1. No category

(KAG Fakta om klima 31.12.14)
RAPPORT
VITENSKAPELIGE FAKTA OM KLIMA
MEDFORFATTERE AV RAPPORTEN
Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør og professor II UiO
Bernt Otto Hauglin, sivilingeniør, European Patent Attorney, M. Tekna/SeniorTeknologene
Tor Hofstad, sivilingeniør, M.Tekna/SeniorTeknologene
Ole Humlum, professor Geo. UiO/UiS
Jan Arvid Jørgensen, Diplomingeniør M.Nito, og kand.jur
Tom V. Segalstad, førsteamanuensis Nhm,UiO
Jan-Erik Solheim, Tidligere prof. v/ Inst. for fysikk UiT
Kjell Stordahl, Dr. Phil.
John Sverre Svendsen, sivilingeniør M. TeknaSeniorTeknologene/siviløkonom M. Econa,
Sekretær for gruppen
INNHOLDET REFLEKTERER KUN SYSNPUNKTENE TIL MEDFORFATTERNE OG
REPRESENTERER DERFOR IKKE NOE OFFISIELT SYNSPUNKT TIL DE FORENINGENE SOM
NOEN AV MEDFORFATTEREN ER MEDLEMMER AV.
1
Side
INDEKS
3
I. SYNOPSIS
4-14
II. FAKTA OM KLIMA
Et historisk overblikk
Klimaforandringer er naturlige
Den globale temperatur perioden 1997 -2013 har stagnert
CO2 har steget jevnt, uavhengig av temperaturen
Den nylige globale oppvarmingen er ikke unormal
Variasjon i ekstremvær perioden 1972-2012
Atmosfærens CO2 har svært liten innvirkning på global temp.
Temperaturen styrer atmosfærens innhold av CO2, ikke omvendt
Beskjedent CO2s bidrag til global oppvarming i moderne tid
Omløpstid for antropogene utslipp av CO2 i atmosfæren
14-20 III. EN VURDERING AV FN KLIMAPANEL (IPCC)S KLIMAPROGNOSER
Generelt
IPCC har i stillhet redusert temperaturprognosene for nærmeste år
Global temperaturutvikling basert på modellering
Solens klimapåvirkning
Global temperaturutvikling
Havstrømspåvirkninger av klimagasser
Havnivå
Ekstremvær
20-53 IV. FAKTORER SOM PÅVISELIG PÅVIRKER JORDENS KLIMA
Globale klimavariasjoner over 420 000 år
Jordbanen og jordaksens retning og helning styrer jordas klima
Kosmisk stråling påvirker jordens klima
Vegetasjon er avhengig av CO2
Variasjoner i atmosfærens innhold av CO 2 over tid
CO2 i atmosfæren
Temperaturen styrer co2 nivået og ikke omvend
Havet viktigere enn antropogene utslipp
Hva skjer med verdens havnivå?
Har antropogene utslipp varmet opp havet?
Drivhuseffekten
Drivhusgasser og varmereservoarer
Energilikevekt i jordas atmosfære
Hvor sannsynlig er en global oppvarming på over 2 grader C?
Solaktiviteter påvirker jordens klima
Redusert solaktivitet kan bety overgang til en ny istid
Antarktis
Arktis
Forsuring av havet
ANNEX A: NOEN GENERELLE BETRAKTNINGER OM KLIMASPØRSMÅLET
ANNEX B:
LITT OM BAKGRUNNEN FOR KLIMARAPPORTEN
ANNEX C: REFERANSEMATERIALE TIL KLIMAMODELLERING
2
I. SYNOPSIS
01. Stortingsmelding 34 2006-2007 Norsk klimapolitikk, åpner med : ”Kloden er i ferd
med å varmes opp, og det er menneskeskapte utslipp av klimagasser som er
hovedårsaken til klimaendringene de siste 50 årene.”
02. Stortinget har fattet et politisk vedtak i strid med klimafaglig forskning.
03. Klimaet på jorden har alltid variert med kalde og varmere perioder uten at
menneskelige aktiviteter har hatt noen påvirkningsmulighet. FNs klimapanel (IPCC) har
erklært at menneskeskapte (antropogene) utslipp av CO 2 ved forbrenning av fossilt
brennstoff, har vært en temperaturpådriver som er skadelig for menneskeheten. Politikere
verden over har derfor engasjert seg sterkt (Kyotoavtalen) for å redusere slike utslipp
gjennom skatter og avgifter.
04. Det later til at ”klima” sammenblandes med ”miljø”. Forurensning må selvsagt
bekjempes for å sikre gode levebetingelser (miljø) lokalt, men det er naivt å tro at det er
mulig for menneskene å påvirke klimautviklingen der naturen selv i alle tider har vært
dominerende.
05. Klimaendringer er resultat av naturlige variasjoner, påviselig gjennom målinger globalt.
Den globale temperatur har stagnert siden 1997-siste 10 år vært svakt nedadgående. Det
har ikke vært registrert økt ekstremvær i perioden 1972–2012. Atmosfærens innhold av
CO2 har økt jevnt over lengre tid, selv mens den globale temperaturen har gått ned. Det
kan påvises at temperaturen styrer atmosfærens CO 2 og ikke omvendt. CO2 har hatt meget
beskjedent bidrag til global oppvarming i moderne tid . Karbonisotopmålinger har
demonstrert at antropogen CO2 kun oppholder seg i atmosfæren maksimalt 5 år og ikke
som IPCC påstår, flere hundre eller flere tusen år. Havets surhetsgrad varierer både med
beliggenhet, dybde og årstid. CO2-opptak blir av naturlige kjemiske prosesser nøytralisert.
Årlig økning i havnivå er nå målbart redusert. Dersom denne trenden fortsetter vil
havnivået synke ved at mer vann blir bundet til is og snø som et tegn på at det går mot en
ny liten istid.
06. Av naturlige faktorer som påvirker klimaet globalt , er jordbanen, solinnstråling,
solaktivitet, kosmisk stråling, vulkanutbrudd og periodiske klimavariasjoner spesielt
viktige. Antropogene utslipp av CO2 utgjør kun 0.02 promille av de totale klimagasser i
atmosfæren.
07. Påstanden om at antropogen CO2 er den viktigste temperaturpådriver er beviselig
feil. Denne misoppfatningen resulterer i at industri og private personer blir belastet med
avgifter og skatter som hemmer naturlig økonomisk vekst. Myndighetene burde i stedet
konsentrere seg om å redusere skadelige utslipp, stimulere produktivitet, redusere
arbeidsledighet og bekjempe fattigdom globalt. Det er enda mer bekymringsfullt at
jorden kan være på vei inn i en gradvis avkjøling med alvorlige konsekvenser for
matproduksjon som menneskeheten ikke er forberedt på å takle. IPCC har nylig publisert
en serie med nedjusteringer om klima og klimaprognoser.
3
II. FAKTA OM KLIMA
TVERRFAGLIG VERIFISERBAR KLIMAFORSKNING
Et historisk overblikk
08. Det er en illusjon å tro at klimaet burde vært relativt stabilt, hvis ikke
menneskene selv ved sine aktiviteter hadde bidratt til å skape ubalanse.
Klimaet på jorden har alltid variert med kalde og varmere perioder. I
historisk tid har kaldere perioder forårsaket stor nød og fattigdom med
høye dødstall.
09. Det er en sammenblanding av begrepene miljø og klima. Verdenssamfunnet
burde konsentrere seg om å redusere menneskeskapte (antropogene) utslipp av
giftige stoffer som reduserer kvaliteten for lokale livsbetingelser (miljø), i
motsetning til den livgivende gassen CO2 som naturen er så avhengig av.
10. Vitenskapen har verifisert at en serie faktorer påvirker klimautviklingen som
er utenfor menneskelig kontroll. En del klimapåvirkninger er sterkt overdrevet i
media:
11. Klima eller værlag er et steds gjennomsnittsvær, som oftest beregnet ut i fra
en 30-års-periode. Klimautvikling er vær i et langt perspektiv over ti - og hundreår
som omfatter både temperatur, vind og nedbør. Jorda har i løpet av de siste
millioner av år vært utsatt for enorme klimaendringer i form av lange istider og
hektiske, men relativt korte mellomistider.
12. Klimatrender endrer seg over årtusener, men også brå temperaturfall, som
endrer klima i løpet av bare et titalls år, har inntruffet flere ganger. Sist det
skjedde var i slutten av siste istid (Weichsel glasial under pleistocen), da nesten
all is som hadde dekket hele Skandinavia i rundt 110 000 år, smeltet, men kom
plutselig igjen og begravde hele Nordkalotten under et isteppe som holdt stand i
ca. 1 000 år.
13. Klimaforandringer over tid, har i sterk grad påvirket historien. I tidligere
kaldere perioder var det spesielt fattige og barnrike familier som led mest da det
ikke var mulig å produsere nok mat til alle. Selv brensel til å varme opp
hjemmene ble mangelvare.
14. Det er generelt akseptert at en lengre periode i Middelalderen, ca. 11001300-tallet, var varmere enn i dag (ifølge Figur 2 var det varmere i år 950 enn år
1900). Dette er underbygget ved geologiske og historiske undersøkelser som
viste at det for eksempel var mulig å dyrke vindruer, ikke bare i Syd- og mellomEuropa, men også i Nord-Frankrike og Syd-England. Gunstig klima da førte til
store avlinger og befolkningsvekst. Det resulterte i alminnelig velstand og ledig
arbeidskraft som datidens ledere sysselsatte i store byggeprosjekter. Nesten alle
våre storslåtte kirkebygg og katedraler som vi beundrer i dag, ble bygget eller
påbegynt i denne varme mediale tiden. Det er vist fra studier fra alle deler av
verden at middelaldertiden var varmere enn den moderne varme-periode.
4
Nedenfor er en graf som viser antall prosjekter som har kunnet angi en
temperaturforskjell.
Antall prosjekter med angitt temperaturforskjell mellom middelaldervarmeperiode (MWP) og
moderne varmeperioden (CWP) (ref. www.co2science.org
Figur 0
15. Klimaendringen som traff Europa i tidsrommet 1315-1317 medførte ekstreme
nedbørsmengder og bøndene hadde vanskeligheter med å ta seg ut på jordene
og avlingene sank drastisk. I 1317 var det slutt på såkornet i store deler av landet.
Mangel på mat medførte at 25-30 % av befolkningen i England sultet i hjel og
hele landsbyer ble lagt øde. Kirkebøker antyder at det var tegn på kannibalisme.
Klimaendringen i 1315 var innledningen til den lille istid. Den er fortsatt regnet
som årsaken til den store hungerskatastrofen som har rammet Europa i historisk
tid. I engelsk litteratur betegnes den som ”The Great Famine”. Bevarte
nedtegninger av bl.a. hvetepriser viser hvordan prisene økte skarpt i samsvar
med reduserte avlinger.
