I en hage av minner vi møtes hver dag
Til minne om Yvonne L Torsvik
Petunia
Cathrine Torsvik
Petunia var den vakreste blomsten av alle.
Hun stod stolt med sin krage og viste sin flotte farge.
Petunia hadde to små barn som vokste på hennes stilk.
En natt kom frosten og ødela
Petunias vakre blader.
Hun ble sliten i stilken,
og falt mot den kalde bakken.
Neste dag kom en liten jente og fikk øye på Petunia.
Jenta syntes Petunia var så vakker,
at hun bare måtte plukke henne opp.
Petunia følte et rykk gjennom seg,
pusten hennes forsvant.
Nå hadde hun ikke vondt i de visne
bladene sine lengre.
Jenta la Petunia i en kurv med like vakre blomster,
og gikk sin vei.
Vondt, sa det ene barnet og pekte på hjertet sitt.
Petunias to små, kunne ikke forstå.
Hvorfor måtte mamma gå?
Tomt, sa den minste og pekte på stilken der
Petunia en gang hadde stått.
Deres blader fikk stilker som stål.
Men smerten stakk ennå som en nål.
Hvorfor måtte mamma gå? Spurte de to små.
Solen svarte “Hun har det bedre nå.”
Neste dag hadde de minnestund for Petunia.
En tåre trillet ned på den eldstes blad
Det var en tåre som trillet for å ta et siste farvel,
ned på hennes høyre blad, endte tåren.
Den minste så på tåren,
den var som en stjerne fra himmelen.
En vakker stjerne som aldri burde forsvinne
men som til slutt ble borte,
slik som Petunia gjorde.
Men selv om tåren forsvant, ville de alltid huske
øyeblikket da den var der,
som med mammaen sin.
Den lille snudde seg mot stilken og sa: Alle har
en de aldri glemmer, uforglemmelig kalles det.
Du er det for meg,
du vil alltid ha en plass i mitt hjerte mamma.
Vondt, sa barnet og pekte på hjertet.
Takk for støtte!