1. No category

1
Kjære alle sammen!
La meg få lov til å starte denne talen her i Tromsø med å takke dere!
Jeg vil takke dere alle sammen for den innsatsen dere la ned for et
anstendig og godt arbeidsliv i Norge.
Da dere onsdag 28. januar, sammen med hundretusenvis av andre
arbeidsfolk, samlet dere for å markere motstand mot økt bruk av
midlertidige ansettelser, mer makt til arbeidsgiverne og svekket kamp
mot sosial dumping – Takk skal dere ha!
Protestene til tross: Regjeringspartiene sikret seg støtte fra Venstre og
KrF for å gjennomføre forslagene.
Den loven som i 38 år gradvis har blitt styrket og forbedret – har nå
blitt svekket.
Jeg kan love dere en ting: - Denne kampen fortsetter!
 Kampen fortsetter når norske kommuner en etter en vedtar at de
ikke vil bruke muligheten til å gå på akkord med arbeidstakernes
rettigheter til faste, hele stillinger.
 Kampen fortsetter når vi lover kamp i tariffoppgjørene for å
gjenerobre rettigheter den borgerlige regjeringen tar fra oss
lovveien
2
 Kampen fortsetter når vi frem mot stortingsvalget 2017 forbereder
hvordan vi kan lage en arbeidsmiljølov som er bedre og sterkere
I 2005, sist de hadde flertall sammen, vedtok Høyre, Frp, Venstre og
KrF også en massiv svekkelse av arbeidsmiljøloven.
Den gangen kom de rødgrønnes valgseier i veien, og hele
lovendringen ble reversert før den ble satt ut i livet.
I stedet fikk vi åtte år med styrking av arbeidstakernes rettigheter.
Dere – Også denne gangen skal vi ta makta tilbake
Sterke krefter, både i markedet og politikken, trekker nå i retning av
større forskjeller. Det er utfordrende tider i norsk arbeidsliv.
Makt flyttes fra arbeidstakere til arbeidsgivere.
I det uorganiserte arbeidslivet ser vi sosial dumping og regelrett
kriminalitet, i det organiserte svekkes fagforeningene og
ansettelsesvernet for de ansatte.
Til sammen skaper dette mer utrygghet for den enkelte.
Det svekker den norske modellen.
Og med det vår mulighet for et solidarisk samfunn
Vi er vitne til en regjering som gjør arbeidslivet utrygt.
Som opererer i sin helt egen ideologiske verden, og som har
kunnskapen mot seg.
3
Høyre og Frp vi tvinge igjennom søndagsåpne butikker.
Gjøre alle dager like. Det hjelper ikke at idretten sier nei, kirken sier
nei, kulturlivet sier nei. Ja, hele frivilligheten sier nei.
 De lytter ikke til arbeidstakerne – eller arbeidsgiverne.
 Og de tenker ikke på den vesle familiebedriften som må holde
åpent for å holde ut.
 Eller hun som allerede jobber deltid, kvelder og helger og blir
tvunget ut i arbeid også på søndagen.
 Fedre som ikke kan gå søndagstur eller bli med på fotballkamp
fordi de må på jobb.
Venner! Vi vil ikke ha det slik.
 Vi skal slåss mot dem som vil gjøre søndagen til en vanlig
arbeidsdag og dem som vil pålegge folk mer søndagsarbeid.
 Vi skal slåss mot ethvert forsøk på å svekke arbeidsmiljøloven og
arbeidstakernes rettigheter!
 Vi skal slåss mot et frislipp av midlertidige stillinger, som vil
ramme kvinner og ungdom aller hardest.
 Og vi skal kjempe mot en usosial politikk og dem som vil ta fra de
fattigste for å gi enda mer til de rikeste.
Gode venner av offentlig sektor!
En sterk offentlig sektor er en forutsetning for et solidarisk samfunn.
