1. No category

Engletreet
Lucinda Riley
Engletreet
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lucinda Riley
Originalens tittel: The Angel Tree
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Copyright © Lucinda Riley, 2014
Norsk utgave:
© CAPPELEN DAMM AS, 2015
ISBN 978-82-02-45873-7
1. utgave, 1. opplag 2015
Omslagsdesign: Miriam Edmunds
Sats: Type-it AS, Trondheim
Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015
Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den
utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med
Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Til min søster Georgia
Julaften 1985
Marchmont Hall, Monmouthshire, Wales
Kapittel 1
David Marchmont kastet et blikk bort på passasjeren før han
på nytt konsentrerte seg om å manøvrere bilen bortover den
smale veien. Snøen lavet ned for alvor nå og gjorde veien, som
allerede var iset og farlig glatt i forveien, enda mer utfordrende.
«Det er ikke langt igjen nå, Greta, og det ser ut som vi har
klart det akkurat i tide. Jeg tror ikke denne veien er farbar i
morgen tidlig. Er det noe her som virker kjent for deg?» tilføyde han nølende.
Greta snudde seg mot ham. Den porselensglatte huden
hadde ingen rynker ennå, selv om hun var blitt åtteogfemti
år, og de store, blå øynene dominerte ansiktet, som David alltid hadde sammenlignet med en forseggjort dukke. Fargen var
ikke blitt mattere med alderen, men øynene lyste ikke lenger av
iver eller sinne. Lyset bak dem var forsvunnet for lenge siden,
og nå var de like uttrykksløse og uskyldige som den livløse porselensetterligningen hun minnet ham om.
«Jeg vet at jeg har bodd her en gang i tiden, David. Men jeg
husker det ikke, beklageligvis.»
«Ikke bry deg om det,» trøstet han, for han visste hvor sterkt
det gikk inn på henne. Samtidig tenkte han at hvis han kunne
ha slettet sine minner om det første, knusende synet av barndomshjemmet etter brannen – den skarpe eimen av forkullet
treverk og røyk satt i ham den dag i dag – ville han utvilsomt
gjort det. «Marchmont er selvfølgelig på god vei til å bli restaurert nå.»
«Ja, David. Jeg vet det. Du fortalte det da du spiste middag
hos meg i forrige uke. Jeg hadde laget lammekoteletter, og vi
9
drakk en flaske sancerre,» sa hun oppgitt. «Du sa at vi skulle
bo i selve huset.»
«Det stemmer,» nikket David rolig. Han forsto Gretas
behov for alltid å gi en presis fremstilling av alle detaljer om
nåtiden, nettopp fordi fortiden forut for ulykken var utilgjengelig for henne. Tro om det virkelig var en god idé å ta med
Greta tilbake til Marchmont for å feire jul, funderte han mens
dekkene på bilen kjempet for å beholde grepet på det sleipe underlaget oppover den slake bakken foran dem. Ærlig talt var
han blitt forbauset da hun omsider takket ja til invitasjonen,
etter at han i årevis hadde forsøkt å overtale henne til å våge
seg ut av leiligheten i Mayfair, og alltid hadde fått et bestemt
«nei» til svar.
Etter tre års omhyggelig renovering for å bringe huset tilbake til en størst mulig likhet med den tidligere prakten, følte
han i det minste at dette var det rette øyeblikket for henne å
oppleve gjensynet. Og av en eller annen grunn, helt uventet,
hadde hun følt det samme. Huset var i hvert fall fysisk varmt
og behagelig. Men hva det følelsesmessige angikk, var han ikke
på langt nær sikker – og det gjaldt dem begge to, slik omstendighetene var …
«Det begynner å mørkne alt,» kommenterte Greta fredelig.
«Og klokken har bare så vidt passert tre.»
«Ja, men jeg håper lyset varer lenge nok til at vi i det minste
får et glimt av Marchmont.»
«Der jeg bodde før.»
«Ja.»
«Sammen med Owen. Mannen min. Som var din onkel.»
«Ja.»
David visste at Greta bare repeterte detaljer fra den fortiden
hun hadde glemt. Som om hun skulle opp til eksamen. Og det
var han som hadde vært læreren hennes. Legene hadde gitt
ham beskjed om å styre klar av alle traumatiske hendelser, men
gjerne nevne navn, datoer og steder som kunne røre ved noe
i underbevisstheten hennes og kanskje fremskaffe nøkkelen til
den tapte hukommelsen. Av og til når han besøkte henne, og de
satt og snakket sammen, syntes han at han så et glimt av gjenkjennelse i forbindelse med noe han nevnte, men han kunne
10
ikke være sikker på om det var fordi han hadde nevnt det for
henne før, eller fordi hun faktisk husket det. I alle disse årene
hadde legene vært overbevist om at Gretas hukommelse langsomt ville vende tilbake, ettersom det ikke var noen skader å
se på de utallige hjerneskanningene hun hadde vært igjennom
etter ulykken. Men nå hadde de begynt å snakke om et «selektivt hukommelsestap», utløst av ulykken. Etter deres oppfatning ønsket ikke Greta å huske.
David satte ned farten foran den forræderske svingen. Nå
var det bare noen sekunder igjen før porten inn til Marchmont
ville dukke opp. Selv om han var den rettmessige eieren av godset og for tiden brukte en formue på oppussingen av huset, fungerte han likevel bare som en vaktmester. Nå da restaureringen
var nesten ferdig, hadde Gretas barnebarn Ava og ektemannen
Simon flyttet fra portnerboligen, Gate Lodge, og slått seg ned
på selve Marchmont Hall. Og når han døde, var det Ava som
skulle arve eiendommen. Tidspunktet kunne ikke vært bedre,
ettersom hun og Simon ventet sitt første barn om bare noen
uker. Og kanskje dette nye, uskyldige livet kunne viske ut disse
siste årene av familiens historie, der alt hadde gått så forferdelig galt.
Det som gjorde situasjonen enda mer komplisert, var at det
også hadde skjedd en hel del etter at Greta mistet hukommelsen … hendelser han hadde holdt skjult for henne fordi han var
redd for hvordan hun ville reagere på dem. Så lenge hun ikke
husket begynnelsen på alt sammen, kunne man vel umulig forvente at hun skulle klare å takle slutten …?
Resultatet av alt dette var at han og Ava og Simon måtte balansere på stram line under alle samtaler med Greta. De ville
så gjerne stimulere hukommelsen hennes, men samtidig måtte
de hele tiden være forsiktige med hva de snakket om når hun
var til stede.
«Der ser du det, Greta,» sa David idet han svingte bilen inn
gjennom porten og Marchmont dukket opp foran dem.
Huset var bygget i elisabetansk stil og lå plassert lavt i terrenget, mot en horisont av bølgende åser som gradvis steg
oppover mot de majestetiske toppene på Black Mountains
bakenfor. Nedenfor snodde elven Usk seg gjennom dalen, og
11
markene på begge sider var blendende hvite etter det siste snøfallet. De blekrøde gamle mursteinsveggene reiste seg opp i tre
gavler langs forsiden, og lysene fra bilen speilet seg i de smårutete, loddrette vinduene.
Det gamle, knusktørre tømmeret hadde gitt de sultne flammene i brannen noe å sette tennene i, og taket hadde vært
helt ødelagt, men det ytre skallet hadde overlevd. Brannfolkene hadde sagt at det delvis var på grunn av det voldsomme
regnskyllet som hadde brutt løs en times tid eller så etter at
den første lille gnisten hadde kommet på avveie. Naturen selv
hadde reddet Marchmont Hall fra total ødeleggelse, og David
var takknemlig for at det i det hele tatt hadde vært noe igjen å
restaurere.
«Å, David, det er mye vakrere i virkeligheten enn på de bildene du har vist meg,» sa Greta henført. «Og med all denne
snøen ser det jo nesten ut som et julekort!»
David kunne bare si seg enig. Det gylne skjæret fra lamper
som allerede var tent, falt ut gjennom vinduene, og innenfor så
de lysene på et juletre. Det bildet som møtte ham nå mens han
parkerte så nær ved inngangsdøren som han kunne komme,
var noe helt annet enn den kalde, strenge atmosfæren han husket så godt fra barndomshjemmet sitt, og han følte en brå
bølge av glede over denne totale forvandlingen. Kanskje brannen hadde utradert fortiden, billedlig så vel som fysisk. Han
ønsket bare at moren kunne ha vært her og sett hva han hadde
oppnådd.
«Det tar seg virkelig godt ut, ikke sant?», nikket han, åpnet
bildøren og ble møtt av en dusj av snø som skled ned fra taket.
«La oss forte oss inn. Jeg henter koffertene og gavene senere.»
Han gikk rundt bilen for å åpne døren på passasjersiden.
Greta steg forsiktig ut. Hun hadde bare lette spasersko på seg,
og nå sank hun ned i snøen helt til anklene. Blikket hennes flyttet seg fra huset ned til de snødekte føttene, og med ett følte
hun en uventet visshet.
Jeg har vært her før …
Hun sto helt stille, sjokkert over at dette øyeblikket endelig
var kommet, og forsøkte desperat å gripe fatt i det lille fragmentet av et minne. Men det var allerede borte igjen.
12
«Kom igjen, Greta, du blir syk hvis du blir stående her ute,»
sa David og bød henne armen. Sammen gikk de det korte stykket bort til inngangen til Marchmont Hall.
De ble varmt mottatt av Mary, husholdersken som hadde arbeidet på Marchmont i over førti år, og etterpå viste David
Greta opp til rommet hennes, så hun kunne hvile seg etter
turen. Han regnet med at påkjenningen ved å forlate leiligheten for første gang på mange år, kombinert med den lange
turen fra London, måtte ha tatt hardt på henne, både fysisk og
psykisk.
Selv gikk han ned på kjøkkenet på jakt etter Mary. Hun sto
ved den nyinstallerte kjøkkenøya og kjevlet ut deig til kjøttpaier. David så seg om i rommet og beundret de skinnende
blanke benkeplatene og den elegante kjøkkeninnredningen.
Kjøkkenet var det eneste stedet der David hadde gått inn for et
helt moderne design da han planla restaureringen av Marchmont etter brannen. Alle de andre rommene var innredet etter
modell av det gamle interiøret, en utfordrende oppgave som
hadde krevd mange ukers nitide undersøkelser. Han hadde tilbrakt timer og dager med å granske billedarkivene i ulike biblioteker, og han hadde finkjemmet sine egne barndomsminner.
En hel hærskare av lokale håndverkere hadde vært travelt beskjeftiget med å sikre at alt fra skifergulvene til møblene var
mest mulig identisk med det gamle Marchmont.
«Hallo, master David.» Mary så opp og smilte bredt. «Jack
ringte for ti minutter siden for å gi beskjed om at toget til Tor
var forsinket på grunn av snøen. Han regnet med at de ville
være her om en times tid eller så. Han tok Land Roveren, så
de klarer seg fint på tilbakeveien.»
«Bra. Nå, hvordan trives du med det nye kjøkkenet ditt?»
spurte han.
«Det er praktfullt, bach, alt er så nytt og pent,» svarte Mary
med det myke, walisiske tonefallet sitt. «Jeg kan ikke tro at det
er det samme huset. Det er så varmt her nå at jeg knapt nok
trenger å tenne opp i ovnene!»
«Og du er tilfreds med leiligheten din?» forhørte David seg.
Mary hadde mistet mannen sin, Huw, noen år tidligere, og
13
etter det hadde hun følt seg ensom i den lille tjenesteboligen på
eiendommen. Derfor hadde David bedt arkitekten om å innrede en liten leilighet til Mary oppe på det romslige loftet. Etter
det som hadde skjedd den gangen, følte han seg tryggere med å
ha noen boende permanent i huset når Ava og Simon var bortreist.
«Å ja, tusen takk. Og den har en vidunderlig utsikt over
dalen også. Hvordan er det med Greta? Jeg ble ærlig talt
ganske forbløffet da du sa at hun ville tilbringe julen her. Du
store min, jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve det. Hva synes
hun?»
«Hun sa ikke så mye,» sa David, usikker på om Mary siktet
til Gretas reaksjon på renoveringen eller på å være tilbake her
i huset etter så mange år. «Akkurat nå hviler hun.»
«Du så vel at jeg hadde gitt henne det gamle rommet hennes, i håp om at det kunne utløse noen minner hos henne. Men
det ser jo selvfølgelig helt annerledes ut i dag – selv jeg kjenner
det knapt nok igjen nå,» smilte Mary. «Tror du virkelig at hun
ikke vet hvem jeg er? Vi var igjennom litt av hvert sammen den
gangen hun bodde på Marchmont.»
«Du må ikke la det gå inn på deg, Mary. Jeg er redd det er
det samme for oss alle sammen.»
«Nå ja, det er kanskje best at hun ikke husker noe av det
som skjedde,» svarte hun barskt.
«Ja,» sukket David. «Det kommer til å bli en underlig jul,
både på den ene og den andre måten.»
