Preikestolen nasjonalpark_mulighetsutredning

Preikestolen nasjonalpark –
naturbevaring, reiseliv og forvaltning
En mulighetsutredning
utført av
Outdoorlife Norway,
i oppdrag av
Stiftelsen Preikestolen
Johannes C. Apon
INTRODUKSJON
Naturbasert reiseliv foregår i skjæringspunktet mellom turistopplevelser, forvaltning og
næringsutvikling. Fellesgrunnlaget er naturen. I denne rapporten er det Preikestolen
som er attraksjonen og ressursen. Arealpresset i området er stort, enten i form av
utbygging eller i form av den sterkt økende turisttrafikken. På den ene side er det behov
for bevaring av naturkvalitetene, på den annen side muligheter knyttet til næring- og
reiselivsutvikling. Felles er behovet for en handlekraftig og helhetlig forvaltning. Er det
mulig å forene tilsynelatende motsigende vern og bruksinteresserer?
Spørsmålet om en mulig etablering av en Preikestolen nasjonalpark har vært oppe tidligere.
Naturressursene i området har mange interessenter: grunneiere, kommuner, brukere,
næringslivet, lokal- og storsamfunnet. Debatten har vært preget av til tiders sterke og
tilspissede meninger for og i mot. Hva en nasjonalpark er og hvilke dører en etablering vil
åpne og stenge har ikke alltid vært tydelig.
Med utgangspunkt i en mulig etablering av en Preikestolen nasjonalpark har denne
utredningen følgende formål:
 avmystifisere nasjonalparkbegrepet (DEL 1);
 skaffe klarhet i debatten (DEL 2);
 kartlegge næringsmessige virkninger i og rundt Preikestolområdet (DEL 3);
 bidra til en videre bred og åpen debatt om en mulig Preikestolen nasjonalpark (DEL 4).
Utredningen tar hensyn til tidligere naturfaglige utredninger og de store naturverdiene i
området, og har i tillegg sterkt fokus på muligheter for reiselivsutvikling, samt lokal
forankring gjennom lokal forvaltning som skal sikre lokal medvirkning og involvering.
Utredningsarbeidet er utført av Outdoorlife Norway ved reiselivsutvikler og naturguide
Johannes C. Apon, i oppdrag av styret i Stiftelsen Preikestolen. Vedtaket om
utredningsarbeidet er basert på et initiativ fra Stavanger Turistforening. Utredningen er
blitt gjennomført i tett samspill med daglig leder i Stiftelsen Preikestolen, Audun Rake, og
mange instanser som Hjelmeland, Strand og Forsand kommune, Rogaland fylkeskommune,
Fylkesmannen i Rogaland, Stavanger Turistforening, Naturvernforbundet i Rogaland og
Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet ved
førsteamanuensis og nasjonalparkforsker Jan Vidar Haukeland har vært samarbeidspartner.
Utredningsarbeidet har en økonomisk ramme på 100.000 kroner. Finansieringen er fordelt
likt mellom Stiftelsen Preikestolen og Rogaland fylkeskommune.
Dette er en enkel og innledende utredning. Det legges opp til videre lokalpolitisk
behandling. Det anbefales om å rådføre seg med Nasjonalparkseksjonen i Miljødirektoratet.
En dialog vil kunne gi mer konkrete detaljer om juridiske og praktiske begrensninger som
følge av et eventuelt vern, og muligheter for å etablere landets første ”reiselivsnasjonalpark”
med tilpassede verneforskrifter, forvaltningsplaner og besøksstrategier som i større grad
vektlegger reiselivsutvikling som et sideordnet formål.
Forsand/Jørpeland, 27. januar 2015
Johannes C. Apon
Innholdsfortegnelse
DEL 1
NASJONALPARKER; FORVALTNING OG REISELIV .............................................................. 1
1.1
Naturvern i Norge: en kort historie ......................................................................................... 1
1.2
Hva er en nasjonalpark? – lover og regler ............................................................................... 1
1.2.1
Hvordan etableres en nasjonalpark? ....................................................................................... 3
1.3
Nasjonalparker og reiselivsutvikling ........................................................................................ 4
1.3.1
Statens ambisjoner .................................................................................................................. 4
1.3.2
”Naturarven som verdiskaper” ................................................................................................ 5
1.3.3
Merkevarestrategi og besøksforvaltning ................................................................................. 6
1.4
Lokal forvaltning av nasjonalparker ......................................................................................... 6
1.4.1
En ny modell ............................................................................................................................. 7
1.4.2
Statlig bistand .......................................................................................................................... 9
1.5
Lokalforvaltning: økt tilrettelegging for reiselivsutvikling i og rundt nasjonalparker? ............ 9
1.5.1
Riksrevisjonens evaluering ....................................................................................................... 9
1.5.2
Forvaltning og reiselivsutvikling – ferske forskningsresultater ................................................ 9
DEL 2
HISTORIKKEN TIL PREIKESTOLEN NASJONALPARK ......................................................... 12
2.1
Preikestolen som turistattraksjon.......................................................................................... 12
2.2
Nasjonalparker og reiselivsutvikling: hva sier arealplanene om Preikestolområdet? ........... 13
2.2.1
Fylkesdelplanen for Preikestolområdet.................................................................................. 13
2.2.2.
Stiftelsen Preikestolen ............................................................................................................ 14
2.2.3
FINK – Fylkesdelplan for friluftsliv, idrett, naturvern og kulturvern ....................................... 14
2.2.4
Reiselivsstrategi for Rogaland 2013 – 2020 ........................................................................... 15
2.2.5
Reiselivsplan for Ryfylke 2013 – 2028 .................................................................................... 15
2.2.6
Kommunal planlegging .......................................................................................................... 16
2.3
Preikestolen: tidligere prosesser knyttet til forslag om etablering av nasjonalpark ............. 18
2.3.1
Naturfaglige utredninger ....................................................................................................... 18
2.3.2
Politiske forslag og behandlinger........................................................................................... 19
DEL 3
PREIKESTOLEN NASJONALPARK – MULIGHETER OG BEGRENSNINGER ........................... 22
3.1
Nasjonalparkens verneformål ............................................................................................... 22
3.1.1
Bevaring av naturverdiene ..................................................................................................... 22
3.1.2
Reiselivsutvikling .................................................................................................................... 23
3.1.3
Øvrige samfunnsøkonomiske fordeler ................................................................................... 25
3.2
Preikestolen nasjonalpark: Muligheter for reiselivsutvikling ................................................ 25
3.2.1
Refsvatnet og Preikestolstien ................................................................................................. 26
3.2.2
Preikestolen nasjonalpark, innfallsporter og randsoner ........................................................ 29
3.2.3
Regional reiselivsutvikling: Ytre Ryfylke og Lysefjorden ........................................................ 31
3.2.4
Interregional reiselivsutvikling i Rogaland ............................................................................. 32
3.2.5
Nasjonale og internasjonale reiselivsmuligheter ................................................................... 33
3.3
Forvaltningsmessige rammer; reguleringer og begrensinger ............................................... 34
3.3.1
Vernevedtak: grunneierinteresser.......................................................................................... 34
3.3.2
Verneforskrifter ...................................................................................................................... 35
3.3.3
Forvaltningsmyndighetenes rolle ........................................................................................... 36
3.3.4
Randsoneproblematikk .......................................................................................................... 37
3.4
Lokal reiselivsutvikling og forvaltning ................................................................................... 38
3.4.1
Forvaltningsplaner og besøksstrategier................................................................................. 38
3.4.2
Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiene – regionale erfaringer med lokalforvaltning ...................... 41
3.4.3
Innspill fra Fylkesmannen, Rogaland fylkeskommunen, turistforeningen og
naturvernforbundet ............................................................................................................... 42
DEL 4
FRAMTIDEN TIL EN MULIG PREIKESTOLEN NASJONALPARK ........................................... 45
4.1
Tilrettelegging for naturbasert reiseliv som et sidestilt verneformål .................................... 45
4.2
Lokalforvaltning ..................................................................................................................... 47
4.2.1
Lokal medvirkning .................................................................................................................. 47
4.2.2
Forvaltningens handlingsrom ................................................................................................ 48
4.3
Oppsummering ...................................................................................................................... 49
4.4
Veien videre ........................................................................................................................... 50
NETTKILDER ............................................................................................................................... 52
REFERANSER .............................................................................................................................. 53
DEL 1
1.1
NASJONALPARKER; FORVALTNING OG REISELIV
Naturvern i Norge: en kort historie
Landsforeningen for Naturfredning (senere Naturvernforbundet) ble stiftet i 1914, i en tid da
Norge var en ung nasjon som var ute etter å forme og vise sin egen identitet. Det ble
argumentert for opprettelse av nasjonalparker som skulle representere typiske norske
landskaper. Verdens første nasjonalpark, Yellowstone, var opprettet i 1872 i USA, hvor
nasjonalparker ble brukt for å skape sin egen kulturelle identitet på linje med den Gamle
Verden. Opprettelse av nasjonale parker var et resultat av bekymringer over virkninger av
ekspansjonen på naturen og dyrelivet, samtidig som en ønsket å realisere behovet for
naturområder som folket kunne bruke for rekreasjon (Boyd & Butler 2000). I Norge måtte vi
derimot vente til 1962 før vi fikk vår første nasjonalpark, Rondane, i en tid da man vernet
mot bruk.
I takt med økende industrialisering og globale miljøproblemer på 1960-tallet, vokste det
fram et miljøengasjement i samfunnet. Statens Naturvernråd (opprettet i 1955) la i 1964
fram en landsplan for opprettelse av en rekke nasjonalparker. I 1967 støttet Stortinget
opprettelse av 12 nasjonalparker. I 1970 kom naturvernloven og to år senere ble det som nå
heter Klima- og miljødepartementet (KMD) opprettet.
I 1987 publiserte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem
Brundtland, rapporten ”Vår felles framtid”. Det nye begrepet ”bærekraftig utvikling”
forklarte at samfunnet må strebe etter en balanse mellom økonomisk vekst og vern av
miljøet; en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at
kommende generasjoner skal få dekket sine behov.
Rapporten førte til miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Stortinget vedtok et tillegg i
Grunnloven (§110 b) samme år. Første ledd skal sikre dagens samfunn så vel som våre
etterkommere et godt miljø for alle. Annet ledd gir folket rett til å få kunnskap om
naturmiljøet og virkninger av eventuelle inngrep, mens tredje ledd tilsier at Staten skal gi
nærmere bestemmelser. Relevant lovgivning som ivaretar prinsippene i Grunnlov §110 b er
blant annet Friluftsloven (1957), Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (1977) og Plan
og bygningsloven (2009) som regulerer bruk av og ferdsel i naturarealene.
I 2009 kom den nye naturmangfoldloven, som avløste naturvernloven fra 1970, som et
naturlig ledd i gjennomføring av konvensjonen om biologisk mangfold, samt EUs
naturverndirektiver. Mens naturvernloven først og fremst slo fast at naturen ”er en
nasjonalverdi som må vernes”, har naturmangfoldloven mer fokus på en forvaltning av
naturens mangfold som ”tas vare på ved bærekraftig bruk og vern” (§1).
1.2
Hva er en nasjonalpark? – lover og regler
Naturmangfoldloven (Nml) omfatter detaljerte mål (§§1, 4, 5, 33) om å ivareta mangfoldet
av naturtyper, økosystemer og arter. Naturbevaring må være blant de mest sentrale
bevaringsmålene for områdevern (§33). Listen er derimot ikke uttømmende, slik at andre
hensyn kan komme i tillegg (Gyldendal Rettsdata 2014).
1
Forvaltning av naturen begrenser seg altså ikke til vern1. §1 sier at bærekraftig bruk og
vern også gir ”grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel.” Loven
fremhever at naturen også har betydning for menneskenes nytteverdi, opplevelsesverdi
og tilhørighetsverdi.
Hensynet til bevaring av natur skal altså gis stor vekt, men må veies mot menneskenes
behov for bærekraftig bruk av naturressurser (Bugge 2011). Med bærekraftig bruk siktes det
til ”utnytting og bruksmåter som tilfredsstiller prinsippet om en bærekraftig utvikling” (Backer
2010) etter Brundtlandrapporten2.
Kapittel V i naturmangfoldloven beskriver de ulike typer områdevern i Norge3. Som
nasjonalpark vernes større, sammenhengende områder som ønskes vernet i sin helhet.
Området må ha særskilte kvaliteter som tilsier at området har (inter)nasjonale verneverdier.
Eksempler er særpregede fjell-, skog- eller kystområder. §35 definerer en nasjonalpark:
Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller
representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep.
Rettsvirkninger i en nasjonalpark framgår av lovens formål for områdevern, nedfelt i §33,
forskriften som skal opprettes for hver nasjonalpark (§34), samt restriksjoner med hjemmel i
§35 annet ledd. Nasjonalparker kan bare omfatte områder som ikke i betydelig grad er
preget av menneskelig aktivitet. Miljødirektoratet skriver på deres hjemmeside:
i nasjonalparker skal varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner ikke skje,
med mindre slik påvirkning er en forutsetning for å ivareta verneformålet
Det er derimot ikke et krav at området må være totalt uberørt av mennesker (Gyldendal
Rettsdata 2014). Bruk kan være tillatt, og ”en uforstyrret opplevelse av naturen” samt ”ferdsel
til fots i samsvar med friluftsloven” blir ettertrykkelig nevnt i §35 som viktige hensyn.
Restriksjoner skal være saklig begrunnet og være i samsvar med mål for områdevern.
Vernenivået kan variere fra nasjonalpark til nasjonalpark og mellom ulike områder innenfor
én park.
Vernerestriksjonene er vanligvis noe lavere for landskapsvernområder, hvor det er større
fokus på kulturlandskapet i tillegg til det biologiske mangfoldet, som sammen preger
områdets identitet eller egenart. I slike natur- og kulturlandskap vil det ofte være en viss
virksomhet og ”pågående virksomhet” kan fortsette og utvikles. Der hvor ”bruk er en
vesentlig forutsetning for å ivareta verneformålet” (Nml § 36), skal det lages en skjøtselplan,
mens nye tiltak skal tilpasses landskapet. Landskapsvernområder blir gjerne brukt som
”bufferområder” og lagt til i randsoner som grenser inn mot nasjonalparker. (Bugge 2011)
1
Målene er knyttet til naturens behov for beskyttelse. Verneområder skal bidra til bevaring av naturtyper og
landskap, arter og genetisk mangfold, prioriterte arter, større intakte økosystemer, naturhistoriske verdier,
kulturlandskap og referanseområder.
2
Loven inkorporerer videre viktige prinsipper som generell aktsomhet (§6) for å unngå skade på
naturmangfoldet, krav til kunnskapsgrunnlaget (§8) som offentlige beslutninger skal bygges på og føre-varprinsippet (§9) ved mangel på kunnskap om mulige virkninger.
3
Nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater, biotopvernområder og marine verneområder.
Naturreservater og biotopvernområder sikter på å verne mindre og gjerne urørte naturområder som er viktige
for truede, sjeldne eller sårbare arter, naturtyper og geologiske forekomster. I naturreservater kan all
virksomhet båndlegges.
2
1.2.1 Hvordan etableres en nasjonalpark?
Det er ”Kongen i statsråd” som jf. Nml § 34 og ved forskrift fastsetter etablering av en
nasjonalpark. I forskriften angis verneformål, grenser og berørte eiendommer.
Verneforskriften bestemmer hva som er tillatt og ikke i et verneområde. Bestemmelser om
bruk og ferdsel, inkludert restriksjoner og mulighet til å gi dispensasjon etter §48 skal
vurderes opp mot formålet med vernet. Både eksisterende og mulig fremtidig bruk skal så
langt som mulig avklares (Gyldendal Rettsdata 2014).
Planprosessen starter med at Fylkesmannen får oppdrag fra KMD om å legge fram et
verneforslag. Det kreves vitenskapelig kunnskap om naturmangfoldet i området og
effekten av påvirkninger (Nml § 8) og det kan være mange ulike interesser som berøres og
som må veies (Bugge 2011). For grunneiere vil verneforskriften kunne innebære
rådighetsinnskrenkninger med økonomiske konsekvenser. Derfor er saksbehandlingen4
omfattende. Saksbehandlingen bygger på viktige prinsipper om åpenhet, offentlighet og
bred høring.
I Nml § 41 står det at det skal ”legges til rette for en saksbehandling med best mulig
samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte næringsinteresser og
representanter for lokalbefolkningen (…) kommunen og fylkeskommunen, Sametinget og
andre berørte myndigheter”. Det skal være klart hva som skal vernes, hvorfor og på
hvilken måte, samt hvilke følger dette vil få.
Grunneiere og rettighetshavere skal informeres per brev og gis mulighet til å komme med
merknader før det påtenkte verneforslaget utformes. Utredninger av verneverdiene og
innspill fra berørte parter danner grunnlaget for verneforslaget og skal kunngjøres i minst
én avis som er alminnelig lest i området (jf. Nml § 42).
Det er Miljødirektoratet som foretar en faglig gjennomgang av Fylkesmannens
verneforslag. Målene med vernet skal utdypes mer detaljert i verneforskriften. Et forslag til
verneforskriften skal så sendes på høring jf. Nml § 43 og Fvl §§ 16 og 37. Grunneiere og
rettighetshavere får skriftlig forhåndsvarsling og får, sammen med relevante offentlige og
private institusjoner og organisasjoner, anledning til å uttale seg før forskriften blir vedtatt.
Forslaget legges ut til offentlig ettersyn og skal beskrive området og grenser, verneformål
og verdier, samt antatte følger vernet vil få. Forslaget legges frem til uttalelse for berørte
(fylkes)kommuner, statlige fagorganer og Sametinget. Det endelige vedtaket fattes av
Kongen i statsråd.
For nasjonalparker skal det også foreligge utkast til forvaltningsplan senest samtidig
med vernevedtaket. Forvaltningsplaner er et praktisk hjelpemiddel for å opprettholde
og fremme verneformålet, og unngå tilfeldige og uheldige enkeltavgjørelser.
Miljødirektoratet skriver at ”forvaltningsplaner skal (…) sikre en enhetlig forvaltning av
verneområdet ved å gi konkrete retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel,
tilrettelegging mv.”
4
nedfelt i Nml §§ 41 til 51, supplert av forvaltningsloven (Fvl) § 25. Miljødirektoratet sier videre at ”det er et
mål at arbeidet med verneplaner etter naturmangfoldloven samordnes (…) med planleggingen etter plan- og
bygningsloven”.
3
En forvaltningsplan utdyper:
 Historisk og dagens bruk;
 Verneverdier, trusler, overvåking og kartleggingsbehov;
 Forvaltnings- og bevaringsmål;
 Planlagte tiltak og skjøtsel;
 Retningslinjer for brukerinteresser;
 Saksbehandlingsrutiner;
 Oppsyn. (Miljødirektoratet 2013)
1.3
Nasjonalparker og reiselivsutvikling
St. mld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i
Norge la opp til å etablere nye nasjonalparker og utvide eksisterende. Gjennomføringen er i
all hovedsak fullført5. Miljødirektoratet definerer nasjonalparker på deres hjemmeside:
I Norges nasjonalparker er det naturens lover som gjelder. Vi oppretter nasjonalparker for å ta vare på store
naturområder – fra hav til fjell. For oss, for kommende generasjoner og for naturens egen skyld. Norges 44
nasjonalparker, 37 på fastlandet og sju på Svalbard, byr på et mangfold av muligheter og opplevelser.
Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) har formulert retningslinjer for nasjonalparker
og kategoriserer norske nasjonalparker som kategori II (nasjonal park) (Kaltenborn 2012):
large natural or near natural areas set aside to protect large-scale ecological processes, along with the complement
of species and ecosystems characteristic of the area, which also provide a foundation for environmentally and
culturally compatible, spiritual, scientific, educational, recreational, and visitor opportunities
I norske nasjonalparker skal det per definisjon ikke være tyngre tekniske inngrep
eller infrastruktur, og motorisert ferdsel er forbudt. Infrastrukturen består
hovedsakelig av stier, skilter og løyper, samt et nettverk av hytter, hovedsakelig
forvaltet av Den Norske Turistforeningen (DNT) (Higham & Vistad 2011). Men det er
uklart hvor den øvre grensen går for grad av tilrettelegging for naturbasert reiseliv.
1.3.1 Statens ambisjoner
De siste årene ser vi tegn til et paradigmeskifte mot oppfatninger som vurderer
nasjonalparker i større grad som ”reisemål for bærekraftig naturbasert reiseliv” og
”ressurser for lokalbefolkningen”, noe som kan innebære et potensial for
reiselivsutvikling (Haukeland 2011).
I den såkalte Fjellteksten fra 2003 (St.prp. Nr 65, 2002-2003) åpnet norske myndigheter opp
for bærekraftig reiseliv i fjellområdene, samtidig som det eksisterende forbudet mot
kommersiell virksomhet i enkelte nasjonalparker ble fjernet. Fjellteksten uttrykker et ønske
om utvikling av norsk natur som merkevare, økt turisme i og rundt nasjonalparker og
relaterte samfunnsøkonomiske fordeler, sammen med økt lokal politisk deltakelse og
innflytelse for å ”skape større legitimitet og lokal oppslutning om vern av områder som
grunnlag for verdiskaping i lokalsamfunnet” (Finansdepartementet 2003). Sammenhengen
mellom naturvern og utvikling av lokalsamfunnet skulle tillegges større vekt.
5
I 2012 var 17 % av Norges fastland vernet på en eller annen måte. Nasjonalparkene utgjør den største andelen
av verneområder: drøye 31.000 kvadratkilometer (SSB, 2012).
4
I Soria Moria I-erklæringen proklamerte den nye regjeringen i 2005 at de ønsket å bruke
nasjonalparker og andre verneområder som en ressurs for lokal verdiskaping; en politisk
uttalelse som ble gjentatt i stortingsmeldingen 21 (2005-2006) om distrikts- og
regionalpolitikken, KMDs handlingsplan for bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av
verneområder (2006), Landbruks- og matdepartementets strategi for næringsutvikling
(2007), og Soria Moria II-erklæringen (2009).
Den nasjonale reiselivsstrategien ”Destinasjon Norge” (Nærings- og handelsdepartementet
2012) fokuserer sterkt på bærekraftig bruk av naturattraksjoner for å oppnå målene med i)
økt verdiskapning og produktivitet i reiselivsnæringen, ii) flere helårs arbeidsplasser og mer
solide bedrifter, særlig i distrikts-Norge, og iii) flere unike og kvalitativt gode opplevelser
som tiltrekker seg flere gjester med høy betalingsvillighet.
1.3.2 ”Naturarven som verdiskaper”
For å følge opp bruk-og-vern-satsingen startet Miljødirektoratet programmet ”Naturarven
som verdiskaper” (2009-2013). Hovedmålet var å bidra til regional reiselivsutvikling knyttet
til verneområder, i samspill mellom næringsaktører innen reiseliv, lokalsamfunn,
forvaltningsmyndigheter og kunnskapsinstitusjoner. Programmets 15 prosjekter hadde
særlig fokus på tilrettelegging i randsoner til verneområder over hele landet.6 Gjennom ett
av prosjektene ble 5 tettsteder i 2008 utnevnt som nasjonalparklandsbyer. Samme år fikk 23
kommuner status som nasjonalparkkommuner (33 i 2014), som:
 Har minst 30 % eller 300 km2 av kommunens areal som nasjonalpark;
 Deltar i et interkommunalt samarbeid angående reiseliv og tilrettelegging i
nasjonalparken; og/eller
 Har et autorisert nasjonalparksenter.
Målet med nasjonalparklandsbyer og -kommuner er å bygge opp en merkevare og nettverk
rundt nasjonalparker, og en funksjon som innfalsporter og informasjonsformidlere. Norge
har også 14 nasjonalparksentre, alle på fastlandet, vedtatt etter forslag i den nye
landsplanen for nasjonalparker.
Telemarkforsking (2011) har evaluert ”Naturarven som verdiskaper” -programmet og
resultatene indikerer en positiv utvikling i antall bedrifter som har utvidet sin
virksomhet knyttet til verneområder. Verdiskapningsprosjekter bør være forankret i
planer og strategier. Lokal forankring, mobilisering og synliggjøring, tidlig involvering
og koordinering av aktører og virkemidler, samt kunnskap ble trukket fram som
nøkkelfaktorer.
6
Noen eksempler: I) Gjennom ”Mellom fjell, fjord og folk” satt man i Luster kommune et helhetlig
verdisettingsmål. ”Randområdene skal tilrettelegges for økt bruk, nettverk utviklas mellom etablerte og nye
aktører i næringslivet, kvaliteten i produktene skal økes, grunneierane skal involveres i større grad og prosjektet
skal øke kunnskapen om verneverdiene.”
II) Gjennom ”Sørnorsk kystnatur” stimulerte kommunene Farsund, Flekkefjord, Kvinesdal og Lyngdal til
verdiskaping i og ved verneområder ved kysten i Listerregionen. Prosjektet fokuserte på kunnskap og
kompetanse, blant annet ved opplæring av guider som grunnlag for produktutvikling. ”Gjennom å utvikle
produkter for reiselivsnæringen, etablering av møtesteder, skjøtsel og tilrettelegging, tydeliggjøres betydningen
av å forvalte verneverdiene for at de skal bli en ressurs for lokalsamfunnene”.
III) Prosjektet ”Verdiskaping skjer i møtet” knyttet til Nærøyfjorden hadde fokus på bærekraftig
næringsutvikling og turisme, med ”tilrettelegging og utvikling av tilpassede tjenester, slik at opplevelsen og
området ikke synker i verdi”. Målet med planlegging og forvaltning var å ”forankre verneverdiene i den lokale
identiteten og folkesjela og formidle dette til turistene”.
5
1.3.3 Merkevarestrategi og besøksforvaltning
Med bakgrunn i den nasjonale reiselivsstrategien satte Miljødirektoratet – i samarbeid
med Snøhetta Design – i 2014 i gang arbeidet med en merkevarestrategi for Norges
nasjonalparker og naturinformasjonssentre.
Prosjektet har to hovedformål (Miljødirektoratet 2014a):
1. Gi nasjonalparkene en tydelig posisjon i markedsføringen av Norge som bærekraftig
reisemål og som grunnlag for bred lokal verdiskaping;
2. Gjennom besøksforvaltning legge til rette for og styre bruken av nasjonalparkene slik at
opplevelsen for de besøkende og den lokale verdiskapingen blir størst mulig, forståelsen
for vernet økes og verneverdiene ivaretas.”
Konseptet ”PORTAL” ble godkjent i oktober 2014. Merkevaren skal bidra til økt besøk og en
styrt ferdsel gjennom en aktiv besøksforvaltning. Prosjektet legger opp til utarbeidelse av
besøksstrategier, som skal vise hvilke tilretteleggings-, informasjons- og andre
forvaltningstiltak som er nødvendige for å balansere verneverdier, besøkende og lokal
verdiskapning. Besøksstrategien skal være en integrert del av forvaltningsplanen.
Miljødirektoratet legger opp til et tett samarbeid og arbeidsdeling mellom
nasjonalparkstyret og reiselivsnæringen. Målet er å innføre besøksstrategier i alle norske
nasjonalparker. Jotunheimen, Rondane, Varangerhalvøya og Hallingskarvet fungerer som
piloter i perioden 2014-2017. Jotunheimen nasjonalpark ble den første med en
besøksstrategi, utarbeidet av Fylkesmannen i Opplad, som en del av deres ”bruk-vern”prosjekt, støttet av Miljødirektoratet og Landbruks- og matdepartementet.
Miljødirektoratets holdning og nasjonalparkforvaltningens praksis virker å være i
endring. Verdiskaping og bruk blir nå løftet fram som viktig sammen med vern. ”Fra
forvaltningens side tror vi det er mulig på se vern og bruk i sammenheng” sier
seksjonsleder Olav Nord-Varhaug i Miljødirektoratet på deres hjemmeside.
1.4
Lokal forvaltning av nasjonalparker
Tradisjonelt sett har norske nasjonalparker blitt forvaltet av staten gjennom Fylkesmannen.
Hovedfokus har da vært verneverdiene, og det har vært lite fokus på bruksinteressene.
(Gunn Elin Fedreheim, 2010: ”Forvaltning av nasjonalparker i en ny tid” – www.forskning.no)
Etablering av 26 nye nasjonalparker7 og det framvoksende ”bruk-og-vern”-paradigmet
siden den siste nasjonalparkplanen har gjort diskusjonen om hvordan og særlig hvorvidt
parkene skal forvaltes på lokalt plannivå mer aktuelt enn før.
De siste årene har diskusjonen dreid seg om hvorvidt og hvordan politiske endringer,
strategier og målsettinger kan implementeres i den praktiske forvaltningen (Roald
2012). Politiske ønsker om økt reiseliv knyttet til nasjonalparker medfører et behov for
et faktisk og godt tilbud for turister, som innebærer økt tilrettelegging i parkene, så vel
som utvikling av lokale reiselivstjenester rundt parkene. Samtidig må naturverdiene og
lokal deltakelse ivaretas. Dette stiller krav til en aktiv nasjonalparkforvaltning som
samarbeider med det offentlige, reiselivsnæringen og øvrige lokale interessenter.
7
http://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_nasjonalparker
6
1.4.1 En ny modell
I 1996 tok Stortinget initiativ til et forsøk med lokal forvaltning av større verneområder, som
ble fulgt opp av Regjeringen og Direktoratet for Naturforvaltning (DN) (Aasen Lundberg
m.fl. 2013). Fire områder – Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane, Forollhogna, DovrefjellSunndalsfjella og Blæfjella-Skjækerfjella – ble valgt ut til å delta i et forsøk:
 Forvaltningsmyndighet ble overført fra Fylkesmannen til berørte kommuner;
 De enkelte kommunene fikk behandle dispensasjonssøknader, utarbeide forvaltningsog skjøtselsplaner og gjennomføre informasjonstiltak;
 Koordineringen på tvers av kommunegrenser ble lagt til interkommunale organer.
Evalueringen avdekket et behov for tydelige rammebetingelser for lokal forvaltning, samt
en klar arbeidsdeling og god dialog mellom de ulike forvaltningsaktørene. 8
I desember 2009 fikk alle kommuner som har nasjonalparker innenfor sine
kommunegrenser en invitasjon til å delta i forvaltningen: ”Regjeringen har vedtatt at
nasjonalparker og store verneområder skal forvaltes lokalt” (Miljøverndepartementet
2009). Naturmangfoldloven §62 annet ledd åpner for en delegering av
forvaltningsmyndighet til kommunene.



