1. No category

Elises familie
Elise Aune (22) mistet pappa i selvmord og mamma i kreft. Nå er hun mor for lillebroren Kevin
på 13 år.
Av Marit Sunnanå Aalrust, Marte Vike Arnesen (foto) 11. januar 2015
Elise Aune starter motoren. Svinger bilen med
lillebroren Kevin og samboeren Michael ut fra
parkeringsplassen ved kirkegården på
Skedsmokorset, og forlater graven og lyset de tente. I
rolige blaff skinner det mot engelen hun satte ned,
mot støtten med den lange teksten og i midten av alle
bokstavene: «Du og jeg pappa».
Det var de to. Hun og faren. Elise bodde hos ham fra
hun var elleve. Skrev ordene på bursdagskort eller til
farsdagen - han hadde bare henne.
Så kom sommeren for seks år siden, da han tok livet
sitt.
- Før syntes jeg det var rart nok å gå til én grav, sier
Elise.
- Nå besøker vi nesten alltid begge to.
De er fremme ved gravlunden på Høybråten.
Halvbroren Kevin løper foran henne nedover
gressbakken. Snart ser de benken de spiste is på i
sommer. Snart ser de korset med navnet til moren.
På mobilen har de tullebilder fra andre ganger de har
vært der - for slik var hun, Marianne Elman Hansen.
Latter hele tiden. I januar i fjor døde hun av kreft.
BEGYNNELSEN: Elise på tur sammen med moren og faren i sitt første
leveår. Foreldrene flyttet fra hverandre noen år senere. Foto: Privat
Dagliglivet uten foreldre
- Hei Kevin!
Det er hverdag i den nye leiligheten på Lindeberg. Elise
sitter i sofaen med utsikt mot hoppbakken bak. Broren
svarer ikke, hun hører bare dunket av en tung sekk mot
gulvet i gangen, før han stikker hodet fram i
døråpningen og ser andpustent på henne.
- Sliten?, spør hun, og Kevin nikker mens han vrir av seg
jakken og henger opp capsen.
Michael er på jobb. Det var han som sa det for noen
dager siden, da Kevin sto karslig på stuegulvet med
hendene i bukselommen og hevede skuldre - at moren antagelig hadde gått rett forbi ham på gaten. «Så mye har du
forandret deg det siste året», sa han. «Ja», bekreftet Elise. «Hun hadde nok ikke kjent deg igjen.» Hun sa det stolt, ikke
trist: «En ordentlig kjekk gutt er du blitt».
- Vi sykla opp til Mariholtet i gymmen, forklarer Kevin fra døråpningen.
- Jeg kan ikke føle beina mine.
- Såpass. Skal du dusje, eller?
- Ja, få vekk svetten.
- Ok, da sitter vi bare her og prater litt. Det er yoghurt i kjøleskapet hvis du er veldig sulten, så begynner jeg snart med
middagen. Du får lov til å spille litt før lekser hvis du vil.
- Halleluja, svarer Kevin og lukker badedøren.
- Hvor var vi?, spør Elise.
SØSKENKJÆRLIGHET: Det var aldri noe alternativ for Elise.
Da moren deres døde i januar i fjor, begynte storesøsterens
kamp for å få omsorgsretten for lillebroren Kevin. Nå er de en
liten familie på tre. Hun og han, og samboeren til Elise –
Michael. Foto: Marte Vike Arnesen
Følger opp lillebror
Elises ansvar er stort nå: Middager, leksehjelp,
foreldremøter, grenser, regler, støtte,
kjærlighet, tradisjoner, ferier. Med god hjelp av
kjæresten Michael skal hun føre Kevin trygt
inn i voksenlivet.
Den unge familien har støttespillere rundt seg.
Annenhver helg og i ferier er Kevin hos
storesøster Sandra Elmann Larsen. Familien
har opprettet et utdanningsfond for Kevin,
hvor det jevnlig settes inn penger. Kevin har
også litt kontakt med sin biologiske pappa .
Men aller mest er det bare de tre: Elise, Kevin
og Michael, på Lindeberg i Oslo.
