Du kan laste ned en fin PDF av programheftet vårt her.

VÅRPROGRAMMET 2015
Filmklubb på Fabrikken
Denne våren blir litt spesiell for filmklubben. På grunn av ombyggingen av
kinoen, blir vi nødt til å skifte hus, noe
som gjør at vi denne våren viser film på
kunst- og kulturhuset Fabrikken. Stedet
er selvsagt ingen kinosal, men gir oss
likevel andre muligheter enn vi har hatt
tidligere. Vi får mye større fleksibilitet,
ettersom vi kan vise film på mer levelige tidspunkt, samt at vi kan gjøre mye
mer forskjellig av aktiviteter på stedet.
Vårens tankegang er at vi skal samles
for å se film og snakke om film. Det blir
tid til lengre foredrag og lengre diskusjoner i etterkant som vi håper vil styrke
filmopplevelsen.
gjøre et fortjent dypdykk ned i mesterregissørens filmografi. Vi viderefører også
“i fokus”-bolken vår, hvor blikket denne
gangen rettes på krigen og krigsfilmer,
ettersom det i år er 70 år siden andre
verdenskrig ble avsluttet. I tillegg til dette
har vi også et par spennende dobbeltvisninger som er sterkt anbefalte, og
mye annet flott som vi gleder oss til å
vise.
Jeg tror både du og vi vil finne oss godt
til rette på Fabrikken i vår. Film handler
jo strengt tatt ikke bare om bilde- og lyd­
kvalitet, men også om å oppleve noe
sammen, og kunne skape en større
forståelse for kunstuttrykket ved å snakDette kommer til syne i filmprogrammet. ke om og diskutere filmen. Det er da film
Vi prøver også denne sesongen å trek- virkelig er for alle!
ke frem en viktig regissør og gjøre et lite
retrospektiv. Det er en glede å kunne
meddele at årets auteurblikk er på selveste Lars von Trier. Og med hele fire
Eivind M. Nordengen
filmer på programmet får vi god tid til å
leder
Eivind M. Nordengen
leder
Øystein Egge
nestleder
Erik Hjermann
økonomiansvarlig
Marthe Heggenhougen
prosjektutvikler
Kristine Tingvik Aas
promoteringsansvarlig
Ola Meland Pedersen
kinomaskinist
Jørgen Egner Granerud
quiz-ansvarlig
2
Programoversikt
10.01Pans Labyrints. 4
22.01
Pianolærerinnen & Piano
s. 5
05.02
Some like it hot
s. 6
14.02Taxidermias. 7
26.02
The Last Days of Disco
s. 8
07.03Europas. 10
07.03
Dancer in the Dark
s. 11
08.03Dogvilles. 12
08.03Antichrists. 13
19.03Laurence Anywayss. 14
28.03Life of Brians. 15
09.04
A Bridge Too Far
s. 17
09.04Gå og ses. 18
11.04 Ildfluens Grav s. 19
11.04Diktatorens. 20
18.04Sorcerers. 21
30.04Don’t look backs. 22
16.05Eggss. 23
21.05 A short film about … s. 24
06.06
Castaway on the Moon
s. 25
Lillehammer Filmklubb (LFK) er en studentdrevet filmklubb med tilknytning til
både Lillehammer Studentorganisasjon
(LiSt) og Norsk Filmklubbforbund (NFK).
Dette gjør at studentene er vår hovedmålgruppe, men at vi også skal være
inkluderende for andre filminteresserte.
LFK har som mål å være en møteplass
for hele Lillehammers filmkultur.
Dette semesteret viser vi film på kunstog kulturhuset Fabrikken, siden kinoen
er under oppussing. I vår viser vi film
vekselsvis mellom torsdager (kveldsvisning) og lørdager (lørdagsmatiné).
Sesongmedlemsskapet koster 100 kr
Kveldsvisning
Lørdagsmatiné
(50 for studenter). I tillegg er vi også
nødt til å ta billettinntekter for å klare
oss økonomisk dette året. Billetten er
i utgangspunktet, på 50 kr., men slapp
av, det kommer også svært gode tilbudsordninger, noe som gjør at Lillehammer
Filmklubb er fremdeles er å regne som
et svært billig kulturtilbud.
I tillegg til dette arrangerer vi faste film­
quizer på Café Stift annenhver uke.
Lillehammer Filmklubb er av byens mest
aktive og ambisiøse studentgrupper, og
vi håper du ønsker å ta del i aktiviteten
sammen med oss.
Hilsen oss i styret
Auteurblikk:
Lars von Trier
I fokus:
Andre verdenskrig
3
Pans Labyrint
Guillermo del Toro, Spania, 2006, 1:58
10. jan. kl. 15:00
En fantasiverden som er like ekte og skremmende som
den virkelige verden.
4
Pans labyrint (Orginaltittel: El laberinto
del fauno) er an av Guillermo del ­Toros
mest suksessfulle filmer, og forteller
historien om en ung jente som reiser sammen med sin gravide mor for å
leve med sin nye stefar, en hensynsløs
kaptein i den spanske hæren. I løpet av
natten møter hun en fe som tar henne
med til en gammel faun i sentrum av en
labyrint. Han forteller henne at hun er
en prinsesse, men hun må bevise det
gjennom tre grusomme oppgaver. Hvis
hun mislykkes, vil hun aldri bevise seg
å være den egentlige prinsessen og vil
aldri se sin virkelige far igjen.
duserte og regisserte filmen. Han brukte hovedsakelig kostymer og sminke
istedenfor å animere mange av karakterene. Han skrev også undertekstene
selv fordi han ikke var fornøyd med undertekstene på en av hans gamle filmer The Devil’s Backbone (Orginaltittel:
El espinazo del diablo), der handlingen
foregår fem år før Pans labyrinth. Guillermo del Toro har sagt at denne filmen
nesten ødela ham, han gikk ned 18kg
under hele filmprosessen.
