Hundehelse Spalten skrives av veterinærene ved Nannestad- og Gjerdrum Dyreklinikk: Merete Stai, Linda Haukenes, Camilla Larsen, Synnøve Glavin Silkoset, Ina Nelson (denne utgaven) og Svein Stueland Fransk hjerteorm – en voksende sykdom Mikroskopbildet under viser en angiostrongylus vasorum (L1) funnet i avføring på en hund. Foto: Bayer Fransk hjerteorm er gradvis blitt mer vanlig i Europa, men er ennå ikke påvist i Norge. Økt bevegelse av dyr, og økt kontakt mellom dyrelivet og urbane miljøer, er antakeligvis den største årsaken til spredningen. F ransk hjerteorm er en parasittisk lungeorm, kalt Angiostrongylus vasorum, som hos hunder kan forårsake den alvorlige sykdommen angiostrongylosis. En voksen orm lever i hjertet og lungearteriene hos rever og hunder og gir like symptomer som den «ekte» hjerteormen, Dilophilaria, som finnes i tropiske land. Lungeorm/fransk hjerteorm er hva en kan kaller «en voksende» sykdom. Dette betyr at den er blitt gradvis mer vanlig i Europa. Per dags dato har parasitten ikke blitt registrert i Norge, men er blitt påvist hos hund og rødrev i Sverige flere ganger de siste årene og regelmessig i flere områder i Danmark. Det er ikke helt klart hva som har forårsaket denne spredningen, men økt bevegelse av dyr, så vel som økt kontakt mellom dyrelivet og det urbane miljøet er antakeligvis den største årsaken. Angiostrongylus vasorum er en rød, trådaktig nematode på 13-25 mm som lever i lungearterien samt høyre side av hjerte. Naturlig vert er rødreven, men også hunder av 46 hundekjøring 2–2015 alle raser og alder kan bli smittet. Sykdommen smitter derimot ikke over til mennesker. Hvordan hunden blir smittet I motsetning til mange andre sykdommer er fransk hjerteorm ikke smittbar direkte fra hund til hund. Parasitten trenger en mellomvert (sneglen) for å vokse, og det er fra å spise infiserte snegler/snegleslim smitten forekommer. Livssyklusen begynner når larvene (L3) er spist (inntatt) av en hund eller rev (se illustrasjon). Larvene borer seg så gjennom tarmveggen hvor de (i lymfekjertelen) gjennomgår forskjellige larvestadier (L4-L5). Derifra blir larvene dratt videre med blodstrømmen og ender opp på høyre side av hjertet eller i lungearterien. Her blir larvene kjønnsmodne og begynner å produsere egg. Eggene flyter med sirkulasjonen (blodet) til lungene, hvor de klekkes ut til små larver (L1). Hunden hoster opp de smittsomme larvene, for så å svelge de igjen og føre de ut med avføring. Larvene (L1) penetrerer føttene til bløtdyr (primært snegler) og utvikler seg til stadiet L3 og er nå klare til å infisere en ny rev eller hund. Det går ca. 35 dager fra hunden har inntatt larvene til de har boret seg igjennom tarmveggen og ender i hjertet hvor de voksne ormene kan leve og produsere egg i opptil to år. En kan lett tenke at «min hund ikke spiser snegler så da er det ingen fare for smitte», men snegler kan være veldig små. Selv om hunden ikke spiser snegler med vilje, kan de gjøre det tilfeldig ved å spise gress, drikke fra sølepytter/utendørs vannskåler og ved å rote i kratt og lignende. Smitterisikoen er størst for valper og unghunder, ettersom de er mer nysgjerrige, og minker derfor ved alder. Symptomer på hjerteorm Infeksjoner av fransk hjerteorm gir flere generelle symptomer som kan forveksles med andre sykdommer. Som oftest oppdages symptomer i form av hoste, tretthet, nedsatt prestasjonsevne, vekttap, dårlig matlyst, oppkast og diaré. I alvor- lige tilfeller kan hunden utvikle blødningsforstyrrelser som kan vise seg i form av neseblod eller blødningerunder huden. Det er viktig å vite at hunden kan utvikle hvilken som helst kombinasjon av disse symptomene eller ingen av dem! Symptomer kan oppstå så sent som en måned eller to etter smitte. Den kjønnsmodne ormen utskiller ikke sine egg kontinuerlig, og det finnes ikke noe generelt mønster for når og hvor lenge den utskiller egg. Ettersom blodårer blir blokkert av ormer vil hundens immunsystem gradvis bli svekket og nevrologiske problemer vil oppstå. Hunden vil begynne å hoste og ha nedsatt prestasjonsevne hvis ormen tar over. Uten behandling er dødsfall et sannsynlig utfall. Hvordan stille diagnose Kliniske tegn på fransk hjerteorm varierer, derfor kan det å stille en diagnose være vanskelig. En veterinær må som regel benytte flere typer tester for å avgjøre om hunden har lungeorm. Hvis hunden har symptomer på sykdom utfører dyrlegen en grundig klinisk undersøkelse med blodprøver, røntgen og evt. ultralyd. Ved mistanke om fransk hjerteorm blir den primære diagnosen stilt ved at dyrlegen påviser hjerteorm-larver (L1) i hundens avføring med 3 avføringsprøver fra 3 etterfølgende dager. Men selv med infiserte hunder kan undersøkelsen være negativ. Nylig er det kommet en metode for å teste blodet til hunden for parasittens DNA. Hvordan behandle Ved diagnosen fransk hjerteorm, skal hunden behandles med et parasittpreparat. Det finnes ulike preparater en kan bruke, som for øvrig er tilsvarende behandling av bendelorm (for eksempel Milbemax, som gis med 7-dagersintervaller i totalt 4 uker). Veterinæren vil deretter følge opp behandlingen med nye avførings undersøkelser for å forsikre at parasitten er utryddet. Er det mange døde ormer i brystet er det en risiko for allergisk reaksjon og ved alvorlige tilfeller vil støttebehandling være nødvendig. Hvordan er fremtiden for hunden din, hvis den har angiostrongylosis? Hvis ikke forandringene (skadene) i lunger og hjerte er store, er prognosen god, da behandlingen normalt er meget effektiv. Senking av smitterisiko Den mest effektive måten å senke smitterisikoen på er å bryte ormens livssyklus. Det er derfor viktig å unngå at infiserte hunder skiller ut larver som igjen kan infisere snegler. Har hunden vært i områder hvor fransk hjerteorm er utbredt, anbefales det at den blir behandlet med egnet parasittpreparat. Et viktig poeng er å alltid plukke opp hundeavføring for å forhindre smitteoverføring til snegler. I områder med mye rev, og dertil høy smittefare, kan hunden med fordel holdes i bånd. Vær da spesielt oppmerksom på hva den spiser i utsatte områder. I den sammenheng er jevnlige undersøkelser av avføringsprøver fra utsatte smitteområder, samt brukshunder som ofte er eksponert for fuktige naturområder, å anbefale på det sterkeste. H 2–2015 hundekjøring 47