«Det skal være både sikkert og visst, bach. Jeg ser meg stadig
om etter moren din rundt i huset her, og så går det opp for meg
at hun ikke er her lenger.» Mary blunket vekk tårene. «Det
er selvfølgelig verst for deg, master David. Du mistet moren
din.»
«Ja, det kommer nok til å ta tid før vi venner oss til det.
Men nå har vi i det minste Ava og Simon her, og snart melder
den nye generasjonen også sin ankomst. Det er en god hjelp
for oss.» David la en trøstende arm rundt Marys skulder. «Hva
sier du – får jeg lov til å smake på en av de deilige kjøttpaiene
dine?»
14
Ava og Simon kom hjem tyve minutter senere og skyndte seg
inn i stuen der David satt. Den friske malingslukten i rommet
blandet seg med duften av det sprakende bålet i den store peisen.
«Du ser fantastisk ut, Ava. Du formelig strutter,» smilte
David og ga henne en klem før han håndhilste på Simon.
«Jeg vet det – magen har virkelig est ut i løpet av den siste
måneden. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å få en rugbyspiller, enten det nå er gutt eller jente,» svarte Ava med et
kjærlig blikk på Simon.
«Mary serverte te for tyve minutter siden. Skal jeg be henne
om å lage en ny porsjon?» spurte David.
«Jeg skal gjøre det,» sa Simon. «Slå deg ned sammen med
onkelen din så lenge, Ava, og legg føttene opp. Hun ble kalt ut
midt på natten til en ku som hadde problemer med kalvingen,»
tilføyde han som forklaring til David, slo oppgitt ut med hendene og forlot rommet.
«Jeg håper noen er villige til å stille opp for meg hvis jeg får
problemer under fødselen,» parerte Ava med en liten latter idet
hun sank ned i en av de store, polstrede lenestolene. «Simon
maser alltid om at jeg må sette ned tempoet, men jeg er veterinær. Jeg kan ikke bare la pasientene mine dø, kan jeg vel? Jeg
mener, doktoren ville jo ikke bare snu ryggen til meg i en tilsvarende situasjon?»
«Nei, Ava, men det er bare seks uker til fødselen, og Simon
er svært bekymret for at du skal overanstrenge deg. Det er vel
ikke så underlig.»
«Alt blir mye lettere når vikaren kommer etter jul. Men
med det været vi har nå, kan jeg ikke garantere at jeg ikke
blir kalt ut for å varme opp sauer som lider av nedkjøling. Bøndene har gjort en god jobb med å hente dem ned
fra åsene før det dårlige været satte inn, men det er alltid en og annen streifer som blir igjen. Men fortell meg
nå hvordan du har det, onkel David.» Ava hadde alltid
kalt ham onkel, selv om de egentlig bare var tremenninger.
«Jeg har det aldeles utmerket, takk. Jeg spilte inn juleforestillingen i oktober, og etter det … ja, når sant skal sies»
15
– David rødmet i plutselig forlegenhet – «har jeg skrevet på
selvbiografien min.»
«Sier du det?» smilte Ava. «Det blir nok interessant lesestoff.»
«Jeg har jo hatt et spennende liv, men problemet er naturligvis at det er visse deler av det jeg ikke kan snakke høyt om.»
«Nei, selvfølgelig …» Ava ble alvorlig. «Hvis jeg skal si hva
jeg mener, og det pleier jeg jo å gjøre, er jeg nokså forbauset
over at du gikk med på å skrive den i det hele tatt. Du har alltid holdt privatlivet ditt strengt for deg selv.»
«Ja, men dessverre var det en lurvete journalist som bestemte seg for at han ville skrive en uautorisert versjon, så da
kom jeg frem til at det var best jeg presenterte sannheten først.
Så langt jeg kan, omstendighetene tatt i betraktning.»
«Å ja. Da skjønner jeg det. Milde himmel,» sukket Ava.
«Med en filmstjerne til mor og en berømt komiker til onkel
skal jeg hilse og si at jeg har lært å skygge unna alt som heter
berømmelse. Du kommer vel ikke til å nevne noe om … om det
som skjedde med meg, onkel David? Det orker jeg rett og slett
ikke, og særlig ikke etter den gangen jeg ble klint ut over hele
forsiden på Daily Mail sammen med Cheska.»
«Selvsagt ikke, Ava. Jeg gjør hva jeg kan for å holde familien
utenfor. Problemet er at det ikke blir så mye igjen å fortelle.
Jeg har ikke brukt stoff, jeg har ikke hatt nervøse sammenbrudd eller alkoholproblemer, og jeg har ingen kvinnehistorier
på samvittigheten … Så akkurat nå tegner det til å bli en svært
kjedelig bok,» sa han med et ironisk smil. «Og mens vi snakker om kvinner – Tor kan være her når som helst nå.»
«Jeg er så glad hun kommer, onkel David. Jeg er svært
glad i henne. Og jo flere vi blir i julen, desto bedre er
det.»
«Tenk at vi endelig har klart å overtale bestemoren din til å
komme hit.»
«Hvor er hun?»
«Oppe på rommet sitt og hviler.»
«Og hvordan er det med henne?»
«Omtrent som før,» sukket David. «Men jeg er virkelig stolt
av henne fordi hun klarte å samle mot til å komme hit.» Lysene
16
fra en bil feide inn gjennom vinduene. «Der har vi Tor. Jeg går
og hjelper henne inn.»
David skyndte seg ut, og Ava ble sittende igjen og fundere
over det langvarige og lojale vennskapet mellom ham og bestemoren hennes, Greta. Hun visste at de hadde kjent hverandre
bestandig, men hun lurte på hva det var ved Greta som appellerte så sterkt til ham. Hennes kjære grandtante og Davids mor,
LJ, som var død for bare noen måneder siden, hadde sagt at
David alltid hadde vært svært glad i Greta. Og Greta så fremdeles svært ung ut. Det var nesten som om hukommelsestapet
hadde visket ut de fysiske tegnene på de åtteogfemti årene hun
hadde levd, selv om alderen vanligvis pleide å vises i et menneskes ansikt som et ytre, følelsesmessig kart.
Selv om Greta var bestemoren hennes, måtte Ava dessverre
innrømme at hun syntes hun var temmelig overfladisk og
barnslig. De få gangene hun hadde truffet henne i årenes løp,
hadde hun følt det som om hun snakket med et perfekt formet, men fullstendig hult Fabergé-egg. Men på den andre siden
var det jo mulig at den dybden og personligheten hun en gang
hadde hatt, var blitt feid vekk av ulykken. Greta levde som en
eremitt, det var sjelden hun våget seg utenfor leiligheten sin.
Dette var første gang Ava noen gang hadde hørt at hun hadde
vært borte fra den i mer enn noen få timer.
Hun visste at hun ikke måtte dømme bestemoren, siden hun
ikke hadde kjent henne før ulykken. Samtidig måtte hun innrømme at hun alltid hadde sammenlignet henne med LJ, som
med sin ukuelige ånd og sin sprudlende livsglede fikk Greta til
å fremstå som svak og fargeløs, selv etter alt som hadde hendt
henne. Og nå var Greta her for å feire jul sammen med dem,
mens LJ var borte.
Ava fikk en klump i halsen, men hun svelget den resolutt,
for hun visste at grandtanten ikke ville ha ønsket at hun skulle
sørge.
«Nå må vi bare gå på med krum hals,» sa hun alltid når tragedien hadde rammet.
Ava ønsket så inderlig at LJ kunne ha vært her bare litt
lenger, så hun hadde fått oppleve babyen. Heldigvis hadde
hun levd lenge nok til å se Ava gift med Simon, og da hun
17
døde, visste hun at Marchmont – og Ava – var i trygge hender.
David kom inn i stuen igjen sammen med Tor.
«Hallo, Ava. God jul og alt det der. Jøss, så kald jeg er. For
en reise!» Tor gikk bort til det flammende bålet og varmet hendene sine.
«Men du kom da frem, og det i grevens tid, så vidt jeg forstår. Jack sa at de hadde innstilt resten av togene til Abergavenny i kveld,» sa David.
«Ja, jeg må innrømme at jeg ikke følte meg fristet av tanken
på å tilbringe julen i et pensjonat i Newport,» sa Tor tørt. «Og
huset ser fantastisk ut, Ava. Du og Simon må da være overlykkelige!»
«Det er vi,» sa Ava. «Det er så nydelig, og vi er så takknemlige for alt dette, onkel David. Simon og jeg ville aldri hatt råd
til å restaurere det selv.»
«Ja, ja, du vet jo at det blir ditt før eller senere uansett. Å,
der har vi Simon.» David så opp da han kom inn i rommet.
«En kanne nytrukket te – akkurat det vi trenger nå.»
Da Greta våknet etter luren, følte hun seg desorientert og ute
av stand til å huske hvor hun var. Panisk famlet hun etter en
lysbryter i det stummende mørket og fikk omsider tent lyset. Så
satte hun seg opp i sengen og beundret det nyoppussede rommet. Den sterke lukten av frisk maling hjalp henne til å forstå
hvor hun befant seg.
Marchmont Hall … det huset David hadde fortalt henne så
mye om de siste årene. Da hun kom, hadde hushjelpen Mary
fortalt henne at dette en gang hadde vært hennes soverom, og
at det også var her hun hadde født Cheska.
Greta sto opp fra sengen og gikk bort til vinduet. Det snødde
fremdeles. Hun forsøkte å finne tilbake til den flyktige erindringen som hadde streifet henne da hun sto utenfor huset tidligere, og sukket tungt da underbevisstheten fremdeles trassig
nektet å røpe noen av hemmelighetene sine for henne.
Hun følte trang til å friske seg opp litt og gikk ut på det moderne badet som var innredet i tilknytning til soverommet. Så
kledde hun seg i en ny, kremfarget silkebluse hun hadde kjøpt
18
for et par dager siden, la på et lett strøk med leppestift og ble
stående og se på sitt eget speilbilde. Hun grudde seg til å forlate det trygge tilfluktsstedet her på soverommet.
Det hadde kostet henne nesten alt hun eide av mot og krefter å bestemme seg for å feire jul sammen med familien her
på Marchmont. Etter hun hadde sagt ja – og sett Davids forbløffede uttrykk da hun gjorde det – hadde hun opplevd flere
kraftige angstanfall som hadde redusert henne til en søvnløs,
svettende og skjelvende bylt. Hun hadde oppsøkt legen, som
hadde gitt henne betablokker og beroligende piller. Takket
være hans oppmuntring, og ikke minst den nedslående tanken
på å tilbringe enda en trist jul alene, hadde hun klart å pakke
kofferten, sette seg inn i Davids bil og komme seg hit.
Legene ville antagelig ha sagt seg uenige i motivene hennes
– de ville ha kommet med en masse av det vanlige psykobabbelet om at hun kanskje endelig var klar til å gjøre dette, at underbevisstheten hennes omsider vurderte henne som sterk nok
til å tåle å vende tilbake hit. Og sant nok, etter at hun hadde
bestemt seg for å reise, hadde hun drømt en hel masse for første
gang etter ulykken. Det var ingen logikk i drømmene, selvfølgelig, for det var det jo aldri. Men sjokket over å oppleve det legene ville ha omtalt som et «flashback» da hun gikk ut av bilen
og så Marchmont Hall, ga synspunktene deres en viss troverdighet tross alt.
Hun visste at det fortsatt lå mange prøvelser foran henne.
«Samvær med andre mennesker», for eksempel, og det over et
lengre tidsrom. Og blant dem som nå var samlet her for å feire
jul, var det én bestemt person som hun spesielt grudde seg til
å være sammen med. Tor, kjæresten til David.
Greta hadde truffet Tor flere ganger når David hadde tatt
henne med for å drikke te hos henne i leiligheten i Mayfair,
men hun hadde aldri tilbrakt mer enn et par timer sammen
med henne. Og selv om Tor tilsynelatende hadde vært vennlig og høflig og oppført seg som om hun var interessert i det
Greta hadde å si – og det var uansett ikke særlig mye – hadde
hun likevel følt seg underlegen, med en følelse av at Tor behandlet henne som en slags mentalt tilbakestående, senil gammel dame.
19
Greta betraktet sitt eget speilbilde. Hun var kanskje mange
ting, men senil var hun ikke.
Tor var professor ved universitetet i Oxford. Intellektuell,
uavhengig, tiltrekkende på en praktisk måte, tenkte Greta alltid, og så irettesatte hun seg selv fordi hun på typisk kvinnelig
vis forsøkte å latterliggjøre en rival.
Kort sagt var hun alt Greta ikke var, men hun gjorde David
lykkelig, og Greta visste at hun burde være lykkelig for det.
I det minste ville Ava være her sammen med mannen sin,
Simon. Ava, barnebarnet hennes …
Om det var noe ved hukommelsestapet hennes som gjorde
henne særskilt vondt, var det Ava. Hennes eget kjøtt og blod, et
barn født av hennes barn … Greta hadde truffet Ava med jevne
mellomrom gjennom de siste toogtyve årene og likte henne
svært godt, men hun hadde dårlig samvittighet fordi hun ikke
klarte å etablere en så god kontakt med barnebarnet sitt som
hun normalt ville ha gjort. Selv om hun ikke klarte å huske detaljene rundt Avas tilblivelse, burde det vel være et eller annet
dypere bånd mellom dem som hun instinktivt måtte føle?
