Du kan laste ned en fin PDF av programheftet vårt her.
VÅRPROGRAMMET 2015 Filmklubb på Fabrikken Denne våren blir litt spesiell for filmklubben. På grunn av ombyggingen av kinoen, blir vi nødt til å skifte hus, noe som gjør at vi denne våren viser film på kunst- og kulturhuset Fabrikken. Stedet er selvsagt ingen kinosal, men gir oss likevel andre muligheter enn vi har hatt tidligere. Vi får mye større fleksibilitet, ettersom vi kan vise film på mer levelige tidspunkt, samt at vi kan gjøre mye mer forskjellig av aktiviteter på stedet. Vårens tankegang er at vi skal samles for å se film og snakke om film. Det blir tid til lengre foredrag og lengre diskusjoner i etterkant som vi håper vil styrke filmopplevelsen. gjøre et fortjent dypdykk ned i mesterregissørens filmografi. Vi viderefører også “i fokus”-bolken vår, hvor blikket denne gangen rettes på krigen og krigsfilmer, ettersom det i år er 70 år siden andre verdenskrig ble avsluttet. I tillegg til dette har vi også et par spennende dobbeltvisninger som er sterkt anbefalte, og mye annet flott som vi gleder oss til å vise. Jeg tror både du og vi vil finne oss godt til rette på Fabrikken i vår. Film handler jo strengt tatt ikke bare om bilde- og lyd kvalitet, men også om å oppleve noe sammen, og kunne skape en større forståelse for kunstuttrykket ved å snakDette kommer til syne i filmprogrammet. ke om og diskutere filmen. Det er da film Vi prøver også denne sesongen å trek- virkelig er for alle! ke frem en viktig regissør og gjøre et lite retrospektiv. Det er en glede å kunne meddele at årets auteurblikk er på selveste Lars von Trier. Og med hele fire Eivind M. Nordengen filmer på programmet får vi god tid til å leder Eivind M. Nordengen leder Øystein Egge nestleder Erik Hjermann økonomiansvarlig Marthe Heggenhougen prosjektutvikler Kristine Tingvik Aas promoteringsansvarlig Ola Meland Pedersen kinomaskinist Jørgen Egner Granerud quiz-ansvarlig 2 Programoversikt 10.01Pans Labyrints. 4 22.01 Pianolærerinnen & Piano s. 5 05.02 Some like it hot s. 6 14.02Taxidermias. 7 26.02 The Last Days of Disco s. 8 07.03Europas. 10 07.03 Dancer in the Dark s. 11 08.03Dogvilles. 12 08.03Antichrists. 13 19.03Laurence Anywayss. 14 28.03Life of Brians. 15 09.04 A Bridge Too Far s. 17 09.04Gå og ses. 18 11.04 Ildfluens Grav s. 19 11.04Diktatorens. 20 18.04Sorcerers. 21 30.04Don’t look backs. 22 16.05Eggss. 23 21.05 A short film about … s. 24 06.06 Castaway on the Moon s. 25 Lillehammer Filmklubb (LFK) er en studentdrevet filmklubb med tilknytning til både Lillehammer Studentorganisasjon (LiSt) og Norsk Filmklubbforbund (NFK). Dette gjør at studentene er vår hovedmålgruppe, men at vi også skal være inkluderende for andre filminteresserte. LFK har som mål å være en møteplass for hele Lillehammers filmkultur. Dette semesteret viser vi film på kunstog kulturhuset Fabrikken, siden kinoen er under oppussing. I vår viser vi film vekselsvis mellom torsdager (kveldsvisning) og lørdager (lørdagsmatiné). Sesongmedlemsskapet koster 100 kr Kveldsvisning Lørdagsmatiné (50 for studenter). I tillegg er vi også nødt til å ta billettinntekter for å klare oss økonomisk dette året. Billetten er i utgangspunktet, på 50 kr., men slapp av, det kommer også svært gode tilbudsordninger, noe som gjør at Lillehammer Filmklubb er fremdeles er å regne som et svært billig kulturtilbud. I tillegg til dette arrangerer vi faste film quizer på Café Stift annenhver uke. Lillehammer Filmklubb er av byens mest aktive og ambisiøse studentgrupper, og vi håper du ønsker å ta del i aktiviteten sammen med oss. Hilsen oss i styret Auteurblikk: Lars von Trier I fokus: Andre verdenskrig 3 Pans Labyrint Guillermo del Toro, Spania, 2006, 1:58 10. jan. kl. 15:00 En fantasiverden som er like ekte og skremmende som den virkelige verden. 4 Pans labyrint (Orginaltittel: El laberinto del fauno) er an av Guillermo del Toros mest suksessfulle filmer, og forteller historien om en ung jente som reiser sammen med sin gravide mor for å leve med sin nye stefar, en hensynsløs kaptein i den spanske hæren. I løpet av natten møter hun en fe som tar henne med til en gammel faun i sentrum av en labyrint. Han forteller henne at hun er en prinsesse, men hun må bevise det gjennom tre grusomme oppgaver. Hvis hun mislykkes, vil hun aldri bevise seg å være den egentlige prinsessen og vil aldri se sin virkelige far igjen. duserte og regisserte filmen. Han brukte hovedsakelig kostymer og sminke istedenfor å animere mange av karakterene. Han skrev også undertekstene selv fordi han ikke var fornøyd med undertekstene på en av hans gamle filmer The Devil’s Backbone (Orginaltittel: El espinazo del diablo), der handlingen foregår fem år før Pans labyrinth. Guillermo del Toro har sagt at denne filmen nesten ødela ham, han gikk ned 18kg under hele filmprosessen. Guillermo del Toro var utrolig