I budsjettproposisjonen for 2010 beskriver KMD den nye lokalforvaltningsmodellen (se
figur 1) som er utformet for å unngå svakheter påvist i pilotforsøkene.
Det første nasjonalparkstyret ble opprettet i 2010.
Per 1. januar 2014 finnes det 27 nasjonalparkstyrer for forvaltning av nasjonalparker i
fastlands-Norge (Riksrevisjonen 2014).9
KMD er overordnet myndighet og klageinstans som kan omgjøre vedtak fattet av
nasjonalparkstyret, samt trekke tilbake nasjonalparkstyrets myndighet.10
Miljødirektoratet11 bistår ved utarbeidelse av og godkjenner forvaltningsplaner, fordeler
forvaltningsmidler og forbereder innsigelsessaker, som KMD avgjør.
Forvaltning av nasjonalparker er delegert fra Fylkesmannen til et interkommunalt,
politisk sammensatt nasjonalparkstyre for å ivareta en enhetlig, forutsigbar, effektiv og
helhetlig forvaltning.
8
Forvaltningsoppgavene ble stort sett ivaretatt, men det ble avdekket noen svakheter knyttet til prioritering av
grunneier- og reiselivsinteresser i strid med verneformålene, begrenset involvering av interessegrupper,
naturvitenskapelig kompetanse, koordineringskostnader, interkommunalt samarbeid og få
sanksjonsmuligheter for Staten hvis kommuner ikke fulgte de formelle rammene. Avgjørelsen om en ny
forvaltningsmodell ble så utsatt til etter ikrafttredelsen av den nye naturmangfoldloven. (Aasen Lundberg m.fl.
2013; Falleth & Hovik 2008; Roald 2012)
9
Ordningen er frivillig, som vil si at dersom et flertall av kommunene ikke ønsker lokal forvaltning, skal
Fylkesmannen være forvaltningsstyremakt.
10
Dette kan være aktuelt hvis forvaltningen ”ikke er i samsvar med naturmangfoldloven og formålet med
vernet”, fordi forvaltningen ”handler om å oppfylle nasjonale og internasjonale forpliktelser”
(Miljøverndepartementet 2009).
11
Direktoratet for naturforvaltning var et rådgivende og utøvende statlig direktorat underlagt KMD, som i 2013
ble slått sammen med Klima- og forurensningsdirektoratet til Miljødirektoratet.
7
Figur 1
Lokal forvaltningsmodell (Direktoratet for naturforvaltning, 2012, i Roald 2012)
Styrets myndighet:
 Å forvalte verneområdet i tråd med naturmangfoldloven og verneforskriften og treffe
nødvendige tiltak dersom verneverdier er truet;
 Dispensasjonsmyndighet for tiltak som ikke er i strid med verneforskriften;
 Informasjons-, skjøtsel- og tilretteleggingstiltak;
 Kontakt med alle relevante aktører knyttet til nasjonalparken.
Samarbeidet med ulike brukerinteresser og andre berørte parter er formalisert gjennom
opprettelse av ”et bredt sammensatt faglig rådgivende utvalg bestående av bl.a. grunneiere,
andre særlig berørte offentlige organer, som for eks. villreinnemd, fjellstyrer, næringsliv,
frivillige organisasjoner, bl.a. natur- og miljøvernorganisasjoner, og samiske interesser der det
er relevant” (Miljøverndepartementet 2009).
Nasjonalparkforvalteren er sekretariat for styret, men ansatt hos Fylkesmannen. Oppgaver:
 Forberedelse av saker til behandling i styret
 Utførelsen av styrets vedtak
 Kan kjøpe inn tjenester av Statens naturoppsyn (SNO) (Roald 2012).
8
1.4.2 Statlig bistand
Det skal legges opp til etablering av lokale forvaltningsknutepunkter tilknyttet
nasjonalparksentre eller tilsvarende naturinformasjonssentre. Et felleskontor for
nasjonalparkforvaltere, SNO, fjellstyrer, kommuner og andre relevante aktører vil bidra til
utveksling og utvikling av forvaltningskompetanse.
Fylkesmannens miljøvernavdeling bistår med faglig kompetanse og har klagerett på vedtak
fattet av styret.
Nasjonalparkseksjonen i Miljødirektoratet har ansvar for opplæring av lokale
nasjonalparkforvaltere og –styrene. Miljødirektoratets retningslinjer for forvaltning,
godkjenning av forvaltningsplaner, klagesaksbehandling og erstatningsspørsmål gir gode
verktøy. Som utvikler av merkevare- og kommunikasjonsstrategier for nasjonalparker og
nasjonalparksentre, samt besøksforvaltningsstrategier, er nasjonalparkseksjonen videre et
viktig faglig rådgivende organ. I en eventuell videre lokalpolitisk behandling og
verneprosess er det høyst aktuelt å rådføre seg med Miljødirektoratet.
Prioriteringer og bevilgninger av midler fra det offentlige påvirker forvaltningens
handlekraft. Statsbudsjettets midler til nasjonalparkforvaltning økte betraktelig fram til
2011 (Haukeland m.fl. 2011). I forslag til statsbudsjettet for 2015 er det bevilget 46,6
millioner kroner (ned fra hhv 64,6 og 55,7 i 2013 og 2014) til tiltak i verneområdet ”inkluder[t]
utgifter til informasjon, skjøtsels- og tilretteleggingstiltak” (Klima- og miljødepartement 20142015). Midlene kan også anvendes tiltak knyttet til merkevare- og besøksstrategier for
nasjonalparker. Det er nasjonalparkstyrene som prioriterer bruken av midlene.
1.5
Lokalforvaltning: økt tilrettelegging for reiselivsutvikling i og rundt
nasjonalparker?
Det er hensiktsmessig og nødvendig å forvalte både naturverdiene og turiststrømmen
på en slik måte at selve grunnlaget for fremtidig verdiskaping ikke forringes. Er dagens
forvaltningspraksis i samsvar med politiske utviklingsambisjoner om å forene
naturbevaring med lokal/regional utvikling?
1.5.1 Riksrevisjonens evaluering
Riksrevisjonen konkluderer i en evaluering av den nye lokale forvaltningsmodellen at
den bidrar til økt lokal medvirkning og bruk av lokal erfaringsbasert kunnskap.
Som svake sider nevner Riksrevisjonen (2014):
 Nasjonalparkstyrene skal velges direkte; ikke av KMD etter forslag fra kommunene;
 Involvering av mange aktører kan føre til en lite tids- og kostnadseffektiv forvaltning;
 Fylkesmannens og nasjonalparkforvalternes rolle trenger bedre avklaring;
 Nasjonalparkstyrenes faste dialogmøter i faglig rådgivende utvalg kan fungere bedre.
Det bør tas hensyn til de kartlagte momenter i en videre utredning av mulige
forvaltningsløsninger for en Preikestolen Nasjonalpark for å oppnå formålene om styrking
av bruksinteresser og lokal medvirkning.
1.5.2 Forvaltning og reiselivsutvikling – ferske forskningsresultater
9
Haukeland m.fl. (2013b) har intervjuet sentrale personer innenfor naturforvaltning knyttet
til institusjoner som KMD, Miljødirektoratet, SNO og Norges Fjellstyresamband (NFS) som
”legger overordnede rammer for den løpende forvaltningen av nasjonalparkene på regionalt og
lokalt nivå”. Rapporten konkluderer med at det:
…ikke er grunnlag for å hevde at det så langt har skjedd en gjennomgripende integrasjon av reiselivsutvikling som
en del av forvaltningens arbeid, eller at det eksisterer en ny, nasjonal strategi for å utvikle nasjonalparkene som
besøksmål. Det juridiske rammeverket, i form av lovtekster og forskrifter, er i hovedtrekk historisk overleverte og
sterkt regulerende mekanismer som begrenser handlingsrommet i den løpende nasjonalparkforvaltningen.
Forvaltningen vitner om et ofte fragmentert forvaltningsapparat som har begrenset
handlingsrom, på grunn av et tradisjonelt forskriftsregime basert på den gamle
naturvernloven. Samtidig har Norge gått fra en etableringsfase til en aktiv
forvaltningsfase med fokus på bruk:
 KMDs verdiskapningsprogram har fått støtte fra flere departementer; man skal legge til
rette for bruk i verneområdene;
 Det synes å være større lokal oppslutning om opprettelse av nasjonalparker.
”En nasjonalpark bidrar til å heve den lokale stoltheten, og flere ser utviklingsmulighetene.”
 Forvaltningsaktører ser ikke på seg selv som reiselivsutviklere, men at de like fullt setter
premissene. Forvaltningen er en aktuell partner for reiselivet;
 Forvaltningsknutepunkter anses som hensiktsmessig for å få til et faglig
kontorfellesskap for forvaltningen og reiselivet;
 Det er ønskelig at nasjonalparkstyrer overvåker besøkstall og besøksmønstre og utvikler
besøksstrategier som Jotunheimen nasjonalpark er et godt eksempel på;
 Man etterspør konstruktivt samarbeid mellom forvaltningen og reiseliv for å møte
utfordringer knyttet til hyttebygging i randsoner og tilrettelegging for økt tilstrømming
av gjester.
I den vitenskapelige artikkelen ”Hva skjer i den nye lokale forvaltningsmodellen for
verneområder?” peker Aasen Lundberg m.fl. (2013) i likhet med Haukeland m.fl. (2013)
på at forvaltningen ikke ser seg selv som turismeaktør. Forvaltningen betrakter seg selv
en ”partner” for reiselivsutvikling som skal fungere som tilrettelegger for naturbaserte
reiseliv og som oppfordrer til en mer aktiv besøksforvaltning.
At dette engasjementet eller det praktiske ikke er avklart, skyldes nok at lokal forvaltning av
norske nasjonalparker er relativt ny praksis. Videre må forvaltningspraksisen ses i lyset av et
paradigmeskifte som går mot mer reiselivsutvikling knyttet til verneområder, og særlig
KMDs verdiskapningsprosjekter og merkevarebygging av nasjonalparker.
Resultater fra en undersøkelse blant 330 naturforvaltere i nasjonale, regionale og lokale
forvaltningsmiljøer (Haukeland m.fl. 2014) viser at:
 93 % underskriver nasjonalparkenes betydning for reiselivet;
 84 % tenker positivt om mulighetene for omsetningsvekst og nyetableringer av
naturbaserte reiselivsbedrifter knyttet til nasjonalparker. 75 % synes det er ønskelig med
naturbasert reiseliv i tilknytning til nasjonalparker;
 90 % anser det som ønskelig at forvaltningen legger til rette for reiselivsutvikling
omkring nasjonalparker, i nasjonalparker er dette tallet 59 %;
 55 % tror lokal forvaltning har hatt en positiv betydning for samarbeidet mellom
reiselivet og forvaltningen, mens bare 6 % tror på en negativ effekt;
10

