1. No category

22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
71
GASTRISK BYPASS ETTER TIDLIGERE BÅNDOPERASJON FOR SYKELIG
FEDME
Høgestøl I, Risstad H, Schou CF, Søvik T, Kristinsson J, Mala T
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus Aker
Adresse Trondheimsveien 235 (Postboks 4959 - Nydalen 0424 Oslo)
Bakgrunn:
Ca. 3000 pasienter opereres årlig for sykelig fedme i Norge. Enkelte av disse er tidligere
fedmeoperert. Vi ønsket å evaluere resultatene etter gastrisk bypass hos pasienter tidligere
operert med gastrisk bånd.
Metode:
Retrospektiv analyse av prospektive data på alle pasienter planlagt for gastrisk bypass etter
tidligere båndoperasjon i perioden 2004-2012 ved Oslo universitetssykehus.
Resultater:
Det ble operert 1543 pasienter for sykelig fedme i perioden hvorav 25 (1.6%) var tidligere
båndoperert, alle med åpen tilgang. En av disse hadde også fått utført tarmshunt. 20 av
pasientene (80%) var kvinner. Median alder var 50 år (spredning 41-58) og BMI 45 kg/m2
(spredning 24-61). Hovedindikasjonen for operasjon var overvekt for 24 av pasientene og
uttalt kvalme for en pasient. Tilleggsindikasjoner var dysfagi (4), reflux (5) og
kvalme/oppkast (2). 19 pasienter (76%) hadde en eller flere fedmerelaterte
tilleggssykdommer: hypertensjon (14), diabetes (12), hyperlipidemi (8), CPAP behandlet
søvnapne (6).
22 (88%) pasienter fikk utført gastrisk bypass hvorav 20 laparoskopisk. En pasient fikk utført
laparoskopisk sleeve gastrektomi og to kun laparoskopisk aderanseløsning, alle tre på grunn
av uttalte adheranser. Operasjonstiden var median 145 minutter (spredning 69 – 352).
Komplikasjoner innen 30 dager oppstod hos åtte pasienter (32%) hvorav fem (20%) ble
reoperert. Indikasjonene for reoperasjon var intraabdominal abcess (2), lekkasje fra
gastroenteroanastomosen (2) og ileus (1). En pasient døde grunnet hjertestans.
Senkomplikasjoner (>30 dager) oppstod hos to pasienter (8%): intern herniering (1) og
ventrikkelstenose (1),
Median observasjonstid for vektutvikling hos de 17 pasienter som hadde mer enn 11måneders
oppfølging var 39 måneder (11-68 måneder). Median reduksjon av BMI og vekt var
henholdsvis 13 kg/m2 (0-24 kg/m2) og 33 kg (0-70 kg). Blant de 23 pasientene som fikk utført
ny fedmeoperasjon og som det foreligger oppfølgingsdata på oppgav tre av tre pasienter med
dysfagi, to av tre med reflux og to av tre med kvalme/oppkast bedring etter operasjonen. Fire
av syv pasienter med hypertensjon og fire av seks med diabetes hadde ikke lenger disse
tilleggsykdommene etter kirurgi. Fire av seks pasienter hadde sluttet å bruke CPAP.
Konklusjon:
Fedmekirurgi etter tidligere båndoperasjon medførte høy forekomst av komplikasjoner, lang
operasjonstid og i noen tilfeller endret kirurgisk strategi. De fleste pasientene opplevde
imidlertid bedring av båndrelaterte plager.
22-26 oktober 2012
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
72
DUODENAL-JEJUNAL BYPASS OG SLEEVE RESEKSJON SOM BEHANDLING
FOR DIABETES MELLITUS; EN ROTTEMODELL.
Grong E1, Mårvik R 1,2,3, Thu OK1, Arbo I1, Kulseng B 1,2, Kuhry E 1,2,3
1
3
Norges teknisk–naturvitenskapelige universitet, NTNU, 2St. Olavs Hospital, Trondheim,
Nasjonalt senter for avansert laparoskopisk kirurgi (NSALK)
Bakgrunn: Mange med sykelig overvekt utvikler også type 2 diabetes mellitus (T2DM). Ved
bariatrisk kirurgi ses klare tegn til remisjon av T2DM, også før vekttapet forekommer. Mye
tyder på at endringer i sekresjon av gastrointestinale hormoner ligger til grunn for denne
remisjonen.
Materiale og metode: 40 diabetiske Goto-Kakizaki rotter (GK) og 15 Wistar-rotter ble
sammenlignet og evaluert preoperativt med glukose-belastning med aera under curve (AUC),
fastende blodsukker samt serumprøver for måling av glukagon-liknende peptid 1 (GLP-1),
insulin og gastrin før og etter et standardmåltid. Rottene ble randomisert til sleevereseksjon
(SLR), duodenaljejunal bypass (DJB) eller shamoperasjon. Dyrene er fulgt, foreløpig i 10
uker, med ukentlig veiing og fastende blodsukker. Glukosebelastning og hormonanalyser etter
standardmåltid er gjort hhv fire og seks uker etter kirurgi. Dyrene vil bli fulgt i 12 uker
postoperativt med nok en glukosebelastningstest med måling av GLP-1 og insulin, samt
måling av HbA1c, triglycerider og kolesterol.
Foreløpige resultater: Åtte dyr døde som følge av narkosen eller peroperativ teknisk svikt, ni
som følge av tidlig anastomoselekkasje med peritonitt og ileus i intervensjonsgruppene.
Preoperativt var fastende blodsukker og AUC for glukosebelastningen klart høyere i GKrottene (9,6±2,3 mmol/L og 2276±272) enn i Wistar-rottene (6,8±1,5 mmol/L og 957±112)
(P<0,001 for begge). Postoperativt viste både både SLR- og DJB-rotter en normal
vektutvikling, men på et lavere nivå enn for Sham (som naturlig er). Tabellen angir verdier for
diabetiske rotter:
GK-rotter Fastende blodsukker (mmol/L)
PRE
4 u POST
6u POST
AUC ved glukosebelastning
PRE
4u POST
SLR(n=10
)
9,5±2,7
6,1±1,0*
8,5±2,5*
2262±226
1918±215*
DJB(n=10
)
9,7±1,4
7,5±1,4*
8,7±2,0*
2288±192
1784±221*
Sham(n=8
)
9,7±3,0
2280±415
2288±185
10,1±1,8
11,6±2,2
Mean±SD. *P<0,05 vs. Sham.
I Wistar-rottene var det ingen tilsvarende gruppeforskjeller hverken pre- eller postoperativt.
Diskusjon: Både duodenaljejunal bypass og sleeve reseksjon av ventrikkelen reduserer
glucosebelastningen (AUC) i en kronisk in vivo modell med diabetiske rotter. Modellen er
også egnet til studier av gastrointestinale hormonendringer som følge av bariatrisk kirurgi.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
73
KOSTENDRINGER ETTER GASTRISK BYPASS SAMMENLIKNET MED
LIVSSTILSINTERVENSJON: EN KLINISK STUDIE
Johnson LK1,2, Andersen LF3, Hofsø D1, Aasheim ET4, Holven KB3, Sandbu R1, Røislien J1,5,
Hjelmesæth J1.
1
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst (SSO), Sykehuset i Vestfold HF, Boks 2168,
3103 Tønsberg
2
Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, Avdeling for kvinne- og barnehelse, Kvinneog barneklinikken, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, Oslo
3
Avdeling for ernæringsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo, Oslo
4
Department of Public Health and Primary Care, University of Cambridge, Cambridge,
United Kingdom
5
Avdeling for biostatistikk, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo, Oslo
Bakgrunn: Kunnskapen om matinntak og kostmønster etter bariatrisk kirurgi er begrenset. Vi
har derfor sammenliknet endringer i kostmønster hos sykelig overvektige pasienter som har
gjennomgått enten laparoskopisk gastrisk bypasskirurgi eller et omfattende
livsstilsintervensjonsprogram.
Metode: Denne ikke-randomiserte kontrollerte studien inkluderte 54 pasienter i
livsstilsgruppen og 72 i kirurgigruppen. Kostinntak ble vurdert ved bruk av et validert
matvarefrekvensskjema ved baseline og etter 1 års oppfølging. ANCOVA ble benyttet for å
justere for forskjeller mellom behandlingsgruppene i kjønn, alder, baseline BMI og
baselineverdi for den avhengige variabelen.
Resultater: Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i inntak av næringsstoffer
eller matvaregrupper ved baseline. Etter 1 års oppfølging hadde livsstilsgruppen signifikant
høyere daglig inntak [gj.sn. (SD)] av frukt og grønnsaker [561 (198) gram vs. 441 (213) gram,
P=0.002], fullkorn [63 (24) gram vs. 49 (16) gram, P<0.001] og fiber [28 (6) gram vs. 22 (6)
gram, P<0.001] enn kirurgigruppen og en signifikant lavere prosentandel av totalt
energiinntak fra mettet fett [12 (3) % vs.14 (3) %, P<0.001]. Begge grupper reduserte sitt
inntak av rødt kjøtt signifikant. Inntak av fisk og grønnsaker gikk signifikant ned i
kirurgigruppen og inntak av tilsatt sukker ble redusert signifikant i livsstilsgruppen.
Pasientene i livsstilsgruppen forbedret sitt kostmønster sammenliknet med kirurgigruppen,
ved å øke inntak av grønnsaker, fullkorn og fiber og å redusere prosentandel av totalt
energiinntak fra mettet fett (ANCOVA, alle P<0.001).
Konklusjon: Livsstilsintervensjon var assosiert med gunstigere 1-års kostendringer enn
gastrisk bypasskirurgi hos sykelig overvektige pasienter. ClinicalTrials.gov-registrering:
NCT00273104.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
74
SVANGERSKAPSUTFALL BLANT FEDMEOPERERTE
Lehmann S1 , Våge V 2, Viste A1
1
Kirurgisk klinikk, Avdeling for gastro og akutt kirurgi, Haukeland universitetssjukehus,
Bergen 2 Kirurgisk avdeling Helse Førde
Bakgrunn. Overvekt reduserer fertilitet og øker risikoen for svangerskaps-komplikasjoner.
Om lag halvparten av fedmeopererte er kvinner i fertil alder. Offentlig finansiert kirurgi tilbys
ved kroppsmasseindeks (KMI) 40 eller mer (35 ved komorbiditet). Mange kvinner ønsker å få
barn etter slike operasjoner, etter gjeldende anbefalinger rådes de til å vente 12-18 måneder
med å bli gravide.
Metode. Vi ønsket å undersøke svangerskapsutfall hos fedmeopererte kvinner før og etter
operasjon. Vi koblet data fra Norsk pasientregister (NPR) og Medisinsk fødselsregister
(MFR) etter å ha innhentet nødvendige tillatelser. Studiepopulasjonen består av kvinner
mellom 18 og 44 år, selektert på grunnlag av ICD-10/NOMESCO diagnose- og
prosedyrekoder operert i perioden 2008-2011, i alt 2420 pasienter. Eksposisjon var
operasjonstidspunkt, før eller etter fødsel. Utfall var fødselsvekt, svangerskapslengde og
sykelighet i svangerskapet (hypertensive lidelser, diabetes og astma). Sykelighet i
svangerskapet ble vurdert for perioden 2007-2010 fordi 2011 ikke er ferdig kodet i MFR for
disse variablene (542 pasienter). Data ble analysert ved hjelp av IBM SPSS Statistics 20 med
beregning av gjennomsnitt for kontinuerlige variabler, krysstabulering av forekomst for
kategoriske variabler og logistisk regresjon med korreksjon for paritet og alder. Signifikans
ble testet ved Student T-test, ANOVA og chi-kvadrat (tohalet på et 0,05-nivå).
Resultater Vi identifiserte 3440 fødsler i studiepopulasjonen, hvorav 136 etter operasjon.
Mors gjennomsnittlige KMI ved svangerskapets begynnelse før operasjon var 41, etter
operasjon 31 (p=0,002). Der var signifikant forskjell (p=0,000) i barnets gjennomnittlige
fødselsvekt mellom gruppene; 3644 g før operasjon mot 3257 g etter operasjon.
Gjennomsnittlig svangerskapslengde var ikke signifikant forskjellig mellom gruppene; 274,3
dager før og 274,9 etter operasjon. Der var signifikant lavere forekomst av komorbiditet i
svangerskapene etter operasjon (n=55) sammenliknet med før (n=487), også etter korreksjon
for mors alder og paritet ved multippel regresjon. Astma OR= 0,237 (KI=0,056-0,999),
hypertensive sykdommer OR=0,176 (KI=0.042-0,739), diabetes 0,275 (KI=0,083-0,907). Vi
identifiserte 68 fødsler der mor ble gravid innen et år etter operasjonen (eller var gravid under
prosedyren). Der var ikke signifikante forskjeller i fødselsvekt eller svangerskapslengde
mellom de som ble gravide innen et år etter operasjon og de som ble gravide på et senere
tidspunkt.
Konklusjon. Vi fant redusert fødselsvekt samt redusert forekomst av astma, hypertensive
lidelser og diabetes i svangerskap som ble gjennomgått etter fedmekirurgi. Der var ingen
signifikant forskjell i fødselsvekt for barn der mødrene ble gravide før versus etter et år fra
fedmeoperasjonen.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
75
PREDIKTORAR FOR REMISJON AV TYPE 2 DIABETES OG
HYPERTENSJON ETTER BPDDS
Våge V1, Nilsen RM2, Berstad A3, Behme J1, Sletteskog N1, Gåsdal R1, Laukeland C1,
Mellgren G4.
1
Kirurgisk avdeling, Førde sentralsjukehus, Førde. 2Senter for klinisk forsking, Haukeland
universitetssjukehus, Bergen. 3Unger Vetlesens institutt, Lovisenberg diakonale sykehus,
Oslo. 4Hormonlaboratoriet, Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen
Bakgrunn: Metabolsk kirurgi gir remisjon av type 2 diabetes (T2DM), hypertensjon og
hyperlipidemi i varierande grad avhengig av forhold knytt til pasienten og type kirurgi. Målet
med denne studien var å finne prediktorar for remisjon av T2DM og hypertensjon etter
biliopankreatisk avleiing med duodenal omkobling (BPDDS).
Materiale og metode: Åtti pasientar med T2DM vart følgt i to år eller meir etter BPDDS.
Endringar i kroppsvekt, T2DM, blodtrykk og feittstoff i blodet blei målt. Remisjon for T2DM
vart definert som fastande serum glukose < 7 mmol/l og HbA1C < 6.5 %, for hypertensjon
som blodtrykk < 140/90 mm Hg og for hyperlipidemi som LDL < 2.6 mmol/l utan bruk av
medisinar.
Resultat: Ved operasjon var pasientane i gjennomsnitt 44 år og hadde ein kroppsmasseindeks
(KMI) på 48. Dei hadde hatt diabetes i gjennomsnitt i fem år. Tretti-åtte pasientar brukte
insulin, 48 blodtrykksmedisinar og 38 feitt-senkande medisin. Fem % av pasientane hadde
tilrådd behandlingsnivå for HbA1C, blodtrykk og LDL.
To år etter operasjonen var remisjonsraten for T2DM 94 %, for hypertensjon 54 % og for
LDL 86 %. Preoperative prediktorar for ikkje-remisjon av T2DM var høgare KMI, insulinbruk og låg serum insulin C-peptid. Preoperative prediktorar for ikkje-remisjon av
hypertensjon var høgare alder og bruk av fleire antihypertensiva. Postoperativt vekttap var
viktig for begge.
Konklusjon: BPDDS er ein effektiv operasjon for T2DM, hypertensjon og hyperlipidemi.
Diabetes-år og pasienten sin alder er dei viktigaste preoperative prediktorane for remisjon av
T2DM og hypertensjon etter BPDDS.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
76
HELSERELATERT LIVSKVALITET FEM ÅR ETTER GASTRISK BYPASS
Risstad H, Aftab H, Søvik TT, Bernklev T, Hewitt S, Kristinsson J, Mala T
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus Aker
Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo
Bakgrunn
Helserelatert livskvalitet (HRQoL) er et viktig effektmål i evalueringen av fedmekirurgi.
Dokumentasjonen av langtidsresultater etter gastrisk bypass er ikke tidligere publisert i en
norsk populasjon.
Metode
Analyse av HRQoL fem år etter gastrisk bypass hos pasienter operert for sykelig fedme i
perioden 2004 til 2006 ved Oslo Universitetssykehus Aker (n=201) og i en kontrollgruppe
som ble vurdert for fedmekirurgi (n=288). HRQoL ble målt med Short Form-36 Health
Survey (SF-36), versjon 2, og Obesity-related Problems scale (OP-scale).
Resultater
177 av 201 pasienter (88%) fylte ut spørreskjema om HRQoL. En større andel i
kontrollgruppen var i arbeid før operasjon (62% mot 53%, p=0,041), og alderen i
kontrollgruppen var noe høyere ( 41,1 år mot 38,5 år, p=0,03). Det var ingen forskjell i
kjønnsfordeling, sivilstatus, BMI eller fedmerelatert komorbiditet mellom de to gruppene før
operasjon.
HRQoL var signifikant bedre i alle dimensjonene av SF-36 og i OP-scale etter kirurgi
sammenlignet med kontrollgruppen. Etter fem år var lønnet arbeid assosiert med bedre SF-36
score. God psykososial funksjon målt ved OP-scale var assosiert med deltagelse i arbeidslivet
og vekttap. Det var ingen assosiasjon mellom HRQoL og alder, sivilstatus, preoperativ vekt
eller fedmerelatert komorbiditet.
Konklusjon
Helserelatert livskvalitet målt ved SF-36 og psykososial funksjon målt ved OP-scale var bedre
hos pasienter fem år etter gastrisk bypass sammenlignet med pasientene som ikke var operert.
Deltagelse i arbeidslivet var assosiert med god HRQoL.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
77
RESULTATER 5 ÅR ETTER GASTRIC BYPASS OPERASJON
Sandvik J, Hareide GR
Kirurgisk avdeling Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 ÅLESUND
I perioden fra april 2004 til juni 2007 ble 137 pasienter primæroperert med laparoskopisk
gastric bypass for sykelig overvekt ved Ålesund sjukehus. 1 pasient døde i det postoperative
forløpet. De øvrige 136 pasientene har vært innkalt til regelmessige kontroller ved Kirurgisk
poliklinikk/overvektspoliklinikken.
135 av de opererte bodde i Møre og Romsdal fylke på operasjonstidspunktet. 2 har flyttet
utenlands og 7 har flyttet til andre deler av landet i oppfølgingsperioden. Noen pasienter har
ikke ønsket kontroller ved overvektspoliklinikken og følges opp av fastlege.
På operasjonstidspunktet var median BMI 45( 37-67 ), median alder 39 år ( 23-65 år). Det var
98 kvinner ( 72%) og 38 menn ( 28%).
Av 136 pasienter har 116 ( 85%) møtt til 5 års kontroll pr 1.9.12.
Resultater ved 5-årskontrollen:
Median BMI er 33 (24-51)
31 pasienter (27%) har BMI ≤ 30, av disse har 3 pasienter (2,6%) BMI ≤ 25.
40 pasienter ( 34%) har BMI 31-35
45 pasienter (38%) har BMI > 35, av disse har 22 (19%) BMI ≥40
Hvis vi ser på prosentvis tap av overvekt (%EBMI-loss) i forhold til BMI 25,
er median %EBMI-loss etter 5 år 58% ( -13-106%). 60% har %EBMI-loss over 50%.
Hos samme gruppe var %EBMI-loss 73% etter 2 år.
4 (2,9%)var reoperert i det postoperative forløpet, det var en av disse som døde pga
multiorgansvikt. 1 av disse er siden operert for adheranseileus.
3 pasienter ( 2,2%) er operert for intern herniering med rotasjon av tynntarm rundt
enteroenteroanastomosen. 1 av disse er operert 3 ganger for samme tilstand.
1 ble operert for perforert ulcus ved annet sykehus og en stund etterpå operert for intern
herniering, ut fra CT-bilder hadde han sannsynligvis herniering da han ble operert for ulcus.
Ytterligere 3 pasienter er diagnostisert med perforert ulcus (fri luft ved
gastroenteroanastomosen ved CT). En ble operert, de 2 andre hadde lite klinikk og ble
behandlet med 0 per os, PPI og antibiotika med vellykket resultat.
En pasient har fått påvist en betydelig osteoporose, en har blitt operert privat med forlenging
av det alimentære løp pga ønske om ytterligere vektnedgang. 12 har gjennomgått et eller flere
svangerskap etter operasjonen. 3 har blitt behandlet for brystkreft.
Ca 40% har fått utført bukplastikk.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
78
FEDMEKIRURGI PÅ UNGDOM I NORGE - 4XL-STUDIEN -TIDLIGE
ERFARINGER
Lekhal, S., Sandbu, R., Hjelmesæth, J.
Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-ØstSykehuset i Vestfold HF
Boks 2168, 3103 Tønsberg
Bakgrunn: Sykelig fedme hos barn og unge er assosiert med fedmerelaterte følgesykdommer
både i ungdomsårene og i voksen alder (obstruktiv søvnapné, type 2-diabetes, høyt blodtrykk,
hjertehypertrofi, ikke-alkoholisk fettlever, samt redusert psykososial helse og livskvalitet).