nøye når det kom til denne filmen, alt måtte være perfekt. Han skrev manuset samt pro- Ola Meland Pedersen Lørdagsmatiné Vi takker ham for strevet, det var verdt det! Piano og Pianolærerinnen 22. jan. kl. 19:00 Jane Campion, New Zealand, 1993, 2:01 Michael Haneke, Frankrike, 2001, 2:11 Velkommen til en filmaften i erotikkens navn, akkompagnert til tonene av pianomusikk. Jane Campions gullpalmevinner Piano handler om enken Ada (Holly Hunter), som giftes bort på nytt til en velstående herremann (Sam Neil) på New Zealand. Ada har hele livet valgt å ikke snakke, men uttrykker seg gjennom pianospillet. Et trekantdrama oppstår etter at hun begynner med pianotimer med en lokal arbeider. Handlingen i filmen høres kanskje typisk ut, men filmens kvaliteter ligger først og fremst i atmosfæren og stemningene, samt et svært vakkert lydspor. Holly Hunter vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle og Anna Paquin, i rollen som Adas datter, fikk Oscar for beste kvinnelige birolle - i en alder av bare 10 år. sin voksne alder bor sammen med sin mor, og blir behandlet som et barn. Men ting er i endring etter at en ung og kjekk student kommer inn i Erikas liv. Vårt møte med Erikas seksualitet er først sjokkerende, men også fascinerende, og det etter hvert brutale spillet mellom de to er både frydefullt og fryktelig å se på. Haneke befester på sin side med Pianolærerinnnen sin posisjon som en av Europas mest utfordrende regissører. Erika (Isabelle Huppert) er en nærmest pietistisk pianolærerinne, som til tross for Sex er en like vanlig del av musikken som for filmen, men pianoet var kanskje ikke instrumentet du først tenkte på i den sammenhengen? Eivind M. Nordengen Kveldsvisning: DOUBLE BILL 5 Begge filmene bruker pianoet som en katalysator for sex. Et felles motiv er også hender, som både har en svært naturlig plass i spillet på klaveret og i de forskjellige formene for sengeaktiviteter. I Piano blir skuespillernes fingre nesten fetisjert, mens motivet fremgår mer subtilt i Pianolærerinnen. Some Like It Hot Billy Wilder, USA, 1959, 2:00 5. feb. kl. 20:00 Noir-mesterens største komedie. 6 Jack Lemmon og Tony Curtis spiller to fattige musikere under forbudstida i USA som ved et uhell overværer en gangsterhenrettelse de så vidt slipper unna med livet i behold. De må rømme byen og kler seg ut som damer for å bli med et kvinneorkester til Florida. Frontfiguren i orkesteret er Sugar Kane, spilt av Marilyn Monroe, og mennene forelsker seg selvsagt, men med livet på spill og en forkledning å ivareta er de på en strikt sukkerfri diett... Wilder, noir-filmene hans har en herlig mørk kynisme, mens komediene hans er stappfulle av geniale replikker. Spesielt samarbeidet med Jack Lemmon, på sitt beste i Some Like It Hot og The Apartment er strålende, men han fikk også Marilyn Monroe til å yte sitt aller beste. Det krevde mange tagninger, men resultatet er perfekt; sexy og morsom, akkurat slik vi ønsker å huske henne. Skal du bare se en Marilyn Monroe-film i ditt liv, må det bli denne. Some Like It Hot er en klassisk komedie. Den er regissert av den allsidige mesterregissøren Billy Wilder, som også står bak fantastiske filmer som Double Indemnity, Sunset Blvd. og The Apartment. Wilder var en sann auteur, og både skrev og regisserte alle filmene sine. Ingen andre skrev manus som Det er en hellig treenhet jeg ser etter i en film: Godt manus, godt skuespill, og god musikk. Dette er for meg de viktigste elementene i en film, og Some Like It Hot har dem alle. Dette er min favorittkomedie, og jeg kan se den om og om igjen. Kveldsvisning Jørgen Egner Granerud 14. feb. kl. 15:00 Taxidermia Gyorgy Palfi, Ungarn, 2006, 1:31 En surrealistisk og bekmørk meditasjon over ungarsk historie, fortalt gjennom tre generasjoner med besettelse. György Pálfis Taxidermia forteller historien om tre menn, bestefar, far og sønn, og deres altoppslukende besettelser, satt til tre viktige perioder i ungarsk historie. Filmen starter i kjølvannet av andre verdenskrig, med å fortelle historien om den unge soldaten Vendel som bor sammen med sin overordnede. Vendel er sykelig besatt av sex og bruker meste parten av sin del av filmen til å knulle det meste som rører seg, samt en rekke [ting] som ikke gjør det. Dette resulterer i unnfangelsen av sønnen Kalman, som tar over stafettpinnen for filmens andre del. Vi ser Kalman i voksen alder, som profesjonell kappspiser og på sin side besatt av mat og kappsising. Kalmans tid på 1970-tallet skildres, under det sovjetrussiske Ungarns storhetstid, og hvor han møter sin kone Gizi og unnfanger en sønn, Lajos, filmens siste potagonist. Filmen hopper så frem til samtidens Ukraina, der Lajos jobber som taxidermist (utstopper). Lajos skjebnesvangre besettelse er en etterstrebelse etter udødelighet, noe han etterstreber med en svært morbid og nesten