50 % mener at deres forvaltningsorganisasjon anser nasjonalparkene kun egnet for det
enkle, tradisjonelle friluftslivet, mens bare 15 % mener at det er manglende vilje til å
prioritere naturbasert reiseliv;
Rapporten konkluderer at ”samarbeidet mellom forvaltning og reiseliv har potensial for å
utvikles videre”, men at rolle og ansvarsfordeling ikke er avklart, samtidig som det er ulike
oppfatninger i forvaltningen om hvorvidt formålet for parkene bør utvides. Forvaltningen er
splittet rundt spørsmålet om hvorvidt bærekraftig reiselivsutvikling bør bli en del av
formålet av nasjonalparkene: 43 % synes ikke dette, like mange synes dette bør være
tilfellet, mens 14 % svarer nøytral/vet ikke.
Ifølge forvalterne egner forvaltningsplaner, besøksstrategier og verneforskrifter seg
best til å avklare forholdet til reiselivsinteressene. Nasjonalparkstyrene vil kunne ha en
avklaringsrolle her. Som nøkkelfaktorer nevnes forvaltningens ressurser og
kompetanse, utvikling av besøksstrategier, samt samarbeid med reiselivet.
11
DEL 2
2.1
HISTORIKKEN TIL PREIKESTOLEN NASJONALPARK
Preikestolen som turistattraksjon
1887:
1896:
Stavanger Turistforening blir stiftet.
Etter å ha fått utpekt ”Høvlatonnå” fra dampbåten ”Oscar II” på Lysefjorden av
kaptein Hana, får banksjef og turistforeningsmann Randulff fra Stavanger med
seg revisor Ole Hausken og lokalguttene Elling og Guttorm Vatne på fjelltur.
Kjentmann Fredrik Bratteli fører dem til fjellformasjonen vi nå kjenner bedre
som Preikestolen.
1903:
Stavanger Turn reiser klubbens emblem, fire F-er, som et monument på
Preikestolen. Monumentet blir tatt av vinterstormene.
1921:
Stavanger Turistforening merker stien fra Vatne gård til Preikestolen.
Ca 1925: Vatne og Tornes gårdene ved Refsvatn får ca 100 overnattinger i året. Turister
tar båt til Refså og går opp fra fjorden til Refsvatn og videre til Preikestolen.
1946:
Stavanger Turistforening kjøper Vatnegård og 4000 mål utmark.
1947-49: Preikestolhytta blir bygget for 280.000 kroner.
1961:
Ola ”Buss” fra Bjørheimsbygd fullfører veien fra Jøssang til Preikestolhytta for
230.000 kroner. Turisttrafikken øker kraftig, til ca 30-50.000 årlig tidlig på 1990tallet.
1992:
Debatt om heis til Preikestolen og taubane over fjorden fører til en
Fylkesdelplan for Preikestolområdet.
1993:
Stiftelsen Preikestolen blir opprettet.
Kilde: (Tonstad 2008)
1995:
Ryfylkeporten AS åpner et reiselivssenter på Oanes.
1993-96: Naturstien blir anlagt.
2004-14: På ti år vokser antall Preikestolenturister fra 78.000 til 250.000 per år12.
2008:
Preikestolen Fjellstue blir åpnet og
vinner Statens Byggeskikkpris i 2009.
2008-14: Debatt om etablering av Preikestolen
Nasjonalpark.
2013-14: Sherpaer fra Nepal utbedrer stien
med steinlegginger og trapper.
2014:
Utredning om mulighet for å bygge
Preikestolen Opplevelsessenter.
12
Basert på forskjellige Stavanger Aftenblad publikasjoner, basert på tall fra Stiftelsen Preikestolen
12
2.2
Nasjonalparker og reiselivsutvikling: hva sier arealplanene om
Preikestolområdet?
Plan- og bygningsloven (Pbl) lager rammene for regional og kommunal planlegging, som
skal følge opp nasjonale forventninger og statlige planretningslinjer.
Diskusjonen om heis og taubane i Preikestolområdet i en videre debatt om bruk og vern i et
område preget av stadig økende turisttrafikk tidlig på 1990-tallet førte til en Fylkesdelplan
for Preikestolområdet, utarbeidet av Rogaland fylkeskommune. Ved godkjennelse av
planen i april 1993 skrev daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen:
Preikestolområdet omfatter et område med et vilt og særpreget landskap som kan karakteriseres som
regionalt/nasjonalt verneverdig. Preikestolområdet er av stor verdi for naturopplevelse, rekreasjon, friluftsliv og
utvikling av turisme, både regionalt og i nasjonal sammenheng. (…) Planen har som mål å verne de enestående
landskaps- og naturområdene ved Preikestolen, samtidig som det i deler av området legges til rette for stor ferdsel
og kommersielt reiseliv. (…) Det er nødvendig med en godt gjennomtenkt og gjennomført tilrettelegging, både
for å ta vare på den særpregede og sårbare naturen, kulturmiljøet og kulturminnene i området, og samtidig
legge til rette for trygg og lett tilgjengelighet fram til attraksjonene.
2.2.1 Fylkesdelplanen for Preikestolområdet
Fylkesdelplanens hovedmål er ”å verne natur og landskap i Preikestolområdet og samtidig
legge til rette for reiseliv og næring knyttet til dette”. (Rogaland Fylkeskommune 1991/1992).
Planens geografiske planområde vises i figur 2. Hovedtrekk i Fylkesdelplanen:
 Naturbasert reiseliv i området som forener utviklingsmuligheter med verneinteresser;
 Etablering av Stiftelsen Preikestolen der kommunene, fylkeskommunen og grunneierne
er representert i styret, ansvarlig for områdets forvaltning;
 Videre utvikling av et reiselivsanlegg ved Refsvatnet som skal trekke flere turister,
formidle om andre naturattraksjoner, og skape ringvirkninger i regionen.
Planen legger opp til vern av Neverdalsfjellet, definert som området mellom Refsvatn
og Hengjane, mot vesentlig landskapsinngrep og hyttebygging. Samtidig skal
Preikestolen som turistmagnet ”brukes i nasjonal og lokal satsing på reiseliv”, med en
tilrettelegging basert på en avveining mellom bruk og utvikling.
Planen legger opp til en ønsket ferdselskanalisering og reiselivsutvikling i Refsvatnområdet.
Her kan det bygges et reiselivsanlegg, med god ankomst. Området mellom Refsvatn og
Refså kai blir nevnt som et byggeområde for reiselivsformål, og det blir innarbeidet en trase
for taubane eller stolheis. Stiene og informasjonsformidlingen skal være naturlig og av høy
kvalitet. Området skal være attraktivt til bruk for lokalbefolkningen og videre knyttes til
turrutene i Ryfylkeheiene. I reiselivsøyemed innarbeides det videre adgang for en ”kvilebu”
på nordsiden av Neverdalsfjellet, av hensyn til nødvendige drift-, sanitær- og
sikkerhetsforhold ved Preikestolen.
Ved godkjennelse uttalte Fylkesmannen i Rogaland at planen har ”klart å kombinere vern og
turisme ved å legge restriksjoner på hva slags type turisme som kan utvikles i området, ved å
plassere intensivt utnyttbare arealer i utkanten av de viktigste naturområdene.” Stavanger
Turistforening presiserte at en reiselivsstrategi må kunne kombineres med næringslivets
interesser og lokalbefolkningens bruk. Naturvernforbundet påpekte videre behovet for
tilrettelegging for økt trafikk.
13
2.2.2. Stiftelsen Preikestolen
For å følge opp fylkesdelplanen ble Stiftelsen Preikestolen stiftet 20. desember 1993,
med 200.000 kroner i stiftelseskapital fra Fylkeskommunen. Stiftelsen består av
representanter fra Rogaland Fylkeskommune, kommunene Forsand og Strand,
grunneiere og Stavanger Turistforening.
Samme år raste det en heftig debatt om bygging av heis til Preikestolen, som ble lagt død
med bakgrunn i fylkesdelplanen. Våren 1995 ble reguleringsplanen for Preikestol-området
vedtatt, med blant annet planer til ny parkeringsplass og nytt sanitæranlegg
(Handelshøyskolen BI). Stiftelsen jobber videre med drift av parkeringsanlegget, opprusting
av stien, samt innstillinger og utredninger rundt reiselivsutvikling og etablering av et
reiselivssenter i området.
2.2.3 FINK – Fylkesdelplan for friluftsliv, idrett, naturvern og kulturvern
Formålet med FINK-planen er å presentere og formidle kunnskap om verneområder, bidra
til vern og sikring av områder for friluftsliv, befolkingens helse og trivsel, samarbeid mellom
sektorene og tilrettelegging for næringsutvikling i forbindelse med reiseliv, m.m., gjennom
å påvirke arealbruk, behandling av konflikter og bedre samordning. (Rogaland
Fylkeskommune 2004).
Blant hovedutfordringene nevner Fylkeskommunen:
 Inaktivitet i befolkningen – negativ helseutvikling
 Knapphet / adgang på nære friluftsområder
 Naturtyper / arter trues av naturinngrep. Urørte områder reduseres og fragmenteres
Her er det muligheter for å møte flere utfordringer samtidig. Fylkesdelplanen fokuserer for
eksempel ”på sammenhengen mellom bruk / tilrettelegging og vern / sikring” og følger
nasjonale føringer om blant annet å ”ta hånd om ressurser i landskapet med tanke på
utvikling av et bærekraftig reiseliv”.
Om skjæringspunktet mellom friluftsliv, naturvern og reiseliv sier planen:
 Det er viktig å skape en lokal bevissthet og stolthet over typiske naturtyper for Rogaland
og verdien av naturopplevelser knyttet til verneområder;
 Fylket trenger bedre reisemål, ved økt tilrettelegging og utvikling, men vekst må skapes
uten naturforringelser;
 Preikestolområdet er et verdifullt, prioritert naturområde med store og flersidige naturlandskaps- og friluftsverdier, der det frarås by- eller tettstedsutvikling, andre større
bygge- og anleggstiltak eller landskapsinngrep;
 Lysefjordområdet og nasjonale turistveier er satsingsområder. Rogalands største
turistattraksjon er Preikestolen. Ryfylkevegen bør stimulere til økt
reiselivsutvikling;
 Lokale areal- og reguleringsplanprosessene må avklare arealbruken og ryddige forhold
mellom reiselivs-, frilufts- og andre arealbruksinteresser;
 For reiselivet er det viktig å ikke se på enkelt kommuner, men ha en helhetlig
tilnærming;
 Det er behov for kanalisering av ferdsel i Lysefjordområdet, ved hjelp av balansert
tilrettelegging som skal unngå naturslitasje og gjøre reiselivet mer attraktivt.
14
En ny regionalplan for friluftsliv og naturforvaltning er under utarbeidelse, siden det har
kommet en del lovendringer og nye overlappende regionalplaner. Viktige momenter her er
den nye naturmangfoldloven, frivillig vern og en ny reiselivsstrategi for Rogaland som en del
av regionalplan for næringsutvikling. (Rogaland fylkeskommune 2014).
2.2.4 Reiselivsstrategi for Rogaland 2013 – 2020
Hovedpunktene i reiselivsstrategien er:
 Bærekraftig reiseliv:
”Utviklingen av næringen skal legge til rette for levedyktige lokalsamfunn, gode og stabile
arbeidsplasser og økonomisk levedyktige reiselivsbedrifter, samtidig som miljøperspektivet
ivaretas”;
 Målrettet satsing på produktutvikling, markedsføring og salgs.
”Lysefjorden med Preikestolen og Kjerag blir videreutviklet som fyrtårn for Norge.
Utnytte posisjonen som attraksjonene i Lysefjorden har fått til å gi overrislingseffekt
til andre deler av Lysefjorden og langs Nasjonal Turistveg Ryfylke”;
 Tilrettelegging av infrastruktur og rutetilbud tilpasset reiselivet;
 Gjennomgå dagens organisering og samhandlingsformer;
 Bedre utnyttelse av Rogalands kompetansemiljø.
(Rogaland Fylkeskommune 2013)
2.2.5 Reiselivsplan for Ryfylke 2013 – 2028
Rapportens13 visjon fokuserer på Ryfylke som innfallsporten til Fjord-Norge: ”Ryfylke –
der fjordeventyret startar”. Utfordringen er at Preikestolen ”i for liten grad har styrka
det lokale og regionale næringslivet i Ryfylke (…) Det vert såleis ei viktig strategisk
utfordring at ein større del av dei mange som vitjar området, finn vegen til fleire
attraksjonar og reiselivsbedrifter i Ryfylke før dei reiser frå oss.”
Viktige momenter i rapporten:
 Lysefjorden, Kjerag og Preikestolen er internasjonale naturattraksjoner som
markedsfører seg selv. Foredlingen av Lysefjordområdet som hjemplass for Norges
fremste turistattraksjoner skal løftes videre;
 Lysefjorden er startpunktet for Nasjonal turistvei Ryfylke, en nasjonal attraksjon som
skal bli den best besøkte turistveien i landet. Det er gode produkter og historier langs
veien som krever en overordnet produktutvikling og fokus på kvalitet og innhold.
 Lysefjordområdet med Preikestolen skal brukes som portåpner for å tiltrekke flere
besøkende og som innfallsport til andre reisemål i Ryfylke.
 Det kreves investeringer i infrastruktur for å kunne takle turistøkningen uten at det går
ut over naturopplevelsen, bærekraft og miljø14.
 Ryfylke IKS ønsker en sterkere samordning av reiselivsressursene. Gjennom
samhandling og samarbeid kan aktørene oppnå mer enn på egen hånd.
13
Rapporten er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter for reiselivsnæringer,
organisasjoner, destinasjonsselskap og offentlig sektor.
14
I rapporten nevnes blant annet en etablering av Refså kai som ny tilkomst til Preikestolen.
15
2.2.6 Kommunal planlegging
Tidligere fylkesdelplaner og nyere regionalplaner er retningsgivende for kommunens
planer, handlingsprogram og virksomhet. Planene har ikke noen direkte rettsvirkning,
men utgjør et grunnlag for innsigelser.
Selv om kommunene og andre interessenter ønsket et noe større handlingsrom for andre
reiselivstiltak i Fylkesdelplanen for Preikestolområdet, ga kommunene tilslutning til de
rammene som fylkesdelplanen trekker opp. Forsand kommune nevner spesielt
kombinasjonen av vern og satsing på naturbasert reiseliv, mens Strand påpeker
betydningen av en samlet reiselivsstrategi (Rogaland Fylkeskommune 1991/1992).
Figur 2
Preikestolområdet. Svarte linjer representerer (omtrentlige) kommunegrenser. Brune linjer er
veier. Det skraverte området omfatter planområdet for Fylkesdelplan for Preikestolområdet
(1991/1992).
I kommuneplanen skriver Hjelmeland kommune om reiseliv at ”Hjelmeland skal vera ein
kjend reiselivsdestinasjon” og har som mål å utnytte mulighetene som Nasjonal
Turistvegen gir, samt framstå som en attraktiv hyttekommune (Hjelmeland Kommune
2011). Hjelmeland kommune omfattes ikke av Fylkesdelplanen for Preikestolområdet. Sør
for riksvei 13 og fylkesvei 661 ligger derimot et tilgrenset naturområde som
Naturvernforbundet tidligere har foreslått inkludert i en eventuell Preikestolen
Nasjonalpark (se neste avsnitt om faglig arbeid og politisk behandling). Dette området er
hovedsakelig regulert til LNFR formål. I området gjelder også noen mindre
reguleringsplaner for (spredt) fritidsbebyggelse. Longavatn naturreservat ligger i området,
hvorav en mindre del ligger i Forsand kommune (Hjelmeland Kommune 2010).
16
Strand kommune skriver i deres kommuneplan at kommunen ”er innfalsporten for
besøkende til Preikestolen, Lysefjordområdet og deler av Ryfylke. Derfor ønsker Strand
kommune å utnytte muligheten for å øke antall overnattinger av turister i kommunen.
For å nå dette målet må det arbeides for å synliggjøre Strand kommune sine særegne kvaliteter
som reiselivsdestinasjon”(Strand Kommune 2012a). Preikestolområdet og området som
Naturvernforbundet har foreslått vernet, er stort sett regulert til LNFR-formål, samt noe
(spredt) fritidsbebyggelse. Nord for Refsvatnet er parkeringsplassen og
Preikestolhytta/fjellstue regulert til næringsvirksomhet (Strand Kommune 2012b).
Forsand kommune skriver: ”Lysefjorden er eit populært turistmål, og interessa for
fjorden er aukande. Det er likevel i liten grad lagt til rette for turisme.” (Forsand
Kommune 2007) Kommunens ønsker om reiselivsutvikling går klart fram av kommunens
reguleringsplan for Refsvatnet - Neverdalsfjellet med Preikestolen (Forsand Kommune
1999, se figur 2), hvor retningslinjer fra Fylkesdelplanen er videreført. I
reguleringsbestemmelsene står det at ”planens hensikt er å verne naturområdet og samtidig
legge til rette for stor ikke-motorisert ferdsel i området og til Preikestolen”. Mellom Refså kai
og Refsvatnet er det regulert til byggeområder hvor det ”kan bygges utleigehytter, mindre
serviceanlegg knyttet til reiseliv og adkomst fra Refså kai. I området kan det også bygges
tekniske anlegg for transport til Refsvatnet og Neverdalsfjellet, som stolheis, taubane og
lignende”. Langs stien er det regulert plass til et serviceanlegg.
Figur 3 Forsand Kommune. (1999). Reguleringsplan med reguleringsbestemmelser for: Refsvatnet Neverdalsfjellet med Preikestolen
17
2.3
Preikestolen: tidligere prosesser knyttet til forslag om etablering av
nasjonalpark
2.3.1 Naturfaglige utredninger
”Preikestolen og Lysefjorden er uten sidestykke i norsk natur” sa Kristin Krohn Devold, leder i
Den Norske Turistforening i 2010 i forbindelse med utgave av en brosjyre der ”12 frivillige
organisasjoner15 med over 300 000 medlemmer stiller seg bak kravet om Preikestolen
nasjonalpark” (Naturvernforbundet i Rogaland).
Initiativet kom fra Naturvernforbundet i Rogaland og lokallaget i Strand som i 2008 ga
naturkonsulent Oddvar Undheim i oppdrag å samle inn eksisterende registreringer over
naturverdiene i Preikestolområdet. I rapporten (Undheim 2008) heter det at:
Preikestolen og området rundt er et unikt område med en variert topografi. Karakteristisk for landskapet er at det
er sterkt oppskåret med en rekke små og store vann. Variasjonen er stor fra Preikestolen sitt loddrette stup, via
ulike skogtyper, til kystlynghei og snaufjell. Viktige lokaliteter som rikberg og myr med kalkkrevende arter er med
på å komplettere den store variasjonen i området. Mange sjeldne planter og fugler er registrert, og flere av disse
står oppført på den nasjonale rødlista. Området danner en korridor som forbinder fjell og hav. Dette gjenspeiler seg
i flora og fauna. Mange alpine arter har sin vestligste utbredelse i dette området.
Rapporten deler Preikestolområdet i tre:
 Området ”Vest” omfatter stort sett Strand kommunens areal pluss Longavatn
naturreservat. Størsteparten er skogkledd, med innslag av mange treslag. Området er
kupert, med mange vann, bekker og myrer, der det er registrert en rekke rødlistearter.
 Området ”Øst” omfatter stort sett Hjelmeland kommunens areal pluss de høyere
liggende deler av Forsand kommune i østre del av området. Her er det store områder
over skoggrensa, Preikestolområdets største uregulerte vann – Sandvatnet – og de mest
uberørte områdene som ligger lengst unna menneskelig påvirkning. Området inngår i
villreinområdet Ryfylke-Setesdal-Vesthei.
 Området ”mot fjorden” omfatter Forsand kommunens areal langs fjorden inkludert
selve Preikestolen og Preikestolenområdet i fylkedelplanens forstand, sør i området.
Dette området beskrives som ”storslagent fjordlandskap med høy nasjonalverdi” og har
mange arter rovfugler og spetter, gammel kystfuruskog og rester etter gamle fjellgårder
og stølsdrift.
I ”Vakre landskap i Rogaland” – en videreføring av fagrapporten som Rogaland
fylkeskommune ga ut i 1996, beskrives Lysefjorden inkludert Preikestolen som ”meget
vakre landskap” av nasjonal verdi. Nedre Tysdalvatn, heiområdet Furuneset –
Krokavatn, Sandvatnet, Mosliområdet og Skurvedalen – Sundmork betegnes som
”vakre landskap” av regional verdi (Stavanger Turistforening & Rogaland
Fylkeskommune 2009).
I rapporten ”Naturfaglig evaluering av norske verneområder” (2010) slår Norsk institutt for
naturforskning (NINA) fast at norske vernområder i for liten grad gir en representativ
dekning av norsk naturvariasjon. Det er et behov for supplering av dagens verneområder,
15
Den Norske Turistforening, Stavanger Turistforening, Haugesund Turistforening, Norge Naturvernforbund,
Naturvernforbundet i Rogaland, Naturvernforbundet i Strand, Norges Jeger- og fiskerforbund Rogaland,
Rogaland Orienteringskrets, Norsk Ornitologisk Forening Rogaland, Norsk Botanisk Forening, Vesterlen krets av
Norges Speiderforbund, Rogaland KFUK-KFUM speiderne.
18
særlig vern av viktige områder for prioriterte arter i lavlandet og langs kysten i Sør-Norge,
hvor det er størst arealpress og trussel mot biomangfold. Vider anbefales det en
tilrettelegging ”for vern av store sammenhengende områder der det er mulig, spesielt der slike
områder vil dekke gradienter fra lavlandet til fjellet (eller flere vegetasjonssoner).” (Framstad
m.fl. 2010)
2.3.2 Politiske forslag og behandlinger




2008
Etter Undheimrapporten går Naturvernforbundet videre med forslag om vern av
Preikestolområdet og arrangerer et nasjonalparkmøte i Forsand, hvor bl.a.
fylkesplansjef Per Frøyland Pallesen, fylkesmiljøvernsjef Per Terje Haaland og
reiselivsforsker Øystein Jensen er til stede.
Mens Strand-orfører uttrykker stor begeistring for forslaget, uttaler ordførere i
Hjelmeland og Forsand seg skeptiske til vern. Hjelmeland kommune vedtar å ”setje seg
sterkt mot verneplanane slik dei nå ligg føre”, siden det ”vil leggje store restriksjoner på
bruk og nytte av skog og utmarksressursar for næringsdrivande og grunneigarar i områda”
(Hjelmeland Kommune 2008).
Strand næringsforening og Strand reiselivslag uttrykker at ”med de store positive
ringvirkninger en lokal/regional nasjonalpark vil gi, vil Strand næringsforening og Strand
reiselivslag helt klart oppfordre lokale og regionale politikere til å arbeide for at Preikestolen
nasjonalpark blir vedtatt og opprettet.”
Naturvernforbundet oversender fylkesmannen i Rogaland forslag om etablering av
Preikestolen nasjonalpark:
Utvidelse av eksisterende hytteområder, bygging av skogsbilveier og nye reiselivsprosjekter kan [i tillegg til
kraftutbygging] også bidra til en bit for bit utbygging av Preikestolområdet. (…) Nasjonalparkstatus vil gi
grunnlag for økt verdiskapning i lokalområdet og i regionen, og vi mener at dette kan skje uten at
naturverdiene blir ødelagt eller vesentlig forringet. (…) en verneprosess kan sikre næringsinteressene og lokal
forvaltning på en god måte og uten at verneverdier går tapt.


Stavanger Aftenblad skriver at ”Rogalandspolitikere er positive, men usikre på følgene ved
en nasjonalparkstatus. De håper at et forslag vektlegger ønskene lokalt.” (Hageseter
2008). Avisen stiller seg bak forslaget og uttrykker: ”I mellomtida rår me naturvernarane
og lokalpolitikarane til å setja seg ned og snakka saman. Vern av Preikestolen bør ikkje få
utvikla seg til ein kamp mellom by og land.” (Stavanger Aftenblad 2008).
2010
Fylkesmannen i Rogaland sier at det faglige grunnlaget for oppretting av nasjonalpark
på nordsiden av Lysefjorden er tilstede:
Fylkesmannen i Rogaland er av den klare oppfatning at det aktuelle området tilfredsstiller vern etter
naturmangfoldloven §§35 eller 36. (…) Verneformen nasjonalpark vil være mest formålstjenlig for
verneverdiene. At området kan brukes tradisjonelt ekstensivt til beite, jakt, fiske og friluftsliv, vil ikke være til
begrensing. (…) De opplevelsesmessige verdiene for friluftsliv og reiseliv vil også være et viktig element for
landskapsvern. Denne verneformen vil likevel ikke i samme grad som nasjonalpark sikre de mer uberørte arealene
og de mest verdifulle biologiske verdiene på tilstrekkelig lang sikt. Fylkesmannen finner det (…) viktig å
understreke at kommuner og fylkeskommune skal ha en sentral rolle i eventuelt oppfølgende arbeid med
verneforslag.
(Fylkesmannen i Rogaland. Miljøvernavdelingen 2010)
19





Bonde, skog og småbrukerlagene i Strand uttrykker at de på nåværende tidspunkt ikke
vil anbefale en nasjonalpark på vegne av sine medlemmer, men sier at de klart ser at
”opprettelsen av [en] nasjonalpark kan slå positivt ut for grunneiere og region hvis de rette
betingelser og grenser for en nasjonalpark vedtas.”
2011
Rogaland Venstre vedtar en resolusjon om å verne Preikestolområdet (Venstre 2011).
Rogaland Arbeiderparti vil arbeide for etablering av Preikestolen nasjonalpark
(Mittarbeiderparti 2011).
Venstres stortingsrepresentater Borghild Tenden og Trine Skei Grande fremmer forslag
om å etablere Preikestolen nasjonalpark. (Stortinget 2011c)
Miljøvernminister Erik Solheim skriver til energi- og miljøkomiteen at han
er enig med representantene Tenden og Skei Grande at det er knyttet store kvaliteter til naturen i forbindelse med
Prekestolen. (…) sluttføring av nasjonalparkplanen hindrer ikke at det settes i gang nye verneprosesser i områder
som tilfredsstiller vilkårene for områdevern etter naturmangfoldloven. For meg er det også viktig om det er lokal
politisk vilje og enighet om å igangsette en verneplanprosess. Jeg vil derfor vurdere et eventuelt vern av
Prekestolområdet som nasjonalpark i lys av de konklusjoner som trekkes av [NINA] rapporten, og om det lokalt er
ønske om å starte en slik prosess.


Energi- og miljøkomiteen vedtar å rå Stortinget om at forslaget vedlegges protokollen.
(Stortinget 2011a)
Forslaget behandles i Stortinget. Representer fra Ap, FrP, Høyre, SV og Sp uttrykker
betydningen av lokal forankring og medvirkning i verneprosessen, samt lokal styring i
forvaltningen av en eventuell nasjonalpark, for å sikre legitimitet og oppslutning om
verneformål og vedtak. Om å kombinere bruk og vern sier statsråd Erik Solheim:
Jeg tror det aller meste blir best tatt vare på hvis det brukes (…) Det gir en mye sterkere lokal oppslutning om det, og
det gir sterkere fundament for vern. Når det gjelder naturområder(…) må det selvsagt være på en slik måte at
bruken ikke ødelegger for det som er formålet med vernet.
Geir Pollestad fra Sp mener at dagens bruk av området skjer på en forsvarlig måte.
Statsråd Erik Solheim konkluderer at det er to viktige hensyn: (i) Preikestolområdets
forhold til naturmangfoldloven16 og (ii) lokal oppslutning:
de eventuelle forslagene til nye nasjonalparker som har en bred lokal tilslutning, vil ha store sjanser til å bringes
gjennom i Stortinget. (…) Det skal veldig, veldig mye til at en nasjonalpark som har en bred lokal oppslutning, skulle
bli nektet av meg som miljøvernminister. (…) Så la den debatten gå, og la oss se hvor stor den lokale oppslutningen
er gjennom de ulike politiske prosessene.


Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Venstre blir
innstillingen bifalt, som vil si at Stortinget ikke skal gi tilslutning, men heller ikke er
negativt innstilt til forslaget. (Stortinget 2011b)
På Naturvernforbundets landsmøte presiserer Erik Solheim at lokalt initiativ ikke kan
bety at alle grunneiere og kommunene må være enige, men at det ”likevel må bety at det
er betydelig støtte” som kan dokumenteres (Naturvernforbundet i Rogaland 2011).
Naturvernforbundet krever supplerende nasjonalparkplan.
16
Det er ikke noen tvil om at hvis man skulle gjennomføre en slik nasjonalpark, er det et nasjonalparkområde
som har inngrep allerede fra starten av, noe som det normalt ikke er i nasjonalparkområder. (Det dreier seg om
kraftutbygging, reguleringsmagasin, veier, parkeringsplasser og andre inngrep) Jeg sier ikke at dette hindrer en
slik framdrift, men det er iallfall ting som må vurderes.
20



Venstre fremmer en interpellasjon i Fylkestinget med spørsmål om fylkesordføreren
ville ta nødvendige initiativ slik at Preikestolen nasjonalpark kan bli en realitet (Braut
2011).
Fylkesordfører Tom Tvedt svarer at ”rent faglig har [Preikestol-området] alle de
kvaliteter som kreves for å få en eventuell framtidig nasjonalparkstatus”, men at det
er ”en viss lokal skepsis til hva en eventuell nasjonalpark-status vil ha å si for
framtidig utøvelse av ulike former for næringsvirksomhet” (Rogaland Fylkeskommune
2011). Fylkesrådmannen inviterer Hjelmeland, Strand og Forsand til et møte, som
resulterer i en formell henvendelse fra fylkeskommunen der kommunene blir spurt om
deres syn på utarbeidelse av en mulighetsstudie.
2012
Kommunene svarer:
Forsand kommune ønskjer ikkje at det vert etablert ein nasjonalpark i Preikestolområdet slik som skissert i brev frå
Naturvernforbundet til Fylkesmannen (i 2008). (...) Bakgrunnen for den negative haldninga hos kommunestyret er
erfaringane vi har med tidlegare vernesaker og forsøk på å legge hindringar i vegen for næringsutvikling i Forsand.
(…) Ein muligheitsstudie som ser på kva konsekvensar ein nasjonalpark vil ha for næringslivet KAN vere
positiv dersom den har rett fokus. (…) Om studien derimot har fokus på kva tilrettelegging som kan gjerast
for at lokalt næringsliv skal få betre vilkår for nyetableringar, så ser også Ordføraren at det kan vere ein
positiv effekt av studien. Nyetableringar eller utvikling av eksisterande næringsliv som kan nyttegjere seg av
turiststraumen er sterkt ønska i Forsand. (…) Dessverre er norsk vernepolitikk at vi skal selje norsk natur utan
tilretteleggingar, mens andre land legg til rette for at naturen skal bli ei produkt som kan seljast.
(Forsand Kommune 2012)
Hjelmeland kommune er skeptisk til å utgreia høve til framtidig næringsverksemd i ein eventuell Preikestolen
Nasjonalpark. Hjelmeland kommune har lang røynsle med verneområde, og må konstatera at det å driva
næringsverksemd innafor eit verneområde er uansett problematisk. Viss det skal lagast noko utgreiing, bør
denne vera meir generell i høve til kva kommunar kan tapa og vinna på ha verneområde innafor sine grenser
(Hjelmeland Kommune 2012)


Strand kommune stiller seg positivt til en mulighetsstudie.
Flertallspartiene H, Frp og KrF i fylkesutvalget avviser et forslag fra Venstre – støttet av
Ap og SP - om å konsekvensutrede Preikestolen nasjonalpark ”grunnet liten interesse fra
berørte kommuner”. (Rogaland Fylkeskommune 2012)
2014



En delegasjon fra Stavanger Turistforening og Naturvernforbundet i Strand besøker
Stortinget for å blåse nytt liv i Preikestolen nasjonalpark. Anledningen er
utbyggingsplaner i blant annet Skurvedalen, Sunnmork, Nordånå og Dalaånå.
Pensjonert advokat Pål Mitsem relanserer et gammelt forslag om gondolbane over
Lysefjorden og til Preikestolen, og inviterer et østerriksk firma på befaring for å utrede
mulighetene. Forsand ordfører Ole Tom Guse sier at ”Forsand kommune skal bidra med
handlingsrom i forhold til planer, så sant det ikke kommer i konflikt med verdiene i
området”, mens leder av Rogaland Venstre, Kjartan Alexander Lunde kaller det en
”forferdelig idé” som ikke trenger utredning.
Stavanger Turistforening spiller inn et initiativ til å konsekvensutrede en mulig
etablering av en Preikestolen nasjonalpark. Styret i Stiftelsen Preikestolen slutter
seg til initiativet og vedtar et utredningsarbeid som i tillegg skal klarlegge tidligere
arbeid og næringsmessige virkninger knyttet til Preikestolområdet og hele
Lysefjord-området.
21
DEL 3
PREIKESTOLEN NASJONALPARK –
MULIGHETER OG BEGRENSNINGER
Områdevern kan tjene ulike formål (3.1) som vil ha ulike konsekvenser for en rekke
interessenter. I denne delen redegjøres det så vel for muligheter knyttet til reiselivsutvikling
på ulike geografiske skalaer (3.2), som for de reguleringer og begrensninger som de
forvaltningsmessige rammer (3.3) vil trekke opp. Handlingsrommet for lokalforvaltningen
(3.4) vil videre være basert på den praktiske utformingen av forvaltningsplaner og
besøksstrategier, hvis legitimitet styrkes gjennom lokal medvirkning.
3.1
Nasjonalparkens verneformål
Tradisjonelt har naturvern vært hovedformålet, men reiselivsinteressene spiller – som
skissert i del 1 og 2 – en stadig større rolle i etablering og forvaltning av norske
nasjonalparker. Forvaltningen av et bærekraftig reiseliv i verneområder krever
avveininger mellom bevaring av verneverdiene og tilrettelegging for besøk (McCool
2009). I tillegg kan en forutsigbar og langsiktig arealforvaltning av en eventuell
Preikestolen nasjonalpark tilrettelegge for videre positive samfunnsøkonomiske
effekter.
3.1.1 Bevaring av naturverdiene
Selv om nasjonalparkplanen fra 1993 er sluttført, står døren på gløtt for opprettelse av nye
nasjonalparker i verneverdige områder, hvor det lokalt er ønske om å starte en slik prosess.
Fulufjellet og Færder er eksempler på nasjonalpark som er realisert basert på lokale intiativ.
Den omtalte NINA-rapporten ”Naturfaglig evaluering av norske verneområder” (2010) legger
opp til en supplering av nasjonalparkplanen, i områder med størst arealpress og trussel mot
biomangfold.
Sør for Hardangervidda finnes det ingen nasjonalparker i fylkene Rogaland, Vest- og
Aust-Agder, noe som strider med statlige målsetninger om at nasjonalparker skal være
representative for norsk natur. Rogaland er landets mest utbygde fylke og det lite som
er igjen av fylkets uberørte natur trues.
I Undheimsrapporten (2008) beskrives trusselbildet i Preikestolområdet å bestå av ønsker
om mer kraftutbygging, skogsbilveier og utvidelse av eksisterende hytteområder. ”Det er
ønskelig med et varig vern av dette unike området for å unngå en bit-for-bit fragmentering,
som til slutt vil føre til at området med dets kvaliteter er tapt for alltid.”
Fylkesmannen i Rogaland har tidligere uttrykt at det faglige grunnlaget for opprettelse av
nasjonalpark er tilstede. Assisterende miljøvernsjef, Per Kristian Austbø, kaller behovet for
vern av Preikestolområdet ”påtrengende” (personlig kommunikasjon, 2014).
Fylkesdelplanen for Preikestolområdet er av eldre dato, geografisk begrenset og i
begrenset grad juridisk bindende i forhold til å møte nye utfordringer knyttet til en sterk
økning i turisttrafikk, merking og tilrettelegging, motorisert ferdsel (helikoptertrafikk) og
nyere vannkraftutbyggingsplaner. Etablering av en nasjonalpark vil ivareta langsiktig vern
av de internasjonale opplevingskvalitetene i området samtidig som reiselivsperspektivet i
store verneområder har nasjonal politisk forankring som satsingsfelt. Austbø påpeker
nødvendigheten av ”helhetsfokuset” og en ”trygg og koordinert satsing” på reiselivsutvikling
for å utnytte mulighetene for å bedre selge Preikestolområdet som attraksjon, uten å
forringe naturverdiene.
22
Etablering av en nasjonalpark vil føre til opprettelse av et forvaltningsorgan med
nødvendig myndighet, ansvar og ressurser til å realisere en langsiktig, forutsigbar og
helhetlig forvaltning som regulerer vern og bruk i Preikestolområdet (se 3.3.3).
3.1.2 Reiselivsutvikling
Globalt er nasjonalparker ofte store attraksjoner (Fredman m.fl. 2007) som kan utgjøre en
verdifull ressurs for lokalsamfunnet i reiselivssammenheng (Sievänen m.fl. 2011) ved at
naturverdiene tiltrekker en (større) strøm av turister som legger igjen penger i
lokalsamfunnet rundt parkene17. Attraksjonen og turiststrømmen gjør en nasjonalpark til
en møteplass for turister, lokalbefolkningen og reiselivet, og alle har sine egne motiver
og interesser.
3.1.2.1 Turister
Vernestatus er viktig for turister og påvirker beslutningen om å besøke et område (Reinius &
Fredman 2007). 40 % av danske, tyske og nederlandske bilturister i Norge i
sommersesongen besøker en nasjonalpark, og blant vernekategoriene appellerer
nasjonalpark sterkest (Haukeland m.fl. 2010). I Fulufjället, Sveriges første nasjonalpark som
er planlagt basert på en besøksforvaltning som tilrettelegger for rekreasjon og
reiselivsutvikling, ble det registrert:
 En økning i antall besøkende (40 %) etter etablering av nasjonalparken;
 En økning i andel utenlandske besøkende;
 Betydelige økonomiske ringvirkninger utenfor nasjonalparken, inkludert
o Inngangsportområdet;
o Regionen.
(Fredman m.fl. 2007; Fredman & Yuan 2011)
Nasjonalpark-navnet klinger godt, er tett knyttet til naturbasert turisme, og et symbol
på naturverdier av høy kvalitet tilrettelagt med en godt utviklet infrastruktur.
Det betyr ikke at norske nasjonalparker må utvikles til ”Disneyland”-liknende
opplevelsesparker. Forskning i Nasjonalparkriket18 viser at besøkende generelt er sensitive
for skadelige effekter reiselivsaktiviteter og fasiliteter kan ha på naturen (Haukeland m.fl.
2013a). Store infrastrukturelle tilbud som gondoler blir i mindre grad etterspurt av turister i
Norge. Ifølge Haukeland (2010) støtter turister i større grad tilrettelegging av:
 Stier og skilting;
 Naturveiledning gjennom besøkssentre og guidede turer;
 Et overnattings- og serveringstilbud av høy kvalitet.
Relevante trender (Haukeland 2014):
 Økende interesse for nye typer naturbasert aktiviteter og opplevelser;
 Økt ”shopping” av ”highlights” – kjente naturattraksjoner og turer;
 Høyere forbruk og aldring i befolking – etterspørsel etter komfort og tilrettelegging;
17
I norsk sammenheng er det signifikant kommersiell aktivitet rundt Dovrefjell-Sunndalsfjella, Femundsmarka
og Reise nasjonalparker, og en vekst blant aktivitetsbedrifter (Andersen m.fl. 2003). Kommersielle aktiviteter
knytter seg til de mest kjente nasjonalparker: Jotunheimen, Jostedalsbreen, Hardangervidda, Rondane og
Dovre (Heiberg m.fl. 2005).
18
Består av nasjonalparkene Jotunheimen, Rondane, Dovre, Dovrefjell-Sunndalsfjella, Breheimen og
Reinheimen.
23


Mer reisevant befolkning – folk har sett utenlandske nasjonalparker som er utviklet som
turismeattraksjoner med en aktiv besøksforvaltning;
Flere turister forventer mer service og fasiliteter i og rundt norske nasjonalparker.
3.1.2.2 Lokalsamfunnet
De økonomiske ringvirkningene for lokalsamfunnet fra nasjonalparkturisme vil ha
utgangspunkt i økt sysselsetting og videre indirekte virkninger i lokaløkonomien, basert på
turistenes forbruk knyttet til:
 Kjøp av natur- og kulturopplevelser i og rundt nasjonalparken.
 Overnatting og servering.
 Transport.
 Varehandel og diverse tjenesteyting.
Ringvirkningene øker med den geografiske skalaen, noe som gjør det relevant å se på
nasjonalparkturisme fra et videre perspektiv for å sikre at mangfoldet av muligheter utenfor
nasjonalparken vil utfylle aktivitetene innenfor nasjonalparkgrensene. Transportøkonomisk
institutt har kartlagt betydelig regionaløkonomiske virkninger knyttet til nasjonalparkene i
Nord-Gudbrandsdal (Dybedal 2011)19.
Lokalsamfunnets kunnskap, kompetanse, prioriteringer og holdninger påvirker i stor
grad muligheter for områdevern og reiselivsutvikling. I skjæringspunktet mellom
reiselivet, nasjonalparker og lokalsamfunnet kan det være flere fremmende eller
hemmende forhold (Nepal 2000):
 Lokalt engasjement basert på økonomiske muligheter og overrislingseffekter.
 Involvering og medvirkning i nasjonalparkforvaltningen.
 Ulike utviklingsalternativer – og ulike interessehensyn og fordeler – knyttet til
nasjonalparken.
For å kunne realisere en ”vinn-vinn-vinn”-scenario for nasjonalparken, reiselivet og
lokalsamfunnet trenger man:
 En positiv lokal holdning mot reiselivet og turister.
 At reiselivet samarbeider med og støtter forvaltningen, som i sin tur skaper gode vilkår
for reiselivet.
 Legitimitet, ved at nasjonalparkturismen skaper ringvirkninger for lokalsamfunnet.
3.1.2.3 Reiselivet
I NINA-rapporten om ”turistbedrifter i og rundt norske verneområder” beskriver Aas
m.fl. (2006) reiselivsaktørene som småbedrifter som forventer vekst og bruker
nasjonalparkstatusen aktivt. Rapporten påpeker behovet for mer tydelige
reiselivsstrategier for å avklare forholdet mellom bruk og vern. Rundt nasjonalparkene i
Rondane og Jotunheimen uttrykker lokale reiselivsaktører en generell støtte for
nasjonalparksstatusen (Haukeland m.fl. 2011). Utfordringene knytter seg derimot til
samarbeidet mellom reiselivet og forvaltningen.
19
I Nasjonalparkriket utgjorde det nasjonalparkrelaterte turismeforbruk 192 millioner kroner (2010) eller 25 %
av totalt turistkonsum i Nord-Gudbrandsdal. 40 % av utlendingenes forbruk var relatert til nasjonalparkbesøk.
Hele 80 % av lokalbefolkningen rundt Nasjonalparkriket betegner reiselivet av ganske eller meget stor
betydninger for inntekter og arbeidsplasser i lokalsamfunnet. I gjennomsnitt er omtrent 60 % i noen eller sterk
grad tilhenger av vernet av parkene i Nord-Gudbrandsdalen (Haukeland 2014).
24
Fersk forskning viser at det er ca 3000 naturbaserte reiselivsbedrifter i Norge, med en antatt
omsetning på ca 3 milliard kroner (Apon m.fl. 2013; Stensland m.fl. 2014).
 38 % opererer i eller i randsonen til en nasjonalpark (innen 5 km).
 71 og 82 % opererer hhv innenfor nasjonalparkgrensene og i randsonene.
Nasjonalparkaktører har i gjennomsnitt 2,3 millioner kroner i omsetning; en tredjedel
kommer fra utlendinger (Apon 2013). Guidede aktiviteter er hovedvirksomheten20, og
etableringen har oftest skjedd etter at området fikk nasjonalparkstatus. Blant
nasjonalparkbedriftene tror 83 % av innehaverne på økt lønnsomhet de neste tre år. To av
tre bruker nasjonalparkstatusen aktivt i markedsføringen (Stensland m.fl.), 2013).
Nasjonalparkaktører understreker nasjonalparkstatusens betydning for områdets
attraksjonsverdi og turismeutvikling. En lavere tro på nasjonalparkstatusens betydning for
områdets tilrettelegging og reiselivsstruktur kan skyldes at norske nasjonalparker i liten
grad benyttes som turistattraksjoner (ennå), samtidig som nasjonalparkforvaltningen er for
lite synlig i reiselivssammenheng. Nasjonalparkaktørene ser derimot at reiselivsinteressene
i større grad tas hensyn til, er positive til lokalforvaltningsmodellen og forventer økonomisk
vekst i framtiden (Apon 2013).
3.1.3 Øvrige samfunnsøkonomiske fordeler
Rekreasjon og bærekraftig reiseliv knyttet til nasjonalparker kan ha videre nytteeffekter
som tjener samfunnet. Potensielle positive effekter må ses i sammenheng med mange
samfunnsmål som allerede er nedfelt i FINK-delplanen (se kapittel 2.2.3).
 En nasjonalpark kan bidra til økt helse og trivsel ved å tilrettelegge for økt fysisk
aktivitet sammen med familie og andre (nye) sosiale kontakter.
 Lokal stolthet over nasjonalparkens attraktivitet og verdi.
 Forvaltning og reiselivsutvikling av nasjonalparken krever lokalt og interkommunalt
samarbeid og kan være en nasjonal og internasjonal nettverksbygger.
 Gjennom besøk kan lokalbefolkningen og turister utvikle sin forståelse for (forvaltning
av) verneverdiene lokalt (Haukeland m.fl. 2013b), og videre natur- og miljøverdier.
3.2
Preikestolen nasjonalpark: Muligheter for reiselivsutvikling
I FINK skriver fylkeskommunen (2004) at ”Rogalands største turistattraksjon er Preikestolen
og Lysefjorden, og de tilreisende til Lysefjorden genererer en reiselivsomsetning på 130 mill. kr.
Det er disse to turistattraksjonene som trekker spesielt utenlandske turister til vårt fylke”.
Spørsmålet er så hvordan det eksisterende attraksjonsgrunnlaget skal utnyttes til å realisere
verdiskapning.
I Fylkesdelplanen for Preikestolområdet utgjør områdets verdiskapningspotensial i) et
lengre opphold i regionen og ii) bygg av et reiselivsanlegg. Dette er en meget kort og
ufullstendig oppsummering av mulighetene. Et reisemåls konkurranseevne er basert på
regionens evne til å mobilisere og utvikle sine ressurser og hovedattraksjoner, så vel som
infrastruktur, tilgjengelighet, tilrettelegging, reiselivstjenester, entreprenørskap og politisk
20
Det finnes tre typer nasjonalparkaktører: i) aktivitetsselskaper som tilbyr guidede turer, ii)
overnattingsbedrifter som tilrettelegger for selvguidede turer og iii) totaltilbydere av guidede turer, transport,
overnatting og transport. Sistnevnte har de beste økonomiske forutsetninger, slik at det anbefales et
samarbeid mellom det voksende antall aktivitetsselskaper knyttet til nasjonalparker og eksisterende
overnattingstilbud i randsonene og regionen.
25
vilje (Ritchie & Crouch 2003). Preikestolområdet har et behov for en mer gjennomgående
analyse av reiselivspotensialet, på fem geografiske nivåer:
 Området rundt Preikestolstien, inkludert reiselivsanleggene rundt Refsvatnet.
 Preikestolen nasjonalpark, inkludert innfallsporter og randsoner.
 Regionalt – Ytre Ryfylke og Lysefjorden.
 Interregionalt – Lysefjorden, Ryfylke, Stavanger, Jæren, Sirdal, Dalane og Setesdal.
 Nasjonalt og internasjonalt.
3.2.1 Refsvatnet og Preikestolstien
Turisttrafikken vil – uavhengig av nasjonalparkdebatten – øke kraftig også i fremtiden.
Det største arealpresset vil være rettet mot hovedadkomstområdet, som de siste 25
årene har vært utsatt for en rekke forslag til delvis omstridte utviklingstiltak fra ulike
aktører. Om Refsvatn og reiselivsanleggene bør og kan bli inkludert i en eventuell
nasjonalpark vil være avhengig av hvilke typer – og omfanget av – reiselivstiltak man
ønsker i området.
En inkludering vil stenge muligheter for en del tyngre inngrep, mens en ekskludering krever
godt samarbeid mellom de ulike interessentene, på tvers av kommunegrensen som går
gjennom Refsvatnet. En koordinert og helhetlig planlegging og reiselivsutvikling av
Refsvatnområdet er nødvendig for å realisere kanalisering av trafikken og åpne opp for
reiselivsmuligheter som utnytter naturverdiene i området på en bærekraftig måte.
Merkevaren knyttet til nasjonalparkbegrepet og en definering av selve nasjonalparkgrensene kan gi – og muligens kreve – de nødvendige rammene for en avklaring av
langsiktig og forutsigbar arealbruk og –utvikling i området. Reiselivsmuligheter knyttet til
Refsvatnet som bør inngå i en lokalpolitisk, arealplanmessig og forvaltningsmessig
avklaring21 kan være: (se figur 4)
 Overnattingstilbudet (A)
Økt besøk og lengre opphold i/rundt en nasjonalpark kan medføre økt behov for å utvide
overnattingstilbudet ved Refsvatnet (A) og campingen ved Jøssang (B).
Turistforeningen uttrykker et behov for å få kontroll over villcamping som allerede
foregår i medhold av allemannsretten: både ved Refsvatnet og langs hovedstien (T). Det
vil være mulighet til å regulere ferdsel og telting i en nasjonalpark for å unngå slitasje og
erosjon, for eksempel ved å kanalisere trafikken til tilrettelagte teltplasser.
 Bygg av Preikestolen opplevelsessenter (C)
Forprosjektrapporten til Stiftelsen Preikestolen (2014) redegjør for muligheter knyttet til
opplevelser, informasjonsformidling, servering, butikker, salg og utleie av andre
næringsdrivende og arrangementer innefor senterets vegger. Senteret kan appellere til
turister som ikke kan gå til Preikestolen. Et opplevelsessenter er i seg selv en attraksjon
som skaper ekstra inntekter og videre ringvirkninger. Status som nasjonalparksenter vil
ytterligere styrke merkevaren og attraksjonskraften. Økte inntekter og finansiering
gjennom statlig støtte vil videre bidra til å styrke formidling, tilrettelegging og
forvaltning av området og nasjonalparken, som i sin tur vil sikre gjestenes
naturopplevelse, naturverdiene og økonomiske ringvirkninger. Bygging av et slikt
anlegg, samt områdets parkeringsplasser vil være naturlige å ekskludere fra en
nasjonalpark.
21
Kommunegrensen mellom Strand og Forsand deler Revsvatnområdet fra Vatn til Refså kai i to. Om ikke dette
området kan inkluderes i en nasjonalpark, bør kommunene vurdere mulighetene for en interkommunal
detaljregulering av området.
26
Figur 4
Refsvatnet og Preikestolstien (illustrasjonen over er gjengitt med samtykke fra Stavanger Turistforening)
27