4
Målsettingen om lik rett til utdanning, helsetjenester,
barnehageplasser, kulturtilbud, sosial trygghet kan ikke oppfylles uten
fordeling og utjamning.
I dag sitter høyresiden med makta både nasjonalt og i mange norske
byer, som her i Tromsø. Det gjør dessverre at det blir lettere for dem
å gjennomføre politikken sin, som er mer styrt av blå ideologi enn
fakta fra virkelighetens verden.
Det dreier seg ikke om nye løsninger, men om politikk som er utprøvd
i andre land og som øker økonomiske og sosiale forskjeller.
Taperne er innbyggerne gjennom et dårligere tjenestetilbud og de
ansatte, særlig i lavlønnsyrker med stor kvinneandel.
Vinnerne er store investeringsselskaper.
Det er payback tid for Høyre og FrPs rike onkler.
 Det handler om offentlig eierskap, der høyresidens mål er å selge ut
fellesskapets verdier til private interesser.
 Det handler om en kommunereform som lukter av tvang og ikke
frivillighet.
 Og ikke minst handler det om privatisering av velferden vår, flere
private skoler og private sykehus som skal betales av skattepengene
våre.
5
Regjeringen mener alle bør kunne velge fritt - offentlig eller privat og at det offentlige uansett skal ta regningen. Det er en dårlig og dyr
idé. Regjeringens eget forslag om såkalt fritt behandlingsvalg,
budsjetterer da også med rekordhøye administrasjonskostnader.
Jeg registrerer at varaordføreren her i byen, Annie Skogman, i et
leserinnlegg hevdet at Tromsø Kommune ikke privatiserer noe som
helst – de bare konkurranseutsetter tjenestene.
Vel……. Jeg skal la semantikken ligge, men konstaterer at byrådet her
i Tromsø er blant de ivrigste i å følge opp H & FrP regjeringens lange
rekke av framstøt som vil åpne for mer marked – og større ulikheter –
i velferdstilbudet.
For husk at Frp og Høyre mener at helse- og omsorgstjenester er som
alle andre tjenester. Altså ingen forskjell i det å selge pølser og brus
og det å undervise barn eller gi medisinsk behandling.
Bare så det er sagt: LO er for markeder der de passer. 2/3 av norsk
økonomi er i markeder. Det er bra. Privat sektor gjør en kjempejobb
for å sikre verdiskapingen i Norge, men det er naivt å tro at markeder
derfor passer for alle typer varer og tjenester.
Du kan klare deg uten en pølse i brød, men du klarer deg ikke uten
medisinsk behandling hvis livet eller varig livskvalitet er truet.
6
Forskning har dokumentert at gevinsten for de kommersielle aktørene
gjerne hentes ut gjennom svekkede lønns- og pensjonsvilkår for de
ansatte. Det viser seg, som dere vet, at det er vanskelig å kutte
kostnader på andre områder enn lønn og pensjon.
Hva betyr dette for Tromsøs innbyggere? I praksis vil dette si færre
sykepleiere, lavere grunnbemanning og mer bruk av kortvakter.
Kort sagt, et dårligere tjenestetilbud til innbyggerne.
Mange av oss ble grepet av historiene til hjelpepleierne Karin Rones
og Anne Karin Nilsen, begge på 62 år, og begge med et langt og hardt
arbeidsliv bak seg i Oslo kommune. De fortalte om hvordan
konkurranseutsetting av sykehjemmet der de jobbet, med et
pennestrøk utraderte rettighetene deres til AFP i offentlig sektor.
Nå endte den saken godt for de to – nettopp fordi Frifagbevegelse
satte fokus på saken.
Men hva med alle de andre – de vi ikke hører om?
Så når FrPs varaordfører neste gang uttaler: "Jeg forstår ikke hvorfor
det er så viktig, for enkelte politikere, hvilke firmalogo som står på
lønnslippen til disse menneskene" . Burde hun kanskje ta seg en prat
med "disse menneskene" som har erfart på kroppen hva
konkurranseutsetting av tjenester betyr.
