1. No category

INTERVJU
INTERVJU
Intervju
En kule
i
livets flipperspill
1938 – 40
Å være lege i førstelinjen er et risikabelt prosjekt. Petter Brelin er nyvalgt leder for allmennlegenes faglige forening, den største i Legeforeningen. De 6 000 medlemmene han har påtatt
seg ansvar for, fatter sine mer eller mindre kunnskapsbaserte beslutninger i et kaos av
usikre data, medisinsk ubeskrevne fenomener og lav prevalens for faktisk sykdom. Selv tar
han ting som de kommer.
– Jeg er en ufattelig uspennende fyr, sier
Petter Brelin entusiastisk. – Hvis noen skulle
finne på å skrive en biografi om meg, ville
det ikke bli mange sidene. Jeg er en middelmådig, middelaldrende fyr i V-genser.
– Petter ferdes i verden som om han
nylig har landet fra Mars, sier en kollega
som har samarbeidet nært med ham. – Han
tar ingenting for gitt.
Siden september har Petter Brelin hatt
vikar i praksisen i Halden og selv gått i rute
mellom Legenes hus og nyinnkjøpt leilighet
nederst på Grønland, der han er del av en
etnisk og sosioøkonomisk minoritet. Han
blir ubekvem ved tanken på at noen skulle
tro at valget av bosted er et slags kokett
solidaritetsprosjekt.
– Jeg kjøpte det jeg hadde råd til. Når det
er sagt, er det spennende å bo midt i den
nye urbaniteten, å observere de sterke motsetningene på kloss hold. Her om kvelden
ble jeg stoppet på vei hjem fra et møte, av
to menn i Vaterlandsparken. Jeg hadde på
meg en blazer som jeg har arvet, en sånn
gammeldags med metallknapper. Den bruker jeg når jeg må være litt formell. Den ene
mannen spurte om jeg kom fra PST samtidig som den andre tilbød meg hasj. Det er
mye jeg ikke skjønner bæret av.
Petter Brelin er kjent for pasienter og
kolleger som effektiv, dedikert og forutsigbar. Man kan stole på ham. «Han leverer»,
heter det vel i dagens markedstilpassede
retorikk, men gjør lite nummer av sine
mange roller og oppdrag. Det var nok noen
på årsmøtet til Norsk forening for allmennmedisin i vår som ble overrasket da hans
rikholdige portefølje ble synliggjort i forbindelse med valget på ny leder. Likevel
er det utenfor skjemaet, i digresjonene og
tankesprangene, at Petter Brelin blir virkelig interessant. Skjønt «interessant» – selv
1938
vil han nok foretrekke den mer presise
karakteristikken «dritkul». Vi snakker alle
fra et sted. Petter har far fra Vålerenga og
mor fra indre Oslo og er selv oppvokst på
Manglerud, en av hovedstadens første drabantbyer.
Verden av i går
– Manglerud da jeg vokste opp var preget
av masse unger på omtrent samme alder.
Alle bodde i omtrent like leiligheter bygd
i 1960- og 70-årene. Det var trygt og greit,
men man måtte jo holde seg litt i orden.
Ikke forvente at det skulle gå bra uten
videre. Avstanden til bunnen var ikke så
«Petter ferdes i verden
som om han nylig har
landet fra Mars»
stor. Som barn var jeg en innegris, gadd
ikke å leke med de andre. Jeg likte meg best
sammen med mutter’n. Men på den tiden
hadde mødrene fått det for seg at det var
sunt å være ute, så vi ble pælma ut uansett
vær og føreforhold og fikk ikke slippe inn
igjen før det hadde gått noen timer. Jeg husker at jeg sto påkledd ute i kulden og ringte
på med jevne mellomrom. Det var sikkert
bra. I dag ville jeg vel vært en asosial spillenerd.
– Hvorfor lege?
– Fatter’n overtok et bakeri, jobbet en
stund på fabrikk og bygde siden opp et nytt
bakeri. Han var en urkraft. Det var ingen
med høyere utdanning i den delen av familien. Mutter'n hadde gått gymnaset og ville
ha studert jus, men så ble jeg født, og hun
ble hjemmeværende husmor, slik det jo var
på den tiden. Det er fra henne jeg har de
akademiske ambisjonene.
