1. No category

BJØRN BOTTOLVS
Før snøen legger
seg
I would rather be hated for who I am,
than loved for who I am not.
KURT COBAIN
1
Da politibetjent Jo Kaasa bremset ned for rødt i
Majorstukrysset, ba radioen dem om å ta en sveip innom
Frognerparken. En hundelufter hadde observert en
tynnkledd guttunge på vestsiden av brua ved
Frognerdammen. Det var vanskelig å anslå alderen på
gutten, for det var mørkt og han hadde en caps langt
nede i pannen. Han hadde vinket hundelufteren vekk da
denne forsøkte å få kontakt. Melder hadde ikke hatt med
mobiltelefon, så han ringte hjemmefra. Gutten var trolig
av utenlandsk opprinnelse.
Kaasa så at digitaluret på dashbordet viste 00:11 da
han svingte patruljebilen inn i Frognerparken. Månen lå
og fløt bak nakne, sprikende greiner syd på himmelen.
Etter å ha kjørt et lite stykke på en gangvei, skimtet han
noen på en benk. Han tørket vekk dugg med jakkeermet
på frontruta og så en spinkel skikkelse som satt
sammenkrøpet med beina oppunder seg og hodet mellom
knærne. Først da Kaasa stoppet bilen et par meter fra
benken, spratt gutten opp og begynte å løpe mot brua.
Kaasas makker, Kaisa Riitta Sara, spente av seg
sikkerhetsbeltet og dyttet døra opp.
– Jeg tar han!
Da Kaasa var kommet ut av bilen, så han ryggen
hennes bli borte i mørket. Han dunket en neve mot
håndjernene og løp etter. Like etter hørte han hulking,
og bak et tre fikk han øye på Sara som satt over skrevs
på gutten. Hun reiste seg og sammen stablet de ham på
beina.
Kaasa anslo at gutten var 11–12 år, huden var
lysebrun, han dro en hånd gjennom det krøllete håret og
pekte på capsen som lå i det rimete gresset. Den tynne,
slitte genseren var for kort på ermene. Treningsbuksa
rakk ham til rett over anklene. Han hadde ikke sokker, og
joggeskoene var ikke knyttet. Da Sara plukket opp
capsen hans, utbrøt han:
– Jeg har ikke gjort noe. Det er sant. Jeg har ikke gjort
noe.
– Hva er det du ikke har gjort? Sara la en hånd på
skulderen hans.
– Ingenting. Det er jo det jeg sier, jeg har ikke gjort
noe.
– Men hva gjør du her midt på natta?
Han løftet hodet og stirret på henne, det var som om
han skulle til å svare, men det kom ingen lyd.
– Hva heter du, da? spurte Kaasa. Han så at hele den
spinkle kroppen ristet.
– Jeg … jeg skal gå hjem.
Kaasa gjentok spørsmålet, fikk ikke noe svar.
– Vi kjører deg, kom nå.
De gikk sakte mot bilen. Kaasa tenkte at gutten måtte
ha rømt, at det plutselig kunne ha skjedd noe som han
måtte komme vekk fra. Han spurte seg selv hvor lenge
han hadde vært ute, tynnkledd i nattekulda.
– Jeg går i forveien og starter motoren for å få skikkelig
varme i bilen.
Han jogget mot bilen, og visste at hvis gutten prøvde å
stikke av igjen, ville ikke Sara ha problemer med å hente
ham inn enda en gang. Han hadde kjørt patrulje med
henne i snart tre år og så langt ikke sett at noen hadde
løpt fra henne. Han satte seg i bilen, startet motoren og
så at Sara og gutten hadde stoppet opp, Sara pekte opp
mot månen. Kaasa grep radioen.
– Vi har funnet gutten og tar han med oss. Så langt har
vi ikke noe navn eller adresse.
Sara åpnet bakdøra for gutten og loset ham inn.
– Vi gjorde en deal, sa hun og satte seg ved siden av
ham. – Vi ble enige om at hvis jeg fortalte hva jeg kaller
månen på samisk, så skulle han fortelle hva han heter.
– Og det er? undret Kaasa.
– Mànu, hvisket gutten.
Sara lo en trillende latter.
– Jeg tror at kollegaen min mente navnet ditt.