7
Vi ser nå av meningsmålingene at velgerne skjønner at de har blitt
holdt for narr. Mange steder, som her i Tromsø, ligger det an til et
maktskifte i kommune-Norge til høsten.
(jarle (Årbakke) og Kristin Røymo).
For det er ikke høyresidens politikk eller ideer som er i framgang.
En ny meningsmåling viser at mer enn to av tre LO medlemmer mener
at samfunnsutviklingen går i feil retning under sittende regjering.
Statsministeren og finansministeren sa lenge; vent på statsbudsjettet
og dere skal se hvem vi er.
Vel, statsbudsjettet kom, og folk så hvem de var. De så hvordan
regjeringen prioriterte.
Store skattekutt til de med mest, kutt i barnetillegget til de med minst;
bort med kulturtilbudet til de på sykehjem; en klar underfinansiering
av kommunene.
Dette er en politikk flertallet i Norge ikke ønsker. Det er feil kurs.
Det er å bygge ned noe de mange har bygget opp.
Og dere, folk ser konsekvensene av politikken som nå føres, og de vil
ikke ha mer av det.
8
 Folk går ikke i demonstrasjonstog for flere midlertidige ansettelser.
 Folk går ikke i demonstrasjonstog for mer søndagsarbeid,
 Folk går ikke i demonstrasjonstog for mer konkurranseutsetting,
lengre arbeidsdager og mer makt over fritiden sin til sjefen.
Det store fellesskapet Norge er bygget opp av en rekke små fellesskap.
Familien, nabolaget, lokalsamfunnet, idretten og frivilligheten.
Lokalvalget til høsten handler om disse små fellesskapene.
Det er i kommunene velferden skapes – tett på folk – der vi jobber og
bor. Skole, barnehage, eldreomsorg, de gode bomiljøene.
Derfor er lokalvalget viktig. Det handler om hvordan lokalsamfunnet,
der vi lever våre liv, skal se ut.
Når FrPs varaordfører sier "For meg er det enkelt, la de beste og mest
kvalifiserte utføre jobben". Så er min oppfordring til Tromsø's
innbyggere å ta henne på ordet. Sørg for at de får avløsning – sørg for
at kommunen får et nytt politisk flertall i høstens valg.
Kamerater!
Det har nå i over 5 år vært tvister mellom LO og NHO knyttet til
opprettelse av tariffavtale i Risavika og fortrinnsretten til
havnearbeiderne til å betjene havnene.
9
La meg med en gang si, at dette er en veldig krevende sak, hvor
frontene er steile og utålmodigheten stor.
Her i Tromsø ble havnearbeiderne tatt ut i sympatiaksjon og det har
vært mange lokale aksjoner, ja til og med en rettsak mot aksjonistene.
Både boikotten og sympatiaksjonene har blitt fulgt opp med
rettsprosesser i både Arbeidsretten og de sivile domstolene uten at det
har løst hovedspørsmålet om en ny tariffavtale i Risavika.
I oktober i fjor gikk LO og NTF på et alvorlig nederlag i
Arbeidsretten. Denne dommen bruker havneopratørene nå for alt den
er verdt
Arbeidsgiverne i havnene prøver å gi inntrykk av at fortrinnsretten
norske havnearbeiderne har til losse- og lastearbeid gjør sjauerne
dyrere enn andre norske arbeidere på havna. Det de ikke forteller er at
uten fortrinnsretten, vil det ikke lenger være registrerte havnearbeidere
i havnene. Uten disse blir det fritt fram for havnene til å kunne bruke
lavtlønte asiatiske og østeuropeiske sjøfolk til å gjøre losse- og
lastearbeidet.
Frontene er fortsatt steile i disse havnekonfliktene.
