt ved at de
ikke kunne gråte.
Til urnordisk språket hørte et runealfabet,
den eldre 24-tegns Futhark. Men i
motsetning til i Syd-Europa ser det ikke ut
til at skriftspråketet ble benyttet til
profane (verdslige) formål så tidlig som i
den eldre jernalder.
Følelsene av ære var en kvalitet som ble
tilskrevet den enkelte av hans omgivelser,
og den definerte hans sosiale plass. Ære
hadde derfor en samfunnsmessig sett
stabiliserende virkning.
F u x a r k w h n i z t b e m l o
Det tidlige runealfabetet var kun for de
innvidde, til bruk i magien. Ordet rune kan
oversettes med begrepet 'skrifttegn' såvel
som 'lærdom', 'løyndom’ og 'trolldom'. Å
ha kjennskap til runer innebar å ha tilgang
til magisk styrke. Odin ofret det ene øyet
sitt til Mimes brønn under Yggdrasils
retter for å komme i besittelse av runene.
Gaven
Gaver var et sentralt virkemiddel når man
ville knytte sosiale forbindelser.
Forpliktelser til gjensidig vern var ofte del
av slike forhold. Gavene hadde både
materiell og sosial verdi. Mellom likemenn
var gaven et tegn på vennskap, og man
ventet en tilsvarende gjengave. Med en
underlegen gave fulgte det en forventning
Men ære førte også til konkurranse og
konflikter. Særlig unge menn rivaliserte
om ære - mange av dem gjennom ærefulle
gjerninger eller dåder de utførte og
rikdom de vant seg, ofte i hærferd i
fremmede land og områder.
Menneskene på jemaldergården dyrket
mest sannsynlig vanegudene. Vanene var
dypt erotiske av legning, og etterstrebet
hele tiden sanselige forlystelser. Slike
forbilder på det seksuelle området taler
for at gårdsfolkene hadde et friere forhold
til sin egen og andres seksualitet på
grunnlag av avbildninger på
gullbrakteatene virker det også som
menneskene hadde et friere forhold til
nakenhet, i alle fall i sine religiøse ritualer.
Gjøremål
På en gård som jernaldergården var det til
enhver tid mange oppgaver som skulle
utføres. Jernaldergården var en storgård.
Det betyr at trellene nok gjorde det meste
av tungarbeidet, blant annet på åkrene.
Arbeidet på gården fulgte en rytme som
var naturens egen. Det vil si at de
forskjellige gjøremål var til dels
sesongbetonte, som innhøsting og
ullarbeid, og til dels løpende oppgaver
som matlaging, renhold og vedlikehold.
Renhold
Til generelt renhold er det mulig at
gårdsfolkene har brukt en lag laget av
planter med sterk og god lukt. Plantene
ryllik og einer inneholder eteriske oljer og
har tradisjonelt blitt brukt til vask. Disse
hadde i tillegg antiseptiske egenskaper.
Lågen kunne bli kokt av einerkvister med
bærene på. Avkoket ble blant annet brukt
til å vaske trekar, spesielt dem som ble
brukt til melk. Slik ble ikke trekarene sure.
Einerkvister har tradisjonelt blitt brukt for
å gi frisk luft, og dermed holds unna smitte
av ymse slag. Røkelsen av einernåler skulle
ha samme effekt. Sterkt duftende planter
som ryllik og marigress har også blitt
hengt opp for å gi god lukt innendørs
samtidig som de hindret smitte og utøy (se
også under 'Urter).
Mat og drikke
"Sulten forjager de uten å ty til noen
innviklet kokekunst og uten å bruke
krydder" (Tacitus om germanerne)
Først og fremst er del sporene etter avling
og husdyrhold som indikerer
folkevandringstidens matskikk. Gårdskost
bestående av korn, melk og
kjøttprodukter. Men med havet så nært
har nok også fisk og skjell stått på menyen.
I tillegg har bær, sopp og røtter blir sanket
fra naturen.