– Jimi Henriksen, kom det fra gutten, fortsatt like lavt.
– Jimi med én m og i til slutt.
– Bra, Jimi, sa Sara, – og du fortalte at du var tretten år
gammel, men jeg glemte å spørre om hvor du bor.
Jimi flyttet seg litt vekk fra henne og ble sittende taus.
– Men mànu …, fortsatte hun, – nå som det er fullmåne,
i hvert fall nesten, kaller vi den egentlig noe helt annet.
Vil du vite hva?
Gutten nikket.
– Làdis. Hun begynte å fortelle om forskjellige ord
samene brukte på snø, og at de blant annet hadde egne
ord for snø på trærne, snø på klærne og snø i skoene.
Hun dultet til ham: – Synes du ikke at det er rart?
Jimi nikket igjen.
– Det synes jeg òg, sa hun, – og noe annet som jeg
synes er rart, er at vi sitter her og skal kjøre deg hjem,
men så vet vi ikke hvor du bor.
Etter litt nøling oppga han en adresse i Neuberggata.
– Er foreldrene dine hjemme?
Han svarte ikke.
Gata bortenfor der jeg bor, tenkte Kaasa og blinket
bilen ut i Middelthuns gate.
2
Noen minutter senere rygget han inn bak en kontainer
vis-à-vis gatedøra i Neuberggata. Han snudde seg mot
baksetet, prøvde å fange Jimis blikk og skulle til å si at de
måtte bli med ham inn for å snakke med foreldrene, da
Jimi rev opp døra og spratt ut.
– Satan! ropte Sara og hev seg etter.
Da Kaasa kom seg ut av bilen, så han at makkeren alt
hadde krysset Majorstuveien i fullt driv, gutten var ute av
syne. Han løp etter, og det slo ham at dette var han
egentlig for gammel til. Det hadde han skjønt lenge. Han
hadde et par år igjen til han kunne pensjonere seg, og
ville prøve å holde ut jobben fram til da. Noe i ham sa at
det ikke var riktig å sette sin lit til yngre og sprekere
kolleger.
Han stoppet midt ute i Majorstuveien, ble stående og
snappe etter pusten, kikket seg rundt. Sara var ikke å se.
Han plukket opp det bærbare radiosettet og skulle til å
melde fra om at gutten de skulle kjøre hjem, hadde
stukket fra dem, men nølte. En guttunge på tretten år?
Han slapp BB-settet ned i holderen og begynte å løpe
igjen, i håp om at Sara heller ikke denne gangen lot noen
stikke fra seg.
Da han kom til Bogstadveien, så han at Sara og Jimi sto
tett sammen utenfor Gamle Major. Sara hadde et godt
grep om overarmen hans. Kaasa pustet lettet ut og
begynte å gå mot dem.
Noen minutter senere stoppet de utenfor gatedøra i
Neuberggata. En høyreist kvinne med blondt, krøllete hår
var på vei ut av en Audi A3 vis-à-vis og sendte
politifolkene et nysgjerrig blikk før hun begynte å gå opp
mot Ole Fladagers gate. Kaasa myste mot
ringeapparatene på den fire etasjers bygården og ringte
på hos Henriksen. Øyeblikket etter hørtes et svakt ja fra
en kvinnestemme.
– Det er fra politiet, vi har med oss Jimi, sa Kaasa. Han
møtte guttens urolige blikk og tenkte at han burde ha
ordlagt seg mer forsiktig.
Det tok noen sekunder før det summet i dørlåsen.
Kaasa dro døra opp, dyttet Jimi foran seg. Da de kom inn i
oppgangen, stoppet gutten ved postkassene, kikket ned i
den som var merket Henriksen, og ble stående helt til
Sara dultet ham i siden.
– Hvilken etasje?
Jimi begynte å gå opp trappene. De fulgte etter, helt til
han stoppet utenfor ei dør uten navneskilt i tredje etasje.
Akkurat idet Sara skulle til å ringe på, ble døra åpnet. En
lav, slank kvinne i førtiårene sto i døråpningen, hvit i
ansiktet, fyldige lepper, mørkeblondt hår nedover
skuldrene, lyserød badekåpe knyttet stramt om det smale
livet.