uhyggelig fascinasjon og nøyaktighet i sitt virke. Taxidermia blander en rekke sjangere, blant annet trippy surrealisme, body-horror, drama og bekmørk humor. Pálfi baserte manus på en rekke noveller av den ungarske forfatteren Lajos Parti Nagy. Filmen var György Pálfis andre spillefilm og oppnådde stor suksess over hele Europa, med en Un Certain Regard-visning på Cannes. Musikksporet er komponert av brasilske Amon Tobin. Erik Hjermann Lørdagsmatiné 7 The Last Days of Disco Whit Stillman, USA, 1998, 1:53 26. feb. kl. 20:00 Whit Stillman gir oss en sjarmerende og vittig filmatisering av discoens siste dager i USA. 8 Handlingen dreier seg rundt to unge damer fra Manhattan under Discoens siste dager tidlig på 80-tallet. Vi følger et komplisert vennskap mellom Alice (Chloë Sevigny) og Charlotte (Kate Beckinsale) som begge jobber i et bokforlag og lever bylivet på søken etter musikk, dans og romantikk. Charlottes utadvente og krasse personlighet har en tendens til å manipulere den mer tilbakeholdne, dog sjarmerende Alice. Og når discoens tid er i ferd med å forsvinne, ser vennskapet deres ut til å gjøre det samme. fra Studio 54. The Last Days of disco er den tredje i Whit Stillmanns serie «Bourgeois-in-Love series», (som i tillegg til denne inkluderer Metropolitan (1990) og Barcelona (1994)), og er i kjent stil preget av vittig og satirisk dialog. Stillman forsøker å fremstille typiske trekk ved denne generasjonen i en morsom og ærlig filmatisering, hvor en pulserende dansemusikk spilles i bakgrunnen gjennom hele filmen. En humoristisk film med et snedig manus som fanger interessen med utypiske virkemidler. Denne tiden var starten på «clubbing» og filmens tolkning av begrepet ble inspirert av regissørens egne erfaringer fra nattelivet på Manhattan, derav spesielt Marthe Heggenhougen Kveldsvisning Auteurblikk: Lars von Trier Denne vårens auteur i fokus er ingen ringere enn Skandinavias store provokatør, Lars von Trier. Og det er slettes ikke for tidlig. Von Trier er en så viktig stemme i dagens filmlandskap, at et retrospektivt blikk på filmografien hans alltid er velkomment. Og etter den noe mye omtalte, og kanskje litt klønete, lanseringen av storverket Nymphomaniac i fjor, er det også aktuelt med et nærmere blikk på dansken. Enhver regissør med respekt for seg selv bør ha en trilogi, sies det, og Lars von Trier har omtrent fire. Det startet med Europa-trilogien på slutten av 1980- og begynn elsen av 1990-tallet. Så kom Gullhjerte-trilogien mot tusenårsskiftet, den ufullendte Amerika-trilogien på midten av 2000-tallet og senest nå depresjons trilogien. I løpet av den første helgen i mars viser vi en film fra hver av trilogiene, henholdsvis krigsdramaet Europa (1991), den hjerteskjærende gullpalmevinneren Dancer in the Dark (2000), Dogville (2003) med det svært spesielle produksjonsdesignet, og von Triers mest provoserende og omdiskuterte film, Antichrist (2009). Benytt anledningen til å gjøre et dypdykk i en av verdens mest provoserende, men også beste aktive regissører. 9 Europa Lars von Trier, Danmark/Tyskland, 1991, 1:52 7. mars, kl. 15:00 En dyster, eksperimenterende film om perioden i Tyskland like etter andre verdenskrig. Den tidlige karrieren til Lars von Trier er trolig hans mest ukjente. Hans første ordentlige spillefilm var Forbrytelsens Element (1984), som han vant en pris i Cannes for. Deretter fulgte Epidemic (1987), som ble den andre filmen i hans Europa-trilogi, som da ble avsluttet med Europa i 1991. Trilogiens overordnede tema er den sosiale krisen og traumet som har fulgt den europeiske kulturen i tiden etter andre verdenskrig. Europa handler om en amerikaner som tar jobb i jernbanen i Tyskland like etter krigens slutt. Hans opphold i landet går ikke upåaktet hen, da den politiske situasjonen fremdeles er svært sensitiv. Hans ønske er å være nøytral og være til hjelp med gjennoppbyggingen av landet, men han finner seg utnyttet av 10 Auteurblikk: Lars von Trier både amerikanere og rike tyskere. Filmen er en dyster fortelling, skutt i dunkelt svart-hvitt, men i god eksperimentell stil, kommer fargene også til syne noen få ganger. Spenstig er også bruken av en fortellerstemme som snakker i andreperson, som gir Europa en svært poetisk atmosfære. Von Triers skapte også med denne filmen oppmerksomhet for sin opptreden i filmfestivalen i Cannes. Filmen mottok tre priser, blant annet den prestisjetunge juryprisen, men da von Trier oppdaget at han ikke vant selve gullpalmen, skal han visstnok ha vist juryen fingeren og stormet ut av salen. Og dette var bare starten på hva filmverdenen hadde i vente. Eivind M. Nordengen 7. mars, kl. 17:30 Dancer in the Dark Lars von Trier, Danmark, 2000, 2:20 Musikal, dogme og melodrama om hverandre i en hjerteskjærende fortelling om trolig filmhistoriens veneste virkelighetsflukt. Selma Jezkova er