JOTUNHEIMEN RUNDT – I HJERTE AV NORGE
Vi skriver desember 2014, og den alltid
sykkeltenkende Sandnesgauken (opprinnelig
fra Finnmarksvidda) legger planen for
rittsesongen 2015. Han ønsker seg
utfordringer, og i sin iver sender han en
forespørsel til en noe naiv sunnmøring som
tror det eneste han i en småbarnstilværelse
har nok av, er tid og overskudd. Påmeldingen
er et faktum – vi skal slite oss ut, slite oss ut i
hjertet av Norge.
____________________________________
Av Per Ivar Hessen
Rosendal/Stavanger 1.september 2015
Undertegnede hadde akkurat fått pakket ut det mest nødvendige av flyttelasset fra gode år i Sandnes, og var
klar for en ny tilværelse på den «romantiske» landsbygda, da jeg 19. desember 2014 mottok melding fra Einar
Iversen: «Har et opplegg på gang med http://jotunheimenrundt.no. Blir du med?». Som den naive
sunnmøringen jeg er, så gikk jeg i den fellen å tenke at det er jo lenge til dette – starten går jo først 3. juli 2015.
Utfordringen ble akseptert, og allerede før julegranen hadde kommet i hus var påmeldingen et faktum for både
Einar og undertegnede.
Det skulle vise seg at det eneste en småbarnsfar ikke har nok av, er tid og overskudd. Vinteren gikk, våren kom
(aldri), og treningsgrunnlaget var ganske minimalt når den alltid positive Einar kom kjørende inn på gårdstunet i
Rosendal torsdag 2. juli.
På samvittigheten hadde vi begge erfaringer fra CLST, Kristiansand – Hovden, i slutten av mai. Jeg fikk i mai
kjenne på hvordan det bokstavelig talt er å stupe ned i kjelleren. Etter 195 km og 900 høydemeter måtte jeg
forsmedelig innse at kroppen ikke tålte mer, samtidig som Bogafjelltoget forsvant fra meg og inn i horisonten.
Både Einar og jeg kom oss i mål på CLST. Forskjellen mellom Einar og meg skulle imidlertid vise seg å være
betydelig. Som det vil fremgå i fortsettelsen er nok forskjellen snarere et utslag av personlighetsmessige
forskjeller, enn situasjonsbestemt slitasje og stølhet. Etter å ha syklet opp Setesdalen på vel 7 timer var Einar
fortsatt like positiv, mens jeg med mine vel 6 timer var resignert og deprimert. Som i et hvert annet ritt, lovet
jeg meg selv at «aldri mer».
Når Einar nå stod på gårdstunet i Rosendal, var det som å se en liten unge på julaften – han kunne ikke vente
lenger, han måtte bare komme i gang. Hans utpregede positive holdning, foruten om at han bare er positiv, var
nok et resultat av at han siden påmeldingen frem til 2. juli hadde spist 8000 km på sykkelsetet. Jeg med mine
vel 3000 km var vel mer det man kan kalle en pessimist.
Tidlig morgen 3. juli rigget vi sykler på bilen, og satt kurs mot Lærdal. Bilturen tilkjennega ytterligere en stor
forskjell mellom Einar og meg. Einar hadde forberedt seg godt. I tillegg
til å trene og spise som en toppidrettsutøver, hadde han i ukene før
Jotunheimen Rundt tilbrakt betydelig tid på Spotify. Ingenting skulle
etterlates til tilfeldighetene, og selv spillelisten var ment for å
motivere. Vi hadde ikke kjørt langt før Einar begynte å synge muntert
med på tonene som kom ut av popanlegget i bilen hans. Jeg for min del
sliter fortsatt med å skjønne hva som er motiverende med New Kids on
The Blocks «You got it», og ikke minst Hansons landesorg «Mmmmbop».