16. Det var i samme periode at den tidligere norrøne bosetning på Grønland
måtte nedlegges som følge av at kornet ikke modnet og husdyrene ikke fikk nok
føde. Biologer mener at denne hungerskatastrofen tidlig på 1300-tallet, førte til
at Europas utarmede befolkning var lite motstandsdyktig mot byllepesten
(”svartedauen”) som herjet Europa i årene 1347-1351. Da ble den gjenværende
befolkningen halvert som en følge av pesten. Det er nærliggende å tro at
avmagrede mennesker måtte trekke innomhus i det kalde klimaet under den lille
istid. Biologene mener at det gjorde også menneskenes fiende rottene, lus og
lopper, de viktigste smittebærerne av byllepesten.
17. Midt under den lille istid rundt 1690 tallet, da temperaturen falt ytterligere,
skapte den globale avkjølingen igjen stor hungersnød i Europa, Asia og NordAmerika. Det førte til katastrofal høy dødelighet over hele den kjente verden hvor
befolkningstilveksten stagnerte, eller stoppet helt opp, fram til 1850. Blant annet
gikk nyanlagte kolonier i Amerika til grunne. Folk sultet i hjel.
18. Da det ble brått kaldere i begynnelsen av 1300-tallet frøs mange elver i
Europa igjen vinterstid under den påfølgende lille istid. Isbreene i Nord- og
Mellom-Europa vokste kraftig. Den nordiske befolkningen forsvant fra Grønland.
døde ut. Nye isbreer ble dannet i Norge.
5
Klimaforandringer er naturlige
Temperaturutviklingen i de Britiske øyer perioden år 900 til år 2 000 (Ref H. Lamb UK
Climate Research)
Figur 1
Rekonstruert temperaturvariasjon i den nordlige hemisfære gjennom siste to tusen år. (Ref.
Geografiske Annaler Ljungqvist P.C. September 2010). Det grå båndet rundt kurven er et
usikkerhetsintervall for rekonstruert temperaturutvikling
Figur 2
6
En rekonstruksjon av global temperatur basert på proxy data som ikke inneholder treringer.
Den er glattet over 30 år, og de røde kurvene viser 95% signifikans nivå. Den viser en
varmere middelalderperioden 820-1040 og den kaldere lille istid 1440-1740. Sammenlignet
med 30-års middel fram til år 2000 er middelaldervarmeperioden 0.07 grader høyere. Dette
er en ikke-signifikant forskjell. (Loehle og McColloch, Energy and Environment, Vol 19, no
1, 2008)
Figur 3
19. Historien har lært oss at global oppvarming har i hovedsak bare positive
effekter på livsbetingelsene for planter, dyr og mennesker, men kaldere klima gir
motsatt effekt. Som Figurene 1 og 2 illustrerer, er variasjonene i regional
temperatur over tid, ikke abnorm og en kan spørre seg om det vil være en
katastrofe om Grønland igjen ble ”grønn” som den var da vikingene bosatte seg
der i Middelalderen.
20. Fra ca. 1850-årene til denne dag har verden hatt gleden av en gradvis
oppvarming som har skapt stor økonomisk utvikling og befolkningsvekst. Det
menneskeheten burde bekymre seg om er en mulig global avkjøling som kan få
meget dramatiske konsekvenser for verdens matvareproduksjon og
livsgrunnlaget for verdens befolkning. Det er vi ikke forberedt på.
Den globale temperatur perioden 1997-2014 har stagnert
21. Siden midten av 1997 har den globale middeltemperaturen kun steget med
0,03 grader C per dekade (10-år). De siste 10 år har temperaturen falt globalt,
figur 4.
7
Global bakketemperatur perioden 1979 - 2013 ved GISS, NCDC og HadCRUT4. Den tykke
røde kurven viser lineær trend fra januar 2004 til og med desember 2013. Den sorte kurven
viser løpende gjennomsnitt over 37 måneder (ref. Ole Humlum www.climate4you.com).
Figur 4
*
De tre serier benytter forskjellige referanseperioder, her normalisert ved å sette de respektive
10 års gjennomsnitt januar 1979-desmenber 1988 (120 måneder) lik null (ref. Ole Humlum).
Figur 5
CO2 har steget jevnt, uavhengig av temperatur
22. Det er tydeligvis lite kjent at den globale temperaturen de siste 15-16 årene
har stagnert, samtidig som atmosfærens gehalt av CO2 har fortsatt å stige i relativt
jevnt tempo. De globale utslipp av antropogen CO2 har likeledes økt i samme
periode. Det skulle derfor være helt klart at det er ingen direkte relasjon mellom
atmosfærens innhold av CO2 og global temperatur, figur 6.
8
Atmosfærisk konsentrasjon av CO2 siden 1958 (grønn), jevnt stigende mot 400 ppm i 2014, med
variasjon i årstidene, sammenliknet med estimater av variasjoner i global temperatur(rød) vist
ved 5 forskjellige måleserier, som er midlet over ca. 3 år (ref. Ole Humlum, climate4you.com)
Figur 6
Den nylige globale oppvarmingen er ikke unormal
23. Mange er bekymret for at oppvarmingen savner likestykke, mao, at det aldri
har vært så rask oppvarming tidligere. Når ble denne oppfatningen vanlig? I
1970–årene begynte en bekymring om en global avkjøling, som antydet at kloden
kunne være på vei til en ny liten istid. Imidlertid begynte klima igjen å bli noe
varmere og bl.a. NASA begynte å informere om at kloden ble oppvarmet i et
alarmerende raskt tempo. I virkeligheten steg nå temperaturen i samme takt i
årene 1910 – 1940 som fra 1970 til 2000 og deretter stagnerte, som vist i figur 7.
I denne figuren har vi dekomponert målt global temperatur fra 1850 til 2013.
9
Nederste panel: Målt global temperaturavvik fra gjennomsnittet i perioden 1961-90 siden 1850.
(hadCRUT4). Den viser en trend på 0,0047 grader C per år, men at temperaturen i perioder
(f.eks. 1915-1945 og 1975-2005) har steget raskere. Dette kan skyldes periodiske, naturlige
variasjoner med svingperioder på 66, 22, 9 og 155 år.
Øverste panel: Illustrasjon av naturlige temperaturvariasjoner når trenden for stigning i
temperaturen er tatt bort. Observasjoner før 1880 er mangelfulle, derfor blir det større
variasjoner fra år til år i denne perioden. Den røde kurven viser en enkel harmonisk modell med
periodene nevnt ovenfor (ref. Jan-Erik Solheim).
Figur 7
24. Som vist har temperaturøkingen fra år 1850 til år 1300 hatt en lineær trend
på +0,0047 grader C per år og i tillegg 4 periodiske variasjoner. Den dominerende
variasjon har en periode på 66 år. For å finne den langsomme temperaturøkingen
som kan ha betydning for klimaet i en lengre tidsperiode, må vi derfor
sammenlikne tidsvinduer med avstand 66 år. En sammenlikning mellom global
temperatur avvik (fra gjennomsnittet perioden 1961-90 (HadCRUT4)) i 11-års
perioder med 66 års mellomrom, er gitt i tabellen nedfor. I samme tabell er vist
total innstråling fra sola ved midlere jordbaneavstand i samme periode. Tabellen
viser at det ved temperaturtoppene i 1935-1945 og 2001-2011 var like stor
innstråling fra solen. Det er derfor god grunn til å anta at soloppvarmingen har
fortsatt ut århundret. Av talloppgavene ser vi at det er en oppvarming på 0,25
grader C i den første 66-årsperioden, noe som tilsvarer 0,39 grader per århundre.
I den andre perioden er temperaturstigningen 0,47 grader C, noe som tilsvarer
0,71 grader C. Vi kan ikke se bort fra at en del av differansen på
0,32 grader
10
C per århundre kan skyldes en mer aktiv sol i siste halvdel av det 20.århundre.
Det kan også tenkes at menneskeskapt global oppvarming har bidratt en del i
siste del av århundret, men da maksimalt med 45 %.
Tabell 1. Global temperatur (HadCRUT4) og solinnstråling ved temperaturtopper
Tidsrom
Solinnstråling (W/m 2)
Global temperatur
1869-1879
-- 0,26
1359,0
1935-1945
-- 0,01
1361,0
2001-2011
+ 0,47
1361,3
2067-2077 (estimat)
-- 0,2
1358,5
25. Når vi tar hensyn til den langsomme oppvarmingen og de periodiske
svingningene, kan vi forvente en svakt synkende global temperatur i perioden
2005 - 2040. Ut fra et forventet strålingsminimum fra solen omkring år 2060,
estimeres en ytterligere temperaturnedgang i denne perioden, muligens til nivået
omkring år 1900.
Variasjon i ekstremvær perioden 1972- 2012
26. Antall temperaturrekorder for ulike stater i USA (kilde NOAA Washington)
viser at 1930-årene hadde flest varmerekorder (figur 8).
Antall registrerte temperaturrekorder for amerikanske stater per 10-års periode (Høy
temperaturrekord i sort, lav temperaturrekord i grått)
Figur 8
11
Variasjon i akkumulert syklonenergi perioden 1972-2011 (a) global og nordlig og (b) global,
nordlig og sørlig ( Maua 2011, enheter 10-4knob2)
Figur 9
Atmosfærens CO2 har svært liten innvirkning på global temperatur
27. Atmosfærens innhold av CO2 er målt til rundt 400 ppm (andel av million) eller
0,04 %. Siden naturen selv slipper ut om lag 95 % av all CO 2 og den antropogene
andel kun utgjør ca. 5 %, er den antropogene prosentvise andel kun 0,004 x 0,05
= 0,0002 % eller ca. 0,02 promille (se også para 87).
28. Ut fra bakkemålinger (HadCRUT3) har den globale temperaturen steget
ca.0,65 grader C fra 1880 -2013. Fra 1880 til 1940 er det estimert 0,3 graders
stigning, uten at CO2 bidrar. Fra 1940 – 2 000 øker temperaturen også ca. 0,3
grader, samtidig som solaktiviteten er noe sterkere i denne perioden. Hvis det for
argumentets skyld bestemmes at CO2 bidrar med 50 %, dvs. 0,15 grader, er
andelen av antropogene bidrag 5 %, tilsvarende 0,05 x 0,15 grader C = 0,007
grader C. I samme tidsrom stiger atmosfærens innhold av CO 2 fra 280 ppm til
400 ppm. Siden virkningen er logaritmisk, vil vi få omtrent samme virkning frem
til år 2100, dvs 0,007 grader, til sammen 0,014 grader: dette er knapt målbart.
Jordkloden er utsatt for en jevn, stabil oppvarming på ca. 0,5 grader per hundre
år + en periodisk variasjon på ca. 66 år (se figur 7). Denne lange trenden kan
derfor påvises å ha startet lenge før antropogene utslipp tok til.
Temperaturen styrer atmosfærenes innhold av CO2 og ikke omvendt
29. Pålitelig måledata motbeviser den vanlige oppfatning at CO 2 er
temperaturpådriver. Det er likeledes påvist at atmosfærens innhold av CO 2 har
steget med nærmest konstant årlig øking, også når temperaturen går ned og i
perioder er disse sågar i motfase, som vist i figur 6.
12
Beskjedent CO2-bidrag til global oppvarming i moderne tid
30. Siden atmosfærens innhold av CO2 har økt siden 1958 da de første moderne
målingene ble foretatt, viser globale temperaturserier (figur 6) at oppvarmingen i
perioden 1970–2000 var på 0,48 grader C. Temperaturøkingen fra tiåret 19791988 til 2013 har vært ca. 0,3 grader C (se figur 4).