Konservativ behandling med fokus på endring av levevaner har gitt usikre kort- og
langtidsresultater. Kirurgisk behandling er en effektiv behandlingsform ved sykelig fedme hos
voksne men anbefales ikke som et standard behandlingstilbud for ungdom. Hovedhensikten
med denne studien er å avklare om kirurgisk behandling gir større helsegevinst enn standard
konservativ behandling hos ungdom mellom 13 og 18 år. Vi presenterer 1-årsdata fra de første
10 opererte ungdommene som er inkludert i 4XL-studien.
Metode: Følgende inklusjonskriterier må være oppfylt; KMI ≥ 40 kg/m2 eller KMI ≥ 35
kg/m2 med minst én fedmerelatert komorbiditet, alder 13-18 år og Tanner stadium 4-5.
Ungdommer som har gjennomført minst ett års tverrfaglig behandling, gis etter grundig
informasjon og utvelgelse tilbud om intervensjon i form av kirurgisk behandling eller
strukturert, intensiv konservativ behandling med minst to års oppfølging. Kirurgisk teknikk
som benyttes er laparoskopisk gastrisk bypass. Begge gruppene følges i totalt 10 år etter
intervensjonsstart. Endringsmålene fokuserer på helsegevinst (livskvalitet, fysisk og psykisk
helse), sikkerhet (komplikasjoner) og effektivitet (reduksjon i overvekt). Studien vil totalt
inkludere 50 pasienter som tilbys operasjon og 70 pasienter som tilbys intensiv konservativ
behandling; totalt 120 deltakere.
Resultater: Totalt har nå 10 ungdommer har gjennomgått laparoskopisk gastrisk bypass,
henholdsvis 7 jenter og 3 gutter med aldersgjennomsnitt på 16,7, den yngste på 16 år.
Gjennomsnittlig BMI ved baseline var 45,9 (±3,8) kg/m2 og etter ett år 30,3(±2,4) kg/m2
(p=0,002) med et gjennomsnittelig vekttap på 30 %. Fettprosent falt fra 51% (±6)til 35(±9)
ett år etter gjennomført gastrisk bypass. Vi har til nå ikke erfart alvorlige postoperative
komplikasjoner.
Konklusjon: Preliminære funn fra de 10 første pasientene i 4-XL studien tyder på at
laparoskopisk gastrisk bypass gjennomført på ungdom med alvorlig fedme gir tilsvarende
vekttap og tap av fettprosent som hos voksne uten alvorlige komplikasjoner. Endelig
resultater vil foreligge om noen år og studien vil inkludere de resterende 40 pasienter i løpet
av 2-3 år.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
79
LANGTIDS-RESULTATER HOS BARN ETTER LAPAROSKOPISK OG ÅPEN
NISSEN FUNDOPLIKASJON: EN RANDOMISERT STUDIE
CK Knatten1,2, TJ Fyhn1,O Schistad3, B Edwin4, L Aabakken5, R Emblem1,2, K Bjørnland1,2
1
Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, 0316 Oslo. 2Avdeling for lever-, gastro- og
barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, 0424 Oslo. 3 Avdeling for lever-,
gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus Ullevål, 0424 Oslo. 4Intervensjonssenteret,
Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, 0424 Oslo. 5Gastroenterologisk avdeling, Stavanger
Universitetssykehus, 4011 Stavanger.
Bakgrunn: Ingen randomiserte studier har sammenlignet langtidsresultater etter
laparoskopisk (LNF) og åpen Nissen fundoplikasjon (ONF) hos barn. Målet med studien var å
sammenligne residiv av gastroøsofageal refluks (GER) etter LNF og ONF.
Metode: Pasienter akseptert for primær fundoplikasjon i perioden 2003-2009 ble inkludert i
studien. Seks måneder postoperativt ble pasientene kalt inn til kontroll med klinisk
undersøkelse og intervju, pH-måling og røntgen ØVD. Dersom GER-symptomer ble
rapportert ved telefonintervju 12, 24 og 48 måneder postoperativt, ble ytterligere
undersøkelser med pH-måling og røntgen ØVD utført. Foreldre ble dessuten oppfordret til å
ta kontakt utenom planlagte intervjuer dersom barnet fikk symptomer som kunne skyldes
GER. Tilbakefall av GER ble definert som behov for re-fundoplikasjon eller GER-symptomer
kombinert med verifisert GER ved pH-måling, røntgen ØVD og/eller endoskopi.
Resultater: 107 barn ble i perioden 2003-2009 operert med primær fundoplikasjon. Tyve
pasienter ble ekskludert av ulike årsaker. De resterende 87 barna ble randomisert til LNF (n =
44) eller ONF (n = 43). Pasientene i de to gruppene var sammenlignbare med hensyn til alder,
kjønn, høyde, vekt og komorbiditet. To barn (LNF: 1, ONF: 1) døde av sin underliggende
sykdom før første postoperative kontroll. Median oppfølgingstid var 4.0 år (range 0.2 - 8.9).
Ni pasienter ble re-fundoplikert (LNF: 7 vs ONF: 2, p = .16) median 1.7 år (range 0.3 - 5.3)
postoperativt. Videre hadde tolv pasienter GER-symptomer og verifisert GER (LNF: 11,
ONF: 1). Tilsammen var det 18/43 i LNF gruppen og 3/42 i ONF gruppen som fikk tilbakefall
av GER (p < .001). I tillegg var det syv pasienter (LNF: 2, ONF: 5) som brukte protonpumpehemmere, til tross for at de ikke hadde noen typiske GER-symptomer og heller ikke hadde
verifisert GER på pH måling (n = 5) eller røntgen ØVD (n = 7).
Konklusjon: Tilbakefall av GER er signifikant hyppigere etter LNF enn etter ONF.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
80
STENOSE VED APPENDICOSTOMI
Edenberg A, Lundar L, Stensrud K, Emblem R, Bjørnland K
Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet
Bakgrunn
Appendicostomi for antegrad tarmskylling er et hjelpemiddel for en utvalgt gruppe barn med
avføringsinkontinens og/eller obstipasjon. Operasjonsteknikken er laparoskopi hvis det ikke
er kontraindikasjoner. Stenose i appendicostomikanalen er hyppigste komplikasjon til
inngrepet. I en tidligere gjennomgang av appendicostomier ved Rikshospitalet fant man
stenose hos ca. 40%, samt økt incidens av reoperasjoner hos de hvor hudincisjon ble lagt med
omvendt V-snitt. Derfor har man de siste årene hos de fleste lagt en enkel rett hudincisjon.
Formålet med denne studien er å undersøke om stenose opptrer like hyppig nå som tidligere.
Materiale/metode
107 pasienter fikk anlagt appendicostomi ved Barnekirurgisk seksjon ved Rikshospitalet i
perioden september 2002 til april 2012. Stenose er definert som ” behandling med
silikonpropp, permanent kateter over noen tid eller revisjon av appendicostomien”. Data er
innhentet ved retrospektiv journalgjennomgang.
Resultater
107 pasienter; 69 gutter og 38 jenter, med median alder 9 år og 2 måneder(4-17,2) på
operasjonstidspunktet ble inkludert. Pasientenes grunndiagnose var myelomeningocele (45
pasienter), anorektal malformasjon (30) og Hirschsprungs sykdom (12), mens 20 pasienter
falt i andre kategorier, i hovedsak obstipasjon uten påvist somatisk lidelse.
Operasjonsindikasjonen var inkontinens (46 pasienter), obstipasjon (39) eller en kombinasjon
av disse (22).
Operasjonsteknikk: Stoma ble anlagt med rett incisjon i huden hos 51 pasienter, hos 50 med
omvendt V incisjon, med sirkulær incisjon hos 2, mens 4 hadde andre varianter.
Stenoser: 44 (41,1%) barn utviklet stenose; 23/51 ( 45,1 %) etter rett incisjon og 19/50 (38%)
etter V incisjon. 2 av stenosene kom etter ”mercedes” incisjon. 26 pasienter brukte
silikonpropp en stund, mens 14 hadde et kateter inneliggende en lengre periode.
Kirurgisk revisjon av appendicostomien ble gjort hos i alt syv pasienter (seks operert med V
incisjon). Tre av disse var på forhånd behandlet uten tilstrekkelig effekt med silikonpropp,
mens tre ble operert fordi det tilkom perforasjon av appendicostomikanalen ved
kateterisering.
Konklusjon
Hyppighet av stenose ved appendicostomi ser ut til å være uavhengig av om man legger rett
eller V incisjon. Bruken av silikonpropp er blitt mer vanlig, og det er en sannsynlig forklaring
på at man har reoperert færre for stenose de siste årene.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
81
TYNNTARMSATRESI OG HIRSCHSPRUNGS SYKDOM
Lundar L, Bjørnland K, Stensrud KJ, Mikkelsen A, Emblem R
Barnekirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus
Mål
Å rette søkelys mot samtidig forekomst av tynntarmsatresi og Hirschsprungs sykdom ved
presentasjon av to kasuistikker.
Metode
Retrospektiv gjennomgang av pre- og postnatal pasientjournal.
Resultater
Kasus 1 – Gutt, gestasjonsalder 39 uker, fødselsvekt 4285 gram. Innlagt tre dager gammel
med oppkast, utspilt abdomen og manglende mekoniumavgang. Røntgen oversikt abdomen
viste dilatert tynntarm, og kontrastundersøkelse av tykktarm viste mikrocolon. Ved
laparotomi ble det funnet ileumatresi, og det ble anlagt ileostomi. Stomien ble lukket med
ende-til-ende anastomose to måneder senere. Han ble reoperert på grunn av subileus, og
adheranser og anastomosestriktur ble oppfattet som årsak til obstruksjon. Først ved ti
måneders alder fikk han diagnostisert total colon aganglioni. Han ble da operert med
colectomi og ny ileostomi, og venter på endelig kirurgi for Hirschsprungs sykdom.
Kasus 2 – Jente, gestasjonsalder 41 uker, fødselsvekt 3100 gram. Oligohydramnion sett ved
prenatal ultralyd. Etter fødsel gallefarget oppkast og manglende mekoniumavgang. Røntgen
kontrastundersøkelse viste tynntarmsobstruksjon. Hun ble operert fjerde levedøgn med funn
av distal ileumatresi, og det ble lagt ileocoecal anastomose. Det ble samtidig tatt sugebiopsier
fra rektum som viste aganglionose. Røntgen colon viste sannsynlig overgangssone ved
venstre fleksur. Hun fikk ileostomi seks uker gammel, og pull-through operasjon er planlagt
ved seks måneders alder.
Konklusjon
Hirschsprungs sykdom assosiert med tynntarmsatresi er svært sjelden, og det er få
kasuistikker i internasjonal litteratur. Vår erfaring viser at Hirschsprungdiagnosen likevel bør
vurderes hos spedbarn som opereres for tarmatresi.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
82
ENDOSKOPISK BEHANDLING AV REKTALATRESI – PRESENTASJON AV TO
PASIENTER
Mikkelsen A1, Riis R2, Lundin K3, Bjørnland K1,4, Emblem R1,4
1
Barnekirurgi, Klinikk for kirurgi- og nevrofag, OUS
2
Kirurgisk avdeling, Bærum sykehus, Vestre Viken HF
3
Gastomedisin, Medisinsk klinikk, OUS
4
UiO
Bakgrunn:
Rektalatresi er en sjelden form av ano-rektal malformasjon med normalt utviklet
lukkemuskulatur. Vi ønsker å presentere to pasienter med ”høy” rektalatresi og imperforert
membran.
Mål:
Kasuistikkpresentasjoner med endoskopisk behandling av rektalatresi.
Metode:
Retrospektiv journalgjennomgang. Tillatelse fra foreldre ble gitt.
Kasuistikk 1:
Gutt, fødselsvekt 3920 gram. Normal anus. Manglende mekoniumavgang, økende distensjon i
buken fra andre levedøgn. Forsøk på røntgen colon ble gjort, denne viste diskontinuitet i
rektum 4 centimeter proksimalt for anus, ultralyd i perineum viste en 15 mm tykk membran.
En bøyle-sigmoideostomi ble anlagt.
Da pasienten var 9 måneder gammel, med et gastroskop i fraførende stomiløp, ble membranen
perforert med tykk nål nedenfra. En guidewire ble ført gjennom nålen og hentet ut med
endoskopet. Ballongdilatasjon av incisjonen ble utført over guidewirenen.
Kontrastundersøkelse bekreftet tilfredsstillende åpning, ingen kontrastlekkasje påvist, og
sigmoideostomien ble lukket 2 dager senere. Ytterligere 4 dilatasjoner ble utført,
undersøkelser påfølgende 5 måneder viste ikke tegn til striktur. Ved undersøkelse 10
måneder etter inngrepet, hadde pasienten daglige avføringer.
Kasuistikk 2:
Jente, fødselsvekt 3370 gram. Oppkast første levedøgn, økende bukomfang og manglende
mekoniumavgang. Ultralyd i perineum og røntgen invertogram påviste en 17 mm tykk
membran lokalisert 15 mm proksimalt for en normal anus. En bøyle-sigmoideostomi ble
anlagt. Da pasienten var 4,5 måneder gammel fikk hun utført samme prosedyre som pasienten
over. Hun gjennomgikk daglige dilatasjoner i 3 uker, før sigmoideostomien ble lukket. Etter
4 måneder var hun fortsatt avhengig av dilatasjoner hver andre uke. 9 måneder etter
operasjonen har pasienten tilfredsstillende diameter i rektum, hun er uten behov for videre
dilatasjon.
Konklusjon:
Endoskopisk incisjon med postoperative dilatasjoner er en behandlingsmetode ved
rektalatresi. Fordelen ved valg av denne metoden ligger i bevaring av lukkemuskulaturen.
Repeterende dilatasjoner kan være nødvendig.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
83
PERFORERT DUODENALT ULCUS HOS ET BARN MED ROTAVIRUS
GASTROENTERITT
1
1
Rushfeldt C. og 2Stabell N,
Gastrokirurgisk avd. og 2Barneavd., Universitetsykehuset i Nord-Norge, 9037 Tromsø
Gastrointestinale perforasjoner er sjeldne hos barn og de fleste perforasjoner sees blant
neonatale eller hos alvorlig syke, hospitaliserte barn. Risikoen for sekundære, stress induserte
peptiske ulcerasjoner hos kritisk syke eller skadede pediatriske pasienter øker dersom
pasienten behandles med steroider eller NSAIDs. Incidensen av peptisk ulcus sykdom øker
med alderen og er i de fleste tilfeller assosiert med Helicobacter Pylori infeksjoner, men
Helicobacter assosierte perforerte peptiske ulcera er sjeldne hos barn.
Rotavirus er en vanlig årsak til akutt infeksiøs gastroenteritt i barndommen. Selv om
Rotavirus infeksjon i de fleste tilfeller er en godartet og selv-begrensende sykdom, så antas
den å være ansvarlig for mer enn en halv million årlige dødsfall blant barn på verdensbasis.
Dødsfall som følge av Rotavirus infeksjoner er primært relatert til akutt, alvorlig dehydrering
hos pasienter som ikke får tilstrekkelig behandling.
Vi presenterer her for første gang en Rotavirus assosiert postpylor perforasjon hos et 9
måneder gammelt barn som ble vellykket operert med duodenorafi. På basis av et strukturert
litteratursøk presenterer vi også en oversikt over tidligere rapporterte pediatriske tilfeller av
perforerte peptiske ulcera assosiert med akutt diarre sykdom.
.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
84
RESULTAT AV SEKUNDÆR SFINKTERPLASTIKK VED OBSTETRISK
SFINKTERSKADE
Sahlin Y, Gjengstø T, Suhail A, Kjos A
Kirurgisk avdeling, Hamar, Sykehuset Innlandet HF,
Mellom 0,5 og 3 % av kvinner som føder vaginalt pådrar seg en sfinkterskade. En tredjedel av
disse har vedvarende analinkontinens til tross for primær suturering etter fødsel. Anal
inkontinens er en sosialt invalidiserende tilstand med betydelig nedsatt livskvalitet.
Sekundær sfinkterplastikk er primærbehandling for obstetriske sfinkterskader. Imidlertid har
behandlingen kommet i misskreditt da oppfattelsen av mange er at sfinkterplastikk ikke gir
et godt nok resultat. Vi har derfor sett på våre funksjonelle resultater av sekundær
sfinkterplastikk de siste 2,5 år.
Materiale og metode: 64 kvinner i alderen 21- 68 år (mediam 40 år), ble operert i tidsrommet
1/1 2010 til 30/6 2012. 59 kvinner hadde bare sfinkterskade mens 5 hadde sfinkterskade og
rektovaginal fistel.
Alle ble undersøkt pre og postoperativt med anal ultralydundersøkelse og ble samtidlig scoret
med St Marc’s inkontinens score. Operasjonsindikasjonen var analinkontinens og
diskontinuitet i interne og externe sfinkter.
Alle ble operert med separat suturering av interne og externe sfinkter . Ved rektovaginal fistel
ble fistelen fjernet og defekten på analsiden og vaginalsiden lukket. Deretter ble
sfinkterdefekten lukket ved separat sutur av de to sfinkterene.
Resultater: 59 ( 92 %) anga at de ble symtomfrie eller bedre etter operasjon, mens 6 ( 8%)
ikke merket noen bedring av operasjon med henblikk på kontinensen. Fem pasienter fikk et
stramt arr i perineum og alle fem er reoperert med arrkorreksjon med vellykket resultat.
St Marc score preoperativt var gjennomsnittlig11 (21-4) og postoperativt 3.5 (18-0).
Konklusjon: Sekundær sfinkterplastikk gir oftest et godt postoperativt resultat, også når
pasientene har rektovaginale fistler. Sfinkterplastikk bør derfor fremledes være førstevalg som
behandlingsmetode ved påvist sfinkerruptur og nedsatt anal sfinkterfunksjon
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
RESULTATER ETTER ANAL SFINKTERPLASTIKK FOR PERIODEN 20012012 VED HAUKELAND UNIVERSITETSSJUKEHUS
Storebråten G, Svensen R, Pfeffer F, Forsmo H, Erichsen C
Avdeling for gastro- og akutt kirurgi, Haukeland Universitetssykehus
Bakgrunn: En hyppig årsak til anal inkontinens er obstetriske skader, ofte
sfinkterskade. Symptomene kan debutere kort tid etter fødselskaden eller mange år
senere. Det siste antas som uttrykk for generell svekkelse av bekkenbunnen med alder.
Fremre overlappende sfinkterplastikk har vært ansett som standard behandling for
denne pasientgruppen. Det er flere spørsmål knyttet til denne operasjonsmetoden: Har
pasientens alder ved operasjonstidspunkt betydning for resultatet? Påvirker varighet av
inkontinens før kirurgi resultatet? Avtar effekten av operasjon over tid? Vi ønsket å
undersøke pasientene som ble operert med sfinkterplastikk ved Haukeland
Universitetssjukehus i perioden 2001 til 2012.
Metode: I perioden 2001-2012 ble det operert 37 pasienter med en fremre
sfinkterplastikk ved Haukeland universitetssykehus. Alle pasientene hadde blitt fulgt
opp med poliklinisk kontroll postoperativt. Pasientene ble nå intervjuet på telefon og
Wexner inkontinensscore og føkal inkontinens livskvalitetsscore (FiQlS) ble fylt ut.
Resultat: Av 37 pasienter ble 30 (81%) intervjuet per telefon. En pasient var død av
andre årsaker. De siste 6 greide en ikke opprette kontakt med. Alle pasientene var
kvinner med obstetrisk traume som årsak til sfinkterskade verifisert med ultralyd.
Aldersfordeling 26-72 år. Median tid til telefonintervju var 4,5 år. Av de 30 pasientene
hadde fortsatt 7 lekkasje av fast avføring mer enn 1 gang i måneden (Wexner 2 eller
dårligere) som dårligste resultat. Tilsvarende hadde 8 lekkasje for løs avføring og 7
hadde lekkasje kun for luft. Av de 30 var 8 helt kontinente, men av disse rapporterte 5
om lett soiling. På spørsmål om de opplevde bedring etter plastikken (ja/nei) rapporterte
19 av 30 at de ble bedre. Median Wexner score i hele gruppen er 12. Det var 17
pasienter i aldersgruppen under 40 år og 13 i gruppen over 40 år. I gruppen under 40 år
var median Wexner score 8,5, mens for de over 40 var median Wexner score 13. Så
man på symptomvarighet over og under 5 år før sfinkterplastikk og dagens Wexner var
det ingen forskjell på gruppene (begge median 12). De 14 pasientene som var observert
under 5 år hadde en median Wexner på 11,5. De 16 som var observert 5 år og lenger
hadde en median Wexner på 14. To pasienter hadde fått utført en ny sekundærplastikk,
den ene med svært godt resultat. Den andre fikk til slutt en endecolostomi etter eget
ønske. 3 pasienter hadde senere fått sakralnervestimulering.
Konklusjon: Et flertall av pasientene hadde effekt av sfinkterplastikk, selv om de
færreste ble helt symptomfrie. Sannsynligheten for behandlingseffekt synes større i den
yngre aldersgruppen. Varighet av inkontinens før kirurgi synes ikke påvirke utfallet.
