Hålogaland blir en rettskrets - Kulturhistorisk museum
Heimen-2015-2.book Page 101 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN, ISSN 0017-9841, BIND 52, 2015, SIDE 101–120 Hålogaland blir en rettskrets Av Frode Iversen Frode Iversen, professor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Postboks 6762 St. Olavs plass, 0130 Oslo. E-post: mailto:[email protected] Innledning De såkalte ringtunene i Norge danner viktige kilder til rettsutviklingen i Nord-Europa. De kan kaste lys over formasjonsprosesser av større rettsfellesskap i en periode da tilsvarende materiale ikke finnes andre steder i Nord-Europa. Det er kjent omkring 30 ringtun i Norge fra ca. 200 til omkring 900 e.Kr. (figur 1). Et ringtun er en samling hustufter beliggende rundt en oval halvsirkelformet åpen plass (tun).1 De har i senere år blitt tolket som former for representasjonsting.2 I denne artikkelen vil jeg drøfte ringtunene i Hålogaland mer inngående. Hvordan ble Hålogaland til som et lagdømme? Allerede omkring 1150–1175 er Halogia omtalt i Historia Norwegie som et patria på linje med Gulatingslagen, Trøndelagen og Borgartingslagen (figur 2).3 Det synes å ha vært egen lagmann til stede på Bjørgvinsmøtet i 1223.4 I 1334 fremgår det som sikkert at Hålogaland hadde lagmann.5 Området kalles Steigarþinglǫg i en yngre redaksjon av en retterbot fra 1280, og et domsbrev fra 1404 gir første sikre vitnesbyrd om at lagtinget faktisk lå på Steigen. 6 Lagdømmets søndre grense gikk ved Namdalen.7 Hypotetisk kan jurisdiksjonen ha blitt utvidet mot nord i etapper parallelt med at den norrøne befolkningen ekspanderte langs kysten i jernalderen.8 Christian IVs norske lov av 1604 viser et stort lagdømme. Lagmannen på Steigen skulle hvert tredje år holde lagting i fiskeværene i Finnmark, og i 1520 var det hele 33 fiskevær fra Andsnes i Loppa til Vadsø, 30 til 90 mil nord for Steigen.9 Spørsmålet i denne sammenheng er hvordan Hålogaland var organisert i jernalderen. At tingsystemet var hierarkisk oppbygd, er godt kjent fra både Norge i middelalderen og i Europa på den tiden da ringtunene var i bruk.10 Jeg forutsetter at det fantes ulike rettsnivåer i Hålogaland i jernalderen. Det vil for eksempel kunne dreie seg om fylkesting, halvfylkesting og lokale ting. Kan de 12–13 ringtunene i Hålogaland knyttes sammen med historisk kjente administrative inndelinger? Hvordan kan det i så fall belyse rettsutviklingen i det nordligste jordbrukssamfunnet i Europa i det første årtusen e.Kr., der også fiske, selfangst og maritime ressurser spilte en stor rolle? Det er et langt tidsrom som blir behandlet i denne artikkelen. Det var betydelige politiske og samfunnsmessige endringer fra såkalte stammesamfunn i den eldste fasen til småkongedømmer i yngre jernalder, til statsdannelse i middelalderen.11 Et sentralt tema har vært endringene i bosetning og gravskikk fra eldre til yngre jernalder, ca. 550–600. «Krisehypotesen» vektlegger en klimakrise fra omkring 536/37.12 Også omorganisering av driftslandskapet har vært fremhevet, 13 gjerne i kombinasjon med fremvekst av sterkere herremakt og godseiendom.14 Selv har jeg drøftet den såkalte bosetningskrisen i et arbeid fra 2013. Utvikling av et mer intensivt © Universitetsforlaget 2015 101 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 102 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Figur 1: Ringformede tun i Norge (etter Iversen 2014). A) Til venstre: Kart med ringformede tun i Norge. Grafikk Frode Iversen. B) Øverst til høyre: LiDAR-scann av Værem-anlegget. Det var fremdeles i bruk på 800-tallet. Lars Forseth, Nord-Trøndelag fylkeskommune. C) Øygarden, nord for Stavanger, under Jan Petersens utgraving i 1939–40. I bruk til ca. 700 e.Kr. Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. D) Nederst til høyre: Dysjane ved Tinghaug, Jærens høyeste punkt. Trolig i bruk fra ca. 200–600 e.Kr. Ragne Jonsrud, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. 102 Heimen 2-2015 Heimen-2015-2.book Page 103 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Figur 2: Forslag til Norges rettslige inndeling i 1223. Lagdømmer og lagsogn. Kilde Håkon Håkonssons saga. Utstrekningen på Søndre Opplanda følger grensene for Hamar bispedømme og den antatte utstrekningen for Eidsivatingslagen 1150–75 etter Historia Norwegie, og tilsvarende for Stavanger bispedømme og Ryfylke lagsogn. © Frode Iversen korn-jordbruk omkring 600 i Sør-Norge kan ha ført til at mange gårder ble delt. Klimadata fra Nordland viser vekslende klima og betingelser for jordbruk i jernalder og middelalder. Gjennomsnittstemperaturen kan ha variert med opptil 1,5 grader. Romertiden (1-400) synes å ha vært en relativt stabil varmeperiode. Temperaturen falt kraftig i løpet av 500-tallet, og tok seg opp mot 600-tallet, og falt deretter relativt mye igjen på 700- og 800-tallet. Fra omkring 900 til høymiddelalderen steg temperaturen til romertidsnivå igjen.15 Det er liten kunnskap om hvor- dan samfunns- og klimaendringer kan ha påvirket rettssystemene i jernalderen. Flere ringtun viser kontinuitet på tvers av skillet omkring 550–600 e.Kr. Det gjelder f.eks. Øygarden og Klauhaugane i Rogaland.16 I Hålogaland synes flere anlegg å ha gått ut av bruk omkring 600. Det gjelder Åse, Gimsøy, Bøstad og Bø. Andre anlegg, som Leknes og Steigen, kan ha vært i bruk gjennom perioden, mens dette er mer sikkert for Tjøtta, vurdert etter C14-dateringer.17 Samlet viser ringtuntradisjonen kontinuitet, men der forskjellige anlegg trolig avløste hverandre. Årsaken til relokalisering utgjør et viktig spørsmål i utforskningen av disse særegne kulturminnene. Det er vanskelig å si noe sikkert om bakgrunnen for ringtun-tradisjonen. De første anleggene ble etablert alt på 100-tallet.18 I Europa er det bare vestkysten av Norge som har slike anlegg fra jernalderen. Tradisjonen starter omtrent samtidig med romersk ekspansjon og krigstog i nåværende England og Skottland. I år 83/84 nådde den romerske flåten kysten utenfor Elgin i Skottland, bare få dagers seilas fra kysten av Norge. Senere stabiliserte Romerrikets grenser seg lenger sør.19 Det er uklart om romernes fremstøt ble oppfattet som en trussel i Skandinavia og om man var informert om utviklingen. Det kan ikke utelukkes at nærvær av Europas største millitærmakt kan ha stimulert til bedre organisering av kystlandet. I denne sammenheng vil jeg likevel legge større vekt på den andre enden av tradisjonen. Jeg vil undersøke om det er en sammenheng mellom ringtunene og middelalderens ting-organisasjon og rettsligadministrative landskap. Territorialisering – det å utvikle administrative landskap – er et viktig trekk ved kongedømmer og større politiske enheter, og skiller disse fra mer slektskapsbaserte samfunn.20 Utvikling av felles lovområder er sentralt i territorialisering, der juri- © Universitetsforlaget 2015 103 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 104 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS diske forsamlinger, tinget, danner kjerne. Ordet Þing, ting m./n. betegner blant annet en sak, et anliggende, en gjenstand og folkeforsamlinger.21 Det er særlig folkeforsamlingen, tinget, som interesserer her. Åpenbart fantes det alt i jernalderen faste samlingssteder knyttet til rettsutøvelse. Det fremgår tydelig hos Cornelius Tacitus i år 98.22 Han forteller om årlige sammenkomster der utsendinger (legationibus) fra beslektede folk møttes til fastsatt tid (Stato tempore) ved en hellig lund, og beskriver dermed en form for «delegatting». Representasjonsprinsippet forekommer også i forbindelse med det kjente Marklo-tinget i Saksen på 700-tallet, og det var slik lagtingene i Skandinavia fungerte ifølge lovene, slik allerede Olavsteksten i Gulatingsloven