1. No category

byrom
en fotografisk fortolkning av byen ved vannet
Elin Andreassen - Alex Booker - Dag-Arve Forbergskog
en blå tråd
en blå tråd
Utstillingen er utarbeidet i samarbeid med Trondhjems Kunstforening
med støtte fra prosjektene En blå tråd og Fremtidens byer.
Forord
I Trondheim sentrum er vannet stadig nærværende. Nidelva bukter seg stille rundt Midtbyen før den
møter den værharde Trondheimsfjorden i nord. Kanalen ligger som et urbant vannspeil mellom
Midtbyen og Brattøra. De mange broene over elv og kanal er en viktig del av opplevelsen når vi beveger
oss i sentrumsområdene.
I 1993 innbød Trondheim Havn til den nasjonale arkitektkonkurransen ”Byen søker vannet”.
Havnevirksomhet ble flyttet og frigjorde nye areal. Kaikanter og plasser mot vannet kunne åpnes for
mennesker – for rekreasjon, ferdsel og nye opplevelser.
Arkitektkonkurransen løftet mange ideer om vannets roller. Siden har også mye skjedd –
utvikling av Brattøra, opprusting av allmenninger, pumpestasjoner, fiskehall. Men likevel også
en stillhet. Noe uuttalt eller uforløst?
Vinteren 2013-14 startet byplankontoret arbeidet med en byromstrategi. I den sammenheng inviterte vi
tre billedkunstnere til å gi oss et ærlig portrett av byrommene ved vannet. Det resulterte i tre bildeserier
som på ulike vis tematiserer og stiller nye spørsmål. For hva er egentlig byrommene ved vannet i dag?
Og hva vil vi at de skal være i fremtiden?
Fotografiene står som et blikk utenfra inn i en byutviklingsprosess. Materialet er kjøpt inn som en del av
kommunens kunstsamling.
Takk til Elin Andreassen, Alex Booker og Dag-Arve Forbergskog for et godt samarbeid!
Einar Aassved Hansen
Kommunaldirektør
Margrethe Aas
Prosjektleder byromstrategi
Night Drifting
Alex Booker
You darkness, whence my lineage came,
I love you more than that bright flame
by which the world is limited,
its shine being shed
only on some Where
outside of which no creature knows it´s there.
Darkness enfolds, through, all things utterly:
figures and flames, dumb creatures and me,
grasps unwithstood
all men, all mights –
And, all unknown, some great force could
be stirring within my neighbourhood.
I believe in nights.
Rainer Maria Rilke
10th stanza of The Book Of Hours (1905)
To photograph by night is to endeavour to know, but to know differently; or rather perhaps to know
another side of what is known, to see a state of other partly obscured by, or suppressed by,
analytics. It is to seek a return to a more bodily sensing, to feel into the space and place that part of
an understanding that is bleached away by the ordinary light of day. There is to be uncovered a kind
of autonomic self-suspicion in being in a place at a time that one would not normally be, acting at
a time one would not normally act. A transgressive discomfort and a sense of exposure; “the night
has a thousand eyes” the darkness is gendered, its space is paradoxically both immeasurable;
in that distances no longer fixable become immensities; Intimate; in that only the near is tangible.
“Its space is both tight and nonetheless boundless” in the words of Norberg–Schulz.
We understand space and place through multiple strategies, embodied through phenomenology,
a culture of experience, and through a culture of abstractions. In his book The Production of Space
Henri Lefèbvre defines these overlapping modalities as the opposition between our conception of
space –mental, geometric and abstract – and our perception of space – concrete, material and
physical. Concrete space is the space of gestures and journeys, of the body and memory,
of symbols and sense. This concrete content, of time inscribed in a space, is misunderstood by
reflexive thought, which instead resorts to the abstract space of vision, of geometry. Abstract space
is measurable. Abstracted space is the technocratic plan and analysis and makes space available for
planners as “the place of their future exploits, the terrain of their victories” and as such the
alienation of the human belonging. This crisis ‘springs from a strange kind of excess: a rage for
measurement and calculation’; qualified space is replaced by quantified space, the space of
capital´s potential for alienation. According to Lefèbvre in order to resist this instrumentalisation
space needs to be understood as both a mental and material construct, part in nature and part in
abstraction, and of necessity mediated by living in, understood and constructed from being in,
so that we may find a unity between the physical, the mental and the social. The non-instrumental
aspect of space must be explored, its qualities unfolded.
“He walked with equipoise, possibly in either city. Schrödinger’s pedestrian.”
