38 Tirsdag 17. november 2015 MENINGER Tone Sofie Aglen Politisk redaktør [email protected] Hvis det blir gitt tillatelse til gruvedrift i Kvalsund i Finnmark vil selskapet Nussir bruke Repparfjorden til deponi av gruveslam. Foto: ALLAN KLO, NTB Scanpix Jeg er på vei til Finnmark. Det er ni år siden sist. Den gang hoppet jeg av bussen i Kvalsund for å besøke den gamle barnehagetanta mi, Marion. Hun var flyttet tilbake til stedet familien hennes kom fra. Til et lite malingsslitt hus som bød på varme i stua og gammelsteik i ovnen. Kirker, kobbergruver og barnehagetanter Signert Tale Næss Forfatter Det var seint i april. Isen gikk på fjorden, det var kaffe i koppene, og det eneste hun hadde å klage over var at det ble lite søvn for tida: - Det e sånt leven. Spurvan de pule og pule i ventilene. Nå er det november. Stivspeika jord og lavt skydekke. Jeg skal ikke til Kvalsund denne gangen. Jeg skal til Vadsø. Ikke nødvendigvis lenger nord, men definitivt lenger øst. Allikevel tenker jeg på Marion i det jeg flyr inn over Altafjorden. Jeg tenker på Marion og på isen som var i ferd med å gå på Repparfjorden. Fjorden det strides om fordi gruveselskapet Nussir vil ha tillatelse til å slippe slam fra sin planlagte gruvedrift ut i den. Jeg tenker på Ulveryggen, fjellryggen som ligger 425 meter over havet sør for fjorden, og der en mann kalt Monsen oppdaget malm en gang ved forrige århundreskifte. Det har vært gruvedrift i Finnmark siden tidlig 1800-tall. I Kåfjord utvant man kopper. I Sør-Varanger jern. I Alta skifer og i Tana drev Elkem med kvartsitt. Det var dagbrudd på Ulveryggen på 70-tallet. Nå skal gruven drives igjen, og utslippene vil følge laksevassdraget, Repparvassdraget, ned til fjorden. Selskapet mener de vil kunne skape et hundretalls arbeidsplasser. Naturvernorganisasjoner mener utslippene vil ødelegge livet i fjorden. For meg er dette Marions fjord. Marion er ingen hvem som helst. Hun har løftet meg opp, bysset meg i søvn, gjort barnehagehverdagen til et sted for omsorg, fortellinger, myke landinger, hender å holde. Endelig har hun kommet hjem. Her har hun stolen hun liker å sitte i, en fjord å hvile øynene på. Et liv som «Selskapet mener de vil kunne skape et hundretalls arbeidsplasser. Naturvernorganisasjoner mener utslippene vil ødelegge livet i fjorden.» handler om likevekt. - De sa til meg at i Kvalsund kan man ikke bo. Der skjer det ingen verdens ting - så dit flyttet jeg, har hun sagt. Men slik ble det ikke. Nå har hun orkesterplass til nordområdesatsninga og alt den fører med seg. Hun er ikke lenger en langhåret 20-åring med myke trekk og gule slengbukser. Hun er en godt voksen dame med en godt voksen dames tanker og en godt voksen dames erfaringer. Egentlig er hun ferdig med å kjempe. Hun vil bare ha fortsettelser. Hun vil ta båten utpå, slippe snøret i fjorden. I en rein fjord. En fjord som månen skal skinne på. I disse dager går hun rundt og venter på avgjørelsen. På om myndighetene skal si ja eller om myndighetene skal si nei. Ja til utslipp. Ja til 100 arbeidsplasser. Ja til et annet Kvalsund enn det Marion kjenner. Hvis det skjer? Hvis det skjer, sier Marion. Nei, det tør jeg ikke tenke på. Men skjer det, da håper jeg at aksjonistene kommer hit og lenker seg fast. Og gjør de det, da skal de få bo hos meg, og kaffe skal jeg lage og en varm dusj skal de få og kanskje mere til. Jeg synes jeg skylder henne noe. Hun som ga barndommen min slike myke landinger. Men kan jeg redde en hel fjord for henne? Jeg legger Alta bak meg. Repparfjorden og Kvalsund. Kirka står. Tyskerne brant bygda til aske under krigen, men kirka står igjen. Kanskje går Marion bort til vinduet akkurat nå. Står der og ser ut. Hun som kirka. Oppreist som en fortsettelse. Spaltister i Signert: Karin Abraham, Torgeir Anda, Iwar Arnstad, Ola By Rise, Mona Bjørn, Håkon Bleken, Eva Bratholm, Gøril Forbord, Heidi Fossland, Lars Haltbrekken, Johan O. Jensen, Daniel Johansen, Ørjan Greiff Johnsen, Mihriban Kizilirmak, Per Edgar Kokkvold, Tor Langbach, Beate Lerdahl, Anna Lian, Kari Løvendahl Mogstad, Tale Næss, Fredrik Skagen, Oddveig Storstad, Morten Strøksnes, Steinar Westin.