Guillermo del Toro var utrolig nøye når
det kom til denne filmen, alt måtte være
perfekt. Han skrev manuset samt pro-
Ola Meland Pedersen
Lørdagsmatiné
Vi takker ham for strevet, det var verdt
det!
Piano og Pianolærerinnen
22. jan. kl. 19:00
Jane Campion, New Zealand, 1993, 2:01
Michael Haneke, Frankrike, 2001, 2:11
Velkommen til en filmaften i erotikkens navn,
akkompagnert til tonene av pianomusikk.
Jane Campions gullpalmevinner Piano
handler om enken Ada (Holly Hunter),
som giftes bort på nytt til en velstående
herremann (Sam Neil) på New Zealand.
Ada har hele livet valgt å ikke snakke,
men uttrykker seg gjennom pianospillet.
Et trekantdrama oppstår etter at hun
begynner med pianotimer med en lokal arbeider. Handlingen i filmen høres
kanskje typisk ut, men filmens kvaliteter
ligger først og fremst i atmosfæren og
stemningene, samt et svært vakkert lydspor. ­Holly Hunter vant Oscar for beste
kvinnelige hovedrolle og Anna Paquin,
i rollen som Adas datter, fikk Oscar for
beste kvinnelige birolle - i en alder av
bare 10 år.
sin voksne alder bor sammen med sin
mor, og blir behandlet som et barn. Men
ting er i endring etter at en ung og kjekk
student kommer inn i Erikas liv. Vårt møte
med Erikas seksualitet er først sjokkerende, men også fascinerende, og det etter
hvert brutale spillet mellom de to er både
frydefullt og fryktelig å se på.
Haneke befester på sin side med
­­Piano­lærerinnnen sin posisjon som en
av Europas mest utfordrende regissører.
Erika (Isabelle Huppert) er en nærmest
pietistisk pianolærerinne, som til tross for
Sex er en like vanlig del av musikken
som for filmen, men pianoet var kanskje
ikke instrumentet du først tenkte på i den
sammenhengen?
Eivind M. Nordengen
Kveldsvisning: DOUBLE BILL
5
Begge filmene bruker pianoet som en
katalysator for sex. Et felles motiv er også
hender, som både har en svært naturlig
plass i spillet på klaveret og i de forskjellige formene for sengeaktiviteter. I Piano
blir skuespillernes fingre nesten fetisjert,
mens motivet fremgår mer subtilt i Pianolærerinnen.
Some Like It Hot
Billy Wilder, USA, 1959, 2:00 5. feb. kl. 20:00
Noir-mesterens største komedie.
6
Jack Lemmon og Tony Curtis spiller to
fattige musikere under forbudstida i USA
som ved et uhell overværer en gangsterhenrettelse de så vidt slipper unna
med livet i behold. De må rømme byen
og kler seg ut som damer for å bli med
et kvinneorkester til Florida. Frontfiguren
i orkesteret er Sugar Kane, spilt av Marilyn Monroe, og mennene forelsker seg
selvsagt, men med livet på spill og en
forkledning å ivareta er de på en strikt
sukkerfri diett...
Wilder, noir-filmene hans har en herlig
mørk kynisme, mens komediene hans er
stappfulle av geniale replikker. Spesielt
samarbeidet med Jack Lemmon, på sitt
beste i Some Like It Hot og The Apartment er strålende, men han fikk også
Marilyn Monroe til å yte sitt aller beste.
Det krevde mange tagninger, men resultatet er perfekt; sexy og morsom, akkurat slik vi ønsker å huske henne. Skal du
bare se en Marilyn Monroe-film i ditt liv,
må det bli denne.
Some Like It Hot er en klassisk komedie. Den er regissert av den allsidige
mesterregissøren Billy Wilder, som også
står bak fantastiske filmer som Double
Indemnity, Sunset Blvd. og The Apartment. Wilder var en sann auteur, og
både skrev og regisserte alle filmene
sine. Ingen andre skrev manus som
Det er en hellig treenhet jeg ser etter i en
film: Godt manus, godt skuespill, og god
musikk. Dette er for meg de viktigste elementene i en film, og Some Like It Hot
har dem alle. Dette er min favorittkomedie, og jeg kan se den om og om igjen.
Kveldsvisning
Jørgen Egner Granerud
14. feb. kl. 15:00
Taxidermia
Gyorgy Palfi, Ungarn, 2006, 1:31
En surrealistisk og bekmørk meditasjon over ungarsk historie, fortalt gjennom tre generasjoner med besettelse.
György Pálfis Taxidermia forteller historien om tre menn, bestefar, far og sønn,
og deres altoppslukende besettelser,
satt til tre viktige perioder i ungarsk historie. Filmen starter i kjølvannet av andre
verdenskrig, med å fortelle historien om
den unge soldaten Vendel som bor sammen med sin overordnede. Vendel er
sykelig besatt av sex og bruker meste­
parten av sin del av filmen til å knulle
det meste som rører seg, samt en rekke
[ting] som ikke gjør det. Dette resulterer
i unnfangelsen av sønnen Kalman, som
tar over stafettpinnen for filmens andre
del. Vi ser Kalman i voksen alder, som
profesjonell kappspiser og på sin side
besatt av mat og kappsising. Kalmans
tid på 1970-tallet skildres, under det sovjetrussiske Ungarns storhetstid, og hvor
han møter sin kone Gizi og unnfanger
en sønn, Lajos, filmens siste potagonist. Filmen hopper så frem til samtidens
Ukraina, der Lajos jobber som taxidermist (utstopper). Lajos skjebnesvangre
besettelse er en etterstrebelse etter
udødelighet, noe han etterstreber med
en svært morbid og nesten uhyggelig
fascinasjon og nøyaktighet i sitt virke.