Greta hadde en fornemmelse av at Ava trodde – på samme
måte som LJ – at hun husket mer enn hun faktisk gjorde, og at
hukommelsestapet bare var en bløff. Men til tross for mange
års behandling hos psykologer og hypnotisører, og alle andre
former for behandling for hukommelsestap hun noen gang
hadde hørt tale om, var det ingenting som rørte seg i henne.
Greta følte det som om hun levde i et tomrom, som om hun
bare var en tilskuer til resten av menneskeheten, som åpenbart
hadde så uendelig lett for å huske.
Det eneste mennesket hun virkelig følte seg knyttet til, var
hennes kjære David. Han hadde vært hos henne da hun omsider slo øynene opp etter ni måneder i koma, og han hadde
brukt de siste treogtyve årene på å ta seg av henne på alle tenkelige måter. Hvis det ikke hadde vært for ham, ville hun sikkert ha mistet alt håp for mange år siden, ettersom tilværelsen
hennes var så uendelig innholdsløs.
Ifølge David hadde de to kjent hverandre i over førti år, helt
siden like etter krigen, da Greta var atten år og arbeidet ved
et teater som het The Windmill. Hun hadde visstnok sagt at
20
foreldrene hennes var blitt drept under luftangrepene på London, men hun hadde aldri nevnt andre slektninger for ham.
David hadde fortalt at de hadde vært svært gode venner, og
hun hadde forstått at det aldri hadde vært annet enn vennskap
mellom dem. David hadde også sagt at hun etter kort tids bekjentskap hadde giftet seg med en mann ved navn Owen, som
var Davids onkel og daværende eier av Marchmont Hall.
Greta visste ikke hvor mange ganger i løpet av denne tiden
hun hadde ønsket at det vennskapet David hadde beskrevet
for henne, hadde vært noe langt mer. Hun elsket ham inderlig,
ikke for det han etter sigende hadde vært for henne før ulykken, men for alt han var for henne nå. Hun visste selvfølgelig at følelsene hennes ikke ble gjengjeldt, og det var ingenting
som tydet på at han noen gang hadde vært interessert i henne
på den måten. David var en svært berømt og suksessrik komiker og filmstjerne, og han var fremdeles en meget tiltrekkende
mann. De siste seks årene hadde han vært sammen med Tor,
som alltid var ved hans side ved pristildelinger og veldedige tilstelninger.
I sine mørkeste øyeblikk følte Greta at hun ikke var annet
enn en byrde for ham – at David bare tok seg av henne fordi
det var hans plikt som medmenneske, og fordi han var i familie med henne etter at hun hadde vært gift med onkelen hans.
Da hun endelig kom ut av sykehuset etter atten lange måneder,
og flyttet inn i leiligheten i Mayfair igjen, var David den eneste
som besøkte henne jevnlig. Følelsen av å være en belastning for
ham vokste seg bare sterkere med årene, og selv om han sa at
han hadde glede av å være sammen med henne, gjorde hun alltid sitt beste for ikke å være en byrde for ham. Derfor lot hun
ofte som om hun var opptatt, selv om det ikke var sant.
Greta snudde ryggen til speilet. Nå måtte hun samle mot nok
til å gå ned og være sammen med familien sin. Hun åpnet soveromsdøren, gikk bortover gangen og ble stående på toppen av
den praktfulle trappen i mørkt eiketre. De utskårne balusterne
og de kunstferdige, eikenøttformede utsmykningene på toppen
av trappestolpene glødet mykt i skjæret fra lysekronen. Hun
så ned på det store juletreet som sto i hallen nedenfor henne,
og trakk inn den friske, krydrede duften av gran. Igjen var det
21
noe som rørte seg i henne. Hun lukket øynene og trakk pusten
dypt inn, slik legene hadde sagt hun skulle gjøre, og forsøkte å
oppmuntre den vage erindringen til å vokse seg sterkere.
Julemorgen våknet beboerne på Marchmont Hall til en idyllisk, snødekket scene utenfor. Til lunsj ble det servert gås og
grønnsaker fra godsets egen produksjon. Etterpå samlet de seg
ved peisen i salongen for å åpne gavene sine.
«Å, bestemor,» utbrøt Ava da hun pakket ut et mykt, hvitt
babyteppe. «Dette kommer det til å bli god bruk for. Tusen
takk,» tilføyde hun.
«Tor og jeg har veldig lyst til å gi dere en barnevogn, men ettersom ingen av oss har det minste greie på alle disse nymotens
innretningene foreldre bruker nå for tiden, valgte vi å skrive ut
en sjekk i stedet,» sa David og overrakte den til Ava.
«Det er svært sjenerøst av dere, David,» sa Simon og fylte
på glasset hans.
Greta ble rørt over gaven fra Ava – et innrammet fotografi
av de to, tatt mens Ava ennå var en liten baby og Greta fremdeles lå på sykehuset.
«Det er bare for å minne deg på det som venter deg,» sa Ava
med et smil. «Tenk på det, nå blir du snart oldemor!»
«Ja, jeg gjør visst det!» Greta måtte le ved tanken.
«Og du ser knapt en dag eldre ut nå enn første gang jeg traff
deg,» kommenterte David galant.
Greta satt i sofaen og gledet seg over samværet med familien. Kanskje var det fordi hun hadde drukket mer vin til lunsjen enn hun var vant til, men for én gangs skyld følte hun seg
ikke til overs.
Da alle gavene var pakket opp, insisterte Simon på å ta med
seg Ava opp så hun kunne hvile seg litt, og David og Tor gikk
en tur. David hadde spurt Greta om hun ville være med, men
hun hadde taktfullt avslått invitasjonen. De trengte tid sammen, og tre var alltid én for mye. I stedet ble hun sittende foran
peisen en stund og døste tilfreds. Da hun våknet igjen og så ut
av vinduet, sto solen lavt på himmelen, og snøen glitret i de
siste strålene fra den.
Impulsivt bestemte hun seg for at hun også ville gå ut og
22
trekke litt frisk luft. Hun gikk og fant Mary og spurte om det
fantes noen støvler og en tykk jakke hun kunne låne.
Fem minutter senere sto hun ute i den jomfruelige snøen,
kledd i et par støvler som var altfor store for henne, og en
gammel jakke av ukjent opprinnelse som Mary hadde funnet
i garderoben. Hun trakk inn den vidunderlig rene, kalde luften og lurte på hvilken vei hun skulle gå. Kanskje instinktet
ville veilede henne? Til slutt avgjorde hun at hun ville ta en tur
gjennom skogen. Mens hun gikk, så hun opp på den dypblå
himmelen, og omgivelsene var så vakre at hun ble fylt av en
plutselig glede. Det var en så uvanlig og sjelden opplevelse for
henne at hun nesten danset seg frem mellom trærne.
Hun kom frem til en rydning der et majestetisk grantre ruvet
i midten. De buskete, snødekte grenene hadde en dyp grønnfarge som sto i sterk kontrast til de høye, nakne bøketrærne
som utgjorde resten av skogen. Da hun gikk nærmere, oppdaget hun at det var en gravstein inne under treet. Inskripsjonen
var skjult av snøen, men Greta gjettet på at graven måtte tilhøre et kjæledyr som hadde vært i familiens eie – kanskje til og
med et dyr hun selv hadde kjent. Hun bøyde seg ned og børstet
vekk snøen og isen.
Langsomt begynte inskripsjonen å komme til syne.
Vår elskede sønn og min kjære bror
Jonathan (Jonny) Marchmont
Født 2. juni 1946
Død 6. juni 1949
Greta og Owen
Francesca
Måtte Gud hente vår lille engel opp til himmelen
Greta sank ned på kne i snøen med hamrende hjerte mens hun
leste inskripsjonen om og om igjen.
Jonny … Ordene på gravsteinen fortalte at dette døde barnet var hennes sønn …
Hun visste om Cheska, datteren hun hadde satt til verden, og
hun hadde truffet henne en gang også, men det hadde aldri
23
vært snakk om noen gutt. Ifølge inskripsjonen hadde han bare
vært tre år gammel da han døde …
Greta begynte å gråte av frustrasjon og sjokk. Hun kastet
et blikk opp mot himmelen igjen og oppdaget at den hadde
begynt å mørkne. Hun stirret hjelpeløst rundt seg, som om
trærne kunne snakke til henne og gi henne svarene. Et sted i det
fjerne hørte hun en hund bjeffe. Et ekko av et annet øyeblikk
skapte et bilde i bevisstheten hennes – hun hadde vært her på
dette stedet en gang og hørt en annen hund … Ja, ja …
Hun så ned på graven igjen. «Jonny … min sønn … vær så
snill å la meg huske, for Guds skyld, la meg huske hva som
skjedde …» hikstet hun.
Lyden av hundens bjeff døde bort. Greta lukket øynene, og
med ett så hun et indre bilde av en liten baby, innhyllet i et
teppe. Hun holdt barnet i armene sine, og det hvilte mot brystet hennes.
«Jonny, kjære, lille Jonny … gutten min …»
Solen forsvant langsomt ned bak trærne, og skyggene ble
lengre og dypere. Greta strakte armene frem som om hun ville
omfavne gravsteinen. Nå begynte hun endelig å huske …
Greta
London, oktober 1945
Kapittel 2
Det trange påkledningsværelset i Windmill Theatre luktet av
Leichner no. 5, pudder, parfyme og svette. Det var ikke nok
speil der, så jentene sloss om plassen mens de la på leppestift
og satte opp håret. Krøllene og de intrikate frisyrene ble holdt
på plass med en dusj sukkervann.
«Det er da noen fordeler med å opptre halvnaken – man
slipper i det minste å være redd for at nylonstrømpene skal
rakne,» lo en tiltrekkende brunette mens hun så seg i speilet og
rutinert arrangerte brystene slik at de kom bedre til sin rett i
det glitrende, utringede kostymet.
«Ja, huden blir ikke akkurat duggfrisk når man har skrubbet av seg sminken med karbolsåpe, eller hva, Doris?» svarte
en annen jente.
Det banket på døren, og en ung mann stakk hodet inn, tilsynelatende uten å bry seg om de lettkledde kroppene der
inne. «Fem minutter, mine damer!» ropte han og lukket døren
igjen.
«Ja, ja,» sukket Doris. «Vi må vel stå på hvis det skal bli
noen penger på oss.» Hun reiste seg. «Jeg er bare glad for at
det er slutt på luftangrepene. Det var forbasket kaldt for et par
år siden da vi måtte sitte i den fordømte kjelleren i nesten bare
undertøyet. Ryggen min frøs nesten til is. Kom igjen, jenter, la
oss gi publikum noe å drømme om.»
Hun var førstemann ut av garderoben, og de andre fulgte
etter mens de skravlet vennskapelig. Til slutt var det bare én
jente igjen der inne, konsentrert om å legge på leppestift med
en liten pensel i full fart.
Greta Simpson pleide aldri å komme for sent. Men i dag
27
hadde hun forsovet seg til klokken var over ti, og hun skulle
være på teateret klokken elleve. Men det hadde vært verdt det,
selv om hun hadde måttet løpe hele den lange veien til bussholdeplassen, tenkte hun drømmende mens hun så seg i speilet.
Hun og Max hadde danset til langt ut i de små timer kvelden
før, og etterpå hadde de slentret hånd i hånd bortover The Embankment mens solen sto opp over London. Hun slo armene
rundt seg selv og grøsset av fryd ved minnet om de lidenskapelige kyssene hans.
Nå var det fire uker siden hun hadde truffet Max på Feldman’s nattklubb. Vanligvis var Greta for utkjørt etter fem forestillinger på The Windmill til å gjøre noe annet enn å dra
hjem og legge seg, men Doris hadde mast om at hun måtte
være med på feiringen av enogtyveårsdagen hennes, og til slutt
hadde hun sagt ja. De to jentene var rake motsetninger – Greta
stille og litt reservert, Doris ivrig og høyrøstet, med en utpreget cockneyaksent. Likevel var de blitt gode venner, og Greta
hadde ikke hatt lyst til å skuffe henne.
De hadde spandert en drosje på den korte veien fra teateret
til Oxford Street. Feldman’s var tettpakket med demobiliserte
britiske og amerikanske soldater, for ikke å snakke om kremen
av London-sosieteten, som gjerne tilbrakte noen kveldstimer
på den mest populære swingklubben i byen.
Doris hadde lagt beslag på et bord i et hjørne og bestilt gin
og vermut til dem begge to. Greta så seg om og tenkte at stemningen i London hadde forandret seg dramatisk etter tyskernes
kapitulasjon for bare fem korte måneder siden. Det lå en følelse av oppstemthet i luften. En ny Labour-regjering med Clement Attlee ved roret var blitt valgt i juli, og slagordet deres
– «La oss møte fremtiden» – oppsummerte de nye forhåpningene som preget det britiske folket.
