1. No category

Ladehalvøya - vår nære historie
Dette er et forsøk på å skrive ned noen minner og kunnskaper om
Ladehalvøya av en som vokste opp her i 30-åra, og under krigen. En
slik gjenoppfriskning kan enten skje kronologisk eller geografisk.
Jeg har valgt et geografisk utgangspunkt, og starter da helt i vest ved
Ladehammeren, som er hele området mellom Grønnlia ved Lade
skole, og Ormen Langes vei. Den kjegleformede toppen helt i vest
heter Våttahaugen. Det kan kanskje være av interesse å ta med
opprinnelsen til navnet. En vete var i tidlig middelalder navnet på en
oppbygging av tømmer på strategiske høyder i terrenget som ble
antent når fienden truet, altså et slags varslingsanlegg. Like over i
Bymarka ligger forøvrig Våttakammen som hadde samme funksjon.
Under krigen hadde tyskerne store kanonstillinger her, både luftvernartilleri og kystartilleri. I tillegg hadde de et signalanlegg som var
ganske originalt. Det var en galgeformet oppbygging hvor det ble
heist opp kuler av størrelse som en stor fotball. En kule var et
forvarsel om at noe var i gjære, to kuler var alarm for bemanning av
kanonene, og når den tredje kula kom opp var det like før den sivile
flyalarmen gikk. Før krigen hadde forsvaret to krutthus på
Ladehammeren. Det ene lå der hvor Ladehammeren 38 ligger i dag.
Det var en dyster okerfarget bygning uten vinduer og med jerndør.
Det andre lå lenger ned mot sjøen. Det brant ned i 50-årene en gang.
En del av murene står der fremdeles. Det norske forsvaret hadde
utplassert soldater til å bevokte anleggene. Da tyskerne kom 9. april
1940 hadde de norske soldatene ikke fått noen forholdsordre, og
fortsatte å gå vakt sammen med de tyske vaktene. Det var ikke noe
uvanlig i dette som av historikerne kalles det utrolige døgnet. Under
bombingen av Nyhavna i juli 1943 falt det flere bomber på
Ladehammeren bl.a. på eiendommen Karlsheim som lå mindre enn
100 meter fra det øverste krutthuset.
Litt om navn på stedene
Alle berg og alle fjærer hadde navn, enten etter nærmeste oppsitter
eller bruker. Vestfra har vi Aunefjæra som hadde navn etter eierne av
småbruket som lå (ligger) der hvor Ladehammerveien nr. 40 er. I
fjæra var det murt opp en lav molo som strakte seg mot lakseberget
(Laksen i dagligtale). Moloen var sikkert brukt i forbindelse med
transport til og fra krutthusene. Rundt odden lå det også et lite
murhus som opprinnelig hadde vært kruttlager, men som etter hvert
var blitt tatt i bruk som naust. Dette huset ble knust under
storstormen i 1938. Neste fjære ble kalt Isaksenfjæra. Den fikk sitt
navn etter byfisker Isaksen som bodde med stor familie på
Hauganplass. Han hadde sine robåter stasjonert i denne fjæra. Vi
kommer så til Litjberget ned for scenen til Korsvikaspillet. Deretter
kommer vi til Trondstadfjæra, som hadde navn etter eieren av
småbruket som lå der hvor lekeplassen er i dag (Korsvikberget). Bare
husets potetkjeller er forholdsvis inntakt. Vi kalte også den fjæra for
flynderfjæra p.g.a. alle de fine, flate steinene vi fant der. Så kom
Lingåsfjæra etter navnet på eieren av det huset (som den gang het
Ladetrøa nr. 1). I dag er det Leif Eriksons vei nr. 6. Borteste fjæra
under Kjerringberget het Veitjungfjæra. Det ble påstått at navnet
skrev seg fra den gangen damer og herrer måtte bade hver for seg.