viser tidlig på 1000-tallet.23 Tingsamlinger utover lokalt nivå synes i middelalder og frem til omkring 1600 å ha vært basert på et representasjonsprinsipp knyttet til faste geografiske områder. Bare lokale ting var såkalte allting med møteplikt for alle bønder.24 Dette har jeg diskutert i andre sammenhenger og viser derfor til disse arbeidene.25 Det er likevel begrenset arkeologisk kunnskap om tingsteder i jernalderen. Nettopp derfor fremstår ringtunene som spesielt interessante i nordeuropeisk sammenheng. Symmetriske former og jevnstore hus uttrykker jevnbyrdighet mellom samhandlende lokalsamfunn.26 Utviklingen i vikingtid og middelalder gikk mot større regioner, og lov-sambandene i tidlig middelalder var trolig et resultat av prosesser der grupper av lokalsamfunn hadde formelt blitt forbundet i rettsfellesskap. Dette kan belegges sikkert for Gulatingslagen, der Olavsteksten og Magnusteksten og Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 oppgir hvor mange delegatene som kom fra hvor. Dermed kan etappevis utvidelse av lagdømmet dokumenteres på 1000-, 1100- og 1200-tallet.27 Jeg ser territorialisering som en sosial prosess der både krefter nedenifra og ovenfra virker 104 Heimen 2-2015 sammen. Utviklingen kan ikke forstås i et rent maktperspektiv, med kongen som ensidig pådriver. Lokalsamfunn og grupper av lokalsamfunn kunne selv se fordeler ved å knytte seg til større lovfellesskap. Større juridiske samhandlingsregioner kunne f.eks. øke mobilitet og handel, slik yngre retterbøter viser, f. eks for Østerdalen i 1358 der østerdølene skulle kunne bringe varene fritt til Hedmarken og andre steder.28 Jeg har tidligere drøftet fire anlegg i Hålogaland mer inngående i to artikler.29 I denne artikkelen vil jeg forsøke å vurdere ringtunene i Hålogaland samlet for første gang. Jeg bygger videre på Inger Storlis arbeider fra 2006 og 2010 med hensyn til datering og vurdering av anleggenes størrelse. Jeg har tidligere argumentert for en sammenheng mellom nettopp størrelsen på anleggene og områdene de var tingsteder for. Dette danner et viktig metodisk utgangspunkt for dette arbeidet. To anlegg, Øysund og Gimsøy, er begge lokalisert ved viktige historiske grenser. Det kan, som vi snart skal se, være avgjørende for tolkningen. Øysund ligger ved grensen for Helgeland og Salten og Gimsøy tilsvarende ved grensen mellom Lofoten og Vesterålen. Andre anlegg ligger sentralt innen kjente historiske enheter, slik som Helgeland, Salten, Lofoten og Senja. Det forekommer også store anlegg innen samme region, slik som for eksempel Åse og Bjarkøy innen det omdiskuterte Omd eller Trondarnes fylke, men de synes da ikke å ha vært i bruk på samme tid.30 Det er kronologiske variasjoner mellom anleggene. Disse faktorene vil jeg ta hensyn til når jeg skal forsøke å tegne et bilde av utviklingstrekkene for Hålogaland fra 200 til omkring 900 e.Kr. da lovprovinsen trolig ble etablert eller omorganisert. Uten at jeg skal foregripe resultatene, holder jeg det som sannsynlig at den nye lovprovinsen omfattet ett lagting, 13 skipreideting og et førtitalls lokalting. Heimen-2015-2.book Page 105 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Den eldre provinsen kan derimot, som vi snart skal se, ha omfattet tre fylker, seks halvfylker og et tilsvarende antall lokalting som senere. Det er dette vi skal undersøke nærmere. Tidligere tolkninger av ringtunene Alt i 1860-årene foreslo Nicolay Nicolaysen at ringtunet Dysjane (Tinghaug) på Hauge på Jæren kunne ha vært en thingplads med levninger af tomter af boder.31 Siden har anleggene vært omdiskutert. I 1920- og 30-årene tolket Jan Petersen dem som landsbyer.32 Det har vært påpekt at de mangler typiske gårdsfunn og heller ikke ligger i godt jordbruksland.33 Gjennom ny arkeologisk feltmetodikk som maskinell flateavdekking er gårdsanlegg og til dels «landsbyer» fra eldre jernalder etter hvert godt kjent (for eksempel Forsand i Rogaland). Det er klart at gårder og landsbyer ikke var organisert i sirkulære grunnformer slik ringtunene oftest er. De står seg ut som noe helt spesielt. Harald Egenæs Lund var tidlig ute, i 1950-årene, med å koble ringtun, rike og store gravfunn og stornaust til høvdingmakt.34 Han tolket ringtunene som juridiske, militære og kultiske samlingsplasser, og ikke som landsbyer eller gårdsbebyggelse, slik som Petersen. Anleggene lå strategisk til i landskapet og huset høvdingens følge. Lund introduserte slik «høvding-tolkningen» som kom til å stå sterkt frem til omkring 2000 da tingtolkningen gradvis vant frem. Olav Sverre Johansen og Tom Søbestad publiserte i 1978 den første systematiske gjennomgangen av materialet i Nord-Norge. De drøftet ringtunenes mulige tilknytning til høvdingdømmer, som var en sentral fortolkningsramme på 1980- og 1990-tallet. Bjørn Myhres arbeider dannet et viktig underliggende premiss.35 Birgitta Berglund fremholdt i 1995 at Tjøtta-anlegget representerte selve høvdinggår- den, og samtidig var samlingsplass i forbindelse med ting, kult, samling av mannskap og varebytte.36 Den rådende oppfatningen var likevel at ringtunene tjente som innkvartering for høvdingens følge.37 Den polske arkeologen Przemisław Urbańczyk mente anleggene hadde sammenheng med økende vareutveksling mellom Sør- og NordNorge i romertiden.38 Han pekte på at ringtunene var plassert på nøytral grunn. De var egnede steder for forhandling mellom to parter, f.eks. mellom norrøne og samiske grupper. Terje Gansum tolket ringtunene som rituelle samlingssteder i forbindelse med krig, og trakk dermed inn det kultiske elementet sterkere.39 Niall J. Armstrong fremsatte en ny tolkning av ringtunene som avarter av romerske amfiteatre. De var kulturelle sentra for hjemvendte leiesoldater. I et senere arbeid har han særlig lagt vekt på deres betydning i overgangsritualer – rites de passage. 40 Inger Storli, Asle Bruen Olsen, og Morten Olsen tok opp ting-tolkningen på nytt.41 Dette var steder for sosiopolitisk virksomhet, og spor etter folkeforsamlings- og herredssamlingsplasser.42 Også Oliver Grimm og Frans Arne Stylegar var inne på dette, og tolket anleggene som multifunksjonelle allbrukshus. Det foregikk aktiviteter, som sport og spill (leik og skeid), tingsamlinger samt forskjellige ritualer og håndverksproduksjon, i tillegg til innkvartering av høvdingens følge.43 Inger Storli har underbygget tingtolkningen grundigst, og gitt en samlet fremstilling av anleggene i Hålogaland. Hun ser nedleggelsen i sammenheng med oppkomsten av større politiske enheter knyttet til håløygjarlene. Hennes artikkel i Norwegian Archaeological Review fra 2010 resulterte året etter i en omfattende diskusjon med bidrag av blant andre Halldis Hobæk, Marie Ødegård, Oliver Grimm, Stefan Brink, © Universitetsforlaget 2015 105 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 106 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Alexandra Sandmark og undertegnede. Storli tolket ringtunene i Hålogaland som eldre utgaver av tingbodene på Island, og grep tilbake til Nicolay Nicolaysens tolkning fra 1860-årene. Dette er en tolkning jeg slutter meg til. Men siden den i stor grad er basert på islandske analogier, mener jeg det er viktig å underbygge den i lokalt, historisk kildemateriale, slik jeg vil gjøre for Hålogaland.44 Det er flere uavklarte spørsmål omkring ringtunene: på hvilket nivå var de eventuelt tingsteder? Dreier det seg om lokale ting eller, mer sannsynlig, regionale ting? Dersom dette var tingsteder, hvorfor og når gikk de av bruk? Kan nedleggelsen knyttes til politiske endringsprosesser og fremvekst av småkongedømmer og jarledømmer, slik Storli har hevdet? Selv har jeg arbeidet med dette spørsmålet i flere artikler der jeg har studert utvalgte anlegg i Hålogaland og Rogaland på detaljplan. Jeg mener å ha funnet et fruktbart spor og en mulig sammenheng mellom middelalderens tinglandskap og størrelsen på anleggene. Husene som er bevart og er synlige, representerer siste fasen i bruken av anleggene. Anleggene som er grundigst undersøkt har få spor etter endringer i antall hus og grunnplan. Dette sees tydelig for Sausjord på Voss som ble undersøkt i 2013. Sausjord lå i dyrket mark, og kulturlag var derfor ikke bevart. I undergrunnen kunne man danne seg et klart bilde av grunnplanet gjennom markante stolpehull, ildsteder og kokegroper. Grunnplanet synes å ha vært stabilt gjennom bruksfasen fra ca. 350 til 550 e.Kr. Olsen har vist at det var aktivitet der både før og etter at det stolpebygde anlegget med 12 hus var i bruk.45 På flere anlegg i Rogaland og Hålogaland har husene felles vegger. Også dét indikerer stabilt grunnplan. I bygningene forekommer det likevel tykke kulturlag med ildsteder på ulike nivåer. 