Kobber Gruver og barnehagetanter / Opinion on sea tailings

38
Tirsdag 17. november 2015
MENINGER
Tone Sofie Aglen
Politisk redaktør
[email protected]
Hvis det blir gitt tillatelse til gruvedrift i Kvalsund i Finnmark vil selskapet Nussir bruke Repparfjorden til deponi av gruveslam. Foto: ALLAN KLO, NTB Scanpix
Jeg er på vei til Finnmark. Det er ni år siden sist. Den gang hoppet jeg av bussen i Kvalsund for
å besøke den gamle barnehagetanta mi, Marion. Hun var flyttet tilbake til stedet familien hennes kom
fra. Til et lite malingsslitt hus som bød på varme i stua og gammelsteik i ovnen.
Kirker, kobbergruver og barnehagetanter
Signert
Tale
Næss
Forfatter
Det var seint i april. Isen gikk
på fjorden, det var kaffe i koppene, og det eneste hun hadde å
klage over var at det ble lite søvn
for tida: - Det e sånt leven. Spurvan de pule og pule i ventilene.
Nå er det november. Stivspeika jord og lavt skydekke.
Jeg skal ikke til Kvalsund
denne gangen. Jeg skal til Vadsø.
Ikke nødvendigvis lenger nord,
men definitivt lenger øst. Allikevel tenker jeg på Marion i det jeg
flyr inn over Altafjorden. Jeg
tenker på Marion og på isen
som var i ferd med å gå på
Repparfjorden. Fjorden det
strides om fordi gruveselskapet
Nussir vil ha tillatelse til å slippe
slam fra sin planlagte gruvedrift
ut i den. Jeg tenker på Ulveryggen, fjellryggen som ligger
425 meter over havet sør for
fjorden, og der en mann kalt
Monsen oppdaget malm en gang
ved forrige århundreskifte.
Det har vært gruvedrift i Finnmark siden tidlig 1800-tall. I
Kåfjord utvant man kopper. I
Sør-Varanger jern. I Alta skifer
og i Tana drev Elkem med
kvartsitt.
Det var dagbrudd på Ulveryggen på 70-tallet. Nå skal
gruven drives igjen, og utslippene vil følge laksevassdraget,
Repparvassdraget, ned til
fjorden. Selskapet mener de vil
kunne skape et hundretalls
arbeidsplasser. Naturvernorganisasjoner mener utslippene vil ødelegge livet i fjorden.
For meg er dette Marions fjord.
Marion er ingen hvem som helst.
Hun har løftet meg opp, bysset
meg i søvn, gjort barnehagehverdagen til et sted for omsorg,
fortellinger, myke landinger,
hender å holde. Endelig har hun
kommet hjem. Her har hun
stolen hun liker å sitte i, en fjord
å hvile øynene på. Et liv som
«Selskapet mener de
vil kunne skape et
hundretalls
arbeidsplasser.
Naturvernorganisasjoner
mener utslippene vil
ødelegge livet i
fjorden.»
handler om likevekt.
- De sa til meg at i Kvalsund
kan man ikke bo. Der skjer det
ingen verdens ting - så dit flyttet
jeg, har hun sagt. Men slik ble
det ikke. Nå har hun orkesterplass til nordområdesatsninga
og alt den fører med seg.
Hun er ikke lenger en langhåret
20-åring med myke trekk og
gule slengbukser. Hun er en
godt voksen dame med en godt
voksen dames tanker og en godt
voksen dames erfaringer.
Egentlig er hun ferdig med å
kjempe. Hun vil bare ha fortsettelser. Hun vil ta båten utpå,
slippe snøret i fjorden. I en rein
fjord. En fjord som månen skal
skinne på.
I disse dager går hun rundt og
venter på avgjørelsen. På om
myndighetene skal si ja eller om
myndighetene skal si nei. Ja til
utslipp. Ja til 100 arbeidsplasser.
Ja til et annet Kvalsund enn det
Marion kjenner.
Hvis det skjer? Hvis det skjer,
sier Marion. Nei, det tør jeg ikke
tenke på. Men skjer det, da
håper jeg at aksjonistene
kommer hit og lenker seg fast.
Og gjør de det, da skal de få bo
hos meg, og kaffe skal jeg lage og
en varm dusj skal de få og
kanskje mere til.
Jeg synes jeg skylder henne
noe. Hun som ga barndommen
min slike myke landinger. Men
kan jeg redde en hel fjord for
henne?
Jeg legger Alta bak meg. Repparfjorden og Kvalsund. Kirka
står. Tyskerne brant bygda til
aske under krigen, men kirka
står igjen. Kanskje går Marion
bort til vinduet akkurat nå. Står
der og ser ut. Hun som kirka.
Oppreist som en fortsettelse.
Spaltister i Signert: Karin Abraham, Torgeir Anda, Iwar Arnstad, Ola By Rise, Mona Bjørn, Håkon Bleken, Eva Bratholm, Gøril Forbord, Heidi Fossland, Lars Haltbrekken, Johan O. Jensen,
Daniel Johansen, Ørjan Greiff Johnsen, Mihriban Kizilirmak, Per Edgar Kokkvold, Tor Langbach, Beate Lerdahl, Anna Lian, Kari Løvendahl Mogstad, Tale Næss, Fredrik Skagen, Oddveig Storstad,
Morten Strøksnes, Steinar Westin.