31. Den jevne oppvarmingen fra 1910 til 1940 og 1970-2000 må derfor skyldes
hovedsakelig naturlige variasjoner i jordens klima ( se figur 10). Det finnes ingen
laboratorieeksperiment eller observasjoner som gir holdepunkt for å anta at CO 2 i
atmosfæren har noen særlig virkning ( ref. Annex C.a).
Figur 10
13
Øverste panel: Gjennomsnitt av årlige middeltemperaturer for arktiske målestasjoner (nord for
62N) sammenliknet med innstråling fra solen.
Nederste panel: Gjennomsnitt av årlige middeltemperaturer for arktiske målestasjoner (nord
for 62N) sammenliknet med atmosfærisk CO2 (ref. Annex C.a).
Figur 11
32. Dersom temperaturen i Arktis skulle være styrt av atmosfærens økende
innhold av CO2, skulle det ikke ha vært et temperaturmaksimum mellom årene
1928 og 1950. Dette sees klart i figur 11 som viser at solinnstrålingen har en topp
i 1930-40 som ikke gjenfinnes i de i offisielle CO2 – verdiene (ref. Annex C.a).
33. Siden temperaturen økte i samme takt i perioden 1970 – 2000 da bruk av
fossilt brennstoff tok fart og det ble sluppet ut vesentlige større mengder
antropogent CO2, er det ytterligere et bevis på at klimagassen CO 2 har spilt en
mindre rolle.
14
Årlig endring av atmosfærisk CO2 – konsentrasjon (grønt) sammenliknet med endring av
global havtemperatur (blått) og bakketemperatur (rødt). Det øverste panelet viser endring
fra januar i år til januar neste år, mens det nederste viser endring av middelverdiene over 12
måneder fra et år til det neste. Vi ser at hav og land varmes opp først, deretter stiger CO 2 –
innholdet (ref. Annex C.b).
Figur 12
34. Fig.12 illustrerer klart relasjonen mellom variasjonen i hav- og lufttemperatur
versus atmosfærens innholdt av CO2. Kurvene viser en klar forskyvning ved at
endring i hav- og lufttemperatur kommer før endringer i CO2s utslippsrate.
35. Eksempelvis, i tidsrommet 2008-2010 steg temperaturen kontinuerlig, men
CO2- raten samtidig var nedadgående. Derimot økte CO 2 - raten fra 2010-2011. Det
er således påviselig at økt CO2-rate ikke var pådriver for økning i global
temperatur.
36. Det er derfor grunn til å revurdere den tradisjonelle holdningen til utslipp av
den livgivende klimagassen CO2 og i stedet konsentrere bruk av offentlige midler
til å bekjempe utslipp av giftige stoffer for å forbedre miljøet. En reduksjon av
antropogene utslipp av CO2, spesielt tatt i betraktning at slike utslipp kun utgjør
ca.0,02 promille av atmosfæren, er meningsløst. Antropogene årlige utslipp
utgjør høyst 4 % av CO2-økingen (hvis vi overser det som kommer naturlige kilder
– her må vi skille mellom CO2 og andre atmosfæriske gasser). En reduksjon av
slike utslipp har ingen logisk begrunnelse og er i det store og hele en bortkastet
bestrebelse. I tillegg, siden klimagassen CO2 kun bidrar meget beskjedent til
global oppvarming totalt, er den antropogene andel ubetydelig i denne
15
sammenheng. En annen viktig faktor er at atmosfærens økte innhold av CO 2 har
vært meget gunstig for avkastningen i landbruket globalt.
Omløpstiden for antropogene utslipp av CO2 i atmosfæren
37.
Det påstås at levetiden til antropogent CO2 må være tilnærmet uendelig
lang, mer enn tusen år, fordi atmosfærens innhold av CO 2 tilsynelatende øker.
Samtidig påstås det at den CO2 som løses i havvannet forsurer havet og løser opp
all kalk i havet. Dette er ulogisk. All antropogent CO 2 kan ikke bli i atmosfæren, og
samtidig løses i havet, med de påståtte store konsekvenser.
38.
Et stort antall målinger, med forskjellige målemetoder, viser at levetiden
(halveringstiden) for CO2 i atmosfæren er ca. 5 år.
39.
Målinger av karbonisotopene 13C og 12C i atmosfærisk CO2 viser at
maksimalt 4 % kommer fra brenning av fossilt brensel. Minst 96 % kommer fra
vulkaner og avgassing fra havet.
40.
Karbonisotopene viser at ca. 18 % av atmosfærens CO 2 utskiftes helt
naturlig hvert år, tilsvarende ca. 135 milliarder tonn karbon. Dette er betraktelig
mye mer enn de ca. 9 milliarder tonn karbon, som menneskene brenner årlig til
CO2, (ref. Annex C.c).
16
III. EN VURDERING AV FN KLIMAPANELS PROGNOSER
(International Panel on Climate Change (IPCC))
Generelt
41. En rapport fra NASA (USA) varslet i 1987 om en ukontrollerbar global
temperatur-oppgang med mindre drastiske skritt ble tatt for å redusere en slik
utvikling. Etter deres syn var en global oppvarming et resultat av økte
antropogene utslipp av drivhusgasser, hovedsakelig CO2 (ref. Annex C.d).
42. Forsker Michael Mann, på basis av treringer, utarbeidet nedenstående
grafiske representasjon (se figur 13), med en tilnærmet flat global
temperaturutvikling fra år 1 000 til vår tid, der den globale temperaturen over
relativt kort tid viste en faretruende oppgang.
43. Denne kurven, populært kalt ”hockeykølla”, dannet grunnlaget for en global,
politisk bekymring om jordens fremtid og det ble vedtatt at denne foruroligende
klimatiske utvikling kun kunne skyldes utslipp av antropogen klimagasser,
hovedsakelig CO2 (figur 13). Denne kurven, ble senere trukket tilbake (se figur 1, 2
og 3).
Global overflatetemperaturutvikling fra IPCC (2001) i perioden år 1000-2000, samt globale
overflatetemperaturprognoser frem til år 2100 for ulike forutsetninger. Figuren viser også
usikkerheten i overflatetemperaturprognoser for år 2100 for de ulike forutsetningene.
Figur 13
44. Som et resultat besluttet medlemslandene i FNs Generalforsamling i 1988 å
etablere et eget klimapanel (International Panel on Climate Change (IPCC)) som
skulle vurdere hvordan klimaet utviklet seg globalt og hvordan verdenssamfunnet
17
skulle forholde seg til den alvorlige ”trusselen”.
45. Denne beslutningen er derfor et politisk vedtak. Alle deltakende regjeringer
ble anmodet om å stille med kandidater til dette panelet. Forutsetningen var at
de mest anerkjente klimaforskere skulle delta, men kvalifikasjonene for de mange
nasjonalitetene som ble med globalt er ikke godt verifisert. Beslutningene i
panelet, etter vanlig politisk prosedyre, fattes som et resultat av konsensus. På
dette grunnlag bør ikke IPCC aksepteres som en vitenskapelig institusjon, men
som et politisk FN-organ.
46. Tilliten til FNs klimapanel (IPCC)s vurderinger og prognoser har vært
toneangivende for at rådende politikere globalt har akseptert at det er
antropogene aktiviteter som er årsaken til klimaendringene, med hovedvekt på
utslipp av CO2. På dette grunnlag har en stor del av verdens regjeringer vedtatt
lover som har til formål å redusere slike utslipp, til kostnader som belaster
næringsliv og privatpersoner økonomisk og som kan ha negative konsekvenser
for økonomisk utvikling i den tredje verden. At CO 2 er blitt utpekt som et klimatisk
hovedproblem, har resultert i at denne livgivende gassen, som naturen er helt
avhengig av, er blitt betegnet som en giftgass (konf. lovgivning initiert av tidligere
guvernør i California).
47. Ifølge International Energy Association (IEA) vil det koste enorme beløp,
beregnet til rundt 300.000 milliarder kroner, å stabilisere globalt CO 2 på
preindustrielt nivå innen år 2050. Dette er ren galskap og feildisponering av
økonomiske midler.
48. Det er også betegnende at ledende norske politikere ønsker at landet skal
fremstå som fredsfremmende og miljøbevisst, støttet av Nobels fredspriskomité.
Tilliten til IPCC resulterte som kjent i en delt Nobels fredspris, sammen med
tidligere US visepresident Al Gore. Dette har nok bidratt til at faglig opposisjon til
IPCCs prognoser er blitt dårlig mottatt. Som et resultat av klimaets reelle
utvikling, som divergerer fra IPCCs feilaktige prognoser, ofte basert på
modellering, er det blitt mer akseptabelt å fremme kritikk.
49. Da den siste IPCC rapporten ble publisert i september 2013, kom en serie
forskere med alvorlige innvendinger i forhold til de klimaprognosene som ble
presentert. Disse innvendinger hadde stor innflytelse basert på reelle målinger
versus IPCCs klimamodeller med påviselige store avvik.
IPCC har i stillhet redusert sin temperaturprognose for nærmeste år
50. I september 2013 ble del I av IPCCs 5. klimarapport offentliggjort. Dvs. det var
kun et sammendrag for beslutningstakere som ble publisert. I et første utkast til
den fullstendige rapporten står det at fremskrevet oppvarming i den nærmeste
fremtid (2005-2050) i forhold til perioden 1986-2005, er 0,13-0,33 grader C per
tiår.
51. I selve teksten (WG1 side 11-54 i utkast datert 7. juni 2013) skriver IPCC: ”Alt i
alt hvis det ikke kommer store vulkanutbrudd som vil frembringe betydelig, men
kortvarig avkjøling - og dersom det ikke skjer betydelig, langvarig endring i
solinnstrålingen, er det sannsynlig (over 66% sannsynlighet) at avvik i GMST
(global gjennomsnittstemperatur) for perioden 2016-2035 i forhold til
18
referanseperioden 1986-2005, vil være 0,3-0,7 grader C (ekspertvurdering
middels slik sansynlighet). Det IPCC her beskriver er antatt endring over 30 år
(dvs 0,010-0,023 grader C per år). Med samme fremskrivning vil GST i år 2100 ha
steget med 0,9 - 2,1 grader C. Siden det forventes at solinnstrålingen blir redusert
i dette århundre (para. 149), vil den nedre verdi på 0,9 grader C være mest
sannsynlig, hvis man skal følge IPCCs vurderinger.
På dette grunnlag er vi trygt under 2-gradersmålet !
52. Denne nedskaleringen er en betydelig innrømmelse fra IPCC. I stedet for å
representere en gjennomsnittsverdi for modellene, har de nå tilsynelatende
akseptert at modellene gir for høye verdier. Denne nedskalerte verdien er gjemt
inne i rapporten og er ikke kommunisert til presse eller politikere.
I utkast til IPCCs 5 klimarapport er prognose for temperaturstigning de neste 20 år revidert
nedover til 0,17 oC/dekade, mens den målte temperaturstigning de siste 63 år har vært 0,11 o
C/dekade. Klimaalarmen fra J. Hansen (1988, scenario A) (ref. Annex C.d) var en
temperaturøkning på 0,5 oC/dekade. Siden 1997 er det ikke målt temperaturstigning.