106 Heimen 2-2015 Det kan se ut til at kulturlagene ofte har vært akkumulert innenfor bygningen. På Leksaren i Rogland og Åse på Andøya forekommer det imidlertid ildsteder under veggene. Det kan tyde på enten omorganisering av grunnplanet eller eldre aktivitet på stedet før ringtunet ble bygget.46 Følgelig må vi ta noe forbehold omkring spørsmålet om alle bygningene var i bruk samtidig, selv om jeg anser det som det mest sannsynlige. Jeg har tidligere drøftet dette når det gjelder Åse, Bjarkøy og Leknes og Steigen for NordNorge og Øygarden på Åmøy i Rogaland. Øygarden-anlegget er et godt eksempel. Det gikk ut av bruk omkring år 700 og besto da av ti bygninger. I Ryfylke var det to fjerdinger i tidlig middelalder. Den ytre fjerdingen, der Øygarden lå sentralt, besto av ti skipreider. Vi ser ti hus, ti skipreider eller lokalting. Det samme mønsteret sees for Bjarkøy som besto av 16 hus, like mange tingkretser som det synes å ha vært i området fra Vesterålen til Troms i middelalder. Slik var det også med Steigen på Engeløya i Salten som hadde 15–16 hus tilsvarende antall lokale tingkretser i Salten og Lofoten (figur 3). Dette mener jeg styrker en tolkning av ringtunene som representasjonsting på regionalt nivå.47 Vi må likevel ta forbehold da kildene til administrative landskapet i Hålogaland er relativt sene. Den eldste fulldekkende kilden er Rekneskap for dei nordlandske lena og Finnmark 1566–1567, publisert av Riksarkivet i Norske Lensrekneskapsbøker 1548–1567 nr. 5. Det finnes enkelte eldre opplysninger der lokale administrative enheter omtales, blant annet i Aslak Bolts (AB) jordebok ca. 1430 og et håndskrift fra 1400-tallet, og viser god overensstemmelse med opplysningene i 1566–67.48 Det synes å være oppdaget en sannsynlig sammenheng mellom størrelsen på anleggene og det administrative landskapet som vi ikke Heimen-2015-2.book Page 107 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Figur 3: Ringtunet Vollmoen på Steigen, Engeløy var i bruk ca. 550–900. Kartet viser de historiske regionene Salten og Lofoten. Hypotesen er at Steigen var et slags fylkesting for dette området. Legg merke til at anlegget nærmest reflekterer landskapet. Jeg foreslår derfor at husene i anlegget var knyttet til bestemte navngitte historiske tingområder. Illustrasjon ved forfatteren. Tegning Inger Storli 2006, foto og fotomontasje ved Ernst Furuhatt, Nordlandsmuseene etter maleri av A. Reinert 1956. © Universitetsforlaget 2015 107 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 108 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS trodde var så gammelt. Dette enkle faktum kan være viktig fordi det nå blir mulig å forske på hvordan vestkysten av Norge var organisert mye lenger tilbake i tid enn det som var mulig før. I denne artikkelen vil jeg for første gang gi en samlet fremstilling av samtlige anlegg i Hålogaland med utgangspunkt i denne antatte sammenhengen. De første faglige utgravingene av anleggene i Hålogaland ble foretatt av arkeologen Harald Egenæs Lund i 1940- og 50-årene. Han undersøkte fem tunanlegg: Tjøtta, Bjarkøy, Bø, Steigen og Leknes.49 Thorleif Sjøvold foretok i 1948/49 en mindre undersøkelse av Åse-anlegget.50 Lund undersøkte ikke anleggene på Gimsøy (1978) og Bøstad (1974), og etter hans død publiserte Olav Sverre Johansen og Tom Søstad anleggene i Hålogaland samlet i 1978. De gjennomgikk og systematiserte Lunds etterlatte manuskripter og materiale, i tillegg til å presentere nye C14-dateringer. De tok for seg sju anlegg: Bjarkøy, Steigen, Bø, Leknes, Åse, Gimsøy, Bøstad. Tjøtta ble omtalt kort, men ble desto grundigere behandlet i Birgitta Wiks magisteravhandling og senere også i hennes doktorgradsarbeid.51 Senere har tre nye anlegg dukket opp: Øysund på Meløy, Mo på Brønnøy og Hov på Løkta.52 Det foreligger nå kunnskap om 12 eller 13 anlegg. I 1990-årene foretok Inger Storli supplerende undersøkelser i ni anlegg og fremskaffet nye dateringer publisert i 2006. Hun har også gitt verdifulle sammenstillinger av anleggene, noe jeg trekker veksler og bygger videre på. Tre anlegg på Helgelandskysten var likevel ikke med i hennes samlede fremstilling fra 2010. Det gjelder (1) Hov, (2) Botnmoen, begge på Løkta, og (3) Mo på Brønnøy, som jeg har valgt å inkludere her. Det er kjent seks tufter på Hov. Trekull fra en bålhaug er datert til yngre jernalder.53 Også 108 Heimen 2-2015 anlegget på Botnmoen på Løkta kan ha bestått av flere tufter.54 Dette anlegget må likevel betegnes som noe usikkert. Eivind Havnø oppfattet det som et gravfelt. Ved en undersøkelse i 1924 fant han to skiferbryner i det øvre laget som kan være fra yngre jernalder.55 Det er usikkert om det indikerer anleggets sluttfase. Tunanlegget på Mo på Brønnøy er publisert av Kari Støren Binns og Aud Beverfjord.56 Det er kjent seks tufter. Det er mulig at en vestre rekke av Mo kan være fjernet i forbindelse med veibygging, men det er usikkert. Det er foreløpig påvist seks tufter. Dateringsprøver tatt fra den største tuften i 1992 (nr. 2 sørfra i «østre rekke») og fra bålhaug nr 5, viste yngre jernalder. Kalibrert alder for prøven fra den store tuften er 700–895 e.Kr. (sigma 1). Disse tre anleggene synes dermed å vise bruk i yngre jernalder, selv om det er usikkert for Botnmoen. Et siste anlegg, Alfheim på Ytre Hernes i Bodø, må betegnes som høyst usikkert, ja, kanskje til og med et rent fantasiprodukt. Det lå angivelig ved Rishaugen på Ytre Hernes, ca. tre kilometer vest for Bodøgård, og er avmerket på Lunds kartskisse fra 1952 (i Topografisk arkiv, Tromsø museum). Det ble ikke gjenfunnet ved registrering i 1972 av Binns.57 Ut over Lunds høyst usikre opplysninger foreligger det ikke kunnskap om et eventuelt anlegg på Alfheim som dermed utgår i den videre analysen. Det administrative landskapet i Hålogaland Jeg vil foreta en gjennomgang av den administrative inndelingen i Hålogaland i middelalderen og nytid, for å identifisere administrative inndelinger som kan være relevante for tolkningen av ringtunene (figur 4 og 5). Allerede nå vil jeg peke på tre nivåer som særskilt relevante, nemlig lokale tingkretser, halvfylker og fylker. Heimen-2015-2.book Page 109 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Jeg er slik delvis på linje med Gustav Indrebø, som i 1935 nettopp pekte på et slikt eldre, tredelt tingsystem i Hålogaland. Rekonstruksjonen av fylkene og halvfylkene er imidlertid usikker og omdiskutert. Dersom det forutsettes at Helgeland var delt i to halvfylker, slik historiske kilder gir direkte beskjed om, og at Lofoten og Salten på den ene siden og Vesterålen og Senja på den andre dannet halvfylker av hver sine fylker, går kabalen med ringtunene langt på vei opp, som vi skal se. Det er likevel en viss fare for ringslutninger. Det