en fattigslig og selvoppofrende alenemor med en arvelig sykdom, som gjør at hun gradvis mister synet. I frykt for at sønnen skal gjennomgå samme skjebne, arbeider hun hardt på fabrikken for å samle inn penger til ham og en avvergende operasjon. Som flukt fra realitetens harde kår, dagdrømmer Selma at livet er en musikal. Dancer in the dark tilhører Lars von Triers Gullhjerte-trilogi, som sammen med Idiotene og Breaking the Waves, følger kvinnelige hovedpersoner som forblir naive og gode tross deres kontrast erende handlinger. Uskyldigheten selv, Selma, spilles av artisten Björk, som mottok Cannes-pris for sin eksepsjonelle filmdebut. Dette er en hjerteskjærende film, som kinematografisk beveger seg i Dogme-landskap, samt sjangermessig leker med både melodrama og musikal. Sammen med Björks unike røst, serveres vi fengslende danse- og sangnumre, og filmen mottok Oscar-nominasjon for sangen “I’ve seen it all” med selveste Thom Yorke fra Radiohead på vokal. Dette er intet annet enn en kompromissløs følelsesmanipulasjon av en film, som bevisst søker å rive deg emosjonelt i stykker. Dancer in the dark er en est etisk så vel som musikalsk opplevelse, og helt klart et av von Triers aller største verk. Filmen medførte Cannes’ Palme d’Or-pris, og med en casting bestående av nevnte Björk, Catherine Deneuve, David Morse og Peter Stormare, er dette en rent ut makeløs og storartet filmopplevelse som tar katarsis til fullstendig nye høyder. Kristine Tingvik Aas Auteurblikk: Lars von Trier 11 Dogville Lars von Trier, Danmark, 2003, 2:58 8. mars, kl. 15:00 Lars von Triers minimalistiske film spiller på følelsene til det maksimale. En ung kvinne søker tilflukt i en fredlig småby i Colorado. Her gjør hun sitt for å skjule en mørk hemmelighet om sin fortid samtidig som hun må tjene beboerenes tillitt. En tillitt det skal vise seg at hun må gå langt over sine grenser for å tilfredsstille da de stadig krever mer enn det mulige. Dogville er en fabel om menneskedyret i all dets styggelighet. Lars Von Triers første film i den ufullendte Amerika-trilogien (Manderlay fra 2005 er hittil siste film) er satt sammen av et svært sterkt skuespillensemble bestående av navn som Nicole Kidman (hovedrollen), Lauren Bacall, James Caan og Paul Bettany med John Hurt som fortellerstemme. Dogville er oppsiktsvekkende først og fremst fordi Trier har valgt å fjerne alle 12 Auteurblikk: Lars von Trier kulisser fra filmens mise en scène, det eneste som består er noen få rekvisitter, samt forklarende hvite streker for å illustrere rom i en ellers mørk omgivelse. Lydeffektene til disse manglende kulissene er fortsatt med: dører som åpnes og lukkes, eller lyden av en bjeffende hund visuelt representert av hvite streker på bakken. Likevel er det lett å være med på spillet von Trier setter opp, vi fyller selv inn de blanke flatene. En genial teknikk for å gjøre oss til aktive tilskuerene som investerer oss selv i filmen. Filmen innehar de kvaliteter som von Trier er så god på, den spiller på alle strenger av følelsesregisteret med høye toner. Den er morsom, sjarmerende og høyst forstyrrende. Øystein Egge 8. mars, kl. 18:30 Antichrist Lars von Trier, Danmark, 2009, 1:48 Kontroversiell kjønnskamp i Eden. I Antichrist følger vi et sørgende par, som får livene ødelagt etter en trau matisk hendelse. Hun graver seg ned i dyp depresjon, mens Han forsøker å dra henne opp igjen. Sammen flykter de til hytta i skogen, hvor det viser seg at betydelig større ting enn sorg, finner sted. dring, og ble velfortjent belønnet med Cannes-pris for Beste skuespillerinne. Von Trier fikk selv en Palme d’Or-nominasjon. Antichrist er første film i von Triers såkalte depresjonstrilogi, ved siden av Melancholia og Nymphomaniac. Ekstrem i både sin eksplisitte skildring av sex og vold, samt ideologikritisk i sine tvetydige kjønnsfremstillinger, er dette en uunngåelig diskusjonstrigger. Ikke minst er Antichrist en stilistisk nytelse, og intet annet enn fortryllende hva sin mørke estetikk angår. Et intenst, ryst ende og provokativt verk av en av samtidens aller største filmkunstnere! Denne gang er det skrekkfilmsjangeren, som Lars von Trier ønsker å utforske. Her tegnes et destruktivt og kompromissløst univers, hvor depresjon og galskap smelter over i hverandre. Filmens mottakelse i 2009 var mildt sagt splittet, og von Trier ble kalt alt fra “geni” til “misogynist”. Med kun to skuespillere på lerretet, omfavner Willem Dafoe logikken som Han, og Charlotte Gainsbourg naturen som Hun. Gainsbourg gjør intet Kristine Tingvik Aas annet enn å briljere i sin fallende skil- Auteurblikk: Lars von Trier 13 Laurence Anyways Xavier Dolan, Canada, 2012, 2:48 19. mars, kl. 20:00 Xavier Dolans kunstneriske gjennombrudd og hans første store mesterverk er Laurence Anyways. Regissør Xavier Dolan er et lite vidunderbarn. I år blir han 