Taxidermia blander en rekke sjangere,
blant annet trippy surrealisme, body-horror, drama og bekmørk humor. Pálfi baserte manus på en rekke noveller av den
ungarske forfatteren Lajos Parti Nagy.
Filmen var György Pálfis andre spillefilm
og oppnådde stor suksess over hele Europa, med en Un Certain Regard-visning
på Cannes. Musikksporet er komponert
av brasilske Amon Tobin.
Erik Hjermann
Lørdagsmatiné
7
The Last Days of Disco
Whit Stillman, USA, 1998, 1:53
26. feb. kl. 20:00
Whit Stillman gir oss en sjarmerende og vittig filmatisering
av discoens siste dager i USA.
8
Handlingen dreier seg rundt to unge
damer fra Manhattan under Discoens
siste dager tidlig på 80-tallet. Vi følger et komplisert vennskap mellom Alice (Chloë Sevigny) og Charlotte (Kate
Beckinsale) som begge jobber i et bokforlag og lever bylivet på søken etter
musikk, dans og romantikk. Charlottes
utadvente og krasse personlighet har
en tendens til å manipulere den mer
tilbakeholdne, dog sjarmerende Alice.
Og når discoens tid er i ferd med å forsvinne, ser vennskapet deres ut til å gjøre
det samme.
fra Studio 54. The Last Days of disco er
den tredje i Whit Stillmanns serie «Bourgeois-in-Love series», (som i tillegg til
denne inkluderer Metropolitan (1990)
og Barcelona (1994)), og er i kjent stil
preget av vittig og satirisk dialog. Stillman forsøker å fremstille typiske trekk
ved denne generasjonen i en morsom
og ærlig filmatisering, hvor en pulserende dansemusikk spilles i bakgrunnen
gjennom hele filmen. En humoristisk film
med et snedig manus som fanger interessen med utypiske virkemidler.
Denne tiden var starten på «clubbing»
og filmens tolkning av begrepet ble inspirert av regissørens egne erfaringer fra
nattelivet på Manhattan, derav spesielt
Marthe Heggenhougen
Kveldsvisning
Auteurblikk:
Lars von Trier
Denne vårens auteur i fokus er ingen ringere enn
Skandinavias store provokatør, Lars von Trier.
Og det er slettes ikke for tidlig. Von Trier er en
så viktig stemme i dagens filmlandskap, at et
retrospektivt blikk på filmografien hans alltid er
velkomment. Og etter den noe mye omtalte, og
kanskje litt klønete, lanseringen av storverket
Nymphomaniac i fjor, er det også aktuelt med
et nærmere blikk på dansken.
Enhver regissør med respekt for seg
selv bør ha en trilogi, sies det, og
Lars von Trier har omtrent fire.
Det startet med Europa-trilogien
på slutten av 1980- og begynn­
elsen av 1990-tallet. Så kom
Gullhjerte-trilogien
mot
tusenårsskiftet, den ufullendte Amerika-trilogien på
midten av 2000-tallet og
senest nå depresjons­
trilogien. I løpet av den
første helgen i mars
viser vi en film fra hver
av trilogiene, henholdsvis krigsdramaet Europa
(1991), den hjerteskjærende
gullpalmevinneren Dancer in the
Dark (2000), Dogville (2003) med
det svært spesielle produksjonsdesignet, og von Triers mest
provoserende og omdiskuterte
film, Antichrist (2009).
Benytt anledningen til å gjøre
et dypdykk i en av verdens
mest provoserende, men også
beste aktive regissører.
9
Europa
Lars von Trier, Danmark/Tyskland, 1991, 1:52
7. mars, kl. 15:00
En dyster, eksperimenterende film om perioden i Tyskland
like etter andre verdenskrig.
Den tidlige karrieren til Lars von Trier
er trolig hans mest ukjente. Hans første
ordentlige spillefilm var Forbrytelsens
Element (1984), som han vant en pris
i Cannes for. Deretter fulgte Epidemic
(1987), som ble den andre filmen i hans
Europa-trilogi, som da ble avsluttet med
Europa i 1991. Trilogiens overordnede
tema er den sosiale krisen og traumet
som har fulgt den europeiske kulturen i
tiden etter andre verdenskrig.
Europa handler om en amerikaner som
tar jobb i jernbanen i Tyskland like etter krigens slutt. Hans opphold i landet
går ikke upåaktet hen, da den politiske
situasjonen fremdeles er svært sensitiv.
Hans ønske er å være nøytral og være
til hjelp med gjennoppbyggingen av
landet, men han finner seg utnyttet av
10
Auteurblikk: Lars von Trier
både amerikanere og rike tyskere. Filmen er en dyster fortelling, skutt i dunkelt svart-hvitt, men i god eksperimentell
stil, kommer fargene også til syne noen
få ganger. Spenstig er også bruken av
en fortellerstemme som snakker i andreperson, som gir Europa en svært
poe­tisk atmosfære.
Von Triers skapte også med denne filmen oppmerksomhet for sin opptreden
i filmfestivalen i Cannes. Filmen mottok
tre priser, blant annet den prestisjetunge
juryprisen, men da von Trier oppdaget
at han ikke vant selve gullpalmen, skal
han visstnok ha vist juryen fingeren og
stormet ut av salen. Og dette var bare
starten på hva filmverdenen hadde i
vente.