Vi ankom Lærdal sentrum i god tid før start. Vi møtte der vårt reisefølge, som bestod av 5 menn fra Jardar
sykleklubb. Det kom ikke som noen overraskelse at Einars venner var like muntre som han selv. Jeg, som den
evige pessimist jeg er, hadde før vi traff reisefølget begynt å tvile på om jeg ville klare å gjennomføre et så langt
ritt som Jotunheimen Rundt. Overraskelsen ble derfor stor når jeg så at reisefølge bestod av karer i en alder av
60 år og oppover. Som den ungdommen jeg er, så tenkte jeg, kan de så kan jeg. Gleden ble kortvarig, for
minnet om å bli frasyklet av et dusin gamle menn fra Bogafjell SK under CLST dukket fort opp igjen. Ting
normaliserte seg, et par sekunds positive tanker ble forlatt til fordel for min medfødte og kroniske pessimisme.
Vi gjorde oss imidlertid klar, og ventet på startskuddet.
Kl. 18.00, den 3. juli 2015, smalt det. Fremst i turklassen la vi ut på de 430 km som skulle unnagjøres. Allerede
etter 1 km hadde vi syklet 2 av de 4600 høydemetrene rittet inneholder.
Det er rart med det, når startskuddet går, så blir alle negative tanker erstattet med glede og positive tanker.
Lærdal, bygden vi skulle forlate, viste seg fra sin beste side. Med sol og 25 varmegrader, og svært gode
væremeldinger for resten av turen, fikk vi ikledd kort/kort fort følelsen av at vi skulle oppleve noe vi sent
kommer til å glemme – og vi fikk rett!
Tempoet fra start var bra, og stemningen i feltet var utpreget positiv – også hos meg. Vår første utfordring var
distansen fra Lærdal til Fagernes (145 km). Denne etappen går over Filefjell, med totalt 1000 høydemeter. På
toppen av Filefjell hadde Oslogutta stelt til med privat pølsestopp, og sjelden har pølse i potelompe smakt
bedre. Her fikk jeg også tid til den første av det som i alt skulle vise seg å bli 10 pissepauser på turen til mål.
Turen over Filefjell gikk greit, til tross for at vi i år ble et offer for ganske omfattende veiarbeid med påfølgende
gruspartier. Dette hadde selvfølgelig Einar tenkt på, og allerede et par måneder før starten gikk hadde han
engasjert de fleste sykkelbutikker sør for Stadt i å finne de riktige dekkene for slikt variabelt veidekke.
Pølsestopp på Filefjell
På første matstasjon på Vang (etter 89 km) fikk vi erfare hvorfor Jotunheimen Rundt må være et av landets
beste ritt. Service og mattilbud var utsøkt og stod i stil til den fantastiske
naturen vi allerede hadde fått syklet i. Turen fra Vang, gikk deretter
videre langs Slidrefjorden i retning Fagernes. I dette partiet fikk den
første av Oslogutta problemer med tempoet. Vi hadde en muntlig avtale
om at den dårligste styrte farten, og vi måtte således avpasse tempoet
frem til matstasjon nr. 2 på Fagernes.
Vel fremme på Fagernes, etter 145 km, hadde mørket begynte å melde sin ankomst. Temperaturen var
fremdeles upåklagelig, men noen av de eldre i reisefølget måtte ta frem bestefartrøyen for å unngå
frostskader. Her valgte også den første av Oslogutta å bite i det sure eplet (som ikke var en del av arrangørens
meny). Totalt 7 menn ble redusert til 6.
Etter en noe lengre pause, hvor jeg også fikk tilført kroppen noen paracet (for den uopplyste leser, så var jeg
som den yngste i følget den eneste som har blitt operert for lårhalsbrudd), tok vi fatt på rittets andre store
utfordring. Fra Fagernes går turen inn i den som er regnet for en av Norges fineste fjelloverganger, Valdresflya.