synes klart at skipreider og sysselinndelingen – så langt denne kan rekonstrueres – ikke har sammenheng med ringtunene. Skipreidene og syslene i Hålogaland anser jeg som yngre, og slutter meg til det alminnelige synet på disse enhetene. Jeg vil derfor argumentere for at ringtunene primært var knyttet til to ulike nivåer, nemlig halvfylke og fylke, i tillegg til to grenselokaliteter mellom fylkene, noe jeg vil komme tilbake til betydningen av snart. Flere spesialarbeider omhandler middelalderens administrative inndelinger nasjonalt og regionalt, og fanger til dels også inn endringsprosesser i senmiddelalder.58 Sentrale verk for Norge er P. A. Munchs geografi (1849), Edvard Bulls Leding (1920), Gustav Indrebøs Fjordung (1935) og forskjellige arbeider av Asgaut Steinnes. Historia Norwegie fra omkring 1150–75 representerer en viktig kilde til det overordnede lov- og tinglandskapet i Norge.59 Her deles Norge i tre hovedområder: Kystlandet (Zona itaque maritima), Fjellandet (Mediterranea zona/De montains Norwegie) og Finnmark (De Finnis). Kystlandet og Fjellandet var underinndelt i patriae og provinser. Dette har vært tolket som to nivåer og rettskretser med egne ting.60 Kystlandet besto av fire patriae: Viken i øst (Sinius orientalis), Gulatingslagen (Gulacia), Trondheimen (Trondemia) og Hålogaland (Halogia). Dette svarer til Borgar- Figur 4: Forslag til halvfylkesting og fylkesting i eldre jernalder. Jordbruksbosetningen rakk trolig nord for Malangen. © Frode Iversen tingslag, Gulatingslag, Trøndelag og Hålogaland, som dermed var egne lagdømmer. Hålogaland synes dermed å ha vært et eget lagdømme på 1100-tallet. Det er imidlertid klart at Hålogaland hadde en tilknytning til Frostatingsloven, på linje med Jemtland.61 I 1223, i Håkon Håkonssons saga, fremgår det tydelig at det var tre lagmenn fra området der Frostatingsloven gjaldt, og disse må ha vært fra henholdsvis Hålogaland, Jemtland og Trøndelag. Ifølge Historia Norwegie var det XXX (30) provinser totalt i Kystlandet. Tjueen er spesifisert og lå i andre lagdømmer enn Hålogaland. Identifiseringen av disse er relativt uproblematisk.62 P. A. Munch mente tallet XXX i hånd- © Universitetsforlaget 2015 109 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 110 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Figur 5: Forslag til skipreide-inndeling i Hålogaland i tidlig middelalder. Det skal ha vært 13 slike. Kartet viser også såkalte skjøttebåtstasjoner som kan ha sammenheng med skipreidene. Rekonstruksjonen er særlig usikker i nord. Trollvika i Sand sogn er ikke identifisert sikkert, og det mangler eventuelt en skjøttebåtstasjon i Vesterålen. Skjøttebåtstasjoner etter H. Brattrein 1984 © Frode Iversen skriftet måtte være feil. Han oppfattet Hålogaland som ett fylke og dermed som én provins.63 Storm fulgte Munch, og rettet antallet til XXII i sin kildeutgivelse. Han anmerket likevel at håndskriftenes lesemåte var XXX.64 Senere forskning har ukritisk fulgt Munch og Storm på dette punktet.65 En slik feil virker lite sannsynlig. Åpenbart må Hålogaland med over 600 kilometer kystlinje ha vært underinndelt i flere provinser. Dersom tallet 30 i håndskriftet er rik- 110 Heimen 2-2015 tig, blir det ni mulige provinser igjen i Hålogaland. Det korresponderer brukbart med den antatte sysselinndelingen i høy- og senmiddelalder, der de fleste er dokumentert i Aslak Bolts jordebok fra omkring 1430. De ni aktuelle provinsene er Herøy halvfylke (Alstahaug syssel), Rødøy halvfylke, Bodø syssel, Steigar syssel, Lofoten syssel, Ulvøy syssel (Vesterålen), Andenes syssel, Senja og Troms. De lokale tingkretsene i Hålogaland kan rekonstrueres ut fra regnskaper fra 1566–67. I nord het de minste tingkretsene tingsteder og i sør fjerdinger. De tidligste beleggene forekommer som nevnt på 1400-tallet. En systematisk oversikt får vi først i Rekneskap for dei nordlandske leni og Finnmark 1566–1567. Der finner jeg 44 fjerdinger og tingsteder til sammen i Hålogaland. I 1647 var det derimot 52 lokale enheter, og noen eldre enheter var blitt delt i mellomtiden. Det skal ha vært 13 skipreider i Hålogaland, ifølge Magnus Lagabøtes testamente fra 1277.66 Det stemmer også med Gulatingsloven, som opplyser at sju skip kom fra søndre del av Hålogaland og seks fra nordre – vij. i syðri holfo / vi i nørðre holfo.67 Sannsynligvis gikk grensen mellom nordre og søndre halvdel ved Lofoten–Vesterålen. Trolig var det syv skipreider i sør og seks i nord. Bare tre skipreider er imidlertid navngitt i middelalderkilder, samtlige på 1400-tallet, og samtlige i søndre del. Det gjelder Loofota skippredhu (1425), Vagha skiparedhæ (1472) og Raudøyar skipreide (1497).68 En forsøksvis rekonstruksjon av de 13 skipreidene må derfor ta utgangspunkt i fjerdingene, som det etter navnet å dømme skulle være fire av i hver skipreide. Historikeren Rolf Fladby mente at prestegjeld og skipreider sammenfalt i Hålogaland, og fant 13 prestegjeld i senmiddelalderen.69 Det gjaldt Brønnøy, Alstahaug, Rødøy, Gildeskål, Salten, Steigen, Lødingen, Værøy, Lofoten, Heimen-2015-2.book Page 111 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Figur 6: Lokale tingkretser i Hålogaland ved utgangen av middelalderen. Det er noe usikkert om Værøy/Røst og Gimsøy var egne kretser da. Skjervøy lengst nord er et yngre tinglag og er ikke med på kartet. © Frode Iversen © Universitetsforlaget 2015 111 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 112 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Vesterålen, Andenes, Trondenes og Tromsø. Håvard D. Brattrein avviste dette. Han tok utgangspunkt i Hartvig Billes fortegnelse fra 1609 som viste 13 såkalte skjøttebåtstasjoner.70 Han mente disse avspeilte et eldre leidangssystem i Hålogaland og representerte mulige sentra i eldre skipreider. Han fant slike i Brønnøysund, ved fogdegården på Herøy, Rødøy, Bodø (Gildeskål sogn), Steigen, Lødingen (ved Tjeldsund), Buksnes (på kirkestedet), Ulvøy (på kirkestedet Hadsel), Andenes vær, Harstadhavn, Trollvika i Sand sogn (uidentifisert), Tranøy (på kirkestedet) og på Karlsøy vær. Brattrein rekonstruerte skipreidene omkring skjøttebåtstasjonene. Det var likevel for få fjerdinger i 1567 til å få til fire fjerdinger eller tingsteder i hver skipreide, særlig i nordre del. Det var heller ikke full overensstemmelse mellom en forordning fra 1557 og Brattreins liste fra 1609.71 Brattreins har likevel gitt det beste rekonstruksjonsforsøket så langt, etter mitt syn. Mitt forslag skiller seg likevel noe fra Brattreins forslag. Jeg har tatt hensyn til hans skjøtte- båtstasjoner. Derimot oppfatter jeg Våge og Lofoten skipreider som to enheter og ikke som den samme skipreiden, slik allerede Bull foreslo i 1920. Þingsaga forteller at kong Sigurd Magnusson Jorsalsfare stevnet stormannen Sigurd Ranesson (ca. 1070–1130) til tinget på Kepsiey i 1114.72 Dette kan identifiseres med Kjefsøy og lå i Våge fjerding. Sigurd Ranesson bodde på gården Steigen i Engeløy fjerding. Dersom vi fester lit til denne kilden, og Kjepsøy var et skipreideting, kan det tyde på tingfellesskap mellom fjerdingene Engeløy og Våge. Jeg tolker dermed Kjepsøy som tingsted for Våge skipreide, som dermed omfattet områder på begge sider av fjorden. Lofoten skipreide kan slik ha omfattet de ytre delene av Lofoten der det synes å ha vært fire fjerdinger i 1567 (tabell 1). Dette gir en noe annen rekonstruksjon av skipreidene. Det er likevel uklarheter i de nøyaktige grensene omkring handelsstedet Vågan, som vi skal se. Det rekonstruerte tinglandskapet i middelalderen danner utgangspunkt for analysen av ringtunene. Tabell 1. Forslag til rekonstruksjon av Hålogalands administrative inndeling i middelalderen. * = ikke omtalt som fjerding, men oppført som egen enhet, ** pluss østre del av Sand, *** minus østre del, **** Ikke omtalt som tingsted 1567, men i 1647, F = Fjerdinger, T = Tingsted Gulatings- Fylke loven Halvfylke Provins ca. 1150–75 Skipreide Fjerdinger / tingsted Antall 1566/1567 1566/1567 Sør Herøy halvfylke Alstahaug syssel Unevnt (Brønnøy) (1) Sørsømma, Nordsømma, Vega og Mindøy (F) 4 5, Velfjord Unevnt (Herøy) (2) Herøy, Alstahaug, Vefsn og Radenn (= Rana) (F) 4 4 Helgeland Salten og Lofoten 112 Heimen 2-2015 Antall 1647 Rødøy halvfylke Rødøy (syssel) Rødøy skipreide (3) Nesna, Lurøy, Rødøy 4 og Meløy (F) 4 Salten Bodø (syssel) Unevnt (Bodø) (4) Gildeskål*, Salten, Godøy (Bodø) (F) Folda (F) 4 4 Heimen-2015-2.book Page 113 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN Gulatings- Fylke loven Halvfylke Lofoten Nord Trondenes fylke (Omd?) 3 Fjerdinger / tingsted Antall 1566/1567 1566/1567 Antall 1647 Steigar (syssel) Halve Våge skipreide (5) Leiranger, Engeløy 2 av 4 2 av 4 Unevnt (Lødingen) (6) Tjeldsund, Ofoten, Lødingen, Hammarøy (F) 4 5,5, Gimsøy (F) og halve Borge (F) Halve Våge skipreide (5) Våge, Sand** (= Gimsøy?) 