Figur 14
53. IPCCs rapporter viser formler for strålingspådriv ved CO2-øking som i
klimamodellene forsterkes ved positive tilbakekoblinger og motvirkes ved å legge
til aerosoler som virker avkjølende, slik at observerte temperaturøkninger kan
modelleres. Etter år 2000 har tilbakekoblingen blitt negativ, siden CO 2-innholdet i
atmosfæren fortsatt øker - og det har ikke vært noen vulkanutbrudd som har
kunnet gi mengder av aerosoler. Forskjellen kan derfor ikke forklares som et
resultat av drivhuseffekten alene. Uansett er det mange som tror at den totale
oppvarmingseffekten kun skyldes drivhuseffekten som et resultat av
menneskelige aktiviteter, til tross for at resultatene fra forskning motsier dette (se
para 115 ).
19
54. IPCC har nå innrømmet at modelleringen ikke har vært av tilstrekkelig kvalitet
slik at prognosene har vært tvilsomme. I IPCCs ”Summary for Policymakers” fra
september 2013 finner vi at:





IPCC innrømmer også at klimamodellene ikke reproduserte den reelle
oppvarmingstrend for bakketemperatur de siste 10-15 år.
Selv om det atmosfæriske innhold av CO2 har økt, så har global
temperaturøking stoppet. IPCC har hele tiden tidligere hevdet at CO 2 er
den viktigste temperaturpådriver. IPCC innrømmer at i løpet av 15 år med
stagnert global temperatur, så har atmosfærens innhold av CO 2 økt med
7 %. Det erkjennes også at oppvarmingsraten har avtatt i forhold til
oppvarmingsraten siden 1951 til tross for en 26 % øking av CO 2 (fra 312
ppm til 392 ppm).
Det var varmere i mange områder globalt for 1000 år siden av helt
naturlige årsaker, spesielt på den nordlige halvkule, men ikke globalt.
Tidligere ble det hevdet at slike varme perioder var begrenset til noen få
lokaliteter. Det er også viktig at IPCC nå vedgår at den varmere perioden i
MWP (Middelaldervarmeperioden) var et globalt fenomen og ikke
begrenset til lokale områder.
Det aksepteres at havisen i Antarktis vokser, den minsker ikke som
tidligere påstått. IPCC bekrefter at middelverdien for utbredelsen av
havisen i Antarktis økte med 1,2-1,8 % per 10-år mellom 1979 og 2012.
Det anerkjennes at Solens periodiske variasjoner er en faktor som kan
bidra til utflatingen i global temperatur. At solen kan ha en viss innvirkning
på klimaet er nå akseptert, mens den tidligere ble undervurdert.
Global temperaturutvikling basert på modellering
55. Det sier seg selv at påliteligheten av prognoser basert på modellering er helt
avhengig av kvaliteten på det datamateriale og de fysiske sammenhenger som
danner grunnlaget for slike analyser. Uansett er det ingen som med sikkerhet kan
forutsi hvordan slike parametre vil opptre i fremtiden. Den globale temperaturen
er som kjent påvirket av mange faktorer og det medfører stor usikkerhet om
hvordan disse vil opptre. Det er derfor innlysende at slik modellering inkluderer
mange feilkilder som kan være vanskelige å forutsi på forhånd. Det endelige bevis
på en global temperaturutvikling må derfor baseres på direkte målinger.
IPCC- prognoser for global overflatetemperatur vist ved FAR(1990), SAR (1995), TAR (2001) og
AR4(2007). De markerte båndene rundt de respektive prognosene angir prognoseusikkerheten
basert på IPCC modeller. De sorte punktene viser faktiske målinger av global
overflatetemperatur. IPCC har satt opp en ”stolpe” rundt punktene som angir usikkerheten i
målingene. Dette illustrerer hvor dårlige klimamodellene er, sammenliknet med observerte
globale gjennomsnittstemperaturer. Denne figuren ble gjengitt i første utkast til IPCCs
5.rapport, men ble fjernet i den endelige utgaven. Temperaturene for de siste årene (som ikke
har steget) er derfor ikke tatt med.
Figur 15
20
IPCC-prognoser for global overflatetemperatur vist ved FAR(1990), SAR(1995), TAR(2001) og
AR4(2007).De markerte båndene rundt de respektive prognosene angir prognoseusikkerheten
basert på IPCC modeller. IPCC har satt opp ”stolper” som angir usikkerheten i målingene. Dette
illustrerer hvor dårlige klimamodellene er, sammenliknet med observerte globale
gjennomsnittstemperaturer.
Figur 15
56. De siste IPCC prognosene (AR4 fra 2007) viser at de faktiske målingene av
global overflatetemperatur (bakketemperatur) nå ligger klart under
usikkerhetsintervallet for temperaturprognosene.
57. Det har vært festet stor tillit til FN klimapanel (IPCC)s vurderinger og på grunn
av anerkjent stor usikkerhet om klimautviklingen fremover, har klimapanelet
fremlagt et bredt båndspektrum over mulig global temperatur som er illustrert i
Fig.15. Det er oppsiktsvekkende at den målte gjennomsnittlige
temperaturutviklingen har vært vesentlig mer moderat enn det som ble
forespeilet av IPCC og på dette grunnlag er det grunn til å ha sterkt tvil om
påliteligheten av modellprognosene. Slike ekstreme fremstillinger kan kun tjene
til å skape unødvendige bekymringer om fremtiden og menneskenes
uberettigede rolle i klimautviklingen.
Solens klimapåvirkning
58. Det reduserte strålingspådriv mellom 1998 og 2012 skyldes i hovedsak i følge
IPCC, vulkanutbrudd og den nedadgående fase av den 11-årige
solaktivitetsperioden. Dette markerer at IPCC nå aksepterer at solen spiller en
avgjørende rolle i kortvarige klimavariasjoner. Effekter som skyldes solen har
langt større innflytelse på klima enn CO 2. Det bør understrekes at det i perioden
1998-2012 ikke har vært vulkanutbrudd med global virkning. Det er forunderlig at
IPCC, som påberoper seg uangripelige , vitenskapelige synspunkter, benytter seg
av et slikt lett påvisbart, urealistisk argument.
21
Global temperaturutvikling
59. IPCC har i forrige rapport forespeilet en global temperaturoppgang på mellom
2 og 4,5 grader C ved dobling av atmosfærisk CO 2. Dette gjelder det som kalles
”Likevektspunktet for klimafølsomheten (ECS)” (temperaturøking ved
klimalikevekt, dvs. mer enn 1000 år, siden 20 % av utslippene av CO 2 i følge IPCC,
aldri forsvinner, er i IPCCs siste rapport ( AR5), justert noe nedover til 1,5-4,5
grader C, uten at en mest sannsynlig verdi kan angis.
60. Den Transiente Klimafølsomheten (TCR) er nå nedjustert til mellom 1 og 2,5
grader C og ”meget usannsynlig” mer enn 3 grader C. (Dette er den
temperaturøkning vi kan vente oss med 1 % økning av CO2 innholdet i
atmosfæren per år – (for tiden er den årlige økningen omkring 0,5 %). I utkastet
til endelig versjon av AR5 er temperaturøkingen de nærmeste 10-årene i all
stillhet redusert til 0,10–0,23 grader C per dekade (figur 16), mot 0,5 grader C per
dekade i J. Hansens arbeide ved NASA som startet klimaalarmen i 1987.
Havstrømspåvirkninger av klimagasser
61. IPCC har tidligere også hevdet at økning av drivhusgassene kunne forårsake
store og skadelige forandringer i havstrømmene. Denne påstanden er nå vesentlig
moderert til ”lav risiko”.
Havnivå
62. IPCC har i tidligere rapporter uttrykt alarmerende bekymring om stigning i
havnivå som ofte blir brukt av media og miljøaktivister. De nedgraderte
prognosene er for perioden 2081-2100 nå i området 0,26 til 0,82 meter. Det
laveste estimatet på 26 cm havstigning for 2100 er vesentlig høyere enn det
mange uavhengige havforskere nå hevder. Det høyere nivået på 82 cm er
nedjustert fra 1,4 meter tidligere.
Ekstremvær
63. Mange IPCC-assosierte forskere har argumentert med at en CO 2-økning vil
påvirke både størrelsen og hyppigheten av sykloner, flom og tørkeperioder. IPCC
selv nå mener at det er lav sannsynlighet for at ødeleggelser øker ved
tørkeperioder eller ved tropiske sykloner. Verdien av akkumulert syklonenergi
har imidlertid gått ned siden 1993 (se figur 9)
22
IV.
FAKTORER SOM BEVISELIG PÅVIRKER JORDENS KLIMA
Globale klimavariasjoner over 420 000 år
64. Iskjerneboringer fra Vostok i Antarktis og Grønland har kunnet demonstrere
hvordan den globale temperaturen har variert over et langt tidsperspektiv, figur
16. I dette lange tidsperspektiv viser målingene (proxydata) at temperatur og
atmosfærens innhold av CO2 har variert sterkt med kurver som har like mønstre.
Det påfallende og viktige her er at temperaturkurvene ligger foran CO 2, mao det
er tydelig at det er temperaturen som er utslippspådriver av CO 2 og ikke omvendt
som man tidligere har trodd. Det samme gjelder utslipp av metangass (CH 4) som
øker når temperaturen går opp.
65. En annen meget interessant observasjon er at havnivået har direkte
sammenheng med temperaturutviklingen. På det laveste i denne perioden har
havnivået ligget hele 125 meter under det som er i dag. Det betyr i praksis at
store volum av havvann da var frosset til is og snø som har dekket store deler av
kloden.
Klimautvikling med nøkkelparametre de siste 450 000 år. Utviklingen av estimert global
temperatur basert på analyse av iskjerner, atmosfærisk CO 2- tetthet (antall enheter per
million ( ppm)), metan- tetthet (antall enheter per milliard) og havnivå i meter.
Figur 16
66. Et viktig moment vedrørende Vostok (figur 16), er havnivået. Når det synker,
starter umiddelbart neste istid. Kulmineringspunktene gir derfor et utgangspunkt
for å måle blant annet tiden fram til jordaksens minimumshelning som er
markert med de blå vertikalstrekene. Det viser at de interglasiale periodene for
408 000, 328 000 og 121 000 år siden i snitt, ender ca. 12 700 år før jordaksens
minimumshelning. Neste jordakseminimumshelning skjer i år 14 000. Vår
mellomistid skulle følgelig ha endt i år 1300. I år 2015 er vår mellomistid ca. 715
år på overtid sammenliknet med ovennevnte perioder. Presesjon, de gule
23
vertikallinjene, dominerer ikke istidenes livsløp, men når de sammenfaller med
jordaksens maksimale utslag, fremstilt som røde vertikallinjer, smelter isen raskt
og havnivået stiger. Vår mellomistid kan bli vesentlig lengre enn de foregående
fordi vår mellomistid er den eneste med perihel midt på vinteren, og dermed
raskere snøsmelting på den nordlige halvkule. Denne effekten vil vare minst 3000
år til.