Denne høsten meldte Michael Elise på i VGs og
TVNorges kåring av norske helter. Han fortalte
hvordan kjæresten midt oppe i sorgen etter moren kjempet for omsorgsretten for Kevin. «Hun har endret ungdomslivet til
et totalt voksenliv som en slags mamma for sin lillebror» skrev han. «Så for både meg og han så er hun en helt, og hun har
absolutt satset alt for å utrette det hun ønsket!».
Taklet sorgen med musikk
Elise var fire år da foreldre skilte lag, hun skulle være nær dem hele livet. Å dra på kino med faren en lørdagskveld selv om
hun var 15, var helt naturlig. Hun likte bare å henge med ham. Han lærte henne å spille gitar, de sang deLillos, reiste på
bilturer sammen. Begge gledet seg til hun ble 18 år og kunne være med på konserter.
Da faren døde var han bare 37. Under det mørke håret, bak det høyre øret, har Elise tatovert en note og en stjerne til minne
om ham.
- Fordi han lærte meg så mye, sier hun.
- Han var typen som uansett hva han sa, ga meg følelsen av at det lå en læring i det. Mye av sorgen etter pappa taklet jeg
med musikk.
Sommeren Elise gikk ut av tiendeklasse, var hun og Kevin sammen med moren på ferieøya Ibiza. Det var sommerlykke, sol
og bading, og hun ville ringe til faren og fortelle hvordan de hadde det. Han svarte ikke. Elise stusset ikke før timene gikk
og han ikke ringte tilbake. Hun ringte igjen, og igjen og igjen, og til slutt begynte hun å ringe andre. Hun fikk vite at han
hadde tatt seg noen dager fri fra jobben.
De står på kjøkkenet i ferieleiligheten da moren får en telefon: Elise ser moren falle sammen på gulvet. Hun skjønner at det
forferdeligste har skjedd.
- Hele kroppen gikk inn i et sjokk. Jeg husker veldig lite. Mamma var fra seg, men jeg viste ingen følelser.
SISTE HVILESTED: Her er Elises far gravlagt. Foto: Marte Vike Arnesen
Fikk ingen forklaring
Det var da de kom hjem at de fikk beskjeden: Det var ingen
ulykke, ikke et drap eller noe av det Elise hadde tenkt:
Faren hadde selv bestemt at livet var over.
- For meg kunne det ikke stemme. Pappa drev ulike
firmaer, han var utdannet sykepleier, han var alltid veldig
ressurssterk og flink. Han hadde aldri vist at han hadde
problemer eller at han slet.
Elise har heller aldri fått noen forklaring på hvorfor han
valgte å gå ut av livet, men i lappen han skrev, sto det at
hun ikke kunne ha gjort noe for å forhindre ham.
- Det tok tid før jeg kunne godta det. Det er så mange fordommer forbundet med et selvmord. Selv på butikken kom folk og
spurte og gravde. Da ble jeg bare sinna.
Elise hadde aldri vært i en begravelse før hun så farens kiste i kirkerommet.
- Tre uker etter skulle jeg begynne på videregående. Jeg husker jeg syntes det var så godt at pappa hadde fått melding om
at jeg kom inn på førstevalget mitt før han døde. At han visste det.
FAREN: Runar M. Aune valgte selv å avslutte livet. Elise har aldri klandret ham for
det. Foto: Privat
Fullførte med toppkarakterer
Slik hun husker det nå hadde hun to valg: Grave seg ned eller
satse alt på å gjennomføre.
- Selv om pappa ikke var der, ville jeg ikke skuffe ham. Jeg satte
meg klare mål: Nå skal jeg få meg en utdannelse. Jeg skal ha et
bra liv. Det ble et push andre 15-åringer jeg kjente ikke hadde i
det hele tatt. Jeg hadde planlagt fremtiden min.
På hudpleielinjen gikk hun ut med best karakterer. Tre måneder
senere, 18 år gammel, startet hun egen bedrift med to andre.
Spa på Ullevål pasienthotell. Noe annet enn å drive for seg selv
var uaktuelt.
- Er du sint på faren din?