Mange er, forståelig nok, frustrerte og utålmodige. Men la oss
allikevel ikke glemme hvem som er motstanderne i saken.
10
Etter halvannet år med konflikter i flere havner, diskuterer nå partene
modeller for en løsning. Dette vil fortsatt ta tid, men havnearbeidere
skal vite at de har LO i ryggen for å finne frem til en løsning.
Internasjonalt
1. mai er en internasjonal solidaritetsdag. Midtøsten står i brann, og i
storpolitikken kjenner vi et drag som minner om den lange og kalde
krigen mellom øst og vest.
Flykningekatastrofen i Middelhavet og det ufattelige menneskelige
dramaet som utspiller seg rett utenfor Europas kyst. Hvor over 2000
mennesker har omkommet i år, krever ekstraordinær innsats.
Sjøfartsnasjonen Norge kan ikke nøle når mennesker drukner foran
øynene våre.
Katastrofen er et resultat av flere års krig og elendighet i Syria,
Eritrea, Palestina og Libya.
Ikke siden annen verdenskrig har så mange vært på flukt. Det sier sitt,
når mennesker flykter fra Jemen til Somalia!!
For alt for mange ender flukten i bølgene utenfor Italia, og det sier alt
om hvilke ulevelige forhold de flykter fra når døden ikke skremmer.
I nettavisenes kommentarfelt leser vi at vi bare skal la dem drukne.
Vi må hjelpe dem der de er sier noen.
11
Vel, der de er det er på lasteplan i Saharas brennende ørken, på flukt i
råtne holker som forliser, og i overfylte flyktningeleirer.
Max Manus hadde det mye lettere. Han kunne gå på ski til Sverige.
For disse menneskene så er det ikke noe Sverige på andre siden av
grensen. Der er det kun land som er overfylte av flyktninger fra før.
Hvor det er en flyktning pr tredje innbygger i Libanon.
Dere! Ansvaret hviler på oss alle. Som mennesker. Som nasjon.
FN har bedt Europa ta i mot rundt en halv million kvoteflyktninger for
å lette presset i nærområdene, og 10 000 flyktninger er Norges andel.
Erna Solberg, Børge Brende, Siv Jensen.
 Tiden for å nøle er over
 Tiden for å gjøre for lite for seint er over.
 Tiden er inne for å vise handlekraft.
Internasjonal solidaritet og demokratibygging er en del av
arbeiderbevegelsens sjel. Vi kan ikke sitte og se på det som nå skjer,
uten å se på hva vi kan gjøre. Vi må være med å ta ansvar.
LO, forbundene, lokalorganisasjonene og Norsk Folkehjelp jobber
med disse tingene hver eneste dag. I år går Norsk Folkehjelps 1.
maiaksjon til støtte for dem som kjemper for organisasjonsfrihet rundt
12
om i verden. Og vi skal bidra der, som vi gjør også ellers i året til
Norsk Folkehjelp. Takk for at DERE bidrar.
Avslutning
Kjære venner!
Årets første mai-merke har historisk sus over seg.
1892 var det første året vi hadde 1. mai-merke.
Merket markerte kampsaken den gangen; arbeiderbevegelsen kjempet
for en hverdag med rom for både arbeid, fritid og hvile.
Endringer som vi gjennom årene kjempet igjennom.
Og som har gjort Norge til et land der det for de fleste er enkelt å
kombinere arbeidslivet med resten av livet.
I årets 1. mai-markering er dette budskapet på nytt aktuelt.
For dere; vi står midt i en verdikamp. En kamp om hvilken retning vi
ønsker for samfunnet. For Norge.
Vi som er samlet her i dag vet hvilken retning vi ønsker å utvikle
Norge i.
På mandag er det 19 uker igjen til valgdagen!
Kjære venner, sammen skal vi bruke disse ukene, sammen skal vi
vinne disse kampene. Sammen skal vi vinne høstens valg.
Ha en fortsatt fin 1. mai!