26 år gammel, og har allerede fem spillefilmer på CV-en, hvorav én hadde premiere i filmfestivalen i Venezia, og de fire andre hadde Cannes-premiere. Hans seneste film, Mommy, deltok til og med i hovedkonkurransen og vant juryprisen – en bragd de færreste i midten av 20-årene kan skryte på seg. les, og ønsker å prøve å få det til å fungere. Historien følger dem over en periode på ti år, og det er til tider humoristisk og til tider hjerteskjærende å se dem prøve på dette som umulig kan fungere. Historien er rørende nok i seg selv, men det som virkelig gjør Laurence Anyways til en lekker film er måten den er skrudd sammen på. Filmen veksler mellom sekvenser med mye dialog og med noen av de kuleste musikkmontasjene som er Laurence Anyways er et kunstverk laget på film. uten like, og en skildring av den store, umulige kjærligheten. Laurence (Mel- Laurence Anyways er et audiovisuelt vil Poupaud) er en mannlig skolelærer mesterverk som gjør seg aller best som plutselig finner ut at han egentlig på stort lerret og med høy lyd. La ikke ønsker å være en kvinne. Dette skaper denne unike muligheten gå fra deg til naturligvis problemer for hans forhold å se denne flotte filmen av en av de til kjæresten Frederique (Suzanne Clé- mest talentfulle og fremadstormende ment). Men på tross av denne plutselige filmskaperne. endringen, elsker de hverandre fremdeEivind M. Nordengen 14 Kveldsvisning 28. mars, kl. 15:00 Life of Brian Terry Jones, Storbritannia, 1979, 1:34 “Filmen som är så rolig att den är förbjuden i Norge” Life of Brian er den populære komikergruppa Monty Pythons tredje og nest siste kinofilm. Den er også, i manges øyne, deres beste film. Man kan selvsagt diskutere om det er den morsomste, men man kan vanskelig bestride at det er deres mest fullkomne film. Life of Brian er den eneste av filmene deres som har en hovedperson man følger hele filmen gjennom i en sammenhengende historie. Graham Chapman spiller Brian Cohen, en ung jøde, født på samme natt som Jesus, i nabostallen. Filmen finner sted i år 33 e.k. hvor Brian lever i Jerusalem sammen med sin enslige mor (spilt av Terry Jones). Brian ønsker å gjøre opprør mot romernes tyranni og slutter seg derfor til the People’s Front of Judea, en motstandsgruppe. Brian havner deretter i en rekke problemer med romerne, bl.a. en streng centurion (John Cleese), Pontius Pilatus (Michael Palin) og hans venn Biggus Dickus (Chapman igjen). Samtlige medlemmer av gruppa spiller som vanlig et bredt spekter av roller, i tillegg til hovedfigurene nevnt over. På grunn av sin harselering med religion var Life of Brian svært kontroversiel. Her i Norge ble filmen innledningsvis totalforbudt, før den kom på kino mot slutten av 1980. Med 18-årsgrense. Forbudet førte til at filmen i Sverige ble markedsført med teksten “filmen som är så rolig att den är förbjuden i Norge”. Filmen gjør ikke narr av noen bestemt religion, men heller religion i seg selv, og dette er nok den egentlige grunnen til at så mange hadde et problem med den. Dvs. av de som faktisk så den. Fordommer og trangsynthet var nok en enda viktigere faktor. Jørgen Egner Granerud Lørdagsmatiné 15 I fokus: Andre verdenskrig Også i dette semesteret ønsker vi å gjøre et dypdykk i et tema. I år er det 70 år siden andre verdenskrig tok slutt, og hva passer vel da bedre enn å hoppe inn i krigsfilmens verden. På tross av at arrangementet vårt starter på den ikke helt tilfeldige datoen 9. april, som forøvrig også markerer 75 år siden den tyske invasjonen av Norge, ligger vårt fokus på den internasjonale krigføringen. Vi viser fire vidt forskjellige filmer som vi håper kan gi et lite overblikk over grusomhetene som verdenshistoriens største krig førte med seg. Vi starter med Richard Attenboroughs storslåtte A Bridge Too Far, med en haug av klassiske skuespillere med, som skildrer krigføringen som var gjort. Så viser vi to filmer som ser krigen fra det uskyldige offerets øyne: den japanske animasjonsfilmen Ildfluens grav av Isao Takahata og Elem Klimovs grus omme skildring Gå og se. Seansen avsluttes i lettere modus med Charlie Chaplins Diktatoren, en parodisk imitasjon av Hitler og nazismens europeiske styre. I tillegg til disse filmene, planlegges det også visninger av noen kortfilmer og foredragsholdere til å tematisere filmene. Mer informasjon kommer etter hvert. *Med forbehold om endringer 16 9. april, kl. 19:00 A Bridge Too Far Richard Attenbourough, USA, 1977, 2:55 Den storslåtte fortellingen om en ambisiøs plan fra de allierte, som skulle gjøre slutt på andre verdenskrig allerede i 1944. A Bridge Too Far forteller historien om “Operasjon Market Garden”, en opera sjon som ved hjelp av lynrask pansret fremrykning og store mengder fallskjerm tropper skulle okkupere tre viktige broer i tysk-okkuperte Holland og på denne måten trenge inn i selve Tyskland. Den enorme