1. juledag 2016.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var
Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om
lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han
ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
2
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Slik lyder det hellige evangeliet.
En frelser er oss født i dag. (41)
3
Og vi så hans herlighet, full av nåde og sannhet. Slik
avsluttes juledagens evangelium, så løfterikt og vakkert.
Men denne høsten som vi nå kan se tilbake på, har vært
usedvanlig full, ikke av nåde og sannhet, men av
brutalitet og løgn. Jeg tenker på den amerikanske
valgkampen. Den er et kapittel for seg. I disse dager
tenker jeg likevel mest på skjebnen til menneskene i
Syria og spesielt i Aleppo. Filmer og bilder som spres i
ulike medier fra denne brutale slagmarken gjør meg
stum. Men ord må likevel sies, for der ordene
forstummer, tar våpnene over.
Ordet fra Gud kommer alltid til oss på en bakgrunn av
mørke. Det ligger på en måte i Ordets natur. Ordet er
som lyset: Når lyset ikke tennes, er det mørkt. Når Ord
ikke sies, blir det taust. Både Ordet og Lyset som
Johannes bruker så gjennomgående i sitt evangelium, er
metaforer på Kristus som kommer til vår verden. Verden
ved år null var preget av de samme undergangskreftene
som i dag, og hadde like stort behov for lys og ord om
nåde og sannhet som vi har i dag, men heller ikke den
gang var det alle som tok imot det.
4
Jeg hadde en samtale med to unge, intellektuelle gutter
her forleden. De skulle gjerne tro på Gud, sa de, men det
ville være et intellektuelt selvbedrag, av mange gode
grunner, ikke minst dette at hvis Gud virkelig ville bli
trodd, så måtte han da kunne stå fram og være så tydelig
overbevisende at all tvil ble feiet bort! Hvorfor kom han
for 2000 år siden da det ikke var mulig å verifisere
påstandene om mirakler? Hvis han bare kunne kommet
nå, når vi har muligheter til å dokumentere hva som
skjer og vise at et mirakel er et mirakel – hvis det er et
mirakel – da kunne man tro, mente de.
Hva skulle jeg si? Gud har aldri kunnet overbevise alle.
Selv ikke i Jesu samtid, selv ikke blant de som så
miraklene med egne øyne, var det alle som trodde, tvert
imot; tvilen og skepsisen var like tilstedeværende den
gang som nå. For tro har aldri vært resultat av det man
kan fastslå via vitenskapelige metoder. Tro er noe helt
annet. Tro er når hjertet ditt åpner seg og tar imot nåden
fra Gud. Tro er når Gud selv tar bolig i ditt indre.
Men slikt kan man jo ikke forklare.
5
Noe kunne jeg likevel si for å prøve å vri fokus fra Gud
som et intellektuelt problem som må forstås og begripes,
til Gud som et bankende hjerte, så beslektet med oss at
han ikke kan holde seg tilbake fra den menneskehet han
elsker. – Gud kunne ikke vente, sa jeg til guttene.
Å vente til nå i påvente av vitenskapelige metoder som
kunne verifisere Guds herlighet? Det ville være
meningsløst, like meningsløst som at en som elsker
skulle holde sin kjærlighet tilbake, til han fikk en
erklæring fra den han elsket om at hun hadde forstått hva
kjærlighet er. Gud har aldri hatt tid til å vente på at
hjertene skulle åpne seg, og for 2000 år siden var tiden
inne. Det store romerske riket med sin infrastruktur og
felles språk var som skapt for å gi evangeliet ben å gå på.
Derfor skjedde det i de dager da Kvirinius var
landshøvding i Syria og keiser Augustus satt i Rom og
befalte folketelling. Timingen var perfekt for at Ordet
om nåde og sannhet kunne ta bolig iblant oss.
Det som likevel er så overraskende – og fortsatt
ubegripelige og paradoksalt - er måten Ordet fra Gud
kommer til oss på. At Ordet blir til kjøtt og blod, at Lyset
6
som skinner i mørket er et nyfødt barn, - det finnes ikke
logikk i det. Men igjen; kristen tro er ikke logisk, men
full av paradokser, og kanskje – om vi tenker etter – er
denne måten å lande midt i verden, helt i samsvar med
Guds vesen, han som aldri kan holde sin kjærlighet
tilbake. For er ikke virkelig kjærlighet nettopp evnen til å
legge alt sitt eget til side og møte den andre ubeskyttet
og uten noe annet ønske enn å gi alt man har og hele seg
til den man elsker? Når alt kommer til alt, kan jeg ikke
tenke meg et sterkere vitnesbyrd om solidaritet med en
fortapt menneskehet, enn nettopp dette at Gud valgte å
bli et barn.
Gud ikke er ute etter å bli forstått, men å elske og bli
elsket. Å tro på Gud er å gjengjelde hans kjærlighet til
oss. Når Gud presenterte seg til menneskeheten som et
lite barn ved vår tidsregnings begynnelse, oppfordret han
oss til å se hans ansikt i alle barneansikt vi møter:
Barnebarna og flyktningbarna, krigsbarna og de glemte
barna. Dersom vi i dag åpner hjertene våre for barnet,
har Gud nådd sitt mål: Da har han tatt bolig iblant oss,
slik at vi er blitt bærere av nåden og sannheten, og da
7
har Guds herlighet rykket oss litt nærmere, og vi kan
møte fremtiden med håp, tross alt.
Ære være Faderen og sønnen og den hellige Ånd som
var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.