67. Det som er tydelig er at det normale klima for jorda de siste par millioner år
er istider, avbrutt av mellomistider med 100 000 års mellomrom. En typisk
mellomistid varer 10 000 år. Vår mellomistid, også kalt den Holocene
varmeperiode har vart ca 700 år lenger enn ovennevnte snitt. Dersom
ovennevnte statistikk gjelder, kan klimaet endres på kort tid til det normale
istidsklimaet når som helst. Mange tegn tyder på at dette er i ferd med å skje.
Jordbanen og jordaksens retning og helning styrer jordas klima
68. Jordas bane og jordaksens retning og helning er ikke stabil. De blir påvirket av
de andre planetene i solsystemet, og dette genererer periodiske variasjoner som
først ble beregnet av den serbiske matematikeren Milutin Milankovic, som
foreslo at de førte til de periodiske istidene av ca. 90 000 års varighet med korte
mellomistider på ca. 10-12 000 år. Den lengste perioden er på ca. 100 000 år og
gir variasjoner i jordbanens eksentrisitet som varierer fra et minimum på
e=0,0005 (nesten sirkelformet) til e=0,0607.
69. Jo større eksentrisiteten er, jo større forskjell er det på solinnstrålingen når
jorda er nærmest sola (perihel) og lengst fra sola (aphel). Nå er eksentrisiteten
0,017 og det betyr en forskjell på 7 % eller 96 W/m 2 i solinnstråling mellom
perihel og aphel i jordbanen. Dette er 57 ganger påtrykket fra CO 2 (AR5). Figur 17
viser at solinnstrålingen i juni på 65 grader nord har sunket ca. 20 W/m 2 i løpet av
de siste 10 000 år. Dette har ført til en avkjøling i havtemperaturen på ca. 5
grader C.
Øverste figur: Variasjon i solinnstråling i W/kvm ved 65 N i juni måned de siste 10 000 år og
forskyvning av dennes retning.
Nederste figur: Havtemperaturen på Vøringeplatået utenfor norskekysten på ca. 65 N:
Temperaturen i havoverflaten har sunket ca. 5 grader C på 10 000 år, med omtrent samme
forløp som solinnstrålingen i figuren ovenfor.
Figur 17
24
70. Jordaksen svinger mellom 22,1 grader - 24,5 grader målt i forhold til
normalen på ekliptikken, dvs jordens bane rundt solen. Fra jordaksens største
utslag på 24,5 grader fra normalen, som fant sted for 6 500 år siden, til det
minste utslaget på 22,1 grader, bruker jorden ca 20 500 år på å rette seg opp.
Hele svingningen er følgelig på 41 000 år, beregnet av Milankovitch for snart
hundre år siden. Som følge av at jordaksen fortsatt retter på seg, tvinger den
polarsirkelen nordover med en fart på ca 14,2 meter per år. Det medfører at
Solinnstrålingen reduseres i løpet av sommer-halvåret i takt med redusert
nedslagsområde for midnattssol.
71. Den andre effekten er at jordbanen roterer, slik at perihelpunktet vandrer rundt
med en periode på ca. 21 000 år. Dette endrer lengden og på årstidene og hvor
mye stråling sola gir de forskjelleige deler av året. For øyeblikket er jorda
nærmest sola den 4.januar. Det gir en kortere vinter på den nordlige halvkule, med
tidligere snøsmelting og midnattsol. Når vinkelen minker gir det mildere vintre og
kjøligere somre. En grad reduksjon fører til ca. 1 % mindre innstråling i løpet av
sommerhalvåret. Dettefører til at iskapper vokser ved høyere breddegrader og kan
starte en istid. vil. Dette vil vare noen tusen år til. Effekten i vårmånedene på 60 N
er siden år 1750 større enn effekten av økt CO2. På sørlig halvkule finner vi en
motsatt effekt, noe som gjør at havisen der øker hver vinter.
72. I dag er jordaksens helning ca 23° 26′ 17,5´´ målt ved vårjamdøgn, og forårsaker
følgelig de 4 årstider. Uten at jordaksen har en helning ville det ikke være noen
årstider, men en evig istid i nord og sør. Som følge av jordaksens svingning, jf para
68, taper områdene rundt nord- og sydpolen solvarme sommerstid. Det er
relativt lite, men tapet akkumuleres over 20 500 år. Redusert solvarme utgjør
grovt regnet ca 200 TWh både på Nordkalotten og Sydpolen, men da i motfase.
Til sammenlikning produserer Norge hydroelektrisk kraft tilsvarende ca. 120 TWh
per år. Dette varmetapet på ca 200 TWh som følge av redusert solinnstråling
sommerstid, medfører spesielt på Nordkalotten, også en redusert grønntilvekst
på land og hav hvert år.
73. Kanadiske forskere måler antall grønnplankton per kubikkmeter hav rundt
kysten. De har påvist en reduksjon i planktonantallet i nord, målt i tidsrommet
1960 og fram til i dag. Grønnplankton er avhengig av sol for å produsere næring
ved hjelp av fotosyntesen. Ved redusert solinnstråling i vekstsesongen, blir også
grønttilveksten redusert.
74. Sommervarmetapet vil fortsette de neste 12 000 år, før jordaksen igjen snur
og tipper i motsatt retning. Jorden har vært i sine kaldeste perioder når
jordaksehelningen har vært ved minimum.
75. Det årlige tapet i solvarme, synes kanskje ikke så stort, men regnet over
20 500 år, så blir det en betydelig faktor som er med på å påvirke de klimatiske
endringer fra de korte mellomistider til de lange 100 000 års istider.
Kosmisk stråling påvirker jordens klima
76. Mange klimaforskere har sett forbindelsen mellom kosmisk stråling og skyer,
men som ikke tidligere var verifisert. Forskerne har nå dokumentert at fjerne
stjerner kan spille en viktig rolle for været på jorden. Kosmisk stråling er atomære
partikler i høy hastighet som stammer fra eksploderte stjerner i Melkeveien.
25
Disse skyter gjennom jordens atmosfære og produserer en hel del ioner som
slipper ut frie elektroner og ioner. Dette er et kjent fenomen som ikke er
kontroversielt. Disse frie elektronene stimulerer dannelsen av ørsmå partikler av
svovelsyre og vann som er kjernen for kondensering av vanndamp i luften, med
det resultat at det dannes skyer.
77. Andre forskningsmiljøer er i gang med liknende prosjekter, spesielt ved CERN i
Sveits, i prosjektet CLOUD. En alternativ mekanisme er at det elektriske felt i
jordatmosfæren endres av de samme årsaker og påvirker skydannelsen. Når det
kommer en skur med kosmiske partikler (Forbusk-effekten), kan det føre til
kondensasjon av vanndamp til skyer, og i ekstreme tilfelle mye nedbør på kort tid
(Den danske forskeren Henrik Svensmark viser til eksempler på slike
sammenhenger.)
78. Mange klimaforskere har sett forbindelsen mellom kosmisk stråling og skyer,
men som ikke tidligere var verifisert. Forskerne har nå dokumentert at fjerne
stjerner kan spille en viktig rolle for været på jorden. Kosmisk stråling er atomære
partikler i høy hastighet som stammer fra eksploderte stjerner i Melkeveien.
Disse skyter gjennom jordens atmosfære og produserer en hel del ioner som
slipper ut frie elektroner og ioner. Dette er et kjent fenomen som ikke er
kontroversielt. Disse frie elektronene stimulerer dannelsen av ørsmå partikler av
svovelsyre og vann som er kjernen for kondensering av vanndamp i luften, med
det resultat at det dannes skyer.
79. Laboratorieforsøk har påvist at elektronene som slippes fri av kosmiske stråler
fungerer som katalysatorer for skydannelse. Forsøkene fremskapte et stort antall
mikroskopiske vanndråper som svever i luften og således bidrar til skydannelse.
Dette er et helt nytt resultat innen klimaforskning
80. Den opprinnelige teorien ble til på bakgrunn av data som viste en sterk
korrelasjon mellom variasjon i intensiteten på kosmiske stråling og mengder av
skyer i lavere del av atmosfæren. Skydekket øker i takt med intensiteten i kosmisk
stråling, men det blir mindre skyer når strålingsintensiteten avtar.
81. Det er velkjent at skyer i lavere deler av atmosfæren har en avkjølende effekt
på jordoverflaten. Variasjoner i skydekket forårsaket av kosmisk bestråling kan
derfor bidra til endringer i temperaturen på bakken. Denne mekanismen kan
være med på å forklare klimaendringer i dag og tidligere tider.
82. I løpet av 1900-tallet ble solas magnetfelt, som skjermer jorda for kosmisk
bestråling, mer enn doblet ifølge de danske forskerne. Innstrømningen av
kosmiske stråler i jordas atmosfære har derfor vært mindre.
83. Den resulterende reduksjon av skydekke, spesielt skyer i laver deler av
atmosfæren, kan være en betydelig faktor i den globale oppvarmingen jorden har
opplevd det siste århundret.
26
Månedlig skydekning (cloud cover) i perioden 1987- 2009. Ifølge målinger av skydekke ble det
redusert fra ca. 68,5 % til 64,5 % i perioden 1987-2000, hvoretter det har steget ca. 1 %.
Oppvarmingen i perioden 1987-2000 kan være et resultat av mindre skydekke (ref. Ole
Humlum , climate4you.com).
Figur 18
Sammenheng mellom månedlig global temperaturutvikling og skydekning i perioden 19631970. Linjen i figuren viser gjennomsnitts global temperaturutvikling som funksjon av
prosentvis skydekning basert på en regresjonsanalyse (ref. Ole Humlum climate4you.com).
Figur 19
Vegetasjon er avhengige av CO2
84. Grønttilveksten på land og i hav er helt avhengig av et minimumsnivå av CO2 i
atmosfæren. Grønnalger i havet og planter på land omdanner CO 2 til sukker og
surstoff (oksygen) gjennom fotosyntesen. Uten CO 2 ville det ikke finnes liv på vår
jord slik vi kjenner det.
Variasjoner i atmosfærens CO2 over tid
85. Noen klimaforskere mener at nåværende CO2- nivå på rundt 400 ppm er en
øvre grense for å kunne kontrollere fortsatt stigning i global temperatur. Disse
mener at det er alene økt CO2 i atmosfæren som er årsaken til den gradvise
27
Endring av atmosfærisk CO 2 – innholdet siste 600 millioner år, sammen-liknet med globale
temperaturvariasjoner i samme tidsrom. Vi lever i en for jorden, kald og CO 2 - fattig periode.
Figur 20
globale temperaturutviklingen. Det er en feilslutning (se nedenfor). Her ser vi at
det ikke er en direkte link mellom lufttemperatur og CO 2 på samme måte som vi
finner mellom havtemperatur og CO2. Atmosfærens innhold av CO2 var vesentlig
høyere i tidligere tider og falt fra 7 500 ppm for 500 millioner år siden til dagens
nivå. Det kan bevises at i denne perioden har CO 2-nivået falt rundt 93 %, mens
den globale temperaturen ikke har forandret seg mye, som vist i Fig. 14. Den viser
også at nåværende CO2 er på et relativt meget lavt nivå.