Grøten
"De germanske folkene lever ikke av annet
enn grøt." (Romeren Plinius)
Både byggrøt og havregrøt har nok stått
på Jemaldergårdens daglige meny. Grøten
er en av de enkleste retter som finnes: mel
eller gryn blandet ut og kokt med vann
eller melk. Funn fra Danmark viser
oppskriften på enkel grøt i et lite leirkar
fra førromersk jernalder (500 - 0 f.Kr) lå
det rester av en grøt bestående av 2/3
deler bygg og 1/3 ugressfrø. Dessuten
viser moselikenes mageinnhold tidens
grøtsammensetninger (se Glob)
Det daglige brød
I Eddadiktet Rigstula serverer
trellestanden en tung brødleiv, tykk og
klumpet og full av anger (en meldrøye). Et
slikt brød var nok del av det daglige
kostholdet på Jemaldergården på
Ullandhaug blandet flere sorter korn, men
spesielt bygg og havre. Andre kornsorter
ville også brukes i brøddeigen. Hvetemel
derimot var en luksus som ble importert
fra kontinentet.
brukt til å slukke brann, så mye fantes det
av den til enhver tid.
'Blande' var en enkel drikk som besto av
surmelk eller myse utblandet med vann.
Det har mest sannsynlig vært en
dagligdags drikk her i området. Men det
var også en drikk som sto nederst på
rangstigen. Surmelk og blande var greit å
ha med seg i skinnsekker som niste på
lengre ferder.
Hjemmebrygg
BLANDA BRØD
10 ss. Byggmel
10 ss. havremel
En klype salt
Bland mel og salt i en bolle, gni inn fett.
Tilsett melken litt etter litt slik at deigen
blir fast, men ikke klissete. Form den til en
rund flat lefse og stek den sakte på en
bakstehelle over ildstedet.
Melkedrikker
Melk kunne gårdsfolket få fra bade kyr,
sau og geiter. Melken ble oppbevart i kokt
eller surnet tilstand. Surmelk ble kalt 'skyr’
på gammelnorsk. Det var melk som hadde
fatt stå over ild slik at den ble tykk eller
klumpet.
Etter at fløten var skummet av melken for
å lage smør av fikk man igjen en væske
som ble drukket sur. Mysen var den tynne
væsken som skiller seg fra ostestoffet når
melk kokes. Dette var en velkjent prosess
på alle gårder. I følge sagaene ble myse
oppbevart på store kar og i store
mengder. Noen ganger ble drikken faktisk
De drakk og festet til dagen hellet."
Rigstula.
I sagaene finnes det flere referanser til
øldrikking, og mange av dem inneholder
slagsmål over drikken. Den enkleste
øltypen på den tiden ble kalt 'mungåt'.
'Bjorr" (senere beer, bier etc.) var det
fineste. Det var sterkt, laget av bygg og
viltvoksende planter som tranebær og
pors med tilsetning av honning. Ordet øl
betydde ikke bare drikken, men ble også
brukt om en fest eller et gilde. For
eksempel fagnadarøl som var en
velkomstfest for gjester, gravøl eller festen
ved et barns fødsel 'barnsøl' (barsel).
Øl heter det hos mennesker, Bjorr hos
guder, EDDADIKT
Mjøden kan ha vært folkevandringstidens
mest prestisjetunge drikk. Det vil si at den
for folk flest var en sjelden vare. Mjød ble
fremstilt av gjæret honning og tilsatt
krydder.
Gudenes vaktmann drikker i velbygd hus
glad i sin gode mjød. Om Heimdall i
GRIMNESMÅL
Vin var en eksklusiv drikk i vikingtid, og det
er slett ikke sikkert at folk hadde fått
smakt den her i området allerede i
folkevandringstid. Men romerne hadde
amforatappet vin som handelsvare lenge
før den tid, så en skal i alle fall ikke se bort
ifra at nordboere på kjøpferd til
kontinentet fikk prøvesmake den edle
drikken, og brakte den hjem.
Men vin er for Odin den våpendjerve alltid
eneste føde. GRIMNESMÅL
Kjøtt på bordet
På en gård som Jemaldergården ville kjøtt
og kjøttprodukt være en naturlig del av
kostholdet. Dyr fra både husdyrhold og
fangst; fugler, storfe og småfe. Kjøttet ville
blant annet bli tørket og lagt for
oppbevaring over lengre tid.
Med kjøtt kunne man lage sodd. Sodd kan
oversettes med ordet 'suppe', eller 'det
vann man koker kjøtt eller fisk i'. I Rigstula
blir sodd tillagt trellestanden, det er
trellkvinnen som byr den besøkende av
det fineste hun kan sette på bordet. I
Trøndelag i nyere tid derimot er sodd en
tradisjonell rett til bruk under gjestebud
og ikke til hverdags.
Festmat
Kjøtt var nok del av bade hverdagskosten,
men ikke minst var det festmat. Kjøttet
kunne tilberedes på saftigste måte i
kokegrop, det kunne bli stekt over
ildstedet, eller som i Valhall kokt i en stor
gryte.