– Takk for at dere fant han, hvisket hun og grep etter
gutten, som tok et steg bakover.
– Kan vi få komme inn? sa Kaasa.
Hun gikk til siden og slapp dem inn i entreen.
Kaasa strakte fram hånden og presenterte seg, møtte
blikket hennes. Store, blå øyne.
Kvinnen fuktet leppene.
– Ellinor Henriksen.
– Bare for ordens skyld, du er moren hans? spurte
Kaasa.
– Ja. Hvor fant dere han?
– Borte i parken.
– Jeg skulle akkurat ringe for å melde han savnet, sa
hun da de hadde satt seg ved kjøkkenbordet. – Jeg våknet
for en time siden og gikk på toalettet, og av gammel vane
kikket jeg inn til Jimi og så at han var borte. Hun utstøtte
et hikst og kikket mot sønnen som sto ved vinduet og så
ut.
– Gå på rommet ditt, Jimi, så kommer jeg straks og tar
en prat med deg. Blikket hennes streifet de to
politifolkene. – Jeg håper at det ikke blir noe mer med
dette, jeg tenker først og fremst på barnevernet. Jeg har
en søster som jobber i barnevernet, selv arbeider jeg som
lege.
Kaasa ble usikker og merket makkerens blikk.
– Det kan jeg ikke gi deg et klart svar på. Har dere hatt
noe med barnevernet å gjøre tidligere?
Ellinor Henriksen ristet på hodet.
– Er det første gangen han stikker av på natta sånn?
– Ja.
– Dette oppdraget er jo loggført hos oss, sa Sara, – og
det jobber folk fra barnevernet på politistasjonen som
leser gjennom loggen. Det vil være naturlig å tro at de
kan sette spørsmålstegn ved at en tretten år gammel gutt
stikker av midt på natta. Men hva de eventuelt kommer
til å gjøre, avhenger av denne samtalen.
Ellinor Henriksen kikket igjen bort på sønnen som
fortsatt sto ved vinduet. – Jimi, vær så snill, gjør som jeg
sier, jeg kommer inn og sier god natt når politiet har
reist. Hun strøk nedover den rødflammede halsen med
lange, slanke fingre.
Jimi åpnet kjøleskapet, tok en slurk av ei halvfull
colaflaske før han, uten et ord, forsvant ut av kjøkkenet.
Henriksen ble sittende og gni seg i øynene.
– Det har ikke alltid vært så lett, sa hun, – jeg er alene
med Jimi, men stort sett klarer vi oss bra, jeg har fått god
støtte fra min søster Elise, som forguder han. Hun har
ikke barn selv. Og min mor har også vært god å ha, men
hun begynner å bli senil. Dessverre ble det for vel et år
siden konstatert at han lider av diabetes 1, såkalt
barnediabetes. Men takket være to sprøyter i døgnet er
situasjonen adekvat.
Adekvat, tenkte Kaasa, det ordet hadde han kun hørt
leger bruke.
Henriksen bet seg på innsiden av kinnet. – Jimi har i det
siste vært veldig opptatt av faren sin, som han aldri har
sett. Jeg har heller ikke noen bilder av han, det ble bare
ikke sånn. Og noen ganger når han ser en svart mann,
kan han peke og spørre om det er han som er faren hans.
Dette sliter på meg, og jeg blir vel etter hvert sint, eller i
det minste irritert når han kommer med sånne spørsmål.
Hun nølte.
– Det skjønner jeg godt, sa Sara, – men tror du at det
kan ha noe å gjøre med at han stakk ut midt på natta nå?
– Jeg vet ikke, men i forrige uke snakket han om en
drøm.
– Ja?
– Han ville ikke si så mye, men sa i hvert fall at han
drømte om faren sin og at de traff hverandre ved en
statue i Frognerparken hvor barn leker med ulver. Og at
faren sa at han hadde lengtet etter han. Men jeg vet ikke
om det finnes en sånn statue der borte.
Hun ble taus.
Kaasa skulle til å si at en slik statue fantes, men lot det
ligge og spurte hvor Jimi gikk på skole.
– Majorstua skole, begynte på ungdomsskolen nå i
høst.
– Trives han på skolen?
Henriksen trakk pusten, nikket.
Sara la en hånd på skulderen hennes.