Hold pusten så lenge du kan : roman

Maria Sand
HOLD PUSTEN SÅ LENGE DU KAN
Roman
FORLAGET OKTOBER
2015
MARIA SAND Hold pusten så lenge du kan
© Forlaget Oktober AS, Oslo 2015
Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN
hos OZ Fotosats AS
Tilrettelagt for eBok av eBokNorden, 2015
ISBN 978-82-495-1588-2 (ePub)
ISBN 978-82-495-1558-5 (trykk)
www.oktober.no
Før
Kjersti har blåbærlue. Jeg har jordbærlue. Den klør i panna, og sekken
dunker hardt og skrangler mot ryggen. Nysnø heter det når det snør for
første gang og bakken bare forsvinner under nesa på deg. Ansiktet
kjennes helt annerledes når det blir så kaldt. Haken krymper seg, leppene
blir stive. Og man mister nesten tiden, det blir plutselig mørkere, og
lyktestolpene skrur seg på én etter én. På den andre siden av elven er det
et tre som bøyer seg ut over vannet. Nesten som en bro. Det faller ikke,
det bare strekker seg utover. Kjersti trekker noe opp fra sekken, hun
holder det bak ryggen, det stikker bare så vidt fram.
– Hvilken hånd? spør hun, og hvite skyer kommer ut av munnen
hennes.
– Den, sier jeg og peker.
Kjersti har funnet en død spurv på gata.
– Hvorfor har du lagt den i et syltetøyglass? spør jeg.
– Det heter norgesglass, svarer hun og åpner det. Hun løfter den lille
fuglen ut av glasset og legger den ned på den hvite bakken. Nesten svart
mot det hvite. Jeg ser på endene der nede på vannet.
– De med grønt hode er finest, sier jeg.
Vannet er grumsete. Brunt. Gammelt løv og råtne kvister flyter forbi.
– Lurer på hvor endene blir av når de dør?
– Kanskje de bare synker, svarer Kjersti, men hun ser ikke på meg,
hun ser bare på den lille fuglen som ligger foran føttene hennes. Uten å
leve, uten noe hjerte, like kald som bakken den ligger på. Og jeg får lyst
til å tråkke på den, jeg vet ikke hvorfor, men jeg får så lyst. Hvor hardt
må man tråkke for at den skal knuse? Spre seg utover og ikke ligne noe?
Vi lener oss over rekkverket og kaster fra oss de siste smulene fra
matpakka. Endene kretser omkring dem. Jeg ser ansiktene våre i det
mørke vannet. Kjersti legger spurven tilbake i glasset og stapper det ned
i sekken igjen.
– Hvor fant du den? spør jeg.
– På vei til skolen, svarer hun, og så sier hun at hun skal begrave den
i bakgården, med glasset og alt. Jeg spør om hun skal lage et kors, men
hun bare trekker på skuldrene og tar på seg sekken igjen.
– Se, sier jeg og slipper en klinkekule ned i vannet. Men den synker
så fort og vannet er så grumsete at Kjersti ikke rekker å se den før den
forsvinner i dypet.
– Hva? sier hun. Men det er jo for sent uansett.
– Ingenting, svarer jeg, og angrer på at jeg kastet den fra meg. Det var
jo den fineste jeg hadde. Kjersti ser på klokka si. Hun har klokke.
Armbåndsur. En rød viser og en blå. Pappa har lagd en klokke i papp
med splittbinders så man kan flytte på viserne. Den henger på veggen
ved sengen. Vi øver hver kveld.
Det er blitt ganske mørkt, men snøen lyser opp bakken så det ser ut
som om den er himmelen og himmelen er bakken.
– Alt blir annerledes om vinteren, sier jeg til Kjersti, men hun har
begynt å gå allerede. Jeg følger etter, tar henne igjen. Vi sier ikke noe
mer, vi må ikke alltid si noe. Bare et lite ha det når hun går opp til
venstre og jeg går ned til høyre over trikkeskinnene. Jeg tar to trinn av
gangen opp trappene og lukker døra forsiktig, for pappa skriver om
kveldene og om nettene. Det høres ut som små hakkespettlyder fra
skrivemaskinen på den andre siden av veggen.
– Det blir bare ostesmørbrød i dag, sier mamma. – Pappa glemte å
handle.
Hun prøver å si det sånn at pappa skal høre det, men han bare skriver,
han hører ingenting da.