85
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
86
ERFARING MED LIFT-OPERASJON FOR KOMPLISERT ANALFISTEL
Folstad T, Gjengstø T, Suhail A, Sahlin Y
Kirurgisk avdeling, gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Innlandet Hamar
Bakgrunn:
Ingen operasjonsmetode for kompliserte analfistler har gitt helt tilfredsstillende resultater, og
valg av metode blir en avveiing mellom sannsynlighet for tilheling og risiko for inkontinens. I
2007 ble en ny metode, ”Ligation of Intersphincteric Fistula Tract” (LIFT) presentert av den
thailandske legen A. Rojanasakul. Vi har forsøkt metoden og presenterer våre erfaringer fra
17 behandlede pasienter.
Metode:
Retrospektiv journalgjennomgang av pasienter operert med LIFT fra 1. januar 2012 til 30.
juni 2012. Man har registrert komplikasjoner, tilhelingsrate og inkontinens.
Materiale:
Alle pasienter operert med LIFT for komplisert analfistel i perioden 010112-300612 ble
registrert. Tre overleger ved avdelingen stod for operasjonene. Poliklinisk oppfølging
postoperativt samt eventuell telefonsamtale med de pasientene som hadde usikkert resultat
ved den postoperative kontrollen.
Resultater:
Totalt 17 pasienter med 18 utførte operasjoner ble registrert i perioden. 13 menn, 4 kvinner.
Median alder 50 år. Alle fistlene var kompliserte, dvs. med engasjement av mye av
sfinktermuskulaturen eller vagina eller med forgrenede ganger.
7/18 fistler var ikke tidligere forsøkt operativt behandlet (vanlig seton-tråd ikke medregnet).
6/18 fistler var operert én gang tidligere, 3/18 var operert to ganger tidligere og 1/18 fire
ganger tidligere.
Median oppfølgingstid var 10 uker. Én pasient fikk komplikasjon i form av en abscess. Én
pasient rapporterte om mulig forverring av inkontinensproblemer i etterkant. 6/18 pasienter
fikk recidiv eller manglende tilheling etter operasjonen, de resterende tilhelet og holdt seg
lukket i oppfølgingsperioden. Dette gir en tilhelingsrate på 67 %. Det var ingen signifikant
forskjell i tilhelingsraten mellom de som tidligere var operert for sin fistel og de som ikke var
det.
Konklusjon:
Vår oppfølgingstid er kort sammenliknet med enkelte andre studier på fistler, og resultatene
må vurderes deretter. Tilhelingsraten er akseptabel sammenliknet med andre
operasjonsmetoder for analfistler, og det var ingen sikkert rapportert inkontinens. Ved
mislykket operasjon konverteres gjerne en transsfinkterisk fistel til en intersfinkterisk fistel
som er lettere å behandle. Man kan også nokså enkelt gjøre advancement flap etter LIFT siden
man ikke har operert i analkanalen ved LIFT-operasjonen. Vi mener derfor at LIFT kan være
det primære valg av operasjonsmetode for kompliserte analfistler. Vi finner ikke i vårt
materiale at tidligere fistelkirurgi gir dårligere resultat ved LIFT.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
87
TRANSPLANTASJON AV AUTOLOGT FETT SOM BEHANDLING AV FISTLER I
PERINEOGENITALOMRÅDET
de Weerd L1, Norderval S2, Weum S3
Avdeling for ortopedi og plastikkirurgi, 2Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi,
3
Radiologisk avdeling,UNN, Tromsø
1
Introduksjon
Fistler i det perineogenitale området er sosialt invalidiserende. Det er utfordrende når etablerte
behandlinger av komplekse fistler ikke lykkes. Vi har begynt å behandle slike fistler med
transplantasjon av autologt fett.
Metode
Autologt fett høstes manuelt fra abdomen og sentrifugeres i to minutter. Fistelen identifiseres
med sonde og fistelen skrapes ren med skarp skje på innsiden. Etter skylling med
hydrogenperoksid settes et kateter gjennom fistelgangen for å markere gangens forløp. Fett
settes først omkring fistelgangen, deretter spaltes gangen på tvers med fasciotom.
Fistelåpningen i huden excideres og deretter lukkes fistelåpningen med suturer. Inngrepet
gjennomføres under antibiotikaprofylakse.
Seks uker senere gjentas samme prosedyre.
Resultater
To pasienter med fistler etter prostatektomi og tre pasienter med rectovaginalfistler, to etter
fødsel og en med Crohns sykdom som ikke lot seg lukke med tradisjonell teknikk, fikk sine
komplekse fistler lukket med transplantasjon av autologt fett i to omganger. Alle pasientene
hadde vært operert flere ganger tidligere for å forsøke å lukke fistlene. Det var ingen
postoperative infeksjoner og behandlingen ble gjennomført dagkirurgisk. Det ble gjort både
pre- og postoperativ MR. De postoperative bildene viste at fistelgangene ikke lenger var til
stede og at det var vitalt fettvev i operasjonsområdet.
Konklusjon
Transplantasjon av autologt fettvev kan være en ny behandlingsmetode for komplekse fistler i
perineogenitalområdet der etablerte metoder ikke har ført til målet.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
88
BEKKENRESERVOAR-KIRURGI VED AKERSHUS UNIVERSITETSSYKEHUS I
PERIODEN 2000-2012.
Sunde M, Færden A. E, Øresland T
Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog.
Introduksjon:
Bekkenreservoar kirurgi har en beskrevet total postoperativ morbiditet på ca 60%, korttids
komplikasjonsrate på ca 30% og langtids komplikasjonsrate på ca 50%1. Vi ønsket å vurdere
alle som har vært operert med bekkenreservoar på Ahus siden år 2000 med tanke på
operasjonsforløp. Samtidig ville vi gjøre en kvalitativ studie på pasientenes egen vurdering av
reservoar-funksjon, livskvalitet og seksuell funksjon postoperativt.
Pasienter og metode:
Siden 2000 har 55 pasienter blitt operert med bekkenreservoar ved Ahus,
operasjonsfrekvensen er økende de senere år. Vi har gått igjennom journalen til samtlige og
sett på pre-/peri- og postoperative forhold. I tillegg har vi intervjuet pasientene om deres
postoperative funksjon, livskvalitet og seksuell funksjon. Dette er gjort gjennom
standardiserte skjemaer og telefonintervju.
Resultater:
Av de 55 pasientene fikk 23 reservoar i 2 seanser, 31 i 3 seanser. 23 fikk J reservoar, 31 et
reservoar foldet etter prinsippene for den kontinente ileostomien (K reservoar). Anastomosen
var håndsydd hos 4 pasienter. Alle fikk avlastene ileostomi. Etter reservoar-anleggelse fikk 34
(61,8%) en postoperativ komplikasjon. Fire måtte reopereres; 2 på grunn av adheranseileus, 2
på grunn av mistanke om peritonitt som viste seg å være feil. De resterende hadde mindre
komplikasjoner; hovedsaklig dehydrering, subileus/ileus som løste seg spontant og pouchitt.
Etter nedleggelse av iliostomi fikk 12 (21,8%) en postoperativ komplikasjon. Tre pasienter
måtte reopereres grunnet tynntarmsperforasjon. De resterende komplikasjonene krevde ikke
reoperasjon; den vanligste var subileus/ ileus hvorav alle løste seg på konservativ behandling.
Senkomplikasjoner (> 30 dager etter operasjon) ble sett hos 14 (25,4%) etter reservoarkirurgi,
og 19 (34,5%) etter stominedleggelse. De hyppigste skyldes dehydrering, subileus/ ileus,
samt striktur i anastomosen som krevde blokking. Det ble gjort 5 reoperasjoner på 3 pasienter
på grunn av ileus etter stominedleggelse. Ved 12% av reservoaroperasjonene hadde pasienten
stått på immunsupprimerende behandling i løpet av de siste 3 månedene før operasjon. Alle
opplevet komplikasjoner postoperativt, ingen måtte reopereres. Reoperasjonsraten hos de uten
immunsupprimerende medisiner var 9,8% (4,9% hvis man ekskluderer de 2 hvor
operasjonsindikasjon viste seg å være feil). Vi er foreløpig i innsamlingsfasen av de
kvalitative dataene som omhandler postoperativ funksjon, livskvalitet og seksuell funksjon.
Konklusjon:
Bekkenreservoar-operasjoner er omfattende kirurgi, hvor hver pasient må regne med å gå
igjennom komplikasjoner. Ved Ahus har man vært heldig og ikke hatt alvorlige
bekkenkomplikasjoner i form av anastomoselekkasje eller dyp infeksjon i reservoaret. Alle de
opererte har per i dag nedlagt sin ileostomi og har et fungerende reservoar.
1
Fazio vW, Church JM et al. Ileal pouch-anal anastomoses complication and function in 1005
patients. Ann Surg 1995 Aug;222(2)120-7.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
89
TIES - TRANSCUTANEOUS IMPLANT EVACUATION SYSTEM
Heggelund T, Helgeland M, Færden A, Øresland T
Gastrokirurgisk avdeling, Ahus,
Kontinent ileostomi har vist seg å gi bedre livskvalitet sammenlignet med vanlig stomi,
imidlertid har den kontinente ileostomien en stor svakhet i det at pasienter med denne
løsningen ofte må reopereres. Det pågår derfor et utviklingsprosjekt hvor man setter et titan
implantat i bukveggen som tarmen vokser fast til.
Ett lokk settes på implantatet og stomien blir således tett. For noen år siden startet en
eksperimentell studie på ca 30 hunder hvor man implementerte titan implantatet og kunne
konstatere god tilheling og fravær av infeksjonsproblem. Man fikk godkjenning til å sette i
gang på mennesker.
Det er til nå operert syv pasienter med innleggelse av titan ringen.
fire pasienter ble operert med en første type av implantatet og tre med et videreutviklet titan
implantat.
De tre første ble operert på Karolinska Sjukhuset i Sverige, de resterende er operert på Ahus
som har tatt over ansvaret for den kirurgiske delen.
En pasient var tiltenkt et slikt inngrep, men peroperativt ble det besluttet å ikke legge inn titan
implantatet pga risiko.
Av de fire første har to implantatet intakt, mens to har fjernet implantatet.
Det videreutviklede titan implantatet er operert inn på tre pasienter hvorav to implantater er
fjernet.
Det har ikke vært noen problemer med infeksjoner eller avstøtning av implantatet.
Utfordringen er å få tarmen til å festes til implantatet slik at man ikke får lekkasje gjennom
implantatets forsenkede del, som er en nettkonstruksjon. To av de frem til nå opererte
pasientene bruker lokk, den ene kontinuerlig. Resultatene frem til nå er lite tilfredsstillende og
det vurderes en omkonstruksjon av implantatet før studiet eventuelt fortsetter.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
90
SKAL DET GJØRES MUKOSEKTOMI VED ANLEGGELSE AV
BEKKENRESERVOAR FOR POLYPOSEPASIENTER?
WASMUTH HH, TRANØ G, MYRVOLD HE 0, AABAKKEN L 1, BAKKA A 2.
Gastrokirurgisk avdeling St. Olavs Hospital, Universitetsykehuset i Trondheim.
0
Institutt for Kreftforskning og molekylær medisin. NTNU.
1
Gastroenterologisk avdeling OUS - Rikshospitalet
2
Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Akershus Universitetssykehus, UiO.
Innledning: Familiær adenomatøs polypose (FAP) har 100% livstidsrisiko for kolorektal
kreft. All kolorektal slimhinne risikerer adenomutvikling med mulig malign transformasjon.
Når det anlegges bekkenreservoar (IPAA), og spesielt når anastomosen blir staplet blir det
stående igjen en rektal ”cuff.” Hvorvidt dette utgjør en for stor risiko med hensyn til
malignitet, er under diskusjon. Det er mulig å gjøre mukosal proktektomi og håndsydd
anastomose og med det unngå en slik ”cuff” av rektalslimhinne
Hensikten med denne studien var å anslå en risiko for adenomdannelse med og uten
mukosektomi. Det skilles videre mellom adenomer i reservoaret (tynntarmslimhinne) og
adenomer i anastomoseområdet.
Material og metode: Data fra Norsk polyposeregister og Kreftregisteret. Polypose registeret
omfatter 187 pasienter fra 111 familier - fra og med 1986. Det er registrert 61 pasienter med
bekkenreservoar.
Resultater: Det var 27 kvinner og 34 menn i alt. Gjennomsnittsalderen var 20 år (10-49) ved
operasjon. Det var 39 pasienter operert med mukosektomi og 22 uten. Gjennomsnittlig
observasjonstid var hhv 15 og 13 år (p=0,34)
I observasjonstiden utviklet det seg hhv 8/39 og 6/22 adenomtilfeller i reservoaret for
gruppene med og uten mukosektomi (p=0,57). Hos fire pasienter med mukosektomi
(anastomose i ”anal transitional zone” – ATZ) oppstod det adenomer. For 14 pasienter med en
rektal ”cuff” oppstod det adenomtilfeller i anastomoseområdet (p=0,0001). Estimert Kaplan
Meier rate etter 15 år er hhv 17 % og
75 % (p=0,0001).
I en rektal ”cuff” på over 4 cm utviklet det seg ett adenocarcinom etter 11 år – Dukes A.
Operert med reseksjon og konvertering av reservoaret til Kock kontinent ileostomi. Det er
ikke påvist residiv etter over 10 år.
Konklusjon: FAP pasienter operert med IPAA kan utvikle adenomer i gjenstående (residual)
rektumslimhinne og i reservoarets tynntarmslimhinne. Risiko for adenomdannelse i
anastomoseområdet er signifikant større hos pasienter operert uten mukosektomi enn hos de
operert med mukosektomi. Adenomdannelse i reservoaret er lik i begge gruppene.
Resultatene indikerer at mukosektomi bør utføres hos polyposepasienter som opereres med
bekkenreservoar. Selv om risiko for kreft er lav, vil de fleste pasientene over tid utvikle
adenomer. Pasientene bør derfor kontrolleres regelmessig endoskopisk.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
91
ER KOLONUTREDNING ETTER CT-VERIFISERT UKOMPLISERT AKUTT
DIVERTIKULITT NØDVENDIG?
Schultz JK*, Yaqub S**, Øresland T*
*Gastrokirurgisk avdeling AHUS, 1478 Lørenskog
**Gastrokirurgisk avdeling Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO
BAKGRUNN: Akutt divertikulitt er en hyppig innleggelsesårsak i Norge. Den kliniske
differensieringen fra andre tilstander, spesielt kolorektal cancer, kan være vanskelig.
Kolonutredning noen uker etter gjennomgått akutt divertikulitt er derfor rutine. I løpet av de
siste årene har abdominal CT blitt en standard undersøkelse for pasienter som innlegges med
mistenkt akutt divertikulitt. Dette for å diagnostisere komplikasjoner relatert til divertikulitt
og for å utelukke annen patologi, spesielt malignitet. Imidlertid kan det være vanskelig å
skille en komplisert divertikulitt (med abscedering, perforasjon eller stenose) fra kolorektal
cancer på CT abdomen. Det finnes samtidig holdepunkter for at faren for feildiagnostisering
er meget lav ved ukomplisert akutt divertikulitt uten tegn til abscedering eller perforasjon på
CT. Målet med denne studien var å evaluere hvor stor andel av pasientene innlagt med CT
verifisert ukomplisert akutt divertikulitt som får diagnostisert kolorektal cancer innen 2 år.
Studien er tenkt som et pilotprosjekt til en større registerstudie.
MATERIALE OG METODER: ICD-10 koder er det eneste verktøyet en har for å
identifisere pasienter retrospektivt fra journalsystemet. Studien baserer seg på en retrospektiv
gjennomgang av journaler til pasienter som var innlagt AHUS i 2008 og 2009 med hovedeller bidiagnose K57.2 – K57.9 (ICD-10 kode for divertikkelsykdom i tykktarmen).
Kodesettingen er dessverre unøyaktig og ICD-10 skiller ikke mellom divertikulose,
divertikulitt og divertikkelblødning. Kliniske data, CT funn og oppfølgingsresultater ble
registrert. Utskrivelsesdiagnosen ble hentet fra epikriseteksten.
RESULTATER: 414 pasienter med hoved- eller bidiagnosen K57.2 – 9 ble identifisert.
Diagnosesettingen var ofte basert på asymptomatisk divertikulose eller antatt
divertikkelblødning. 185 av 414 pasienter (45%) hadde utskrivelsesdiagnose akutt
ukomplisert divertikulitt. 153 (83%) av dem ble undersøkt med CT. Av de som fikk utført CT
i akutt utredningen, hadde 113 pasienter (74%) både klinikk og CT- funn forenlig med
ukomplisert akutt divertikulitt, kun en av dem hørte ikke til vårt opptaksområde. Av 112
pasienter med CT verifisert ukomplisert akutt divertikulitt, fikk kun én diagnostisert
kolorektal cancer i ettertid (0.9%). Denne pasienten var innlagt gjentatte ganger i løpet av et
år med mistenkt divertikulitt og ble behandlet med antibiotika. Hun utviklet etter hvert
obstruksjonssymptomer og vekttap. Det ble gjort to koloskopiforsøk før man oppdaget
canceren ved operasjon.
DISKUSJON: Rutinemessig kolonutredning (koloskopi eller CT colografi) av pasienter med
enkelepisoder av CT verifisert ukomplisert akutt divertikulitt synes å være til lite nytte. Det er
imidlertid behov for større studier før en kan vurdere å endre retningslinjene.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
92
IMMUNTOKSIN MOT EPCAM HEMMER PERITONEAL TUMORVEKST I
EKSPERIMENTELLE MODELLER – BAKGRUNN FOR IMMUNOPECA-STUDIEN
Flatmark K1, 2, Guldvik IJ1, Svensson H1, Flørenes VA3, Reed W4, Giercksky KE2, 5, Fodstad
Ø1, 5, Andersson Y1
1
Tumorbiologisk Avdeling, 2Gastrokirurgisk Avdeling, 3Avdeling for Patologi,
Radiumhospitalet, Kreft-, kirurgi-, og transplantasjonsklinikken, OUS;
4
Forskningsstøtteavdelingen, OUS; 5Universitetet i Oslo, Radiumhospitalet, OUS.
Cytoreduktiv kirurgi og intraperitoneal kjemoterapi er et kurativt behandlingsalternativ ved
peritoneal carcinomatose fra colorectal cancer, men resultatene etter slik behandling varierer,
og det er behov for nye behandlingsalternativer. Immuntoksiner er interessante kandidater i
denne sammenhengen på grunn av sin raske, spesifikke cytotoksiske effekt på kreftceller. I
tillegg dreper immunotoksin kreftceller via særegne mekanismer sammenliknet med annen
cellegift, slik at det er potensiale for synergi med andre medikamenter. MOC31PE
immuntoksin binder seg til det tumorassosierte overflateantigenet EpCAM, og dette
medikamentet har blitt administrert intravenøst til pasienter som ledd i tidlig klinisk utprøving
uten alvorlige bivirkninger.
Vi har studert effekten av å gi MOC31PE intraperitonealt alene og sammen med mitomycin C
i dyremodeller for peritoneal carcinomatose. Vi fant at enkeltinjeksjoner av MOC31PE og
mitomycin C var effektive i de undersøkte modellene, og at å kombinere de to kunne gi økt
total effekt på tumorvekst. I tillegg ble svulstvev fra dyr og direkte fra pasienter behandlet
med MOC31PE ex vivo. Vi fant da at klassiske mekanismer for immuntoksin-mediert død var
aktive i våre modeller, så som hemming av proteinsyntese og induksjon av apoptose.
Basert på blant annet disse resultatene planlegges nå ImmunoPeCa-studien, hvor pasienter
som opereres med cytoreduktiv kirurgi og HIPEC for EpCAM-positiv peritoneal
carcinomatose fra colorectal cancer vil få tilleggsbehandling intraperitonealt med MOC31PE
immunotoksin.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
93
FRIE KREFTCELLER I BUKHULEN HOS PASIENTER MED LOKALAVANSERT
REKTUMCANCER (LARC-EX)
Solbakken AM1, Kristensen AT2, Hovig E2, Lind GE3, Lothe R3, Guren MG4, Giercksky KE1,
Larsen SG1, Flatmark K1, 2
1
Gastrokirurgisk Avdeling, Radiumhospitalet, 2Tumorbiologisk avdeling, Radiumhospitalet
3
Avdeling for Kreftforebygging, Radiumhospitalet, 4Avdeling for Kreftbehandling, Ullevål
Sykehus, Kreft-, kirurgi-, og transplantasjonsklinikken, OUS.
Ved Gastrokirurgisk avdeling Radiumhospitalet startes høsten 2012 en prospektiv studie for å
undersøke forekomst av frie kreftceller i bukhulen hos pasienter som opereres for
lokalavansert rektumcancer. Det redegjøres for denne studien.
Bakgrunn
Ved rektumcancer kan kreftceller ende opp i bukhulen, enten spontant før kirurgi, eller som
resultat av kirurgi hvor svulsten manipuleres og lymfesystem og kar eksponeres. Slike celler
kan gi opphav til lokalt residiv i bekkenet eller peritoneal carcinomatose.