operasjonen, som på mange områder var på størrelse med D-dagen, var kun overstått av filmens budsjett og enorme stjernegalleri, med roller spilt av Anthony Hopkins, James Caan, Sean Connery, Laurence Olivier, Gene Hackman, Michael Caine, Robert Redford og vår egen Liv Ullmann. Filmen har et svært stort spekter og tar for seg alle aspektene ved kampene. De amerikanske, britiske, tyske, polske og nederlandske er grundig dekket, noe som er ganske utypisk for en krigsfilm fra denne tiden. Filmen er regissert av Richard Atten borough og basert på boken med samme navn, skrevet av Cornelius Ryan. Filmen er for øvrig produsert av Joseph E. Levine (The Lion in Winter, The Graduate). Filmen har, som navnet antyder, en noe negativ vinkling på en operasjon hvis suksess var noe tvilsom. Denne negativiteten til en alliert operasjon har blitt trukket frem som en mulig grunn til at filmen gikk ganske dårlig på kino USA og ble fullstendig ignorert i Oscar-sammenheng. Erik Hjermann I fokus: Andre verdenskrig 17 Ildfluens grav Isao Takahata, Japan, 1988, 1:29 9. april, kl. 22:00 Hvorfor slukner ildfluer så fort? Dette spørsmålet oppsummerer egentlig Isao Takahatas vakre krigsrefleksjon, Ildfluens grav. Filmen handler om den unge gutten Seita og lillesøsteren Setsuko som prøver å overleve på egenhånd etter at moren deres blir drept i et bombeangrep under brannbombingen av Kobe mot slutten av krigen. Innledningsvis får de bo hos tanten sin, men det oppstår konflikt fordi hun synes de er late, og bortskjemte. Seita bestemmer seg da for å prøve å ta vare på søsteren sin helt alene. Mange forbinder animasjonsfilm med tøysete, barnslig eskapisme, men Ildfluenes grav er alt annet. En brutalt realistisk skildring av barns lidelse under krig, som sitter i lenge etter at man har sett den. Som tapere av andre verdenskrig er det ikke fullt så enkelt for japanere å lage krigsfilm. Ildfluenes grav 18 I fokus: Andre verdenskrig klarer likevel på mesterlig vis å fortelle en historie som viser lidelsen folket ble utsatt for, samtidig som den kritiserer japanske holdninger og nasjonalisme. Historien er hentet fra en bok skrevet av Akiyuki Nosaka, som bygger på hans egne opplevelser under krigen, da han prøvde å ta vare på sin seksten måneder gamle søster. Han feilet, og Seitas lidelser kan sees på som en selvpålagt straff for dette. Regissøren Isao Takahata opplevde også å skilles fra familien sin under brannbombingen, og selv om det bare var to dager, var det det verste han har opplevd. Dette er altså en svært personlig film for skaperne, og det merkes. Denne historien kunne ikke blitt fortalt av hvem som helst. Jørgen Egner Granerud 11. april, kl. 15:00 Gå og se Elem Klimov, Hviterussland, 1985, 2:16 Gå og Se er den mest smertefulle og sublime skildringen av krig som noen sinne er blitt fremstilt. Gå og Se (Idi i Smotri) ble den russiske regissøren Elem Klimovs siste film og kronen på verket i en svært spennende filmografi. Filmen skildrer nazistenes herjing av en landsby i Hviterussland under krigen og gjør det uten tilsløring. Krigen portretteres gjennom øynene til den unge gutten Flyora (Aleksei Kravchenko) og jenta Glasha (Olga Mironova). Vi får ta del i deres reise fra uskyldens tilværelse til et møte med en virkelighet som overgår selv det verste mareritt. Uttrykket skapes gjennom bruken av et mesterlig lyddesign, montasjesekvenser og skuespillere som leverer noen av de sterkeste rolletolkningene fanget til film. Unge Flyora går fra en håpefull unggutt via galskap til å ligne en gammel mann i løpet av filmens påkjenninger. Det er lett å forstå da det blant annet ble brukt ekte kuler under innspillingen for å øke realismen. Det er en lang vei fra noen glorifiserende krigsfilm til Gå og Se, filmen har også blitt omtalt som det nærmeste kunsten har kommet noen nøyaktig forFilmen balanserer mellom realisme midling av grusomhetene og dehumanog et drømmende surrealistisk uttrykk, iseringen bak de historiske hendelsene. et uttrykk som i stedet for å skyve oss vekk heller trekker oss dypt inn til et milØystein Egge jø som får mørkets hjerte i Apokolypse Nå! til å fremstå som et hyggelig sted. I fokus: Andre verdenskrig 19 Diktatoren Charlie Chaplin, USA, 1940, 2:05 11. april, kl. 18:00 Chaplins politiske satire og parodi på Hitler er fortsatt like tankevekkende og hysterisk morsom den dag i dag. Charlie Chaplins politiske satire fra 1940 er fortsatt en svært morsom og beundringsverdig oppfinnsom film og dens satiriske kvaliteter sitter fortsatt som et skudd den dag i dag. Det er i det hele tatt noe tidløst over Chaplins mesterstykke. Hitler og Chaplin kunne ikke vært lenger fra hverandre som personligheter, men utseendemessig var de påfallende like (mye på grunn av høyden og signaturbarten hos dem begge). Chaplin fant vistnok sin inspirasjon til karakteren Hynkel