Igjen feirer vi påskemysteriet som er grunnlag og midtpunkt for hele det liturgiske året. Kirken innleder Den store og stille uken ved feiring av Herrens inntog i Jerusalem på palmesøndag. Med Jesu inntog i Jerusalem, ser Kirken fram mot høydepunktet til hele frelseshistorien, nemlig Messias Konge fullbyrder Guds frelsesverk ved sin død og oppstandelse i påsken. Alle fire evangelister referer begivenheten, men Johannes versjon byr oss en sterk symbolsk mening bak scenen: Da det ble kjent blant folkemengden som var kommet opp til høytiden, at Jesus var på vei til Jerusalem, grep de palmegrener og drog ham i møte, mens de ropte: ”Hosanna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!” Jesus fant seg en eselfole og satte seg opp på den. For det heter jo i Skriften: ”Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer ridende på en eselfole”. Til å begynne med skjønte ikke hans disipler hele meningen med dette; men senere, da Jesus var blitt opphøyet i sin herlighet, kom de i tanker om at slik stod det jo skrevet om ham, og at det var nettopp hva de hadde gjort for ham. (Joh 12:12-16). På palmesøndag viser Jesus seg som verdens Frelser, men han er en annerledes Messias enn den Israel ventet på. På et esel og omringet av barna er Jesus den konge hvis frigjøring ikke bygger på makt, men på kjærlighet, ydmykhet og lydighet overfor Faderens vilje. Hele Jesu liv, hans ord og hans gjerning, hans taushet og hans måte å tale på, i Johannes oppfatning, er en åpenbaring av Faderen: ”Den som ser meg, ser Faderen” (Joh 14:9). Jesus er sendt inn i verden for å vise oss hvordan Gud elsker oss. Han er Guds evige Ord, ”det sanne lys, som lyser for hvert menneske…” (Joh 1:9). I ”den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Joh 1:14), blir det falne mennesket gjeninnsatt i dets første glans, slik som den hellige Ireneus uttrykker: Da Han ble menneske i inkarnasjonen, gjenopprettet Han i seg selv hele menneskehetens lange historie og sammenfattet frelsen hos oss, slik at det vi hadde mistet i Adam, det vil si Guds bilde og likhet, det fikk vi tilbake i Kristus Jesus (Adversus hæreses,3,18,1). I den andre lesning kommer Paulus med den unike erklæring om kristendommen. Uten forbehold bekrefter han overfor kristne i Korint at i Kristus vil Gud begynne på nytt. Tilgivelsen blitt grundig radikalsom for alle setter sin litdet til ekte Guds frelse som ier gitt menJesuerviktigste oppdragogi verden, sett, som er å gjenopprette bilde av Gud hveri Kristus. av oss. Synden har skaffet feil bildeeravenGud i alle menneskers hjerter: ”Jeg noe nytt er nesker ”Den som lever i Kristus, ny skapning. Det gamle er forbi, hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg” (Gen blitt til… Det var Gud som var nærværende i Kristus og gjennom ham forsonet verden med 3:10). Som Adam og Eva skaper menneskene sin egen gud enten for å tilbe ham seg,eller i stedet å kreve regnskapogfor dens misgjerninger…” Paulus for åfor være redd den ham.tilArvesynd aktuelle synder har bidrattDenne til å tegne alle forkynnelse karikaturer av Gud i oss. Påskemysteriet avguder våre hjerter.avJesus kanslags betraktes som en innledning, men også enoppløser gjengivelse, en iklargjøring dagens evangebelyser all mørke i vårt vesen ved lys fra korset. Når Johannes sier da Jesus var blitt lium. Om vi holder fast ved Paulus tankegang, vil den kjente historie som vi hører i dag, ha opphøyet i sin herlighet, venter han ikke til oppstandelsen. I Johannesevangeliet er sitt korset gamle høydepunktet navn: «lignelsen omliv. den sønn».sitt Vi offentlige kan hellerliv, kalle den «lignelsen