Greta følte seg plutselig oppstemt da hun nippet til drinken
og trakk inn atmosfæren i klubben. Krigen var over etter seks
lange år. Hun smilte for seg selv. Hun var ung, hun var pen, og
tiden var full av spennende muligheter og nye begynnelser. Gudene skulle vite at hun kunne trenge en av dem …
Mens hun satt og så seg rundt, la hun merke til en særskilt
kjekk ung mann som sto sammen med en gruppe amerikanske
28
soldater borte ved baren. Greta kommenterte utseendet hans
overfor Doris.
«Ja visst, og jeg vedder på at han er så kåt som det går an
å bli. Alle yankeene er det,» sa Doris, fanget blikket til en av
mennene i gruppen og smilte dristig til ham.
Det var ingen hemmelighet på teateret at Doris var rundhåndet med hengivenheten sin. Og ganske riktig – fem minutter
senere kom en kelner bort til bordet deres med en flaske champagne. «Med hilsen fra herrene der borte.»
«Det er lett når du vet hvordan du skal gjøre det,» hvisket
Doris til Greta mens kelneren skjenket champagne i to glass.
«Denne kvelden kommer ikke til å koste noen av oss så mye
som et rødt øre.» Hun blunket megetsigende og ba kelneren
gi beskjed til «herrene» om at de måtte komme bort så hun
kunne takke dem personlig.
To timer senere, oppglødd av champagnen, danset Greta i
armene til Max. Nå visste hun at han var amerikansk offiser
og arbeidet i Whitehall.
«De fleste av karene er på vei hjem, og jeg skal også reise om
noen uker,» hadde Max fortalt. «Det er bare noen småtterier
vi må rydde opp i først. Men jeg kommer til å savne London.
Det er en fabelaktig by.»
Max hadde virket overrasket da Greta fortalte at hun var i
«underholdningsbransjen».
«Er du på scenen, altså? Som skuespiller?» spurte han med
rynket panne.
Greta skjønte med en gang at dette ikke var noe som imponerte ham. Hun skyndte seg å forandre på historien. «Jeg arbeider som sekretær for en teateragent.»
«Å, på den måten.» Rynkene forsvant øyeblikkelig. «Skuespilleryrket er virkelig ikke noe for deg, Greta. Du er det moren
min ville kalle en virkelig dame.»
En halv time senere trakk Greta seg ut av armene hans og sa
at hun måtte hjem. Han nikket høflig og fulgte henne ut for å
finne en drosje til henne.
«Det har vært en fantastisk fin kveld,» sa han da han hjalp
henne inn. «Kan vi treffes igjen?»
«Gjerne,» svarte hun før hun rakk å tenke seg om.
29
«Flott. Kan vi møtes her i morgen kveld?»
«Ja, men jeg arbeider til klokken halv elleve. Jeg må se en
forestilling som en av klientene våre er med i,» løy hun.
«Greit, da venter jeg på deg her klokken elleve. God natt,
Greta. Ikke vær sen i morgen, da.»
«Jeg skal gjøre mitt beste.»
Greta var full av motstridende følelser da hun satt i drosjen
på vei hjemover. Fornuften hennes påpekte at det var fåfengt å
innlede et forhold til en mann som bare skulle være i London
noen få uker til, men Max oppførte seg som en gentleman, og
det var en svært behagelig avveksling fra det mannlige publikumet på The Windmill, som ofte kunne være temmelig ubehøvlet.
Humøret hennes sank da hun begynte å tenke på omstendighetene som hadde ført henne til London fire måneder tidligere, og på drømmene som hadde fått henne til å oppsøke The
Windmill. I alle ukebladene og avisene hun hadde lest som tenåring, hadde «The Windmill Girls» virket så glamorøse, kledd
i vakre kostymer og ofte avbildet sammen med et utvalg av
smilende britiske celebriteter. Da Greta ble nødt til å foreta en
hastig retrett fra det miljøet hun hadde levd i tidligere, som var
helt forskjellig fra de forestillingene hun hadde gjort seg om
The Windmill, var det der hun håpet å skape seg en fremtid.
Virkeligheten hadde vist seg å være helt annerledes …
Da hun hadde lagt seg i den smale sengen på pensjonatet,
med en ulljakke over pyjamasen for ikke å fryse i det uoppvarmede rommet, tenkte hun at Max kanskje var hennes billett til
friheten. Og hun var villig til å gjøre hva som helst for å overbevise ham om at hun var den jenta han hadde drømt om.
Max og Greta møttes som avtalt på Feldman’s kvelden etter,
og siden hadde de vært sammen nesten hver kveld. Doris
hadde advart henne innstendig mot overbetalte og sexfikserte
yankeer, men Max hadde alltid oppført seg som en perfekt
gentleman. For noen dager siden hadde han tatt henne med til
middag og dans på Savoy hotell. Da de satt ved bordet i den
store ballsalen og lyttet til Roberto Inglez og hans Latin American Orchestra, måtte Greta innrømme for seg selv at det var
30
svært behagelig å la seg oppvarte av denne rike, kjekke, amerikanske offiseren. Og hun ble mer og mer betatt av ham som
menneske også.
Etter hvert hadde hun forstått at Max hadde levd et meget
privilegert og nokså beskyttet liv før han kom til London noen
måneder tidligere. Han var født like utenfor byen Charleston
i Sør-Carolina, som eneste sønn av velstående foreldre. Greta
hadde gispet høyt da han viste henne et fotografi av det elegante, søyleprydede, hvite huset de bodde i. Max hadde fortalt at faren eide flere lukrative virksomheter i sørstatene, blant
annet en stor bilfabrikk som åpenbart hadde gått bra under
krigen. Når Max omsider forlot England og reiste hjem, skulle
han også gå inn i driften av familiens virksomheter.
Max hadde kjøpt blomster og nylonstrømper til Greta, og
sammen med de dyre måltidene han hadde spandert på henne,
var dette nok til å overbevise henne om at han hadde nok av
penger. Og da han begynte å snakke om «vår» fremtid, vokste
det frem et lite håp i hjertet hennes. Kanskje dette virkelig var
noe å satse på?
Nå i kveld skulle Max ta henne med ut til middag på Dorchester, og han hadde bedt henne om å pynte seg. Det var bare
et par dager igjen før han skulle reise hjem til Amerika, og han
hadde sagt om og om igjen at han kom til å savne henne. Kanskje han kunne komme tilbake til London for å besøke henne,
eller kanskje – bare kanskje – hun kunne klare å spare sammen
penger nok til å reise over til Statene for å besøke ham …
Tankene hennes ble avbrutt da det banket lett på døren.
Hun så opp da et velkjent, smilende ansikt dukket opp i speilet foran henne.
«Er du klar, Greta?» spurte David Marchmont, som var assistent for inspisienten. Greta ble alltid like overrumplet av den
avmålte overklasseaksenten hans, som passet så dårlig til den
scenefiguren han hadde skapt. I tillegg til arbeidet som assistent hadde David et engasjement som komiker ved The Windmill. På teateret gikk han bare under scenenavnet sitt, «Taffy»
– en underfundig referanse til den walisiske bakgrunnen hans
– og han gjennomførte det lattervekkende innslaget sitt med en
bred, walisisk aksent.
31
«Kan du gi meg to minutter til?» ba hun, hentet seg tilbake
til virkeligheten med en kraftanstrengelse og husket med ett
hvilke plikter som ventet henne denne kvelden.
«Ikke ett sekund lenger, er jeg redd. Jeg skal følge deg opp
til kulissene og ordne med rekvisittene dine.» Han kastet et bekymret blikk på Greta. «Er du sikker på at du er i form til å
opptre i kveld? Du ser fryktelig blek ut.»
«Alt i orden, Taffy,» løy hun, selv om hjertet slo voldsomt.
«Jeg er ferdig på et blunk.»
Han lukket døren igjen, og Greta sukket tungt mens hun
gjorde seg ferdig med sminken.
Arbeidet på teateret var mye hardere enn hun noen gang
hadde forestilt seg. Revudeville var satt opp med fem forestillinger om dagen, og når jentene ikke var på scenen, måtte de
øve. Alle visste at de fleste av mennene i publikum ikke kom
for å se komikerne eller de andre innslagene i varietéforestillingen, men for å måpe over de flotte jentene når de paraderte
rundt på scenen i de avslørende kostymene.
Greta skar en grimase og kastet et skyldbevisst blikk på den
skreddersydde, kirsebærrøde kåpen som hang på knaggen ved
døren. Den var dyr, men hun hadde ikke klart å motstå den da
hun fant den på Selfridges, for hun ville så gjerne ta seg godt ut
for Max. Den røde kåpen var dessverre også et svært godt eksempel på de pengeproblemene som hadde ført henne dit hun
var nå – Greta svelget hardt – opptatt med å gjøre seg i stand
til å stå praktisk talt naken foran hundrevis av mannfolk som
kastet lystne blikk på henne.
For noen dager siden, da Mr. Van Damm ba henne om å
opptre i teaterets dristige tableaux vivants – noe som innebar
at hun måtte stå dørgende stille i en elegant positur mens de
andre Windmill-jentene gikk rundt henne – hadde Greta steilet ved tanken på å kle nesten helt av seg. Noen få paljetter til
å dekke brystvortene med og en minimal g-streng var alt hun
hadde å bevare anstendigheten med. Men til slutt gikk hun
motstrebende med på det, ansporet av Doris, som hadde deltatt i tablåene i over et år nå, og ikke minst av den ubetalte
husleien.
Hun grøsset ved tanken på hva Max ville mene om denne
32
«forfremmelsen» – hun hadde nemlig funnet ut at han var baptist og kom fra en svært from familie. Men hun hadde et desperat behov for de ekstra pengene hun kunne tjene dersom hun
gikk med på dette.
Greta kastet et blikk på klokken på veggen. Hun fikk bare
kaste seg ut i det. Forestillingen hadde allerede begynt, og
hun skulle gjøre sin store entré om mindre enn ti minutter.
Hun åpnet skuffen i sminkebordet og tok en kjapp slurk av
den lommelerken Doris hadde stukket vekk der. Kanskje hun
kunne drikke seg til mot nok til å gjennomføre dette? Det banket på døren igjen.
«Jeg vil nødig mase på deg, men vi må skynde oss opp nå,»
ropte Taffy utenfor.
Greta kastet et siste blikk på seg selv i speilet og gikk ut i
den halvmørke korridoren mens hun holdt kappen tett rundt
seg.
Taffy så det engstelige uttrykket hennes og la forsiktig hendene på skuldrene hennes. «Jeg skjønner godt at du er nervøs,
Greta, men det kommer til å gå helt fint når du først kommer
ut på scenen.»
«Er du sikker? Lover du?»
«Ja, jeg er sikker. Bare forestill deg at du står modell i et
kunstneratelier i Paris og poserer for et vakkert maleri. Jeg har
hørt at de tar av seg klærne for et godt ord der,» spøkte han i
et forsøk på å oppmuntre Greta.
«Takk skal du ha, Taffy. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort
uten deg.» Hun smilte takknemlig og fulgte med ham bortover
korridoren, i retning av kulissene.
Syv timer og tre nervepirrende forestillinger senere var Greta
tilbake i garderoben. Hennes tableau vivant hadde vært en
stormende suksess, og takket være Taffys råd hadde hun klart
å overvinne frykten og stå der under de skarpe lysene med
hodet høyt hevet.
«Jaha, da var det verste over – det er alltid verst første
gang,» sa Doris og blunket til Greta da de satte seg ved siden
av de andre. Greta begynte å fjerne den tunge sminken mens
Doris frisket opp sin før kveldens siste forestilling. «Nå kan du
33
bare konsentrere deg om å ta deg strålende ut i kveld. Når skal
du treffe denne amerikanske kavaleren din?»
«Klokken åtte, på Dorchester,» svarte Greta.
«Ååå, det må jeg si! Det er sannelig noen her som er kommet
på den grønne gren!» Doris smilte til Greta i speilet før hun
reiste seg og rettet på den fjærkledde hodepryden. «Ja, ja, jeg
får vel bevege meg ut på de skrå bredder igjen, mens du farter
rundt i West End som en annen Askepott med den kjekke prinsen din.»
«Takk,» ropte Greta etter venninnen da hun forsvant ut av
garderoben.
Greta visste at hun hadde vært heldig som fikk fri den kvelden. Til gjengjeld hadde hun måttet love Mr. Van Damm at hun
skulle arbeide overtid neste uke. Spent og oppglødd tok hun på
seg den nye cocktailkjolen hun hadde kjøpt for de ekstra pengene hun kom til å tjene etter forfremmelsen, og la omhyggelig på ny sminke før hun dro på seg den røde kåpen hun var så
glad i, og skyndte seg ut av teateret.
Max ventet på henne i vestibylen på Dorchester hotell. Han
tok hendene hennes og så beundrende på henne. «Du er helt
utrolig vakker i kveld, Greta. Jeg må være den heldigste mannen i London. Skal vi?» Han bød henne armen, og sammen
gikk de inn i restauranten.