gjennom filmopptak av Hitlers taler samt gjentatte gjennomsyn av Leni Riefenstahls Viljens Triumf (1935), noe man kan se tydelig i hans energiske taler på tulle-tysk. Chaplin makter å latterliggjøre Hitler (Adenoid Hynkel), Goebbels (Garbitsch) og Mussolini (Benzino 20 I fokus: Andre verdenskrig Napaloni) i deres respektive hjemland Østerrike (Osterlitch), Tyskland (Tomania) og Italia (Bacteria). På tross av den svært lattermilde tonen har filmen også alltid et klart alvor i undertonene, et kjennetegn hos Chaplin i flere av hans mest kjente filmer, som blant annet behandler forskjellsbehandling og fattigdom. De nevnte undertonene blir desto klarere når vi ser The Great Dictator i retrospektiv, vel vitende om utfallet av krigen. Det er bare å glede seg til å se Hynkel danse mens han leker seg med verden i form av en badeball av en globus, eller Chaplin/Hynkels tanke vekkende tale i slutten av filmen. Øystein Egge William Friedkin, USA, 1977, 2:01 Sorcerer 18. april, kl. 15:00 Friedkins personlige favoritt, en drivende god thriller med kunstneriske ambisjoner. Etter å ha vunnet Oscar for beste regi ssør for The French Connection i 1971 og levert en av filmhistoriens mest skremmende filmer med Eksorsisten i 1973 tok Friedkin voldsom sats for å skape sin egen versjon av Henri-George Clouzots thriller-klassiker Fryktens Lønn (1953). Sorcerer ble, som sin forgjenger, en virtuos øvelse i filmskaping og i følge Friedkin selv hans absolutt beste film. Filmen tar utgangspunkt i fire ulike menn fra ulike hjørner av verden som på grunn av etterlysninger i sine respektive hjemland befinner seg i en fattig landsby i Sør-Amerika. Grunnet en oljeutblåsning i nærheten rekruteres mennene til et ekstremt farefult oppdrag som går ut på å frakte erodert dynamitt med lastebiler gjennom jungelen for å sprenge olje brønnen. De blir, på tross av sine uenigh- eter, nødt til å sammarbeide, da den minste vibrasjon kan utløse dynamitten. Filmen inneholder lite dialog, men et lydspor strekt krydret med effekter typisk for Friedkin. Filmens ordknappe firkløver, med Roy Schneider i spissen, fremmer en kraftfull følelse av nerver i høyspenn og mannlig temperament som kan eksplodere når som helst. Den instense spenningen pakkes inn av en fantastisk mørk fargepallett, potente eksposisjoner og et råstilig synthspor av gruppen Tangerine Dream. Om spenningsmomentene ikke er nok er filmen også rik på symbolikk og en kan ymte likheter med f.eks. Apokalypse Nå!. Sorcerer er et oppsiktsvekkende skaperverk med en voldsom logistikk og en farefull ferd også for filmteamet. Øystein Egge Lørdagsmatiné 21 Don’t look back D. A. Pennebaker, USA, 1967, 1:36 30. april, kl. 20:00 Observerende dokumentar om et av popmusikkens største ikoner. Don’t Look Back er en av de kuleste dokumentarene som er laget. Den følger Bob Dylan på hans turné i England i 1965, da han opplevde stor suksess med sangen “The Times They Are A-Changing”. Filmens regissør, D. A. Pennebaker, stod selv for foto. Filmen er en såkalt observerende dokumentar, som vil si at kameraet er tilstede i situasjoner uten å bryte inn med spørsmål eller andre kommentarer, og bare observerer. Intervjuer er det likevel flere av, men ingen gjort av filmskaperen. De som får Dylan i tale er journalister og forståsegpåere han møter på sin vei. Disse får svar utifra Dylans humør - han er ofte kranglete! Vi møter flere fasetter av Dylan i løpet av filmen, for kameraet er med ham i mange forskjellige situasjoner. Dylan lar dem være med på det meste, men sier også stopp når han har fått nok. 22 Kveldsvisning Filmen ble laget på oppdrag for en kino i San Francisco, hvor den gikk et helt år etter at den kom ut i 1967. Den ble en populær kultfilm, og populariteten har bestått. Senest i fjor kåret Sight and Sound den til tidenes niende beste dokumentar. Hvor sannferdig er bildet denne dokumentaren gir av Bob Dylan? Det vet bare mannen selv, men her får vi i hvert fall et spennende inntrykk av hvordan det var å være med Dylan anno 1965. Og filmens uttrykk er akkurat sånn vi tenker at det bør være med en artist som denne; intimt, håndholdt kamera, i stilig svart-hvitt. Jørgen Egner Granerud 16. mai. kl. 15.00 Eggs Wim Wenders, 2011, Tyskland Et finurlig og humoristisk portrett av inngrodde, gamle gubber fra en av Norges fremste auteurer. De pensjonerte brødrene Far og Moe har alltid vært sammen, med unntak av Fars lille mopedtur til Sverige under krigen. Med en rutinefylt hverdag, er livet forutsigbart og lunt. Så ringer telefonen, og resultatet av Fars to dagers-utflukt ender opp på døra: Hans handikappede sønn, Konrad. Stabilitet blir til sjalusi, og huset viser seg å være langt ifra stort nok til alle tre. Eggs er en høyst original og lavmælt dramakomedie, satt til et særegent og detaljrikt univers med absurditet og humor rundt hver sving. Filmen