Selv etter mørkets frembrudd fikk vi meter for meter fra Fagernes et forvarsel om hvilken fantastisk natur vi
har i Norge. Vel fremme på Beitostølen, etter å ha syklet 183 km, hadde vi unnagjort halvparten av de vel 1000
høydemetrene som skal forseres fra Fagernes og til toppen av Valdresflya. Her valgte Oslogutt nr. 2 å kaste inn
årene, og 6 ble redusert til 5. Vi andre skiftet klær. Fra å sykle i kort/kort inntok vi nå tre lag med klær
bestående av ull, lycra og vinterjakke – det skulle vise seg å være for lite.
De resterende 500 høydemetrene som gjenstod til vi toppet Valdresflya, var fysisk tøffe. Verken Einar eller jeg
hadde noen gang syklet så langt, og i tillegg til lengde og høydemetre, begynte det å blåse og temperaturen
gikk ned til effektive minusgrader. Mens vi frøs og hakket tenner, ble vi tatt igjen av de raskeste elitesyklistene
– de syklet fortsatt i kort/kort (og med betydelig høyere fart).
Selv om vi på dette tidspunktet både var kald og sliten, så gikk turen overraskende greit. Den fysiske
påkjenningen ble slått til side av de fantastiske sanseinntrykkene vi ble møtt av. Selv om både Einar og jeg
tilhører den yngre garde, og dermed enda ikke har utviklet evner til å bedømme om naturen rundt oss er flott
eller ikke (Einar 52 år og jeg selv en ungdom på 38 år), så ble vi slått ut av den fantastiske naturen. Einar
begynte til og med å bable om at selv om han opprinnelig er fra Nord-Norge og dermed burde være lojal mot
Petter Dass og hans topografiske dikt Nordlands trompet, så var han ikke tvil om at han etter å ha erfart
Valdresflya kunne lage et dikt som ville overgå Petter Dass sine skriblerier.
Stemningsbilde fra toppen på Valdresflya
Fra toppen av Valdresflya varierer det mellom lange nedoverbakker og flate transportetapper, kun avbrutt av
en kjærkommen matstasjon, før man kommer ned mot Odnes og Ottadalsvegen. Deretter er det noen
kilometer med flate transportetapper før man kommer inn til idylliske Lom og en etterlengtet annonsert
gryteretten (egentlig en betasuppe/lapskaus). På Lom har man unnagjort i alt 293 av de totale 430 kilometer,
og det kjennes på kroppen (i hvert fall min).
Einar fortsatt ved godt mot, og fortsatt overraskende positiv.
Per Ivar har nok en gang resignert, og er ikke like positiv som Einar – som normalt.
Under den lange pausen på Lom ble det klar for samtlige i reisefølget at vi var i trygge hender. Analytikeren
Einar hadde gjort jobben sin, og kunne forsikre oss om at han full oversikt over de kommende 1000
høydemetrene vi hadde foran oss til vi stod på toppen av Sognefjellet. Vi la ut med godt mot, og de første
centimetrene ut fra Lom virket det som om ben, rygg og skuldre hadde kviknet til. En av de resterende
Osloguttene fikk imidlertid problem med tempoet i den første og eneste rundkjøringen Lom har å by på. Det
problemet skulle vedvare. Gruppen ble splittet, med klare instrukser om at vi skulle vente på hverandre på
toppen av fjellet.
Det skulle vise seg at analytikeren Einar hadde sviktet i analysen av Sognefjellet. Når Einar, Dan-Evert (Oslogutt)
og jeg trodde vi nærmet oss toppen, kom det plutselig en nedoverbakke Einar hadde oversett i sin analyse. Det
var heller ingen liten nedtur, for den sendte oss 150 meter lenger ned i typografien. Einar måtte derfor
re-kalkulere og kunne opplyse om at vi nå hadde 600 høydemeter igjen til toppen, og ikke 450 som han først
hadde smilende berettet om. Disse 600 metrene skulle vise seg å være mer fjellklatring enn bakkesykling. De
ble unnagjort på den siste kilometeren før toppen. På toppen ble vi godt behandlet, med utsøkte vafler og et
fantastisk fint vær. Einar innrømmet seg att på til en Vørteløl.