Mål
Hensikten med studien er å undersøke forekomst av frie kreftceller i bukhulen hos pasienter
med lokalavansert rektumcancer og relatere dette til sykdomsforløp.
Metode
Det vil bli tatt blodprøver og vevsprøver av svulsten. Under operasjonen vil det bli utført
skylling av bukhulen med saltvann både før og etter reseksjon av svulsten, og skyllevannet vil
bli samlet og analysert. Hvis det foreligger ascites vil dette også bli samlet for analyse.
DNA vil bli isolert fra svulsten og fra celler i skyllevannet. For å detektere kreftceller vil det
bli bruk et panel med metyleringsspesifikke epigenetiske markører som er validert i tidligere
studier og har høy sensitivitet og spesifisitet for deteksjon av colorectale kreftceller.
Vevsprøver fra svulsten vil bli sammenliknet med skyllevannsprøver. Skyllevannsprøver tatt
før reseksjon av svulsten vil bli sammenlignet med prøver tatt etter reseksjon for å finne svar
på når kreftceller frigjøres til bukhulen.
Det vil bli opprettet en biobank for oppbevaring av innsamlet biologisk materiale. Ett hundre
og seksti pasienter vil bli inkludert, og inklusjonen forventes å vare i 2 år. Endepunkter vil
være residiv samt 5 års total- og sykdomsfri overlevelse.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
94
SYSTEM-BASED FACTORS IMPACTING INTRAOPERATIVE DECISIONMAKING IN RECTAL CANCER BY SURGEONS. AN INTERNATIONAL
ASSESSMENT
Augestad, Knut M. MD 1, 2, 3, Lindsetmo, Rolv-Ole MD, MPH, PhD 2, 4, Stulberg, Jonah J.
MD, MPH, PhD 1, Reynolds, Harry MD 1, Champagne, Brad MD 1, Senagore, Anthony J.
MD, MS, MDA, PhD 5, Delaney, Conor P. MD, PhD 1, International Rectal Cancer Study
Group (IRCSG) 6.
1
Division of Colorectal Surgery, University Hospitals Case Medical Center, Cleveland, Ohio,
USA.
2
Department of Gastrointestinal Surgery, University Hospital North Norway, Tromsø,
Norway.
3
National Center of Telemedicine and Integrated Care, University Hospital North Norway,
Tromsø, Norway.
4
Institute of Clinical Medicine, University of Tromsø, Tromsø, Norway.
5
USC Norris Cancer Hospital, Department of Surgery, University of Southern California, Los
Angeles, California.
6
Members of the International Rectal Cancer Study Group.
Aim: Sound surgical judgment is the goal of training and experience, however system-based
factors may also color selection of options by a surgeon. We analyzed potential organizational
characteristics for influence on rectal cancer decision-making by an experienced surgeon.
Methods: 173 international centers treating rectal cancer were invited to participate in a
survey assessment of key treatment options for patients undergoing curative rectal cancer
surgery. The key organizational characteristics were analyzed by multivariate methods for
association with intraoperative surgical decision-making.
Results: The response rate was 71% (123 centers). Sphincter saving surgery was more likely
to be performed at university hospitals (OR = 3,63, p = 0,01) and by high caseload surgeons
(OR = 2,77 p = 0,05). Diverting stoma were placed more frequently in departments with
clinical audits (OR = 3,06, p = 0,02), and diverting stoma with coloanal anastomoses was
more likely at European centers (OR = 4,14, p = 0,004), One stage surgery less likely with
assessment by multidisciplinary teams (OR = 0,24, p = 0,02). Multivariate analyses showed
that university hospital, clinical audits, European centers, multidisciplinary teams, and high
caseload significantly impacted surgical decision-making.
Conclusions: Observed treatment variance by rectal cancer surgeons appears to be
significantly impacted by organizational characteristics and complex team based decisionmaking. Therefore, system based factors may also need to be considered as a source of
outcome variation which may impact quality metrics.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
95
COMPARISON OF GENERAL PRACTITIONER VERSUS SURGEON ORGANISED
FOLLOW-UP AFTER CURATIVE COLON CANCER RESECTION. A
RANDOMISED CONTROLLED TRIAL.
Augestad Knut Magne MD 1, 2, Norum Jan MD, PhD 3, Dehof Stefan MD 4, Aspevik Ranveig
MD 4, Ringberg Unni MD 5, Nestvold Torunn MD 6, Skrøvseth Stein Olav PhD 1, Lindsetmo
Rolv-Ole MD, MPH, PhD 2.
1
Norwegian National Center of Integrated Care and Telemedicine, University Hospital North
Norway, Tromsø, Norway.
2
Department of Gastrointestinal Surgery, University Hospital of North Norway, Tromsø,
Norway.
3
Northern Norway Regional Health Authority trust, Bodø, Norway
4
Department of Surgery, Helgeland Hospital, Mo i Rana, Norway.
5
Nordbyen Primary Care Office, Tromsø, Norway.
6
Department of Surgery, Bodø Hospital, Bodø, Norway
Background: Surveillance for potential postoperative cancer recurrence remains a challenge
for health care and controversies exist regarding level of care. In a randomized controlled trial
we compared quality of life (QoL), cost-effectiveness and serious clinical events (SCE) in a
general practitioner (GP) organised colon cancer follow-up program (intervention) with
surgeon hospital based follow-up (control).
Methods: 584 colon cancer patients surgically treated with curative intention were assessed
for eligibility. Eligible patients were randomly assigned to 24 months follow-up according to
national guidelines for colon cancer, organised by GPs or surgeons. Primary outcome were
QoL measured by EORTC-QLQC30 and EQ-5D and cost-effectiveness. SCE, false positive
tests, recurrences and successful metastases surgeries were secondary outcomes. This study is
registered in ClinicalTrials.gov identifier NCT00572143.
Findings: 110 patients were randomised to intervention (n=55) or control (n=55), and
followed-up by 78 GPs (954 months) and 70 surgeons (930 months), respectively. Compared
to baseline, there was a significant improvement in postoperative QoL (p=0·003), but no
differences between groups (mean difference 1, 3, 6, 9, 12, 15, 18, 21 and 24 months followup consultation): Global Health; ∆ – 2·23, p=0·20; index score; ∆ – 0·10, p=0·48, VAS scale;
∆ -1·1, p=0·44. There were 40 SCE (GP 20 vs. surgeon 20), but no differences in time to
diagnosis (GP 35 days vs. surgeon 45 days, p=0·46), 14 recurrences were detected (GP 4 vs.
surgeon 10). Despite higher resource among GPs (health-care contacts: GP 678 vs. surgeon
508), a GP organised follow-up program was associated with cost savings (£8233 vs. £9889,
p<0·001).
Interpretation: This trial suggests that GPs should organize follow-up after curative colon
cancer resection. Patients can be enrolled in a primary care organised follow-up with no
decline in QoL, no increase in serious clinical events and with cost savings.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
96
KOMPLETTHET AV KREFTREGISTERETS RECTUMCANCERDATA PÅ
HAUKELAND SYKEHUS 1997-2005
Sakkestad S T, Olsen B, Pfeffer F, Karliczek A
Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen
Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus
Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen
Bakgrunn På norske sykehus har klinikere og patologer plikt til å melde inn nye tilfeller av
kreft til Kreftregisteret, både ved sikker diagnose og ved mistanke om kreftsykdom. Korrekte
og komplette data er viktig for at kvalitetsregistrene skal kunne gi en god oppfølging av
kreftbehandlingen i Norge. Rectumcancerregisteret ble opprettet i 1993 og senere utvidet til å
omfatte all colorectalcancer i 2007, og kvaliteten på registreringene anses å være høy.
Hensikten med dette prosjektet er å undersøke komplettheten av Kreftregisterets
rectumcancerdata i tidsintervallet 1997-2005 på Haukeland sykehus
Metoder Alle 482 pasienter diagnostisert med rectumcancer i årene 1997-2005 på Haukeland
sykehus er inkludert i undersøkelsen. Materialet består av en database som dekker kliniske
pasientdata, pre-operativ vurdering, kirurgisk og adjuvant behandling, post-operativt forløp,
histologisk vurdering og eventuelt utvikling av residiv og/eller metastase. Manglende
informasjon i databasen er blitt samlet inn ved bruk av sykehusets pasientjournaler. En feil
eller mangel i databasen er definert som en variabel der den oppgitte informasjonen strider
imot det som fremgår av pasientjournalen. Eventuelle feil og mangler i kreftregisterdataene er
blitt registrert fortløpende hos hver pasient ved hjelp av en egen variabel i databasen
Resultater Det ble registrert 158 feil eller mangler hos til sammen 121 pasienter i databasen.
95 pasienter hadde én feil, 18 pasienter hadde to feil, 5 pasienter hadde tre feil og 3 pasienter
hadde fire feil oppført. Feilene fordelte seg over flere ulike variabler og kan plasseres i
følgende hovedgrupper etter berørt område: Pre-operativ vurdering og behandling (24.7 %),
kirurgisk behandling (43.7 %), histologisk vurdering (15.8 %) og utvikling av residiv og
metastase (15.8 %). Antallet feil var mer enn doblet i den siste halvparten av tidsintervallet
1997-2005 sammenlignet med den første halvparten (hhv 108 og 50 feil)
Konklusjon De fleste feil og mangler som ble funnet i rectumcancerdataene fra årene 19972005 må regnes som små da de har liten betydning for vurderingen av behandlingsforløpet,
for eksempel mindre unøyaktigheter i numeriske variabler. Feil som angikk informasjon om
den histologiske vurderingen av kreftsvulsten og eventuell utvikling av residiv og metastase
må imidlertid sees på som mer alvorlig. En markant økning i antall feil ble registrert i den
siste halvdelen av tidsintervallet
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
97
TARMFUNKSJON HOS PASIENTER ETTER D3 HØYRESIDIG
HEMIKOLEKTOMI FORELØPIG RESULTATER.
Dhindsa H1, Spasojevic M2, Nesgaard JM2, Færden AE1, Øresland T1, Ignjatovic D1,2
Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Akershus, Lørenskog1. Gastrokirurgisk
avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg2.
Bakgrunn
Det foreligger ingen data i litteraturen som belyser effekten på tarmfunksjon etter
infrapankreatisk lymfadenektomi langs mesenterielle kar, som gjøres ved en D3 høyresidig
hemikolektomi.
Målet med studien var å undersøke graden av funksjonsforstyrrelser i tarm hos disse
pasientene.
Metode
Pasienter operert med D3 høyresidig hemikolektomi, ved AHUS og Sykehuset i Vestfold fra
februar 2011, har besvart et skjema om pre -og postoperativ tarmfunksjon. Variablene var
avføringshyppighet, konsistens, utsetting av avføring og eventuelle plager relatert til endret
avføringsmønster. Pasientene operert ved AHUS er kontaktet telefonisk for innhenting av
data. Flere pasienter har ikke gjennomført alle planlagte kontroller. Pasienter med atypisk
reseksjon og anastomoselekkasje hvor tilbakelegging av stomi ikke er gjennomført er
ekskludert. Deskriptiv statistikk er utført med SPSS v.19.0.
Resultater
55 pasienter (23 menn) med median alder 68 år ( 48-89 år) er operert, 4 pasienter er
ekskludert, hvorav 2 med atypiske reseksjoner og 2 med stomi. 51 pasienter er inkludert,
hvorav 32 pas.(58%)har besvart spørreskjemaet. En pas. hadde Dukes A, 20 Dukes B og 11
Dukes C. Tjueseks pas. (81%) er operert med høyresidig hemikolektomi og 6 (19%) med
utvidet høyresidig hemikolektomi. Gjennomsnittlig oppfølgingstid var 7 mnd. (1-16mnd.).
Preoperativt hadde 12 pasienter (37%) 1 tømming/dag , 18 (56%) hadde 1-4/dag og 2
pasienter (6%) > 4/dag. I det postoperativ forløpet hadde 7 pas.(22%) 1 tømming/dag, 23
(72%) 1-4/dag og 2 (6%) > 4/dag. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i
avføringsfrekvens pre -og postoperativt (p=0.23).
Hos 20 pasienter (62%) var avføringen bløt, 10 (31%) hadde løs avføring og 2 (6%) hadde
hard avføring. En pas. hadde enkelte nattlige tømminger.
17 pas (74%) kunne utsette defekasjon i 15 min, mens 6 pas. (26%) kunne ikke. Halvparten
av disse 6 (50%) gjennomgikk cellegiftsbehandling, 4 av 6 (66%) hadde vanligvis løs
avføring, mens 2 (34%) hadde bløt avføring, 2 av de 6 pas. (25%) fikk Imodium behandling.
For 9 (28%) mangler det data relatert til utsetting av defekasjon. Tjueen pasienter (66%)
rapporterer at deres avføringsvaner ikke gir dem plager. Syv pas. (22%) plages lite og 4 (12%)
er mye plaget.
Konklusjon
Ut ifra foreløpig innhentet data foreligger det ingen statistisk signifikant forskjell i
avføringsfrekvens pre -og postoperativt hos pasienter operert med D3 høyresidig
hemikolektomi. Derimot kan det virke som utsetting av defekasjonstrang kan være en
funksjonsforstyrrelse i det umiddelbare postoperative forløp.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
98
EVALUERING AV PERFUSJON I TARMVEGGEN OG ANASTOMOSER MED
LASER INDUSERT FLOURESCENS VIDEOANGIOGRAFI AV ICG
Chaudhry M, Bains R, Jacobsen M, Stordahl A, Pettersen T, Isaksen K, Westby E, Malalla D,
Sanengen S, Rancinger P, Gondal G, Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF
Introduksjon
Visuell evaluering av sirkulasjon i tarmveggen og anastomosen er standard rutine ved
tarmreseksjon, for å redusere risiko for anastomosesvikt. Vår studie beskriver kvantitative
endringer i mikrosirkulasjon av tarmsegmentet og i anastomoseområdet før og etter reseksjon,
for å evaluere om slike funn kan korreleres til forekomst av anastomosesvikt.
Materiale og metode
Mikrosirkulasjonen i kolon og i tarmanastomoser ble evaluert med dynamisk laser indusert
fluorescens videoangiografi (LFA) av indocyanin grønt (ICG). Det flourescerende fargestoffet
ICG forblir intravasalt ved å fullstendig binde seg til plasmaproteinene i blodet. Når
plasmabundet ICG utsettes for TONS laserkilde avgir den ”Near Infrared” (NIR)
fluorescenselys fra små intramurale og seromuskulære blodårer i tarmveggen. NIR lys ble
konvertert til et visuell flourescense angiografi bilde av vevesperfusjon med et spesialkamera.
Tilhørende programvare (IC-CALC) ble brukt til å utføre kvantitative analyser.
Vi utførte to målinger med fluorescens videoangiografi peroperativt. Første måling ble utført
på kolonsegmentet med cancer og omliggende normal tarm, både proksimalt og distalt for
reseksjonslinjen. Neste måling ble utført 10 minutter etter at primæranastomosen ble anlagt.
Kontroll gruppen bestod av pasientens egen tarm.
Resultat:
Resultatene fremlegges som ”gjennomsnittlig piksel intensitet (au) ± SD” som indikator på
vevsperfusjon. LFA ble utført på 25 pasienter (n=25) som gjennomgikk elektiv kolon
reseksjon med primæranastomose grunnet cancer coli. Begge målingene demonstrerte
signifikant lavere perfusjon i rektum (36.9 ± 8.0 au og 44.8 ± 14.3 au) sammenlignet med
proksimale tarmsegmenter som kolon descendens (46.7 ± 9.8 au og 53.2 ± 13.1 au, P = 0.02).
Cancer vevet hadde varierende piksel intensitet (16.8 - 58.7 au fra høyresidige tumor og 34.961.6 au fra venstresidige svulster).
Etter reseksjon av cancer økte perfusjonen med 15.9-21.7 % i omliggende tarmavsnitt for
anastomosen (P = 0.008). Alle anastomoser hadde en sentral linje med redusert
pikselintensitet i forhold til omliggende tarmsegmenter. Dette fenomenet kunne bemerkes ved
både iliokoliske anastomoser (44.3 ± 10.5 au, P = 0.004) og ved kolorektale anastomoser
(38.6 ± 12.3 au, P = 0.001). Selv om iliokoliske anastomoser hadde et høyere flourescense
signal enn kolorektale anastomoser, var denne forskjellen ikke signifikant (P = 0.248). Ca
halvparten (7/16) av anastomoser som ble forsterket i ekstra lag demonstrerte et mørkt område
med redusert flouroscense (28.3 ± 5.1 au, P = 0.019) i tillegg til anastomoselinjen. Ingen fikk
anastomoselekkasje.
Konklusjon:
Våre data viser svakere perfusjon i rektum enn av kolon og terminal ileum. Dette kan forklare
lavere piksel intensitet i kolorektale anastomoser sammenlignet med iliokoliske anastomoser,
og den generelle hyppige forekomst av anastomoselekkasje ved rektumanastomoser i forhold
til iliokoliske anastomoser. LFA var mer sensitiv enn visuell vurdering til å påvise svikt i
mikrosirkulasjon på serosanivå etter kirurgisk intervensjon. Dette syntes i midlertidig å ha
begrenset klinisk betydning siden ingen av våre pasienter fikk anastomoselekkasje.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
99
ANASTOMOSELEKKASJE I PASIENTER OPERERT FOR REKTUMCANCER PÅ
HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS MELLOM 2006 OG 2011
Olsen B, Sakkestad S, Pfeffer F, Karliczek A
Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssjukehus, 5021 Bergen
Bakgrunn
Tall for anastomoselekkasje frekvens etter kirurgisk behandling av rektumcancer varierer i
litteraturen. Formålet med denne studien var å bestemme anastomoselekkasje frekvensen,
aktuelle risikofaktorer og postoperative komplikasjonstall blant pasienter operert for maligne
svulster i rektum på Haukeland Universitetssykehus mellom 2006 og 2011. Dette vil danne
grunnlaget for en prospektiv studie om anastomoselekkasje.
Metode
En retrospektiv analyse av pasientdata fra sykehusjournaler på Haukeland, supplert med
registerdata fra Kreftregisteret, ble foretatt. Pasienter operert mellom 2006 og 2011 med lav
fremre rektumreseksjoner og anastomoser 15 cm eller mindre fra analvergen ble inkludert.
Anastomoselekkasje i denne studien ble definert som en tilstand diagnostisert ved endoskopi,
radiologi, eller beskrevet i pasientens medisinske journal.
Forandringer i anastomoselekkasje frekvensen over tid ble vurdert ved å beregne
lekkasje frekvensen for hvert år i den 5-års perioden. Disse årlige frekvensene ble da
sammenlignet med kjente risikofaktorer for å finne mulige årsaker til forandringene.
Resultater
249 pasienter ble operert med en anastomose ≤ 15 cm fra analvergen mellom 2006 og 2011.
Gjennomsnittlig anastomoselekkasje frekvens i hele observasjonsperioden var 10%. 68 % av
pasientene med lekkasje fikk pre-operativ radioterapi sammenlignet med 49% av pasientene
uten lekkasje. Seksti prosent av alle pasientene fikk en avlastende stomi og 69% av disse
stomiene ble lukket etter primæroperasjonen. Tiden mellom primæroperasjonen og lukking
var i gjennomsnitt 6 måneder (Standard Error = 0.36 mnd.). Urinveisinfeksjon (16 %) og
sårinfeksjon (20%) var de to hyppigste postoperative komplikasjonene i pasientgruppen.
Analysen viste også at pasienter med anastomoselekkasje hadde signifikant lavere
anastomoser (Mean = 52 mm, SE = 4 mm) enn pasienter uten lekkasje (M = 64 mm, SE = 2
mm), p < 0.05. I tillegg ble 73% av pasientene med lekkasje re-operert for komplikasjoner
sammenlignet med 21% av pasientene uten lekkasje. Pasientene med lekkasje lå også i
gjennomsnitt 19 dager (SE = 6 dager) lengre på sykehus enn de uten lekkasje, en forskjell
som var signifikant (p < 0.05).
Anastomoselekkasje frekvensen varierte fra år til år i 5-årsperioden. Pasientgruppen
diagnostisert i 2008 hadde den høyeste lekkasje frekvensen med 32%, sammenlignet med
pasientgruppen diagnostisert i 2007 som hadde en lekkasje frekvens på 8%. Anastomosenivå
er den viktigste faktoren som påvirker variasjonen.
Konklusjon
Lekkasje fra anastomoser ≤ 15 cm fra analvergen etter kirurgisk behandling av maligne svulster
er fortsatt et betydelig problem. Lekkasje frekvensen var i gjennomsnitt 10% i perioden 20062011 på Haukeland. Prevalensen av lekkasje varierte betraktelig innenfor den undersøkte
perioden. Studien viste at anastomosenivå var en statistisk signifikant risikofaktor for
anastomoselekkasje og påvirket variasjonen i lekkasje frekvensen over tid.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
100
VURDERING AV ’ACCORDIAN SEVERITY GRADING SYSTEM’ AV
KIRURGISKE KOMPLIKASJONER ETTER RECTUMKIRURGI PÅ DNR.