om Fai Jesu Dafortapte Jesus begynte i samtale med Nikodemus, har han allerede varslet: ”Likesom Moses løftet opp slangen i ørkederens kjærlighet». nen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv” (Joh 3:15). Senere gir han tolkningene: ”Når dere får løftet MenFaktisk uttrykker denne lignelsen på en enestående måte den guddommelige og faderlige neskesønnen opp, da skal dere forstå at ’jeg er Han’…” (Joh 8:28); ”… Når jeg blir kjærlighet som grunnlag all kristen omvendelse. En kristen kan omvende seg ettersom løftet opp fraerjorden, skal for jeg dra alle til meg” (Joh 12:32). han har en Far som er kjærlighet og som venter på ham. Han må tilbake til ham: «Nei, nå I Jesu, den lidende tjeners ansikt viser Gud sin innerste herlighet, for Guds herligbryter jeg opp herfra og drar hjem til min far. Og så sier jeg: Far, jeg har syndet mot himmehet er kjærlighetens herlighet. På korset har kjærligheten strålt på det ytterste: len ”Ingen og mothar deg, så jeg ikke lenger å kalles men la(Joh meg15:13). få gå her hos deg større kjærlighet enn fortjener den som gir sitt livdin forsønn; sine venner” herlighet begynner allerede skjæretorsdag. hanogvasker disiplenes somKorsets en av arbeiderne dine!» Men nårpå han kommer til Idet sin far begynner å si det han har føtter, avslører Jesus at Guds innerste vesen består i å tjene og gi av seg selv. Når forberedt, blir han avbrutt: han får ikke anledning til å si: «la meg få gå her hos deg som en Jesus innstifter eukaristien, utleverer han seg fullstendig. Gjør dette til minne om meg av arbeiderne dine».som Faren de uuttalte ordene til detformotsatte: dentilhjemkomne – er en befaling gjørforvandler korsets herlighet virksom og aktuell mennesker Vi er alle bedtentiltilfeldig å delta iarbeider, offeret på men korset. Nåren vi høyt tar imot bliralle ikketider. behandlet som som æretKristi gjest.legeme ”Fort, hent den og blod, står vi under korset sammen med Maria og Johannes for å vitne tidspunkfineste drakten og la ham få den på, gi ham ring på fingeren og sandaler på føttene”. Fortitet for fullbyrdelsen av skapningens frelse. ”Den som har sett det, han har vitnet denom er det, ikkeog dethans viktigste for den tilgivende Gud, Dette men vitnesbyrdet nåtid og denblir nye fremtid vitnesbyrd er sant” (Joh 19:35). båret vide- som nå tar re inntil enden avfornyer alle de som er til gittog”den gittgått… meg” (Joh 17:22). til. Gud er den som tiden, medherlighet den tid du somhar har Kristi gjennomborede hender og åpne hjerte forblir det evige bevis for den uendekjærlighet. Den viser sin herlighet fra menneskene sårene sine tilgjør alle det. de utNårlige Gud tilgir, gjør hanOppstandne ikke dette på samme måte som Et menneske valgte (s. Joh 20:20). I hele evigheten skal alle frelste lovsynge disse sårene, siden sierdet jo: er kom, ikkekjærlighet snakke mer tegnlapåoss Guds som om denne saken, vi glemmer den. Men Guds tilgivelse ble åpenbart blant oss, da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle er ikke noen glemsel, Gud kaster ikke noe slør over vår synd. Guds tilgivelse er en ny skata livet av ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss Sønnlever til soning vårenoe synder (1Jo 4:9-10). tapt. Alt er fremdeles mupelse, et nytt liv.og Såsendt lengesinman kan for aldri være definitivt lig for som tror.i Dette innsikt, og det er meget viktig at Medden disse tanker hjerteter vilen jegfundamental ønske menigheten en dyptgående påskefeiring fordette blir til året 2010. Måtte Den Oppstandne bringe dere alle velsignelse og glede! noe eksistensielt for oss. Deres i Kristus, Paul Y Pham