I diktet Gledespunkter gir poeten Kolbjørn Falkeid til kjenne sin beundring for
oppkomlingen som «brøyter seg vei gjennom den tørre fernissen av god smak, tradisjon og tredjegenerasjonsgress». Den foraktede oppkomlingen sammenliknes med et
neshorn som finner kilden og tømmer den.
Petter Brelin kom ikke inn på medisinstudiet i Bergen på ordinært vis. Heller ikke
ved å opparbeide seg reglementerte ekstrapoeng. Han maste seg bokstavelig talt inn
til kilden, til kunnskapen. På hans kull ble
det tatt opp én student ekstra. Det vitner om
ett eller annet.
– Jeg var ikke så opptatt av å bli lege,
men jeg hadde et brennende ønske om
å være medisinstudent. Jeg lengtet inn
i auditoriet, til biologi og fysiologi.
Det finnes en viktig milepæl i denne historien. Petter Brelins første møte med medisinstudenter var som ledsager for mor som
skulle snakke til studentene om livet som
kreftpasient. Petter var tenåring da moren
ble syk, knapt 20 år gammel da hun døde.
Moren var nesten ikke innlagt på sykehus
og fikk dø hjemme slik hun ønsket. Det var
uvanlig den gangen. Faren pleide henne
selv, så å si uten andre hjelpere, til det siste.
– Det hender jeg spør meg selv om det
var riktig. Vi stiller det spørsmålet for sjelden når suksesshistoriene om den gode
hjemmedød løftes frem.
Omtrent samtidig med morens død ble
Petter Brelin innkalt til militærtjeneste.
– Det var den ultimate meningsløshet.
Å stå der, mørk til sinns, og passe på
Skaugum mens man fikk kjeft av en undersetsig fenrik fra Eidsvoll. Det vekket i alle
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 25.12.2015
Tidsskr Nor Legeforen nr. 21, 2015; 135: 1938 – 40
INTERVJU
INTERVJU
Foto: Niklas Lello
Petter Brelin
Født 1962 i Oslo
• Cand.med., Universitetet i Bergen 1990
• Spesialist i allmennmedisin
• Kommunelege og fastlege, Aremark,
1992 – 2002
• Fastlege, Halden, 2002–dd
• Praksiskoordinator, Sykehuset Østfold
• Mangeårig styremedlem, nå nestleder,
Sykehuset Østfold
• Styreleder, Senter for kvalitet i legekontor (SKIL)
• Leder av Norsk forening for allmennmedisin (NFA)
Tidsskr Nor Legeforen nr. 21, 2015; 135
fall et sterkt ønske i meg om å bidra på
meningsfullt vis i verden.
Kunnskapens tre
og andre buskvekster
– Når amerikanerne og iranerne krangler,
leser jeg Tehran Times. Man må jo undersøke hvordan de snakker om dette selv, de
som er involvert på alle sider. I komplekse
politiske situasjoner er det ikke tilstrekkelig
å få det som skjer presentert gjennom norske
eller vestlige journalisters filter.
Dette er et symptomatisk utsagn fra Petter
Brelin. Når han blir interessert i et fenomen –
det være seg operamusikk, finanskrise eller
hvordan et robotfjøs fungerer – nærmer han
seg det med vidåpne spørsmål og appetitt
som en guttunge i vekstspurten. Han leser
daglig de norske avisene på nett, engelske
Guardian, The Economist og oftest flere.
Under Kashmir-krisen i 1998 begynte han
å følge pakistanske The Dawn og indiske
Times of India regelmessig.
Petter Brelin gikk også sine egne veier
da store deler av det allmennmedisinske
miljøet gikk kritisk ut mot evidensbasert
medisin (EBM) tidlig i 1990-årene.
– Cochrane-bølgen traff meg i 1992. Jeg
var begeistret. Jeg er fortsatt begeistret i den
grad kunnskapsbaserte oppsummeringer
trumfer påstander fra lokale selvoppnevnte
småkonger i faget. Evidensbasert medisin
satte for eksempel allmennlegene i stand til
å si til overleger i kardiologi at «det du sier
der, høres rart ut». Å systematisere kunnskap og gjøre den allment tilgjengelig er
demokratiserende.
– Men ser vi ikke nå tendenser til en vulgarisering av såkalt evidens? At begrepet
«evidens» blir brukt til å legge faget i rør,
så å si?