Mariathasan AB, Larsen SG, Giercksky K-E
Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalet, Gastrokirurgisk avd., OUS
Innledning: Det finnes ulike måter å angi kirurgiske komplikasjoner. En hovedmåte er
knyttet til rapportering av antall av ulike uønskede hendelser, en annen til gradering av
alvorlighetsgrad på den mest alvorlige hendelsen hos den enkelte pasient. Faktorer som
gjør det vanskelig å sammenlikne studier er f.eks: prospektiv versus retrospektiv
registrering, tidsperiode for registrering av komplikasjoner og postoperativ død.
T92 ble lansert i 1992 for å angi negative hendelser og gradere alvorlighet av
komplikasjoner¹. Systemet var en forløper til modifiseringen i 2004 kjent som DindoClavien². Her er det en 5-delt skal fra mild til død. Et nyere, kalt Accordian Severety
Grading System³ fra 2009 legger ikke vekt på om pasienten håndteres i en intensiv enhet,
og stiller strenge krav til begrepet organsvikt. Postoperative komplikasjoner registreres i 28
dager, og død i 100 dager.
Materiale: Vi har tidligere på høstmøtet lagt fram resultater fra behandling av 365
pasienter med rectum cancer operert på DNR 2002-9 der alle fikk neoadjuvant radiasjon
eller kjemoradiasjon og der 40,5 % var mrT3 cancere, 58,4 % mrT4 og de resterende 1,1 %
mrT2N+.
Resultater: Vi har retrospektivt omgjort vår registrering av komplikasjoner fra
hendelsesregistrering til Accordian, og styrker og svakheter ved de ulike måtene og
karakterisere uønskede hendelser vil bli presentert og diskutert. Verdien av
langtidsregistrering av postoperativ død fokuseres. Mens 30 dagers mortalitet i materialet
er 0,8 % øker den til 2,7 % innen 100 dager.
Konklusjon: I et materiale på behandling av avansert rectum cancer vil mange
komplikasjoner som skyldes omfattende kirurgi etter neoadjuvant behandling ikke kunne
fanges opp innenfor 4 uker postoperativt. Systemet klassifiserer heller ikke uønskede
peroperative hendelser. Det er positivt at Accordian gir en vekting av
komplikasjonstyngde. Den er et riktig skritt i retning av å få sammenliknbare resultater og
lik presentasjonsform i litteratur. En eksakt klassifisering kan kun utføres om
registreringen gjøres prospektiv under og etter sykehusoppholdet.
¹Clavien PA, Surgery 1992; ²Dindo D, Ann Surg 2004; ³Strasberg SM, Ann Surg 2009.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
101
STANDARDISERT D3 RESEKSJON FOR HØYRESIDIG COLON CANCER.
VIDEO PRESENTASJON.
Spasojevic M1,Næsgaard JM1,Færden AE2,Bakka AO2, Øresland T2, Ignajtovic D1,2.
Gastrokirurgisk avdeling,Sykehus i Vestfold, 3103 Tønsberg1
Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus, 1478 Lørenskog2
Behov for å forbedre overlevelse spesielt ved Dukes C cancere i høyre colon har ført til
popularisering av såkalt D3 eller CME reseksjon i de siste årene. Til tross for at både
begrepene D3 og CME skulle representere standardisering av opeasjonsteknikk, gjør
manglende definisjon av medial grense for høyre mesocolon at reseksjonsomfang kan
variere. Denne videoen viser standardisert D3 reseksjon ved høyresidig colon cancer basert på
forhånd definert medial grense av høyre mesocolon.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
102
LAPAROSKOPISK RADIKAL RESEKSJON FOR COLON CANCER
Gaupset R, Lindsethmo RO, Mortensen K, Norderval S
Gastrokirurgisk avd UNN, 9000 Tromsø
Data fra det norske kolorektalregisteret viser at resultatene relatert til residiv, metastasering og
overlevelse etter kirurgisk behandling for cancer i colon nå er dårligere enn tilsvarende
resultater for kirurgi ved rectumcancer. En mulig forklaring på denne endringen er at
rectumcancer de siste ti årene i økende grad har vært behandlet etter tverrfaglige vurderinger,
detaljert protokoll for neoadjuvant behandling og nøyaktig, reproduserbar kirurgisk
tilnærming med sentral kardisseksjon og total mesorectal eksisjon der man er svært nøye med
å bevare sjiktene uskadd.
Resultatene fra Erlangen sykehus synes å dokumentere at tilsvarende tilnærming bedrer
resultatene også ved coloncancer. Fokus på nøyaktig utredning, tverrfaglig vurdering i
selekterte tilfeller og nøyaktig kirurgi med sentral kardisseksjon og CME (complete mesocolic
excision) kommer derfor nå også som et krav ved behandling av coloncancer.
Imidlertid synes det å være en viss variasjon i tilnærmingen til sentral disseksjon særlig på
høyresidige reseksjoner, men også til dels på venstresidige. Vi mener en D2+ disseksjon på
høyre side og en D3 disseksjon på venstre side gir gode muligheter for liten variasjon i
teknikk, og i resulterende preparat med CME, og vil vise video som demonstrerer vår
tilnærming og vårt rasjonale for denne metodikken ved laparoskopisk radikaloperasjon for
coloncancer.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
103
LAPAROSKOPISK HØYRESIDIG HEMICOLECTOMI SOM STANDARDMETODE
VED HØYRESIDIG COLONCANCER - RESULTATER FRA DRAMMEN
SYKEHUS
Skagemo C, Bækkelund O, Olsen OC, Helander R
Kirurgisk avdeling, Drammen Sykehus, Vestre Viken HF
Bakgrunn: Gastrokirurgisk avdeling ved Drammen sykehus har utført laparoskopisk
colorektalkirurgi siden slutten av 90-tallet. Laparoskopisk colorektalkirurgi ved cancer ble
innført som standardmetode ved avdelingen fra 1.1.2008. Vi presenterer våre resultater for
laparoskopisk høyresidig hemoicolectomi grunnet adenocarsinom i høyre colonhalvdel i
perioden 1.1.2008-30.6.2012.
Materiale: I perioden er pasientdata registrert retrospektivt via journalsystemet DIPS under
NCSP kodene JFB 30 og JFB31. Totalt ble det utført 219 høyresidig hemicolectomier. 125
var elektive reseksjoner med kurativ intensjon og ble inkludert i denne undersøkelsen. Det var
76 kvinner og 45 menn, med en median alder på 73 år.
Resultat: Totalt ble 121 pasienter (97 %) operert med laparoskopisk teknikk, 24 (20%) ble
konvertert. 4 pasienter (3%) primært operert med åpen teknikk. Årsak til konvertering
hovedsakelig pga. peroperativ erkjent lokalavansert tumor og i noen tilfeller pga. tekniske
forhold. Total komplikasjonsrate var 7 %, anastomoselekkasje på 2 %. 28 % av inngrepene
ble gjennomført av LIS. Når det gjelder onkologisk resultat er det foreløpig observert 3
pasienter med lokalt residiv og 25 pasienter med metastaser. Perioperativ mortalitet var på
4%. Samtlige reseksjoner var R0 reseksjoner og det var 1 peroperativ tumorperforasjon. I
gjennomsnitt ble det funnet 22 lymfeknuter i det patologiske preparatet. 24% mottok adjuvant
kjemoterapi.
Konklusjon: Komplikasjonsrate totalt og anastomoselekkasjefrekvens er lavt.
Observasjonstiden er for kort til å konkludere med onkologisk outcome, men foreløpig antall
residiv og metastaser er lave. Metoden er trygg og godt implementert i opplærings øyemed.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
HVORLEDES BØR OVARIALMETASTASER VED COLORECTAL
CANCER OG PSEUDOMYXOMA PERITONEI HÅNDTERES?
Halle T¹², Haarklou J¹², Mariathasan AB¹, Solbakken A¹, Flatmark K¹², Sørensen O¹,
Giercksky K-E¹², Larsen SG¹².
¹Seksjon for kirurgisk onkologi, DNR, Gastrokirurgisk avd., OUS. ²Universitetet i
Oslo.
Problemstillinger: Hvorledes bør gynekologer og gastrokirurger håndtere ovariale
metastaser fra colorectal cancer? Skal det utføres profylaktisk ooforectomi ved
colorectal kreftkirurgi? Er ovarialmetastaser et uttrykk for peritoneal carcinomatose,
og bør det gis intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC) i forbindelse med kirurgi for
ovarialmetastaser? Hvordan er behandlingsstrategien ved ovarialmetastaser? Har
systemisk kjemoterapi eller strålebehandling noen plass? Hvorledes er overlevelsen,
og har ooforectomi også en palliativ verdi?
Bakgrunn: Incidensen av ovarialmetastaser ved abdominal carcinomatose, og
betydningen av disse på overlevelse etter cytoreduktiv kirurgi (CRS) og hyperterm
intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC) er lite kjent. Vi vet at opp til 30 % av ovariale
neoplasmer er metastiske, og de fleste kommer fra gastrointestinal traktus. Under
behandling eller oppfølging etter colorectal cancer er incidensen av ovarialmetastaser
opptil 7.5 %. Dersom en kvinne har sykehistorie på tidligere eller nåværende
colorectal cancer, er sjansen for at en ny tumor i bekkenet er metastatisk beskrevet å
være mer enn 50 %.
Diskusjon: En vil forsøke å belyse noen av problemstillingene ved å diskutere funn
fra litteratur med vekt på data fra studier. Dette vil i neste studentinnlegg bli satt i
sammenheng med carcinomatose data fra den nasjonale behandlingskjeden på
Radiumhospitalet.
104
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
FOREKOMST AV OVARIALMETASTASER VED PSEUDOMYXOMA
PERITONEI OG PERITONEAL CARCINOMATOSE FRA COLORECTAL
CANCER
Haarklou J¹², Halle T¹², Mariathasan AB¹, Solbakken A¹, Flatmark K¹², Sørensen O¹,
Giercksky K-E¹, Larsen SG¹².
¹Seksjon for kirurgisk onkologi, DNR, Gastrokirurgisk avd., OUS. ²Universitetet i
Oslo.
Bakgrunn: Få har vurdert betydningen av ovarialmetastaser ved pseudomyxoma
peritonei (PMP) eller colorectal carcinomatose (PCA).
Metode: Radiumhospitalet har nasjonalt behandlingsansvar for maksimal
cytoreduktiv kirurgi (CRS) etterfulgt av hyperterm intraperitoneal kjemoterapi
(HIPEC) ved disse tilstander. Fra 1994 er det gitt tidlig postoperativ intraperitoneal
cellegift (EPIC) etter kirurgien ved PMP, og fra 2003 har CRS-HIPEC blitt gitt.
Abdominal carcinomatose har blitt behandlet i økende grad og nå behandler vi 40-50
pasienter årlig. Data legges prospektivt inn i vår MedInsight base.
Resultater: 206 kvinner har vært laparotomert, 103 med PMP og 103 med PCA. Av
de med PCA hadde 59.3 % ovarial metastasering, unilateralt hos 21,4 % og bilateralt
hos 37,9 %. Tilsvarende tall ved PMP var 78,6 %, 19,4 % og 59,2 %.
Ved PCA var median overlevelse etter eksplorativ laparotomi (n=10) 11 mnd., etter
palliative prosedyrer (n=19) 17 mnd, og etter radikale reseksjoner (n=74) 45 mnd.
Ved PMP var de tilsvarende tallene 10, 4 og 89 og median overlevelse 11og 25 mnd,
mens vi ikke når ned til median overlevelse ved radikal behandling.
5-års overlevelse etter radiakale reseksjoner er 30.6 % ved PCA og 85 % ved PMP.
Av 163 radikalt behandlede fikk 115 HIPEC som første intraabdominale
kjemoterapi, 34 EPIC mens 14 ikke fikk intraabdominell kjemoterapi.
Ovariene er særlig affisert dersom Peritoneal Cancer Index er >10. Ved ovarial
metastasering er det en stor sammenheng mellom histopatologisk grad og invasivitet
ved PMP (p<0.001). Det er også dårligere 5-års overlevelse i PMP om det foreligger
infiltrerende vekst i ovariene (P<0.005).
Konklusjon: Ovarial metastasering er forbundet med avansert sykdom og dårlig
overlevelse. En høy forekomst av ovarial metastasering både ved PMP og PCA gjør
at vi anbefaler bilateral ooforectomi ved disse sykdommene.
105
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
106
BEHANDLING AV KOMPLEKSE BUKVEGGSDEFEKTER OG GIANT HERNIA.
ERFARINGER MED KOMPONENTSEPARASJONSTEKNIKK FRA DRAMMEN
SYKEHUS.
Fadnes B.B, Helander R, Olsen O.C
Gastrokirurgisk seksjon, Drammen sykehus
Vi har ved vårt sykehus manglet et tilfredsstillende tilbud til pasienter med store
bukveggsdefekter og giant hernias. Vi tok fra høsten 2011 i bruk teknikken med
komponentseparasjon for rekonstruksjon av større defekter. I løpet av perioden desember
2011 til mai 2012 opererte vi 3 pasienter ved hjelp av åpen komponentseparasjon. I juni 2012
opererte vi 2 pasienter med endoskopisk assistert komponentseparasjonsteknikk hvorav den
første pasienten ble konvertert til åpen teknikk mens den andre ble vellykket operert med
endoskopisk teknikk. Vi ønsker å presentere våre erfaringer fra 2011 - 2012 og vil gjennomgå
indikasjoner, teknikk og komplikasjoner for både åpen og endoskopisk assistert. Vi vil belyse
temaet med pasientkasuistikker.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
107
ENDOSKOPISK ASSISTERT KOMPONENTSEPARASJON, EN
VIDEOPRESENTASJON AV TEKNIKK.
Fadnes B.B, Helander R, Olsen O.C
Gastrokirurgisk seksjon, Drammen sykehus
I juni 2012 opererte vi ved gastrokirurgisk seksjon Drammen sykehus vår første endoskopisk
assisterte komponentseparasjon. Vi i har laget en videopresentasjon for å kunne illustrere
benyttede teknikk.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
BRUK AV MR FOR Å KARTLEGGE BUKVEGGEN ETTER OPERASJON FOR
BROKK I FREMRE BUKVEGG MED NETTPLASTIKK
– ÅPEN ELLER LAPAROSKOPISK TEKNIKK.
Odd Langbach1, Stein H. Holmedal2, Ole J Grandal2, Ola Røkke1
1
Gastrokirurgisk avdeling og 2 Avdeling for billeddiagnostikk, Ahus
Formål:
•
•
•
•
Studere omfanget av nettkontraksjon – implikasjoner.
MR-funn av adheranser mellom tarm og bukvegg – klinisk korrelat?
Forekomst av residivbrokk og nye brokk.
Andre MR relaterte funn.
Material og metode:
• Opererte fremre bukveggsbrokk jan 00 – okt 08 : 194 pasienter
• Åpen eller laparoskopisk nettplastikk.
• Klinisk ”recall” i tidsrommet 15.09.09 – 09.03.11 : 155 pasienter
• MR buk i tidsrommet 29.04.09 – 07.01.12:
116 pasienter
Resultater:
• Tid mellom operasjon og ” recall”: Median 4,01 år SD 1,98 år.
• Tid mellom operasjon og MR:
Median 4,85 år SD 2,87 år
• Preoperative nettareal og målbart postoperativ nettareal hos 64 pas.
o Skrumping av nett: Median 44,28% SD 37 % p = .000
• Forekomst av residiv ved ”recall” vs MR-dato.
• Øvrige resultater vil bli presentert og diskutert, herunder problemer
og begrensninger ved MR – undersøkelsen
Konklusjon:
• MR er velegnet som verktøy til både preoperativ kartlegging av bukvegg
og til oppfølging etter nettplastikk for brokk i fremre bukvegg.
• Det kreves et tett samarbeid mellom radiograf og pasient for å få optimal
undersøkelse og biledtydningen er vanskelig.
108
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
109
ANALYSE AV LIVSKVALITETSFORANDRINGER ETTER OPERASJON FOR
FREMRE BUKVEGGSBROKK MED NETTPLASTIKK
– ÅPEN ELLER LAPAROSKOPISK TEKNIKK.
Odd Langbach1, Ida K. Bukholm2, Ola Røkke1
1
Gastrokirurgisk avdeling og 2 Avdeling for brysts og endokrinkirurgi, Ahus
Formål:
• Sammenlikne livskvalitet mellom to grupper av pasienter hvor den
ene ikke er operert og den andre operert for fremre bukveggsbrokk med
laparoskopisk eller åpen nettplastikk.
Material og metode:
Studiegruppen
• Opererte brokk i fremre bukvegg: jan 00 – okt 08 : 194 pasienter
• Åpen eller laparoskopisk nettplastikk.
• Klinisk ”recall” i tidsrommet 15.09.09 – 09.03.11 : 155 pasienter
• Ikke møtt
18 pasienter
• Døde
21 pasienter
Kontrollgruppen
• Brokk i fremre bukvegg uten tidligere brokkplastikk: 111 pasienter
•
Begge gruppene undersøkt klinisk og forelagt 4 typer spørreskjema:
SF 36 short form. Life orientation test (LOT) Activity assessment score.
Livskvalitetsskjema for brokk.
Resultater:
• Resultater mellom gruppene vil bli presentert og diskutert.
SF 36:
Ingen forskjell mellom studiegruppe og kontroll mtp norske ”normalverdier”
Dog signifikant forskjell i ”bodily pain ” mellom gruppene. p 0.004
Menn: Forskjell i ”bodily pain” mellom studiegruppen og kontrollgruppen.
Kvinner: Forskjell i ”role limitation, physical” mellom studie- og kontrollgruppen.
Life orientation test:
Disposisjonell pessimisme virker forsterkende på selvrapportert smerte og
selvrapportert avvik i fysisk funksjon. Tall vil bli presentert.
Konklusjon:
• Livskvalitetsmål er viktig og bør inngå som rutine i pre og postoperativ
evaluering i forbindelse med kirurgi.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
110
PSEUDORESIDIV: ET NYTT BEGREP I VENTRALHERNIE KIRURGI?
Schjøth-Iversen L
Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, Pb 23 Vinderen,Oslo
Bakgrunn: Ved Diakonhjemmet sykehus opereres det ca. 100 ventralhernier årlig, hvorav ca.
1/3 del laparoskopisk. Vi har siden 2006 en pågående prospektiv studie som viser en ny
problemstilling dersom brokkdefekten ikke lukkes: fortsatt utbuling(pseudoresidiv). Enkelte
pasienter er ikke fornøyd med operasjonen fordi de fortsatt har en utbuling tross reparasjon
med nett.
Diskusjon: Klinisk er det ikke alltid lett å skille et residiv fra et pseudoresidiv. CT vil kunne
hjelpe men tolkning kan være vanskelig. Ved et nært samarbeid med radiolog og
sammenlignet med ny laparoskopi vil man etterhvert kunne diagnostisere bedre.
Skal pseudoresidiv behandles og i tilfelle hvordan?
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
VAC-BEHANDLING AV ÅPEN BUK OG TARMDEFEKT.
Rekstad LC, Wasmuth HH, Stornes T, Ystgaard B, Seternes A*
Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i
Trondheim.
*Karkirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim.
Introduksjon: Komplikasjoner som medfører åpen buk og i tillegg åpen tarm byr på
betydelige utfordringer kirurgisk og pleiemessig. Disse pasientene legger beslag på
store ressurser og ligger svært lenge i sykehus.
Hensikt: V.A.C-behandling kan muliggjøre lukking av buken kombinert med en
kontrollert stomi/fistel til midtlinjen i løpet av relativt kort tid.
Kasus (2): En pasient med anastomoselekkasje i en ileocolisk anastomose og en
pasient med tynntarmsfistel, begge med åpen buk. Vi bruker V.A.C. therapy (KCI, San
Antonio Texas, USA) utviklet for behandling av åpen buk. Over tarmdefekten legger vi
”hvit svamp”. Denne kan ligge direkte på tarm. Svampen tilpasses som en skorstein/et
rør slik at tarminnholdet ledes direkte ut til midtlinjen. Svampen må ligge minst 2-3 cm
ut til siden for tarmdefekten, slik at den kleber seg fast til frisk vev. Dette for å unngå
lekkasje til buken. I resten av buken legges det standard drenerende plastfilm. Det syes
inn et prolene nett (Ethicon, Inc., Sommerville, New Jersey, USA) med fortløpende
monofilament tråd til fasciekantene. Nettet spaltes og strammes forsiktig ved at det syes
sammen igjen i midtlinjen. Over dette legges det ”svartsvamp”. Deretter selvklebende
drape over det hele. Vakuum etableres via portabel pumpe. Koblingen til
vakuumpumpen plasseres direkte over den tilpassede ”hvite svampen”, slik at
tarminnholdet dreneres direkte ut til pumpen. Vi har benyttet konstant negativt trykk på
50 mmHg (25-75 mmHg). Bandasjemateriellet skiftes hver 2-3 dag eventuelt hyppigere
(ved tap av vakuum eller tegn dårlig drenasje). Buken lukkes når fasciekantene kan
adapteres uten tensjon og det er en kontrollert drenasje av tarminnholdet. Området over
fistelen lukkes ikke. V.A.C-behandlingen av fistelen fortsetter slik at tarminnholdet
dreneres ut i påvente av det skal dannes adheranser mellom bukorganer og bukvegg.
Deretter konverterers V.A.C-behandlingen til en stomiløsning.