Oppussing og ibruktakelse av Refså kai (D)
Gjennom bruk av den gamle stien (S1), samt gjenåpning av Refså kai og eventuelt en
småbåt/gjestehavn, vil ankomstområdet og en eventuell nasjonalpark få en ny
innfalsport. Dette vil kunne avlaste Preikestolvegen og parkeringsplassen, samtidig som
turister får flere alternativer. En hurtigbåtforbindelse knytter en nasjonalpark
Preikestolen tettere sammen til Forsand kommune. Dette kan gi direkte
transportinntekter, og økte ringvirkninger i Forsand og Oanes, samt Lysebotn og andre
anløp i Lysefjorden.
Bygg av serviceanlegg (E)
Den forventede trafikkøkningen vil forverre problemstillingen knyttet til forsøpling og
sanitære forhold langs stien, samt turgåernes helse og sikkerhet. Trykket på landets
mest besøkte og største naturattraksjon er unik i Norge og tilsier at status som
nasjonalpark vil kunne gi en etterlengtet forvaltningsmyndighet til å kunne gjennomføre
dette tiltaket. Et enkelt og funksjonelt serviceanlegg vil sikre turgåernes
naturopplevelse og sikkerhet, samtidig som naturverdiene skånes for forsøpling og
forurensning. Dette bør forankres i verneprosessen og forvaltningsplanen.
Taubane (F)
En taubane fra Refså kai og opp til Skåbafjellet er planregulert i både fylkesdelplanen for
Preikestolområdet og Forsand kommuneplan. En slik taubane må ikke forveksles med
forslag om å bygge gondol fra andre siden av fjorden, og som det ikke er regulert til. En
taubane vil kunne håndtere større turiststrømmer og generere inntekter i form av
billettsalg. Tiltaket er omstridt, med sterke meninger for og imot. Relevante momenter
å ta hensyn til er naturverdiene i området, om et slikt tiltak vil passe inn i totaltilbudet i
og rundt Preikestolen, omfanget og standarden til tiltaket, hvorvidt tiltaket vil føre til
kapasitetsutfordringer andre steder, og hvorvidt tilreisende er interessert i et slikt tilbud.
Det vil sannsynligvis ikke være mulig å bygge taubane innenfor nasjonalparkgrenser.
Hyttebygging (H)
En Preikestolen nasjonalpark vil ytterligere øke behovet for overnatting i området.
Mellom Refsvatnet og Refså kai har Forsand kommune regulert flere små
byggeområder for utleiehytter. Oppføring av nye hytter vil ikke være tillatt innenfor
nasjonalparkgrenser og må bli lagt til randsoner utenfor en nasjonalpark. Ved riksvei 13
viser Strand og Forsands kommunerplaner byggeområder for fritidsboliger ved
Botnevatnet (start av S3) og Botnsheia (start av S2). Slike innfallsporter kan holdes
utenfor eventuelle nasjonalparkgrenser.
Naturbaserte (guidede) aktiviteter (1, 2 og 3)
En fersk undersøkelse blant Kjerag-besøkende viser at tilreisende er veldig interessert i
andre aktiviteter som padling, sykling og klatring (Apon 2014). Preikestolen
nasjonalpark som merkevare og plattform vil øke muligheten for å tilrettelegge,
markedsføre og selge slike turer. Stavanger Turistforening ser gode muligheter for å
lage en klatrepark (1), utvide padletilbudet (2) og tilrettelegge for via ferrata (3) i
området. Foreningen jobber ellers med en utvidelse av overnatting- og
aktivitetstilbudet rundt Refsvatnet, men påpeker at det vil være rom og behov for andre
(kommersielle) aktører som kan drive slike aktiviteter i området.
Andre turer og attraksjoner
Det er naturlig å anta at Preikestol-turister, i likhet med fotturister ved Kjerag, i stor
grad er interessert i andre fotturer. En nasjonalpark vil åpne opp muligheter for å
tilrettelegge for flere turer i området, slik at oppholdet i området forlenges. I framtiden
28
kan det være aktuelt å gjøre Preikestolturen til en rundtur ved å tilrettelegge alternative
stier (A1 og A2), som kan knyttes opp mot utsiktspunkter som Neverdalsfjellet og
Skåpet. Det er mulig å tilrettelegge for nye startpunkter fra riksvei 13. En nasjonalpark
vil også styrke oppmerksomheten på og behovet for lengre og krevende turer i de indre
delene av parken, noe som kan forlenge oppholdet i regionen.Andre attraksjoner som
kan utvikles videre er Moslifjellet (S4), Hengjanenibbå (S5) og Hatten (S2). Det er
muligheter for å knytte sammen en Preikestolen nasjonalpark og Lysefjorden Rundtløypa (S2), som vil gå innom parken, samt turer gjennom parken (se neste avsnitt).
Figur 5
Attraksjoner, stier, innfallsporter og randsoner til en eventuell Preikestolen nasjonalpark. En (ikke
uttømmende) skissering av mulighetene.
3.2.2 Preikestolen nasjonalpark, innfallsporter og randsoner
I en eventuell nasjonalpark vil Preikestolen i mindre grad være en enkeltattraksjon, men
en pådriver som øker besøksverdigheten til hele området. Dette vil gjøre det mer
naturlig for turister å benytte seg av flere innfallsporter. ”En godt utformet innfallsport
lykkes i å ’inspirere, instruere og informere’. Godt tilrettelagte innfallsporter kan også
brukes for å kanalisere ferdselen til en nasjonalpark.” (Fylkesmannen i Oppland 2012).
Det vil være muligheter for utvikling og markedsføring av flere attraksjoner og stier som
vil bidra til økte ringvirkninger knyttet til randsoner rundt nasjonalparken (se figur 5).
3.2.2.1 Attraksjoner og stier
Ulike turmål vil gjøre det mulig å differensiere tilbudet for turister med ulik bakgrunn og
relaterte preferanser – og således ha mulighet til å nå og kunne tilfredsstille flere
turistsegmenter – ved å tilrettelegge for turer av ulik lengde og vanskelighetsgrad i
29
forskjellige deler av en eventuell nasjonalpark. I en godt besøkt nasjonalpark vil det
også være et bedre grunnlag for å selge guidede turer og aktiviteter.
Bortsett fra hovedstien til Preikestolen (Pr) er det mulig å tilrettelegge for kortere dagsturer
av varierende vanskelighetsgrad til Neverdalsfjellet og Skåpet (A), Moslifjellet (B),
Hengjanenibbå (C), samt Hatten (D) og området vest for Refsvatnet. Utenfor dette
”kjerneområdet” er det muligheter for en enkel tilrettelegging for lengre turer som vil
appellere til turister som i større grad foretrekker det enkle friluftslivet i mer avsideliggende
deler. Det er spesielt to alternativer som har et godt potensial på grunn av gode
ankomstveier, naturattraksjoner langs ruten, samt allerede eksisterende stier:
 Ruten fra Fureneset/Liavatnet, langs Svortingsvatnet og Hengjandevatnet til Refsvatnet
(S1). Langs ruten ligger også flotte turmål som Heiahornet, Småsilhornet, Revafjellet og
Nibba (E).
 Ruten fra Årdal gjennom Nystøldalen og Skurvedalen til Bratteli, med en mulig avstikker
til Sandvatnet (S2), som også er et attraktivt rekreasjonsområde vinterstid.
Det er naturlig å la Preikestolen (nasjonalpark) bli et start- eller endepunkt for Lysefjorden
Rundt (S3) som så vil kunne få drahjelp til videre reiselivsutvikling rundt fjorden.
I randsonen til en eventuell nasjonalpark vil også Reinaknuten (F) være en attraksjon, med
muligheter for videre utvikling av stien mellom Tysdal og Bjørheimsbygda.
Området har flere attraktive innsjøer både innenfor en eventuell nasjonalpark eller i
randsonene – blant annet Refsvatnet (1), Moslivatnet (2), Svortingsvatnet (3),
Liarvatnet (4), Tysdalsvatnet (5), Krokavatnet (6), Sandvatnet (7), Sundmorkvatnet (8),
m.fl. som vil egne seg til padling, fiske og bading og som har god tilgjengelighet i
forhold til eksisterende stier og veier.
3.2.2.2 Innfallsporter og randsoner
Et mer variert tilbud av stier, attraksjoner og aktiviteter vil styrke attraktiviteten til hele
området og bidra til mer spredte besøksmønstre som vil øke behovet for flere
innfallsporter og utviklingsmuligheter i tilknyttede randsoner.
 Nærheten til hovedstien gjør at Refsvatnet er den naturlige hovedinnfallsporten.
 God hurtigbåtforbindelser og kaianlegg, samt utvikling av Lysefjorden Rundt kan styrke
Refså, Bakken, Bratteli og Songesand som innfallsporter.
 Lengre stier som krysser større deler av Preikestolen nasjonalpark vil kunne skape gode
innfallsporter ved Fureneset og Årdal.
 Turmål og kortere turer i randsonene, og tilknytning til det øvrige stinettet vil åpne opp
for flere mindre innfallsporter langs riksvei 13 og veien mellom Årdal og Songesand.
Innfallsportene vil kunne skape gode muligheter for eksisterende og planregulerte hyttefelt
og (spredte) fritidsboliger (H) i randsonene. Hytter vil få en merverdi på grunn av
nasjonalparken ved salg eller utleie til nasjonalparkturister. Muligheter for (videre)utvikling
av hytter i randsonene vil være avhengig av hvor nasjonalparkgrensene eventuelt trekkes22.
Oppføring av nye (private) hytter vil i utgangspunkt ikke være mulig innenfor
22
Dette er særlig relevant rundt Bratteli. Her kan det være et alternativ å eventuelt legge nasjonalparkgrensen
på fjellkanten istedenfor ved fjorden.
30
nasjonalparkgrensene. Videre bør hyttebygging ved innfallsporter ta hensyn til
allmennhetens adgang til en nasjonalpark.
Økt trafikk knyttet til innfallsportene og randsonene vil kunne skape bedre vilkår for
eksisterende campingplasser og overnattingstilbud, samt butikker og øvrig handelsnæring i
områdene.
3.2.3 Regional reiselivsutvikling: Ytre Ryfylke og Lysefjorden
En mulig Preikestolen nasjonalpark ligger på krysspunktet mellom Hjelmeland, Strand
og Forsand kommune og er omringet av gode vei- og ferjeforbindelser. Nasjonal
turistvei Ryfylke og Lysefjorden (Rundt) ligger på hver side av en mulig Preikestolen
nasjonalpark. Ved en koordinert og helhetlig satsing på aktive lokale bygdesentere kan
infrastrukturen:
 lede trafikken inn mot innfallsportene.
 spre ringvirkninger knyttet til nasjonalparken utover et større område.
 knytte sammen nærliggende reisemål og ulike attraksjoner.
Figur 6
En Preikestolen nasjonalpark vil kunne knytte sammen lokale reiseruter og tilknyttede attraksjoner i Ryfylke og
Lysefjorden.
Hvis en Preikestolen nasjonalpark skal kunne bidra til næringsutvikling i regionen, er det
noen avgjørende faktorer som kan bidra til økte gjensidige overrislingseffekter:
 Gode transportforbindelser som styrker en Preikestolen nasjonalparks forbindelser
med resten av regionen:
o Ved Lysefjorden: hurtigbåtene og turistferjene som knytter sammen
Lysebotn/Kjerag, Flørli, Songesand, Bratteli, Refså og Forsand/Oanes.
31


o Offentlig transport langs nasjonal turistvei Ryfylke. Sommeren 2015 vil det gå buss
mellom Forsand, Preikestolen fjellstue, Jørpeland, Hjelmeland og resten av Ryfylke
helt til Hardanger og Trolltunga.
Lokalsamfunnenes vertskapsrolle. Lokalsamfunnet har et ansvar og en mulighet til å
være gode ambassadører.
o Jørpeland har lansert ideen om å bli ”Pulpit Rock City”, med parkering i byen, og et
godt overnattings-, serverings- og handletilbud, samt gode shuttleforbindelser med
Preikestolen fjellstue. Som innfallsporter til en Preikestolen nasjonalpark har
Hjelmeland, Årdal, Tau, Forsand, Songesand og Lysebotn også muligheter til å
profilere seg som nasjonalparkbyer, og kunne bidra til et forlenget opphold og økte
ringvirkninger.
Utvikling av en felles merkevare. Det er viktig at ikke ett tettsted ”kaprer”
Preikestolen og/eller nasjonalparkbegrepet. En nasjonalpark vil være en utmerket
mulighet for nettverksbygging og samarbeid blant de omkringliggende tettstedene og
reiselivsbedriftene, for eksempel gjennom utvikling av retningslinjer for reiselivet
knyttet til nasjonalparken. Det kan utvikles en logo og merkevare som – muligens
gjennom sertifisering – kan brukes av turistkontorer, overnattings-, serverings-,
transport- og aktivitetsaktører, samt lokale mat- og kulturprodusenter rundt
nasjonalparken. Dette kan bidra til økte kvalitetsoppfatninger og økt tilfredshet og
betalingsvillighet blant turister som vil betrakte Preikestolen nasjonalpark som ett
reisemål, bestående av et koordinert og helhetlig tilbud. Det skal være lett å komme fra
ett sted til et annet, få informasjon og kjøpe tjenester og produkter knyttet til
nasjonalparken. Samarbeidende destinasjonsselskaper kan ha en viktig rolle her.
3.2.4 Interregional reiselivsutvikling i Rogaland
I Finland ble det funnet forskjeller mellom nasjonalparker som ligger i mer perifere strøk, og
mer bynære nasjonalparker som viste en sterkere økning i besøkstallene (Saarinen 2003;
Saarinen 2005).
En mulig Preikestolen nasjonalpark og Stavangerregionen vil være gjensidig avhengige
av hverandre. Primærattraksjonen Preikestolen er hjørnesteinen i Stavangerregionen
som reiselivsdestinasjon. På samme måte vil en Preikestolen nasjonalpark være
avhengig av Stavangerregionens fasiliteter og infrastruktur for å ta imot og lede
turisttrafikken, samt drahjelp i profilering og markedsføring av regionen som helhet.
Viktige innfallsårer er flyplassen, Sørlandsbanen, Risavika ferjeterminal, E39/Nordsjøvegen
og ikke minst cruiseterminalen i Stavanger. Videre vil en Preikestolen nasjonalpark ligge i
krysningspunktet mellom to nasjonale turistveier – Jæren og Ryfylke – og Suleskarveien, tre
destinasjonsselskaper – Region Stavanger, Reisemål Ryfylke og Lysefjorden Utvikling –
samt tre av de mest kjente og sterkest økende dagsturer i Norge – Preikestolen, Kjerag og
Trolltunga. En Preikestolen nasjonalpark vil således være et naturlig knutepunkt og
fellesarena for regionalt samarbeid. Reiselivsutvikling basert på tettere bånd mellom ulike
ferdselsårene og attraksjoner i Rogaland og tilgrensede fylker vil kunne føre til et mindre
fragmentert og tilfeldig utviklet reiselivstilbud med en et mer variert tilbud av høyere
kvalitet med høy gjestetilfredshet og bærekraftige ringvirkninger som mål.
32
Figur 7
Preikestolen nasjonalpark i et interregionalt reiselivsperspektiv
3.2.5 Nasjonale og internasjonale reiselivsmuligheter
På nasjonalt og internasjonalt nivå vil mulighetene ligger i at en Preikestolen nasjonalpark
vil være den eneste fjellnasjonalparken sør for Hardangervidda, og første nasjonalpark for
internasjonale turister som kommer sørfra. Sammen med Lysefjorden vil Preikestolen som
første nasjonalpark bli styrket som inngangsporten til de norske fjordene.
Internasjonalt er Preikestolen blant mye annet blitt kåret til og hyllet som ”Norway’s
greatest monument” (National Geographic) og en av ”Top 50 Natural Wonders” (CNN)
som ifølge Lonely Plant kan regne seg blant de topp ti av verdens heftigste
utsiktspunkter. En Preikestolen nasjonalpark vil styrke legitimiteten og
kvalitetsstemplet til Preikestolen som ett av Fjord-Norges fremste ikoner, på linje med
UNESCO-fjordene Geiranger og Nærøyfjorden. Et godt utviklet helhetlig
reiselivssystem i regionen vil være fundamentet som en Preikestolen nasjonalpark som
reisemål kan bygge videre på. Oppsummert vil det blant annet kunne gi muligheter for:



Styrking av og økt sysselsetting i overnatting og serveringsnæringen, samt varehandel i
lokalsamfunnene rundt parken
Lengre opphold og tiltrekning av flere markedssegmenter som kan skape bedre
utnyttelse av eksisterende kapasitet og nye reiselivsringvirkninger hele regionen
Bedre forutsetninger for markedsføring og utvikling av aktivitetsturisme, et
reiselivs/nasjonalpark/besøkssenter, og fjordturisme i Lysefjorden og ellers i regionen.
33
3.3
Forvaltningsmessige rammer; reguleringer og begrensinger
3.3.1 Vernevedtak: grunneierinteresser
Miljødirektoratet (2014b) skriver følgende om rettsvirkninger av vernevedtaket:
Vernevedtaket fastsetter rammer for naturinngrep og menneskets bruk og ressursutnyttelse innenfor
verneområdet. Gjennom verneplanprosessen skjer det en interesseavveining mellom verneinteresser og
andre interesser i området. Disse avveiningene er grunnlaget for bestemmelsene i den enkelte
verneforskrift. Forvaltningsmyndighetene har ikke myndighet til å fatte vedtak som går ut over
bestemmelsene i verneforskriften.
I den nye naturmangfoldloven ble kravet om statlig grunn fjernet, slik at også privat grunn
kan legges ut som nasjonalpark. Grunneierne beholder eiendomsretten, men
verneforskriften kan sette særskilte rammer for bruk og fysiske tiltak. Vernevedtak kan føre
til rådighetsinnskrenkninger for grunneiere, rettighetshavere og allmennheten.23 Når et
område blir vernet som nasjonalpark, kan det gis økonomisk kompensasjon til grunneiere
for eventuelle tap av framtidige næringsinntekter.
Vanlig praksis etter den gamle naturvernloven var at det ved etablering av nasjonalparker
ikke ble gitt erstatning til grunneiere (Gyldendal Rettsdata 2014). Hvorvidt det gis
erstatning etter den nye naturmangfoldloven er avhengig av hvor omfattende reguleringer i
verneforskriftene vil være. Retten er nedfelt i Nml § 50:
En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark (…) har rett til
erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av igangværende
bruk.
”Vanskeliggjøring” betyr at det må være en årsakssammenheng mellom vernevedtaket og et
økonomisk tap. ”Igangværende bruk” betyr at tap av mulig framtidig og ny utnyttelse ikke
gir rett til erstatning24. Når bruksretten ikke er blitt anvendt i en tid, kan det være rom for
skjønn og tvister. I lovmotivene står det for eksempel at:
Så lenge det er påregnelig at det ville ha blitt drevet skogbruk med økonomisk overskudd på det vernede
areal dersom fredningen ikke hadde kommet, er kravet til igangværende bruk oppfylt
Advokat Cathrine Aulie skriver at ”i praksis viser det seg at det først og fremst er bruk knyttet
til skog som gir grunnlag for erstatning” (Gyldendal Rettsdata 2014).
Hvorvidt grunneierinteressene berøres og eventuelt begrenses av
rådighetsinnskrenkninger, er avhengig av formålene med vern og innholdet til
verneforskriftene. Grunneierinteressene skal kartlegges og tas hensyn til gjennom hele
verneprosessen, som beskrevet i kapittel 1.2.1.
23
Når et verneforslag er kunngjort, gir Nml § 44 hjemmel til å avslå søknader om tiltak i det påtenkte
verneområdet og innføre en meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse. For å hindre inngrep og skader på
verneverdier under planprosessen kan departementet gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte
områder (Nml § 45). Dette er begrenset til fire år, med mulighet for to års forlengelse. Her kan føre-varprinsippet (Nml § 9) anføres, slik at det ikke kreves strenge krav til dokumentasjon på tilstrekkelige
verneverdier eller fare for ødeleggelser (Bugge 2011).
24
Bugge (2011) skriver: Her bryter regelen med prinsippet i ekspropriasjonserstatningslova §§ 5 og 6. Dersom
det var gitt offentlig tillatelse til en virksomhet før verneforslaget var kunngjort etter Nml. §42, må denne
retten anses som «igangværende bruk» og være beskyttet.
34
3.3.2 Verneforskrifter
Alle nasjonalparker har sine egne verneforskrifter og tilhørende forvaltningsplaner som
regulerer mulig bruk. Generelt vil vern bety begrensninger for tiltak og bruk som
innebærer større tekniske inngrep som:
 nye (traktor)veier.
 ny kraftutbygging.
 oppføring av nye fritidshytter (Miljødirektoratet 2014b).
Videre vil alle større (reiselivsmessige) og infrastrukturelle inngrep som vil være i strid med
verneformålene og forskrifter være forbudt. Et servicebygg langs stien som skal forebygge
at tusenvis av turister gjør fra seg i og/eller forsøpler området kan det være rom for, siden
alternativet (ikke å handle) vil kunne forringe naturverdiene mer enn inngrepet av et fysisk
anlegg. Siden dispensasjonsbestemmelsen i Nml. § 48 ikke er ment for å gi tillatelser til nye
bygninger i sikringsøyemed, er veien å gå her å få slike tiltak inn i verneforskriften, om
mulig.
Motorisert ferdsel vil i utgangspunkt være forbudt. Overflyvning vil være tillatt, selv om det
kan gis restriksjoner til helikoptertrafikk. Bruk av motorbåt i vann som er større enn 2
kvadratkilometer vil også være tillatt.
De første to paragrafene i verneforskriftene regulerer nasjonalparkenes geografiske
avgrensninger og verneformål. Landets første nasjonalpark, Rondane (1962), har som
formål ”å ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde” (Forskrift
om verneplan for Rondane nasjonalpark 2003).
Alle eksisterende nasjonalparker har naturvern som hovedformål. Også i forskriftene til
nyere nasjonalparker, opprettet etter naturmangfoldloven, er hovedformålet å bevare et
stort/større og/eller sammenhengende naturområde, med særegne/representative
økosystemer og/eller naturmangfold/landskap25.
Aasen Lundberg m.fl. (2013) sier at grenser i norske nasjonalparker først og fremst er
trukket for å verne større urørte villmarkspregede områder, og ekskluderer områder med
tyngre inngrep og reiselivsfasiliteter. I motsetning til Norge, har praksisen i flere andre land
vært å tillegge ”urørt natur” og naturfaglige kriterier mindre vekt, og inkludere slike
områder i nasjonalparken. Det vil ikke si at det ikke er rom for å inkludere mindre inngrep i
en nasjonalpark: ”Det avgjørende er om området i sin helhet fremstår som i det vesentlige
uberørt av tyngre tekniske inngrep” (Gyldendal Rettsdata 2014).
Som sideordnet formål nevnes det i forskriftene til Rondane nasjonalpark, og alle andre
parkene opprettet etter naturvernloven, at ”allmennheten skal fortsatt ha anledning til
naturopplevelse gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk
tilrettelegging”. Norske nasjonalparker ble i utgangspunkt altså ikke opprettet for å
25
(Forskrift om Breheimen nasjonalpark 2009; Forskrift om Fulufjellet nasjonalpark 2012; Forskrift om Færder
nasjonalpark 2013; Forskrift om Láhko nasjonalpark 2012; Forskrift om Langsua nasjonalpark 2011; Forskrift om
Lomsdal-Visten nasjonalpark 2009; Forskrift om Rohkunborri nasjonalpark 2011; Forskrift om Sjunkhatten
nasjonalpark 2010; Forskrift om Ytre Hvaler nasjonalpark 2009).
I Langsua, Sjunkhatten og Breheimen påpekes det at det skal være ”i det vesentlig urørt og/eller
villmarkspreget” og ”uten tyngre naturinngrep” (uten Breheimen). Ytre Hvaler og Lomsdal-Visten nevnes som
”relativt” eller ”tilnærmet urørt[e] naturområde[r]”.
35
tilrettelegge for næringsutvikling, men friluftsliv har alltid vært et viktig sidemål, og fokuset
har skiftet fra ”tradisjonelt” til ”naturvennlig”.26
Nyere forskrifter har gjerne et generelt forbud mot inngrep og tiltak som kan skade
verneverdiene i et område. Vern endrer derimot ikke grunneiers forvaltning av
jaktrettigheter. Det kan videre innarbeides generelle unntak27 og spesifiserte
dispensasjonsbestemmelser.28 Hvis forvaltningen i større grad skal kunne tilrettelegge
for bærekraftig reiselivsutvikling knyttet til nasjonalparken, er det således av
avgjørende betydning at dette hensynet tillegges vekt i prosessen mot etablering og
forankres i verneforskriften og forvaltningsplanen.
Det er Fylkesmannen som, i oppdrag av MKD, vil utrede og utarbeide et eventuelt
verneforslag. Assisterende miljøvernsjef, Per Kristian Austbø (personlig kommunikasjon,
2014), gjør det klart at Fylkesmannen i Rogaland må forholde seg til statlige føringer. Skulle
Fylkesmannen få konkret oppdrag med å sette i gang en verneplanprosess ville dette i svært
stor grad, og allerede ved oppstart, innebære involvering av kommuner, fylkeskommune,
grunneiere og andre interessenter, for å kunne få innspill og ta hensyn til lokale interesser
ved utarbeidelse av grenser, verneformål og forskriftene.
3.3.3 Forvaltningsmyndighetenes rolle
Forvaltningsansvaret innebærer utøving av forvaltningsmyndighet etter verneforskrifter
(Miljødirektoratet 2014b). Dette dreier seg om myndighet til å gi:
Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot
vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn
eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.