– Når nærheten mellom kunnskapsbyråkratiet og helsebyråkratiet blir påtrengende,
er det grunn til å bekymre seg. Jeg er
skeptisk til et kunnskapsbyråkrati som har
vokst formidabelt og dertil holder seg med
en egen retorikk som grenser til propaganda.
Det har utviklet seg en revisorholdning som
handler mer om å produsere evidens som
kan uttrykkes i p-verdier enn kunnskap som
er klinisk nyttig. Ideen om at gruppegenerert
evidens uten videre kan omsettes til klinisk
praksis på individnivå er dessuten overdrevet og feilaktig. Jeg savner mer klinisk
forskning på pasientforløp. Hva virker og
hvorfor? Mye helsetjenesteforskning er
meningsløs. Vi trenger eksempelvis ikke
forske for å finne ut om fastlegeordningen er
en god idé eller om en offentlig finansiert,
solidarisk helsetjeneste er kostnadseffektiv.
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 25.12.2015
1939
INTERVJU
INTERVJU
Velferdsstat og legemakt
Petter Brelin beskriver seg selv som «veldig
sosialdemokrat».
– Velferdsstaten er en fabelaktig konstruksjon. Den er billig, ivaretakende og
humanistisk. Dessuten fungerer den norske
velferdsmodellen så bra. Men den er avhengig av en sterk legeforening.
– Hva?!
– Helsebyråkratiet har en tendens til å bli
sitt eget mål. Vi trenger myndighetsuavhengige organer som leverer premisser ut fra
faglige hensyn. Jeg mener Legeforeningen
leverer ryddige og skikkelige innspill i prosesser der vi blir invitert.
– Hva med habiliteten når de faglige rådene
kommer fra fagforeningen som først og
fremst skal ivareta medlemmenes egeninteresser?
– Jeg ser dilemmaet i teorien, men opplever det lite i praksis. Likevel handler jo
habilitet om hvordan andre tolker oss, vi må
alltid være skjerpet i så måte. Det jeg ikke
skjønner, er at ikke myndighetene i større
grad går til de beste i faget – representert
ved engasjerte medlemmer i de fagmedisinske foreningene – når de skal søke råd.
Man må vel eksempelvis anta at det skjer
noe med folk når de får budsjettansvar.
Det er ikke sikkert de faglige rådene fra en
avdelingsoverlege i et helseforetak er upåvirket av konsekvensene på kort sikt for
legens egen avdeling. «Legemakt» er et
negativt ladet ord. Jeg synes det bør ses
på som en verdi at legene forvalter makt
i betydningen tillit, det er tross alt vi som
vet mest om hva som er god behandling for
pasientene. Dermed er det ikke sagt at faget
alltid er enig med seg selv. Faglig uenighet
er ikke noe vi skal være redde for, tvert om.
Se på den brennaktuelle debatten om overdiagnostikk og overbehandling! Den kommer ikke som resultat av et myndighetspålegg, men fra faget selv, en selvkritisk
og sunn refleks.
Hva er virksomt?
– Tror du breddetilnærmingen som allmennmedisinen representerer står seg i en
tid der kunnskapen blir stadig mer spesialisert og fragmentert?
– Det aldrende Europa trenger allmennleger mer enn noen gang. Både ytre rammebetingelser og praktiske nødvendigheter
tilsier at stadig mer behandling må skje
utenfor sykehusene. I en tid der kunnskapen
globaliseres og gjøres tilgjengelig for alle,
oppstår det også et sterkt behov for noen
som kan tolke kaos for folk flest. «Betyr
dette at jeg har kreft?» spør pasientene. Da
er det fint å ha en personlig lege man stoler
på som kan svare «nei». Nesten alltid.
1940
Petter Brelin snakker seg varm om kjerneverdiene i fastlegeordningen. Hvorfor er den
så populær? Hvorfor bytter ikke folk lege
oftere?
– De to viktigste forutsetningene er den
personlige relasjonen mellom legen og
pasienten og kontinuiteten i forholdet. De
henger sammen, men er ikke det samme.
Over tid blir legen en person for pasienten.
Over tid blir pasienten en person for legen.