Resultater: Ved denne behandlingen har vi klart å lukke buken i løpet av henholdsvis 2
og 3 uker og etablert en stomiløsning i løpet av 4 og 7 uker. Det må påregnes
reoperasjon med nedleggelse av stomien.
Konklusjon/erfaringer:
1. Det negative trykket forhindrer disseminasjon av tarminnhold og kontaminasjon av
bukhule.
2. Undertrykket gjør at tarmen trekkes opp og gjør stomiadaptasjon mulig.
3. Det oppnås tidlig fascielukking og dermed reduseres risikoen for ventralhernie.
4. Kontinuitet i det behandlingsansvarlige kirurgteamet for den enkelte pasient er
fordelaktig.
5. Tidlig involvering av stomisykepleier er vesentlig da stomien krever spesialtilpasset
utstyr.
111
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
112
TRENINGSOPPSETT FOR LAPAROSKOPISK ULTRALYD
Chmarra MK1, Hofstad EF2, Hansen R2,1, Våpenstad C2, Mårvik R3,4, Ystgaard B3, Langø T2
1
Inst. For Bildediagnostikk og Sirkulasjon, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet
(NTNU), Trondheim, Norge
2
Avd. Medisinsk Teknologi, SINTEF, Trondheim, Norge
3
Kirurgisk Klinikk, St. Olavs Hospital, Trondheim, Norge
4
Nasjonalt Senter for Avansert Laparoskopisk Kirurgi, St. Olavs Hospital, Norge
Laparoskopisk ultralyd (LUS) har blant annet den fordelen at kirurgen kan ”se” i dybden bak
overflaten av organer. Det gjør det mulig for kirurgen å dissekere sikrere ved at underliggende
blodårer blir synlige, samt lettere å bestemme reseksjonsplan ved visualisering av tumor under
operasjon. Til tross for disse fordelene blir LUS ofte ikke brukt på grunn av den ikke-intuitive
styringen av LUS-probe og utfordrende tolking av LUS bildene. Dette kan skyldes at LUS
ikke er en viktig del av kirurgers opplæring, i tillegg til en mangel på spesialiserte simulatorer
for opplæring av ferdigheter innen LUS.
Vi har utviklet et treningsoppsett (en simulator) for læring og vurdering av ferdigheter og
kompetanse for avanserte intraoperative bildestyrte terapeutiske intervensjoner med
hovedfokus på LUS. Oppsettet består av komponenter som gir realistisk kraftoverføring og
haptisk tilbakemelding. Det består av en boks med ulike øvelser, sammen med konvensjonelt
laparoskopisk utstyr inklusive LUS. Grunnen for å inkludere disse er det faktum at størrelsen
eller retningen av anvendte krefter med en LUS-probe er av stor betydning ved bruk av
ultralyd. For å støtte tolkning av LUS-bilder, integrerte vi et egenutviklet kirurgisk
navigasjonssystem. Navigasjonssystemet består av en datamaskin med dedikert programvare
og et system for posisjonssporing. Ved utførelse av LUS, registreres posisjon og orientering
til ultralydbildet ved hjelp av en integrert elektromagnetisk posisjonssensor med dimensjon
0.8 x 9 mm. Dermed er det mulig å visualisere tilsvarende bilder av CT / MR avhengig av
posisjon og orientering av LUS bildet. MR og CT bilder må registreres til fantom (for
eksempel med markører eller kjente fysiske punkter) før navigering slik at systemet kjenner
bildenes posisjon i forhold til posisjonssensor på LUS-probe.
Vi har videre utviklet et nytt, multimodal fantom som representerer lever med blodårer og
tumor for LUS, CT og MR. Fantomet benyttes i treningsoppsettet i en boks for å trene LUS
ferdigheter og navigasjon. Posisjoneringssystemet brukes til å evaluere LUS ferdigheter hos
brukerne. Analyseparametere som er brukt inkluderer tid, banelengde, dybdesyn, og
bevegelsesglatthet.
Så vidt vi vet, har det ikke blitt foreslått slike LUS treningsoppsett tidligere. Vi tror at det å
inkludere et fantom med realistisk kraftoverføring og haptisk tilbakeføring, sammen med
multimodale bilder og navigasjon vil gjøre det lettere å lære seg intraoperativ ultralyd, både
for nybegynnere og erfarne kirurger. Det kan også tenkes å bidra til utbredelse av billestyrte
prosedyrer.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
113
RESEKSJON AV TUMOR I TYNNTARM MED D3- LYMFEKNUTE-DISSEKSJON
ETTER PREOPERATIV KARTLEGGING AV KAR MED
BIFASISK MDCT- ANGIOGRAFI
Gersöne B1, Stimec B2, Røkke O1, Ignjatovic D1
1Gastrokirurgisk Avdeling AHUS; 2Faculty of Medicine, Department of Cellular Physiology
and Metabolism University of Geneva, Sveits
Innledning: Tynntarmstumorer er forholdsvis sjeldne, med en incidens på ca. 1/100.000 for
både adenocarcinom, carcinoid og GIST. Behandlingen er reseksjon av det tumorbærende
tynntarmssegmentet samt regionale lymfeknuter.
Materiale og metode: Tynntarmstumorene forsynes av blod fra grener av a.mesenterica
superior, embryologisk utviklet fra midgut. Vi vil demonstrere en anatomisk korrekt og
teknisk sikker måte på D3 lymfeknutedisseksjon ved tynntarmstumorer gjennom bruk av
preoperativ 3D rekonstruksjon av CT angiografi.
Undersøkelsen gir muligheten for preoperativ nøyaktig identifikasjon av den tumorforsynende
segmentarterien og dermed planlegging av trygg sentral avsetting av dette karet ved
a.mesenterica superior. Samtidig preserverer man de karene som ikke forsyner det
tumorbærende segmentet.
Herved får vi adgang til en sentral- til- perifer krøs-reseksjon som vil inkludere en radikal
lymfeknute-disseksjon (D3) av det aktuelle segmentet. Den onkologisk ønskelige radikaliteten
oppnåes slik og risikoen for lokale residiv minskes.
Kasuistikk/ Resultater: Presentasjon av en kasuistikk. 70 år gammel mann med preoperativt
histologisk verifisert adenocarcinom i proximale jejunum, ca. 20cm analt for ligamentum
Treitz. Preoperativt utført kartlegging av kar-anatomien med
MDCT- angiografi. Pasienten ble operert med tynntarmssegmentreseksjon med sentral ligatur
av tumorforsynende kar og D3 lymfeknutedisseksjon i henhold til og under peroperativ
veiledning gjennom 3D CT-angiogrammet. Demonstrasjon av operasjonsvideo/ intraoperative
bilder av kardisseksjon. Postoperativt forløp med reoperasjon for sårruptur 11 dager etter
primeroperasjon. Ellers ukomplisert.
Histologifunn viste middels differensiert adenocarcinom pT3N0. Største tumordiameter på
6cm. 12 tumorfrie lymfeknuter.
Poliklinisk kontroll 3,5 uker postoperativt uten rapport om diare.
Konklusjon: Operasjon for maligne tynntarmstumorer med guiding ved MDCT-angiografi
gir muligheter for trygg D3-lymfeknutedisseksjon. Dette vil sikre et større antall lymfeknuter
enn ved tradisjonell krirurgisk reseksjon. Vi planlegger å fortsette denne behandlingsmetoden
for potensielt kurable maligne tynntarmstumores.
Videre plan: Prospektiv registrering av pas. med maligne tynntarmstumorer som ansees som
operabel; operativ behandling på den demonstrerte metoden med prospektiv datasamling for
videre forskning
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
114
EN-PORT APPENDEKTOMI. VÅRE FØRSTE ERFARINGER.
Eftang LL, Larsen GA
Gastrokirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog
Introduksjon: Appendektomi er blant de vanligste inngrepene på en kirurgisk avdeling. Tre-port
laparoskopisk appendektomi er i dag standard modalitet på mange norske sykehus. En-port
laparoskopisk kirurgi er en videreføring av ideen om å redusere det kirurgiske traumet. Prosjektets
mål var å undersøke om en-port appendektomi er en forsvarlig metode som kan etableres med en
rimelig læringskurve. Metoden ble utprøvd av to kirurger med lang erfaring i laparoskopisk
appendektomi.
Material og metode: Fra mars 2010 til august 2012 ble 47 uselekterte pasienter med klinisk
appendisitt operert med en-port appendektomi. 20 kvinner og 27 menn med gjennomsnittsalder 31 år
(9-67 år) og BMI på 23 (18-29). Gjennomsnittlig sykehistorie var 1,4 døgn (7 timer-4 døgn).
Hud- og fascie ble insidert 15-25 mm sentralt i navlen og en-port introdusert. 5 mm optikk og rette,
standard laparoskopi-instrumenter ble brukt.
Resultater: Alle operasjoner unntatt én ble fullført som en-port inngrep. Det var ingen peroperative
komplikasjoner. Median operasjonstid hos operatør A (n=31) og B (n=16) var henholdsvis 42 og 47
min. Av de 47 pasientene hadde to pasienter histologisk frisk appendiks, fem hadde perforert
appendisitt, og 40 hadde flegmonøs appendisitt. En operasjon ble konvertert til tre ports
appendektomi på grunn av bukveggtykkelse.
Gjennomsnittlig liggetid var 1,4 døgn (1-5 døgn). En pasient med histologisk frisk appendiks ble
reoperert med tre-port teknikk og fenestrasjon av folikkelcyste på høyre ovar. Tre pasienter ble
reinnlagt og konservativt behandlet.
Diskusjon og konklusjon: Læringskurvene i en-port appendektomi hos begge kirurger er svært like.
Teknikken synes sikker uten økt fare for per- eller postoperative komplikasjoner og oppfattes
likeverdig med tre-port teknikk. Fordelen med teknikken er at pasienten kun får ett sår i navlen, som
kan ha potensielle gevinster. Teknikken er en lav-terskel introduksjon til mer avansert en-port
kirurgi.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
115
EN-PORT KOLEKTOMI VED MEDIKAMENTELL INTRAKTABEL IBD KOLITT
Larsen GA
Gastrokirurgisk avd. AHUS, 1478 Lørenskog
Introduksjon: Hos pasienter med medikamentell intraktabel IBD kolitt er kolektomi med
anleggelse av ende-ileostomi nødvendig, og ofte livreddende. For å redusere det kirurgiske
traumet samt adheranse dannelser utføres dette inngrepet i stadig større grad laparoskopisk.
Etter utviklingen av en-port laparoskopi har man kunnet redusere det kirurgiske traumet
ytterligere ved at hele inngrepet gjøres gjennom ileostomiåpningen.
Material og metode: Fra oktober 2011 til juni 2012 ble 10 av til sammen 11 pasienter med
medikamentell intraktabel IBD kolitt operert med en-port laparoskopisk kolektomi og
endeileostomi. Ni pasienter hadde ulcerøs kolitt og en pasient hadde Crohn kolitt. Median
alder var 31 år (17-68 år).
Ileostomiåpning ble anlagt med vanlig teknikk på premarkert sted i høyre nedre kvadrant og
OctotmPort ble introdusert her. Kolon ble delt med Endo GIAtm i nivå med promontoriet og
deretter mobilisert med Ligasuretm retrograd til terminale ileum. Preparatet ble ekstrahert via
ileostomiåpningen og endeileostomi anlagt. Stomien var eneste synlige tegn på det operative
inngrepet.
Resultater: Median operasjonstid var 168 min (102-260 min). Ingen inngrep ble konvertert
til fler-port laparoskopi eller laparotomi. Ved ett inngrep var samlet blødning 850ml. For
øvrig var det ingen peroperative komplikasjoner. Median liggetid var 5,5 døgn (3-15 døgn).
To pasienter ble reinnlagt innen 30 dager, en pasient med sepsis utgående fra en venflon og en
pasient med dehydrering og høy stomi produksjon. En pasient utviklet serom ved stomien
som ble vellykket evakuert før utskrivelse. Pasienten med Mb Crohn utviklet en fistel distalt i
stomien og fikk senere revidert sin stomi.
Diskusjon: En-port laparoskopisk kolektomi via ileostomi åpningen synes å være
gjennomførbart og trygt hos pasienter med medikamentell refraktær IBD kolitt.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
116
PERFORERT DIVERTIKULITT I MIDTGUT
Spasojevic M1,Næsgaard JM1,Ignajtovic D1,2.
Gastrokirurgisk avdeling,Sykehus i Vestfold, 3103 Tønsberg1
Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus, 1478 Lørenskog2
Mål:Å studere utviklingen av medisinske prosedyrer samt samle data på pasienter med
perforert divertikulitt i midtgut.
Metode:Følgende kilder ble brukt: Medline og Google søkemotor ble brukt for casuistikker
på en eller flere pasienter behandlet for perforert divertikulitt i midtgut (eksklusive Meckel`s
divertikkel) publisert etter 1995. Inklusjonskriteriet var nok individuelle pasientdata i
artikkelen.Det ble brukt både idexerte og ikke idexerte tidskrifter. Pasienter behandlet ved
Sykehuset i Vestfold ble inkludert i denne gruppen. Det ble samlet data på symptomer,
laberatorie- og radiologiske undersøkelser, behandlings modaliteter, kirurgisk tilgang,
prosedyrer, komplikasjoner og behandlingsresultat.Norsk pasient register ble brukt til å finne
pasienter operert for diverticulitt i midtgut fra 1999 til 2007. Alder, kjønn, kirurgisk tilgang
kirurgisk prosedyre og antall pasienter per år ble registrert.Historiske kontroller ble funnet i
en artikkel publisert i 1995 inneholdende relevante individuelle pasientdata.
Resultater:Gruppe I: 106 pasienter (48 menn). Gjennomsnittlig alder 72,2 ±13,1 år .Alder og
kjønn hadde ingen innflytelse på resultatet(p=0,06 og p=0,77 henholdsvis). Preoperativ
vurdering var med røntgen oversikt abdomen hos 53,3 % eller CT hos 76,1 %. Riktig
diagnose ble stillet hos 71,1 % med CT, 5,6 % uten (p=0,001). Før innleggelse hadde
pasientene symptomer i median 3,6 dager (1-35) Lang varighet av symptomene var ikke
assosiert med dårligere resultat (p=0,74). 86,8 % av pasientene ble operert, 92,4 % av disse
med åpen operasjon hvor 90,1% fikk gjort tarmreseksjon. Det var komplikasjoner hos 19,2 %
av pasientene og 16,3 % måtte reopereres. Avstanden fra Treitzke ligament til perforajonen
var gj sn 41,7±28,1 cm. Under operasjonen ble det funnet lokal peritonitt hos 47,5 % og diffus
peritonitt hos 22,8%. Peritonitt grad korrelerte med reoperasjons frekvens (r =0,43).
Konservativt behandlede pasienter hadde lik hospitaliseringstid som opererte pasienter
(10,6±8,3 dager versus 10,7±7,9 dager). Det var korrelasjon mellom alder og
hospitaliseringstid (r =0,46). Det ble ikke funnet noe forskjell i resultatet mellom opererte og
ikke opererte (p=0,81). Gruppe II: 113pasieneter (57 menn). Gj.sn. alder 67,6±16,4 år. Gj.sn.
alder for menn var 61,3±16,2 år og 74,7±12,5 år for kvinner (p=0,001).Tarmreseksjon ble
gjort hos 82,3% av pasientene.Gruppe III: 47 pasienter (21 menn). Pasientenes gj. sn. alder
var 65,4±14,4 år. Gj.sn. alder for menn var61,5±17,3 år og 65,3±14,4 år for kvinner. Varighet
av symptomer før innleggelse var 6,9 dager (1-180 dager). Ingen pasienter hadde preoperativ
diagnose, 97,9 %av pasientene ble operert og 78,3 % hadde mutiple diverticler. Det ble gjort
tarmreseksjon hos 67,4 % av pasientene og lukking med sutur hos 32,6 %. Mortaliteten var
23,4 %.Det var ingen forskjell i tiden pasienten hadde syk eller denne tidens betydning for
overlevelse mellom gruppene I og III (p = 0,24 og p=0,19 henholdsvi). Det ble oftere gjort
reseksjoner i gruppe I (p=0,01) og mortaliteten var høyere i gruppe III (p=0,002).
Konklusjon:Hos pasienter med dekket perforasjon gir konservativ behandling
tilfredsstillende resultat, laparoscopi med lavage og innleggelse av dren kan forsøkes og det
kan fortsette med konservativ behandling.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
117
PARAØSOFAGEALE HERNIER – PRESENTASJON AV OPERASJONSMETODE
Kjellevold K, Trondsen E
Gastrokirurgisk avdeling, OUS, Ullevål
Fra mai 2005 til august 2012 er 46 pasienter operert for paraøsofagealt hernie ved OUS
Ullevål. Av disse har 40 pasienter blitt operert med fundoplikasjon og anleggelse av nett
omkring hiatus. Erosjon av syntetisk nett gjennom øsofagus er en sjelden, men fryktet
komplikasjon til dette inngrepet. Fra 2011 har vi derfor gått over til å bruke biologiske nett.
18 pasienter er operert med denne metoden. Vi presenterer video av vår operasjonsmåte og
plan for oppfølging av disse pasientene da det i litteraturen er rapportert høy residivfrekvens
etter operasjoner for paraøsofageale hernier.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
118
TROMBOSERING AV V. PORTA OG V. MESENTERICA SUPERIOR ETTER
SPLENEKTOMI
Kjellevold K, Førland DT, Trondsen E
Gastrokirurgisk avd, OUS, Ullevål
Fra august 2011 til august 2012 ble det utført 10 elektive splenektomier ved OUS, Ullevål. De
ble hovedsaklig utført pga hematologisk sykdom.
Trombosering av v. porta er en kjent men sannsynligvis underdiagnostisert komplikasjon til
splenektomi. Den kan opptre flere uker etter kirurgi og føre til en livstruende tilstand med
portal hypertensjon og tarmischemi.
Vi presenterer en pasient som ble reinlagt pga magesmerter 5 uker etter elektiv laparoskopisk
splenektomi for ITP. CT abdomen viste trombosering av v. porta og v. mesenterica superior.
Ved laparatomi ble det påvist ischemi av hele tynntarmen. Man overveide reseksjon av hele
tynntarmen og kontaktet også Sahlgrenska Sjukehus i Gøteborg mtp
tynntarmstransplantasjon. Man avventet imidlertid situasjonen og valgte et forsøk på
konservativ behandling med Actilyse og Heparin. Det tilkom en gradvis bedring av
sirkulasjonen og buken ble lukket dag 11. Det videre forløpet var uten komplikasjoner og han
ble utskrevet til hjemmet etter 26 dager.
Vi presenterer resultat av litteratursøk på området og protokoll for oppfølging av
splenektomerte pasienter.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
119
GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST)
VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS – RADIUMHOSPITALET.
ET TI-ÅRS-MATERIALE. BESKRIVELSE AV KOHORTEN
Hølmebakk T1, Stoldt S1, Bruland Ø2, Sundby Hall K2, Bjerkehagen B3, Wiedswang AM4
1
Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
2
Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
3
Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
4
Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
Bakgrunn: GIST er en sjelden mesenkymal tumor som utgjør under 1 % av alle
gastrointestinale tumores og omkring 5 % av alle sarkomer. Årlig insidens er omkring 10-15
pr. million. Tumors malignitetspotensiale avgjøres av lokalisasjon, tumorstørrelse og
forekomst av mitoser. Helbredende behandling er radikal eksisjon. Adjuvant imatinib (tyrosin
kinasehemmer) er i dag standardbehandling ved svulster med høy risiko for residiv.
Neoadjuvant behandling kan være aktuelt ved lokalavanserte tumores. Ved disseminert
sykdom gis tyrosin kinasehemmer. I Helse Sør-Øst er utredning, behandling og oppfølging av
GIST sentralisert til Sarkomgruppen, OUS-Radiumhospitalet.
Materiale og metode: Alle pasienter som behandles eller følges opp for GIST ved OUSRadiumhospitalet, registreres i Sarkomgruppens prospektive database*. Postoperativt
kontrolleres pasientene i ti år. Foreliggende data er hentet fra databasen og representerer
pasienter registrert med diagnose f.o.m. 2000 t.o.m. 2009.
Resultater: I den aktuelle perioden ble 226 pasienter behandlet eller kontrollert, 87 i første
halvpart av perioden, 139 i siste halvpart. 197 pasienter ble operert, 133 pasienter på
Radiumhospitalet, 67 ved andre sykehus eller andre avdelinger i OUS, 30 i første halvpart av
perioden, 37 i siste halvpart. 26 pasienter ble ikke operert. 29 pasienter hadde metastaser på
operasjonstidspunktet.
Opererte pasienter uten metastaser (171 pasienter) utgjør kohorten; 78 menn, 93 kvinner;
median alder 65 (14-90) år. Tumorlokalisasjon: ventrikkel 102 (60 %), duodenum/tynntarm
47 (27 %), rectum 11 (6 %), andre lokalisasjoner 11 (6 %). Risikovurdering: meget lav 14 (8
%), lav 35 (20 %), intermediær 34 (20 %), høy 53 (31 %), manglende data 35 (20 %).