Eivind M. Nordengen
7. mars, kl. 17:30
Dancer in the Dark
Lars von Trier, Danmark, 2000, 2:20
Musikal, dogme og melodrama om hverandre i en hjerteskjærende fortelling om trolig filmhistoriens veneste virkelighetsflukt.
Selma Jezkova er en fattigslig og selvoppofrende alenemor med en arvelig sykdom, som gjør at hun gradvis mister synet. I frykt for at sønnen skal gjennomgå
samme skjebne, arbeider hun hardt på
fabrikken for å samle inn penger til ham
og en avvergende operasjon. Som flukt
fra realitetens harde kår, dagdrømmer
Selma at livet er en musikal.
Dancer in the dark tilhører Lars von Triers Gullhjerte-trilogi, som sammen med
Idiotene og Breaking the Waves, følger
kvinnelige hovedpersoner som forblir
naive og gode tross deres kontrast­
erende handlinger. Uskyldigheten selv,
Selma, spilles av artisten Björk, som
mottok Cannes-pris for sin eksepsjonelle
filmdebut. Dette er en hjerteskjærende
film, som kinematografisk beveger seg
i Dogme-landskap, samt sjangermessig
leker med både melodrama og musikal.
Sammen med Björks unike røst, serveres vi fengslende danse- og sangnumre, og filmen mottok Oscar-nominasjon
for sangen “I’ve seen it all” med selveste
Thom Yorke fra Radiohead på vokal.
Dette er intet annet enn en kompromissløs følelsesmanipulasjon av en film,
som bevisst søker å rive deg emosjonelt
i stykker. Dancer in the dark er en est­
etisk så vel som musikalsk opplevelse,
og helt klart et av von Triers aller største
verk. Filmen medførte Cannes’ Palme
d’Or-pris, og med en casting bestående
av nevnte Björk, Catherine Deneuve,
David Morse og Peter Stormare, er dette
en rent ut makeløs og storartet filmopplevelse som tar katarsis til fullstendig
nye høyder.
Kristine Tingvik Aas
Auteurblikk: Lars von Trier 11
Dogville
Lars von Trier, Danmark, 2003, 2:58
8. mars, kl. 15:00
Lars von Triers minimalistiske film spiller på følelsene til
det maksimale.
En ung kvinne søker tilflukt i en fredlig
småby i Colorado. Her gjør hun sitt for
å skjule en mørk hemmelighet om sin
fortid samtidig som hun må tjene beboerenes tillitt. En tillitt det skal vise seg
at hun må gå langt over sine grenser for
å tilfredsstille da de stadig krever mer
enn det mulige.
Dogville er en fabel om menneskedyret
i all dets styggelighet. Lars Von Triers
første film i den ufullendte Amerika-trilogien (Manderlay fra 2005 er hittil siste
film) er satt sammen av et svært sterkt
skuespillensemble bestående av navn
som Nicole Kidman (hovedrollen), Lauren Bacall, James Caan og Paul Bettany med John Hurt som fortellerstemme.
Dogville er oppsiktsvekkende først og
fremst fordi Trier har valgt å fjerne alle
12
Auteurblikk: Lars von Trier
kulisser fra filmens mise en scène, det
eneste som består er noen få rekvisitter, samt forklarende hvite streker for
å illustrere rom i en ellers mørk omgivelse. Lydeffektene til disse manglende
kulissene er fortsatt med: dører som
åpnes og lukkes, eller lyden av en bjeffende hund visuelt representert av hvite
streker på bakken. Likevel er det lett å
være med på spillet von Trier setter opp,
vi fyller selv inn de blanke flatene. En
genial teknikk for å gjøre oss til aktive
tilskuerene som investerer oss selv i filmen. Filmen innehar de kvaliteter som
von Trier er så god på, den spiller på alle
strenger av følelsesregisteret med høye
toner. Den er morsom, sjarmerende og
høyst forstyrrende.
Øystein Egge
8. mars, kl. 18:30
Antichrist
Lars von Trier, Danmark, 2009, 1:48
Kontroversiell kjønnskamp i Eden.
I Antichrist følger vi et sørgende par,
som får livene ødelagt etter en trau­
matisk hendelse. Hun graver seg ned i
dyp depresjon, mens Han forsøker å dra
henne opp igjen. Sammen flykter de til
hytta i skogen, hvor det viser seg at betydelig større ting enn sorg, finner sted.
dring, og ble velfortjent belønnet med
Cannes-pris for Beste skuespillerinne.
Von Trier fikk selv en Palme d’Or-nominasjon.
Antichrist er første film i von Triers
såkalte depresjonstrilogi, ved siden av
Melancholia og Nymphomaniac. Ekstrem i både sin eksplisitte skildring av
sex og vold, samt ideologikritisk i sine
tvetydige kjønnsfremstillinger, er dette
en uunngåelig diskusjonstrigger. Ikke
minst er Antichrist en stilistisk nytelse,
og intet annet enn fortryllende hva sin
mørke estetikk angår. Et intenst, ryst­
ende og provokativt verk av en av samtidens aller største filmkunstnere!
Denne gang er det skrekkfilmsjangeren,
som Lars von Trier ønsker å utforske.
Her tegnes et destruktivt og kompromissløst univers, hvor depresjon og galskap smelter over i hverandre. Filmens
mottakelse i 2009 var mildt sagt splittet,
og von Trier ble kalt alt fra “geni” til “misogynist”. Med kun to skuespillere på
lerretet, omfavner Willem Dafoe logikken som Han, og Charlotte Gainsbourg
naturen som Hun. Gainsbourg gjør intet Kristine Tingvik Aas
annet enn å briljere i sin fallende skil-
Auteurblikk: Lars von Trier
13
Laurence Anyways
Xavier Dolan, Canada, 2012, 2:48
19. mars, kl. 20:00
Xavier Dolans kunstneriske gjennombrudd og hans første
store mesterverk er Laurence Anyways.