2 av 4 Lofoten skipreide (7) Sand***, Buksnes, Ramberg, Røst/ Røst-Værøy* (F) 4 5,5, Halve Borge (F), Hol (F) + Røst (F) 3 3 Lofoten (syssel) Vesterålen/ Vesterålen Andenes Senja/ Troms 2 Provins ca. Skipreide 1150–75 6 Ulvøy (syssel) Ulvøy, Barkestad og (8) Kalsnes (F) Vesterålen (len) (9) Langenes, Malnes og 3 Vinje (F) 4, Sortland (F) Andenes Andenes (syssel) (10) Andenes (T) 1 2, Andenesvær (T) Senja Unevnt (Bjarkøy) (11) Gryllefjord, Kvæfjord, Fauskevåg, Sand (T) 4 6, Berg (T) og Baltestad (T) (tilhørte Gryllefjord (T) 1567) Unevnt (Gis- Astafjord (T), Gisund) (12) und (F), Gibostad (T) 3 3 Tromsø Unevnt (Troms) (13) 3 3 9 13 44 52 Resultater av tolkning Jeg har tidligere vist at Bjarkøy kan ha overtatt funksjonene til Åse som fylkesting da den norrøne bosetningen ble utvidet nordover i yngre jernalder, og også kom til å omfatte Helgøy og Hillesøy.73 Åse synes primært å ha vært i bruk før 550 e.Kr., da den norrøne bosetningen rakk opp til Malangen, vurdert etter utbredelsen av gravminner fra eldre jernalder. Funn fra yngre Hillesøy****, Helgøy****, Skjervøy (T) jernalder viser at det var etablert bondebefolkning lenger nord etter 550 e.Kr. da Bjarkøy hadde sin hovedbruksfase. En C14-datering indikerer at Bjarkøy var i bruk noe tidligere, og det kan ikke utelukkes at Åse og Bjarkøy faktisk var i bruk samtidig i 100–150 år. Hovedbruksfasen synes likevel å ha vært etter ca. 550 e.Kr. Min tolkning er at Helgøy og Hillesøy på et tidspunkt ble formelt inkludert i rettsfellesska- © Universitetsforlaget 2015 113 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 114 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS pet, og at fylkestinget da ble flyttet fra Åse til Bjarkøy. Det viktigste argumentet for at det dreier seg om representasjonsfylkesting, er at det var 14 lokale tinglag i middelalderen i området opp til Malangen, og 16 tinglag dersom området nord til Helgøy inkluderes. Dette tilsvarer antallet hus i de to anleggene. Tolkningen er derfor at delegasjoner fra lokale tinglag møttes på fylkesting her, først på Åse og siden på Bjarkøy. Jeg har fremført en tilsvarende argumentasjon for Salten/Lofoten. Det eldste anlegget lå på Leknes og hadde omkring 14 tingboder. Det yngre anlegget på Vollmoen på Steigen på den andre siden av fjorden hadde derimot 16 tingboder (figur 3). Når de indre områdene i Ofoten regnes med, var det 16 tinglag i dette området i middelalderen. Det er usikkert om Ofoten hadde bondebefolkning da anlegget på Leknes var i bruk.74 Antallet hus er dessuten noe usikkert for Leknes, som var delvis ødelagt før det ble undersøkt av Lund. Det kan også ha hatt 16 boder slik som Vollmoen. Det var også ringtun på Bøstad (Lofoten) og på Bø (Salten), og det har vært vanskelig å forstå hvorfor tilsynelatende samtidige ringtun lå så tett i Lofoten og Salten i eldre jernalder. Bøstad-anlegget hadde bare fire hus. Dersom det var et halvfylkesting, kan det gi mening. Det var nemlig fire lokale tinglag i Lofoten dersom Våge skipreide lå inn under Salten, slik jeg har argumentert for ovenfor. Halvfylket Lofoten omfattet dermed Vestvågøy ut til Røst. De eldre grensene her er vanskelig å rekonstruere. Handelsplassen Vågan med tilhørende takmark lå her i middelalderen. Takmarken gikk siden inn i en av fjerdingene. Bø-anlegget hadde 12 hus. Det tilsvarte antallet tinglag i Salten inkludert Austvågøy. Min tolkning er at Bø og Bøstad var halvfylkesting i eldre jernalder, mens Leknes og Vollmoen var fylkesting i henholdsvis eldre og yngre jernalder. Skif- 114 Heimen 2-2015 tet mellom Leknes og Vollmoen danner slik en parallell til skiftet fra Åse til Bjarkøy. Når det gjelder Helgeland fylke, er dette mer uklart. Det var 12 tinglag her i middelalderen. Men Tjøttaanlegget omfattet hele 15 tufter, altså tre flere enn det var fjerdinger. Grensene mot Namdalen er noe usikre. Over fylkesgrensen, til Namdalen, ligger Værems-anlegget med 13 tufter. Det tilsvarte antallet lokale tingkretser (fjerdinger/sogn) i det antatte kjerneområdet for Namdalen. Bindal i nord og Namdalseid i sør hadde derimot løsere tilknytning. Bindal kan slik ha sognet nordover, bokstavelig talt, for i geistlig sammenheng gjorde det nettopp det, og var del av Brønnøy prestegjeld. Det gir likevel ikke mer enn 13 tinglag til Tjøttaanlegget. Kan hende dannet også Velfjord en egen enhet, slik som i 1647. Tjøtta var i bruk i hele tidsrommet fra 200 til 900. En mulighet kan rett og slett være at ikke alle tuftene i Tjøttaanlegget var i bruk samtidig. Foreløpig kan jeg ikke gi noen sikrere forklaring på dette misforholdet. På Helgeland finnes det flere tunanlegg som eventuelt kan innpasses i en struktur med halvfylkesting. Utfordringen er at antallet hus og heller ikke tidfesting kan fastslås sikkert for de tre aktuelle anleggene før nye undersøkelser er foretatt. Det gjelder det noe usikre Botnmoen og Hov i nordre halvfylke og Mo i søndre halvfylke. Hov synes å ha hatt seks tufter, mens dette er uklart for Botnmoen. Begge anleggene lå på Løkta. Det er mulig at det ene anlegget er eldre enn det andre, slik at de kan ha avløst hverandre. Fra Hov foreligger det som nevnt dateringer fra yngre jernalder. Det virker mindre sannsynlig at Mo var halvfylkesting for Herøy halvfylke. Det er som nevnt påvist seks hus, men anlegget kan ha bestått av to rekker og dermed vært større. Herøy halvfylke hadde åtte tingkretser i 1430. Dersom både Hov og Mo likevel bare hadde Heimen-2015-2.book Page 115 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN seks hus hver, kan de ha vært halvfylkesting. Da må grensen mellom halvfylkene ha gått lenger sør enn i historisk tid, slik at Rødøy halvfylke i nord også omfattet Vefsn og Rana fjerdinger. Ifølge Aslak Bolts jordebok er det likevel klart at Rødøy halvfylke ikke omfattet Vefsn og Rana. Det fremgår tydelig at for eksempel Dilkestad i Rana lå i «Herøy halvfylke og Alstahaug syssel». Det samme gjaldt for flere gårder i Vefsn.75 På den annen side lå Hov ved munningen av Ranafjorden og dermed svært godt til rette som møtested for både det historiske Rødøy halvfylke og Vefsn og Rana. Vi må likevel konstatere at kabalen ikke går helt opp på Helgeland med hensyn til kjente historiske enheter og størrelsen på anleggene. I sum virker det likevel mest rimelig at Tjøtta fungerte som fylkesting for Helgeland og at Hov og Mo var halvfylkesting, selv om dette ikke lar seg forene hundre prosent med de historiske grensene. Hva så med de to siste anleggene, Øysund og Gimsøy? Øysund hadde fire hus og Gimsøy seks. Jeg pekte innledningsvis at disse lå nær historiske grenser. Øysund