"Men aldri så mange i Valhall at dei ikkje
har nok mat av flesket til en galte som
heiter Særimne; han blir kokt kvar dag, og
er heil att om kvelden." (Snorre om
tilværelsene i vikingenes paradis)
I Valhall er det svin som star på menyen.
Svinekjøtt ble nok høyt vurdert som mat i
forhistorien. Det kan ha sammenheng med
at grisen var mer kresen i føden. Sau og ku
spiste gress, mens grisen ville gjerne ha
noe mer.
I Rigstula blir guden Rig tilbudt kalvekjøtt
av bondefolket. Kalv var neppe dagligkost
på gården. Mer sannsynlig var slikt kjøtt
festmat som ble satt fram i anledning det
fine besøket. Ellers ble kjøtt fra for
eksempel okse og hest servert i
forbindelse med religiøse høytider da
disse dyrene ble blotet (se under 'Religiøse
høytider’ og 'Blot'). En storgård som
Jernaldergården kan ha servert fint kjøtt
oftere enn andre smågårder.
Snop
Skogen bød på nøtter og bær, og dessuten
frukten eple. Ordet for eple er
gammelgermansk. Villepler funnet i
Osebergdronningens grav fra vikingtid. I
tarm og mage fra danske moselik er det
også påvist frukt. All annen frukt er mest
sannsynlig først kommet hit nord med
munkene i middelalderen.
Honning var den eneste form for
forhistorisk søtemiddel. Honning kunne
også bli sanket og handlet/byttet med.
Spisekar
Hva spiste de av i folkevandringstid? Folk
kan ha spist av keramik-kar som man
finner rester etter under utgravninger,
men heist har vel plett og bolle vært av
organisk materiale, tre. Trolig fantes også
enkelte kleberkar, men disse ble først
vanlig i yngre jernalder. Helt opp til forrige
århundre eksisterte skikken med
fellesbespisning av den samme store
grøtbollen. En annen skikk var å bruke
flate brød (flatbrød) som en slags plett
under maten. Under utgravingen av
Gokstadskipet ble det funnet to runde
dekorerte eikeplater som har blitt tolket
som pletter.
Bestikk
- De fleste brukte nok sin egen kniv under
måltidet. Gaffel fantes ikke. Skje var det
vanligste spiseredskapet, fordi grøt var
den vesentligste del av kostholdet.
Skjeene fra bade vikingtid og eldre
jernalder kunne være av hom eller bein.
Men det var nok teskjeer da som i
folkevandringstid som var det vanligste.
Ordet 'skeid' betyr egentlig kløyvd
trestykke, men et annet ord for samme
redskap som viser det opprinnelige
råmaterialet er 'spon' (videreført i eng.
spoon).
Forholdet mellom mann
og kvinne
Skriftlige kilder fra tidlig historisk tid
beskriver monogame ekteskap. Det vil si at
en mann kunne bare ha en hustru, men
kunne i tillegg ha friller som del av sitt
hushold.
Ekteskap
Ble inngått for å markere en forsoning
Ble inngått for å besegle vennskap mellom
to slekter
Ble inngått for å forene eiendommer
Kunne spille en avgjørende rolle i
maktspillet
Ble inngått for å få viktige kontakter
Ble inngått for å bevare slektens
eiendommer og forsterke dennes stilling i
samfunnet
Var en viktig institusjon
Var et verktøy som ble brukt i det politiske
spillet.
Kunne være et privilegium kun for
velstående. I henhold til Gràgàs, den
gamle islandske loven, måtte man ha en
formue verd 6 kyr for å kunne gifte seg.
Det kunne ta enslige folk opptil 20 år å
samle en slik formue.
Gudekulten
Selve Gudekulten fant sted i offerlunden.
Fruktbarheten og dennes guder, vanene,
ville mest sannsynlig blitt hyllet i lunden
slik at syklusen med var, sommer, hast og
vinter stadig ble fornyet
Med dette rituelle formal har fortidens
historikere beskrevet de eldgamle
ritualene rundt moder jord i de hellige
lundene. I silt verk Germania forteller
Tacitus om en fruktbarhetsseremoni
knyttet til gudinnen Nerthus (dvs, en tidlig
Frøya), Gudinnen bodde i lunden og ble
hentet til en host- eller vårseremoni. Hun
kom ut av den hellige lunden i en vogn
trukket av kyr, Presten ledsaget henne i
den dypeste ærbødighet. Stedene hun
fant verdige å besøke ble pyntet til fest. Til
slutt fulgte presten henne tilbake til
lunden. Deretter ble gudebildet avkledd
og vasket i et bortgjemt tjern, et arbeid
utfart av treller som etter handlingen ble
druknet som offer til gudinnen i det
samme tjern.