Kløfta mellom den fjæra og Lingåsfjæra ble kalt for kloakken. Det var
utløpet for de fem husene som den gang hadde vannklosett. Det var
Ladetrøa 1 og de 4 "stærkassan".
Korsvika som friluftsområde
I 1930 årene var Korsvika byens fineste og mest besøkte badeplass.
På godværsdager var tilstrømmingen enorm. Halve byen skulle hit for
å nyte den fine badestranda det rene vannet og de fine svabergene.
Det var ingen parkeringsproblemer. Folk kom gående eller syklende
med nistekurver, pledd og barnevogner. Det var sikkert tusenvis, og
alle berg og hauger var tett besatt, og gnyet fra badelivet kunne
høres over hele Korsvika. Det var også innslag av turister. Svenske
campingturister lå i telt på jordene og knausene rundt Hauganplass.
Det var til tider den rene teltleiren. Sommeren 1939 hadde vi også et
særdeles eksotisk innslag. En Inder, ved navn Biswas Day, slo seg ned
i telt, og bodde der hele sommeren. Han var mørk i huden og hadde
ravnsvart skulderlangt hår og et digert svart skjegg. Han vakte
oppsikt overalt han kom. Følgende replikk ble overhørt fra de
svenske teltene han en gang kom syklende i lyse klær og hår og
skjegg flagrende i vinden, "Kalle, Kalle, du måsta komma og titta, jag
tror själveste Fanden er ute og åkar cykel!”. Et fast innslag om
sommeren var feiringen av St. Hansaften med bål og trekkspill og
dans på haugene utenfor Hauganplass. Om det var kommunen eller
andre som sto for det, vet jeg ikke, men kommunen hadde i hvert fall
råd til å ha badevakt for å overvåke folkelivet og i tillegg sørget for
opprydding slik at det alltid var ryddig overalt rundt stranden. På
midten av 30-tallet ble det arrangert Vikingskuespill på Lade. Det
foregikk ved Grålåven som var en svær umalt låvebygning som lå der
hvor parkeringsplassen foran Lade skole ligger i dag. Scenen var da
omtrent hvor skolegården er i dag. Tilskuerne satt på benker opp mot
Tingsten, som var et lite småbruk der hvor skolen ligger i dag.
Tysk aktivitet i Korsvika
I tillegg til pukkverket og uttak av stein fra Kjerringberget hadde
tyskerne også en annen stor aktivitet i Korsvika. Det var bygging av
store treflåter. Beddingen var skråningen fra parkeringsplassen og
ned til der hvor Korsvikaspillet har sin scene. Det var en norsk
entreprenør og norske arbeidere som sto for aktivitetene. Jeg synes
det er liten grunn til å bebreide de som arbeidet der. Norge var i 30årene et av Europas fattigste land med stor arbeidsløshet, og nesten
intet sosialt nettverk. Når så tyskerne kunne tilby lønnet arbeid, var
det forståelig at mange som hadde gått arbeidsledig hele livet lot seg
friste. Flåtene de lagde var 10/15 meter lange og brede, og hadde en
høy rigg av treverk som en slags ribbevegg. Hele arbeidet skjedde fra
grunnen av. Tømmer ble slept inn og fylte hele bukta. En
tømmerlense fra moloen til Storberget holdt tømmeret på plass.
Stokkene ble trukket opp til sagbruket som lå der hvor det i dag ligger
to hus. En smie til fremstilling av de nødvendige bolter og haker som
skulle til lå i bakkant av der hvor kommunen i dag plasserer ut
toalettene om sommeren. Hvor mange som arbeidet der er vanskelig
å si. I hvert fall 20-30 mann, kanskje flere. Et plant område til høyre
for veien ned til sjøen viser hvor arbeidernes spisebrakke lå.
Hensikten med all denne aktiviteten var å produsere flytende mål for
øvelsesskyting med de tyske kanoner. Ikke så veldig samfunnsnyttig.
Skrevet av Trygve Lingås (f. 1928)