Reseksjonsstatus: frie marginer 120 (70 %), ikke frie marginer 37 (22 %), margin ikke
spesifisert/ikke vurderbar 14 (8 %). 25 pasienter (15 %) fikk adjuvant behandling, hvorav 19 i
henhold til studieprotokoll. 3 pasienter fikk neoadjuvant behandling, 2 med tumores i rectum,
1 med bekkentumor utgående fra tynntarm.
Konklusjon: Et økende antall pasienter med GIST henvises Sarkomgruppen-OUS,
sannsynligvis som et uttrykk både for større oppmerksomhet om diagnosen og endret
henvisningspraksis. Materialets sammensetning er i overensstemmelse med andre publiserte
materialer. Adjuvant behandling ble gitt i henhold til studieprotokoll, deretter introdusert som
standardbehandling for høyrisikopasienter. Meget få fikk neoadjuvant behandling.
*I databasen brukes Fletchers risikoklassifisering, Fletcher et al. Hum Pathol 2002; 33: 45965.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
120
GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST)
VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS – RADIUMHOSPITALET.
ET TI-ÅRS-MATERIALE. RESIDIV OG OVERLEVELSE
Hølmebakk T1, Stoldt S1, Bruland Ø2, Sundby Hall K2, Bjerkehagen B3, Wiedswang AM4
1
Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
2
Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
3
Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
4
Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus-Radiumhospitalet
Bakgrunn: I Helse Sør-Øst er utredning, behandling og oppfølging av GIST sentralisert til
Sarkomgruppen, OUS-Radiumhospitalet. Våre resultater presenteres.
Materiale og metode: Data er hentet fra Sarkomgruppens prospektive database. Fra og med
2000 t.o.m. 2009 ble 226 pasienter behandlet eller kontrollert. 171 av disse ble operert med
kurativ intensjon og utgjør det foreliggende materialet. Adjuvant imatinib ble gitt innenfor
studieprotokoll fra 2004-2008, deretter som standardbehandling ved høy risiko for residiv. 25
pasienter (15 %) fikk dette. Tyrosin kinasehemmer ble gitt ved residiv. Postoperativt
kontrolleres pasientene i ti år. Residiv og overlevelse er beregnet med Kaplan-Meier-metoden,
og sammenligning av kurver er utført med logrank-test. Estimert overlevelse er ikke
aldersjustert.
Resultater: Observasjonstid var median 78 (32-147) måneder. Totalt ble det registrert 42
pasienter med residiv (25 %): 26 (53 %) av disse hadde levermetastaser, 15 (31 %) hadde
abdominale metastaser/lokoregionale residiv, 4 (8 %) hadde lungemetastaser, 3 (6 %) hadde
bekkenresidiv og 1 hadde andre metastaser; 7 pasienter er registrert med residiv i flere
lokalisasjoner. Estimert residivrate var henholdsvis 23 % og 28 % etter 5 og 10 år. Det var
høysignifikante forskjeller i estimert residivrate ved sammenligning av tumorlokalisasjon
(ventrikkel 15 % etter 10 år, rectum 71 %; P = 0,002), risikogruppe (meget lav risiko 0 %
etter 10 år, høy risiko 49 %; P < 0,001) og reseksjonsstatus (fri margin 22 % etter 10 år, ikke
fri margin 49 %; P = 0,009). Estimert overlevelse var henholdsvis 82 % og 65 % etter 5 og 10
år. Risikogruppe, men ikke tumorlokalisasjon og reseksjonsstatus, hadde statistisk signifikant
innflytelse på overlevelse.
Konklusjon: Resultatene er gode sammenlignet med andre publiserte materialer. Tverrfaglig
behandling av spesialister med spesiell kunnskap om sarkomer antas å være av betydning.
Henvisning av et stort antall pasienter har muliggjort et vesentlig norsk bidrag i viktige studier
for pasienter med denne sjeldne cancerformen.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
121
RESEKSJON AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRLM) VED
HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS. HVOR STOR ANDEL AV PASIENTER
MED METASTASER (BØR) TILBYS KIRURGI?
Angelsen, Jon-Helge1, 2; Viste, Asgaut1, 2 ; Hoem Dag1, Eide, Geir Egil3, 4; Horn, Arild1
1) Avdeling for Akutt- og Gastrokirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
2) Institutt for kirurgiske fag, Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen
3) Kompetansesenter for klinisk forskning, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
4) Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen.
Haukeland Universitetssykehus har de siste 10-15 årene hatt en femdobling av pasienter som
årlig tilbys kirurgi av colorectale levermetastaser (CRLM). I litteraturen angis at 15-25% av
alle pas. med colorectal cancer har synkrone metastaser, mens om lag den samme andelen i
forløpet vil utvikle metakrone metastaser. I denne studien har vi ønsket å se på hvor stor andel
av pasienter med metastaser fra vårt opptaksområde som tilbys leverreseksjon.
Metode:
Data fra Kreftregisteret er innhentet for colorectal cancer i Sogn og Fjordane, Hordaland og
Nordre Rogaland fra perioden 1998-2008. Dette utgjør en befolkning på ca 670 000, og består
av foretakene Helse-Førde, Helse Bergen og Helse Fonna, som er opptaksområdet for HUS
innen HPB-kirurgi. Dataene fra Kreftregisteret er sammenlignet med sykehusets egen
database for kirurgisk behandling av CRLM.
Resultater:
I 10-års perioden ble det registrert 5671 nye tilfeller av colorectal cancer i opptaksområdet.
Av disse var 3947 lokalisert i colon (70%) og 1724 (30%) i rectum. Insidensen har vært
rimelig konstant gjennom perioden. Totalt ble det registrert 1164 pasienter med metastaser på
diagnosetidspunktet (20%). I samme periode ble det utført kirurgi av CRLM på 208 pasienter
ved HUS, hvorav 103 pasienter (50%) hadde synkrone metastaser (påvist innen 3 mnd). Dette
betyr at ca 9 % av pasienter med metastaser ble tilbudt kirurgi for CRLM i perioden 19982008. I 2010 ble det derimot operert 52 pasienter for CRLM hvorav 42 fikk utført
leverreseksjon for første gang. Dette utgjør ca 18 % av alle pasienter med antatt metastaser
om vi legger dataene fra Kreftregisteret fra 1998-2008 til grunn. Det er stor variasjon ut fra
lokalisasjon av primærtumor på hvor stor andel av pasientene med metastaser som tilbys
leverkirurgi.
Diskusjon:
Dataene fra Kreftregisteret er mangelfulle da de verken inneholder opplysninger om
lokalisasjon av metastasene eller metakron metastasering. Det er ikke et mål i seg selv at
andelen pasienter som tilbys kirurgi skal øke videre, men må styres ut fra tilfredsstillende data
for overlevelse og morbiditet. Vi tror det er avgjørende at pasienter med metastaserende
colorectal cancer drøftes i multidisiplinære team for optimal behandling.
Konklusjon:
Ca 18% av pasienter med metastaser tilbys reseksjon av levermetastaser ved Haukeland
Universitetssykehus.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
122
RESEKSJON AV COLORECTALE LEVERMETASTASER (CRLM):
OVERLEVELSEN ER BEDRE VED PRIMÆRSVULST I RECTUM VS COLON.
Angelsen, Jon-Helge1, 2; Horn, Arild1, Hoem Dag1, Eide, Geir Egil3, 4, Viste, Asgaut1, 2
5) Avdeling for Akutt- og Gastrokirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
6) Institutt for kirurgiske fag, Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen
7) Kompetansesenter for klinisk forskning, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
8) Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen.
Cancer i colon og rectum anses som morfologisk identiske svulster. Ca 20% har metastaser
ved diagnosetidspunktet (synkront), mens omtrent samme andel utvikler metastaser på et
senere tidspunkt (metakront). Formålet med studien er å analysere om lokalisasjon av
primærsvulst er av betydning for overlevelse hos pasienter som opereres for colorectale
levermetastaser.
Metode:
Retrospektiv analyse av 201 pasienter operert for CRLM med kjent lokalisasjon av
primærtumor ved Haukeland Universitetssykehus (1998-2008). I tillegg parallell analyse av
data fra Kreftregisteret for colorectal cancer i opptaksområdet for HUS innen HPB-kirurgi
(Helse Førde, Helse-Bergen og Helse Fonna) for perioden 1998-2008.
Resultater:
Primærtumor var lokalisert i colon hos 129 (64%) pasienter (gruppe 1) og i rectum hos 72
(36%) pasienter (gruppe 2). Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppe 1 og 2 med
hensyn til alder, TNM-stadium (primærsvulst), antall og størrelse av levermetastaser, DFI1 ,
ASA-score, R1-reseksjoner (lever), lungemetastaser, og antall pasienter med >1
leverreseksjon. Det var signifikant flere menn enn kvinner med primærtumor i rectum
(p<0.01). 5- og 10-års total overlevelse var i gruppe 1 (colon) hhv 30% og 17% vs. gruppe 2
(rectum) hhv 50% og 30% (p=0.010, Log Rank test). Dette kunne også verifiseres i en Cox
multivariatanalyse, der lokalisasjon av primærtumor i rectum var en signifikant prediktor for
bedret overlevelse (p=0.007). 5-års sykdomsfri overlevelse var også bedre for rectum-gruppen
(p=0.058).
Diskusjon:
Våre data gir ingen god forklaring på årsaker til ulik overlevelse mellom de to gruppene. Det
er dog kjent at overlevelsen generelt har vært bedre for rectumcancer vs. coloncancer i Norge.
Materialet er foreløpig ikke stort og flere studier er nødvendig for å bekrefte de nevnte funn.
Ulik seleksjon av pasienter, betydningen av (neo) adjuvant radiokjemoterapi og bedret
behandlingsalgoritme for rectumcancer foreslås som noen mulige årsaker.
Konklusjon:
Ved kirurgisk behandling av colorectale levermetastaser er det ved primærtumor i rectum
bedre overlevelse enn ved primærtumor i colon.
1) DFI- Disease-free interval- tid fra reseksjon av primærtumor til påvisning av metastase.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
123
SIRKULERENDE TUMORCELLER I BLOD VED COLORECTALE
LEVERMETASTASER PREDIKERER REDUSERT OVERLEVELSE
Seeberg LT¹,4, Hugenschmidt H¹, Renolen A², Johanssen IS², Bjørnbeth BA¹, Labori KJ¹,
Waage A¹, Borgen E², Naume B³, Brudvik KW¹,Wiedswang G¹.
Gastrokirurgisk ¹-, patologisk ²- og onkologisk avdeling³, Oslo Universitetssykehus.
Gastrokirurgisk avdeling, sykehuset i Vestfold4.
Bakgrunn: Forbedret radiologisk diagnostikk, kombinert med utvikling av kirurgisk og
onkologisk behandling har åpnet for avansert kirurgisk behandling av colorektale
levermetastaser. Dette utgjør en stor pasientgruppe hvor kirurgi har kurativt siktemål. I denne
studien vil vi undersøke forekomst av mikrometastaser i blod(CTC) og benmarg(DTC) hos
disse pasientene mhp frekvens, utbredelse og potensiell klinisk prediktiv og prognostisk verdi.
Metode: Pasienter med levermetastaser sekundært til colorectalcancer (CRC) henvist til
OUS-Ullevål fra mai 2008 til desember 2011 og selektert til kirurgisk behandling, ble
prospektivt inkludert i studien etter skriftlig, informert samtykke. Benmargsaspirasjon og
blodprøve ble tatt umiddelbart preoperativt eller poliklinisk hos inoperable pasienter. 7.5 ml
blod ble analysert for sirkulerende tumorceller –CTC med Cellsearch teknikk og 2 millioner
mononukleære celler fra benmarg ble undersøkt for DTCmed immunocytokjemisk teknikk
med monoclonalt antiepitelialt antistoff AE1AE3. Resultatene var ikke tilgjengelige for
klinikerne. Pasientene ble fulgt ved egen poliklinikk eller lokalsykehus og oppfølgningsdata
er innhentet ved journalgjennomgang.
Resultater: 197 pasienter er inkludert i studien. 159 pasienter ble operert for colorectale
levermetastaser. 71 kvinner og 88 menn , mean alder 65 år (range 32-89). 62% av pasientene
hadde primær colon cancer, 38% rectum cancer. 50% av pasientene hadde synkrone
levermetastaser. Median observasjonstid var 20 måneder. 97 av pasientene utviklet residiv
under observasjonstiden. 62 pasienter forble sykdomsfrie. 70% av pasientene fikk
neoadjuvant cytostatika behandling.
CTC og DTC ble detektert hos henholdsvis 14.6% og 8.3% av pasientene. 2 års sykdomsfri
overlevelse etter lever reseksjon var 8.8% hos pasienter med CTC, mens pasienter uten CTC
hadde en 2 års sykdoms fri overlevelse på 36.8% (p=0.001). Tilstedeværelsen av DTC var
ikke signifikant for 2 års overlevelse (40.5% og 35.2%, p=0.841).
Konklusjon: CTC predikerer redusert overlevelse hos pasienter med resektable colorectale
levermetastaser. DTC var ikke signifikant for overlevelse i vår studie.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
124
UTVIKLING OG PRELIMINÆR VALIDERING AV PANCREATIC CANCER
DISEASE IMPACT SCORE (PACADI)
Trond Buanes*#, Tom Nordby*#, Tore Kristian Kvien**# & Turid Heiberg*
*Avdeling for HPB-kirurgi, divisjon for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo
universitetssykehus(OuS),**Avdeling for Rheumatologi, Diakonhjemmets sykehys**,
#Medisinske Fakultet, universitetet i Oslo
Pasientrapportert livskvalitet (helse) er viktig ved bedømmelsen av alle terapeutiske tiltak hos
pasienter med kreft i bukspyttkjertelen. De eksisterende ”måleverktøy” er dels svært
omfattende, hvilket har vist seg problematisk i bruk (begrenset andel av pasientene orker
utfyllingen). Dertil mangler viktig informasjon, da man ikke registerer den enkelte pasientents
prioriteringer. Vårt formål er å utvikle et pasientderivert, sykdomsspesifikt
registreringsskjema som er kort og tar hensyn til hvilke dimensjoner av livskvalitet (QoL)
som påvrikes sterkest av sykdommen – eventuelt bedres ved behandling.
Materiale/metode: Pasienter med histologisk verifisert adenocarcinom i bukspyttkjertel (PC, n
= 41) ble spurt hvilke dimensjoner av QoL som sterkest påvirker deres helse. Svar ved
baseline (diagnosetidspunkt), visit 2 (etter 4 uker) og visit 3 (etter 8 uker) ble registrert.
Dimensjoner, rapportert hos mer enn 20% av pasientene ble valgt ut til PACADI-scoren (fig
1). Vekting av dimensjonene ble gjort hos en ny gruppe PC-pasienter (n = 80), som anga
viktigheten av hver dimensjon på en numerisk skala (NRS) fra 1-10, og det vektede tallet
inngår i beregningen av PACADI-scoren.
Resultater: Figur 1:
70
60
50
40
30
20
10
0
Baseline
Visit 2
Visit 3
Relativ viktighet ble angitt slik i vektingen: Smerte, 0,16, fatigue 0,16, angst/uro 0,15,
fordøylesesproblemer 0,14, dårlig matlyst 0,13, munntørrhet 0,11, kløe 0,08, kvalme 0.07.
Mean (SD) PACADI score hos de 80 PC pasientene var 3,26 (2,06) klart korrelert til ”generelt
velbefinnende”, målt med ESAS (r = 0.69) og EQ 5D (r = 0.52).
Konklusjon: PACADI-score er et nytt sykdomsspesifikt, pasientderivert måleredskap for
QoL, som er vitenskapelig validert mot kjente verktøy, men som trenger ytterligere validering
i en større pasientgruppe.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
125
FORBEDRET OVERLEVELSE OG LIVSKVALITET (QoL) ETTER R1
RESEKSJON SAMMENLIGNET MED PASIENTER SOM HAR LOKALVANSERT
PANKREATISK ADENOCARCINOM UTEN KIRURGISK BEHANDLING
Nordby T* & #, Ikdahl T¶, Lothe IMB†, Fagerland MW¤, Heiberg T*&!!, Hauge T‡ & #,
Labori KJ*, Buanes T* & #
*Avdeling for HPB kirurgi, Divisjon for Kreft, Kirurgi og Transplantasjon, †Avdeling for
Patologisk Anatomi, ¤Enhet for Biostatistikk, Epidemiologi og Helseøkonomi, ‡Avdeling for
Gastroenterologi, ¶Onkologisk avdeling, Oslo universitets Sykehus (OuS). !!Lovisenberg
Diakonale Høyskole, Oslo. #Institutt for Klinisk Medisin, Medisinsk Fakultet, Universitetet i
Oslo.
Reseksjon av pankreastumores er eneste opsjon for kurasjon, men allikevel har det i flere tiår
vært en svært konservativ tilbakeholdenhet for kirurgi. Noe av begrunnelsen er den høye raten
av R1 (mikroskopisk ufri reseksjonsrand) som ligger mellom 15 og 85%. Vi ønsket å teste
den nihilistiske holdningen; R1 reseksjon er lik ingen reseksjon med overlevelse som primært
utkomme. I tillegg ville vi undersøke på QoL fra baseline og longitudinelt som sekundært
utkomme.
Materiale og metode: Vi undersøkte en gruppe på 88 pasienter, 42 menn (47,7 %). Femtiseks
ble diagnostisert med lokalavansert ikke resektabel pankreas tumor. Førtito (75%) av de
inoperable fikk utført biopsi og 14 (25 %) ble diagnostisert med klinisk undersøkelse og
radiologi. Trettito ble operert med R1 reseksjon og disse ble sammenlignet med de inoperable
pasientene. Alle ble forespurt om å rapportere QoL status fra diagnosedato og longitudinelt.
The Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) ble benyttet som instrument for QoL
målingene.
Resultater: To (6.2 %) hadde alvorlig post-operative komplikasjoner med pancreas lekkasje
grad 2. Forsinket ventrikkeltømming var den hyppigste komplikasjonen, registrert hos 5 (15.6
%) pasienter. En pasient (3.1 %) ble behandlet for lunge emboli. Overlevelse var signifikant
bedre i R1 gruppen (18.0 vs. 8.1 måneder, P <0.0001). Etter seks uker var QoL dimensjonen
global helse redusert med 0.58 (95%CI: 0.19, 0.96) hos de inoperable og økt med 0.17
(95%CI: -0.66, 0.31) i R1 gruppen, en forskjell mellom gruppene (mean) på 0.75 (95%CI:
0.13, 1.37), p=0.018. Dimensjonene fatigue og andpustenhet ble forbedret i kirurgi gruppen,
men ikke signifikant (p=0.060 og 0.058 respektivt). Det var ingen forskjeller mellom
gruppene forøvrig gjeldende de 7 andre dimensjonene.
Konklusjon: R1 pankreas reseksjon kan utføres sikkert med lav morbiditet og mortalitet.
Overlevelse hos de opererte var signifikant lenger og QoL rapportene viste en positiv trend de
første seks ukene i R1 gruppen. Reseksjon gir adekvat palliasjon hos pasienter med pancreas
cancer og en mer aggressiv kirurgisk tilnærming hos pasienter med lokalavansert tumor kan
forsvares selv om kun R1 reseksjon kan oppnås.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
126
OPPFØLGING ETTER KURATIV RESEKSJON FOR PANKREASKREFTASYMPTOMATISK RESIDIV ER ASSOSIERT MED SIGNIFIKANT BEDRET
OVERLEVELSE
Labori KJ1, Nordby T1,2, Hugenschmidt H1, Fagerland MW2, Ikdahl T3, Buanes T1
1
Seksjon for lever- og pankreaskirurgi, Avdeling for gastro-og barnekirurgi, 2Avdeling for
biostatistikk og epidemiologi og 3Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus
Bakgrunn: Det foreligger ingen konsensus for oppfølging etter kurativ reseksjon for
pankreaskreft. National Comprehensive Cancer Network (NCCN) i USA anbefaler
oppfølging hver 3.- 6. mnd. i 2 år og deretter 1 gang årlig med anamnese, klinisk
undersøkelse, computertomografi (CT) av thorax/abdomen og CA 19-9. Norsk
Gastrointestinal Cancergruppe anbefaler at pasientene vanligvis skal følges opp av fastlegen
og sykehuset kan kontaktes ved behov. NGICG gir ingen spesifikk anbefaling av kontrollenes
innhold. Formålet med studien var å analysere residiv og overlevelse hos pasienter med
asymptomatisk og symptomatisk residiv etter kurativ reseksjon for duktalt adenokarsinom i
pankreas. Pasient-, tumor- og behandlingsrelaterte faktorer som kunne predikere prognose
etter påvist residiv ble også undersøkt.
Metode: Retrospektiv studie av 164 pasienter som ble operert med R0/R1 reseksjon for
duktalt adenokarsinom i pankreas i perioden 2000-2010. Pasientene er fulgt rutinemessig med
anamnese, klinisk undersøkelse, rtg./CT thorax og CT abdomen hver 6. mnd. etter reseksjon.
Symptomatiske pasienter hadde symptomer eller funn som var nye og var økende i omfang
siden forrige kontroll. Asymptomatiske pasienter hadde ingen symptomer eller funn.