Regissør Xavier Dolan er et lite vidunderbarn. I år blir han 26 år gammel, og
har allerede fem spillefilmer på CV-en,
hvorav én hadde premiere i filmfestivalen i Venezia, og de fire andre hadde
Cannes-premiere. Hans seneste film,
Mommy, deltok til og med i hovedkonkurransen og vant juryprisen – en
bragd de færreste i midten av 20-årene
kan skryte på seg.
les, og ønsker å prøve å få det til å fungere. Historien følger dem over en periode på ti år, og det er til tider humoristisk
og til tider hjerteskjærende å se dem
prøve på dette som umulig kan fungere.
Historien er rørende nok i seg selv, men
det som virkelig gjør Laurence Anyways
til en lekker film er måten den er skrudd
sammen på. Filmen veksler mellom
sekvenser med mye dialog og med noen
av de kuleste musikkmontasjene som er
Laurence Anyways er et kunstverk laget på film.
uten like, og en skildring av den store,
umulige kjærligheten. Laurence (Mel- Laurence Anyways er et audiovisuelt
vil Poupaud) er en mannlig skolelærer mesterverk som gjør seg aller best
som plutselig finner ut at han egentlig på stort lerret og med høy lyd. La ikke
ønsker å være en kvinne. Dette skaper denne unike muligheten gå fra deg til
naturligvis problemer for hans forhold å se denne flotte filmen av en av de
til kjæresten Frederique (Suzanne Clé- mest talentfulle og fremadstormende
ment). Men på tross av denne plutselige filmskaperne.
endringen, elsker de hverandre fremdeEivind M. Nordengen
14 Kveldsvisning
28. mars, kl. 15:00
Life of Brian
Terry Jones, Storbritannia, 1979, 1:34
“Filmen som är så rolig att den är förbjuden i Norge”
Life of Brian er den populære komikergruppa Monty Pythons tredje og nest siste
kinofilm. Den er også, i manges øyne, deres beste film. Man kan selvsagt diskutere
om det er den morsomste, men man kan
vanskelig bestride at det er deres mest
fullkomne film. Life of Brian er den eneste
av filmene deres som har en hovedperson
man følger hele filmen gjennom i en sammenhengende historie.
Graham Chapman spiller Brian Cohen,
en ung jøde, født på samme natt som Jesus, i nabostallen. Filmen finner sted i år
33 e.k. hvor Brian lever i Jerusalem sammen med sin enslige mor (spilt av Terry
Jones). Brian ønsker å gjøre opprør mot
romernes tyranni og slutter seg derfor
til the People’s Front of Judea, en motstandsgruppe. Brian havner deretter i en
rekke problemer med romerne, bl.a. en
streng centurion (John Cleese), Pontius
Pilatus (Michael Palin) og hans venn Biggus Dickus (Chapman igjen). Samtlige
medlemmer av gruppa spiller som vanlig
et bredt spekter av roller, i tillegg til hovedfigurene nevnt over.
På grunn av sin harselering med religion
var Life of Brian svært kontroversiel. Her
i Norge ble filmen innledningsvis totalforbudt, før den kom på kino mot slutten av
1980. Med 18-årsgrense. Forbudet førte
til at filmen i Sverige ble markedsført med
teksten “filmen som är så rolig att den är
förbjuden i Norge”. Filmen gjør ikke narr
av noen bestemt religion, men heller religion i seg selv, og dette er nok den egentlige grunnen til at så mange hadde et
problem med den. Dvs. av de som faktisk
så den. Fordommer og trangsynthet var
nok en enda viktigere faktor.
Jørgen Egner Granerud
Lørdagsmatiné
15
I fokus:
Andre verdenskrig
Også i dette semesteret ønsker vi å
gjøre et dypdykk i et tema. I år er det 70
år siden andre verdenskrig tok slutt, og
hva passer vel da bedre enn å hoppe
inn i krigsfilmens verden.
På tross av at arrangementet vårt starter på den ikke helt tilfeldige datoen 9.
april, som forøvrig også markerer 75 år
siden den tyske invasjonen av Norge,
ligger vårt fokus på den internasjonale
krigføringen. Vi viser fire vidt forskjellige
filmer som vi håper kan gi et lite overblikk over grusomhetene som verdenshistoriens største krig førte med seg.
Vi starter med Richard Attenboroughs
storslåtte A Bridge Too Far, med en
haug av klassiske skuespillere med,
som skildrer krigføringen som var gjort.
Så viser vi to filmer som ser krigen fra
det uskyldige offerets øyne: den japanske animasjonsfilmen Ildfluens grav av
Isao Takahata og Elem Klimovs grus­
omme skildring Gå og se. Seansen
avsluttes i lettere modus med Charlie
Chaplins Diktatoren, en parodisk imitasjon av Hitler og nazismens europeiske
styre.
I tillegg til disse filmene, planlegges
det også visninger av noen kortfilmer
og foredragsholdere til å tematisere filmene. Mer informasjon kommer etter
hvert.
*Med forbehold om endringer
16
9. april, kl. 19:00
A Bridge Too Far
Richard Attenbourough, USA, 1977, 2:55
Den storslåtte fortellingen om en ambisiøs plan fra de allierte, som skulle gjøre slutt på andre verdenskrig allerede
i 1944.