Kontinuitet og forutsigbarhet i behandlingen kan antakelig i noen grad ivaretas selv
«Allmennmedisin kan
ikke læres i sykehus»
om legen er fratatt det personlige ansvaret,
men da beveger man seg i retning av et
regulært kundeforhold. Det er et reelt trusselbilde vi må forholde oss til i nær fremtid,
med allmennmedisinske privatfinansierte
«trusts» eller integrering av primærhelsetjenesten i en helseforetaksmodell. For meg er
det viktig å holde fast ved legens personlige
ansvar for sine pasienter. Vi ser jo hvor
viktig det er for pasientene å komme til sin
lege, en de kjenner og som kjenner dem.
Det blir bare viktigere etter hvert som vi får
flere pasienter som vil trenge oppfølging
i mange år for sykdommer de tidligere døde
av, men nå lever med.
Han er «dritforbanna» over myndighetens
forslag om å legge spesialiseringen av allmennleger til helseforetakene. Et av hans
første utspill som ny leder i Norsk forening
for allmennmedisin var følgende kraftsalve
på forsiden av Dagens Medisin: «Å gi helseforetakene ansvaret for allmennlegenes
utdanning er like relevant som å legge nevrokirurgi inn under kommunen.» Han mistenker at noen har villet konstruere en utdanningsmodell som ser ren og ryddig ut og
«lett kan puttes inn i PowerPoint».
– Poenget er ikke at allmennmedisinen
ønsker å være seg selv nok. Poenget er at
allmennmedisin ikke kan læres i sykehus,
vi trenger avstanden til sykehusmedisinen.
– Jeg er egentlig fornøyd med den nevrokirurgimetaforen, legger han til. – Man kan
ikke alltid snakke i diplomatiske vendinger.
Det er ikke der jeg har min styrke.
han og refererer til den svenske legen, tallknuseren og vidunderpedagogen Hans Rosling hvis videoer går sin optimistiske seiersgang verden over.
«Shit happens». For åtte år siden satt
Petter Brelin i Halden og rev emballasjen
av sitt nyervervede pent brukte ultralydutstyr, kjøpt usett fra Los Angeles til den
nette sum av 80 000 kroner. Han hadde gått
på kurs og gledet seg som en unge til å ta
apparatet i bruk. Først testet han det på seg
selv.
– Det eneste jeg visste hvordan skulle se
ut, var en full blære. Den skal være helt
svart. Det var ikke min.
Han regner seg som frisk av blærekreften
nå, men kan kjenne på uroen i forkant av
kontrollene. Samtalen med de tre barna
rundt kjøkkenbordet da sykdommen var
nyoppdaget beskriver han som et mareritt.
– Jeg var ikke redd, men fryktelig lei
meg. Hvor lenge kom de til å ha faren sin?
Petter Brelins nå voksne barn er heldige.
Det er få relativt nyskilte fedre i 50-årene
som med samme uforbeholdne glede forteller at da den yngste datteren på 19 år hørte at
pappa hadde kjøpt leilighet i Oslo, bestemte
hun seg sporenstreks for at hun og kjæresten
også kunne bo der. De fikk det store soverommet. Petter Brelin ligger på det som
eiendomsmegleren sikkert har kalt «barnerommet», med plass til en enkeltseng og en
hylle. Hjemmet har et umiskjennelig preg av
ungdommelig kollektiv. Far betaler husleien.
– Det er så utrolig hyggelig å bo sammen
med dem, sier han.
Eders tale skal være ja, ja, nei, nei
Intervjuet er en langstrakt, assosiasjonsrik,
usensurert samtale over et knapt døgn.
Fotograf er bestilt til frokost. Petter Brelin
er litt ukomfortabel der han poserer dagen
derpå mellom ost og bløtkokte egg. Over
kjøkkenbordet henger en diger fotokopi
av hodet til Michelangelos David. Han –
David altså – er tidløst vakker.
– Folk som sier at «jeg blir alltid så stygg
på bilder», må innse at de er stygge, sier
Petter Brelin.
Allmennlegene har fått en leder med en
velutviklet radar for tilsløring og tull, og et
tilhørende talent for direkte tale.
Elisabeth Swensen
[email protected]
Man vet hva man har
Som ung hadde han en hang til undergangsvisjoner og apokalyptisk historiefortolkning. Petter Brelin tror ikke lenger at alt går
til helvete.
– Jeg har ingen sans for nihilisme, sier
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 25.12.2015
Tidsskr Nor Legeforen nr. 21, 2015; 135