86. Det er vanlig at gartnere øker innholdet av CO 2 i drivhus (mellom 1000-1500
ppm), som sammen med relativt høy temperatur og vann, øker veksten i
vesentlig grad. CO2 må derfor anses som et livsviktig og ubetinget gode. Økt
CO2–mengde reduserer antall spalteåpninger (stomata) i plantene. Dette
reduserer også vannutslipp slik at plantene tåler tørrere forhold, større
saltkonsentrasjon og gjør dem mer robuste. Den økte atmosfærens innhold av
CO2 har økt den globale avkastningen i landbruket i vesentlig grad.
CO2 i atmosfæren
87. Atmosfærens innhold av CO2 består av akkumulerte naturlig genererte bidrag
fra hav, nedbryting av plantevekster og vulkanske utbrudd, samt antropogene
utslipp. Den desidert største andel av CO2 kan tilskrives utslipp fra naturen selv. I
følge
CDIAC
(Carbon
Dioxice
Information
Centre)
(http://cdiac.ornl.gov/ftp/ndp030/global.1751_2010.ems) som regner og legger
sammen utslipp fra alle land, var utslippenne i år 2000 6,7 Gigatonn (Gt), i 2004
7,8 Gt og i 2010 9,2 Gt. (De har ikke fremlagt noen talloppgaver siden 2010).
Naturlige utslipp ifølge IPCC AR5 omkring 181 Gt fra hav og planter, slik at
antropogen prosent varierer mellom 3,6 og 4,8%.
88. Det er blitt målt at total innhold av CO2 i atmosfæren nå er kommet opp i
rundt 400 ppm eller ca. 0,04 %. Det antropogene bidraget blir derfor av
størrelsesorden 0,05 x 0,04 = 0,002 % (0,02 pro mille) av det totale volum av
gasser. Det store problemet har vært å kunne demonstrere at en så liten andel
kan ha en målbar effekt på global temperaturutvikling.
Temperaturen styrer CO2-nivået og ikke omvendt
89. Iskjerneboringdata fra Vostok i Antarktis og på Grønland har demonstrert at
28
atmosfærens innhold av CO2 har etterfulgt temperaturendringer og ikke omvendt
(se figur 16). Det er funnet bevis for at dette fenomen også gjelder i nærmere
historisk tid, på samme måte som moderne instrumentmålinger Denne
konklusjonen baserer seg på åtte ulike datasett i tidsperioden januar 1980 til
desember 2011. Datasettene inkluderer målinger av overflatetemperaturen i
havet, på landområdenes overflate og temperaturen i troposfæren, samt
målinger av CO2 i atmosfæren og beregninger av andel av antropogene utslipp.
90. IPCCs oppfatning har hittil vært at det er CO2 som er pådriver av
temperaturen og ikke omvendt. Siden 1980 har økningen av atmosfærens
innhold av CO2 ligget 11 til 12 måneder etter økingen i global overflatetemperatur
i havene, nesten 10 måneder etter økingen i den globale lufttemperaturen og
omtrent 9 måneder etter økingen i global temperatur i troposfæren (se Figur 16).
Havet viktigere enn antropogene utslipp
91. Nyere målinger har vist at det er lite korrelasjon mellom antropogene utslipp
av CO2 og endringer av CO2 i atmosfæren. Det er derfor først og fremst
temperaturen i overflatevannet i havene som kontrollerer endringer i
atmosfærisk CO2. Figur 12 viser at CO2 endrer seg etter at temperaturen i
havoverflaten har endret seg.
Hva skjer med verdens havnivå ?
92. Havnivået har variert til alle tider. Dagens endringer er i den sammenheng
små. Arbeidet til Jevrejeva S., et al., J. Geophys. Res 111 (2006), 2005 (Leuliette
E.W. et al., Marine Geodesy 2004. Holgate er medforfatter, figur 21) er en av de
mer autoritative undersøkelsene av havnivået mellom år 1807 og 2002. De første
50 år var det en nedgang i havnivået fordi isbreene under den Lille istid la på seg.
Men fra ca 1860 var det en økning som varierte periodisk med en gjennomsnittlig
stigning på 1.8 mm per år. Forbruk av fossilt brensel er lagt inn senere i nedre
høyre hjørne. Midlere stigning har vært stabil i 130 år før CO 2 begynte å stige
nevneverdig og skyldes således ikke økt bruk av fossilt brensel.
Jevrejeva har kommet med en oppdatering i 2014 med flere målstasjoner. Det
viser en midlere stigning på 1,9 mm per år.
93. Av andre studier kan nevnes Leuliette & Willis (2011) som hevder den er 1.6 ±
0.6 mm/år. Ved å analysere data fra havnivåmålestasjoner sammenholdt med
nærliggende GPS-stasjoner slik at det kunne korrigeres for landhevning rundt
måleinstrumentet, fant Wøppelmann et.al. (Global an Planetary Change, 57
(2007), 396-406) en havnivåøkning på bare 1.3 +/- 0.3 mm per år.
29
Globale havnivåmålinger med flytebøyer mellom år 1807 og 2002 og ved satellittmålinger
mellom år 1993 og 2006. Satellittmålinger (grå) samsvarer med vannstandsmålinger med
flytebøyene. Den generelle trend er en havnivåøkning på 17,78 mm per århundre. Middels
trender er respektive 22,86 mm, 0, 30,48 mm per århundre. Trendene ligger etter økning I
temperatur, slik at disse går forut for økt bruk av hydrokarboner (Jevrejeva et al 2007).
Figur 21
94. I perioder øker stigningen til 3,1 mm per år, i andre perioder tilnærmet flater
ut. Disse periodene korresponderer med henholdsvis varme og kalde faser av 60årssyklusen. I følge en rapport fra NOAA juni 2012 var de siste års havnivåstigning
1,4 mm/år basert på både satellitt og Argo-bøyemålinger. Det ser derfor ut til at
de siste tre tiårs oppvarmingsfase følger de to tidligere sykluser. Det er svært
interessant at den siste syklusen har de samme karakteristika om havnivå og
atmosfæretemperatur som de to foregående som fant sted før CO2 begynte å
stige nevneverdig (se forbruk av fossilt brensel nederst til høyre i figur 21).
95. Våre betraktninger er på linje med IPCCs 2007-rapport ”Summary for
policymakers”: ”Global average sea level rose at an average rate of 1.8 (1.3 to 2.3)
mm per year over 1961 to 2003. The rate was faster over 1993 to 2003: about 3,1
(2,4 to 3,8) mm per year. Whether the faster rate for 1993-2003 reflects decadal
variability or increase in longer-term trend is unclear”. Estimatet for år 2100 var
redusert med 30 % fra 2001-rapporten - sikrere er ikke estimatene. Men IPCC
påpeker faktisk at den økende stigningen kan være et dekadisk, periodisk
fenomen. Ut i fra dataene synes det ikke å være så uklart slik de skriver, men godt
dokumentert.
96. Det er selvsagt av primær viktighet at klimavitenskap forholder seg til
observerte fakta som kan etterprøves. Klimamodeller er basert på antatte
faktorer som man mener kan være med på å bestemme en fremtidig utvikling.
Problemet med modeller er at kvaliteten på slike faktorer kan være tvilsomme og
i seg selv inneholde feilkilder som vil påvirke et modelleringsresultat. Resultatene
står i forhold til kvalitetene på det man legger inn i en datamodell. Uansett er
slike klimamodeller svært lite pålitelige.
30
97. Det er totalt tre variable faktorer som tidligere, i dag og i fremtiden vil påvirke
havnivå: (i) Avsmelting eller oppbygging av isbreer, (ii) termal utvidelse og (iii)
omfordeling av vannmasser. Alle tre kan behandles ved grad av forandring og
volum.
98. Dagens bidrag til havnivå fra isavsmelting og oppbygging later til å være av
størrelsesorden 1 mm per år, eller 10 cm i løpet av et århundre. Den er i alle fall
mindre enn 10 cm per 10-år eller 1 meter per århundre som var middeltallet på
glasial havpåvirkning etter den siste istiden, og som benyttes av Bjerknessenteret
i rapporter til myndighetene.
99. Termal (varme) utvidelse later til å utgjøre 1 mm per år i det åpne hav med
300-700 meter overflatevann som varmes opp. Over et hundre år vil
havstigningen maksimalt komme opp i 10 cm. Uansett vil havstigningen avta ved
grunnere vann mot kystene og vil nærmere seg 0. Omfordeling av vannmasser
horisontalt later til å ha vært den dominerende faktor over de siste 6 000 år.
(Havnivåstigning på grunn av termisk utvidelse blir større jo lengre enhet som
utvides (jvf. Jernbaneskinner og broer). Kalibreringsproblemer gjør at en
foreløpig kan legge liten vekt på havnivåmålinger fra satellitter (ref.
NIPCCrapporten)
100. Måten å måle havnivå varierer meget og resultatene blir derfor tilsvarende,
som er illustrert i figur 21.
Gjennomsnittlig forandring i havnivå i mm p.a. vs antall tidevanns målestasjoner (ref.
Mörner 2004)
Figur 22
101. En presisjonsmåling av havnivå (Holgate 2007) viser en økning på 2,03 +/0,35 mm per år for perioden 1944-1953 og 1,43 +/- -0,34 mm per år i perioden
1954-2003, noe som reflekterer varme og kaldere faser i 60-årssyklusen og at
jorden ikke gjennomgår noen akselerert oppvarming. Det kan derfor deduseres at
den årlige havnivåøkingen pr. år er redusert med 25 % i forhold til første halvdel i
siste halvdel av forrige århundre. Dette kan også være en god indikasjon på at
kloden gradvis blir nedkjølt og ved at større andel av fritt vann blir lagret som is
og snø.
31
102. Figur 23 viser grafen som er konstruert av klimaforskeren Lamb og som
faktisk viser nedgang i havnivået. Dette er muligens reflektert i bl.a. Maldivene,
Tuvalu m.fl. som har hatt nedgang (se para. 106).
Gjennomsnittlige havnivåendringer perioden 1953 – 2012 (ref. Hubert Lamb, The UK
Climate Research Unit) . Det kan observers at havnivåstigningen har hatt en klar
nedadgående tendens fra 1970.
Figur 23
103. Satellitt høydemetri er et nytt og viktig verktøy, Gjennomsnittsøkingen i
havnivå fra 1992 til 2013 ble beregnet til + 3,2 +/-0,4 mm. Men dette er ikke en
målt, men beregnet verdi etter mye tvilsom kalibrering. Det måles i realiteten en
utflating av nivået over de senere år, og økningen på 3,2mm/år fremkommer kun
som en følge av kalibreringen. Denne er sterkt omstridt, og strider mot målinger
ved tidevannsmålestasjoner. Det arbeides med å finne en ny kalibreringsmetode.
104. Forskjellen på de tre datasettene +/-0, + 1,65 og +3,2 mm/år er altfor store
til ikke å inkludere feil og feilvurderinger.
105. IPCC i 2007 estimerte havnivåstigning på hele 37+/-19 cm og 27-84 cm for år
2100 som er kun resultat av modellering og kan derfor være av underordnet
verdi.