A Bridge Too Far forteller historien om
“Operasjon Market Garden”, en opera­
sjon som ved hjelp av lynrask pansret
fremrykning og store mengder fallskjerm­
tropper skulle okkupere tre viktige broer
i tysk-okkuperte Holland og på denne
måten trenge inn i selve Tyskland. Den
enorme operasjonen, som på mange
områder var på størrelse med D-dagen,
var kun overstått av filmens budsjett og
enorme stjernegalleri, med roller spilt av
Anthony Hopkins, James Caan, Sean
Connery, Laurence Olivier, Gene Hackman, Michael Caine, Robert Redford
og vår egen Liv Ullmann. Filmen har et
svært stort spekter og tar for seg alle aspektene ved kampene. De amerikanske,
britiske, tyske, polske og nederlandske
er grundig dekket, noe som er ganske
utypisk for en krigsfilm fra denne tiden.
Filmen er regissert av Richard Atten­
borough og basert på boken med
samme navn, skrevet av Cornelius
Ryan. Filmen er for øvrig produsert av
Joseph E. Levine (The Lion in Winter,
The Graduate). Filmen har, som navnet
antyder, en noe negativ vinkling på en
operasjon hvis suksess var noe tvilsom.
Denne negativiteten til en alliert operasjon har blitt trukket frem som en mulig
grunn til at filmen gikk ganske dårlig på
kino USA og ble fullstendig ignorert i Oscar-sammenheng.
Erik Hjermann
I fokus: Andre verdenskrig
17
Ildfluens grav
Isao Takahata, Japan, 1988, 1:29
9. april, kl. 22:00
Hvorfor slukner ildfluer så fort?
Dette spørsmålet oppsummerer egentlig Isao Takahatas vakre krigsrefleksjon,
Ildfluens grav. Filmen handler om den
unge gutten Seita og lillesøsteren Setsuko som prøver å overleve på egenhånd etter at moren deres blir drept i et
bombeangrep under brannbombingen
av Kobe mot slutten av krigen. Innledningsvis får de bo hos tanten sin, men
det oppstår konflikt fordi hun synes de er
late, og bortskjemte. Seita bestemmer
seg da for å prøve å ta vare på søsteren
sin helt alene.
Mange forbinder animasjonsfilm med
tøysete, barnslig eskapisme, men Ildfluenes grav er alt annet. En brutalt realistisk skildring av barns lidelse under
krig, som sitter i lenge etter at man har
sett den. Som tapere av andre verdenskrig er det ikke fullt så enkelt for japanere å lage krigsfilm. Ildfluenes grav
18 I fokus: Andre verdenskrig
klarer likevel på mesterlig vis å fortelle
en historie som viser lidelsen folket ble
utsatt for, samtidig som den kritiserer japanske holdninger og nasjonalisme.
Historien er hentet fra en bok skrevet av
Akiyuki Nosaka, som bygger på hans
egne opplevelser under krigen, da han
prøvde å ta vare på sin seksten måneder gamle søster. Han feilet, og Seitas
lidelser kan sees på som en selvpålagt
straff for dette. Regissøren Isao Takahata opplevde også å skilles fra familien
sin under brannbombingen, og selv om
det bare var to dager, var det det verste han har opplevd. Dette er altså en
svært personlig film for skaperne, og det
merkes. Denne historien kunne ikke blitt
fortalt av hvem som helst.
Jørgen Egner Granerud
11. april, kl. 15:00 Gå og se
Elem Klimov, Hviterussland, 1985, 2:16
Gå og Se er den mest smertefulle og sublime skildringen
av krig som noen sinne er blitt fremstilt.
Gå og Se (Idi i Smotri) ble den russiske
regissøren Elem Klimovs siste film og
kronen på verket i en svært spennende
filmografi. Filmen skildrer nazi­stenes
herjing av en landsby i Hvite­russland under krigen og gjør det uten tilsløring. Krigen portretteres gjennom øynene til den
unge gutten Flyora (Aleksei Kravchenko) og jenta Glasha (Olga Mironova).
Vi får ta del i deres reise fra uskyldens
tilværelse til et møte med en virkelighet
som overgår selv det verste mareritt.
Uttrykket skapes gjennom bruken av et
mesterlig lyddesign, montasjesekvenser
og skuespillere som leverer noen av de
sterkeste rolletolkningene fanget til film.
Unge Flyora går fra en håpefull unggutt
via galskap til å ligne en gammel mann i
løpet av filmens påkjenninger. Det er lett
å forstå da det blant annet ble brukt ekte
kuler under innspillingen for å øke realismen. Det er en lang vei fra noen glorifiserende krigsfilm til Gå og Se, filmen
har også blitt omtalt som det nærmeste
kunsten har kommet noen nøyaktig forFilmen balanserer mellom realisme midling av grusomhetene og dehumanog et drømmende surrealistisk uttrykk, iseringen bak de historiske hendelsene.
et uttrykk som i stedet for å skyve oss
vekk heller trekker oss dypt inn til et milØystein Egge
jø som får mørkets hjerte i Apokolypse
Nå! til å fremstå som et hyggelig sted.
I fokus: Andre verdenskrig
19
Diktatoren
Charlie Chaplin, USA, 1940, 2:05
11. april, kl. 18:00
Chaplins politiske satire og parodi på Hitler er fortsatt like
tankevekkende og hysterisk morsom den dag i dag.
Charlie Chaplins politiske satire fra 1940
er fortsatt en svært morsom og beundringsverdig oppfinnsom film og dens
satiriske kvaliteter sitter fortsatt som et
skudd den dag i dag. Det er i det hele tatt
noe tidløst over Chaplins mesterstykke.