Dispensasjon etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen i Nml. §48:29
Eksempler:
o Tilrettelegging for friluftsliv.
o Tiltak i forbindelse med skjøtsel av verneområdet.
o Gjenoppbygging av lovlige innretninger som er blitt ødelagt.
Dispensasjon etter spesifikke dispensasjonsbestemmelser i verneforskriften;
Eksempler er:
o Nødvendig motorferdsel for transport av ved, materialer og utstyr til hytter.
o Tiltak i forbindelse med forvaltning av vilt og fisk.
o Merking, rydding og omlegging av stier.
o Mindre tilbygg til eksisterende bygninger i verneområdet.
26
Teksten i forskriften til Rondane nasjonalpark finner vi nesten bokstavelig tilbake i alle nasjonalparker
opprettet etter naturmangfoldloven. Nye formuleringer: i) ”uforstyrret” naturopplevelse; ii) ”naturvennlig”
istedenfor ”tradisjonelt” friluftsliv (I forskriftene til Ytre Hvaler og Lomsdal-Visten nasjonalparker, opprettet i
2009, står fortsatt ”tradisjonelt”.); iii) Sjunkhatten nasjonalpark har ”særlig fokus på barn og unge”.
Alle nasjonalparker har videreført at det skal være ”liten grad av teknisk tilrettelegging”.
27
For eksempel vedlikehold av eksisterende bygninger, hogst av ved til eget bruk, adgang til beite.
28
Det er særlig formålet med opprettelsen, samt naturmangfoldlovens forvaltningsmål og miljørettslige
prinsipper, som skal tillegges stor vekt ved fortolkning av vernevedtak. Andre viktige rettskilder er bakgrunnen
for vernearbeidet, forarbeidene, forvaltningsplanen og forvaltningspraksis. Ved tvil kan føre-var-prinsippet
virke innskrenkende. Reelle hensyn og Miljødirektoratets retningslinjer om opprettelse og forvaltning bør
tillegges vekt (Miljødirektoratet 2014b).
29
Miljødirektoratet (2014b) forklarer at ”med vesentlig samfunnsinteresse menes tungtveiende hensyn av
nasjonal betydning (…) Saker som har stor lokal interesse eller regional betydning er ikke tilstrekkelig.”
36

Utfyllende retningslinjer om forvaltning og skjøtsel gjennom forvaltningsplaner.
Selv om vilkårene er oppfylt, har man ikke krav på dispensasjon. Forvaltningsmyndighetene avgjør om og hvorvidt det skal gis dispensasjon.30 Forvaltningsmyndighetens
enkeltvedtak kan påklages av Fylkesmannen. Hvis et nasjonalparkstyre ikke endrer eller
opphever klagen, er KMD klageinstans.
Større tekniske inngrep vil det som regel ikke kunne gis dispensasjon for. Dersom en
under etablering av en nasjonalpark vet at det er behov for større inngrep eller
endringer (for eksempel varig tilrettelegging eller reiselivsfasiliteter), bør dette – så
langt det er mulig – være forankret i verneforskriften. Alternativt må en flytte på
grensene for verneområdet. Det kan være rom for dispensasjon ut ifra sikkerhetshensyn
for (mindre) tiltak i særlig hyppig besøkte områder (Gyldendal Rettsdata 2014).
3.3.4 Randsoneproblematikk
Randsoneproblematikk knytter seg til hvor streng forvaltningspraksisen skal være
utenfor vernegrensene. Tiltak utenfor vernegrensene som negativt kan påvirke
verneverdiene innenfor en nasjonalpark kan reguleres av forvaltningsmyndighetene.
Randproblematikken bunner i:
 Grensedragning: hvor trekkes vernegrensene?
 Kontrasten mellom verneinteressene innenfor vernegrensene, og bruksinteressene
utenfor vernegrensene
 Forvaltningsmyndighetenes fokus på tilrettelegging for reiselivsutvikling
En sterk kontrast vil kunne medføre at det er en fare for at sterke bruksinteresser og –
aktiviteter konsentrer seg tett inn på vernegrensene. Det vil kunne medføre en streng
reguleringspraksis i randsonene og/eller etablering av buffersoner i form av
landskapsvernområder rundt nasjonalparker. Et scenario men en sterk kontrast på hver side
av grensene og potensielle interessekonflikter i randsonene er mer sannsynlig ved
områdevern initiert av statlige myndigheter, samt eldre forvaltningspraksis med større
fokus på naturvern.
Med den nye naturmangfoldloven og lokalforvaltningsmodellen, samt kravet om lokalt
initiativ, er forutsetningene for randsoneproblematikk blitt svekket:
 Et lokalt initiativ innebærer at kommunene selv foreslår grenser og formålet med vern til
en nasjonalpark
 Lokal medvirkning og involvering gjennom hele verneprosessen og utforming av
verneforskriftene sikrer at lokale bruksinteresser i større grad blir tatt hensyn til
 Naturmangfoldloven og nyere forvaltningspraksis åpner i større grad for en forening av
bærekraftig bruk og vern innenfor vernegrensene
Videre gir den nye merkevare- og besøksforvaltningsstrategiene både ambisjoner om
tilrettelegging for besøk ved innfallsportene til en nasjonalpark, og bedre redskap til å
sonere ulik grad av bruk og vern innenfor ulike deler av en nasjonalpark (se neste kapittel).
30
Det skal angis hvordan og hvorvidt miljørettslige prinsippene i Nml. §§8-12 er anvendt og tillagt vekt. Videre
har Nml. noen spesifikke bestemmelser: i) Søknad om dispensasjon skal behandles av forvaltningsmyndigheten
for verneområdet før den eventuelt blir behandlet etter annet regelverk (§ 48, tredje ledd); ii) Tiltak utenfor
nasjonalparken som trenger tillatelse etter annen lov og som kan innvirke på verneverdiene innenfor
nasjonalparken kan få avslag eller få pålagt vilkår (§ 49). For øvrig gjelder aktsomhetsplikten i Nml. § 6.
37
Slik kan vern og brukskontrasten på hver side av vernegrensene reduseres, samtidig som
det ikke blir nødvendig å etablere ekstra buffersoner (landskapsvernområder) rundt
nasjonalparken.
3.4
Lokal reiselivsutvikling og forvaltning
3.4.1 Forvaltningsplaner og besøksstrategier
Ved opprettelse av en nasjonalpark skal det samtidig foreligge en forvaltningsplan.
Naturmangfoldloven og verneforskriftene utgjør forvaltningsplanens rammer.
Forvaltningsplanen er veiledende31, og bare juridisk bindende når verneforskriften henviser
til den. Miljødirektoratet skriver:
Skal en nå de politiske målene om økt verdiskaping med grunnlag i naturarven, er det nødvendig at
vertskapsperspektivet fra utenlandske besøksstrategier kommer sterkere inn også ved forvaltning av
norske verneområde, som et forvaltningsmål på linje med andre forvaltningsmål.
Det er nasjonalparkforvalteren som gjennomfører forvaltningsplanarbeidet, mens
nasjonalparkstyret er prosjekteier.
Det legges opp til en bred involvering32 i arbeidet med forvaltningsplanen, men dette
åpner ikke opp for en ny vurdering av verneforskrift og grensedragning. Hensynet til
tilrettelegging for friluftsliv og reiselivsutvikling innenfor nasjonalparken og i
randsonene, samt mulige konfliktområder og grenser bør derfor avklares tidlig og under
selve verneprosessen.
Tradisjonelle forvaltningsplaner utdyper først og fremst bruk, verneverdier, bevaringsmål,
tiltak og skjøtsel, samt saksbehandling og oppsyn. Innenfor forvaltningsplanens
retningslinjer er det derimot muligheter for å avklare reiselivsinteressene videre gjennom
utvikling av en besøksstrategi, som er en utdyping av forvaltningsplanen.
Besøksstrategier skal vise hvilke tilretteleggings-, informasjons- og andre
forvaltningstiltak som er nødvendig for å balansere verneverdier, besøkendes
opplevelser og verdiskapning i samfunnene rundt nasjonalparken33. Utvikling av en slik
besøksstrategi er høyst aktuelt for en Preikestolen nasjonalpark som har et større
besøkstrykk, og særlig hvis det skal legges større vekt på reiselivspotensialet
sammenlignet med andre norske nasjonalparker.
31
Forvaltningsplaner skal utdype verneformål og vernebestemmelsene, definere bevarings- og forvaltningsmål
og synliggjøre aktuelle tiltak, og gi retningslinjer for bruk og dispensasjonspraksis.
32
Forvaltningsplanarbeidet omfatter utarbeidelse av en prosjektplan som omtaler formålet med planen og
hvilke referansegrupper/rådgivende utvalg som skal opprettes. Ved oppstart er det aktuelt å møte berørte
kommuner, regionale instanser og myndigheter, grunneiere/rettighetshavere, miljøvernorganisasjoner, lokale
brukergruppe, m.fl. Før høring skal Miljødirektoratet ha en faglig gjennomgang av forvaltningsplanen. Etter
høring skal alle innspill vurderes og eventuelle endringer diskuteres med rådgivende utvalg, før
forvaltningsplanen oversendes Miljødirektoratet for godkjenning. Nasjonalparkforvaltningen skal følgelig
orientere aktuelle grunneiere/rettighetshavere og andre brukergrupper og forvaltningsorgan om at planen er
godkjent.
33
Per i dag finnes det ikke noen retningslinjer på hvordan en besøksstrategi skal utarbeides, men
Miljødirektoratet jobber med en mal som skal publiseres i desember 2014. Målet er at alle nasjonalparker skal
få en besøksstrategi.
38
Gjennom prosessen med å utarbeide forvaltningsplanen skal det avklares og tas stilling til hvordan ulike
verne- og brukerinteresser skal avveies i forhold til formålet med vernet. Slik vil forvaltningsplaner også bidra
til en mer forutsigbar forvaltning av verneområdene, og til at konflikter dempes.
(Fylkesmannen i Oppland 2012).
Figur 8
Jotunheimen nasjonalparks besøksstrategi: kartlegging, planlegging og tilrettelegging av innfalsporter og soner.
Jotunheimen nasjonalpark er landets første med en besøksstrategi og kan fungere som et
bra eksempel. Viktige momenter som blir framhevet i Jotunheimens besøksstrategi:
 Et godt vertskap tar utgangspunkt i gjestenes behov. En kartlegging av besøkendes
preferanser og atferd (brukerundersøkelser) vil bidra til en bedre forståelse av rammene
for gjestenes opplevelser, men forvaltningen skal ikke ukritisk imøtekomme gjestenes
behov.
 En besøksstrategi kan gi en rolleavklaring i forhold til reiselivsutvikling, men er ikke
en reiselivsstrategi. Forvaltningen har ikke ressurser eller ansvar til å være
reiselivsutvikler. En besøksstrategi omfatter kun forvaltningens ansvar og oppgaver og
hvilke tiltak som kan gjennomføres for å spille på laget med reiselivet og
lokalsamfunnet, samtidig som verneverdiene ivaretas. Forvaltningsapparatets bidrag til
økonomisk verdiskaping bør være indirekte, ved å sørge for at de besøkende får en god
opplevelse. Tilrettelegging for de besøkende bør ta utgangspunkt i de reisendes ulike
faser – behov, valg, planlegging, opplevelse og gjenopplevelse – og hvordan
nasjonalparken inngår i denne reisen.
 Utenlandske besøksstrategier er ofte målstyrte og kunnskapsbaserte, der forvaltningen
tar strategiske valg basert på en kontinuerlig evaluering av mål og prioriterte tiltak.
Prioriterte vertskapstiltak som er nedfelt i Jotunheimens handlingsplan:
o Opprusting av innfallsportene som kan bidra til å kanalisere ferdsel gjennom å
markere at den besøkende kommer til det ypperste av norsk natur, samt gi et
39
o
o
nødvendig servicetilbud. Det er flere som etterspør sightseeing/svært korte turer.
Forvaltningen kan tilrettelegge for (informasjonstiltak) for slike ”kortopplevelser”.
Helhetlig informasjonsstrategi, som omfatter et nasjonalparksenter, skilting,
naturveiledning, brosjyer, nettportaler og sosiale medier, felleslogo, m.m.
Med en stor andel førstegangsbesøkende er det å avstemme forventninger med
hva folk kan oppleve av stor betydning for tilfredsheten. Relevant informasjon til
ulike målgrupper er et viktig virkemiddel for å forebygge ulykker.
Overvåking, forebygging av restaurering av stinettet og naturverdiene gjennom
indirekte ferdselstyring.
I en besøksstrategi vil det også være mulighet for en sonering av nasjonalparken, som tar
hensyn til de ulike områdenes naturverdier, tradisjonell bruk, ulike rekreasjonsmuligheter
og grad av tilrettelegging. Sonering vil kunne bidra til en tilpasset forvaltning i
høybruksområder som Preikestolen med Neverdalsfjellet og Refsvatnet, og mer
bakomliggende og urørte områder som i større grad fungerer som innfalsårer og
trafikkspredere. Det kan være relevant å hente inn erfaringer fra utenlandsk
forvaltningspraksis, særlig fra Fulufjället nationalpark i Sverige, samt forskning på dette
feltet utført av NINA.
Utvikling av en besøksstrategi kan ivareta utfordringer knyttet til masseturisme til
Preikestolen som internasjonal attraksjon, bevaring av naturverdiene i området, samt
lokale ønsker om verdiskapning. Forvaltningen bør innhente nasjonale (f.eks.
Nasjonalparkriket, se figur 9) og internasjonale erfaringer tilpasset norske og lokale
forhold.
Det finnes en rekke gode modeller og verktøy34 i besøksforvaltnings- og
reiselivslitteraturen. Nøkkelen er å utvikle effektive forvaltningsplaner ved å kombinere
kunnskap om turistenes forventninger og atferd med en kartlegging av natur- og
opplevelsesverdier i verneområdet. Felles er at man gjennom sonering og forvaltningstiltak
forsøker å pare ulike typer aktiviteter med ulike naturområder som tåler den belastningen,
for å optimere gjesteopplevelsen, samtidig som naturverdiene ivaretas. Til det trengs et
forvaltningssystem som overvåker og griper inn (Eagles & McCool 2002).
34
For eksempel ”the Recreation Opportunity System” (ROS) (Driver & Brown 1978). ROS er en ressursbasert
tilnærming for å beskrive naturområdets muligheter til rekreasjon langs tre dimensjoner: den sosiale,
økologiske og forvaltningsmessige. Naturopplevelser er knyttet til og avhengig av et mangfold av ”muligheter”
eller ”settinger” som varerier langs disse dimensjoner og som krever skreddersydde og diversifiserte
forvaltningsstrategier. ”Limits of Acceptable Changer” (LAC) (Stankey m.fl. 1985) utvikler teknikker for å sikre at
grenser for miljømessige og sosiale påvirkninger ikke overskrides. Det finnes en rekke andre
forvaltningsmodeller, som VIM, VERP, VAMP, TOMM, m.m. (McCool & Lime 2001). Motivskalaen ”Recreation
Experience Preferences” (REP) (Driver 1983) kartlegger turistmotiver som kan forklare behovet for ulike
fritidsaktiviteter i ulike settinger. Validitet av amerikanske modeller i norske verneområder er omdiskutert
(Haukeland & Lindberg 2001) og bør tilpasses nordiske konsepter som friluftsliv og allemannsretten. Kunnskap
om turistmotiver utgjør én av mange informasjonskilder. Like viktig er det å fokusere på natur- og
kulturressursene, samt en vurdering av påvirkninger som de ulike alternative utviklingsmodellene vil medføre,
slik at man sikrer en bærekraftig utvikling av naturområder i reiselivssammenheng. Se blant annet (Eagles &
McCool 2002; Manning 1999; Manning 2001) for flere besøksforvaltningsteorier.
40
Figur 9 Nasjonalparkriket er et eget destinasjonsselskap for Nord-Gudbrandsdalen og nasjonalparkene
Jotunheimen, Rondane, Dovre, Dovrefjell-Sunndalsfjella, Breheimen og Reinheimen.
Nasjonalparkriket som merkevare eies av Regionrådet for Nord-Gudbrandsdal. De deltakende
kommuner er Lesja, Dovre, Sel, Vågå, Lom og Skjåk. Målet er blant at at ”Nasjonalparkriket skal bidra
til å videreutvikle næringspotensialet som følger av nærhet til nasjonalparkene, verna områder og
kulturminner i regionen”. Blant strategiene nevnes at ”utviklingen skal være basert på en bærekraftig
utnyttelse av ressursene i regionen”, at ”det skal arbeides for lokal forvaltning av verna områder” og at
”Nasjonalpark-riket skal arbeide for at statlig og fylkeskommunalt virkemiddelapparat bidrar til
næringsutvikling i nasjonalparker og randsonene til nasjonalparkene i Nord-Gudbrandsdal.” Regionrådet
nevner videre at ”En viktig faktor for å lykkes er en god forankring i og samarbeid med kommunene.
Eierkommunene skal fremme Nasjonalparkriket som merkevare, synliggjøre tilhørende profilprogram og
arbeide for måloppnåelse på en hensiktsmessig og samordnet måte.” (Regionrådet for NordGudbrandsdal 2009)
3.4.2 Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiene – regionale erfaringer med lokalforvaltning
I en eventuell videre behandling av etablering av Preikestolen nasjonalpark er det viktig
å ta hensyn til og dra lærdom av relevant erfaring med verneområdeforvaltning i
regionen.
De åtte landskaps- og biotopvernområder som til sammen utgjør Setesdal Vest,
Ryfylkeheiane og Frafjordheiane (SVR), forvaltes av et verneområdestyre med
representanter fra alle lokalkommuner og tre fylkeskommuner35. Formålet med vernet er ”i
korte trekk å ta vare på eit særmerkt og samanhengande heieområde, dyre- og planteliv,
stølsområde og andre kulturverdier. Særskilt skal ein ta vare på viktige delar av villreinen sitt
leveområde”36.
På nittitallet inngikk SVR i et pilotprosjekt med utprøving av en ny lokalforvaltningsmodell
(se 1.4.1). Dagens regionale forvaltningsmodell stammer fra 2011. Selv om
forvaltningsmyndigheten for de enkelte verneområder ble flyttet fra kommunalt nivå til et
regionalt nivå, vitner forvalterne om fornøyde kommunerepresentanter som føler seg hørt –
på grunn av korte kommunikasjonslinjer og tett kontakt – og ingen store konflikter.
35
Styret har valgt et arbeidsutvalg – med medlemmer fra fire kommuner og en fylkeskommune – til å handtere
en del dispensasjonssøknader, og har ellers møter med et faglig rådgivende utvalg – med representanter blant
grunneiere, offentlige organer, næringsliv, frivillige og naturorganisasjoner, m.m. – og et administrativt
kontaktutvalg – med representanter fra alle kommuner på administrativt nivå. Verneområdene forvaltes av tre
forvaltere: daglig leder Tarjei Haugen fra Setesdal, Guro Sødergren fra Sirdal og Alf Odden fra Ryfylke.
36
Utdrag frå verneforskrifta for Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane landskapsvernområde, det største
verneområdet. De andre sju forskriftene har andre formuleringer; villreinen er ikke tatt med i alle.
41
Forvalterne nevner nærhet og bruk av lokalkunnskap som styrker i dagens
lokalforvaltningsmodell (personlig kommunikasjon, 2014).
Forvalterne er positive til en Preikestolen nasjonalpark og mener det bør vurderes om det er
naturlig å samordne en eventuell etableringsprosess. Det er også gode muligheter for å
integrere forvaltningen av Preikestolen nasjonalpark – med egne verneformål, forskrifter og
forvaltningsplaner – sammen med SVR i et felles verneområdestyre. Forvalterne
understreker at muligheter for en samordning må behandles av SVR-styret med grunnlag i
en formell henvendelse.
Nasjonalpark som verneform kan også være aktuelt å vurdere for kjerneområdet i SVR:
 En nasjonalpark samler i større grad kommuner og gir større aktivitet og inntekter til
reiselivet.
 Landskapsvernområder er ikke del av Miljødirektoratets prosjekter knyttet til
besøksstrategier og merkevarebygging.
 Forvaltnings- og restriksjonsmessig er det i praksis liten forskjell mellom et
landskapsvernområde og en nasjonalpark, med unntak av en strengere praktisering av
dispensasjoner til motorisert ferdsel.
Ett av spørsmålene forvalterne i SVR stiller seg er om en nasjonalpark vil medføre et større
besøkstrykk. Viktige momenter i debatten om hvorvidt vern og bruk kan forenes:
 Forvaltningens rolle er å tilrettelegge og forvalte: reiselivsnæringen må samle seg
og ta initiativ.
 Utfordringen er at det er få (store) reiselivsaktører som ser verdien av
verneområdene.
 Så lenge tiltak ikke strider med verneformålet kan det tillates mye tilrettelegging,
særlig dersom denne har en kanaliserende effekt, noe som videre støttes av
Miljødirektoratet.
 Hva bærekraftig reiselivsutvikling er og hvordan tilrettelegging for dette skal utføres
i praksis, må være forankret i forvaltningsplanen.
SVR-forvalterne påpeker betydningen av tilrettelegging og en aktiv besøksforvaltning. SVR
har bedt NINA om å samle inn bakgrunnsinformasjon og komme med innspill og
anbefalinger knyttet til utvikling av en besøks- informasjonsstrategi for blant annet Kjerag,
Månafossen og Håhellervatn langs Brokke-Suleskarveien. I en slik strategi vil hovedfokuset
være på tilrettelegging og et informasjonstilbud knyttet til områdets innfallsporter. For
2015 vil det trolig bli søkt om penger til å utvikle planer for flere innfallsporter. SVR følger
tett med på utviklingen i turisttrafikken mellom Øygardstøl og Kjerag, og ellers rundt
Lysefjorden.
3.4.3 Innspill fra Fylkesmannen, Rogaland fylkeskommunen, turistforeningen og
naturvernforbundet
Nedenfor kan du lese sammendrag fra innledende, uformelle og informative møter. En
naturlig del av utredningsarbeidet har vært å komme i dialog med kommunene for å få
innspill fra både administrasjonen og politikere. Denne rapporten har tatt hensyn til
disse innspill, men siden ingen kommuner har behandlet saken politisk, utelates
referatene til møtene med kommunene. I en videre debatt og eventuell lokalpolitisk
behandling og verneprosess skal det legges opp til et tett samarbeid og bred involvering
av alle relevante interessegrupper.
42
Fylkesmannen i Rogaland ved assisterende miljøvernsjef Per Kristian Austbø:
Fylkesmannen forholder seg til statlige retningslinjer. Rent faglig er området verneverdig,
samtidig som Preikestolen har et stort reiselivsmessig potensial. Fylkesmannen er også en
samfunnsøkonomisk medvirkningsaktør og vil i en eventuell verneprosess også kunne bidra
faglig til næringsutvikling knyttet til verneområdet, ikke minst med vår kjennskap til
nasjonale og internasjonale satsinger. Vern kan forenes med lokale tradisjonelle
bruksinteresser og skape regionale effekter, i samsvar med nasjonale tydelige føringer for
forvaltning av verneområder. Utfordringer er i utgangspunktet ikke knyttet til
naturmangfold lovens begrensninger, så lenge verneformålet ikke direkte undergraves. Det
vil derimot kreve en lokal- og regionalpolitisk forankring, samt en omforent og samordnet
satsing fra reiselivsnæringens. Det er et behov for en helhetlig og forutsigbar forvaltning
som bidrar til bedre gjesteopplevelser og økonomisk utnyttelse uten å forringe
naturverdiene. En praktisk tilnærming etter eventuelt vern vil normalt være å satse på
innfallsporter og randsoner. Fylkesmannen har god erfaring med dagens forvaltning av de
store verneområdene i fjellet, slutter opp om lokalforvaltning og vil om ønskelig bistå som
rådgiver og samarbeidspartner. Preikestolen nasjonalpark vil kunne være en meget
langvarig grunnkapital og bør betraktes som en mulighet, ikke en begrensing.
Rogaland fylkeskommune ved fylkesrådman Trond Nerdal, regionalplansjef Christine
Haver og spesialrådgiver Kjell-Ove Hauge:
Fylkesrådmannen Trond Nerdal skriver i sin vurdering til fylkesutvalget: ”Besøkstall på 250
000 (2014) gir store utfordringer, men kan også gi muligheter for både lokal og regional
reiselivsbransje. Fylkesrådmannen mener det kan være nyttig å få belyst disse
problemstillingene gjennom en forstudie der en nasjonalparkstatus skal være bakteppet. Det er
i denne sammenheng grunn til å påpeke at det i Naturmangfoldsloven tilsynelatende er en
konflikt mellom ivaretakelse av vernehensyn i nasjonalparkinstituttet og omfanget av
tilrettelegging for friluftsliv i Preikestolområdet. Utredningen bør se nærmere på denne
problemstillingen. Diskusjonen om veien videre i forhold til en eventuell formell prosess mot
nasjonalparkstatus må naturlig komme i etterkant av at fakta og vurderinger fra forstudien er
på plass.”
Et initiativ til en eventuell nasjonalpark-etablering bør være tuftet på en lokalpolitisk
forankring og medvirkning. En nasjonalparkforvaltning som i større grad tar hensyn til
reiselivsmulighetene knyttet til en Preikestolen nasjonalpark bør også ses i lyset av
erfaringer i og rundt Lom og Jotunheimen nasjonalpark, Fulufjellet nasjonalpark, samt fra
utlandet.
Naturvernforbundet i Rogaland ved avtroppende daglig leder Erik Thoring,
påtroppende daglig leder Håkon Fossmark og leder av lokallaget i Strand Egil Tjensvold:
Påpeker fylkesdelplanens begrensede virkning og ønsker å ta vare på store naturverdier for
å forebygge en bit-for-bit fragmentering av området. En nasjonalpark kan gi et forutsigbart
regime som vil avklare hva som er tillatt. Naturvernforbundet understreker at naturen er
attraksjonsverdien – turistene kommer uansett og vil øke i antall – og ønsker en tilgjengeliggjøring og enkel tilrettelegging for å etablere et bærekraftig reiseliv. Vern er viktig for å ta
vare på naturen og hindre nye fysiske inngrep som veier, tyngre tekniske inngrep og
kraftlinjer – hva er ellers vitsen med en nasjonalpark? – men turisme i området bør opprettholdes, helst gjennom en differensiert regulering (sonering). Naturvernforbundet ser
positivt på lokalforvaltning – hvis det fungerer. Avgjørende er hvorvidt det faglige rådet
innkalles og gis anledninger til å påvirke forvaltningen. Relevante aktører skal kunne
43
komme med innspill og styrke lokalt selvstyre. Naturvernforbundet ser muligheter for
regional reiselivsutvikling: det meste av infrastruktur er allerede på plass (Preikestolen
fjellstue, eksisterende stinett, muligheter for overnatting, Lysefjordferja). Nasjonale turistveier, nasjonalparksentre og Sandvatn som områdets største uregulerte vatn byr på
reiselivsmuligheter, men det er viktig å tenke langsiktig og helhetlig, særlig i randsonene.
Inngrep må ikke forringe naturverdiene, men et sanitærbygg/hvilebu langs Preikestolstien
er akseptabelt hvis det er nødvendig for å håndtere de store massene. Naturvernforbundet
understreker betydningen av å få vernet på plass og er villig til å forhandle og inngå
kompromisser i forhold til tidligere forslag og stridsspørsmål. Grensene til en eventuell
Preikestolen nasjonalpark står ikke fast. Utredningen bør følges opp av en demokratisk,
åpen og lokal debatt.
Turistforeningen, ved daglig leder Preben Falck:
Det er godt kjent at Stavanger Turistforening og andre over tid har fremmet forslag om
opprettelse av en nasjonalpark i Preikestolområdet. STF støtter fortsatt dette, og vil arbeide
for å fremme en slik opprettelse. Slik jeg oppfatter diskusjonen er motstanden mot
opprettelsen av nasjonalpark dels begrunnet i en oppfatning om at en nasjonalpark vil
innbære strenge restriksjoner på all fremtidig utvikling i området, inklusiv utvikling av
reiseliv med utgangspunkt i Preikestolen. En annen argumentasjonsrekke går på verdien av
lokal forvaltning, og et ønske om å beholde forvaltningen av områdene lokalt, i første rekke
i de berørte kommunene. STF og undertegnede er opptatt av å sikre vern av
Preikestolområdet gjennom bruk. Det foregår i dag masseturisme i området, og en videre
utvikling både langs stien til Preikestolen og i området langs Lysefjorden vil kreve
betydelige tilretteleggingstiltak i fremtiden. En nasjonalpark i dette området bør derfor
etter min mening ha tilrettelegging for turisme i stor skala som et av sine fremste formål.
Dette innebærer at erfaringer fra andre nasjonalparker i Norge ikke uten videre er
overførbare til Preikestolområdet. Samtidig krever det en nærmere avklaring av mulige
forvaltningsmodeller og utforming av verneregime. Så langt jeg har forstått, er det i dagens
regelverk en betydelig fleksibilitet i forhold til hvor strenge begrensninger et
nasjonalparkregime vil innbære, og for hvilke sektorer. Dersom det er mulig å etablere et
verneregime og en forvaltning som har reiseliv som et av sine fremste formål, vil en slik
nasjonalpark kunne gi et betydelig bidrag til videre utvikling og verdiskapning i området.
44
DEL 4
FRAMTIDEN TIL EN MULIG PREIKESTOLEN NASJONALPARK
Nøkkelen til en mulig Preikestolen nasjonalpark er lokal forankring og medvirkning.
Tidligere utredninger og politiske behandlinger har vært preget av motsetninger mellom
vern og bruk, næringsutvikling og forvaltning, by og land, lokale og nasjonale myndigheter,
samt ulike (lokal)politiske syn. Debatten – med til tiders spissformulerte og kontroversielle
forslag – har gjennomgått en modningsprosess. Fra ulik hold påpekes det et behov for en
mer handlekraftig, forutsigbar og mindre fragmentert forvaltning som kan imøtekomme
utfordringer knyttet til en stadig økende turiststrøm til Preikestolen, og samtidig ivareta
både områdets unike naturkvaliteter og muligheter knyttet til friluftsliv og reiseliv.
Innføring av naturmangfoldloven, nyere forvaltningspraksis og merkevarestrategien initiert
av Miljødirektoratet har videre svekket debattens tilsynelatende motsetninger. Norges 44
nasjonalparker betraktes i større grad enn før fra et bærekraftig utviklingsperspektiv og som
arenaer hvor naturvern kan forenes med bruk som skaper verdier for lokalsamfunnet.
Relevante spørsmål knytter seg til de ytre rammer som loven setter for
reiselivsutvikling knyttet til en mulig Preikestolen nasjonalpark, hensynet til lokal
medvirkning og handlingsrommet til et eventuelt Preikestolen nasjonalparkstyre.
Hvorvidt vil det bli mulig å kombinere naturbevaringsmål med ambisjoner om
næringsutvikling og forventinger om hensyn til lokal skjønnutøvelse og
bruksinteresser?
4.1
Tilrettelegging for naturbasert reiseliv som et sidestilt verneformål
Naturmangfoldloven setter de ytre rammene for hva som er mulig innenfor
nasjonalparkgrenser. Lovens § 1 setter fokus på en forvaltning av naturens mangfold
gjennom bærekraftig bruk og vern. Om forarbeidene skriver Haukeland m.fl. (2013b) at:
innenfor de rammene vernet setter, skal verneområder ses på som en ressurs for videre verdiskaping og
som et grunnlag for bosetting i nærliggende lokalsamfunn. Igangværende reiselivsaktivitet skal derfor
kunne videreføres og utvikles så lenge aktiviteten ikke er i strid med verneformålet, og på dette
grunnlaget skal det også kunne etableres ny næringsvirksomhet. Det heter videre at det slik sett i flere
verneområder ikke nødvendigvis vil være konflikter mellom bruk og vern.
Vern er ikke ensbetydende med at det plasseres en ”konserverende osteklokke” på et
naturområde. Det er nasjonalparkens egne verneforskrifter som regulerer mulig bruk. Hvis
en nasjonalparkforvaltning i større grad skal kunne tilrettelegge for bærekraftig
reiselivsutvikling, er det av avgjørende betydning at et slikt hensyn forankres i
verneforskriften.
 Naturbevaring må være hovedformålet og ”hensynet til verneverdiene skal være
overordnet for eksempel næringsinteresser” (Miljødirektoratet 2014b). Men listen over
mulige tilleggsformål er ikke uttømmende.
 Formålet med vernet kan variere mellom ulike nasjonalparker og mye avhenger av
lokale forhold. Rondane nasjonalpark har inkludert hensynet til villreinstammer, mens
Sjunkhatten nasjonalpark har inkludert spesiell tilrettelegging for barn og unge med
funksjonsnedsettelse.
 Friluftsliv har alltid vært et viktig sidestilt formål i verneforskrifter til norske
nasjonalparker.
45
Omfanget av turisttrafikken til Preikestolen er enestående på nasjonalt nivå og har forbigått
stadiet av ”enkelt friluftsliv”. En videre økning medfører arealplanmessige og forvaltningsmessige utfordringer knyttet til tilrettelegging og informasjon, kanalisering av ferdsel,
minimering av miljømessige påvirkninger, samt helse og sikkerhet. Dette er utfordringer
som Stiftelsen Preikestolen, Stavanger Turistforening, Norsk Folkehjelp og andre håndterer
per nå, basert på tett samarbeid, god kommunikasjon og mye dugnad. Kombinert med
lokale og regionale ønsker om reiselivsutvikling i området indikerer omstendighetene
derimot et behov for en forvaltning som har bedre forutsetninger til å møte disse
utfordringer. En nasjonalpark-forvaltning vil ha de nødvendige lovhjemler, ressurser og
kompetanse, men krever et mandat som er tydelig forankret i verneforskriften til en
eventuell nasjonalpark.
Loven gir i seg selv betydelig spillerom. Selv om noe lignende ikke er forsøkt i norske
nasjonalparker kan det innenfor lovens ytre rammer og gitt de skisserte lokale forhold
være legitimt å foreslå en inkludering av verneformålet ”tilrettelegge for naturbaserte
opplevelser for besøkende på en måte som ikke ødelegger områdets naturkvaliteter” (eller
lignende formuleringer37) i verneforskriften til en eventuell Preikestolen nasjonalpark.
En ny type ”reiselivsnasjonalpark” med en verneforskrift med større vekt på tilrettelegging
for friluftsliv og naturbasert reiseliv vil være den første i sitt slag og kan bli oppfattet å tøye
etablerte grenser for hva som kan inngå i verneformålet. Innenfor lovens rammer vil en
tradisjonell juridisk tilnærming være å se på etablert forvaltningspraksis og retningslinjer,
m.m. Her er det naturlig og relevant å se på budskapet, ambisjoner og intensjoner som
formidles i Fjellteksten, den nasjonale reiselivsstrategien, fylkesdelplaner og regionale
reiselivsplaner. Særlig relevant er å se på hva Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Rogaland
mener, siden det er disse instanser som vil utforme en eventuell verneforskrift. Det vises til:
 Miljødirektoratets ”naturarven som verdiskaper”-program og følgende satsing på
bærekraftig reiseliv og lokal verdiskapning i og rundt nasjonalparker gjennom etablering
av en merkevare- og aktiv besøksforvaltningstrategi, samt nyere forvaltningspraksis i
norske nasjonalparker.
 Fylkesmannens påpekning av muligheter for bærekraftig reiselivsutvikling knyttet til
Preikestolområdet.
Med grunnlag i utredningsarbeidet som nå foreligger vises det til muligheten til å la en
mulig Preikestolen nasjonalpark inngå som pilotprosjekt i Miljødirektoratets utvikling
av merkevare- og besøksforvaltningsstrategier, og bli landets første
”reiselivsnasjonalpark”, med en forskrift som er annerledes enn alle andre i Norge i dag.
Et slikt prosjekt vil kunne skape gode rammer for å avklare hva som legges i begreper
som ”tilrettelegging”, ”reiselivsutvikling” og ”bærekraftig naturbasert reiseliv”,
utforming av et hensiktsmessig reiselivsformål, og en avklaring av forvaltningens
myndighet, rolle og ressurser.
Det er viktig å avklare hvor mulighetene og begrensingene ligger for forvaltningen når det
gjelder grad av tilrettelegging. Siden frilufts- og reiselivsinteressene i en nasjonalpark skal
veies mot naturvernformålet, er det også naturlig å diskutere hvilke konkrete naturverdier
37
Dette er bare et første forslag. En utdypende utforming og presis formulering av et sidestilt formål som
skaffer et mandat til å kunne ta hensyn til spesifikke forhold i Preikestolområdet vil være en naturlig del av en
eventuell videre utredning og behandling.
46
som ønskes vernet. I en ”reiselivsnasjonalpark” vil det for eksempel kunne være naturlig å
legge mest vekt på landskapsverdier (jf. Naturmangfoldloven § 33 a, f, g). En videre prosess
må avklare hvorvidt denne og andre kvaliteter knyttet til biologisk mangfold bør sikres i
ulike soner i området.
Videre vil en ”reiselivsnasjonalpark” måtte ha sine begrensninger, nettopp for å ivareta
naturverdiene. Mens tiltak som vil kunne øke parkens bæreevne og redusere
miljøpåvirkninger lettere vil kunne være tillatt, vil det kunne være utfordrende å tillate visse
typer (motorisert) ferdsel og tiltak som krever tyngre tekniske inngrep innenfor
nasjonalparkgrenser. En inflasjon av nasjonalparkvernet bør absolutt unngås. Denne
problemstillingen kan løses ved en geografisk avklaring av ønsket reiselivsutvikling. Det kan
bli naturlig å måtte trekke eventuelle grenser slik at de tyngste inngrepene, samt
innfallsportene holdes utenfor og med såpass romslig margin at det blir rom for
reiselivsutvikling i randsonene til en eventuell nasjonalpark.
4.2
Lokalforvaltning
Etablering av nye verneområder og nasjonalparker har flere steder i landet bydd på
lokalpolitiske utfordringer og lokal motstand. Statlig vern og regulering av lokale
naturområder og –ressurser er ofte blitt oppfattet som en hemsko for lokal næringsutvikling
og verdiskapning. Når det gjelder å tilrettelegge for reiselivsutvikling i og rundt
nasjonalparker har forvaltningsapparatet ofte vært fragmentert og hatt et begrenset
handlingsrom, på grunn av et tradisjonelt forskriftsregime basert på den gamle
naturvernloven.
Siden den første norske nasjonalparken ble opprettet i 1962 har juridiske, offentlige,
reiselivsstrategiske og forvaltningsmessige rammevilkår endret seg. Internasjonalt og
nasjonalt har nasjonalparkene fått status som naturattraksjoner av høy kvalitet. Dette
skaper forventinger:
 Nasjonale føringer og satsinger slutter opp om områdevern for lokal verdiskapning.
 Et stadig høyere antall turister i Norge forventer liknende service og fasiliteter i og rundt
nasjonalparker som er tilfellet i utlandet. (Haukeland 2014)
4.2.1 Lokal medvirkning
Lokalsamfunnets kunnskap, kompetanse, prioriteringer og holdninger påvirker i stor grad
muligheter for områdevern og reiselivsutvikling. Preikestolområdet preges av en stor
økning i turisttrafikken og stort arealpress, men mangler et tydelig forvaltningsorgan som
har ansvar, myndighet og ressurser til å møte disse utfordringer. Potensialet for et helhetlig
reiselivstilbud av høy kvalitet trues av tilfeldige og fragmenterte tiltak, som i verste fall vil
forringe naturverdiene, gjesteopplevelser og reiselivsutvikling.
Under tidligere verneprosesser har lokalsamfunnene ofte følt at de har måttet kjempe
for at deres interesser skulle bli tatt hensyn til. I Preikestolområdet er lokal forankring i
dag en forutsetning for at det skal settes i gang en eventuell verneprosess. Videre
krever en mulig Preikestolen nasjonalpark et aktivt forvaltningsapparat som
samarbeider med lokale myndigheter, reiselivsnæringen og øvrige lokale interesser for
å kunne oppnå mål om bærekraftig reiselivsutvikling og verdiskapning. Rammevilkår for
lokal medvirkning og involvering under selve verneprosessen og i forvaltningen har
styrket seg og utgjør i dag lovfestede og politisk forankrede hensyn som skal ivaretas:
47



