1086 Debatt FOTO: COUNSELLING/PIXABAY REELT Maktarrogansen i psykiatrien er dessverre altfor ofte reell, skriver psykologspesialist Liv Aalen. Å miste sitt barn til psykiatrien Hva er psykologenes rolle i dagens psykiatri og hvor er deres stemme i denne viktige debatten? LIV AALEN Psykologspesialist PSYKIATRI 105899 GRTID Psykologi 1512.indb 1086 TO FEDRE STO i august og september frem i Aftenposten og formulerte sin dypt fortvilende erfaring med å se sine barn få «behandling» i psykiatrien. Den ene faren har mistet sitt barn til døden, den andre til psykiatrien. Psykiatere svarte – noen forsvarte seg, andre beklaget, noen var helt enige i den rammende kritikken av psykiatrien. 4. oktober sto et foreldrepar igjen fram i Aften posten med nok en vond erfaring av å se sin sønn bli syk og møte et helsevesen som ikke hjelper dem. En ansatt i pårørendeforeningen refererer i samme oppslag en forelder som sa: «det før ste sjokket var den psykiske lidelsen. Det andre sjokket var møtet med psykiatrien.» Einar Plyhn, som selv har stått frem med egen lignende erfa ring, følger 11. oktober opp med et tragisk eksem pel på en kvinnes møte med det samme behand lingsapparatet. Hun var innlagt i syv uker for så å ta sitt liv. Hun hadde fått diagnoser og medisiner, men nesten ingen hadde snakket med henne, ingen kjente henne. Og jeg undrer: Hvor er psy kologene? Hva er vår posisjon og vår stemme i dette? Hvem sitt ærend går vi? Jeg sendte et innlegg til Aftenposten, men det kom ikke på trykk. Jeg så en liten sak i okto ber i samme avis, skrevet av en psykolog som tok opp problemet med overmedisinering. Er det flere av oss som har prøvd det samme, og ikke blitt publisert, eller forblir vi i hovedsak tause – unnvikende? FRATATT LIVET Disse fedrene setter ord på en smerte og erfaring som altfor mange kjenner seg igjen i. Disse stem mene er desverre toppen av et isfjell. Å miste et barn til psykiatrien kan være et enormt tap. Å være vitne til at ens barn har det vondt i åre 24.11.2015 12.33 1087 vis, river i stykker hjertet og kan ødelegge his torien man har hatt sammen, og selve gleden i livet omdannes til kronisk sorg, slik som disse fedrene og dette foreldreparet så hjerteskjæ rende beskriver i Aftenposten. Erfaringen hos mange er dessverre at psykiatrien bidrar til å forsterke smerten, mistenkeliggjøre omsorgen, undergrave håpet og kronifisere lidelsen. Bar net forsvinner mer og mer inn i et system hvor dets livsverden blir redusert til symptomer, diagnoser, patologi, antall medikamentdoser og bivirkninger. Foreldre mister det barnet de kjente. Som en far eller mor som elsker sitt barn, står de der, fratatt livet, men fortsatt i live. Det finnes ingen vei vekk, ingen lindring uten kan skje selvmordet, som mange i denne situasjo nen har som en nødutgang i tanken. Samtidig som det er det siste de gjør mot sitt barn. Som pårørende kom jeg selv i en i periode i berøring med den smerten disse foreldrene for midler. Solformørkelsen som den ene beskri vende kaller denne livsfølelsen, preget også mine dager. Som psykolog har jeg hørt utallige historier fra mennesker som har vært pasien ter eller pårørende, og hvor historiene om de gode forløp dessverre fortsatt er relativt sjeldne. UNDERKOMMUNISERT FELT Hvor alvorlig det er å miste et barn til psykiatrien, er sterkt underkommunisert både i fagmiljøer og i samfunnet for øvrig. Å bli fratatt verdighet og subjektivitet i det systemet som skal hjelpe en, gjør at livet blir uutholdelig. Svaret fra psykia trien er at man mangler ressurser. Det er helt sik kert riktig. Men hovedproblemet er holdningen. Maktarrogansen som den ene faren i Aften posten forteller om, er dessverre altfor ofte reell. Det er som man mangler identifikasjon med det lidende mennesket, det være seg pasient eller pårørende. Det er som om denne identi fikasjonen, som ligger dypt i vår menneskelig het, skyves bort. Er det for smertefullt å kjenne på? Blir fagfolk redde? Blir det for vanskelig å være faglig eller «nøytral»? Rører det opp i egen historie og smerte? Det er ikke nye behandlingsmetoder som trengs. Man må lytte til den erfaring som pasi enter og ikke minst pårørende har, og deretter møte psykisk nød og sårbarhet med identifika sjon og empati. Det er her hovedarbeidet må gjøres. Uten det er ekstra ressurser bortkastet. Og jeg spør på ny: Hvor er psykologene i denne debatten? × 105899 GRTID Psykologi 1512.indb 1087 Psykologforeningen velger utestengelse fremfor dialog KAREN EIMOT og MADELEINE DALSKLEV Fagpolitiske rådgivere i Psykologiforbundet MEDLEMSKRITERIER PRESIDENT Tor Levin Hofgaard mener i novemberutgaven av Psyko logtidsskriftet at Psykologiforbundet er selektive i sin lesing av EFPAs regelverk, og gir oss en leksjon i hvordan regelverket kan brukes til å rett ferdiggjøre den snevre norske representasjonen i den europeiske psy kologiplattformen. I sin iver etter å finne argumenter for at kun profe sjonsutdannede bør inkluderes, glemmer Hofgaard imidlertid å nevne at EFPAs regelverk åpner for delt representasjon mellom Norsk Psyko logforening og Psykologiforbundet. Dette fremkommer tydelig i artik kel 5.4.1, som sier: In countries where more than one national association exists or where a national association that was previously admitted as member is no longer able to represent the maximum number of psychologists as required by article 5.1.2, the Federation will support the formation of a national fede ration (or network) to which the membership can be transferred. Hofgaard argumenterer videre med at EFPA er en psykologforening. Pro blemet i Norge er at begrepet «psykolog» kun er forbeholdt de med en kli nisk profesjonsutdannelse. EFPA er derimot tydelige på at «psykologer» ikke kun er spesialisert innenfor det kliniske, men også omfavner andre felter slik som organisasjonspsykologi og utdanningspsykologi. Det er også nevneverdig at EFPAs kvalitetssikring og sertifisering av psykolo giutdannelser (EuroPsy) er basert på et bachelor–master-løp i psykologi som i flere land leder til tittelen «psykolog». EFPA skal jobbe for å fremme psykologifaglig mangfold og utvikling. Gjennom organisasjonens visjon og statuetter er det åpenlyst at norske master- og doktorgradsutdannede i psykologi bør inkluderes. Problemet ligger altså ikke hos EFPA. NPF hevder at foreningen skal være en pådriver for å opprettholde bredden i faget, samt fremme forskning og utvikling. I tråd med dette kunne ledelsen ha valgt å åpne for en dialog med Psykologiforbundet vedrørende en delt norsk representasjon i EFPA. Isteden velger foren ingen dessverre å stenge døren for en stadig større gruppe profesjonelle norske psykologiutøvere. Om Hofgaard ønsker en styrking av psykolo gien som fagfelt og profesjon, er ikke utestenging og mangel på dialog om løsningsforslag veien å gå. I stedet kreves en diskusjon om hvordan best få representert et mangfold av norske psykologiutøvere interna sjonalt. × 24.11.2015 12.33