Først da de var ferdige med desserten, stilte han det spørsmålet hun hadde lengtet etter å få fra ham.
«Mener du at du vil gifte deg med meg?! Jeg … å, Max, vi
har kjent hverandre så kort tid. Er du sikker på at du virkelig
vil det?»
«Bombesikker. Jeg vet at det jeg føler for deg, er kjærlighet.
Det kommer til å bli en annen tilværelse for deg i Charleston,
Greta, men det blir et godt liv. Du kommer aldri til å mangle
noe. Vær så snill, Greta – hvis du sier ja, skal jeg bruke resten
av livet mitt på å gjøre mitt beste for at du skal være lykkelig.»
Greta så på det pene, oppriktige ansiktet hans og ga ham
det svaret de ønsket begge to. Over kaffen ble de enige om at
Max skulle seile hjem om to dager, som planlagt, og hun skulle
34
følge etter så snart hun hadde sagt opp stillingen sin ved The
Windmill og pakket sammen de beskjedne eiendelene sine.
Da de danset sammen senere på kvelden, helt omtåket av romantikk og lykkerus, trakk Max henne tettere inntil seg.
«Greta, jeg forstår at dette kanskje er et upassende forslag,
men vi har nettopp forlovet oss, og vi har så liten tid igjen før
jeg må reise – blir du med meg tilbake til hotellet? Jeg sverger
på at jeg ikke skal oppføre meg upassende overfor deg, men
der kan vi i det minste snakke privat sammen …»
Greta så at han rødmet. Ut fra det han hadde fortalt henne,
gjettet hun på at han antagelig ikke hadde vært sammen med
en kvinne noen gang. Og hvis de skulle gifte seg, kunne det vel
ikke skade med et kyss og noen kjærtegn?
På hotellet i St. James tok Max henne i armene sine og kysset og kjærtegnet henne. Greta merket den stigende opphisselsen hans og reagerte på samme måte selv.
«Får jeg lov?» spurte han mens fingrene hans hvilte prøvende på de tre knappene bak i nakken hennes.
Greta tenkte som så at det ikke var mer enn noen timer siden
hun hadde vist seg frem nesten naken foran menn hun ikke
kjente engang – så hvorfor skulle hun skamme seg over å gi
sin uskyld og sin kjærlighet til den mannen hun skulle gifte seg
med …?
Greta var full av motstridende følelser da hun satt i garderoben på teateret dagen etter og satte opp håret. Var det riktig av
henne å gifte seg med Max?
Så lenge Greta kunne huske, hadde den store ambisjonen
hennes vært å debutere på det store lerretet, og moren hadde
ikke gjort noe for å hente henne ned på jorden – tvert imot.
Hun hadde vært så oppslukt av filmens verden at hun til og
med hadde oppkalt sin eneste datter etter den legendariske
Greta Garbo. Hun hadde tatt med seg Greta på en endeløs
rekke matineer på The Odeon i Manchester, og hun hadde
også betalt for taleundervisning og skuespillerkurs.
Men på den andre siden, funderte Greta – hvis det virkelig hadde ligget en filmkarriere og ventet på henne, ville hun
vel sikkert ha blitt oppdaget nå? Det kom alltid mange regis35
sører til teateret for å ta de berømte Windmill Girls nærmere
i øyesyn. I løpet av de fire månedene hun hadde vært i truppen, hadde to av venninnene hennes fått sjansen til å prøve seg
som filmstjerner. Det var dette som var grunnen til at det var
så mange jenter her, og det var derfor hun selv var kommet hit
også. Alle jentene levde i håpet om at noen en vakker dag ville
banke på døren til garderoben med beskjed om at en herre fra
et filmstudio gjerne ville snakke med nettopp henne.
Hun ristet på hodet, reiste seg og gjorde seg klar til å forlate
garderoben. Hvordan kunne hun i det hele tatt innbille seg at
hun hadde noe valg? Hvis hun ble her i London, risikerte hun
at hun fremdeles ville befinne seg på The Windmill om tre–fire
år, i den samme fornedrende situasjonen og med gjeld til opp
over ørene. Med så mange unge menn som hadde mistet livet
under krigen, visste hun at hun var heldig som hadde funnet en
mann som tilsynelatende elsket henne, og som åpenbart også
kunne gi henne et trygt og sikkert liv.
I dag var den siste dagen Max hadde i London. Neste morgen skulle han seile tilbake til Amerika. I kveld skulle de møtes
på hotell Mayfair for å spise middag og planlegge Gretas snarlige avreise. Så skulle de tilbringe en siste natt sammen før han
dro av sted ved daggry for å gå om bord i skipet. Greta kom til
å savne ham, men samtidig ville det bli en lettelse å få en slutt
på alle løgnene om hva jobben hennes egentlig gikk ut på. Hun
hatet å måtte lyve for ham hele tiden og være nødt til å dikte
opp unnskyldninger om at hun måtte arbeide overtid på kontoret for en streng og krevende sjef.
«Snille deg, Greta – teppet skal gå opp nå!» Taffy brøt inn i
dagdrømmene hennes.
«Ta det med ro, jeg kommer nå!» Hun smilte til ham og
skyndte seg bortover gangen sammen med ham.
«Jeg lurte på om du kunne tenke deg å ta en drink med meg
etter forestillingen?» hvisket han da de sto i kulissene. «Jeg har
nettopp snakket med Mr. Van Damm, og han gir meg fast plass
i forestillingen. Jeg har lyst til å feire!»
«Å, Taffy, det er jo strålende nyheter!» Greta var oppriktig
glad på hans vegne. «Du fortjener det. Du har virkelig et stort
talent,» sa hun, strakte seg opp og ga ham en klem. Han var
36
godt over en meter og åtti høy, med bustete, sandfarget hår og
muntre, grønne øyne. Han var utvilsomt svært tiltrekkende, og
hun hadde en mistanke om at han var litt svak for henne. Det
hendte at de gikk ut og tok en matbit sammen, og han testet ut
nye vitser til «Taffy»-nummeret sitt på henne. Hun hadde dårlig samvittighet over at hun ikke hadde fortalt ham om forlovelsen ennå.
«Tusen takk. Så hva blir det til med den drinken?»
«Beklager, Taffy. Jeg kan ikke i kveld.»
«Kanskje i neste uke, da?»
«Ja, i neste uke.»
«Greta! Vi er på!» ropte Doris.
«Beklager – jeg må gå nå.»
David sukket og så etter henne da hun forsvant inn på scenen. De hadde tilbrakt noen hyggelige kvelder sammen, men
akkurat da han trodde at hun kanskje hadde begynt å gjengjelde følelsene hans, begynte hun å avlyse avtalene deres. Han
visste hvorfor – hele teateret visste hvorfor. Hun hadde en rik
amerikaner på slep. Og hva hadde vel en underbetalt komiker
som var fast besluttet på å gi verden noe å le av etter seks lange,
dystre år, å stille opp mot en kjekk amerikaner i uniform?
David trakk på skuldrene. Når bare denne yankeen hadde reist
hjem igjen … Han fikk bare vente og håpe.
*
Max Landers følte seg ille til mote da han fant plassen sin og så
på det støyende publikumet som fylte salen. Alle var menn.
Han hadde ikke hatt lyst til å komme hit, men karene fra kontoret hans i Whitehall var ute for å feire den siste kvelden i
London. De var ganske påseilet allerede, og de hadde insistert
på at showet på The Windmill var noe de absolutt måtte få
med seg før de reiste.
Max hørte hverken på komikerne eller sangerne. Han satt
bare og telte minuttene til han kunne komme seg unna og møte
sin kjære Greta senere på kvelden. Det kom til å bli tøft for
henne når han reiste i morgen, og selvsagt måtte han også ta
sin tørn med å forklare situasjonen for foreldrene sine. De ville
at han skulle gifte seg med ungdomskjæresten sin, Anna-Mae.
37
Men de måtte bare innse at han hadde forandret seg. Han
hadde ikke vært mer enn en guttunge da han dro ut, men nå
var han en mann, og han var en mann som hadde møtt kjærligheten. Dessuten var Greta en ekte engelsk dame, og han var
sikker på at hun ville sjarmere dem med sitt vinnende vesen.
Max løftet knapt nok blikket da applausen brøt løs i salen
og teppet falt etter åpningsnummeret.
«Hei!» Kameraten hans, Bart, dultet borti armen hans, og
han skvatt til. «Du er nødt til å følge med på det neste nummeret. Det er dette vi er kommet for å se på.» Bart tegnet konturene av en yppig kvinnekropp med hendene. «Jeg har hørt at
det skal være skikkelig hett,» sa han og flirte.
Max nikket. «Ja visst, Bart. Ingen tvil.»
Teppet gikk opp igjen til tordnende applaus og lyden av
skingrende plystring. Max så opp på de nesten nakne jentene
på scenen. Hva slags kvinner kan få seg til å gjøre noe slikt?
spurte han seg selv. Etter hans oppfatning var de ikke stort
bedre enn horer.
«Er de ikke lekre?» spurte Bart. Øynene hans lyste av begjær. «Se på den rypa i midten. Jøsses – hun har nesten ikke en
tråd på kroppen, men for et nydelig smil!»
Max kastet et blikk på jenta. Hun sto så stille at hun nesten
kunne ha vært en statue. Hun lignet litt på … Han lente seg
frem og hev etter pusten.
«Jesus Kristensen!» Han bannet lavt. Hjertet hamret i brystet på ham mens han gransket de store, blå øynene som stirret ut over hodene på publikum, de velformede leppene og det
tykke, lyse håret som var satt opp i en elegant frisyre. Han
orket nesten ikke å se på de fyldige brystene med de struttende
brystvortene som knapt nok var skjult av noen få paljetter,
eller magen med den forførende kurven som førte ned til den
mest intime delen av henne …
Det fantes ikke skygge av tvil, dette var hans Greta. Han
snudde seg og så at Bart stirret sultent på kroppen til hans forlovede.
Max kjente at han kom til å kaste opp. Han reiste seg og
skyndte seg ut av salen.
38
Greta tok sin tredje sigarett fra sølvetuiet Max hadde gitt
henne, tente den og så på klokken for gudene måtte vite hvilken gang. Han var over en time forsinket nå. Hvor i all verden
var han? Kelneren kastet mistenksomme blikk på henne der
hun satt alene ved et bord i en cocktailbar. Hun visste nøyaktig hva han tenkte.
Hun gjorde seg ferdig med sigaretten og stumpet den mens
hun kastet et nytt blikk på klokken. Hvis Max ikke hadde
vist seg ved midnatt, ville hun dra hjem og vente på ham der.
Han visste hvor hun bodde – han hadde hentet henne fra pensjonatet ved et par anledninger – og hun var sikker på at det
måtte være en god grunn til at han ikke var kommet som avtalt.
Midnatt kom og gikk, og det ble tomt i cocktailbaren. Greta
reiste seg langsomt og gikk, hun også. Da hun kom hjem, ble
hun skuffet over at Max ikke ventet på henne utenfor. Hun
låste seg inn og satte over en kjele med vann på den lille komfyren.
«Ikke få panikk nå,» sa hun til seg selv mens hun målte opp
en liten porsjon av det dyrebare kaffepulveret Max hadde gitt
henne. «Han er nødt til å være her snart.»
Greta satt anspent på sengekanten og skvatt til hver gang
hun hørte lyden av skritt som passerte ute på gaten. Hun forsøkte å mane dem til å stanse foran inngangsdøren og gå opp
trappen. Hun ville ikke fjerne sminken i tilfelle det skulle ringe
på døren. Men da klokken ble tre om natten, la hun seg omsider på sengen, skjelvende av kulde og frykt, og tårene presset
på da hun stirret tomt inn i det fuktige, flassende tapetet.
Panikken steg opp i henne da hun kom på at hun ikke hadde
noen anelse om hvordan hun kunne komme i kontakt med
Max. Skipet hans skulle seile fra Southampton, og hun visste
at han måtte være om bord senest klokken ti om formiddagen.
Tenk om han ikke tok kontakt med henne før det? Hun hadde
ikke engang adressen hans i Amerika. Han hadde lovet å gi
henne alle detaljer om overfarten hennes og turen videre under
middagen denne kvelden.
Da nattemørket gikk over i grålysning, forsvant alle Gretas
drømmer om et nytt liv. Nå visste hun med sikkerhet at Max
39
ikke ville komme – han var sikkert allerede på vei til Southampton for å seile ut av livet hennes for godt.
Greta følte seg nummen og utkjørt da hun kom til The Windmill neste dag.
«Hva er det med deg da, vennen? Har soldaten dratt sin vei
og latt stakkars lille deg bli igjen her helt alene?» kurret Doris.
«La meg være i fred!» glefset Greta. «Og dessuten vet du at
han ikke er soldat, han er offiser!»
«Ta det litt med ro, da! Det var bare et spørsmål.» Doris stirret bebreidende på henne. «Likte Max forestillingen i går, forresten?» spurte hun.
«Jeg … Hva mener du?»