lå mellom det vi har antatt å være to fylker, nemlig Helgeland og Salten/Lofoten. Dette området besto sannsynligvis av fire halvfylker. Gimsøy lå ved grensen mellom nordre og søndre Hålogaland. Det er mulig at Brudanger, som er omtalt på 1500-tallet, er et annet navn for Gildeskål fjerding i en noe større utgave som også inkluderte området sør ved Øysund, eller at det var et eget tinglag mellom Gildeskål og Meløy.76 I så fall gikk fylkesgrensen noe lenger sør tidligere. Gulatingsloven viser et administrativt hovedskille mellom nord og sør i Hålogaland – der det som nevnt heter at syv skip skulle komme fra områdene i sør og seks skip fra nord. En grense mellom Lofoten og Vesterålen lar seg best forene med både Brattreins og min rekonstruksjon av skipreidene. Det synes å ha vært fire halvfyl- ker i sør og to i nord. Dermed kan det se ut til at antallet halvfylker korresponderer med antallet tufter i både Øysund- og Gimsøy-anleggene. En tolkning er derfor at Øysund og Gimsøy var møtesteder for «flerfylkesting». I Gulatingsloven fremgår det at delegasjoner til Gulatinget ble oppnevnt på såkalte fjerdingsting som var fjerdeparter av fylker.77 Delegatene ble ikke oppnevnt på fylkesting, men på nivået under. Kan det tenkes at det var en liknende ordning for Hålogaland, der delegasjoner til flerfylkesting ble oppnevnt på halvfylkesnivå? Dersom Hålogaland virkelig hadde seks halvfylker, kan Gimsøy-anlegget tolkes som et mulig fellesting for hele Hålogaland allerede i eldre jernalder. Jeg vil da foreslå at det var et «trefylkesting». Tilsvarende kan Øysund ha vært et tofylkesting for søndre Hålogaland dersom logikken følges fullt ut. Åpenbart må disse tolkningen ha hypotetisk preg (figur 6). Det er lange tidssprang fra de skriftlige kildene i middelalderen til anleggene i jernalder. Vi har heller ikke kontroll på administrative endringsprosesser, og begge kildekategoriene har utfordring med hensyn til tolkningene. Likevel lar alle kjente anlegg i Hålogaland seg innplassere nogenlunde i en fortolkningsramme med halvfylkesting, fylkesting og «fler-fylkesting». Videre perspektiver og konklusjon Jeg forutsetter at tinget endret karakter ved oppkomsten av stat og kirke. Med sterkere kongemakt og statsutvikling mistet tinget og lokale eliter overordnet rettslig myndighet over militærvesen og forsvar. Dette var en lang prosess og tegnet en speilvendt kurve til utviklingen av et stadig sterkere statlig voldsmonopol. I Hålogaland kan etableringen av våpentinget på skipreidenivå ha spilt en sentral rolle i utviklingen av et © Universitetsforlaget 2015 115 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 116 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Figur 7: En tolkning av fylker og fylkesting i yngre jernalder. © Frode Iversen slikt gryende voldsmonopol. Kongelige tjenestemenn som lendmenn, årmenn og sysselmenn hadde ansvaret for å gjennomføre våpenting om våren, ifølge Gulatingsloven.78 Slik førte kongen oppsyn med militærvesenet. Omkring 1189 ble det forbudt i Norge å bære våpen på ordinære ting og i kirke.79 Vi kjenner ikke bakgrunnen for bestemmelsen. Trolig ville myndighetene redusere voldsbruken i samfunnet. Erfaringene fra mange tiår med borgerkrig kan ha bidratt til at lovgiverne ønsket å unngå bevæpnede folkesamlinger. En hypotese er at militær rett og sivil rett gradvis skilte lag. Både Inger Storli og jeg har argumentert for at avviklingen av ringtunene kan ha sammenheng med fremveksten av elitistiske voldsmonopol. I et svakt utbygget og gry- 116 Heimen 2-2015 ende statssamfunn var voldmonopolene neppe absolutte; snarere må det tvert om ha vært vanskelig å håndheve dette. Den formelle myndigheten til leidangen var likevel nært forbundet med kongen alt fra 900-tallet.80 Ringtunenes funksjoner kan hypotetisk ha blitt delt på forskjellige institusjoner over tid. Håløygjarlene og dernest rikskongedømmet fikk økende kontroll over de militære aspektene gjennom nye våpenting. Tinget i middelalderen var trolig en mer «ren» juridisk institusjon sammenliknet med tinget i jernalderen. Det kan teoretisk være en sammenheng mellom innføringen av skipreider og nedleggelsen av ringtunene. I Gulatingslagen og Trøndelag var skipreiden den minste rettskretsen. I Hålogaland og Borgartingslagen var skipreiden derimot underinndelt. Det kan tyde på at den var sekundært innført i disse områdene. De store anleggene i Hålogaland var i bruk frem til omkring 900 e.Kr. Heggstad-anlegget i Trøndelag viser bruk fortsatt omkring 1000 e.Kr.81 To av fire anlegg i Sogn og Fjordane og på Voss var i bruk i vikingtiden, Hjelle i Stryn, med rammedatering til 650–900, og det mer usikre Bø-anlegget, også i Stryn, til 600–900.82 I Rogaland viser nye dateringer at Øygarden og Klauhaugane var i bruk i merovingertiden.83 Kanskje har disse kronologiske variasjonene sammenheng med etablering og utvikling og ikke minst økt kongelig kontroll over felles forsvarssystemer, senere kjent som leidangen. Det synes klart at minst tre store ringtun i Hålogaland fremdeles var i bruk omkring 900 e.Kr. Sentralt i hver av de tre hovedregionene lå det et stort ringformet tun i yngre jernalder: på Bjarkøy i nord, på Steigen i midten og på Tjøtta i sør. Det er symptomatisk at lagtinget i Hålogaland i middelalderen ble etablert nettopp på Steigen på Engeløya, der det midterste tunanlegget lå. Det indikerer en form for sentralise- Heimen-2015-2.book Page 117 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN ringsprosess der det geografisk mest sentrale tingområdet fikk overordet funksjon da den nye lovprovinsen ble formalisert som et større rettsfellesskap. Kanskje kan det mulige trefylkestinget på Gimsøy være en forløper for et slikt lagting, men dette er likevel høyst usikkert. Jeg har argumentert ut fra anleggenes størrelse og mulige sammenheng med det administrative landskapet i middelalderen. Inger Storli har på sin side knyttet nedleggelsen til en politisk utvikling der håløygjarlene fikk større territoriell kontroll over Hålogaland. Våre tolkninger kan med lett harmoniseres: militærrettslige funksjoner lå før i hendene til lokale eliter og ble samlet hos mektigere herrer, enten det nå var jarler eller rikskongedømmet selv. Litteratur Andersen, Oddmund 1992. Ofuohtagat – Samer og nordmenn i Ofoten. Masteroppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen. Armstrong, Niall John 2000. «Tunanlegg og amfiteatre. En hypotese om tunanleggenes opprinnelse». Primitive tider – arkeologisk tidsskrift, s. 102–18. Armstrong, Niall John Oma 2010. «Becoming people : early iron age courtyard sites in Norway as arenas for rites de passage». I Socialisation : recent research on childhood and children in the past : proceedings from the 2nd International Conference of the Society for the Study of Childhood in the Past in Stavanger, Norway, 28-30th September 2008, AmS-Skrifter 23 (red. Grethe Lillehammer), 115–124. Arkeologisk museum. Stavanger. Bedoyere, Guy de la 2006. Roman Britain: A New History, Thames & Hudson. Berglund, Birgitta 1995. Tjøtta-riket – en arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr.f. til 1700 e.Kr. UNIT, Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Arkeologisk avdeling. Trondheim, Norway. Beverfjord Aud og Binns, Kari Støren 1994. «Religion og regime i Brønnøys jernalder». Spor 1, 16–20 Binns, Kari Støren 1988. «Ringformet tunanlegg – også oppdaget på Mo i Brønnøy». Spor 2, 50. Bjorvand, Harald og Lindeman, Fredrik Otto 2007. Våre arveord: Etymologisk ordbok. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie B, Skrifter 105. Oslo: Novus. Bull, Edvard 1920. Leding. Militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid. Steenske forlag, Kristiania og København. Dybdahl, Audun 1997. «Fylker og skipreider i Trøndelag». Historisk tidsskrift 76 (2), 211–48. Ekrem, Inger 1998. Nytt lys over Historia Norwegie: mot en løsning i debatten om dens alder. Bergen. Ekrem, Inger og Mortensen, Lars Boje 2003. Historia Norwegie (red. Inger Ekrem og Lars Boje Mortensen, oversatt av Peter Fisher). København: Museum Tusculanum Press. Ersland, Geir Atle og Holm, Terje H. 2000. «Krigsmakt og kongemakt 900–1814». Norsk forsvarshistorie 1. Eide forlag, Bergen. Falkanger, Aage Thor 2007. Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år. Universitetsforlaget Oslo. Fladby, Rolf 1978. Hvordan Nord-Norge ble styrt. Nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660. Universitetet i Tromsø. Gansum, Terje 2000. «Etterord». I Illkjær, J.: Den første Norgeshistorien – Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid, 148–69. Tønsberg. Gräslund, Bo 2007. «Fimbulvintern, Ragnarrök och klimatkrisen år 537–537 e.Kr. Saga och Sed», Kungl. Gustav Adolfs Akademiens årsbok 2007, 93–123. Uppsala. Gräslund Bo og Price, Neil 2012. «Twilight of the Gods? The ‘dust veil event’ of AD 536 in critical perspective». I Antiquity, 86, s. 428–443. Grimm, Oliver 2010. Roman period court sites in South-Western Norway: a social organisation in an international perspective. AmS-skrifter, bd. 22. Stavanger. Grimm, Oliver og Stylegar, Frans Arne 2004. «Court Sites in Southwest Norway. Reflection of a Roman Period Political Organisation?» Norwegian Archaeological Review 37(2), 111–33. Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar 2004. Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Hedeager, Lotte 1990. «Danmarks jernalder: Mellem stamme og stat». Aarhus Universitetsforlag. Århus. Helle, Knut 1972. Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1310. Universitetsforlaget. Bergen – Oslo – Tromsø. Helle, Knut 2001. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger. Indrebø, Gustav 1935. «Fjordung: granskingar i eldre norsk organisasjons-soge». Bergens museums aarbok 1935: 1. Bergen. Iversen, Frode 2013a. «Big bang, lordship or inheritance? Changes in the settlement structure on the threshold of the Merovingian Period, South-Eastern Norway». I J. Klápšt? (red.), Hierarchies in rural settlements RURALIA 9. Turnhout: Brepols Publishers, 341–358. Iversen, Frode 2013b. «Concilium and Pagus – Revisiting the Early Germanic Thing-system of Northern Europe». Journal of the North Atlantic, Special Volume 5, s. 5–17. Iversen, F. 2014. «Om aritmetikk og rettferdighet. Tinget i randen av Europa i jernalderen». I Ja, vi elsker frihet. Frihet. En antologi (red. Svein Gullbekk), 246–256. Dreyer. Oslo. © Universitetsforlaget 2015 117 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 118 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND BLIR EN RETTSKRETS Iversen, Frode 2015a. «Community and Society: The Thing at the Edge of Europe». Journal of the North Atlantic, Special Volume 8 s. 1–17. Iversen, Frode 2015b. «Tinglag og tunanlegg». I Et fælles hav – Skagerrak og Kattegat i vikingetiden (red. Anne Pedersen og Søren M. Sindbæk). Nordlige Verdener, Nationalmuseet. København, 210–231. Iversen, Frode 2015c (kommer). «Houses of Commons, Houses of Lords? The Thing on the Threshold of Statehood in Rogaland, Western Norway in the Merovingian and Viking Ages». I Northern Europe in the Middle Ages: Artefacts, Landscapes and Society(red. Irene Baug, Janicke Larsen, Sigrid Samset Mygland). UBAS, Universitetet i Bergen. Iversen, Frode 2016 (under forberedelse). «New Datings from Courtyard sites in Rogaland». Publiseres som del av Kongsgårdsprosjektet Avaldsnes, red. Dagfinn Skre. Iversen, Frode, Hobæk, Halldis og Ødegaard, Marie 2011. «Comments on Inger Storli: 'Court Sites of Arctic Norway: Remains of Thing Sites and Representations of Political Consolidation Processes in the Northern Germanic World during the First Millennium AD?'» (Norwegian Archaeological Review 43(2)). Norwegian Archaeological Review 2011, s. 44, 1, 89–117. Iversen, Tore 2007. «Die frühe norwegische Dingordnung zwischen Herrschaft und Genossenschaft», s. 167–186. I T. Iversen, J. R. Myking og G. Thoma (red.), Bauern zwischen Herrschaft und Genossenschaft. Tapir Academic Press, Trondheim. Johansen, Olav Sverre 1988. Vikingene lengst i nord. Håløygske høvdingsenter i Nord-Norge. Syvende tværfaglige vikingsymposium, 20–46. Odense. Johansen, Olav Sverre og Søbstad, Tom 1978. «De nordnorske tunanleggene fra jernalderen». Viking 1977, 9–56. Jones, Rhys 1999. «Man and men in a medieval state: The geographies of power in the Middle Ages». I Transactions of the Institute of British Geographers New Series 24, 1, 65–78. Kallhovd, Karl 1994. Den kulturhistoriske orden. En analyse med utgangspunkt i Leksaren. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo. Lauritzen, Stein-Erik og Lundberg, Joyce 1999. «Calibration of the speleothem delta function: an absolute temperature record for the Holocene in northern Norway» The Holocene 9(6), 659–669. Lillehammer, Arnvid 1994. «Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr.». Aschehougs norgeshistorie, bd. 1. Oslo. Løken, Trond 2001. «Jæren eller Karmøy – hvor var makta i Rogaland i eldre jernalder? Var Avaldsnes et maktsenter omkring 200 e.Kr.?» I Frá Haug ok heiðni (2), 13–14. Lund, Harald Egenæs 1955. «Håløygske høvdingeseter fra jernalderen». Stavanger Museums Årbok, 101–107. Lund, Harald Egenæs 1959. «Håløygske høvdingeseter og tunanlegg fra eldre og yngre jernalder». Håløygminne 10, 244–49. 118 Heimen 2-2015 Lund, Harald Egenæs 1965. «Håløygske høvdingegårder og tunanlegg av Steigen-typen fra eldre og yngre jernalder. ‘Valhall med de mange dører’». Norsk Tidsskrift for Sprogvitenskap 20, 287–325. Magnus, Bente og Myhre, Bjørn 1986. «Forhistorien – fra jegergrupper til høvdingsamfunn». Norges historie, bd. 1. Stabekk. Mattingly, David 2008. An Imperial Possession: Britain in the Roman Empire, 54 BC–AD 409, Penguin History of Britain. Moberg, A., Holmgren, K., Renssen, H., Sundqvist, H. S. og Zhang, Q. 2010. «Preface. Holocene climate variability over Scandinavia – A special issue originating from a workshop organized by the Bert Bolin Centre for Climate Research», Climate Past 6, 719–721. Munch, Peder Andreas 1850. Symbolae ad historiam antiquiorem rerum Norvegicarum. Christiania. Munch, Peder Andreas 1849. Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Moss, Gram. Myhre, Bjørn 1987. «Chieftains Graves and Chiefdom Territories in South Norway in the Migration Period». Studien zur Sachsenforschung 6 (red. Hans-Jürgen Häßler). Veröffentlichungen der urgeschichtlichen Sammlungen des Landesmuseums zu Hannover 34, 169–188. Hildesheim. Myhre Bjørn 2002. «Jorda blir levevei: 4000 f.Kr.–1350 e.Kr.». Norges landbrukshistorie, bd. 1. Oslo. Nicolaysen, Nicolay 1866. Norske fornlevninger. En oplysende fortegnelse over Norges fortidslevninger ældre end reformationen og henførte til hver sit sted. Kristiania. Olsen, Asle Bruen 2005. «Et vikingtids tunanlegg på Hjelle i Stryn. En konservativ institusjon i et konservativt samfunn». I Bergsvik, K. A. og Engevik, A. (red.). Fra funn til samfunn. Jernaldersstudier tilegnet Bergljot Solberg på 70-årsdagen, s. 319–354. Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen. Olsen, Asle Bruen 2013. «Undersøkelse av et eldre jernalders tunanlegg på Sausjord, Voss, Hordaland – et nytt bidrag til kunnskapen om jernaldersamfunnets sosiale og politiske organisasjon». Viking 76, s. 87–112. Olsen, Asle Bruen 2014. «Courtyard sites in western Norway. Central assembly places and judicial institutions in the late Iron Age». I (red.) M. H. Eriksen, U. Pedersen, R. Rundberget, I. Axelsen: Viking Worlds. Things, Spaces and Movement, s. 43–55. Oxbow, Oxford. Olsen, Morten 2003. Den sosio-politiske organiseringen av Jæren i eldre jernalder. Et tolkningsforsøk med utgangspunkt i skriftlige kilder og tunanleggene. Unpublished master’s thesis, University of Tromsø. Petersen, Jan 1938. «Leksaren». Viking 1937, 151–58. Robberstad, Knut 1951. «Ordet patria i Historia Norvegiæ». Historisk Tidsskrift bd. 35, 187–191. Oslo. Robinson, Rodney Potter 1935. «The Germania: A critical edition by Rodney Potter Robinson». Philological mono- Heimen-2015-2.book Page 119 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM FRODE IVERSEN graphs (American Philological Association) 5. Middletown, Conn. Sahlins, Marshall D. 1963. «Poor man, rich man, big-man, chief: political types in Melanesia and Polynesia». I Comparative Studies in Society and History: An International Quarterly V (1962–63), 285–303. New York. Salway, Peter 1997. A History of Roman Britain (Kindle Edition) Oxford University Press. Sjøvold, Torstein 1971. «Åse-anlegget på Andøya. Et nordnorsk tunanlegg fra jernalderen». Acta Borealia, B. Humaniora 12, s. 5–34. Skre, Dagfinn 1998. «Herredømme, bosetning og besittelse på Romerike 200–1350 e.Kr.», Acta Humaniora 32. Oslo. Solberg, Bergljot 2002. «Courtyard sites north of the polar circle. Reflections of power in the Late Roman and Migration Period». I Hårdh, B. og Larsson, L. (red), Central Places in the Migration and Merovingian Periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, 219–29. Almquist & Wiksell, Stockholm. Steinnes, Asgaut 1974. Styrings- og rettsskipnad i SørvestNoreg i mellomalderen. Det Norske Samlaget, Oslo. Storli, Inger 2000. «‘Barbarians’ of the north. Reflections on the establishment of courtyard sites in North Norway». Norwegian Archaeological Review 33(2), 81–103. Storli, Inger 2006. Hålogaland før rikssamlingen. Politiske prosesser i perioden 200–900 e.Kr. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Novus forlag, Oslo. Storli, Inger 2010. «Court Sites of Arctic Norway: Remains of Thing Sites and Representations of Political Consolidation Processes in the Northern Germanic World during the First Millennium AD». Norwegian Archaeological Review, 43(2), s. 128–44. Storm, Gustav 1880. Monumenta Historia Norvegiæ. Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen utgivne efter offenlig foranstaltning. Kristiania. Storm, Gustav 1877. Sigurd Ranessøns proces / udgivet efter Haandskrifterne af Gustav Storm. Malling, Kristiania. Strøm, Invild Onsøien 2007. Tunanlegg i Midt-Norge. Med særlig vekt på Væremsanlegget i Namdalen. Masteroppgave NTNU, Trondheim. Tacitus, Cornelius 98. Agricola; Germania. Lateinisch und deutsch. Latin tekst til tysk ved Alfons Städele (red). Sammlung Tusculum, 1991. Darmstadt. Taranger, Absalon 1898. Udsigt over den norske rets historie: forelæsninger. Kart- & Litograferingskontoret, Kristiania Thomassen, Arne Håkon 1996. Nazisme og holdninger til fortiden: et norsk perspektiv. Hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Tromsø. Trædal, Vidar 2014. «Gildeskål kirkes opphav. Om landskap, makt og jordegods ved et fjordbasseng». I Gildeskål (red. Morten Stige og Øystein Ekroll). Fagbokforlaget. Bergen, 37–55. Urbańczyk, Przemyslaw 1992. Medieval Arctic Norway. In- stitute of the History of Material Culture, Polish Academy of Sciences. Semper, Warszawa, Poland. Wik, Birgitta 1983. «Tunanlegget på Tjøtta: en økonomisk og demografisk miljøstudie = The courtyard settlement on Tjøtta: an economic and demographic study of an environment». Gunneria, bd. 44. Wik, Birgitta 1984. «Ringformet tunanlegg opdaget på Løkta». Årbok for Rana: med omliggende distrikter, 105–10. Forkortelser AB = Aslak Bolts jordebok, utgave ved Jon Gunnar Jørgensen, 1997, Riksarkivet. Oslo. DN = Diplomatarium Norvegicum, red. C. C. A. Lange, C. R. Unger et al. 1847–1990. P. T. Mallings Forlagshandel, Christiania / Oslo. G = Den eldre Gulatingslova. Norrøne tekster 6, red. B. Eithun, M. Rindal og T. Ulset, 1994. Oslo. ID = nummer i Askeladden, Riksantikvarens kulturminnedatabase http://askeladden.ra.no/ L = Den nyere Lands-Lov, utgiven av Kong Magnus Haakonsson. NgL 2, 1–178. LoF = Lover og forordningar 1536–1605. Norsk lovstoff i sammendrag, red. Harald Winge, 1988. Oslo. NgL = Norges gamle Love indtil 1387 1–5 (utg. Gustav Storm og Ebbe Hertzberg). Christiania. NRR = Norske Rigs-Registranter – tildeels i Uddrag (1861–1891). Christiania. RN = Regesta Norvegica 1–9 (1898–). Christiania/Oslo. Noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 Johansen og Søbstad 1978, s. 55. Iversen 2014; 2015a. Ekrem og Mortensen 2003, s. 56. Håkon Håkonssons saga: kap. 179; Helle 1972, s. 136. DN II nr. 208. NgL III, 4; Indrebø 1935, s. 74; DN II nr. 580. Falkanger 2007. Iversen 2014. Hansen og Olsen 2004, s. 165. Iversen 2013b. Sahlins 1963; Myhre 1987; Hedeager 1990. Gräslund 2007; Gräslund og Price 2012. F.eks. Myhre 2002. Skre 1998; Iversen 2013a. Lauritzen og Lundberg 1999, 668; Moberg et al. 2010. Iversen 2016. Storli 2006. Grimm og Stylegar 2004. Salway 1997; Bedoyere 2006; Mattingly 2008. Jones 1999. Bjorvand og Lindeman 2007, s. 1151 f. Tacitus 98: kap. 7–11; Robinson 1935. © Universitetsforlaget 2015 119 HEIMEN Heimen-2015-2.book Page 120 Thursday, July 16, 2015 10:44 AM HEIMEN HÅLOGALAND 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 BLIR EN RETTSKRETS Taranger 1898, s. 36-42; Iversen 2015a. Iversen, T. 2007, s. 172. Iversen 2013b; 2015a; 2015b. Iversen 2014. G 3; Helle 2001; Iversen 2015a. DN VI nr. 238; NGL IV: 378 ff; RN VI nr. 483. Iversen 2014; 2015a. Sjøvold 1971, s. 25; Johansen og Søbstad 1978, s. 24–25; Storli 2006, s. 51, 54–55. Nicolaysen 1866, s. 301. Petersen 1938, s. 156 f. Berglund 1995; Olsen 2014; Solberg 2002, s. 223. Lund 1955; 1959; 1965. Magnus og Myhre 1986, s. 265, 315, 380; Grimm 2010, s. 12. Berglund 1995, s. 48 f, 342 ff. Johansen 1988; Løken 2001; Lillehammer 1994, 154 f.; Solberg 2002; Myhre 2002, s. 201–207. Urbańczyk 1992. Gansum 2000, s. 159. Armstrong 2000, 2010. Storli 2000, 2006, 2010; AB Olsen 2005, 2013, 2014; M. Olsen 2003. M. Olsen 2003, s. 11, 126–127. Grimm og Stylegar 2004, s. 128. Iversen et al. 2011. Olsen 2013. Kallhovd 1994;Sjøvold 1971. Iversen 2014; 2015a; 2015b. Indrebø 1935; AB 155–169 ( Jørgensens utg. 1997); NgL 4, s. 773. Johansen og Søbstad 1978; Thomassen 1996, s. 61-68; Grimm 2010, s. 53. Sjøvold 1971. Wik 1983; Berglund 1995. Wik 1984; Binns 1988; Berglund 1995. Berglund 1995, s. 300. 120 Heimen 2-2015 54 Se opplysninger i kulturminnedatabasen Askeladden for ID 46548 og ID 16494. 55 Se Vitenskapsmuseets gjenstandbase for museumsnummer T 13054. 56 Binns 1988; Beverfjord og Binns 1994. 57 Se Askeladden, ID 68259. 58 Indrebø 1935; Dybdahl 1997; Steinnes 1974. 59 Dateringen følger Ekrem og Mortensen 2003. 60 Robberstad 1951, s. 187–191; Ekrem 1998, s. 32; Ekrem og Mortensen 2003, s. 117, 178. 61 Jf diskusjon hos Tveit i dette nummeret. 62 Jf. Storm 1880. 63 Munch 1850, s. 30. 64 Storm 1880, s. 76. 65 Ekrem 1998, s. 33, note 113; Ekrem og Mortensen 2003, s. 179, note 105. 66 DN IV nr. 3. 67 G 315. 68 Bull 1920. 69 Fladby 1978. 70 Brattrein 1984; Danske kanselli, Norske innlegg, erklæring fra Hartvig Bille 22/7-1609. Riksarkivet. 71 Jf. NRR II: 252 f; LoF nr. 360. 72 Storm 1877, s. 8, 49. 73 Iversen 2014. 74 Andersen 1992. 75 Vefsn og Rana, AB 149-150; Dilkestad, AB 145 og Vefsn, AB 144. 76 Jf. diskusjon hos Snekkestad som eget tinglag i dette nummeret, og Trædal 2014, s. 33 som oppfatter det som et eldre områdenavn. 77 G 3. 78 G 309. 79 NgL I: 409; RN I nr. 198. 80 Ersland og Holm 2000. 81 Strøm 2007. 82 Olsen 2014, s. 45. 83 Iversen 2015c og kommer, 2016.
© Copyright 2024