I henhold til sagaene ble denne skikken
videreført i de påfølgende hundreår frem
til og med vikingtiden. Gudens (Frøy) eller
gudinnens (Frøya) bilde (i en vogn) ble ført
rundt åkrene for å garantere et godt og
fredfullt år, livets opphold og kommende
slekter (Flateyjarbok).
Fra tidlig 1ooo-tall skrives det om religiøse
fester i offerlunden for Odin, Tor, Frøy og
Frøya, Til disse offerfestene plikter alle å
sende gaver. Ni av alle slags vesen av
hankjønn, bade mennesker og dyr, skulle
bli ofret ved henging. Lik fra menn, hester,
hunder og haner hang fra et " spesielt tre
som sto midt i lunden. Deres blod ble
brukt til å forsone gudene. Lunden og
hvert eneste tre i den ble betraktet som
hellig fordi den ble ment til å ha tatt opp i
seg guddommelig kraft som følge av
ofrenes død og forråtnelse. Tallet 9 var et
hellig tall i den nordiske myten og under
ofringene. Det viser også en
runeinskripsjon fra Blekinge: "med ni
bukker og ni hester ga HathuwolfR et godt
år".
Gulloffer
Det er mulig at de mange markfunn av gull
stammer fra et offer fra en lund eller ved
tre. Rogaland er det fylke i Norge som har
flest funn av gull fra yngre romertid og
folkevandringstid. Gulfofringen var ledd i
kontakten/utvekslingen mellom denne og
den andre verden.
Blot
Blotet var en offerfest for gudene hvor
hensikten var å sikre fruktbarheten på
gården. Blotet kunne bli tydet av en
blotgode eller blotgydje, det vil si
offerprester og sjamaner med kjennskap
til de magiske runene. Ellers kunne
gårdens husfrue lede de blot som ble
gjennomfart på gården.
Bade alve-, dise- og volseblotet fant sted i
den private sfæren og framfor art i
hjemmet. Det var en offerrite der alle i
husholdet deltok.
Diseblotet
Diseblotet fant, ifølge Snorre, sted i
gjømåneden det vil si mellom den 13
februar og 31 mars. I følge Adam av
Bremen var vårjevndøgn den rette tiden.
Men dette blotet kunne også ha foregått
under vinternettene, dvs. oktober etter
datidens kalender, eller kanskje under
høstjevndøgn samtidig med alveblotet for
Frøy. Det kan ha hatt form av et høstgilde
ved vinternattstid for å ta imot vinteren.
Ved dette blotet ble det ofret til disene,
for eksempel en okse. En kvinne
gjennomførte riten ved horgen, langt
borte fra husene. Hun farget horgen rød
med offerblod. Det var en kult av lukket
karakter hvor få personer deltok.
Diser kan være en slags lavere gudinner i
nær kontakt med den store gudinnen
(Frøya). Frøya ble også kalt vanedisen, og
kan derfor ha sammenheng med
diseblotet.
Hensikten med diseblotet var å
opprettholde sterke forbindelser med
avling og årsvekst, samt med menneskers
og dyrs reproduksjon.
Alveblotet
Alveblotet fant sted om høsten, kanskje
under høstjevndøgn. Det var en høytid for
menneskene på gården.
Ved blotet ble det ofret til alvene. Alver og
Vaner har sterke likheter i vesen og
hostblotet til vaneguden Frøys ære kan ha
en sammenheng med alveblotet
Hensikten med dett blotet var den samme
som for diseblotet, å opprettholde sterke
forbindelser med avling og årsvekst samt
med menneskers og dyrs reproduksjon
Alveblotet kan ha sammenheng med
volsetotten. Volse var navnet på en
hestefallos som ble dyrket i et, selv p&
1ooo-tallet, arkaisk fruktbarhetsritual,
Volse ble tatt fra slaktehesten om høsten.
