1 Preken i Kristiansand frikirke, langfredag 2015 Jesu syv ord på korset v. O. Søvik Matt 26,30-27,50. Vi har nå hørt Jesu lidelseshistorie slik Matteus gjengir den. Leser vi også de andre evangeliene, utfylles bildet av det dramatiske som skjedde i påsken. I alt talte Jesus syv ganger mens han hang på korset. Man hører alltid oppmerksomt på de siste ordene til en som ligger for døden. Det bør vi også gjøre her. Og ved å meditere litt over disse ordene, kan vi kanskje trenge enda dypere inn i det som skjedde da Jesus ga sitt liv for oss. Det første Jesus sier er: 1.ord: Luk 23,34: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Korsfestelse var en grusom henrettelsesmetode som romerne brukte overfor grove forbrytere. Den dødsdømte måtte selv bære tverrbjelken til retterstedet. – Det står ikke at Jesus måtte bære korset, slik kunsten ofte fremstiller det. Nei, ordrett står det: Han måtte selv bære stokken. Den var av eik og veide 50-55 kilo. Selve langbjelken stod reist på retterstedet på forhånd. Så ble offeret lagt på rygg over tverrbjelken og bøddelen drev en jernnagle gjennom hvert håndledd. Da treffer man den store median-nerven, noe som forårsaker intens smerte. Forbryteren ble så heist opp inntil føttene var ca. en meter over bakken. Der ble tverrbjelken festet i et hakk og beina på den korsfestede bøyd opp før en stor nagle ble drevet gjennom begge føttene. Dette ble gjort for å pine den dødsdømte lengst mulig. Hang han bare etter armene, ville han fort bli kvalt, men nå kunne han sparke litt ifra så han fikk trekke pusten, før smertene i føttene ble så uutholdelige at han seg ned igjen. På den måten ble den korsfestede sin egen torturist. Slik kunne de korsfestede pines opptil et par døgn før de døde av utmattelse og kvelning. Det var denne torturen Jesus måtte igjennom, men han opplot ikke sin munn. Ikke et bebreidende ord, ikke en bønn om barmhjertighet for sin egen del. Men nå ber han: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Han ber ikke for seg selv, men for sine fiender! Korsfest, korsfest, hadde folket ropt. Tilgi, sier Kristus. Nå viser han selv i handling det han hadde sagt at hans etterfølgere skulle gjøre: Matt 5,44: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere. At det var mulig! Men slik er Jesu kjærlighet. Imens ble Jesus spottet av folk som gikk forbi. Matteus forteller at begge røverne også spottet ham. Men kanskje er det da de hører at Jesus ber om tilgivelse for dem, at den ene kommer til seg selv. Han som bare var blitt møtt med hardhet, møter nå den rene kjærlighet. Og ingenting dømmer et menneske så sterkt som å møte ren og sann kjærlighet. Plutselig vekkes det syndserkjennelse og ekte anger i hans hjerte. De to røverne hang der fordi de hadde fortjent det. Men mellom dem hang en som selv var uskyldig. Derfor vender den ene røveren hodet mot den andre og sier: Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt. Og så snur han seg mot Jesus og sier: Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike! Mens spottordene haglet, måtte dette vært som den skjønneste musikk i Jesu ører. Kanskje gikk det et smil over det lidende ansiktet. For dette er den kjæreste bønnen 2 Jesus kan høre. Den svarer han alltid positivt på. Rom 10, 13 Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Og da er det han sier sitt andre ord på korset: 2.ord: Luk 23,43:Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis. En liten bønn fra en røver. En stor bønnhørelse fra en frelser. Noe herligere løfte kan vel ikke noe menneske oppleve enn å få høre fra Jesus selv: I dag skal du være med meg i Paradis! Rett fra forbryterdøden på et kors - til evig liv i Paradis! Frelst i siste time! Men det er blitt sagt: «Det fortelles i hele Bibelen bare om én omvendelse i dødsstunden, én, for at ingen skal fortvile, men også bare én, for at ingen skal lulle seg i søvn med det.» (A. Fibiger) Ja, det er mulig å bli frelst på dødsleiet, men den andre røveren viser oss med all klarhet at det ikke må bli noen sovepute. Å utsette sin frelsessak til dødens stund er høyst risikabelt. Ingen vet forresten hvor lenge man lever. Ingen vet heller hvor klar man er i sin tanke hvis en blir gammel. Dessuten har vi ingen garanti for at nådetiden, dvs. den tid Gud kaller, vil vare like så lenge som levetiden. I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter, står det i Heb 3,15. For en tid siden reiste jeg med toget fra Oslo til Kristiansand. Etter hvert kom jeg i prat med hun som satt ved siden av meg, en ung, hyggelig dame. Jeg spurte hva hun drev på med og så måtte hun spørre hva jeg drev på med og dermed var samtalen inne på åndelige ting. Hun hadde ingen ting imot kristne mennesker, men hun kunne ikke tenke seg å bli en kristen nå. Det kunne hun heller tenke på når hun ble gammel. Da måtte jeg forklare at det å si ja til Jesus er som med et godt gammeldags frieri. «Sett at det kom en kjekk mann og fridde til deg. Hvis du da sa: ‘Jo, du er jo et godt parti, men jeg kan ikke tenke meg å binde meg til deg for resten av livet. Men kom igjen når jeg blir gammel og grå, da vil jeg si ja.’ Det er ikke sikkert at han da ville komme igjen, og da blir du ikke gift.» Profeten Jesaja sier: Jes 55,6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Skal du og jeg være visse på å få bli med til Paradis når vår dødstime kommer, må vi ikke utsette vår frelsessak til det siste. Vi kan bare være trygge på å bli frelst til sist dersom vi hver dag lever i syndenes forlatelse. Tredje gang Jesus taler, sier han: 3.ord: Joh 19,26-27: Kvinne, det er din sønn. - Det er din mor Alle disiplene hadde flyktet da Jesus ble tatt til fange. Peter hadde fornektet Jesus. Men Johannes, den disippelen Jesus hadde aller mest kjær, hadde fulgt ham inn i øversteprestens gård og like til korset. Nå stod han der sammen med fire kvinner: Maria, Jesu mor, hennes søster, en Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Marias søster het Salome og var mor til Jakob og Johannes, (Mark 15,40 og Matt 27,56.) 3 Alle led ved den smerte de så at Jesus måtte gjennomgå. Men mest forferdelig var det for Maria, Jesu mor. Tenk å se sin egen sønn henge der så mishandlet og ille tilredt etter slag og pisking. Tenk å se hvor hardt han led mens han prøvde å puste. Nå ble det oppfylt det den gamle Simeon hadde sagt i tempelet da de bar frem renselsesofferet for gutten sin: Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd. Luk 2,35 Ja, slik måtte hun ha kjent det nå. Under korset stod med smerte, stod med gjennomboret hjerte, Jesu moder, dødsens blek, heter det i den gamle latinske salmen: Stabat mater dolorosa. Da sier Jesus: Kvinne, se, din sønn, står det ordrett på grunnteksten. - Nå løser Jesus de jordiske bånd mellom henne og seg for godt. Men i det han løser henne fra seg, knytter han henne til sin aller beste venn, Johannes. Til Johannes sier han: Se, din mor. Fra da av tok Johannes henne til seg. Tradisjonen forteller at Maria var 16 år gammel da hun fødte Jesus. Da ville hun være ca. 50 nå. Siste gang hun nevnes i NT er da hun var sammen med de 120 i bønn på Den Øvre Sal, mens de ventet på at Ånden skulle komme. Apg 1,14. En pålitelig tradisjon vet å fortelle Johannes tok med seg Maria til Efesos da han flyttet dit. Maria døde i år 45, vel 60 år gammel og er gravlagt oppe i åsen overfor Efesos. Der er det et kapell over Marias grav som heter Meryemana. Den katolske kirke har godkjent stedet som Marias grav. Den er altså ikke ved Getsemane der det også er en kirke som skal være bygget over Marias grav. Vi skal ikke tilbe Maria, men vi gjør vel i å ære henne som var villig til å bære Jesus inn i verden og som måtte bære smerten ved å følge ham ut av verden. Tenk hva dette kostet henne! *** Jesu første tre ord gjaldt de mennesker som var rundt ham: Hans fiender, røverne, hans mor og Johannes. Resten av tiden er han overlatt til seg selv og til Gud. Vi er kommet til den 6.time på dagen, det vil si kl 12.00, og fra da til den 9.time, dvs. kl.15.00, hvilte et mørke over hele landet. Noen har ment at det inntraff en solformørkelse da, men det skjer aldri ved fullmåne som det var i påsken også den gang. Solformørkelse inntreffer når månen står mellom solen og jorden, altså i ne. Ved fullmåne står jorden mellom solen og månen. Dessuten varer aldri en total solformørkelse tre timer, den varer bare 10-15 minutter.. Nei, det er gudsforlatthetens mørke som nå senker seg over Golgata. Det er «mørket utenfor» der de fortapte en gang skal gråte og skjære tenner. Det er dette mørket Jesus nå opplever til fulle både i sitt indre og i det ytre. For da, i disse tre timene smaker Jesus helvetet i vårt sted. For hva er helvete? Det er å være der Gud ikke er. Derfor roper Jesus ved den 9. time sitt 4 4.ord: Matt 27,46: Elí, Elí, lemá sabaktáni? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Jesus levde i Skriftene. Med disse ordene fra Sal 22 får han sette ord på sin smerte. Samtidig skjer det også en oppfyllelse av dette skriftordet. Selv om ugudelige mennesker drev sitt grusomme spill, så er de likevel bare redskaper for en større plan som var lagt før verdens grunnvoll ble lagt. Men hvorfor ble han forlatt av Gud? Jo, der Jesus henger på korset der bærer han hele verdens synd i sitt legeme, står det ordrett i 1Pet 2,24. Eller som Paulus sier i 2Kor 5,21: Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss,-" Gjort til synd. Gud legger skylden for all den synd, urenhet, råskap og djevelskap som alle mennesker til alle tider hadde gjort og skulle komme til å gjøre, på Jesus. Vi fatter det ikke. Han er Guds lam som bærer verdens synd. I Getsemane visste han at han måtte tømme Guds vredes beger, ta på seg straffen for alt dette. Er det rart at han svettet blod? Dette fenomenet, som i medisinen kalles for hematidrosis, kan inntreffe når et menneske er i den største angst, når hjertet banker så hardt og blodet presses med slik kraft ut i kroppen at de små blodkarene i huden brister, slik at svette og blod blandes. Da ser det ut som om man svetter blod. Denne Guds vredesdom fullbyrdes nå på korset. Gud, som er hellig, kan ikke ha noe med synd å gjøre. Derfor blir Jesus forlatt. Helvete er den totale fordømmelse borte fra Guds åsyn. Den smerte han led i kroppen, var for ingenting å regne mot den smerte han opplevde ved å være forlatt av sin Far. Men tross alt roper han: Min Gud...." Men fordi Jesus ble forlatt av sin far, kan vi få slippe å bli det om vi tar vår tilflukt til Jesus og tar i mot hans tilgivelse. Den er gratis for oss, men det kostet Jesus alt å betale skylden. Da lyset igjen bryter fram, roper Jesus sitt 5.ord: Joh 19,28: Jeg tørster. Det hadde gått over femten timer siden Jesus hadde drukket noe. Det var i nattverdsalen sammen med sine disipler, da han drakk de fire foreskrevne beger med vin i forbindelse med påskemåltidet. Siden var han blitt pisket. Den romerske pisken, den såkalte flagrum, var en pisk med tre lærremmer der det var knyttet inn små blymanualer i endene som rev opp huden og kjøttet. Etter piskingen var ryggen full av sår. Jødene hadde ikke lov til å tilføye en mann mer enn 40 piskeslag, derfor stanset de på 39. Men romerne brydde seg ikke om det. En italiensk professor i optikk, Guilio Fanti har tellet 372 sårmerker på likkledet i Torino. Altså har Jesus fått 124 slag. Man regnet 100 slag som dødelig. 5 Med store nagler gjennom håndledd og føtter, hadde han også blødd mye. Og når man lider ufattelig smerte, svetter man også intenst. Dette blodtapet og væsketapet måtte ha gjort Jesus forferdelig tørst. Igjen oppfylles Skriften der det i Sal 22,16-17 heter: Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen. - Ja, hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Før Jesus ble korsfestet, ble han tilbudt vin blandet med galle, eller myrra. Men det ville han ikke ha, for denne drikken hadde en bedøvende virkning. Jesus ville ikke gå gjennom lidelsen i beruset tilstand, men med klar bevissthet. Han ville lide fullt ut i vårt sted. Men nå blir han tilbudt eddikvin, en syrlig vin, som soldatene drakk av for å stille tørsten. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Det er nok ikke tilfeldig at Johannes nevner at de satte svampen på en isopstilk. Denne lille planten med de ullaktige, lodne bladene var det israelittene brukte da de strøk påskelammets blod på dørstolpene i Egypt. Den natten spilte det ingen rolle hvordan folk var, hva de hadde gjort eller ikke gjort, hvor fromme eller ugudelige de var. Det eneste som betød noe var hvor de var, om de var bak dører med blod på. Da gikk Guds domsengel forbi. For vårt påskelam er slaktet, Kristus, sier Paulus i 1 Kor 5,7. Jesus kaller seg selv for døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, sier han i Joh 10,9. Når vi har tatt vår tilflukt bak denne døren som er strøket med Jesu eget blod, går vi fri fra Guds vredesdom over synden. For oss spiller det heller ingen rolle hvordan vi er eller hva vi har gjort, det eneste som teller er hvor vi er, nemlig bak Jesus. Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han sitt 6. ord. Joh 19,30: Det er fullbrakt! De samme ord sa den jødiske øversteprest hvert år når han på den store forsoningsdagen hadde fullført sin offertjeneste for sitt folk. Men han måtte gjenta det samme sonoffer år etter år. Da vår øversteprest på korset ropte ut sitt: Det er fullbrakt, da var fullgod soning gjort for alle mennesker, for alle tider. Nå har vår øversteprest Jesus gått bak forhenget inn i Det Aller Helligste og brakt sitt eget liv som et evige, fullkomne offer for alle synder. Én for alle, én gang for alle. Nå er Guds evige frelsesplan fullført. Dette at Jesus skulle lide og dø, hadde Gud forutsett før de første mennesker falt. Frelsesplanen var klar før verdens grunnvoll ble lagt. Peter sier det slik i sitt 1. brev: 6 1Pet 1,18 -20: Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte. Han var bestemt til dette før verden ble skapt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende. Det samme uttrykket: Tetelestai, som det heter på grunnteksten, ble forresten også skrevet på regninger som var betalt. Dette minner oss om Kol 2,14: Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Hvert eneste brudd på Guds bud ble betalt da Jesus døde. Derfor krever ikke Gud oss en gang til. Det ville vært høyst urettferdig. Nei, derfor heter det i 1Joh 1,9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Nylig hørte jeg en sann historie fra en far som hadde hatt sin syv år gamle sønn med i kirken på langfredag. Da hadde pastoren stilt et spørsmål til forsamlingen: «Hva var det Jesus sa da han hadde fullført frelsesverket?» Syvåringen var kjapt oppe med hånden og svarte: «Det er praktfullt!» - Til det kan vi bare si: «Amen» Så hadde Jesus fullført den gjerning Gud ga ham å gjøre på jorden. Derfor roper han ut sitt siste ord på korset: 7.ord: Luk 23,46 : Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Hans første ord på korset begynte med Far, det gjør også hans siste. Det er forresten det han kaller Gud i de første ord vi har gjengitt fra Jesu munn: Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus? sier han som tolvåring i tempelet. Luk 2,49 Jesus var utgått fra Faderen, og nå gikk han til Faderen. Legg merke til at ingen av evangelistene sier at Jesus døde. Nei: Han oppgav ånden, (Matt og Joh) eller han utåndet. (Mark og Luk) Det var ikke døden som seiret over Jesus, han ga selv sitt liv. Dermed får Jesu ord i Joh 10,18 en enda dypere mening: Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far. Også dette ropet viser hvordan Jesus levde i Skriftene og der fant ord for sin situasjon: Avskjedsordene er en gjenklang av Sal 31,6: I dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud. Da revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv og klippene slo sprekker," står det hos Matteus, 27,51. Forhenget i templet var 18 meter høyt, og var 7 laget av fiolett, karmosinrød og purpurrød ull og av lin, og utsmykket med kjeruber som på symbolsk vis skulle vokte inngangen til Det aller helligste, der bare øverstepresten fikk gå inn en gang i året på den store forsoningsdagen. Da prestene et par timer etter at Jesus var død, kom til templet for å bære frem det daglige aftensofferet, fikk de se at forhenget var spjæret fra øverst til nederst og de så like inn på paktskisten i Det Aller Helligste! - At det var revnet ovenfra, vitner om at det er Gud som handler. Mennesker ville ha revet det nedenfra. - Dette at forhenget hadde revnet, er visstnok også bevitnet i jødiske skrifter fra den tiden! Dermed er det som Gud selv sier: «Nå er den gamle pakts tid forbi. Den store forsoningsdagen er avløst av forsoneren. Den nye pakts tid har begynt.» Nå har enhver kristen adgang til Gud i kraft av Jesu blod, slik Hebr. sier, Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, 20 dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Hebr 10,19-20 *** Vi vet at etter langfredag følger en påskemorgen. Døden var ikke det siste. Jesus seiret over døden. Derfor har døden mistet sin brodd for den som tror. Visstnok vil alltid døden være den siste fiende, men har vi tatt imot Jesu fullbrakte frelse, vil døden bare føre oss over til livet, det evige liv hos Gud. Avslutning Døren er nå åpnet til Guds himmel. Jesus er døren. Du har vel gått inn? Hvis ikke, kan du gjøre det nå. Du kan si til Jesus at du vil komme til ham. Jeg kan lede oss alle i en bønn til slutt der vi overgir oss til ham, enten for første gang eller på nytt. Kjære Jesus! Jeg har gått mine egne veier, men nå kommer jeg til deg. Tilgi mine synder. Takk at du døde i mitt sted. Takk at du vil være min frelser. Ta meg som jeg er. Kom og vær Herre i livet mitt. Hjelp meg til å leve for deg. Amen. Hva tror du han har svart på denne bønnen? Jo, han sier: Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. Joh. 6,37 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv, Joh. 6,47.