106. Kritiske øyer i Stillehavet som Maldivene, Tuvalu, Vanuatu og Kiribati er nå
”friskmeldt”. På Maldivene viste undersøkelse at landet hadde hevet seg med ca
30 cm siden 1970. Sydspissen av Vietnam synker fordi det er pumpet ut vann fra
grunnvannet. Innerst i Bengalbukten påvirkes nivået av sammenstøt mellom
tektoniske plater som også bidrar i Venezia.
107. For Norges del stiger mesteparten av landet slik det har gjort etter siste istid.
I Bergen er det en svak stigning siden ca. år 1900 i en periode da temperaturen
har steget ca 0,8 grader C. Bjerknessenteret inkluderer ikke dette i sine
prognoser. I Klimameldingen opereres med 40-80 cm innen år 2100. Men
Bjerknessenteret har innrømmet metodefeil og mulige tolkningsfeil i sine
havnivåberegninger (ref. Klima i Norge 2100 NOU klimatilpasning 2009).
(http://www.forskning.no/artikler/2012/november/340427).
108. Siden langsiktig solar aktivitet nå på vei inn i en ny minimum rundt årene
2030-2050, er det all grunn til å forvente at kloden er på vei inn i en kaldere
periode à la rundt 1800-tallet med utvidelse av isbreer og en redusert stigning i
havnivå på størrelsesorden 10, maksimum 15 cm (ref. Annex C.b).
32
Har antropogene utslipp varmet opp havet ?
109. Hva er forklaringen på at den globale oppvarmingen siden 1997 har
stagnert? IPCCs påstand så sent som september 2103(SPM) er at jorda blir
stadig varmere på grunn av utslipp av antropogen CO 2, men at mye av denne
varmen blir absorbert av havet. Laboratorieforsøk viser at CO 2 og vanndamp
stopper stråling i den infrarøde del av spekteret på noen få meter. Infrarød
stråling trenger høyst noen mikrometer ned i vann. Det resulterer i ekstra
fordampning fra havoverflaten som ikke varmer opp dypere lag, men kan føre til
økning av relativ fuktighet i luftlagene over vannoverflaten.
110. Hvis det hadde vært ekstra oppvarming av havet siden år 2000 skulle vi
kunne måle en oppvarming også av de øvre lag i denne perioden. Figur 24, som
er hentet fra nettstedet til Argo-prosjektet, illustrerer at oppvarmingen ikke er
registrert i de øverste lag av havet (0 -700 meter) etter 2004.
111. Hvis det hadde vært ekstra oppvarming av havet siden år 2000 skulle vi
kunne måle en oppvarming av de øvre lag i denne perioden. Figur 24 som er
hentet fra nettstedet til Argos-prosjektet, illustrerer at oppvarmingen ikke er
registrert i de øverste lag av havet (0 -700 meter) etter 2004.
Tidsserie som viser endring av årlig varmeinnhold i havet i enhet 10 22 J for de øverste 700 m, i
forhold til perioden 1957-90 (http://www.argo.ucsd.edu./global_change_analysis.html)
Figur 24
112. I de dypere lag opereres det med en oppvarming på 10 23 Joule . Gjøres dette
om til varme lagret i havet ned til 2 000 meters dyp ser vi av figur 25 at
temperaturøkingen har vært på kun 0,08 grader C siden 1980 eller 0,1 grad C
siden 1960. Det store spørsmålet er hvor pålitelige disse målingene er. Målinger
ned til 1 800 meters dyp dekker mindre enn 8 % av havvolumet, frem til at
resultatene begynte å komme inn fra Argosbøyene i 2003 – de er derfor usikre.
Nyere undersøkelser fra NASA og publisert av Carl Wunch (Nature 2014) viser at
ingen varme er gått ned i havdypet.
113. Til sammenlikning trenger synlig lys fra sola 100-150 meter ned i havet.
Mindre skydekke i perioden 1980 -2 000 (se figur 25) kan forklare at mer varme
ble lagret i havet i denne perioden. Det er derfor lite holdbart å hevde at havet
har absorbert mer varme fra 1997 som har resultert i en stagnert global
oppvarming, og det er heller ikke foreslått noen nye mekanismer for dette.
33
Endring av havets varmeinnhold i enhet 1022 Joule, samt tilsvarende gjennomsnittlig
temperaturøking for et 2000-meters dypt havlag. Endring er beregnet i forhold
tilgjennomsnittet.
Figur 25
Drivhuseffekten
114. Drivhuseffekten er hovedelementet i forståelsen av IPCCs klimahypotese og
dagens klimadiskusjon. I historisk sammenheng ble drivhuseffekten først
beskrevet av Joseph Fourier i 1824 ved eksperimenter der luft i en beholder med
sorte vegger ble oppvarmet av sollys. Han beskrev også konveksjon og dynamisk
oppvarming/avkjøling både daglige og årlige. I 1859 viste John Tyndall ved
studier av absorpsjon av infrarød (IR) stråling, og at vanndamp var de viktigste IR
- absorberende gasser. I 1896 publiserte Svante Arrhenius absorpsjonsverdier for
CO2 på + 5,5 C(ved dobling), som i dag ansees å være alt for høye. Andre arbeider
bidro til at teorien ble vurdert som mindre betydningfull, og Arrhenius angret på
deler av sin artikkel og publiserte i 1906 et nytt arbeide med bare + 1,5 C. Etter
1920-30-årenes varmeperiode tok Guy S. Callender opp tråden og konkluderte i
1938 med en vesentlig mindre effekt enn den IPCC i dag benytter. Etter 1945 har
ulike arbeider og personer omtalt betydningen og bidratt med arbeider innen
infrarød stråling.
115. Det er velkjent at varmeeffekten i drivhus skyldes at varmen stenges inne,
mens for drivhuseffekten relatert til klima, bidrar konveksjonen til nesten 100 %
av varmetransporten mot verdensrommet de første kilometre. Den er vesentlig
mer effektiv enn infrarød stråling som gradvis får mer betydning med høyde og
blir dominerende ved utstråling først rundt 10 km oppe i atmosfæren.
116. Det er verd å merke seg at US Meteorological Society i 1951 (Compendium
of Meteorology) konkluderte at økningen av CO2 ville ha liten effekt fordi
vanndampen dominerte IR - spekteret og absorberte allerede nesten all stråling i
de samme bølgelengdeområder som CO2. Dette fremgår også av figur 26.
117. I 1973 skrev datidens ”klimahøvding” Hubert Lamb i UNESCO Chronicle at
selv om noen hevdet at CO2 var et viktig element, viste klimadata gjennom
mange tidsperioder, også i nyere tid, at mens CO2-mengden økte, gikk
temperaturen ned og vise versa. Det måtte derfor være andre viktige faktorer
som medførte klimaendringer. Derfor fortsatte det aktive forskningsarbeid med
naturlige variasjoner, som ble sett på som dominerende. Man var kommet langt i
å samle data og diskutere en rekke fundamentale bidrag fra naturlige variasjoner
34
da IPCC ble dannet i 1988, basert først og fremst på resultater fra atmosfæriske
beregningsmodeller (mangelfulle) som viste at CO2 var dominerende faktor. Flere
fundamentale feil er funnet, og det er ingen vitenskapelig konsensus hverken om
teorien eller om observerte effekter.
118. ”Drivhuseffekten” kan kort beskrives og består av følgende hovedtrinn:
(a)Utstråling fra jordoverflaten iht teorien for sort legeme (idealisert).
(b)Absorpsjon av denne utstråling av flere molekyler i atmosfæren (f.eks H2O,
CO2). Termalisering av denne energien ved at eksiterte CO2-molekyler
kolliderer med andre molekyler, fortrinnsvis N2 og O2 som representerer ca
99 %. Varmen bidrar til konveksjon som står for nesten 100 % av
energitransporten oppover i atmosfæren de første kilometre. Uten
konveksjon ville forholdene ved overflaten være 60-90 grader C varmere.
(c) Utstråling fra atmosfæren. Molekylmengden avtar gradvis med høyden.
Kollisjons-frekvensen og dermed termaliseringen avtar gradvis, og ved en
gitt høyde blir levetiden for eksitert CO2 så lang i forhold til
kollisjonsfrekvensen at molekylene rekker å stråle ut mot verdensrommet.
Dette tiltar med høyden. Da er det også færre CO2-molekyler som kan
reabsorbere strålingen. Først ved ca 4-5 km er stråling og konveksjon
likeverdige mekanismer. Men lavere temperatur gjør at bredden til
absorpsjonsbåndet blir mindre. Stråling fra sidene av båndet fra molekyler i
lavere høyde og dermed med bredere bånd i lavere lag slipper derfor
gjennom - nettopp fra de deler av båndet som økte ved større CO2mengder. På samme måte vil tilbakestråling mot jorden fra høyere lag bli
absorbert av nedenforliggende lag. Tilbakestråling helt til bakkenhar derfor
ingen betydning for CO2 – oppvarming. I tillegg vil et bånd med høyden bli
delt opp i en rekke skarpere delbånd, der stråling kan slippe ut mellom
toppene. Mønsteret blir derfor meget komplekst og vanskelig å beregne.
d) Vanndamp er et meget spesielt molekyl. Mengden, i snitt 3 %, avtar på
vanlig måte med høyden. Men når atmosfæren blir kaldere kondenserer
vanndampen til skyer og konsentrasjonen synker dramatisk. Dette har flere
effekter. Skyer reflekterer IR- og annen stråling avhengig av dråpestørrelse
mm. Der det er skyer (ca 65 % av jordoverflaten) vil variasjoner i CO 2mengde bli redusert betydelig.
35
e)
De ulike varmebidrag, store som små, setter seg sammen til et
termodynamisk system der atmosfæren får en temperaturgradient (”lapse rate”)
på ca 6.5 grader K per km (standard atmosfære) bestemt av molekylvekt og
mengde, varmetilskudd og angivelse, avkjøling og tyngdekraften. Økt oppvarming
vil medføre ekspansjon av atmosfæren som krever arbeid og dermed avkjøling.
Figur 26 viser en prinsippskisse av deler av trinnene (a) –(c) som forklart
nærmere i figurteksten.
Punkt (a) og (b) er illustrert i figur 26. Nederste del viser hvorledes lyset spres
(Rayleighspredning) i atmosfæren som funksjon av bølgelengden. De neste fem delfigurer visert
hvordan gassene nitrogenoksid, oksygen, og ozon, karbondioksid og vanndamp absorberer i
samme spektralområde. Nest øverste delfigur viser summen av disse. Øverste delfigur (rød)
viser innstråling fra solen og samlet absorpsjon fra de angitte gasser. Til høyre vises utstråling
fra jordoverflaten (blå) og absorpsjon fra de nevnte gasser.
Figur 26
119. Hvert av molekylenes absorpsjonsbånd vist i figur 26 følger Lambert-Beers
lov som gir en logaritmisk sammenheng mellom absorpsjon og mengde som vist i
figur 27. Vi ser at preindustriell mengde av CO2 på 280 ppm allerede har bidratt til
størstedelen av teoretisk effekt. CO2 alene har således ingen mulighet til å gi store
endringer i klodens temperatur eller gi noe som helst ”tipping point” slik NASAs
James Hansen har hevdet. Det vil si at en dobling fra ca 300 til 600 ppm som av
IPCC forventes nådd om 175 år og ytterligere dobling til 1200 ppm vil ligge
innenfor 2-grader-C-målet og mesteparten av fossilt brennstoff vil være oppbrukt
36
lenge før dette inntrer.