Volseblotet
I likhet med alveblotet var volseblotet en
kultus for gårdens folk. Det var husfruen
som ledet den hellige handlingen. Volse
var navnet på en hestefallos som ble
dyrket i et, selv på 1ooo-tallet arkaisk
fruktbarhetsritual. Volse ble tatt fra
slaktehesten om hosten. I følge sagaen
Flateybaka betraktet husfruen på gården
lemmet som sin gud. Hun oppbevarte den
i en kiste sammen med urtene lin og lok.
Volseblotet kan også være en
fruktbarhetsrite av erotisk karakter hvor
gudinnen (kvinnen/prestinnen) har et
symbolsk samleie med guden (den ofrede
hingsten), en slags hellig bryllupsrite. I den
anledning må det nevnes at Adam av
Bremen ansa sangene som ble sunget
under blotet i Uppsala, som for
uanstendige til & gjengis.
Det kan også være et eksempel på 'det
hellige bryllup', i form av en forening
mellom Volse og jotunkvinnene,
Volsefallosen kan representere en gud
som den mannlige partneren i et
bryllupsritual, og kanskje var det Frøy (se
under Gudeverden}. Frøy kjennetegnes
ved en fallos og hesten var i tillegg Frøys
hellige dyr. Under ritualet ba folkene på
gården om at «... mornir matte ta imot det
hellige offerer. Det merkelige ordet mornir
kan bety 'jotunkvinner. Da blir volseblotet
en symbolsk feiring av et hellig bryllup
mellom Volse og jotunkvinnene. Dessuten
kjenner vi til Frøys ekteskap med en
jotunkvinne fra Skirnesmal.
Gudeverden
• Hvilke guder fantes på den tiden?
• Hvordan fungerte de?
Tilbakeføring i tid av normane myter som
tradisjonelt har blitt regnet som
vikingtiden religion. I dag åpner forskere
for at denne gudetroen er eldre. •
Den store gudinnen
Tacitus nevner i sitt verk Germania fra
1oo-tailet e.Kr, et svært gammelt kvinnelig
gudenavn, Nerthus, Nerthus var en Moder
Jord-skikkelse som ble feiret med store
kultfester om varen. Hennes helligdom lå
på en øy i en hellig sjø.
Vanene
Vanene er et eldre lag av gudene enn Odin
og æsene. De er fortidens fruktbarhetsog vegetasjons-guder. Disse gudene
hersket over områder som har med
fruktbarhet å gjøre; såing, høsting, husdyr
og fiske og skulle fremme fruktbarhet og
grade, et stadig gjentatt skaperverk.
Vanene radde for gull og rikdommer. De
var spesielt begavet i seid (trolldom), og
brukte galdrer (trylleformler). Gudene var
også dypt erotiske av legning, og
etterstrebet hele tiden sanselige
forlystelser. Dagens oppfatning av
hovedgudene blant vanene er Frøya,
Njord, Frøy og Heimdall.
Frøya
"Njords darter var Frøya, hun var
blotgydje (offerprestinne), hun var den
første som lærte æsene å seide, slik som
vanene brukte."
Frøya var den fremste av gudinnene, og
hun blir regnet til å ga langt tilbake i
forhistorien som den store gudinnen i
Norden. Frøya fremmet fruktbarhet hos
planter og dyr, og hennes fremste
spesialitet var kjærligheten mellom mann
og kvinne. I tillegg beskyttet hun og hjalp
kvinner i barsel. Frøyas spesielle tre;
svarthyllen, kunne blant annet tjene til
hjelp ved vanskelige fødsler.
Frøya var den guden som det 15 nærmest
menneskene & anrope, og til henne ligger
flere kultiske handlinger. For eksempel
dise- og alveblotet. Hun var selv den
fremste blotgydje, som er en
offergudinne/offerprestinne. Frøya er
opphav til aarestittelen frue/husfrue (husFrøya). Å få et slikt tilnavn sier litt om
kvinnenes makt på gården. Frøya er også
den av alle gudene, bade vanene og
assene, som vest mest om spådom Hun
terte Odin og resten av assene kunsten å
seide. Seid er samlebetegnelse på en
mengde 'overnaturlige' virksomheter som
noen (sjamanen) hadde en spesiell
begavelse i å drive med, for eksempel
spådom.
Frøya ble også maken til Od (Odin), en
ekteskapsinngåelse mellom vaner og
æses.
Frøya ble, som Odin, trolig tilbedt under
mange forskjellige navn. Disse reflekterte
aspekter av henne som den store
gudinnen. I tidens løp ble disse navnene
oppfattet som forskjellige gudinner. For
eksempel Frigg, Eir - legegudinnen, Bil -
mane og menstruasjonsgudinne, Var gudinnen som vokter ekteskapsløftene.