Hitler og Chaplin kunne ikke vært lenger
fra hverandre som personligheter, men
utseendemessig var de påfallende like
(mye på grunn av høyden og signaturbarten hos dem begge). Chaplin fant
vistnok sin inspirasjon til karakteren
Hynkel gjennom filmopptak av Hitlers
taler samt gjentatte gjennomsyn av Leni
Riefenstahls Viljens Triumf (1935), noe
man kan se tydelig i hans energiske taler på tulle-tysk. Chaplin makter å latterliggjøre Hitler (Adenoid Hynkel), Goebbels (Garbitsch) og Mussolini (Benzino
20
I fokus: Andre verdenskrig
Napaloni) i deres respektive hjemland
Østerrike (Osterlitch), Tyskland (Tomania) og Italia (Bacteria).
På tross av den svært lattermilde tonen
har filmen også alltid et klart alvor i undertonene, et kjennetegn hos Chaplin
i flere av hans mest kjente filmer, som
blant annet behandler forskjellsbehandling og fattigdom. De nevnte undertonene blir desto klarere når vi ser The
Great Dictator i retrospektiv, vel vitende
om utfallet av krigen. Det er bare å glede
seg til å se Hynkel danse mens han leker
seg med verden i form av en badeball av
en globus, eller Chaplin/Hynkels tanke­
vekkende tale i slutten av filmen.
Øystein Egge
William Friedkin, USA, 1977, 2:01
Sorcerer
18. april, kl. 15:00
Friedkins personlige favoritt, en drivende god thriller med
kunstneriske ambisjoner.
Etter å ha vunnet Oscar for beste regi­
ssør for The French Connection i 1971
og levert en av filmhistoriens mest skremmende filmer med Eksorsisten i 1973 tok
Friedkin voldsom sats for å skape sin
egen versjon av Henri-George Clouzots
thriller-klassiker Fryktens Lønn (1953).
Sorcerer ble, som sin forgjenger, en virtuos øvelse i filmskaping og i følge Friedkin
selv hans absolutt beste film.
Filmen tar utgangspunkt i fire ulike menn
fra ulike hjørner av verden som på grunn
av etterlysninger i sine respektive hjemland befinner seg i en fattig landsby i
Sør-Amerika. Grunnet en oljeutblåsning
i nærheten rekruteres mennene til et
ekstremt farefult oppdrag som går ut på
å frakte erodert dynamitt med lastebiler
gjennom jungelen for å sprenge olje­
brønnen. De blir, på tross av sine uenigh-
eter, nødt til å sammarbeide, da den minste vibrasjon kan utløse dynamitten.
Filmen inneholder lite dialog, men et lydspor strekt krydret med effekter typisk for
Friedkin. Filmens ordknappe firkløver,
med Roy Schneider i spissen, fremmer
en kraftfull følelse av nerver i høyspenn
og mannlig temperament som kan eksplodere når som helst. Den instense
spenningen pakkes inn av en fantastisk
mørk fargepallett, potente eksposisjoner og et råstilig synthspor av gruppen
Tangerine Dream. Om spenningsmomentene ikke er nok er filmen også rik på
symbolikk og en kan ymte likheter med
f.eks. Apokalypse Nå!. Sorcerer er et
oppsiktsvekkende skaperverk med en
voldsom logistikk og en farefull ferd også
for filmteamet.
Øystein Egge
Lørdagsmatiné 21
Don’t look back
D. A. Pennebaker, USA, 1967, 1:36
30. april, kl. 20:00
Observerende dokumentar om et av popmusikkens
største ikoner.
Don’t Look Back er en av de kuleste
dokumentarene som er laget. Den følger Bob Dylan på hans turné i England i
1965, da han opplevde stor suksess med
sangen “The Times They Are A-Changing”. Filmens regissør, D. A. Pennebaker, stod selv for foto. Filmen er en såkalt
observerende dokumentar, som vil si at
kameraet er tilstede i situasjoner uten
å bryte inn med spørsmål eller andre
kommentarer, og bare observerer. Intervjuer er det likevel flere av, men ingen
gjort av filmskaperen. De som får Dylan
i tale er journalister og forståsegpåere
han møter på sin vei. Disse får svar utifra Dylans humør - han er ofte kranglete!
Vi møter flere fasetter av Dylan i løpet
av filmen, for kameraet er med ham i
mange forskjellige situasjoner. Dylan lar
dem være med på det meste, men sier
også stopp når han har fått nok.
22 Kveldsvisning
Filmen ble laget på oppdrag for en kino
i San Francisco, hvor den gikk et helt
år etter at den kom ut i 1967. Den ble
en populær kultfilm, og populariteten
har bestått. Senest i fjor kåret Sight and
Sound den til tidenes niende beste dokumentar.
Hvor sannferdig er bildet denne dokumentaren gir av Bob Dylan? Det vet
bare mannen selv, men her får vi i hvert
fall et spennende inntrykk av hvordan
det var å være med Dylan anno 1965.
Og filmens uttrykk er akkurat sånn vi
tenker at det bør være med en artist som
denne; intimt, håndholdt kamera, i stilig
svart-hvitt.
Jørgen Egner Granerud
16. mai. kl. 15.00
Eggs
Wim Wenders, 2011, Tyskland
Et finurlig og humoristisk portrett av inngrodde, gamle
gubber fra en av Norges fremste auteurer.
De pensjonerte brødrene Far og Moe
har alltid vært sammen, med unntak av
Fars lille mopedtur til Sverige under krigen. Med en rutinefylt hverdag, er livet
forutsigbart og lunt. Så ringer telefonen,
og resultatet av Fars to dagers-utflukt
ender opp på døra: Hans handikappede
sønn, Konrad. Stabilitet blir til sjalusi, og
huset viser seg å være langt ifra stort
nok til alle tre.