Under osten ligger en skive ananas. Den er varm og våt, og osten
synker ned i hullet på midten. Jeg tar ketsjup og grillkrydder på og
spiser bare halve. Jeg blir så kvalm av å tenke på den spurven i glasset.
– Når begynner ting å råtne? spør jeg mamma.
– Hvilke ting?
– Ting som har levd.
– Kan du ikke spørre pappa om det, sier hun og skyller av
tallerkenene.
Jeg går inn på rommet og prøver å lese noe. Finner fram Ringenes
herre i bokhylla, men jeg må lese den første setningen om og om igjen,
for jeg glemmer den med en gang, den bare forsvinner i hodet. Jeg setter
to stoler overfor hverandre og henger et ullteppe over. Lager et telt.
Setter meg inni. Tar fram boka igjen, men det er altfor mørkt til å lese
her inne. Jeg legger meg på ryggen, ser taklyset piple inn gjennom
hullene i stoffet. Det drypper fra takrenna utenfor vinduet, snøen smelter
jo allerede. Man må hinke i rute én, to, og tre på paradiset i skolegården,
man får ikke bytte bein, da gjelder det ikke. Man må ikke treffe streken
med steinen, og man må snu i det runde feltet, nummer ni, som er en
halvmåne, og hinke tilbake. Strømpebuksa som stikker under buksene.
Man må bruke strømpebukse under buksene nå, selv om snøen smelter
og det plasker på paradiset så man blir våt nederst på buksebeina. Kjersti
har lest Ringenes herre fire ganger allerede. Hun leser selv, inni seg, hun
beveger ikke på leppene engang. Hun har krøller som stikker fram under
lua. De er stive som stålull. Stålull er det man vasker virkelig skitne
tallerkener med, og gryter. Det er godt å ta på. Mitt hår er langt og flatt
og nesten hvitt. Det rekker snart ned til rumpa.
Mamma står og rører i havregrøten så den ikke brenner seg, mens hun
ser på Dagsrevyen. Så setter hun fram to boller, en til meg og en til seg.
Pappa skal ikke ha. Han jobber så godt for tiden.
– Vi må ikke forstyrre ham, sier mamma og strør sukker på grøten,
det smelter med en gang og blir liggende i kantene. Jeg lager små elver
og bekker. Fjelltopper av grøt. Mamma snakker ikke når hun spiser, hun
bare ser ut av vinduet.
– Skal vi lese neste kapittel i kveld? spør jeg. Mamma setter sin bolle
på kjøkkenbenken og går inn til pappa.
– Kommer snart, sier hun, – bare ta på deg pysjen så lenge. Hun
lukker døra etter seg. Jeg hører at de snakker, men ikke hva de sier. Jeg
smører grøten utover og lager ørken i stedet.
Jeg kjenner det ruglete dynetrekket som er stivt når det er rent, det kiler
mot hårene på beina. Mamma har tatt på seg brillene og funnet fram til
eseløret i boka.
– Skal vi se, hvor var vi.
Jeg hører ikke på hva hun leser, ordene fra boka blander seg sånn
sammen med ordene inne i hodet.
– God natt, sier mamma plutselig og bretter nytt merke i boka. Men
hun lukker ikke døra helt – hun lar den stå på gløtt. Jeg trekker dyna
over hodet og teller til hundre.
– Natta, Alva-mor! roper pappa fra den andre siden av veggen.
Det står ingen i døra og ser på meg. Det er bare hodet mitt som lager de
bildene. Det står ingen der borte. Det er ikke farligere når det er mørkt,
nesten svart ute, og fullt av utydelige former overalt, det blir ikke
farligere av det. Jeg må skrape tennene over tunga ti ganger før jeg får
sove. Det blir sårt i munnen. Jeg gjør det ti ganger til. Telle. Ti på
innpust, ti på utpust. Men i hodet står det noen i døra. Noen som kan se
meg selv om det er helt mørkt, mørkere enn når jeg kniper sammen
øynene og prøver å sove, prøver å se for meg hvordan jeg ser ut når jeg
sover. Men jeg ser bare Kjersti, Kjersti som driver og graver ned glasset
sitt i bakgården.
Noen ganger når jeg ikke får sove, bærer mamma meg. Og noen
ganger pappa. De later som de ikke husker hvor gammel jeg er, og bærer
meg rundt på stuegulvet til de tror jeg sover. Da legger de meg ned. Da
er sengen kald. Mamma har kjøpt lakener og dynetrekk i sånt kreppstoff.
Det er enda kaldere mot beina.