«Kjæresten din satt i salen her i går kveld.» Doris snudde seg
vekk fra Greta og konsentrerte seg om å legge på eyeliner. «Jeg
gikk ut fra at du hadde invitert ham,» tilføyde hun spisst.
Greta svelget. På den ene siden hadde hun ikke lyst til å røpe
at hun ikke visste at Max hadde vært der, og på den andre
siden ville hun gjerne forsikre seg om at det Doris sa, var sant.
«Ja, jeg … Selvfølgelig gjorde jeg det. Men jeg så aldri ned
på publikum. Hvor satt han?»
«Ute på venstre side. Jeg la merke til ham fordi han reiste seg
og gikk like etter at teppet gikk opp for oss jolies mesdames.»
Doris trakk på skuldrene. «Folk er sannelig rare, og spesielt
mannfolk.»
Da Greta låste seg inn på rommet sitt senere den kvelden,
visste hun med absolutt sikkerhet at hun aldri kom til å høre
noe fra Max Landers igjen.
Kapittel 3
Åtte uker senere ble det klart for Greta at Max hadde etterlatt
henne en gave som innebar at hun nok aldri kom til å glemme
den korte, men lidenskapelige affæren deres. Hun var helt sikker på at hun var gravid.
Mismodig trasket hun inn gjennom sceneinngangen til The
Windmill. Hun følte seg elendig etter å ha kjempet mot kvalmen hele morgenen, og innimellom de hyppige turene ut på
toalettet hadde hun forsøkt å finne ut hva i all verden hun
skulle gjøre. Rent bortsett fra alt annet ville en svulmende
mage snart gjøre slutt på engasjementet hennes her på teateret.
Hun hadde ikke sovet hele natten. Frykten som lå og gnagde
i magegropen, hadde gjort det helt umulig. I stedet hadde hun
kastet seg hvileløst frem og tilbake i sengen. Hun hadde til og
med vurdert å reise hjem igjen, selv om hun innerst inne visste
at det aldri kunne komme på tale.
Greta grøsset da de uønskede minnene begynte å dukke
frem, og tvang seg til å konsentrere seg om øyeblikket. Det var
vel og bra å forlate The Windmill for å gå rett inn i armene
på en rik, amerikansk ektemann, men det hun sto overfor nå,
var i beste fall en plass på et av de hjemmene som tok seg av
kvinner i hennes tilstand. Ledelsen her på teateret var vennlig
nok, men de moralske reglene som gjaldt for jentene, var urokkelige. Å være ugift og gravid var den verste synden en jente
kunne begå.
Greta visste at livet hennes lå i ruiner. Hvis hun fikk dette
barnet, ville alle forhåpninger om et fremtidig ekteskap eller
en filmkarriere være over. Men kanskje … hun betraktet sitt
eget vettskremte ansikt i speilet, men det fantes jo faktisk
41
ingen annen utvei. Hun måtte spørre Doris etter adressen til en
«Doktor Fikser Alt», som Doris kalte dem. Det måtte da være
det beste med tanke på det ufødte barnet også, tenkte hun. Selv
hadde hun jo ingenting å gi det – ikke noe hjem, ingen penger
og ingen far.
Teppet gikk ned klokken kvart på elleve om kvelden, og jentene slepte seg utmattet tilbake til garderoben.
«Doris,» hvisket Greta. «Kan jeg få et par ord med deg?»
«Selvfølgelig.»
Greta ventet til de andre jentene var forsvunnet inn i garderoben, før hun fortsatte. Så spurte hun etter den adressen hun
trengte, så rolig hun bare kunne.
De små, runde øynene til Doris så granskende på henne. «Å,
hjelpe meg. Den soldaten din har gitt deg en avskjedspresang,
skjønner jeg?»
Greta hang med hodet og nikket. Doris sukket og la en medfølende hånd på Gretas arm. Hun kunne være hard som flint
av og til, men under skallet banket det et hjerte av gull.
«Selvfølgelig skal du få adressen, kjære deg. Men det kommer til å koste deg dyrt, du vet vel det?»
«Hvor mye?»
«Det kommer litt an på. Si at du er en venn av meg, så er det
mulig han gjør det litt rimeligere.»
Greta grøsset. Doris fikk det til å høres ut som om hun bare
skulle ta permanent. «Er det trygt?» spurte hun forsiktig.
«Tja, jeg har gjort det to ganger, og jeg er fremdeles lys
levende. Men jeg har hørt en del skrekkhistorier,» bemerket
Doris. «Når han har gjort det, går du hjem og legger deg og
hviler til blødningene stopper. Hvis de ikke gjør det, kommer
du deg til et sykehus fortere enn svint. Kom nå, så skal jeg
skrive ned adressen til deg. Stikk innom ham i morgen, så setter han opp en time til deg. Vil du at jeg skal bli med?»
«Nei, jeg klarer meg. Men takk skal du ha, Doris,» sa Greta
takknemlig.
«Ingenting å takke for. Vi jenter må ta vare på hverandre,
ikke sant? Og husk – du er ikke den første, og du blir neppe
den siste heller.»
42
Tidlig neste morgen tok Greta bussen gjennom Edgware Road
til Cricklewood. Hun fant gaten der «Doktor Fikser Alt» holdt
til, og gikk langsomt bortover fortauet. Så stanset hun foran en
port og kikket inn på det lille røde mursteinshuset. Hun trakk
pusten dypt, åpnet porten, gikk bort til døren og banket på.
Etter en stund så hun at trådgardinet rørte på seg, og så hørte
hun lyden av en bolt som ble trukket tilbake.
«Ja?»
En ganske liten mann så spørrende på henne. Han hadde en
foruroligende likhet med bildene av Rumleskaft fra barndommens eventyrbøker.
«Hallo. Jeg … eh … Doris sendte meg hit.»
«De får vel komme inn, da.» Mannen åpnet døren litt mer
så Greta kunne gå forbi ham, og hun kom inn i en liten, snuskete entré.
«Vent her, er De snill. Jeg holder akkurat på å gjøre meg ferdig med en pasient,» sa han og gjorde tegn til at hun skulle gå
inn i et sparsomt møblert rom som vendte ut mot gaten. Greta
satte seg i en slitt lenestol, rynket litt på nesen over lukten av
katt og gammelt teppe, og tok et slitt eksemplar av ukebladet
Woman og begynte å bla i det. Da hun tok seg selv i å sitte og
studere en strikkeoppskrift på en liten babyjakke, skyndte hun
seg å lukke bladet igjen. I stedet lente hun seg tilbake i stolen,
kikket opp i taket og kjente hvordan hjertet slo vondt mot ribbena.
Noen minutter senere hørte hun dempet jamring inne fra et
rom i nærheten. Hun svelget hardt da mannen kom inn i rommet til henne og lukket døren etter seg.
«Nå, frøken, hva kan jeg gjøre for Dem?»
Det var et idiotisk spørsmål, og det visste de begge to. Greta
hørte fremdeles jamringen inne fra det andre rommet, til tross
for den lukkede døren. Nervene hennes var som spente fiolinstrenger.
«Doris sier at De kanskje kan løse … eh, problemet mitt.»
«Kanskje». Mannen stirret oppmerksomt på henne. Han
strøk seg over de få fettete, brune hårstråene som dekket den
skallede issen. «Hvor langt på vei er De?»
«Åtte uker.»
43
«Det er bra.» Han nikket.
«Hvor mye vil det koste?»
«Ja, vanligvis tar jeg tre guineas, men siden De er en venn av
Doris, skal jeg gjøre det for to.»
Greta boret neglene ned i armlenene og nikket stumt.
«Bra. Hvis De kan vente en halv times tid, kan jeg ta Dem
med en gang. Det er alltid best å få det overstått, ikke sant?»
sa han nøkternt.
«Kommer jeg til å klare å gå på jobben i morgen?»
«Det kommer an på hvordan det går. Noen jenter blør mye,
andre blør nesten ikke.»
Det banket på døren, og et grettent kvinneansikt kom til
syne. Kvinnen overså Greta og vinket mannen til seg med fingeren.
«Unnskyld meg, jeg må gå og se til pasienten min.» Mannen
reiste seg og skyndte seg ut av rommet.
Greta la hodet i hendene. Noen blør mye, andre nesten
ikke …
Hun reiste seg, snublet ut av det dystre venteværelset og
skyndte seg bort til ytterdøren. Der trakk hun den rustne bolten tilbake, trykket ned håndtaket og åpnet døren.
«Frøken? Frøken! Hvor har De te- »
Greta smelte døren igjen etter seg og flyktet hals over hode
bortover gaten. Øynene hennes var blindet av tårer.
Om kvelden, etter forestillingen, kom Doris bort til henne.
«Har du vært hos ham?»
Greta nikket.
«Når skal du … ja, du vet?»
«Jeg … en gang i neste uke.»
Doris klappet henne på skulderen. «Det kommer til å gå helt
fint, Greta. Det lover jeg.»
Greta satt uten å røre seg til de andre jentene hadde gått. Da
rommet var tomt, la hun hodet ned på bordet og gråt. Lyden av
jamringen fra den usynlige kvinnen hadde hjemsøkt henne helt
siden hun forlot det miserable huset. Og selv om hun visste at
hun nå dømte seg selv til en grusom uvisshet, sto det helt klart
for henne at hun aldri kunne få seg til å gjennomføre en abort.
44
Greta hørte ikke den dempede bankingen på døren, og hun
hoppet høyt i stolen da en hånd plutselig la seg på skulderen
hennes.
«Hei sann, ta det rolig – det er bare meg, Taffy. Jeg mente
ikke å skremme deg, jeg skulle bare forsikre meg om at alle
hadde gått. Hva er i veien, Greta?»
Hun så opp på Taffys snille ansikt, møtte det medfølende
blikket hans i speilet og lette etter noe hun kunne pusse nesen
i. Hun ble rørt over omtanken hans, særlig fordi hun visste at
hun knapt hadde sett to ganger på ham siden hun traff Max.
Nå rakte han henne et nystrøket, rutete lommetørkle.
«Se her, ta dette. Vil du helst at jeg skal gå?» Han trippet litt
usikkert bak henne.
«Ja … nei … Å, Taffy!» Hun hikstet fortvilet. «Jeg har rotet
meg opp i en forferdelig situasjon.»
«Fortell meg om det, da. Det kommer til å kjennes mye
bedre etterpå, uansett hva det gjelder.»
Greta snudde seg mot ham og ristet på hodet. «Jeg fortjener
ikke medfølelse,» jamret hun.
«Ikke vær tåpelig, nå. Kom her og la meg gi deg en klem.»
De sterke armene hans la seg rundt skuldrene til Greta, og han
fortsatte å holde rundt henne til hulkingen gikk over i hikst. Så
begynte han å tørke bort sminken som var smurt ut over hele
ansiktet hennes. «Det ser mørkt ut, forstår jeg. Men som min
gamle barnepike pleide å si – ingenting er så ille som det ser ut
til.»
Greta følte seg med ett ille til mote og trakk seg vekk
fra ham. «Jeg er lei for dette, Taffy. Jeg er helt i orden nå,
takk.»
Han var ikke overbevist. «Har du spist? Du kunne øse ut
alle sorgene dine over en deilig porsjon pai og potetstappe. Det
hjelper alltid godt å få lov til å snakke om et knust hjerte, og
jeg går ut fra at det er det som er problemet ditt.»
«Prøv litt lenger nede,» mumlet Greta og angret det umiddelbart.
Han gjorde sitt beste for ikke å røpe hva han virkelig følte.
«Jeg skjønner. Og denne yankeen har bare dratt sin kos, er det
sånn å forstå?»
45
«Ja, men …» Hun så forbauset på ham. «Hvordan har du
fått vite om ham?»
«Greta, du arbeider på et teater. Alle, fra dørvakten til sjefen
selv, vet alt om alle. Selv en nonne som hadde avlagt taushetsløfte, ville ikke klare å holde på en hemmelighet her i huset.»
«Jeg er lei for at jeg ikke fortalte deg om ham. Jeg burde ha
gjort det, men …»
«Gjort er gjort. Nå venter jeg utenfor mens du skifter, og så
går vi et sted og spiser litt.»
«Men Taffy, jeg …»
«Ja?»
Greta presset frem et smil. «Takk for at du er så snill mot
meg.»
«Hva har man ellers venner til?» Han nikket til henne og
forsvant ut av rommet.
David tok henne med til den vanlige kaféen deres rett over
gaten for teateret. Greta oppdaget at hun faktisk var skrubbsulten, og spiste pai og potetstappe med glupende appetitt
mens hun fortalte ham om den håpløse situasjonen hun befant
seg i.
«Jeg fikk en adresse av Doris, og jeg gikk dit i dag morges.
Men Taffy, du kan ikke forestille deg hvor fælt det var der.
Denne «Doktor Fikser Alt» … han hadde sørgerender under
neglene! Jeg kan ikke … jeg klarer ikke …»
«Jeg skjønner det,» sa han beroligende. «Og denne amerikanske elskeren din vet ikke at du er gravid?»