Eggs er en høyst original og lavmælt dramakomedie, satt til et særegent og detaljrikt univers med absurditet og humor
rundt hver sving. Filmen er Bent Hamers
første langfilm, og mottok kritikerprisen i Cannes for Beste ny­kommer, samt
tilsvarende priser i både Moskva og Toronto. Hamer er en av vår tids viktigste
norske auteurer, og en av våre mest internasjonalt hyllede - om enn mer anerk-
jent i utland enn hjemland. Hamer både
skriver, regisserer og produserer selv,
og senest i 2014 prydet han kinolerretet
med Norges Oscar-kandidat for 2015,
1001 gram. Hans tidligere verk, O’Horten, var Norges Oscar-bidrag i 2007, og
ellers har perler som Salmer fra kjøkkenet og Factotum mottatt bred ros.
Eggs er intet unntak, og er første film i
Hamers såkalte “Gammelmann”-trilogi.
En velkalkulert film ned til hver minste
detalj, med ingen ringere enn Erik Poppe
som fotoansvarlig. Hamer slipper oss
inn i et univers ulikt noe annet, og oppmuntrer til humring så vel som sympati
med sine merkverdige karakterportrett.
En finurlig film om medmenneskelige
relasjoner, isolasjon og fremmedfrykt.
Kristine Tingvik Aas
Lørdagsmatiné 23
A short film about love
A short film about killing
Krzyztof Kieslowski, Polen, 1988, 1:26, 1:24
21. mai, kl. 19:00
Med begjær på den ene siden, og dødsstraff på den andre, er dette to rystende og stilistisk fengslende verk fra en
av samtidens mest hyllede auteurer.
Polske Krzysztof Kieślowski (1941-1996)
står i dag som en av samtidens mest anerkjente auteurer, og er særlig kjent for
sin såkalte Tre farger-trilogi bestående av
filmene Blå, Hvit og Rød, samt filmserien
Dekalog. Sistnevnte består av ti timelange
filmer, som ble vist på polsk fjernsyn i
1989. Med tematisk utgangspunkt i De ti
bud, tar hver enkeltfilm for seg ett av disse.
Det er ut ifra Dekalog at A short film about
love og A short film about killing (1988)
har sine opphav, som utvidelser til selvstendige langfilmer. I førstnevnte berøres
det sjette bud, som tilsier at du ikke skal
bryte ekteskapet. Her portretteres begjær
i et lavmælt romansedrama. Voyeurismen
omfavnes i filmens skildring av en ung og
avstandsforelsket mann, som bruker fritiden på å spionere på nabokvinnen. A short
24 Kveldsvisning: DOUBLE BILL
film about killing er på sin side et krimdrama, som i sin skildring av to vidt forskjellige drap - et individuelt og et statlig, reiser
spørsmål vedrørende dødsstraff. Her er
det (ikke overraskende) det femte bud - du
skal ikke slå ihjel, som står i fokus.
Sistnevnte mottok hele to Cannes-priser samme utgivelsesår, samt en Palme
d’Or-nominasjon. Filmens grafiske skildringer sjokkerte attpåtil såpass at hjemlandet, Polen, utsatte dødsstraff over
en hel fem års-periode. Begge verkene
prydes av regissørens lange karrieresamarbeid med komponisten Zbigniew
Preisner, og er absolutt begge to fascinerende severdigheter av både narrative,
stilistiske, ideologiske og ikke minst inntrykksrike grunner.
Kristine Tingvik Aas
Castaway on the moon
6. juni, kl. 15:00
Hae-jun Lee, Sør-Korea, 2009, 1:56
En sjarmerende og hjertevarm sør-koreansk komedie om
ensomhet og fremmedgjøring.
Castaway on the Moon, eller Kimssi
Pyoryugi på koreansk, er en romantisk
komedie regissert av Lee Hae-jun. Filmen begynner, tilsynelatende ganske
deprimerende, med et selvmordsforsøk
fra en av filmens protagonister, Mr. Kim,
som nettopp er blitt dumpet, samtidig
som han befinner seg i bunnløs gjeld.
Når han forsøker å gjøre slutt på det
hele hopper han fra en av broene som
krysser Han-elven midt i hovedstaden
Seoul. Til hans store frustrasjon oppnår
han kun å hoppe i elven, for så å bli skyldt i land på en liten øy under broen, hvor
ingen av innbyggerne i millionbyen kan
hverken se eller høre ham. Mens vi ser
Mr. Kim forsøke å overleve på øyen, og
omsider finne frem til en ny tilverelse, blir
vi intodusert for filmens andre protagonist, Mrs Kim. Mrs Kim er agorafobisk
og har levd helt isolert i et rom i hennes
foreldres blokkleilighet i lang tid. Hun
får tilfeldigvis øye på Mr. Kim nede på
øyen og blir etter verdt svært facinert av
hans noe eksentriske oppførsel. Båndet
mellom de to isolerte og adskilte menneskene utvikler seg i løpet av filmen til en
merkelig og romantisk symbiose.
Castaway on The Moon har i tillegg til
en koselig og romantisk historie, og
noen til tider hysterisk morsomme scener, en veldig interessant samfunnskritisk
vinkling. De to hovedpersonenes totale
isolasjon midt i en moderne storby, både
mutters alene og omringet, gir et veldig
relevant blikk på det moderne, urbane
livet, men heldigvis uten at det blir for
prekende.
Erik Hjermann
Lørdagsmatiné
25
24.-26. mars
NORSK STUDENTFILMFESTIVAL 2015
25.-27. mars
Filmpåmelding
15. februar
www.amandusfestivalen.no
www.studentfilmfestival.no
26
FILMQUIZ
God stemning
Fine premier
Gratis inngang
Annenhver tirsdag kl. 21.00
27
Med forbehold om endringer i programmet.
Følg oss på Facebook:
facebook.com/LillehammerFilmklubb
eller sjekk ut nettsiden vår
www.l-fk.no