Æsene - Odins Ætt
Njord
Njord var en maritim guddom. Han hadde
nær tilknytning til hav og sjø, og dermed
sjøfart og fiske. Han rar over vindene, og
kan stille dem. Derfor ble han anropt ved
seilas og fiske. I tillegg garanterer han
fiskelykke Njord bor på Noatun, som betyr
støpsgården, havna. Navnet Njord er i
språklig slekt med det kvinnelige
gudenavnet, Nerthus. Han kan ha blitt
dyrket sammen med, og være det
mannlige motstykke til, gudinnen Nerthus.
Frøy
Frøy er Frøyas tvillingbror. Han er den
eneste av gudene hvor vi har en viss
kjennskap til utseende; han hadde en
storfatos. Navnet Frøy betyr herren eller
herskeren, og hans domene var & herske
over fred og avling. Frøy bedriver heller
elskov enn krig. Han er stamfar for
Yngiingeastten i sitt ekteskap med
jotunkvinnen Gjerd (se Hellige steder, Det
hellige bryllup) Rundt Frøy fantes det flere
kultiske handlinger, og et ritual var å vie
den første skålen ved hastgildet til Frøys
og Frøyas sere.
Heimdall
Heimdall er den mest gåtefulle av
vanegudene. Han ble født i urtiden, og
skal da sist i ragnarok. Han lever i luften
som vokter av regnbuebroen.
Heimdall kan forutsi framtiden.
Odin-kulten kan være en ny religiøs
komponent i Norden i folkevandringstid.
En kult som i hovedsak er tilknyttet hallen.
Blant annet rammer gullbrakteatene en
moteverden som gjengir hendelser fra
norrøn mytologi. Motivkretsen omkring
Odins sjetereise er den som er mest
alminnelig, og ellers Balders død, Tyr og
Fenrisulven.
Odin
Odin var den største sjaman, og det vil
også si den fremste av gudene. Han var
samtidig den mest sammensatte og
komplekse av samtlige nordiske guder,
Odinkulten var bygd opp rundt en sterk
sjamanistisk tradisjon som i hvertfall var
intakt fra folkevandringstidens begynnelse
til vikingtidens slutt, over 5oo ar. Odins
endelige makt lå i å kunne overskride
grensen mellom liv og død, og slik
oppheve denne grensen. Det spesifikke
symbol på denne makten var runene.
Runene representerte magien. Odinkultens sentrale elementer var ekstasen,
reisen til den andre verden og hamskiftet.
Odin som sjaman skifter til forskjellige
dyrehammer under ekstasereisen.
Hamskiftet inkluderte de zoomorfe
hjelpeandene som for eksempel Odins to
ravner og hesten Sleipner som tar ham
med til dødsriket Hel.
Odin ble i løpet av folkevandringstiden og
videre i merovingertid preget av
ideologiske strømninger fra kontinentet.
Han ble da gudenes konge, allfaderen og
den største krigeren. Gjennom magi hadde
han fått runene som gjorde ham tit den
viseste. Han var også kommet i besittelse
av mjøden som gjorde ham til herre over
diktning og skaldekunst
Frigg
Frigg var en del av en opprinnelig
storgudinne (Frøya). Navnet betyr "den
elskede", og henspiller på at hun, i likhet
med Frøya, tar seg av kjærlighetsaffærer,
forplantning og barselhjelp. Frigg og Frøya
har trolig felles opphav i den store
gudinnen i Norden.
Frigg er Odins make. Hun betegnes som
den sørgende gudinnen som følge av
sønnen Balders død da hun fikk all verden
til å grate over ham.
Balder
Balder var lysets gud, den vakre og gode.
Han representerer det sjeldne fenomenet;
at en gud dor. Han ble gjort udødelig i det
Frigg fikk alle ting i verden til & sverge på
at de ikke skulle skade ham. Bare
mistelteinen fikk slippe idet den var så
liten og uanselig. Misteltein er giftig i
kontakt med blod, brukt til jaktpiler m.m.
Figur 1Balder eller Hallgeir?
Tor
Tor var Odins sønn, muligens med hans
datter Jord. Han var gift med Siv som
hadde ' har av gull. Tor kjører i en vogn
som blir trukket av to bukker, og han eier
en hammer kalt Mjølner. Med hammeren
lager han blant annet lyn og torden.