China Miéville
How do we know a city? How can we know the interactions of all it´s qualities, which parts of the
flux do we measure and in measuring omit a valid essence? In Miéville´s novel The City &
The City there are two divergent nations super-imposed onto a patchwork of partially overlapping
urban spaces where in order to exist each must un-see the other. Within the gaps of what it is
permitted to perceive arise rumours of a third older city-state enfolded into the urban fabric.
Miéville´s artifice provides a provocative metaphor for our condition in the face of the web of
diversely legislated territories that constitute post-modern space. A space where the private, the
public and the commercial are in flux, fuse indistinctly, or present as patch works of uncertain
authority in which our status may shift unpredictably between that of resident, client, customer,
transgressor and the object of surveillance.
The sudden change of ambiance in a street within the space of a few meters; the evident division of
a city into zones of distinct psychic atmospheres; the path of least resistance which is
automatically followed in aimless strolls…. The appealing or repelling character of certain places
— these phenomena all seem to be neglected…
Guy Debord.
In Debord´s situationist approach the idle privilege of Poe´s and Baudelaire´s Parisian flaneur
transforms from privileged surrealist gesture and moves towards a methodology of interventionist
political understanding aimed at exposing and activating, and being activated by, the city’s
subconscious. It becomes a method towards navigating the uncertain forces that influence our
asymmetric focus in the market driven speed of the spectacular. The spectacular infuses and
permeates the normal in it´s multi-layered sensory and physical assault on space. There arise
vortices and eddies of partial absence, of un-focus – spaces of territorial uncertainty that exist with
indistinct authority between the public and the private.
There seems to be a shimmering stutter of objects that evolve or dissolve at variable speeds.
Sudden arrivals and sudden disappearances, all embedded in indeterminably slow drifts of rise and
decline. The old is suddenly gone, the new appears as if overnight, every vista seems imminent
with change. Every space and place is a multitude, a simultaneous chimeric body of the historic,
the quotidian and an atmosphere of potential that veers from comfortable indifference to a
heightened existential anxiety. We may have perhaps the sense that we are threatened by a
persistent liminal state, caught in Miéville´s city as “Schrödinger’s pedestrian” and with a sense
that Debord´s psychogeography risks leading us only to a state where “Deep inside the town there
open up, so to speak, double streets, doppelganger streets, mendacious and delusive streets.”
Bruno Schulz.
In the “Ister” lectures on the poetic works of Hölderlin, Heidegger points to how we may be seen to
occupy the status of the uncanny (unheimlich) estranged from what we sense as a larger
framework, the “some great force” of Rilke’s poem, be it an indeterminate sense of imminence or
alienation in the political sense. We are perhaps never quite at home, and as such, outside the
quotidian realm the uncanny may be triggered as much by a sense of a displaced self as it is
signalled by indistinct place. For Heidegger it is the poet who creates the place of being by raising
the uncanny to the surface. By confronting the immensity of absence, poetry reveals aspects of
being that cannot otherwise be revealed by measurement.
The photographs in Night Drifting are situated as an approach to this, as an interpretive spatial and
temporal documentary portrait of the city´s topologies and atmospheres that reaches beyond the
picturesque and towards the half-seen, the un-seen and the passed-by “wanderings that express not
subordination to randomness but complete insubordination to habitual influences” Guy Debord.
Sources:
Rainer Maria Rilke, Selected Works II Poetry. Translated J.B. Leishman.
The night has a thousand eyes;- Bobby Vee 1962 -Words and Music by Benjamin Weisman, Dorothy Wayne and
Marilynn Garrett.
Nightlands; Nordic Building. Christian Norberg-Schulz. MIT 1969
Understanding Henri Lefèbvre, Theory and the Possible. Stuart Elden. Continuum 2004.
The Production of Space, Henri Lefèbvre. Donald Nicholson-Smith trans., Oxford: Basil Blackwell. Originally published
1974
China Miéville; The City & the City, Macmillan 2009
Guy Debord. Introduction to a critique of urban geography. Levres Nues #6. 1955. Source; Situationist International
Online. Trans. Ken Knabb
Bruno Schulz, The Cinnamon Shops and Other Stories, 1934 (MacGibbon & Kee, 1963)
Martin Heidegger, Hölderlin’s Hymn “The Ister” translated by William McNeill and Julia Davis, Studies in Continental
Thought (Bloomington: Indiana university Press, 1996)
silent power (royal garden)
Elin Andreassen
Bjørnen i Royal Garden har flyttet til forretningsbygget Strandveien førtitre. Her har den
fått plass i foajeen og står med nyfarget pels, omtrent slik pelsen glødet den vårdagen for
tolv år siden da Ole T. Bjørnevik traff han med ei kule i brystet. Fire meter langt var
skinnet den gang det ennå hang varmt fra et tre i Kamchatkas ville fjell. Bjørnens ansikt er
nysminket. Det glinser i spytt på underleppa. Jeg er ikke forberedt på å se han sånn. Så fin.