- Det har folk spurt meg mye om. «Tenk at han kunne forlate
deg». Da pleier jeg å si at vi kjente hverandre så godt og hadde
et så godt forhold at hvis han følte dette var det beste for ham,
så var det det, og det må jeg leve med. Jeg har aldri vært sinna.
Jeg har syntes det har vært urettferdig.
KJØKKENHJELP: Mens Elise forbereder middag mens Kevin gjør lekser. Skole og klassekameraters
foreldre er behjelpelige når de står fast. De har alltid noen å kontakte. Foto: Marte Vike Arnesen
Tok seg av sin syke mor
Kevin er ute av dusjen. Han har funnet naturfagsboken - det handler om tid,
masse og volum. Elise står over ham med stekespaden i hånden. Er det
matematikk på lekseplanen hender det de går over gangen og banker på
døren til alenefaren som bor der. Eller de ringer andre foreldre, det er
mange som vil hjelpe.
- Da skriver du notater mens du leser, sier Elise mens laks putrer i
wokpannen og Kevin, veldig tregt, finner fram skriveboken.
På tavlen ved kjøkkenbordet står det «Gratulerer med dagen verdens beste mamma. 50 år». Planen var at Kevin, Elise,
storesøsteren og moren skulle feire med en reise til Italia. Men moren ble bare 49 og et halvt år. Da kreften rammet i mai
2013, la Elise ned sin del av spa-avdelingen og ble pleier for moren på fulltid. Elise var vant til å hjelpe til, moren hadde
vært mye syk med kols og astma opp gjennom oppveksten.
Men få andre visste hva som skjedde i leiligheten på Lindeberg den første tiden etter kreftdiagnosen. Moren ville ha det
slik, hun hadde alltid klart seg selv, det skulle hun nå også, sa hun. Så startet berg- og dalbanen av gode og dårlige nyheter.
De siste ukene bodde Elise og moren sammen på sykehuset.
Den siste dagen
Dagen hun døde - 24 dager inn i januar - var den nærmeste familien tilkalt. Det hadde de vært noen ganger tidligere også,
så plutselig kviknet hun til, så på dem og begynte å le - hva gjorde de der? Våket de over henne? Det var som om de nesten
ventet på latteren denne dagen også. Noen gikk ut av rommet for en kaffepause. Bare Elise, storesøsteren og tanten ble
igjen. Da trakk Marianne Elman Hansen sitt siste drag av luft. Elise skrek og skrek og skrek.
- Du kan forberede deg så mye du vil, men når noen dør er det likevel umulig å si hvordan du reagerer, sier Elise.
- Mamma og pappa - det var helt forskjellige dødsfall. Ett hvor jeg visste hva som ville skje, ett hvor jeg var helt i sjokk.
Ingenting ble sånn jeg hadde trodd det ville bli.
Etter noen timer var det bare dem igjen på rommet, Elise, Kevin og Michael. Da kom det opplagte spørsmålet, som ingen
hadde rukket å tenke på: Hva nå?
Kevin skulle bli hos Elise
- Hvor lenge skal vi bli her, i noen minutter, i to timer, hva er normalt? Hva burde jeg gjøre? Syke- pleierne sa bare: Ta den
tiden du trenger. Så kjente jeg «nå må vi bare komme oss hjem», og da husket vi: Vi har ikke mat. Plutselig sto vi på Rimi,
som om alt var greit. Hjem og steke pizza, liksom. Det var veldig merkelig, så mye enklere om noen bare kunne gitt meg en
fasit. Det var mamma jeg var vant med å snu meg til. Nå er det jeg som har overtatt de rollene. Jeg kunne ikke tenke på
meg selv, men på hvordan det ble best for Kevin.
Moren hadde skrevet en viljeserklæring: At Kevin skulle bli hos Elise, men ingenting var avgjort.
- Skulle jeg miste ham også, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det var en tøff tid. Jeg følte ikke at jeg kunne sette meg ned og
kjenne på følelsene. Jeg måtte være kjempesterk, ordne alt det praktiske, kunne ikke legge meg ned en eneste dag. Selv om
man føler seg sterk, har man jo behov for det også, bare gråte og være sårbar.
Omsorgssaken fikk for retten i juni. Fra å være hennes verste timer, ble de til hennes beste.