«Nei. Han reiste morgenen etter at han hadde vært på The
Windmill og sett meg splitter naken. Jeg har ikke engang adressen hans i Amerika, og selv om jeg hadde hatt det, er det nok
ikke store sjanser for at han ville ta meg tilbake etter at han
har sett meg på scenen. Han kommer fra en svært tradisjonell
familie.»
«Vet du sånn omtrent hvor i Statene han bor?»
«Ja, i en by som heter Charleston. Den ligger et sted i sørstatene, så vidt jeg forsto. Å, Taffy, jeg hadde gledet meg sånn
til å se alle utestedene i New York!»
«Hvis Max bor der du sier, tviler jeg på om du noen gang
ville fått se New York uansett. Det er flere tusen kilometer mel46
lom de to stedene, omtrent like langt som fra London til Italia.
Amerika er et enormt land.»
«Jeg vet det, men alle de amerikanerne jeg har truffet, virker
så fremtidsrettede. De er ikke på langt nær så stivbente og kjedelige som oss briter. Jeg tror det ville ha passet meg fint.»
Han så på henne med en blanding av medfølelse og irritasjon
over at hun var så naiv. «Jeg kan trøste deg med at den byen
du var på vei til å flytte til, ligger midt i sentrum av det som
kalles bibelbeltet. Der følger de skriften til punkt og prikke, og
den forstokkede moralen deres får selv de frommeste engelske
sjeler til å virke fordomsfrie.»
«Max sa at han var baptist,» sa Greta tankefullt.
«Der ser du. Jeg vet at det ikke er noen trøst, men ærlig talt,
Greta – Charleston er omtrent like langt fra atmosfæren i New
York som barndomshjemmet mitt i villniset i de walisiske fjellene er fra London. Du ville ha vært som en fisk på land der,
spesielt etter det livet du har levd her. Personlig vil jeg hevde at
du var heldig som slapp unna.»
«Kanskje.» Greta forsto at han bare prøvde å trøste henne.
Alle visste at Amerika var den nye verden, mulighetenes land,
uansett hvilken del av det du slo deg ned i. «Men hvis moralen
deres er så streng som du sier, forstår jeg ikke hvordan Max
kunne … Ja, du vet …» Greta rødmet.
«Kanskje han tenkte at han kunne tøye reglene litt hvis dere
var forlovet og skulle gifte dere,» foreslo David tamt.
«Jeg trodde virkelig at Max elsket meg. Hvis han ikke hadde
fridd, ville jeg aldri …»
Gretas stemme døde bort i skamfølelse og forlegenhet. Han
tok hånden hennes og klemte den. «Det vet jeg,» sa han mildt.
«Jeg er ikke slik som Doris, helt ærlig. Max … han var den
første for meg.» Greta fikk tårer i øynene igjen. «Hvorfor må
livet mitt alltid være så vanskelig?» hvisket hun.
«Er det det, da? Har du lyst til å snakke om det?»
«Nei,» svarte hun fort. «Jeg er bare selvopptatt og synes
synd på meg selv fordi jeg har gjort en så fryktelig tabbe.»
Han så hvordan Greta med en kraftanstrengelse tvang det
velkjente smilet frem. Og han undret seg over hva som kunne
ha fått en åpenbart velutdannet jente med en aksent som røpet
47
at hun var av god familie, til å komme hit til The Windmill.
Greta lå flere hakk over resten av jentene, og når han skulle
være ærlig, var det grunnen til at han hadde følt seg tiltrukket
av henne i utgangspunktet. Men dette var åpenbart ikke det
rette øyeblikket til å spørre henne ut om bakgrunnen hennes,
så han valgte å skifte tema.
«Vil du ha barnet, Greta?»
«Det vet jeg ærlig talt ikke, Taffy. Jeg er forvirret og redd.
Og skamfull. Jeg trodde virkelig at han elsket meg. Hvordan
kunne jeg finne på å …» Stemmen hennes røpet hvor fortvilet hun var. «Da jeg satt der i det fæle huset og ventet på å
få snakke med Doris’ ’Doktor Fikser Alt’ … det var ikke bare
skrekken for selve prosedyren som fikk meg til å stikke av. Det
var tanken på dette lille vesenet inne i meg også. Og på veien
hjem møtte jeg to–tre mødre som var ute og trillet barnevogner. Og det fikk meg til å innse at uansett hvor lite det er, så er
det et levende vesen, ikke sant?»
«Ja, Greta. Det er det.»
«Ja, og har jeg virkelig rett til å begå mord bare fordi jeg har
gjort en tabbe? Kan jeg nekte barnet retten til å leve? Jeg er
ikke særlig religiøs av meg, men jeg tror ikke at jeg noen gang
ville klare å tilgi meg selv hvis jeg hadde tatt livet av det. På
den andre siden – hva slags fremtid har vi, barnet og jeg, hvis
jeg virkelig setter det til verden? Ingen mann kommer noen
gang til å se to ganger på meg igjen. Atten år gammel, kjent fra
The Windmill og allerede i klubben. Det er ikke akkurat noe å
skryte av, eller hva?»
«Jeg vil foreslå at du sover litt på det. Det viktigste akkurat
nå er at du ikke er alene. Og …» Han satte ord på den tanken
som langsomt hadde vokst frem i ham mens han lyttet til den
begredelige historien hennes. «Det er mulig at jeg kan klare å
finne en løsning, skaffe deg tak over hodet, hvis du altså bestemmer deg for å gjennomføre svangerskapet. Denne ’Doktor
Fikser Alt’ høres ikke særlig tilforlatelig ut, synes du vel? Du
risikerer faktisk å ta livet av dere begge to, og det ville jo ikke
være særlig positivt, synes jeg.»
«Nei, men jeg er fremdeles ikke overbevist om at jeg har noe
valg.»
48
«Tro meg, Greta, det er alltid et valg. Kanskje du kunne ta
en prat med Mr. Van Damm? Jeg er sikker på at han har håndtert slike problemer før.»
«Å, nei! Det kan jeg ikke!» Greta grøsset ved tanken. «Jeg
vet at han er snill, men Mr. Van Damm forventer at jentene
hans skal være hvitere enn hvite. Han er villig til å gjøre nesten
hva som helst for å beskytte teaterets gode navn og rykte. Jeg
ville ryke rett ut i morgen den dag.»
«Rolig nå, det var bare et forslag,» svarte han idet han reiste
seg for å betale regningen. «Og nå har jeg tenkt å plassere deg
i en drosje og sende deg hjem så du kan hvile deg litt. Du ser
helt utkjørt ut, Greta.»
«Nei, vet du hva, Taffy – jeg kan ta bussen hjem.»
«Ikke tale om.»
Han stanset en drosje utenfor kaféen, trykket noen mynter
i hånden på henne og la en finger over leppene hennes da hun
begynte å protestere igjen. «Ikke noe tøv nå. Jeg kommer bare
til å engste meg hvis du ikke gjør det. Sov godt, Greta, og ikke
vær bekymret. Jeg er her nå.»
«Takk enda en gang for at du er så snill mot meg, Taffy,» sa
hun takknemlig.
David lukket bildøren etter henne og vinket da drosjen
kjørte. Han spurte seg selv hvorfor han forsøkte å hjelpe Greta,
spesielt under de gitte omstendighetene.
Svaret var enkelt nok. Han elsket henne, uansett hva hun
hadde gjort eller ikke gjort, og slik hadde han følt det helt siden
han så henne første gang seks måneder tidligere.
Kapittel 4
Neste formiddag satt de to i den samme kaféen igjen. Greta
hadde sneket seg ut fra prøvene for å treffe David, under påskudd av at hun følte seg litt uvel og trengte frisk luft. Det var
uansett ikke langt unna sannheten.
«Du ser forferdelig blek ut. Går det bra med deg?»
Greta tok en stor slurk av den utvannede teen og slapp enda
en sukkerbit oppi koppen. «Jeg er bare veldig trett, verre er det
ikke.»
«Det forbauser meg ikke. Se her, ta halvparten av sandwichen min.»
«Nei takk.» Bare lukten av den gjorde henne kvalm. «Jeg
spiser litt senere.»
«Sørg for at du gjør det, da. Og hva nå?» Han så spørrende
på henne.
«Jeg har kommet frem til at jeg ikke klarer å gjennomføre
en abort, så det gir meg ikke noe valg. Jeg får bare føde barnet
og ta konsekvensene.»
«Akkurat.» Han nikket langsomt. «Greit. Og nå når du
har bestemt deg, skal jeg fortelle deg hvordan jeg kanskje kan
hjelpe deg. Det du trenger, er tak over hodet og litt fred og ro
frem til barnet kommer. Ikke sant?»
«Ja, men …»
«Hysj nå, og hør på hva jeg har å si. Jeg har tilgang til et
lite hus i Monmouthshire, like ved den walisiske grensen. Jeg
tenkte kanskje du kunne dra dit og være der en stund. Har du
noen gang vært i det området før?»
«Nei.»
«Ikke det? Nei, da vet du ikke hvor fantastisk dette ste50
det er.» Han smilte. «Huset ligger på et stort gods som heter
Marchmont. Det er i nærheten av Black Mountains, i en vakker dal ikke altfor langt fra byen Abergavenny.»
«For et snodig navn.» Greta presset frem et halvhjertet smil
i retur.
«Man venner seg vel til språket når man er oppvokst der,»
svarte han. «Men altså – siden jeg arbeider i London, har jeg
ikke bruk for huset for øyeblikket. Moren min bor også på eiendommen. Jeg ringte til henne i går kveld, og hun er villig til å
holde et øye med deg. Mye av jorden er dyrket, så det er nok av
friske landbruksprodukter der til å holde deg med mat vinteren
igjennom. Huset er lite, men det er rent og koselig. Det gir deg
muligheten til å dra fra The Windmill, få barnet og komme tilbake til London uten at noen vet noe som helst, hvis du skulle
ønske det. Ja, dette er altså det jeg kan tilby deg. Hva tror du?»
«Tja,» sa hun vaktsomt. «Det høres fantastisk ut, men …»
«Greta, det eneste jeg kan gjøre, er å tilby deg et alternativ,»
sa han da han leste tvilen og frykten i øynene hennes. «Og ja,
det er noe helt annet enn London. Det er ikke noe fornøyelsesliv der, ingenting å ta seg til om kvelden, og du vil kanskje
komme til å føle deg svært ensom. Men du vil i det minste være
varm og trygg.»
«Dette … godset – var det der du vokste opp?»
«Ja, men jeg gikk på kostskole fra jeg var elleve år, og på
universitetet etterpå. Så kom krigen, og jeg ble sendt ut sammen med regimentet mitt, så jeg har ikke vært tilbake der på
langt nær så ofte som jeg gjerne ville. Men Greta, du har aldri
sett noe så vakkert som en solnedgang over Marchmont. Vi
har over to tusen mål, omgitt av skoger med masse forskjellige
planter og dyr, og med en lakseelv som løper rett gjennom eiendommen. Det er virkelig et utrolig vakkert sted.»
Et glimt av håp om at fremtiden kanskje ikke var helt ødelagt likevel, begynte å gløde frem i Gretas bevissthet.
«Du sier at moren din ikke har noe imot at jeg bor der? Har
du … har du fortalt henne om barnet?»
«Ja, det har jeg, men du kan ta det helt med ro, Greta. Mor
lar seg ikke sjokkere av noe som helst, og hun er svært tolerant. Skal jeg være ærlig, tror jeg hun vil bli glad for selskapet.
51
Hovedhuset på godset ble brukt som rekonvalesenthjem under
krigen, og hun savner all aktiviteten nå, etter at staben og pasientene har dratt sin vei.»
«Det er virkelig veldig snilt av deg, Taffy, men jeg vil ikke
trenge meg på. Jeg har ikke så veldig mange penger å betale
med – ingen i det hele tatt, faktisk,» tilsto Greta.
«Du trenger ikke å betale noe som helst. Du kan bo der som
min gjest,» bekreftet han. «Som sagt – huset står tomt, og det
er ditt hvis du vil ha det.»
«Det er helt utrolig sjenerøst av deg, Taffy,» sa hun langsomt, vel vitende at uansett hvordan dette huset var, måtte det
være bedre enn et hjem for ugifte mødre. «Hvis jeg skulle ta
imot tilbudet ditt … når kunne jeg reise?»
«Så snart du selv vil.»
To dager senere oppsøkte Greta Mr. Van Damm for å fortelle
at hun kom til å forlate The Windmill. Hun hadde en sterk mistanke om at han allerede kjente til årsaken, men da han spurte
hvorfor, svarte hun at moren hennes ikke var frisk, og at hun
måtte reise hjem og ta seg av henne. Hun var fremdeles bekymret da hun kom ut fra kontoret, men det kjentes likevel godt
at hun endelig hadde tatt en beslutning. Senere samme dag informerte hun vertinnen om at hun kom til å flytte i slutten av
uken, og så brukte hun de siste dagene ved teateret på å forsøke
å la være å engste seg for fremtiden. Jentene overrakte henne et
kort som alle hadde underskrevet på, og Doris ga henne en avskjedsklem og overrakte henne diskré en konvolutt som viste
seg å inneholde et par bitte små barnesokker.
