1. No category

Stein Morten Lier
Skuddet
Forfatteromtale:
(f. 1967) er tidligere sjefskonsulent i Cap
Gemini og direktør i Telenor. Han debuterte som
dokumentarforfatter i 2002 med
, en bok
om faren, privatetterforsker og tidligere politiinspektør Leif
A. Lier. Siden krimdebuten med Catch i 2004 har han
skrevet åtte ulike polithrillere og spenningsromaner. Med
(2012) skrev Stein Morten Lier sin første thriller for
ungdom.
(2013) og
er oppfølgere.
Om boken:
SKUDD I MØRKET
Tinius låner morens tjenestepistol og avfyrer et skudd
i skogen. Dagen etter finner politiet en død mann i samme
område …
Skuddet er tredje bok i Stein Morten Liers thrillerserie om
Tinius.
© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013
ISBN 978-82-03-25846-6
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til
[email protected]
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1
«Sherlock er sjefen, Tinius. Se og lær.» Sander lente seg
tilbake i sofaen. «Det er sånn detektiver jobber.»
Smilet var ertende. Inez himlet med øynene.
På skjermen holdt den verdensberømte detektiven
Sherlock Holmes opp en pistol og siktet mot et tåkete
landskap. Bak ham kom Dr. Watson til syne. De så på
canadisk Netflix. Inez hadde tidligere på kvelden, med noen
enkle grep på pc-en og Apple-tv-en, overstyrt geosperren
og gitt dem tilgang til alle episodene av den britiske tvserien. Samtidig hadde hun opplyst i detalj om hvor dårlig
sikret Wifi-en var, og hvor enkelt det var å hacke den.
Tinius hadde ikke skjønt halvparten av det hun hadde sagt,
og var virkelig imponert over datakunnskapene hennes.
«Det er en tv-serie, din nisse,» svarte Tinius.
Alle tre lå henslengt i sofaen og glante på tv-skjermen.
«Har dere skutt med pistol før?» utbrøt Sander.
Tinius ristet på hodet uten å ta øynene vekk fra
skjermen. Men han la merke til at Inez gløttet bort på ham.
Det var fredag tidlig i juni og de var alene hjemme. Moren
var på jobb. Etter å ha dyttet i seg usannsynlig store
mengder taco, hadde de kastet seg over brusen og
potetgullet, og nå lå de helt stappa i sofaen.
«Men jeg vet hvor mamma gjemmer nøkkelen til
våpenskapet. Hvis dere vil se?» utbrøt Tinius. Det bare datt
ut av ham.
Han kikket bort på Sander, som stirret tilbake med
vidt oppsperrede øyne og åpen munn. Deretter så han på
Inez. Hun så skeptisk ut. Ikke imponert, som han hadde
håpet.
«Kødder du? Kan vi?» utbrøt Sander.
Tinius nikket. «Seff.»
Sander spratt opp fra sofaen. Inez rørte seg ikke, bare
flyttet blikket mellom dem.
«Kult. Kom igjen ’a.»
Sander sto og trippet.
«Slapp av, din sopp. Mamma jobber sent, vi kan se
ferdig Sherlock først.»
«Drit i Sherlock. Vi gjør det nå,» nesten ropte Sander.
Tinius sukket. Lo. «Ro deg ned.» Han reiste seg og tok
en slurk til av colaen. «Det er i kjelleren.»
«Jeg må komme meg hjem,» sa Inez og reiste seg.
«Det er sent.»
«Vil du ikke se?» Tinius så spørrende på henne. «Det
er skikkelig kult.»
Hun ristet på hodet. «Jeg liker ikke våpen.»
«Jenter,» stønnet Sander.
Da Inez hadde lukket utgangsdøra bak seg, brøt Sander ut i
latter.
«Jenter,» gjentok han, og Tinius nikket.
De tok trappa ned til kjelleren to trinn av gangen.
Tinius først, Sander rett bak.
Tinius fisket fram nøkkelen fra gjemmestedet, låste
opp våpenskapet og tok et steg til side slik at Sander fikk
fritt innsyn til det svarte våpenet.
«Kan jeg ta den ut?» hvisket Sander, som om han var
redd for at noen ville høre ham hvis han pratet med normal
stemme.
«Seff. Kul, ikke sant?»
Sander lente seg fram, stakk hånda inn i safen og
lukket fingrene rundt skjeftet på pistolen. Han tok ut
våpenet og holdt det opp foran seg.
«Hei, ikke sikt på meg,» utbrøt Tinius. «Kan du
ingenting om våpen? Du peker aldri på noen, hvis du ikke
tenker å skyte, da.»
«Sorry. Den er jo ikke ladd,» sa Sander med lav
stemme.
«Hva veit du om det? Sjekket du? Kanskje det ligger
en kule i kammeret.»
Sanders øyne ble om mulig enda større, og han skiftet
grep om våpenet. Nå så det ut som om han holdt en
giftslange.
«Gi meg den,» forlangte Tinius.
Sander rakte ham pistolen, og så lettet ut da våpenet
forsvant fra hendene hans.
«Skal vi teste den?» foreslo Tinius. «I skogen. Er du
med?»
«Er det så lurt ’a?» utbrøt han. «Tenk om vi blir tatt.»
Pause. «Eller om moren din finner ut av det, eller noe.»
Tinius fnøs.
«Du er redd for rekylen. At spagettiarmene dine ikke
klarer å holde den.»
Han lo en hånlig latter.
«Er jeg vel ikke,» protesterte Sander.
«Er du med eller ikke?» presset Tinius på.
«Ok,» mumlet Sander.
Tinius tok ut en eske med patroner og stappet den ned
i venstre bukselomme. Pistolen dyttet han ned i den høyre.
Den korte turen fra rekkehuset til skogkanten, ble
tilbakelagt i taushet. De småløp ned en helling, over en
liten turvei og inn i skogen.
«Shit ass, dette er helt sykt,» utbrøt Sander da Tinius
tok fram pistolen og stappet patroner i magasinet. «Hva
skal vi skyte på?»
Tinius løftet hodet, passet på at munningen til våpenet
pekte mot bakken, og kikket seg rundt. Han blinket ut en
diger furu tretti–førti meter unna, og rettet en utstrakt
pekefinger mot det.
«Det treet der.»
Sander nikket.
«Ok, den som bommer er en sengevæter,» sa han og
lo en nervøs latter.
«Jeg tror vi begge veit hvem som er sengevæteren
her,» gliste Tinius. «Gå bak meg.»
Idet Sander sto oppstilt bak ham, løftet Tinius pistolen,
holdt våpenet med strak arm og siktet på den utpekte
furua. Han kom til å tenke på noe, og senket pistolen igjen.
«Det er kult om vi filmer det,» sa han, og snudde
hodet mot Sander.
Sander nikket og tok fram mobilen.
«Ok, jeg er klar.»