Igangsettelse av en eventuell verneprosess:
Under Stortingets behandling (2011) av forslag om etablering av Preikestolen
nasjonalpark ble det påpekt betydningen av ”lokal politisk vilje og enighet” ved vurdering
av igangsettelse av en eventuell verneplanprosess. Fylkesutvalgets avslag i 2012 om å
konsekvensutrede Preikestolen nasjonalpark ”grunnet liten interesse fra berørte
kommuner” er i tråd med dette.
Verneprosessen:
Skulle Fylkesmannen få konkret oppdrag med å sette i gang en verneplanprosess ville
dette i svært stor grad, og allerede ved oppstart, innebære involvering av kommuner,
fylkeskommune, grunneiere og andre interessenter, for å kunne få innspill og ta hensyn
til lokale interesser ved utarbeidelse av grenser, verneformål og forskriftene.
Saksbehandlingen bygger på viktige prinsipper om åpenhet, offentlighet og bred høring
som er forankret i Naturmangfoldloven. Siden etablering av nye nasjonalparker skal
være basert på lokale initiativ og forankring, vil det være naturlig for lokalkommunene å
kunne avbryte verneprosessen helt til vernevedtaket. Samtidig har vi i Norge få
erfaringer med nasjonalparketableringer basert på lokale initiativ, slik at
rammebetingelser og vilkår i en slik prosess bør avklares med Miljødirektoratet.
Forvaltning:
Fjellteksten og senere nasjonale føringer og satsinger legger opp til lokal oppslutning
om vern og betrakter verneområder som ressurser for lokal verdiskapning.
Naturmangfoldloven åpner for en delegering av forvaltningsmyndighet til kommunene.
Regjeringen har vedtatt at nasjonalparker skal forvaltes lokalt av et interkommunalt,
politisk sammensatt nasjonalparkstyre. Riksrevisjonen konkluderer at
lokalforvaltningsmodellen bidrar til økt lokal medvirkning.
4.2.2 Forvaltningens handlingsrom
Nasjonalparkforvaltningens myndighet er forankret i verneforskriften og tilhørende
forvaltningsplaner som opprettholder og fremmer verneformål, regulerer bruk og
avklarer forholdet til reiselivsinteressene. For å avklare forvaltningens rolle og
ansvarsfordeling er det avgjørende at hensyn knyttet til lokal medvirkning og
reiselivsutvikling forankres tidlig i en eventuell verneprosess.
Avgjørende er hvorvidt ønsket (reiselivs)utvikling og tilknyttede inngrep og tiltak vil kunne
komme i konflikt med naturmangfoldloven og hovedformålet med et eventuelt vern. Det er
rom for tilrettelegging og inkludering av mindre inngrep i en nasjonalpark, så lenge området
i sin helhet framstår som i det vesentlige uberørt av tyngre tekniske inngrep. Forskrifter har
vanligvis generelle forbud mot inngrep og tiltak som kan skade verneverdiene i et område.
Det kan innarbeides generelle unntak og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser, men nye
inngrep og tiltak skal ikke være i strid med verneformålet.
I Preikestolområdet er det behov for enkle tekniske inngrep (for eksempel stier, toaletter og
servicebygg) som er nødvendig for å fremme en bærekraftig og naturbasert opplevelse av
landskapet. Det er viktig å påpeke at et ”tilretteleggingsformål” (e.l.) i større grad vil kunne
avklare forvaltningens myndighet og handlekraft til å gjennomføre nødvendige tiltak for å
kanalisere og regulere ferdsel, nettopp for å bevare landskapsverdiene for framtidige
opplevelser.
48
Forvaltningsplaner og besøksstrategier vil langt på vei kunne avklare ulik grad av vern, samt
bruk og tilrettelegging i ulike deler (soner) av en nasjonalpark. Forvaltningens ressurser og
kompetanse og samarbeidet med reiselivet er nøkkelfaktorer. I norske nasjonalparker kan
det være manglende kultur, kompetanse og ressurser til å inkludere et ”tilretteleggingsformål” i verneforskriftene. Innenfor naturmangfoldlovens ytre rammer er det derimot
mulig å skyve litt på etablert forvaltningspraksis, som de siste årene har vist seg å være i
endring. Forvaltningen betrakter seg i større grad å være en partner for reiselivsutvikling.
Det bør undersøkes hvorvidt det er muligheter for en Preikestolen nasjonalpark å inngå i
merkevareprosjektet til Miljødirektoratet, som vil kunne gi gode rammer for å avklare
samarbeidet med reiselivet og etablere en forvaltning som har en mer tydelig
reiselivsmessig pådriverrolle. Utvikling av en merkevare og besøksstrategi vil kunne ha gode
forutsetninger for å håndtere utfordringer knyttet til masseturisme til Preikestolen som
internasjonal attraksjon, bevaring av naturverdiene i området, samt lokale ønsker om
verdiskapning.
4.3
Oppsummering
Uansett hvilke typer framtidig arealbruk og næringsutvikling man ser for seg i
Preikestolområdet er det ønskelig med en helhetlig og regional arealplanlegging som
bygger opp under mål og strategier nedfelt i fylkesdelplaner, samt nasjonale, regionale
og lokale reiselivsstrategier. En tverrkommunal og tverrfaglig planlegging er nøkkelen
til å forebygge en vilkårlig utvikling og fragmentering som forringer både områdets
naturressurser og potensialet for ulike typer næringsutvikling. En lokalpolitisk
behandling av en mulig etablering av Preikestolen nasjonalpark vil bidra til en videre
samfunnsøkonomisk debatt om bruk og vern av naturarealene i området.
En mulig Preikestolen nasjonalpark har muligheter til å:
 Ta vare på store naturverdier i området.
 Sikre attraksjonsverdien av den uberørte naturen.
 Utløse statlige midler til et forutsigbart og langsiktig regime som kan forvalte bruk og
verneinteressene i området.
 Tilgjengeliggjøre området for friluftsliv og tilrettelegge for bærekraftig reiseliv.
 Utvikle en merkevare som skaper gode forutsetninger for reiselivsutvikling og
økonomiske ringvirkninger i randsonene og hele regionen.
 Oppnå videre positive samfunnsøkonomiske effekter knyttet til lokal stolthet, helse,
trivsel, brobygging og nettverksbygging.
Det er ingen automatikk mellom opprettelse av en nasjonalpark og reiselivsutvikling.
Nøkkelfaktorer er:
 Lokal forankring.
 Tverrkommunalt samarbeid.
 Lokalforvaltning.
 Helhetlig utvikling av reiselivstilbudet i hele regionen.
 Samarbeid mellom nasjonalparkforvaltning og reiselivsnæringen.
Utfordringen for politikere er å opprette et politisk rammeverk som skal jobbe mot
realisering av fellesmål som gjenspeiler de ulike interessentenes verdier i området. De siste
årene har storsamfunnet gitt nye verktøy til å etablere en mer fleksibel forvaltning som har
bedre forutsetninger til å møte krav om lokal forankring og medvirkning, samt forening av
bruk og verneinteressene:
49