Sist jeg så han sto han støvete, blek og glemt på sokkel i Royal Garden. Jeg likte at han sto
der. En evig speidende bjørn i åttitallsjungelen.
Jeg sitter sammen med Bjørnevik på kontoret hans i Strandveien og ser hvordan han
forsvinner innover i minnene når han forteller om jakten, om snøkledde fjelltopper,
vandringer på morgenskare og bjørnens fråtsing i de rike lakseelvene. Jeg liker å høre
Bjørnevik fortelle, merker jeg. Bjørnen befinner seg på Safari Club International (SCI)
Top Ten liste over største felte bjørner i verden. Dette forteller Bjørnevik i en bisetning når
vi har sittet en stund, kjapt så jeg nesten ikke hører det. Og da forstår jeg hvorfor
messingplaketten ved siden av bjørnen er blitt så nøktern, kun saklige fakta om jeger, sted,
dato, skallemål, guide og taxidermist.
Bjørnevik er medeier i Royal Garden, og dette er grunnen til at bjørnen dukket opp blant
kaktuser, fikenplanter og yukkapalmer i hotellets glassbrygge i totusenogtre. Lenge var
bjørnen i jungelen et yndet fotomotiv. Men jeg tror det må ha vært få av byens folk som så
bjørnen den siste tiden i Royal Garden. Åttitallsperlene ved Nidelven, Oasen og
Safarien, var ikke lenger stedet man møttes over kakebuffeten i helgene. Jeg har hørt at
kakene under palmene var et makelaust syn. Pyntet med eksotiske frukter på marsipan og
luftige kremlag. De gangene jeg var innom etter totusenogelleve satt jeg som regel alene
i Safarien, selv på en lørdagformiddag. Jeg likte å sitte i de bløte brune skinnmøblene å se
båtene på elva, over mot beste tomta i byen. Og på bilene som kjørte forbi i Bryggegaten.
Byen kom så tett på her inne og det luktet av jord og varme, som en disig dag i Syden.
Kaffekannen kjøpte jeg med fra baren i andre enden av hotellet. Safarien ble ett av mine
kafékontor og jeg tenkte ofte på hvorfor dette rause stedet midt i byen ble glemt. Når jeg
spurte folk om Royal Garden, var historien den samme. De gikk hit på åtti og nittitallet.
Og så sluttet de å gå hit. En venn husker at hun spiste sin første restaurantgrillkylling her
med sin mor og tante. For meg var det konsertene på kveldstid som trakk da jeg kom til
byen i totusen. Det skulle ta elleve år før jeg oppdaget at Royal Garden også hadde luftige
parker under tak.
Safarien og Oasen var altså havnet i bakevja. Hvorfor det skjedde vet jeg lite om. Egentlig
ingenting. Jeg har tenkt mer på det rare i at glassbryggene så lenge lå stille og forlatt med
fineste utsikt til elva, mens man samtidig diskuterte hvordan byen kunne åpnes mot elva.
Per Knudsen, en av arkitektene som tegnet Royal Garden, forteller meg om tanken bak
Safarien og Oasen. De var tenkt som grønne lunger. Ved å legge høye glassbrygger mellom
hotellbryggene kunne overnattingsgjestene nyte synet av frodige planter fra vinduet sitt, og
høre surret av byens folk som kom og gikk. Å finne gode forbindelser mellom by, folk og
elva var like aktuelt på åttitallet som i dag.
Nå er Royal Garden renovert. Utvendig skinner hotellet i opprinnelig prakt. Byen har fått
nok en topp restaurant. Gamle gulv og vegger er begravd under sement og tidsriktig
keramisk flis. Oasen er vekk. Åttitallet er ugjenkallelig borte. I Safarien kan man ennå gå
på pent slitte steinheller fra nittenåttifire. Det gir en museal stemning å komme inn hit nå,
kjenner jeg. Gamle palmer beskjæres og tynnes. Mange planter er fjernet. Er det de peneste
som får stå igjen? Kommer det nye til? I stammene står navn på kjærestepar som forlengst
er gift, og kanskje skilt. kommer de hit og minnes den gangen de nøt paraplydrinker under
palmene her? Sporene etter varsomme gartnerfingre er et rørende syn. Gjennom tretti år er
jungelens vilje respektert. Plantene er støttet opp med ståltrådbarduner og oppklipte
gummislanger som beskyttelse for de skjøre grenene.
Allmenninger
Dag-Arve Forbergskog
Vestre kanalkai
Gamle bybro
Krigsseilersplassen
Ravnkloa
Bakke bro
Brattøra
Trondhjems Kunstforening, 19.3.-3.5.2015