Greta brukte ikke lang tid på å pakke de få personlige eiendelene sine i to kofferter. Hun betalte vertinnen og tok avskjed
med rommet som hadde vært hjemmet hennes de siste seks månedene.
David fulgte henne til Paddington stasjon en tåket desembermorgen for å se henne vel av sted på den lange togreisen til
Abergavenny.
«Å, Taffy, jeg skulle ønske du skulle være med,» sa hun og
lente seg ut gjennom togvinduet mens han sto på perrongen.
52
«Du kommer til å være så trygg som overhodet mulig,
Greta. Stol på meg. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne skade
deg – du vet vel det?»
«Du sa at moren din skulle komme og hente meg på stasjonen?» spurte Greta engstelig for tredje gang.
«Ja, hun kommer. Og en ting du kanskje bør passe på – prøv
om du kan huske å kalle meg David. Jeg kan garantere deg at
hun ikke kommer til å bli særlig begeistret for det tilnavnet jeg
har fått på The Windmill,» lo han. «Og jeg kommer og besøker
deg så snart jeg kan, det lover jeg. Vær så god, her er en liten
presang til deg.» Han stakk en konvolutt i hånden på henne i
samme øyeblikk som konduktøren blåste i fløyten. «Adjø, vennen min. God reise, og ta godt vare på dere begge to.»
Han kysset henne på begge kinn og tenkte at hun mest av
alt minnet om en tiåring som skulle evakueres ut i det store
ukjente.
Greta vinket til han bare var en liten prikk på perrongen.
Så gikk hun inn i kupeen og satte seg. Hun var blitt plassert
sammen med en gruppe demobiliserte soldater. De røykte og
snakket oppstemt om venner og slektninger de ikke hadde sett
på mange måneder. Hun kunne ikke unngå å se kontrasten
mellom dem og seg selv – de var på vei tilbake til sine kjære,
hun var på vei ut i det ukjente. Hun åpnet konvolutten David
hadde gitt henne. Den inneholdt noen penger og et lite brev der
det sto at de var til bruk i krisesituasjoner.
Frykten vokste i henne etter hvert som Londons velkjente
bygninger forsvant og ble erstattet av bølgende marker. Hun
trøstet seg ved tanken på at hvis Davids mor viste seg å være
et sinnssykt kvinnemenneske, og huset ikke var annet enn et
falleferdig skur, hadde hun i hvert fall penger nok til å reise
tilbake til London og finne andre utveier. Toget tøffet seg lenger og lenger vestover og stanset ved utallige stasjoner, og soldatene forsvant én etter én og ble mottatt på perrongene av
lykkelige foreldre eller kjærester. Da Greta hadde skiftet tog i
Newport, var det bare en liten håndfull passasjerer igjen, og
snart var hun alene i kupeen. Hun så ut på det ukjente walisiske landskapet og merket at hun begynte å slappe av litt.
Solen gikk ned, og litt etter litt forandret omgivelsene seg – de
53
ble villere og mer dramatiske enn noe hun hadde sett i England
noen gang. Snødekte fjell dukket frem i horisonten etter hvert
som toget tøffet seg nærmere og nærmere Abergavenny.
Klokken hadde passert fem, og det var allerede stummende
mørkt da toget langt om lenge kjørte inn på stasjonen der
Greta skulle av. Hun løftet koffertene ned fra hyllen over setene, rettet på hatten og steg ut på perrongen. Vinden var kjølig, og hun trakk den tynne kåpen bedre rundt seg. Så gikk hun
nølende i retning av utgangen mens hun kikket seg rundt etter
noen som kunne se ut som de ventet på henne. Alle medpassasjerene hennes ble avhentet og forsvant inn i mørket, og Greta
satte seg på en benk utenfor den lille stasjonen.
Ti minutter senere var den lille plassen helt øde. Greta satt
og hutret på benken i noen minutter til før hun reiste seg og
trakk inn i varmen inne i stasjonsbygningen. Betjenten arbeidet fortsatt inne bak luken, så hun gikk bort og banket på den.
«Unnskyld, sir.»
«Ja, fach ?»
«Kan De si meg når neste togforbindelse til London går?»
«Det går ikke flere tog i kveld.» Betjenten ristet på hodet.
«Det neste er i morgen tidlig.»
«Å.» Greta bet seg i leppen. Hun kjente tårene presse på.
«Jeg beklager, frøken. Har De ikke noe sted å være i natt?»
«Det var meningen at jeg skulle bli hentet av noen fra et sted
som heter Marchmont.»
Betjenten gned seg i pannen. «Det er ganske mange kilometer herfra – altfor langt til at De kan gå. Og Drosje-Tom er
borte i Monmouth i kveld, sammen med kona.»
«Å, kjære vene …»
«Ikke få panikk riktig ennå. Jeg skal være her en halvtimes
tid til,» sa betjenten vennlig.
Greta nikket og gikk ut til benken igjen. «Hjelpe og trøste,»
sukket hun og pustet inn i hendene i et forsøk på å få litt varme
i dem. Så hørte hun lyden av en bil som nærmet seg. En plutselig, høy tuting skar i ørene, og det sterke lyset fra frontlyktene
blendet henne. Den skranglende motoren hostet seg inn i stillheten, og en kvinnestemme sa:
«Pokker! Pokker! Hallo der! Er du Greta Simpson?»
54
Greta forsøkte å danne seg et inntrykk av skikkelsen i førersetet på den åpne bilen. Sjåførens øyne var skjult bak store
kjørebriller i lær.
«Ja. Er De moren til Taff … David Marchmont?»
«Det er jeg. Hopp inn da, full fart nå. Beklager at jeg er sent
ute. Den fordømte bilen punkterte, og jeg måtte skifte hjul i
mørket.»
«Eh, jaha.» Greta reiste seg, grep koffertene og slepte dem
bort til bilen.
«Sleng dem inn i baksetet, du, og så kan du ta på deg disse
her og pakke deg inn i det pleddet der. Det kan bli litt luftig
hvis denne gamle damen kommer seg over tredve kilometer i
timen.»
Greta tok på seg kjørebrillene hun fikk tilbudt, og la pleddet godt rundt seg. Etter noen mislykkede startforsøk våknet
motoren til liv, og sjåføren rygget ut av stasjonsplassen i en faretruende hastighet. Det var så vidt hun ikke kjørte ned en lyktestolpe.
«Jeg trodde ikke De kom,» sa Greta forsøksvis da bilen kom
ut på den åpne landeveien og suste bortover den i en skremmende fart.
«Det nytter ikke å snakke, kjære deg. Jeg hører ikke et ord
i denne larmen!» ropte kvinnen bak rattet.
Greta tilbrakte den neste halve timen med øynene sammenknepet og hendene så hardt knyttet at knokene hvitnet. Endelig saktnet bilen farten litt, og deretter stoppet den så brått at
Greta nesten ble kastet over den lille vindskjermen og ut på
panseret.
«Vær en engel og lukk opp den porten, er du snill.»
Greta steg skjelvende ut av bilen. Hun gikk frem foran
frontlyktene og skjøv opp en enorm smijernsport. På muren
på den ene siden av dem var det en bronseplakett med ordet
«Marchmont» inngravert med snirklete bokstaver. Bilen trillet
inn gjennom porten, og Greta lukket den igjen.
«Opp med humøret, vennen min. Vi er snart fremme nå,»
ropte sjåføren over motorlarmen.
Greta skyndte seg inn i bilen igjen, og de fortsatte langs den
humpete innkjørselen.
55
«Sånn, her er vi. Dette er Lark Cottage.» Bilen stanset med
et rykk, og sjåføren hoppet ut og tok koffertene til Greta fra
baksetet. «Hjem, kjære hjem.»
Greta steg ut og så etter kvinnen som forsvant inn i et lite
skogholt. Hun fulgte nervøst etter, glad for måneskinnet som
gjorde det lysere rundt dem, og trakk et lettelsens sukk da hun
fikk øye på et lite hus. Det indre av huset var opplyst av oljelamper som kastet et varmt, gult skjær ut gjennom vinduene.
Kvinnen åpnet døren og gikk inn, og Greta fulgte henne hakk
i hæl.
«Sånn.» Kvinnen skrellet av seg brillene og snudde seg mot
henne. «Slik ser det altså ut. Er det bra nok, tror du?»
Det var første gang Greta hadde anledning til å studere
sin følgesvenn, og hun ble øyeblikkelig slått av likheten mellom mor og sønn. Kvinnen var svært høy og langlemmet,
med intense, grønne øyne og en manke av forblåst, gråsprengt hår klippet i en kort, fornuftig frisyre. Antrekket besto
av kordfløyelsbukser, knehøye lærstøvler og en skreddersydd
tweedjakke, og helhetsinntrykket var maskulint, men samtidig
forunderlig elegant. Greta så seg rundt i det koselige rommet
og var spesielt takknemlig over peisen, som var full av ulmende
glør.
«Ja takk. Det er nydelig.»
«Bra. Litt primitivt, er jeg redd. Ingen strøm her ennå. Vi
skulle akkurat i gang med å legge den inn da krigen brøt ut.
Toalettet er utenfor, og det er en sinkbalje i kjøkkenet til festdager og høytider, men det tar så forbasket lang tid å fylle den
at det er lettere å bruke vasken.»
Kvinnen gikk bort til peisen, grep en ildrake, rotet opp i
glørne og slengte på tre kubber fra kurven som sto ved siden
av. «Sånn. Jeg fyrte opp før jeg dro for å hente deg. Oljen til
lampene finner du i en kanne ute på toalettet, det er ved i skuret på baksiden, og jeg har satt melk, ferskt brød og egg i spiskammeret så du har til kveldsmat. Du må jo være helt uttørket.
Setter du kjelen på komfyren, koker den opp før du får sukk
for deg. Ikke glem å fylle den opp med ved hver morgen. Hvis
jeg ikke husker feil, er den et grådig beist. Og nå må jeg dessverre dra. Vi har mistet en søye, skjønner du. Vi er redd hun
56
kan ha gått utfor et stup. David sier at du er ganske selvstendig, men jeg stikker innom deg i morgen når du har funnet
deg litt til rette. Jeg heter forresten Laura-Jane Marchmont.»
Kvinnen rakte hånden frem mot Greta. «Men alle kaller meg
LJ. Du også, håper jeg. God natt.»
Døren smalt igjen, og borte var hun.
Greta ristet forvirret på hodet, sukket og sank ned i den
slitte, men bekvemme lenestolen foran peisen. Hun var sulten
og lengtet desperat etter en kopp te, men først måtte hun sitte
i ro noen minutter og komme seg etter dagens anstrengelser.
Hun ble sittende og se inn i varmen og fundere over kvinnen
som nettopp hadde gått. Uansett hvordan hun hadde tenkt seg
at moren til David ville være, var det i hvert fall ikke slik som
Laura-Jane Marchmont. Når sant skulle sies, hadde hun vel
snarere forestilt seg en traust landsens enke med lubne, rødmussede kinn og brede hofter etter mange barnefødsler.
Greta så seg om i rommet og begynte omsider å registrere
detaljene i omgivelsene. Stuen var koselig, med et sjarmerende
bjelketak og et stort ildsted som fylte hele den ene veggen.
Møbleringen var holdt på et minimum – bare den lenestolen
hun satt i, et bord og en nokså skakk hylle som var stablet full
av bøker. Hun reiste seg, skjøv opp den andre døren i rommet
og gikk to trinn ned til et lite kjøkken. Der var det en vask,
et skap med åpne hyller over, fulle av sammenrasket servise,
et hvitskurt furubord med to stoler og et spiskammer der hun
fant et ferskt brød, et stykke ost, smør, noen bokser med suppe
og noen epler. Hun åpnet bakdøren og fant et iskaldt utedo på
venstre hånd.
En knirkende trapp førte fra kjøkkenet opp til en lukket dør
på toppen, og bak den var soverommet. Det var lavt under
taket, og en solid smijernseng dekket av et lappeteppe i muntre farger fylte nesten hele rommet. En liten oljelampe kastet et
varmt, mykt skjær rundt seg. Greta kastet et lengselsfullt blikk
på sengen, men hun visste at hun måtte spise litt før hun la seg,
både for barnets skyld og sin egen.
Hun spiste et måltid bestående av brød, suppe og ost inne
foran peisen. Så vasket hun seg som best hun kunne i kjøkkenvasken, og skrev seg bak øret at hun måtte huske å sette
57
over kjelen i fremtiden hvis hun ikke ville nøye seg med iskaldt
vann. Småhutrende bar hun koffertene opp på soverommet.
Hun trakk på seg nattkjolen, dro en genser utenpå den,
trakk teppet til side og sank takknemlig ned i den myke sengen.
Så lukket hun øynene og ventet på at søvnen skulle komme.
Stillheten virket nesten øredøvende etter all støyen i London.
Men etter en stund overmannet utmattelsen henne, og hun
sank ned i en drømmeløs søvn.