Resultater: Av 164 pasienter ble Whipples operasjon utført hos 148 pasienter (90 %), distal
pankreasreseksjon hos 10 (6 %) og total pankreatektomi hos 6 (4 %). Gjennomsnittsalder var
66 år (spredning, 34-84 år) og 72 (44 %) var kvinner. 144/164 (88 %) pasienter utviklet
residiv (29 asymptomatisk, 115 symptomatisk). 77/115 (67 %) pasienter oppsøkte
fastlege/sykehus pga symptomer/funn, mens 38/115 (33 %) pasienter anga symptomer/funn
ved en rutinemessig kontroll. Hyppigste symptomer var magesmerter, fatigue/slapphet,
ryggsmerter, vekttap, kvalme/dårlig matlyst og ikterus. Asymptomatiske pasienter hadde
signifikant bedre total overlevelse (24.5 mnd. vs. 11 mnd., p < 0.0001), residivfri overlevelse
(12 mnd. vs. 7 mnd., p = 0.036), og overlevelse fra påvist residiv (10 mnd. vs. 4 mnd., p <
0.0001). Første påviste residiv var lokoregionalt hos 47 (33 %) pasienter, fjernmetastase hos
58 (40 %) og kombinert lokoregionalt/fjernmetastase hos 39 (27 %). Det var ingen
signifikante forskjeller i kliniske eller patologiske faktorer mellom de to gruppene utover at
fjernmetastase som eneste påviste residiv var hyppigere hos asymptomatiske pasienter (62 %
vs. 35 %; p=0.007). I en multivariat Cox regresjonsanalyse var symptomatisk residiv,
sykdomsfri overlevelse < 12 mnd. og ingen gjennomgått adjuvant kjemoterapi uavhengige
prognostiske faktorer for redusert overlevelse etter påvist residiv. 21/29 (72 %)
asymptomatiske pasienter og 46/115 (37 %) symptomatiske pasienter startet onkologisk
behandling ved påvist residiv, mens de øvrige fikk «best supportive care».
Konklusjon: Pasienter med asymptomatisk residiv har signifikant bedret overlevelse etter
kurativ reseksjon for duktalt adenokarsinom i pankreas. En stor andel asymptomatiske
pasienter starter onkologisk behandling ved påvist residiv. I mangel på evidensbaserte
retningslinjer anbefaler vi regelmessig kontroll med CT i henhold til NCCN sine
retningslinjer. Det er likevel viktig å informere pasientene om at et systematisk
kontrollopplegg med CT har klare begrensninger og at ingen kurativ behandling er
tilgjengelig ved påvist residiv.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
127
PROGNOSTISK BETYDNING AV LYMFEKNUTESTATUS OG RATIO AV
METASTATISKE LYMFEKNUTER FOR ADENOCARCINOMER I PANKREAS,
AMPULLE OG DISTALE GALLEGANG OPERERT MED WHIPPLES
PROSEDYRE.
Pomianowska E1,2, Westgaard A1,3, Mathisen Ø2, Clausen OPF4, Gladhaug IP1,2
1
Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
2
Seksjon for lever og pankreaskirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
3
Avdeling for onkologi, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet
4
Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Bakgrunn: Adenocarcinomer i pankreashodet kan utgå fra ampullen (AC), distale
choledochus (DBC) eller pankreas (PC). Dette er distinkte tumorentiteter med noe ulik
biologi. Den prognostiske verdi av lymfeknuteengasjement kan derfor være ulik for de tre
tumortypene. Vi har undersøkt om lymfeknuteratio (LNR, forholdet mellom metastatiske
lymfeknuter og totalt antall fjernete lymfeknuter) er en bedre prognostisk faktor enn
lymfeknutestatus i noen av de tre tumortypene.
Pasienter og metoder: 179 pasienter med adenocarcinom i pankreas, ampulla Vateri og
distale choledochus operert med Whipples prosedyre i perioden 1998-2009 ved Rikshospitalet
ble inkludert i studien. Alle histopatologiske preparater ble revurdert. Standardisert
histopatologisk undersøkelse inkluderte både prospektiv registrering og retrospektiv
revurdering av tumors utgangspunkt. Sammenhengen mellom histopatologiske faktorer og
LNR, lymfeknutestatus og antall av metastatiske lymfeknuter ble undersøkt. Univariat og
multivariat overlevelsesanalyse ble utført.
Resultater: 5-års overlevelse var 6 % i PC (n=72), 26 % i DBC (n=46) og 46 % i AC (n=61).
Lymfeknuter var oftere tumorinfiltrert i PC (75 %) enn i AC (48 %) og DBC (57 %). I PC
kunne ikke N-status skille mellom pasienter med god eller dårlig prognose (p=0.31). Derimot
var forøket LNR i PC forbundet med kortere overlevelse. I multivariat analyse (etter justering
for R-status, grad av differensiering og tumor diameter) var LNR en uavhengig prognostisk
faktor for overlevelse (p=0.032; HR 1.87, 95 % CI 1.06-3.31). For AC og DBC viste både
univariat og i multivariat analyse at N-status kunne skille mellom grupper med forskjellige
overlevelse (N1 vs. N0; p<0.001). Derimot kunne verken antall av metastatiske lymfeknuter
eller LNR forutsi overlevelse i AC og DBC.
Konklusjon: Den prediktive verdi av lymfeknuteengasjement er avhengig av type
adenocarcinom in pankreas. I AC og DBC skiller N-status tilstrekkelig mellom pasienter med
god og dårlig prognose. I PC er LNR en bedre prognostisk faktor.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
128
PROGNOSTISK BETYDNING AV COX-2 EKSPRESJON I ADENOCARCINOMER I PANKREAS, AMPULLE OG DISTALE GALLEGANG OPERERT
MED WHIPPLES PROSEDYRE
Pomianowska E1,2, Schjølberg AR3 , Clausen OPF3, Gladhaug IP1,2
1
Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
2
Seksjon for lever og pankreaskirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
3
Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Bakgrunn: Ekspresjon av cyclooxygenase-2 (COX-2) er forbundet med dårlig prognose for
flere typer cancer. Det er kjent at COX-2 kan være oppregulert i adenocarcinomer utgått fra
pankreas (PC), distale choledochus (DBC) og ampullen (AC), men det er stor usikkerhet om
dette har prognostisk betydning. I denne studien har vi undersøkt hvordan COX-2 utrykkes i
de tre svulsttypene (PC, DBC og AC) og i hvilken grad dette har prognostisk betydning.
Pasienter og metoder: 179 pasienter med adenocarcinom i pankreas, ampulla Vateri og
distale choledochus operert med Whipples prosedyre i perioden 1998-2009 ved Rikshospitalet
ble inkludert i studien. Alle histopatologiske preparater ble revurdert. Snitt fra blokker med
tumor fra i alt 173 pasienter ble farget med immunohistokjemisk teknikk med antistoff mot
COX-2 (Thermo Scientific, rabbit monoclonal, clone SP21). Immunpositivitet ble estimert
basert på utbredelse av positiv farging i fem forskjellige synsfelt per tumor. Sammenhengen
mellom histopatologiske faktorer og COX-2 ble undersøkt, og overlevelsesanalyser ble utført.
Resultater: I gruppen av AC var 75 % av alle svulster positive for COX-2, mens i PC og
DBC var 60 % av svulstene COX-2 positive. Pasienter med AC med positiv COX-2 hadde
signifikant bedre overlevelse enn COX-2 negative (p=0.012). Ved DBC og PC kunne man se
samme tendens, men uten at dette var signifikant (p=0.076 og p=0.377, henholdsvis). AC kan
være av intestinal eller pankreatobiliær differensiering. I gruppen av intestinale AC var 82%
av svulstene COX-2 positive, og disse hadde signifikant bedre overlevelse (p=0.003) enn
COX-2 negative svulster. I pankreatobiliære AC hadde COX-2 ekspresjon ingen effekt på
overlevelse (p=0.780).
Konklusjon: COX-2 er hyppigere uttrykt i AC enn i DBC og PC. I AC er COX-2 ekspresjon
assosiert med signifikant bedre overlevelse sammenlignet med COX-2 negative svulster.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
129
PÅ VEI MOT NYE GRENSER I PANKREASKIRURGIEN – SINGLE-PORT
DISTAL PANKREATEKTOMI
Haugvik SP1,2, Røsok BI1, Waage A1, Mathisen Ø1, Edwin B1,3
1
Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus, 2Det Medisinske
Fakultetet, Universitetet i Oslo, 3Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, Oslo
universitetssykehus
Mål: Målet med denne studien var å sammenligne single-port distal pankreatektomi
(panSIL) med konvensjonell distal laparoskopisk pankreatektomi (panLAP) for å
evaluere gjennomførbarhet og 30-dagers morbiditet.
Bakgrunn: Laparoskopisk pankreaskirurgi etableres i økende grad ved spesialiserte
kirurgiske avdelinger verden over. Det finnes bare få studier som sammenligner singleport med konvensjonell laparoskopisk pankreaskirurgi.
Pasienter og Metoder: Pasienter som fikk gjennomført panSIL ble sammenlignet med
pasienter som fikk gjennomført panLAP, basert på tilsvarende alder,
kroppsmasseindeks (BMI) og American Society of Anesthesiologists (ASA) score over
en definert periode. Pasienter som tidligere hadde gjennomgått pankreatitt eller
pankreatisk/peripankreatisk kirurgi ble ekskludert fra studien. Gjennomførbarhet ble
basert på tumorstørrelse og -lokalisasjon, operasjonstid, peroperativ blødning,
reseksjonsmarginer og lengde på sykehusopphold. 30-dagers morbiditet ble definert
etter det reviderte Accordion klassifikasjonssystemet og International Study Group on
Pancreatic Fistula definisjonen.
Resultater: Henholdsvis åtte og 16 pasienter som gjennomgikk panSIL og panLAP ble
inkludert over en 19-måneders periode, uten signifikante gruppeforskjeller (alder,
P=0,52; BMI, P=0,50; ASA score, P=0,94). Det var ingen signifikante forskjeller i
tumorstørrelse (P=0,16), operasjonstid (P=0,81), peroperativ blødning (P=0,54),
reseksjonsmarginer (P=0,48) og liggetid (P=0,85) mellom de to gruppene. Lesjoner i
corpus pancreatis ble resersert i to panSIL- og ni panLAP-pasienter, mens synkron
splenektomi ble gjennomført i tre panSIL- og i 11 panLAP-pasienter. Ingen pasienter
ble konvertert til konvensjonell laparoskopi eller åpen kirurgi. Kirurgiske
komplikasjoner oppsto i fire panSIL (én grad 1, én grad 2, to grad 3) og fem panLAP
pasienter (én grad 2, to grad 3, to grad 4), hvorav to pasienter fra hver gruppe utviklet
postoperativ pankreasfistel (grad B). Det var ingen signifikant forskjell i 30-dagers
morbiditet mellom panSIL- og panLAP-pasientene (P=0,78).
Konklusjon: Denne studien indikerer at panSIL og panLAP er sammenlignbare i henhold til
gjennomførbarhet og 30-dagers morbiditet. Ytterligere erfaring er nødvendig for å definere
hvilken rolle single-port distal pankreatektomi bør innta i den minimal-invasive
pankreaskirurgien.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
PANKREASRESEKSJON MED KARREKONSTRUKSJON HOS PASIENTER
MED AVANSERTE NEVROENDOKRINE PANKREASSVULSTER
Haugvik SP1,2, Labori KJ1, Waage A1, Line PD3, Gladhaug I1,2, Mathisen Ø1
1
Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus, 2Det Medisinske
Fakultetet, Universitetet i Oslo, 3Seksjon for transplantasjonskirurgi, Rikshospitalet,
Oslo universitetssykehus
Mål: Målet med studien var å evaluere gjennomførbarheten og utfallet av radikal
pankreaskirurgi med karrekonstruksjon hos pasienter med nevroendokrin
pankreassvulst (PNET) og karaffeksjon.
Bakgrunn: PNET er sjeldne neoplasier med bedre prognose enn de fleste maligne
pankreassvulster. Kirurgisk behandling av PNET med karaffeksjon er kontroversielt.
Pasienter og Metoder: Retrospektiv analyse av alle pasienter som fikk gjennomført
pankreasreseksjon med karrekonstruksjon for PNET med karaffeksjon mellom 2007 og
2012. Preoperative pasient- og tumorkarakteristika, kirurgiske prosedyrer og utfall ble
evaluert.
Resultater: Syv pasienter med lokalavansert PNET og karaffeksjon ble inkludert. Alle
var menn med gjennomsnittsalder 59 år (spredning, 46-72) og gjennomsnittlig
kroppsmasseindeks på 25,5 kg/m2 (spredning, 21,9-32,9) på operasjonstidspunktet. Tre
pasienter hadde hormonelt aktiv sykdom. Pankreaskirurgi inkluderte distal
pankreatektomi (n=3), pylorus-bevarende Whipple’s operasjon (n=2) og total
pankreatektomi (n=2). Karkirurgi inkluderte rekonstruksjon av v. porta/v. mesenterica
superior (n=7), a. hepatica communis (n=2), a. hepatica sinistra (n=1) og a. gastrica
sinistra (n=1). Fire pasienter hadde synkrone levermetastaser, hvorav én fikk
gjennomført synkron leverreseksjon. Postoperative komplikasjoner oppsto hos fire
pasienter (pneumoni, øvre GI-blødning, leverabscess, peripankreatisk
pseudoaneurysme, subkutan sårinfeksjon). Det var ingen perioperativ mortalitet.
Gjennomsnittlig liggetid var 25 dager. To pasienter er residivfrie og har blitt fulgt i 35
og 59 måneder. Én pasient hadde progressiv sykdom i lever under pågående ”salvage”behandling og døde 35 måneder etter kirurgi. Én pasient har progressiv sykdom i lever
og peritoneum og får ”salvage”-behandling 15 måneder etter kirurgi, mens én pasient
har progressiv leversykdom og får 1. linjes kjemoterapi 5 måneder etter kirurgi. To
pasienter er nylig blitt operert og venter på første kontroll, hvorav én har synkrone
levermetastaser.
Konklusjon: Pankreasreseksjon med karrekonstruksjon hos pasienter med
lokalavansert PNET er gjennomførbart med akseptabel morbiditet. Hos pasienter uten
fjernmetastaser kan inngrepet være kurativt. Hos pasienter med levermetastaser oppnås
lokal kontroll, men hos denne gruppen bør pankreaskirurgi kun utføres hos pasienter
hvor det foreligger adekvat behandlingsplan av levermetastasene.
130
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
131
RESEKSJONSSTATUS (R0/R1) VED PANCREASKIRURGI,
KVALITETSINDIKATOR VED ALLE KARSINOMER
Bart Baekelandt#, Tom Nordby*#, Tone Ikdal¤, Inger Marie Bowitz Lothe**, Kim
Ånonsen***, Truls Hauge***, Bjørn Edwin¶, Knut Jørgen Labori* & Trond Buanes*#
*Avdeling for HPB-kirurgi, divisjon for kreft, kirurgi og transplantasjon, ¤Onkologisk
avdeling, **Avdeling for Patologi, ***Avdeling for Gastroenterologi, ¶Intervensjonssenteret,
Oslo universitetssykehus (OuS), #Medisinske Fakultet, universitetet i Oslo
Et sett kvalitetsindikatorer for diagnostikk og behandling av pancreascancer er utviklet1, der
reseksjonstatus er en nøkkelparameter for kirurgisk behandling. Formålet med indikatorene er
å identifisere tiltak som kan bedre pasientenes utkomme.
Materiale/metode: Hele kohorten av pasienter med svulst i pancreas eller periampullært er
inkludert. Av 330 pasienter, registrert prospektivt fra oktober 2008-2010, ble 135 operert. 104
fikk fjernet en ondartet svulst.
Resultater: Demografiske data, operasjonsmetode og reseksjonsstatus er vist i tabellen:
Pankreas Karsinom Duodenal Cholangio Karsinom Endokrin
i Papilla
karsinom karsinom fra IPMN karsinom
adenoVateri
lesjon
karsinom
n = 55
n = 21
n=4
n= 6
n = 11
n=7
Kjønn
24/31
10/11
1/3
6/0
8/3
3 /4
(M/F) &
alder
60(34-84) 60(43-80) 57(35-71) 57(38-71) 61(49-73) 64(51-79)
Prosedyre
PPPD
40
21
3
5
9
4
Klassisk
7
0
0
1
1
0
Whipple
Total
3
0
0
0
1
0
pankreatekt
Distal
5
0
0
0
0
3
reseksjon
Bilroth II
0
0
1
0
0
0
Reseksjonsrand
R0
23
20
4
6
7
4
R1
32
1
0
0
4
3
Diskusjon: I dette materialet valgte man å ressesere vena mesenterica superior
(SMV)/portvenen (PV) hos bare 6 % av pasientene. Ufri reseksjonsrand forekom hyppig ved
tre av tumorformene, endog hos en pasient med papilletumor. Dette reiser spørsmålet om den
kirurgiske teknikken kan forbedres, eksempelvis ved mer liberal bruk av SMV/PV reseksjon.
Konklusjon: Løpende kvalitetskontroll av pancreaskirurgien ved nøyaktig registrering av ufri
reseksjonsrand (R1-rate) er viktig ved alle periampullære svulstformer.
Litteratur
1. Bilimoria KY, Bentrem DJ, Lillemoe KD et al. Assessment of pancreatic cancer care in
the United States based on formally developed quality indicators. J Natl Cancer Inst
2009; 101:848-859.
22-26 oktober 2012
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
132
PANKREASRESEKSJON MED KARREKONSTRUKSJON - ERFARINGER VED
OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS
Labori KJ1, Waage A1, Foss A2, Fosby B2, Buanes T1, Røsok B1, Edwin B1, Villanger O1,
Bjørnbeth BA1, Gladhaug I1, Line PD2, Mathisen Ø1
1
Seksjon for lever- og pankreaskirurgi, Avdeling for gastro-og barnekirurgi og 2Avdeling for
transplantasjonsmedisin,Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo universitetssykehus
Bakgrunn: Flere studier viser at pankreasreseksjon med reseksjon og rekonstruksjon av vena
porta/vena mesenterica sup. ved pankreassvulster med karinnvekst gir like gode resultater
(perioperativ mortalitet, morbiditet og overlevelse) som ved reseksjon av svulster uten
karinnvekst. Antall pasienter som henvises og vurderes på OUS med tanke på inngrepet er
økende. Målet med studien var å gjennomgå resultatene ved denne type kirurgi ved OUS.
Materiale: Pasienter operert med pankreasreseksjon og samtidig karrekonstruksjon på Oslo
universitetssykehus i perioden desember 2005 til juni 2012 er undersøkt retrospektivt mhp
type karrekonstruksjon, komplikasjoner, histologi og overlevelse.
Resultater: 61 pasienter er operert, hvorav 25 kvinner (41 %). Median alder var 63 år
(spredning, 37-81). Whipples operasjon ble utført hos 49 pasienter, total
pankreatoduodenektomi hos 8 og distal pankreasreseksjon hos 4. Det ble utført 59
portvenerekonstruksjoner og 10 arterierekonstruksjoner. Hos 8 pasienter ble det utført
kombinert portvene- og arterierekonstruksjon. Portvenereseksjon ble utført med partiell
reseksjon (laterale venevegg) hos 19 pasienter (direkte sutur 10, patch 9) eller komplett
reseksjon av venesegment hos 40 pasienter (direkte ende-til-ende anastomose 22, allograft 14,
Goretex 3, vena renalis 1). Arterierekonstruksjon ble utført på a. hepatica
propria/communis/dxt./sin. (n=8) og a. mesenterica sup. (n=2). Perioperativ mortalitet (30
dager) var 3.3 % (2/61). Komplikasjoner (Clavien Dindo>III A) oppstod hos 20 pasienter
(32.7 %). Reoperasjon ble utført hos 15 pasienter (24.6 %) pga blødning (n=5),
portvenethrombose (n=4), arteriethrombose (n=1), lekkasje (pankreasanastomose n=2,
galleanastomose n=1), utsatt anastomosering til 1. postoperativ dag pga tarmødem (n=1) og
behov for aortohepatisk bypass (n=1). Histologisk undersøkelse viste duktalt adenokarsinom i
pankreas (n=31), distalt kolangiokarsinom (n=13), ampullecancer (n=2), IPMN carcinom
(n=1), mucinøst cystadenokarsinom (n=1), neuroendokrin tumor (n=7), pankreatitt (n=5) og
serøst cystadenom (n=1). Pasienter operert for duktalt adenokarsinom i pankreas (n=31) har
median oppfølgingstid på 10 måneder (12/31 (39 %) operert i perioden 2011-2012). 19/31 (61
%) pasienter er operert i perioden 2005-2010 og av disse har 13/19 (68 %) >1 års overlevelse,
8/19 (42 %) >2 års overlevelse og 5/19 (26 %) > 3 års overlevelse.
Konklusjon: Pankreasreseksjon med portvenerekonstruksjon er gjennomførbart og en
etablert behandling ved OUS. Inngrepet har akseptabel perioperativ mortalitet, men seleksjon
av slike pasienter krever grundig preoperativ utredning og postoperativ oppfølging. Inngrepet
gir mulighet for langtidsoverlevelse hos selekterte pasienter med maligne svulster i pankreas,
ampulle eller distale choledochus.