Livet på toppen er ikke så verst.
Fra Sognefjellet er det kupert i et par mil, før det regelrett stuper ned til Sognefjorden. Problemet er at det er
svært dårlig asfaltdekke så i si hele veien ned, noe som fordrer at du holder sykkelen med jerngrep. Midt i
bakken ned fra Sognefjellet var vi så slitne i hendene av å holde oss fast og ikke minst bremse, at vi rett og slett
måtte ta en ekstra pause. Et tips til alle som vil sykle dette rittet er å bremse «støtvis» og vekselsvis mellom forog bakbrems. Fra arrangørens side advares det mot å bremse for hardt og for lenge, spesielt om man sykler
med «kinafelger». Faren for punkteringer er overhengende grunnet varme felger og ujevn vei. Vi slapp heldigvis
punkteringer, men vi skjønte arrangørens advarsel.
De fleste som sykler Jotunheimen Rundt for første gang, tror at det fra bunnen av Sognefjellet kun gjenstår en
sjarmøretappe mot mål. Man har jo tross alt unnagjort tre fjelloverganger, som hver inneholder over 1000
høydemeter. De som har syklet det før, vet at det er nå slitet begynner. Den verste bakken gjenstår – det vet vi
nå. Høydeprofilen gjør slitne bein urett. Trøsten er, når den siste toppen nås etter 420 km, så går det nedover
til mål.
Den største utfordringen kommer etter 410 km, den «lille» bakken med bakketopp på 420 km er umenneskelig.
Selv som sunnmøring må jeg innrømme det,
Sogndal er en flott bygd. Den har likevel aldri
vært så vakker som når vi kom i mål etter 430
kilometer. Nå er vel Sogndal etter hvert mest
kjent for Tone Damli (et eller annet) og Eva Skram
(Eva & the Hartmaker), men for den eldre garde
av oss kjenner vi best Sogndal som saftbygden –
med den eventyrlige saften Lerum. Lerum får
være Lerum, vi byttet bort saft med øl – og etter
en øl sluknet jeg til Einars «fantastiske» tribiute
av det som er hans favoritter i Tones reportoar.
Einar fikk etter hvert også besøk av Jon Blund, og
vi våknet ikke før all form for matservering i
Sogndal var stengt. Om det var fordi vi hadde
innlosjert oss i Junior-suite, eller om det rett og
slett er at sogndølingene har utmerket service
vites ikke, men mannen i resepsjonen disket opp
med en herlig take-away meny, med «som seg
hør og bør» mer øl.
Etter en god natts søvn, våknet jeg stiv og støl. Jeg kunne fortsatt ikke tørke meg mellom bena etter en god
morgendusj. Einar for sin del våknet som vanlig positiv og uthvilt, uten å være preget. Han var imidlertid litt
bekymret for litt prikking i neglen på høyre lilletå, og han angret på at han ikke tok pedikyr før starten i Lærdal.
Oppsummert: Jotunheimen Rundt er et ritt som må på listen over ritt som skal gjennomføres. Dan-Evert
Brekke, Steinar Nervold, Knut Dagfinn Helgesen, Einar Iversen og jeg (Per Ivar Hessen) gjennomførte et
fantastisk ritt på tiden 20 timer og 31 minutt. Med 3 ½ time pause underveis ble effektiv tid på sykkelsetet 17
timer. Vi er frelst, og vi planlegger allerede å gjenta turen 1. til 2. juli 2016.
På vegne av Einar Iversen og meg selv vil jeg oppfordre dere alle om å vurdere deltakelse neste år. Meld deres
interesse til Einar eller meg og bli med på en fantastisk opplevelse.
Sykkelhilsener fra
Per Ivar Hessen («skribent»)
Einar Iversen (livsglad syklist)