Nasjonale føringer, satsinger og strategier knyttet til næringsutvikling i og rundt
verneområder.
Miljødirektoratets satsing på naturarven som verdiskaper og utvikling av merkevare- og
besøksforvaltningsstrategier for nasjonalparker.
Naturmangfoldlovens fokus på bærekraftig bruk og vern.
Delegering av forvaltningsmyndighet til et interkommunalt nasjonalparkstyre.
Stortingets, fylkeskommunens og Fylkesmannens understrekning av attraksjonsverdien
av Preikestolområdet, og den avgjørende betydningen lokal forankring har for å kunne
sette i gang en eventuell verneprosess.
Regionale og lokale reiselivsstrategier med mål om å utnytte og videreutvikle
Preikestolen som attraksjonsfyrtårn i et bærekraftig reiselivsperspektiv.
Med bakgrunn i denne utredningen vil det kunne være aktuelt å søke dialog med
Miljødirektoratet for å undersøke muligheter for en eventuell Preikestolen nasjonalpark
å inngå som et pilotprosjekt i Miljødirektoratets satsing på merkevare- og
besøksstrategier. En videre utredning vil kunne gi svar på hvorvidt det er mulig å
profilere seg som landets første ”reiselivsnasjonalpark”, for eksempel ved:
 Inkludering av formålet ”tilrettelegge for naturbaserte opplevelser for besøkende på en
måte som ikke ødelegger områdets naturkvaliteter” (eller lignende formuleringer) i
verneskriften, i tillegg til naturvernformålet.
 Utarbeidelse av et mer omfattende forvaltningsplan og besøksforvaltningsstrategi som
gir forvaltningen en tydelig reiselivsmessig pådriverrolle og mer omfattende myndighet
til å håndtere det økende arealpresset i Preikestolområdet og slik kunne realisere en
langsiktig, forutsigbar og helhetlig forvaltning og reiselivsutvikling.
Forvaltning av nasjonalparker handler om å ivareta to ulike målsettinger
som både kan være konkurrerende og utfyllende på samme måte.
Det handler om å sikre bevaring av naturressursene for all fremtidig,
samtidig som nasjonalparkene gjøres tilgjengelige.
(Haukeland m.fl. 2013b)
4.4
Veien videre
Målet med dette arbeidet har vært å avmystifisere nasjonalparkbegrepet, skaffe klarhet
i tidligere utredninger og behandlinger og kartlegge muligheter og begrensninger
knyttet til en mulig etablering av Preikestolen nasjonalpark. Rapporten vil kunne
utgjøre et grunnlag til en videre bred og lokal involvering, debatt og politisk
behandling.
Fylkesmannen legger opp til en tidlig og bred involvering av lokalinteressene i en eventuell
verneprosess. Før det vil det være lokalkommune- og fylkeskommunepolitikernes oppgave
å mobilisere og synliggjøre lokalinteressene, gjennom lokal involvering og koordinering av
aktører, virkemidler og lokalkunnskap. En lokal dialog og åpen debatt vil kunne avklare
muligheter og begrensninger knyttet til en mulig Preikestolen nasjonalpark og hvorvidt det
er lokal forankring. Parallelle diskusjoner og utredninger som knyttet seg til formålet med et
50
eventuelt vern, lokal forvaltning, samt ønsket handlingsrom til et nasjonalparkstyre bør
omfatte og innebære38:







En identifisering av natur- og opplevelsesverdier i Preikestolområdet på detaljnivå,
inkludert bruksmønstre og utviklinger, samt det relaterte behovet for vern, styring og
forvaltning, sonering, ferdselskanalisering og tiltak i området som skal kunne sikre
utvikling av et bærekraftig reiseliv.
En kartlegging av ønsket næringsutvikling i og rundt Preikestolområdet, nå og i
framtiden.
En identifisering av konfliktområder. Dette innebærer forslag til mulig grensedragning
som kan ta hensyn til for eksempel verneinteresser, landbruks- og skoginteresser,
(reiselivs)utvikling knyttet til innfallsporter, en eventuell inkludering/ekskludering av
Refsvatnet-området i en eventuell nasjonalpark, m.m.
En dialog med Miljødirektoratet som vil kunne gi mer konkrete detaljer om juridiske og
praktiske begrensninger som følge av et eventuelt vern, og muligheter for å etablere
landets første ”reiselivsnasjonalpark” med tilpassede verneforskrifter, forvaltningsplaner
og besøksstrategier som i større grad vektlegger reiselivsutvikling som et sideordnet
formål.
En innhenting av nasjonale erfaringer med lokale initiativ til nasjonalparketablering
(Fulufjellet og Færder nasjonalpark), utvikling av besøksstrategier (Jotunheimen
nasjonalpark) og regional reiselivsutvikling knyttet til nasjonalparkbesøk
(Nasjonalparkriket), samt lokalforvaltning av nasjonalparker.
En innhenting av kunnskap og kompetanse fra norske forvaltnings-, forsknings- og
reiselivsutviklingsmiljø. Eksempler kan være MD, NINA, NMBU, m.m.
En innhenting av internasjonal nasjonalparkforvaltningspraksis og
besøksforvaltningsmodeller og –verktøy for å vurdere alternative forvaltnings- og
reiselivsutviklingsscenarioer tilpasset forholdene i Preikestolområdet.
Det er naturlig, ønskelig og nødvendig å inkludere alle relevante aktører i en debatt,
inkludert fylkeskommunen, lokalkommuner, Fylkesmannen, grunneiere, rettighetshavere,
brukere, reiselivsnæringen, lokalbefolkningen, Turistforeningen, Naturvernforbundet,
andre interesseorganisasjoner, m.m.
Igangsettelse av en eventuell verneprosess vil måtte være basert på en lokal forankring,
gjennom lokal oppslutning og politisk behandling i lokalkommunene. Fylkesmannen kan –
om ønskelig – ha en rådgivende og samarbeidende funksjon og bistå faglig i en offentlig
debatt, samt påfølgende utredninger og lokalpolitisk behandling i kommunestyrene og
fylkeskommunen.
Med bakgrunn i en felles anmodning fra fylkeskommunen og/eller lokalkommunene til
Miljøverndepartementet kan Fylkesmannen i Rogaland få oppdrag om å legge fram et
verneforslag. Den videre prosessen er beskrevet i delkapittel 1.2.1.
38
Listen er ikke uttømmende.
51
NETTKILDER
IUCN
http://www.iucn.org/about/work/programmes/gpap_home/gpap_quality/gpap_pacategories/
Klima- og Miljødepartementet
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kld/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-52-2008-2009/11.html?id=552344
Lovdata (naturmangfoldloven)
http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100
Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning)
 http://www.miljodirektoratet.no/Global/dokumenter/Arrangementer/Vernefagsamling%20Lille
hammer/Asgeir%20Meland,%20Merkevarestrategi%20og%20bes%C3%B8ksforvaltning.pdf
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2014/Juli-2014/Si-din-mening-ommerkevaren-nasjonalpark/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Regelverk/Lov/Naturmangfoldloven/Omradevern/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/For-offentlig-sektor/Opprettelse-og-forvaltning-avverneomrader/Forvaltningsplan/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-som-verdiskaper/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-somverdiskaper/Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-somverdiskaper/Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper/Nasjonalparklandsbyene/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-somverdiskaper/Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper/Mellom-fjell-fjord-og-folk/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-somverdiskaper/Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper/Sornorsk-kystnatur/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Naturarven-somverdiskaper/Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper/Verdiskaping-skjer-i-motet/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Norges-nasjonalparker/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Sentrale-stortingsmeldinger-ommiljovern/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Slik-blir-et-verneomrade-opprettet/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Verneomrader/Verdiskaping-og-naturbasertreiseliv/Nasjonalparkkommuner/
 http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/For-offentlig-sektor/Opprettelse-og-forvaltning-avverneomrader/Forvaltningsplan/Utarbeidelse-av-forvaltningsplan/
Nasjonalparkkommuner
http://nasjonalparkkommuner.no/
Nasjonalparkstyrene
http://www.nasjonalparkstyre.no/
Snøhetta
http://snohettaworks.no/miljodirektoratet/dette-er-konseptet-som-den-nye-merkevaren-skalbygges-pa/
Statistisk Sentral Byrå
http://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealvern/aar/2013-11-22
Wikipedia
http://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_nasjonalparker
52
REFERANSER
Aas, Ø., Heiberg, M. M., Haaland, H., Christensen, H. M. & Hagen, D. (2006). Turistbedrifter i og rundt norske
verneområder. Lillehammer: NINA.
Aasen Lundberg, A. K., Hongslo, E., Hovik, S. & Bay-Larsen, I. (2013). Hva skjer i den nye lokale
forvaltningsmodellen for verneområder? En forskningsstatus. UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning (1).
Andersen, O., Svarstad, H., Dervo, B. K. & Aas, Ø. (2003). Kartlegging av naeringsaktiviteter og oppfatninger om
vernerestriksjoner: Case studier fra Dovrefjell-Sunndalsfjella, Femundsmarka og Reisa nasjonalparker med
tilhorende randsoner. Lillehammer: NINA.
Apon, J. C. (2013). Nasjonalparkturisme i Norge: Utvikling av naturbaserte reiselivsbedrifter i og omkring
nasjonalparker. Ås: Universitetet for miljø- og biovitenskap, Instituttet for naturforvaltning.
Apon, J. C., Grubben, I. & Stensland, S. (2013). Identifying Nature-based Tourism Firms in Norway. UTMARK tidsskrift for utmarksforskning, 1.
Apon, J. C. (2014). Reiselivsutvikling og tilrettelegging i Lysefjorden - en undersøkelse blant Kjerag-turister. Rapport
2014.001. Nærbø: Outdoorlife Norway.
Backer, I. L. (2010). Naturmangfoldloven - Kommentarutgave. Oslo: Universitetsforlaget.
Boyd, S. W. & Butler, R. W. (2000). Tourism and national parks: the origin of the concept. In Boyd, S. W. & Butler, R.
W. E. (eds) Tourism and national parks: issues and implications, pp. 13-27. New York: John Wiley and Sons.
Braut, J. (2011). Interpellasjon, fylkestingets møte 7. og 8. juni 2011. Kan lastes ned fra:
http://naturvernforbundet.no/getfile.php/Fylkeslag%20-%20Rogaland/Dokumenter/preikestolen%20%20interpellasjon.doc.pdf.
Bugge, H. C. (2011). Lærebok i miljøforvaltningsrett. 3. utgave ed.: Universitetsforlaget.
Driver, B. L. & Brown, P. J. (1978). The opportunity spectrum concept and behavioral information in outdoor
recreation supply inventories: A rationale. USDA Forest Service.
Driver, B. L. (1983). Master List of Items for Recreation Experience Preference scales and domains. USDA Forest
Service.
Dybedal, P. (2011). Regionaløkonomiske virkninger av nasjonalparkene i Nord-Gudbrandsdal: Transportøkonomisk
institutt.
Eagles, P. F. J. & McCool, S. F. (2002). Tourism in national parks and protected areas in planning and management.
Wallingford: CABI.
Falleth, E. I. & Hovik, S. (2008). Lokal forvaltning av store verneområder. Erfaringer fra fire forsøk. UTMARK tidsskrift for utmarksforskning, 1.
Finansdepartementet. (2003). St.prp. nr. 65 (2002-2003). Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet
medregnet folketrygden 2003.
Forsand Kommune. (1999). Reguleringsplan med reguleringsbestemmelser for: Refsvatnet - Neverdalsfjellet med
Preikestolen.
Forsand Kommune. (2007). Kommuneplan for Forsand. 2007-2011. Samfunnsdel.
Forsand Kommune. (2012). Vedr utgreiing om næringsverksemd i ein eventuell Preikestolen Nasjonalpark.
Forskrift om Breheimen nasjonalpark. (2009). Forskrift om verneplan for Breheimen. Vedlegg 1. Breheimen
nasjonalpark, Skjåk, Lom og Luster kommunar, Oppland og Sogn og Fjordane. Kan lastes ned fra:
https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2009-08-07-1064?q=breheimen.
Forskrift om Fulufjellet nasjonalpark. (2012). Forskrift om vern av Fulufjellet nasjonalpark, Trysil kommune, Hedmark.
Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2012-04-27-365?q=fulufjellet.
Forskrift om Færder nasjonalpark. (2013). Forskrift om vern av Færder nasjonalpark, Nøtterøy og Tjøme kommuner,
Vestfold. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2013-08-231029?q=f%C3%A6rder+nasjonalpark.
Forskrift om Láhko nasjonalpark. (2012). Forskrift om vern av Láhko nasjonalpark, Gildeskål, Meløy og Beiarn
kommuner, Nordland. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2012-12-14-1314?q=lahko.
Forskrift om Langsua nasjonalpark. (2011). Forskrift om vern av Langsua nasjonalpark, Øystre Slidre, Nord-Aurdal,
Nordre Land, Gausdal, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner, Oppland. Kan lastes ned fra:
https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2011-03-11-276?q=langsua.
Forskrift om Lomsdal-Visten nasjonalpark. (2009). Forskrift om Lomsdal-Visten nasjonalpark/Njaarken
vaarjelimmiedajve, Brønnøy, Vevelstad, Vefsn og Grane kommuner, Nordland. Kan lastes ned fra:
https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2009-05-29-553?q=lomsdal.
Forskrift om Rohkunborri nasjonalpark. (2011). Forskrift om vern av Rohkunborri nasjonalpark, Bardu kommune,
Troms. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2011-02-25-224?q=rohkun.
Forskrift om Sjunkhatten nasjonalpark. (2010). Forskrift om Sjunkhatten nasjonalpark/Dávga suoddjimpárkka, Bodø,
Fauske og Sørfold kommuner, Nordland. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2010-0205-131?q=sjunkhatten.
53
Forskrift om verneplan for Rondane nasjonalpark. (2003). Forskrift om verneplan for Rondane, vedlegg 1, vern av
Rondane Nasjonalpark, Dovre, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Folldal og Stor-Elvdal kommuner, Oppland og
Hedmark. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2003-10-24-1266?q=rondane.
Forskrift om Ytre Hvaler nasjonalpark. (2009). Forskrift om vern av Ytre Hvaler nasjonalpark, Hvaler og Fredrikstad
kommuner, Østfold. Kan lastes ned fra: https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2009-06-26883?q=ytre+hvaler.
Framstad, E., Blindheim, T., Erikstad, L., Thingstad, P. G. & Sloreid, S.-E. (2010). Naturfaglig evaluering av norske
verneområder. Oslo: NINA Rapport 535.
Fredman, P., Friberg, L. H. & Emmelin, L. (2007). Increased visitation from national park designation. Current Issues
in Tourism, 10 (1): 87-95.
Fredman, P. & Yuan, M. (2011). Primary Economic Impacts at Three Spatial Levels: The Case of Fulufjället National
Park, Sweden. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 11 (sup1): 74-86.
Fylkesmannen i Oppland. (2012). Besøksstrategi for Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde
2013-2017.
Fylkesmannen i Rogaland. Miljøvernavdelingen. (2010). Tilbakemelding på forslag om nasjonalpark i
Preikestolenområdet, Forsand, Strand og Hjelmeland kommunar.
Gyldendal Rettsdata. (2014). Norsk Lovkommentar - L19.06.2009 nr. 100 Lov om forvaltning av naturens mangfold
(naturmangfoldloven).
Hageseter, A. (2008). Politisk tja til nasjonalpark-forslaget. Stavanger Aftenblad, 02. apr. 2008.
Handelshøyskolen BI. (ukjent). Preikestolen. Kan lastes ned fra:
http://home.bi.no/fgl94019/Strategi/Preikestolen.doc.
Haukeland, J. V. & Lindberg, K. (2001). Bærekraftig reiselivsforvaltning i naturområder. TØI Rapport 550/2001.
Haukeland, J. V., Grue, B. & Veisten, K. (2010). Turning National Parks into Tourist Attractions: Nature Orientation
and Quest for Facilities. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 10 (3): 248-271.
Haukeland, J. V. (2011). Sustainable tourism development in a Norwegian national park area - exploring social aspects.
Ås: Universitetet for miljø- og biovitenskap, Instituttet for naturforvaltning.
Haukeland, J. V., Daugstad, K. & Vistad, O. I. (2011). Harmony or Conflict? A Focus Group Study on Traditional Use
and Tourism Development in and around Rondane and Jotunheimen National Parks in Norway. Scandinavian
Journal of Hospitality and Tourism, 11 (sup1): 13-37.
Haukeland, J. V., Grue, B., Veisten, K. & Vistad, O. I. (2013a). Visitors' acceptance of negative ecological impacts in
national parks: Comparing explanatory power from psychographic scales in a Norwegian mountain setting.
Journal of Sustainable Tourism, 21 (2).
Haukeland, J. V., Vistad, O. I., Stokke, K. B. & Daugstad, K. (2013b). Reiseliv i norske nasjonalparker forvaltningsmessige forutsetninger og utfordringer. UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning, 2.
Haukeland, J. V. (2014). Nasjonalparker som turistattraksjoner. Seminar 24.10: Muligheter og utfordringer i
naturbasert reiseliv, NMBU.
Haukeland, J. V., Fossgard, K., Daugstad, K., Stokke, K. B. & Vistad, O. I. (2014). Naturforvalternes holdninger og
forventninger til utvikling av naturbaserte reiselivsaktiviteter i norske nasjonalparker - en deskriptiv analyse basert
på en internettbasert survey. TØI Arbeidsdokument 50539. Oslo: Transportøkonomisk institutt. Unpublished
manuscript.
Heiberg, M. M., Christensen, H. M. & Aas, Ø. (2005). Turisme i verneområder. Forprosjekt. Lillehammer: NINA.
Higham, J. & Vistad, O. I. (2011). Tourism in Protected Natural Areas: The Nordic-Baltic Context. Scandinavian
Journal of Hospitality and Tourism, 11 (sup1): 1-12.
Hjelmeland Kommune. (2008). Møtebok - Uttale til planar om nasjonalpark - preikestolområdet. Saksnr 076/08, 047/08
Hjelmeland Kommune. (2010). Arealdel til kommune planen 2010-2022.
Hjelmeland Kommune. (2011). Hjelmeland - Naturlegvis. Kommuneplan 2011-2023.
Hjelmeland Kommune. (2012). Møtebok. Nasjonalpark - Preikestolen, Førespurnad om deltaking i fylkeskommunal
utgreiing. Saksnr 032/12.
Kaltenborn, B. P. (2012). Bruk og vern i utmarksområder. Sluttrapport. Strategisk instituttprogram for perioden
2009-2011. Lillehammer: NINA.
Klima- og miljødepartement. (2014-2015). Prop. 1 S - Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for
budsjettåret 2015.
Manning, R. (1999). Studies in Outdoor recreation: Oregon State University Press.
Manning, R. (2001). Programs That Work. Visitor Experience and Resource Protection: A Framework for Managing
the Carrying Capacity of National Parks. Journal of Park and Recreation Administration, 19 (1): 93-108.
McCool, S. F. & Lime, D. W. (2001). Tourism Carrying Capacity: Tempting Fantasy or Useful Reality? Journal of
Sustainable Tourism, 9 (5): 372-388.
McCool, S. F. (2009). Constructing partnerships for protected area tourism planning in an era of change and
messiness. Journal of Sustainable Tourism, 17 (2): 133-148.
Miljødirektoratet. (2013). Mal for forvaltningsplaner for landskapsvernområder og nasjonalparker.
54
Miljødirektoratet. (2014a). Merkevarestrategi og besøksforvaltning - Vernefagsamling, Lillehammer 040914. Meland,
A. (ed.).
Miljødirektoratet. (2014b). Rundskriv om forvaltning av verneforskrifter | M106-2014.
Miljøverndepartementet. (2009). Etablering av ny modell for forvaltning av verneområder -invitasjon til å delta i
nasjonalpark-/verneområdestyrer. Kan lastes ned fra:
http://www.regjeringen.no/pages/2274747/lokalverneforvaltning_kommunebrev_141209.pdf.
Mittarbeiderparti. (2011). Preikestolen Nasjonalpark. Kan lastes ned fra: http://mittarbeiderparti.no//bulletin/print/636839_preikestolen-nasjonalpark?ref=checkpoint.
Naturvernforbundet i Rogaland. (2010). Preikestolen nasjonalpark? JA TAKK!
Naturvernforbundet i Rogaland. (2011). Solheims oppskrift for Preikestolen nasjonalpark. Kan lastes ned fra:
http://naturvernforbundet.no/rogaland/nyhetsarkiv/solheims-oppskrift-for-preikestolen-nasjonalparkarticle25628-1276.html.
Nepal, S. K. (2000). Tourism and national parks: the origin of the concept. In Boyd, S. W. & Butler, R. W. E. (eds)
Tourism and national parks: issues and implications, pp. 73-94. New York: John Wiley and Sons.
Nærings- og handelsdepartementet. (2012). Destinasjon Norge.
Regionrådet for Nord-Gudbrandsdal. (2009). Samarbeidsavtale mellom kommunene i Nord-Gudbrandsdalen om
Nasjonalparkriket.
Reinius, S. W. & Fredman, P. (2007). Protected areas as attractions. Annals of Tourism Research, 34 (4): 839-854.
Riksrevisjonen. (2014). Riksrevisjonens undersøking av forvaltninga av nasjonalparkar.
Ritchie, J. R. B. & Crouch, G. I. (2003). The Competitive Destination. A Sustainable Tourism Perspective. Wallingford:
CABI Publishing.
Roald, H. (2012). Lokal forvaltningsmodell i Ytre Hvaler nasjonalpark. Ås: Universitetet for miljø- og biovitenskap,
Institutt for naturforvaltning.
Rogaland Fylkeskommune. (1991/1992). Fylkesdelplan for Preikestolområdet.
Rogaland Fylkeskommune. (2004). Fylkesdelplan for Friluftsliv, Idrett, Naturvern, Kulturvern (FINK).
Rogaland Fylkeskommune. (2011). Interpellasjon fra Jarle Braut (V) til Fylkestinget 7. juni 2011 - Preikestolen som
nasjonalpark.
Rogaland Fylkeskommune. (2012). Saksprotokoll. Fylkesutvalget, møtedato 27.11.2012: Sak 186/12.
Rogaland Fylkeskommune. (2013). Reiselivsstrategi for Rogaland 2013-2020.
Rogaland Fylkeskommune. (2014). Regionalplan for friluftsliv og naturforvaltning. Planprogram, høringsutgave.
Saarinen, J. (2003). The regional economics of tourism in Northern Finland: the socio-economic implications of
recent tourism development and future possibilities for regional development. Scandinavian Journal of
Hospitality and Tourism, 3 (2): 91-113.
Saarinen, J. (2005). Tourism in the northern wildernesses: Wilderness discourses and the development of naturebased tourism in northern Finland. In Hall, C. M. & Boyd, S. (eds) Aspects of tourism, Nature-based tourism in
peripheral areas: Development or disaster?, pp. 36-49. Clevedon: Channel View Publications.
Sievänen, T., Neuvonen, M. & Pouta, E. (2011). National Park Visitor Segments and their Interest in Rural Tourism
Services and Intention to Revisit. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 11 (sup1): 54-73.
Stankey, G. H., Cole, D. N., Luca, R. C., Petersen, M. E. & Frissell, S. S. (1985). The limits of acceptable change (LAC)
system for wilderness planning. USDA Forest Service.
Stavanger Aftenblad. (2008). Ja til Preikestolen nasjonalpark. Kan lastes ned fra:
http://www.aftenbladet.no/meninger/article619382.ece.
Stavanger Turistforening & Rogaland Fylkeskommune. (2009). Vakre landskap i Rogaland. Stavanger Turistforening.
Stensland, S., Apon, J. C. & Haukeland, J. V. Nasjonalparker som turistjuvel. Stavanger Aftenblad, 10 oktober 2013.
Stensland, S., Fossgard, K., Apon, J. C., Baardsen, S., Fredman, P., Grubben, I., Haukeland, J. V. & Eikrem Røren, A.
M. (2014). Naturbaserte reiselivsbedrifter - Frekvens- og metoderapport. INA fagrapport 25. Ås: NMBU.
Stiftelsen Preikestolen. (2014). Forprosjektrapport. Preikestolen opplevelsessenter.
Stortinget. (2011a). Innst. 263 S (2010-2011) Innstilling til Stortinget fra energi- og miljøkomiteen.
Stortinget. (2011b). Møte tirsdag den 5. april 2011 kl. 10, Sak nr. 11.
Stortinget. (2011c). Representantforslag 86 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Borghild Tenden og Trine Skei
Grande.
Strand Kommune. (2012a). Kommuneplan 2012-2012.
Strand Kommune. (2012b). Kommuneplan 2012-2022.
Telemarksforsking. (2011). Naturarven som verdiskaper - Statusrapport 2011.
Tonstad, P. L. (2008). Stavanger Turistforenings Årbok 2008 | Preikestolen: Historien - Folket - Naturen. Stavanger:
Stavanger Turistforening.
Undheim, O. (2008). Preikestolområdet. En kartlegging av registrerte naturverdier. Undheim: BUBU
Naturkonsulent.
Venstre. (2011). Venstre vil etablere Preikestolen nasjonalpark. Kan lastes ned fra:
http://www.venstre.no/rogaland/artikkel/31924.
55