- Alle sa det samme. Det var ingen som var i tvil om at jeg skulle ha Kevin.
MORENS GRAV: Et hvitt kors står fortsatt på morens grav på Høybråten. Gravstein er
kostbart og et uoppgjort bo har gjort det trangt for søsknene økonomisk. – Det er vanskelig
når det kommer på toppen av alt annet, sier Elise. Foto: Marte Vike Arnesen
Har satt ned egne regler
Elise hadde klare tanker om barneoppdragelse, men ringte rundt til
venner og kjente for å forsikre seg: Hva er passende leggetid, hva med
søtsaker, tid til Playstation? Nå råder tydelige regler på Lindeberg.
- Hvis Kevin ikke hadde vist respekt for meg, hadde dette aldri gått.
Det vet Kevin. Han prøver seg jo av og til, men det gjør alle ungdommer. For noen uker siden hadde han gjort noe som ikke
var greit. Da kom han og la joysticken til Playstation på stuebordet. «Jeg vet dere kommer til å ta den uansett», sa han.
Elise smiler. Hun er blitt mer lik moren, sier Kevin. Men hun er strengere på leggetider.
- Jeg må i seng klokken ti. Det er egentlig en helt grei leggetid.
- Dette er det livet jeg vil leve
Det ringer på døren. Kevin spretter opp fra leksebøkene og åpner. Snart står Michael og lener seg mot kjøkkenbenken.
Puster ut etter en lang dag på jobb. Folk rundt dem kan spørre: Hva med dere, hva med ungdomstiden? Men Elise er ikke
så redd for den. Hun og Michael er med venner, drar på fest eller pleier hverandre når Kevin er hos søsteren.
- Vi får litt av begge deler, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, sier Elise.
- Dette er det livet jeg vil leve. Jeg har foreldreretten for lillebroren min. Det er jeg veldig stolt av!
Elise trodde Kevin skulle bli flau når hun og Michael står vakt eller selger brus på ungdomsdiskoen, men hun ser at han
snarere er stolt, at han vil ha dem der. Elise er til og med FAU-representant.
- Jeg føler på en måte at jeg må prestere over gjennomsnittet. At hvis noe går galt vil de se på hele situasjonen og at det
mye raskere blir stilt spørsmål til om jeg er skikket til å ha ham. Men jeg begynner å bli tryggere på det nå. Jeg vet at jeg
beviser at jeg kan.
FAMILIE PÅ TRE: – For Michael er det et valg å leve i denne situasjonen. Det er veldig
beundringsverdig, sier Elise om samboeren som sammen med lillebroren utgjør hennes
nærmeste familie. Foto: Marte Vike Arnesen
Bruker mye tid sammen
Nyttårsaften feiret den unge familien sammen, hjemme. Venner var
invitert over, men hadde fått klar beskjed på forhånd: Kevin skal
være med, det blir en rolig middag og feiring.
- Jeg synes det er så godt å se hvor bra vennene våre har taklet
dette. Når man ikke har familie, blir venner veldig viktig. Kevin
kaller flere av dem bare for tante og onkel.
Den første tiden etter at moren døde, orket ikke Kevin å høre ordet
«mamma». Nå er søsknene åpne om alt. Han går i sorgterapi på Ahus, sykehuset moren var innlagt på. Der finnes det personell Elise
kan ringe når hun vil. Stille spørsmål eller bare snakke om hvordan
det går.
Hun hjelper dem også, holder foredrag for sykehusansatte om hvordan det er å være pårørende. Mest av alt hadde hun
trengt noen som hadde gått igjennom det samme som dem, som kunne si: Dere vil klare det. Ordene Elise føler hun selv
kan si nå, selv om utfordringene fortsatt er mange.
Pengene er få og de vet ikke om de kan bli i leiligheten på Lindeberg etter at boet er gjort opp, og dagene - de vil fortsette å
være uforutsigbare. Noen er tunge og vanskelige, andre er fylt med boblende glede.
- Og ingenting er mer riktig enn det andre. Det er viktig for meg å vise Kevin også, sier Elise.
- Uansett hva som skjer i fremtiden, det viktigste at vi tre får bo sammen.