Jeg klarer ikke å spise frokosten, for det sitter noe i halsen, eller i
munnen, noe jeg ikke greier å svelge vekk. Skrape bort. Jeg pusser
tennene så hardt jeg kan, pusser tunga, men noe klumper seg, det bare
buler utover. Noe vokser jo alltid. Bite sammen tennene, gnisse. Knipe
sammen hendene, negler inni håndflaten. Trykke dem hardt inn i
håndflaten. Kommer det blod nå? Jeg åpner hendene og ser, men det er
bare blitt noen små merker. Det ser ut som bitte små larver som kryper
inne i hånda. Og det kommer ikke noe opp når jeg hoster, når jeg prøver
å kremte til jeg nesten kaster opp. Det kommer ingenting. Jeg tar et speil
fra sminkepungen i mammas veske og gaper, men jeg kan ikke se noe.
Legger det tilbake. Stoffet inni vesken er støvete, litt klissete. Små
lapper og løse pastiller i bunnen. Lommeboka. Jeg åpner den. Kjenner på
myntene. Hundrelappen. Holder i begge ender av den gul-oransje
seddelen, den revner ikke, bare litt. Litt til, papiret er tynt og glatt noen
steder, godt å gni fingeren mot, skrape med neglen, raspe det opp så det
nesten smuldrer mellom fingrene, den blir ikke helt ødelagt, man kan
godt betale med dem som er revet i stykker også.
Frøken ringler med nøkkelknippet sitt, og vi marsjerer to og to etter
hverandre inn. Det er Kjersti som går ved siden av meg, det er vi som
møtes ved bommen hver dag og deler matpakka i storefri og sover over
hos hverandre i helgene, og av og til i ukedagene når mammaen til
Kjersti jobber sent.
Det er gym. Innebandy. Noen av jentene har klippet strimler av
avispapir og snørt dem sammen med hyssing så de ligner på de store
duskene som sånne heiagjengjenter har på film. De går jo helt ned i
spagaten, men de revner ikke. De har spurt om de kan få være heiagjeng
i stedet for å spille. Frøken synes det er en morsom idé, og de samler
seg borte i hjørnet for å planlegge. De spurte ikke om jeg ville være
med, men de spurte ikke Kjersti heller. De hopper og roper og hjelper
hverandre med å slå hjul. Vi andre får vester i blått og rødt og blir delt
inn i to lag. Men ballen er bitte liten, den glipper så lett unna. Kjersti
løper etter, men hun treffer den ikke så mye, hun heller.
De har ikke skrudd på varmeovnene i gymsalen ennå, frøken sier at det
bare er å løpe en ekstra runde. Slå en floke, sier hun og slenger med
armene så nøklene hun har i en snor rundt halsen, hopper på brystet
hennes. Hun har alltid lilla klær, og mye større pupper enn mamma. Jeg
ser på klokka over døra, teller minutter, sekunder, lilleviseren som sakte
flytter seg oppover, hører de små klikkene helt hit, de blir bare færre og
færre, går saktere for hvert sekund. På gulvet er det malt streker i blått
og rødt som på en ordentlig idrettsbane. Og selv når jeg ikke ser på dem,
er de liksom der, i kanten av øyet. Rødt, blått, vester som fyker forbi.
Strekene som slanger seg bortover gulvet. Endelig ringer det ut. Jeg
kaster fra meg vesten og løper først av alle ned i garderoben. De andre
somler etter, snakker om hvem som skal være med hverandre hjem. At
noen skal ha pannekaker til middag.
– Mamma har sagt at vi kan få se film etter middag, er det en som sier
til en annen. Jeg vrenger av meg klærne, de blir liggende i en bylt på
gulvet, man skal jo ta av seg ett plagg om gangen sånn at klærne ikke
blir ødelagt, men akkurat nå er det ikke tid til det. Tid er luksus, sier
pappa, og det er kanskje sant. Dusjen er hard og varm. Jeg skrur på alle
strålene før de andre rekker å komme inn i dusjrommet, det fylles av
damp så det blir vanskelig å se. Det lukter litt mugg her inne. Når man
puster inn mugg, blir det i lungene for alltid, sier Kjersti, hun vet sånne
ting. Hun kan så mye forskjellig. Jeg forsøker å holde øynene åpne under
dusjstrålen. Det er noen mørke flekker der borte i hjørnet. Om jeg myser,
begynner de å bevege seg oppover veggen. Store, svarte insekter som
kryper langsomt over de hvite flisene. Jeg forsøker å blunke så de