er Bent Hamers første langfilm, og mottok kritikerprisen i Cannes for Beste nykommer, samt tilsvarende priser i både Moskva og Toronto. Hamer er en av vår tids viktigste norske auteurer, og en av våre mest internasjonalt hyllede - om enn mer anerk- jent i utland enn hjemland. Hamer både skriver, regisserer og produserer selv, og senest i 2014 prydet han kinolerretet med Norges Oscar-kandidat for 2015, 1001 gram. Hans tidligere verk, O’Horten, var Norges Oscar-bidrag i 2007, og ellers har perler som Salmer fra kjøkkenet og Factotum mottatt bred ros. Eggs er intet unntak, og er første film i Hamers såkalte “Gammelmann”-trilogi. En velkalkulert film ned til hver minste detalj, med ingen ringere enn Erik Poppe som fotoansvarlig. Hamer slipper oss inn i et univers ulikt noe annet, og oppmuntrer til humring så vel som sympati med sine merkverdige karakterportrett. En finurlig film om medmenneskelige relasjoner, isolasjon og fremmedfrykt. Kristine Tingvik Aas Lørdagsmatiné 23 A short film about love A short film about killing Krzyztof Kieslowski, Polen, 1988, 1:26, 1:24 21. mai, kl. 19:00 Med begjær på den ene siden, og dødsstraff på den andre, er dette to rystende og stilistisk fengslende verk fra en av samtidens mest hyllede auteurer. Polske Krzysztof Kieślowski (1941-1996) står i dag som en av samtidens mest anerkjente auteurer, og er særlig kjent for sin såkalte Tre farger-trilogi bestående av filmene Blå, Hvit og Rød, samt filmserien Dekalog. Sistnevnte består av ti timelange filmer, som ble vist på polsk fjernsyn i 1989. Med tematisk utgangspunkt i De ti bud, tar hver enkeltfilm for seg ett av disse. Det er ut ifra Dekalog at A short film about love og A short film about killing (1988) har sine opphav, som utvidelser til selvstendige langfilmer. I førstnevnte berøres det sjette bud, som tilsier at du ikke skal bryte ekteskapet. Her portretteres begjær i et lavmælt romansedrama. Voyeurismen omfavnes i filmens skildring av en ung og avstandsforelsket mann, som bruker fritiden på å spionere på nabokvinnen. A short 24 Kveldsvisning: DOUBLE BILL film about killing er på sin side et krimdrama, som i sin skildring av to vidt forskjellige drap - et individuelt og et statlig, reiser spørsmål vedrørende dødsstraff. Her er det (ikke overraskende) det femte bud - du skal ikke slå ihjel, som står i fokus. Sistnevnte mottok hele to Cannes-priser samme utgivelsesår, samt en Palme d’Or-nominasjon. Filmens grafiske skildringer sjokkerte attpåtil såpass at hjemlandet, Polen, utsatte dødsstraff over en hel fem års-periode. Begge verkene prydes av regissørens lange karrieresamarbeid med komponisten Zbigniew Preisner, og er absolutt begge to fascinerende severdigheter av både narrative, stilistiske, ideologiske og ikke minst inntrykksrike grunner. Kristine Tingvik Aas Castaway on the moon 6. juni, kl. 15:00 Hae-jun Lee, Sør-Korea, 2009, 1:56 En sjarmerende og hjertevarm sør-koreansk komedie om ensomhet og fremmedgjøring. Castaway on the Moon, eller Kimssi Pyoryugi på koreansk, er en romantisk komedie regissert av Lee Hae-jun. Filmen begynner, tilsynelatende ganske deprimerende, med et selvmordsforsøk fra en av filmens protagonister, Mr. Kim, som nettopp er blitt dumpet, samtidig som han befinner seg i bunnløs gjeld. Når han forsøker å gjøre slutt på det hele hopper han fra en av broene som krysser Han-elven midt i hovedstaden Seoul. Til hans store frustrasjon oppnår han kun å hoppe i elven, for så å bli skyldt i land på en liten øy under broen, hvor ingen av innbyggerne i millionbyen kan hverken se eller høre ham. Mens vi ser Mr. Kim forsøke å overleve på øyen, og omsider finne frem til en ny tilverelse, blir vi intodusert for filmens andre protagonist, Mrs Kim. Mrs Kim er agorafobisk og har levd helt isolert i et rom i hennes foreldres blokkleilighet i lang tid. Hun får tilfeldigvis øye på Mr. Kim nede på øyen og blir etter verdt svært facinert av hans noe eksentriske oppførsel. Båndet mellom de to isolerte og adskilte menneskene utvikler seg i løpet av filmen til en merkelig og romantisk symbiose. Castaway on The Moon har i tillegg til en koselig og romantisk historie, og noen til tider hysterisk morsomme scener, en veldig interessant samfunnskritisk vinkling. De to hovedpersonenes totale isolasjon midt i en moderne storby, både mutters alene og omringet, gir et veldig relevant blikk på det moderne, urbane livet, men heldigvis uten at det blir for prekende. Erik Hjermann Lørdagsmatiné 25 24.-26. mars NORSK STUDENTFILMFESTIVAL 2015 25.-27. mars Filmpåmelding 15. februar www.amandusfestivalen.no www.studentfilmfestival.no 26 FILMQUIZ God stemning Fine premier Gratis inngang Annenhver tirsdag kl. 21.00 27 Med forbehold om endringer i programmet. Følg oss på Facebook: facebook.com/LillehammerFilmklubb eller sjekk ut nettsiden vår www.l-fk.no
© Copyright 2024