Utdrag frå kapittel 1
Den fargestrålende altertavlen i Mariakirken i Bergen er trolig et lybsk arbeid fra utgangen av 1400-tallet og et fremragende eksempel på den innførte kirkekunsten fra hansaområdet i senmiddelalderen. I midtfeltet trer himmeldronningen Maria fram på en halvmåne med barnet på armen, omgitt av fire helgener, til venstre St. Olav (øverst) og St. Antonius, til høyre St. Katarina (øverst) og St. Dorothea. På de to fløydørene skulpturer av de tolv apostlene. Mariakirken var fra første stund tyskernes viktigste kirke i Bergen, og ansvaret for den ble overdratt til det hanseatiske Kontoret i 1408. St. Katarina og St. Dorothea var vernehelgener for det kontorske gildet som ble opprettet i 1397. 58 vestlandets historie Kart 1.12 Fogderiinndelingen i Norge ca. 1640 ble radikalt utvidet. Faktisk kom hele det nordafjelske fra Lista len til Finnmark Fogderigrense ca. 1640 Riksgrense i dag nå en tid under høvedsmannens direkte Riksgrense ca. 1640 styre, inkludert den gamle trondheimske fehirdslen, som var gått i oppløsning. Dette varte ikke lenge. Men som hovedFinnmark lensherre beholdt kongens representant Troms på Bergenhus den overordnede myndighet Andenes over Nord-Norge og det meste av Vest-Norge Senja Vesterålen inn i tidlig nytid. Dette hindret ikke at vestnorske smålen kunne forlenes bort til andre i vekslende Lofoten kombinasjoner. Og i utkantene av hovedlenets vestnorske del hadde Romsdal og Lista len en Namdalen Salten varierende tilknytning. I et samlende perspektiv er det slående Inderøy hvor godt de gamle fylkes- og syslegrenFosen sene holdt seg under lensstyret i senmidStjørdal delalderen og tidlig nytid. Syslene ble len, Helgeland Strinda og Jemtland Selbu og lenene utviklet seg fra sent 1500-tall Nordmøre til fogderier der fogden nå ble kongeRomsdal lig embetsmann. Ser en på et kart over Sunnmøre Herje. den fogderi-inndelingen som hadde dalen Nordfjord festnet seg omkring 1640, kjenner en overalt GudbrandsØsterdalen dalen Sunnfjord i Vest-Norge igjen de gamle fylkesgrensene i Indre Sogn Gulatingslag og Frostatingslag og dertil mye av H Ytre Sogn ad ela nd den underoppdelingen i sysler som de fleste av de Bu Nordhordland og sk Va Hedmark e og Voss vestnorske fylkene opplevde. og rud ldr es Ha Den administrative kontinuiteten vitner om de Numedal o lling Øvre Romerike d al Sunnhordland Hardanger to hovedfaktorene som etter fremstillingen i dette og Solør Aker kapitlet konstituerte den opphavlige vestlandsregioNedre Romerike Telemark nen: først organiseringen av Gulatingslag og deretter Ryfylke Bragernes Bergens samlende styringsfunksjon i kombinasjon Eiker Bamble Brunla RåbyggeTønsberg med byens rolle som handelsknutepunkt og i høymidJæren og lag delalderen også som kulturelt sentrum. Viken Dalane Lista Jf. kart 1.7 over den middelalderlige sysleinndelingen. Etter Norsk historisk leksikon. ær ndsv g Sa spredt over Bergen til Vest- og Nord-Norge. Den kongelige og kirkelige monumentalbyggingen i byen tok slutt, og flere av anleggene fra høymiddelalderen kom i forfall. Fra Håkon 5 Magnussons regjeringstid (1299–1319) hadde Bergen delt sin hovedstadsfunksjon med Oslo. Med kongeborgen Akershus ble Oslo styringssentrum for det sønnafjelske Norge, området øst for Langfjella og sør for Dovre, mens Bergen beholdt den tilsvarende funksjonen i det nordafjelske og en tid også skattlandene vest i havet. Kongsgården på Holmen ble ombygd og militært styrket under Christian 2s høvedsmann Jørgen Hanssøn (1514–23), slik at den senere ble kalt Bergenhus. Her residerte kongens fremste sivile og militære representant i Vest- og Nord-Norge. Han kombinerte i utgangspunktet stillingen som regional fehirde og syslemann i «bysyslen», som fra gammelt normalt omfattet Nord- og Sunnhordland. Etter midten av 1400-tallet omtaler kildene ham gjerne som høvedsmann i kongsgården, og fra utpå 1500-tallet har historikerne vanligvis kalt ham hovedlensherre på Bergenhus. Kongsgården, senere Bergenhus, ble midtpunkt i et system av lokaladminist rative distrikter som ble tilpasset den gamle fylkesinndelingen i Vest-Norge under skiftende betegnelser og styringsforhold.89 I senmiddelalderen foregikk en overgang fra syslestyre til et løsere strukturert lensstyre. Dette innebar at sysler og til dels også mindre områder ble det historikerne kaller «smålen» under lensherrer som forvaltet dem sivilt og militært på forskjellige vilkår (pantelen, avgiftslen, tjenestelen) og gjennom sine fogder representerte kongemakten. Det normale var at syslene ble len, og at fogdene avløste syslemennene i den direkte forvaltningen av lenene, men da primært som lensherrenes og ikke kongens tjenestemenn. Lensherrene disponerte personlig mer av kongsinntektene enn syslemennene, og lenene gav dem større muligheter for selvstendige maktposisjoner. I Vest-Norge levde de gamle syslene (kart s. 1.7) stort sett videre som smålen. Høvedsmannen i kongsgården i Bergen rådde på sin side direkte over et «slottslen» med utgangspunkt i den gamle bysyslen. Samtidig hadde han overordnet Nedenes Mandal Båhus myndighet i et «hovedlen» som omfattet det meste av Nord- og Vest-Norge. Han hadde likevel liten kontroll over smålenene i hovedlenet, der lensherrene og deres fogder krevde inn de ordinære kongsinntektene. Det som finansielt definerte hovedlenet, var høvedsmannens rett til å kreve inn kongelige ekstraskatter. Samtidig økte hans myndighet fra slutten av 1300-tallet gjennom utvidelser av slottslenet. Jørgen Hanssøns ansvar for innkrevingen av Christian 2s store ekstraskatter førte i hans høvedsmannstid til at slottslenet kapittel 1 – den opphavlige vestlandsregionen 59 Bergenhus på utsnitt av Scholeus-stikket fra ca. 1580 (jf. s. 167). Slik så styringssenteret for Vestlandet og hele det nordafjelske Norge ut etter at middelalderkongsgården på Holmen var ombygd under høvedsmennene fra og med Jørgen Hanssøn (1514–23) til og med Erik Rosenkrantz (1560–69). Avbildningen av Rosenkrantztårnet ble lagt til grunn for restaureringen av tårnet, slik det står i dag. Håkonshallens trappegavler har også sin bakgrunn i dette stikket (jf. s. 41).
© Copyright 2024