Beers lov for økende CO2 -konsentrasjon. Teoretisk gir CO2- dobling ca 3.5 W/m2 svarende til
ca 1 C.
Figur 27
120. Det er nesten 100 ganger mer vanndamp enn CO2 i atmosfæren. Vanndamp
har således i absorberende områder i enda større grad enn CO2 nådd en metning
slik at mindre variasjoner vil ha liten betydning. Når IPCC hevder at varmen fra
CO2 medfører høyere vanndampmengde er det riktig, men fordampning krever
mye varme (ca 500 kcal/mol) så økningen blir liten. Med satellitter kan man se på
utstrålingen fra høyt oppe i verdensrommet slik som vist i figur 28.
121. Utveksling av CO2 mellom atmosfæren og havet ble beskrevet av Roger
Revelle og Hans Suess i 1957. Fra 1958 ble atmosfærisk CO 2 målt ved
spektroskopiske metoder på Mauna Loa (figur 12) og det er målinger herifra,
samt iskjernemålinger, som nå er brukt som IPCC-definert offisielt mål for
atmosfærisk CO2 (Gjengitt i figur 11 nederst) CO2 – toppen omkring 1940 er
fjernet fra denne kurven.
122. Det er hittil ikke funnet noen sammenheng mellom økende CO 2 innhold i
atmosfæren og klimaendringer. Det som brukes i klimamodeller er en antakelse
om at økt strålingspåtrykk i tropospausen (ca. 11 km opp) er i stand til å varme
opp jordas overflate. Det antas, uten begrunnelse, at gjennomsnittsverdier av
transiente variable, som endrer seg dynamisk på korte tidsskalaer, representerer
en form for likevekt, som blir endret til en ny likevekt ved CO 2 – øking, og at
bakketemperaturen må innstille seg deretter.
123. Virkningen av klimagasser som H2O og CO2 i atmosfæren kan best beskrives
ved et spektrum av utstråling fra jorda tatt med satellitt (figur 28)
37
Spektralbånd:
6-8 μm: H2O etc.
9-10 μm: O3
8-13 μm: IR-vindu
13-18 μm: CO2
16-25 μm:H2O
Spektralfordeling av infrarød stråling fra jordatmosfæren tatt med Nimbus satellitt 1974. De
stiplede linjer er stråling fra områder med temperaturer fra 200 – 300 K (273K tilsvarer 0 oC)
Figur 28
124. Når vi kjenner temperaturfordelingen i atmosfæren kan vi bestemme hvor
strålingen kommer fra. Dersom jorda skulle være i strålingslikevekt med
verdensrommet, skulle den stråle ut med en temperatur 255 K. Vi ser av
Nimbusmålingene i figur 28 at visse deler av spektret kommer fra områder med
en høyere temperatur (290K som tilsvarer bakken med 17grader C). Dette gjelder
bl.a. det angitte strålingsvinduet mellom 8 og 11 µm. Molekylene nevnt i
figur 26 stråler fra høyere nivå i atmosfæren og derved ved lavere temperaturer.
Vi ser at stråling fra vanndamp med bølgelengde høyere enn 8 µm kommer fra
lavereliggende, varmere områder enn mesteparten av CO2.
125. Et annet interessant fenomen er at mens absorpsjonsevnen til CO 2-båndet
ikke gir nevneverdig effekt i lavere luftlag pga dominansen og overlapp av H 2Obåndet, så er det mindre vanndamp høyere opp i atmosfæren, og hele CO2båndet bidrar til utstråling. Båndene for vanndamp med bølgelengde større enn
15 µm skyldes rotasjonspekteret. Disse er pga lavere temperatur og kondensering
sterkt redusert. Vi ser også at vanndampbåndet ved ca 6 µm stråler ut i noe
lavere høyde enn CO2.
38
126. CO2 viser flere interessante fenomener. Fordi den er så kraftig, emitterer den
sentrale toppen ved høyere temperatur (oppe i stratosfæren) mer enn toppen av
sidebåndene som emitterer høyt oppe i troposfæren (fra 10 km) fra et område
med 220-230K tilsvarer -43 til -53 o C. I stratosfæren stiger temperaturen med
høyden. Utstrålingen derved blir sterkere og mer effektiv ved økt CO 2konsentrasjon. Sentralbåndet og sidebåndene responderer derfor motsatt og gir
en redusert total termisk effekt.
127. Temperaturgradientene fra ekvator til polene medfører at tropopausen er i
ca. 14 km høyde ved ekvator, men bare ca 9 km ved polene. En heving av
emisjonsnivået for CO2 vil gi vesentlig mindre temperaturendring for CO2 med
høyden mot polene og redusere teoretisk CO2-effekt ytterligere.
128. Et annet fenomen er at de perifere deler av CO 2-sidebåndene stråler ut helt
fra bakkenivå og oppover. Dette skyldes at CO2 -molekyler høyere oppe ved lavere
temperaturer, har smalere bånd slik at stråling fra molekyler ved høyere
temperatur, og som ikke er termalisert, slipper gjennom. Det er ellers meget
komplekse forhold knyttet til bredden av bånd og delbånd relatert temperaturendringer oppover i atmosfæren
129. NASA publiserte i 2013 at 95 % av energien fra en kraftig solstorm ble
absorbert og returnert til verdensrommet av CO 2 i termo- og mesosfæren. Det
svarte til ett års strømforbruk på Manhatten. Så effekten i høyere lag har
kjølende effekt.
130. IPCC hevder at varmen generert fra CO2 og økt tilbakestråling medfører mer
vanndamp i atmosfæren. Denne skal gi en økt drivhuseffekt på 3-5 grader C.
Vanndampmengden øker litt i lavere lag av atmosfæren, men man er så høyt
oppe på kurven (Beers lov figur 28) at det gir lite utslag. Men oppe i atmosfæren,
der vanndamp emitterer til rommet er vanndampmengden siden 1948 gått ned
med nærmere 25 % (selv om det også er en del kortsiktige variasjoner), mens
CO2 har økt. Emisjon fra H2O skjer derved fra lavere høyde i troposfæren med
høyere temperatur og økt emisjon. Effekten fra CO 2 blir derved mer enn
kompensert av H2O. Som vist i figur 28 har vanndamp absorpsjonsbånd også i den
synlige delen av spekteret. Økt vanndampmengde vil bidra til å svekke inngående
solstråling.
131. Konklusjon: Flere effekter reduserer absorpsjon fra økt CO 2, og andre
effekter motvirker redusert emisjon fra CO2 oppe i atmosfæren. Forholdene
viser at H2O har økt emisjon i perioden etter 1948 da CO 2 i særlig grad har økt.
Den samlede effekt viser økt utstråling fra atmosfæren i samme periode. Derfor
er IPCCs modeller feilaktige, noe som demonstreres ved dramatisk avvik fra
observasjoner.
39
Antropogene klimagassers relative bidrag til drivhuseffekten (inklusiv vanndamp) , dvs endring
av utstråling i IR-området fra troposfæren i 8-12 km høyde.
Figur 29
132. Påstanden om at 1-4 W/m 2 endring av strålingsfluks gjennom et lag i 11 km
høyde med trykk 0,22 atmosfærer skal ha virkning på bakken er feilaktig.
Termodynamikkens hovedsetning, som sier at varme kan kun bevege seg fra
varmere til kaldere områder, uten tilførsel av energi og tilbakestrålinger vil ikke
finne sted på grunn av endringer i båndbredden som omtalt tidligere. Jordas
atmosfære tilføres hele tiden strålingsenergi fra solen og det økte laget av CO 2
skulle føre til at stråling fra bakken blir holdt igjen og varmer opp atmosfæren.
Dette demonstreres ved modellresultater vist i figur 30, hvor også observasjoner
som ikke gir samme resultat, er vist.
Temperaturendringer med høyden i over ekvator til 30 grader nord og sør - per tiår 1950-2000.
Den røde, tykke kurven viser et gjennomsnitt beregnet for 20 klimamodeller som viser at 0,3
graders oppvarming i 11 km høyde skal føre til bakkeoppvarming på ca. 0,15 grader. De grønne
og blå kurvene viser resultat fra radiosondemålinger i samme tidsrom, som viser at det er
skjedd en mindre oppvarming i atmosfæren enn ved bakken.
Figur 30
40
133. Figur 30 viser at det såkalte ”fingeravtrykket” – at troposfærelaget over
ekvator oppvarmes og at dette fører til oppvarming ved bakken (enten direkte –
eller ved redusert skydekke, som vist på figur19, ikke eksisterer. Det figuren viser
er at bakken oppvarmes ved økt innstråling fra solen og at dette fører til en
mindre oppvarming i atmosfæren enn modellene beskriver. Dette regnes som
bevis på at CO2 – økingen ikke har den virkningen på temperaturprofilen i
atmosfæren som er beregnet teoretisk. Den dominernde vanndampen danner et
utstrålingsvindu, men absorberer ellers all utgående stråling. Trekker man fra
bidraget fra CO2 til dette vinduet reduseres effekten med bare 12 % av totalen. I
tillegg kommer skyer slik at vanndamp står for 95 % av den totale drivhuseffekt,
CO2 for ca. 3,5 % og CO2 – økningen for ca. 0,1 % .
Drivhusgasser og varmereservoarer
134. Temperaturen på jorda er innenfor levelige grenser fordi vi har en
atmosfære som hovedsakelig består av nitrogen og oksygen. Dersom atmosfæren
fjernes vil det være store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom
årstidene. Beregner vi en temperatur ut fra tilbakestråling fra bakken, vil den på
60N variere mellom 100K og 350 K, dvs mellom - 170 og + 80 grader C dersom
atmosfæren ble fjernet.
135. Takket være vårt beskyttende gasslag, har vi en atmosfære hvor
temperaturen synker med høyden med en gradient –g/Cp, hvor g er tyngdens
akselerasjon og Cp er isobarisk varmekapasitet. Med jordas atmosfære er
gradienten på ca. -10 grader C /km når den er tørr, dvs. uten vanndamp. Med
vanndamp i lufta (standard atmosfære) vil den holde bedre på varmen, og ved
avkjøling, kondenseres til skyer. Dette avgir latent varme, som igjen varmer opp
lufta og minker temperaturgradienten. I tillegg transporteres og blandes luft. Det
gjør at den våtatibatiske gradienten er høyst variabel, men som US standard
atmosfære brukes en gradient på -6,5 grader C/km. Vanndampmengden varierer
med 3 størrelsesordner gjennom atmosfæren på grunn av kondensasjon, mens
CO2 - -konsentrasjonen kun varierer med en faktor 5. Det betyr at IR-stråling fra
vanndamp i den lavere troposfære i liten grad blir reabsorbert høyere opp. Dette
er atmosfærens viktigste kjølemekanisme.
136. Energitransport i jordas atmosfære styres av konveksjon som drives av
soloppvarming om dagen, og langbølget (IR) utstråling som pågår hele døgnet.
Konveksjonen varmer opp to varmereservoarer i atmosfæren. Det laveste 1-2 km
opp er dominert av effekten fra skyer og relaterte fenomener som holder bakken
varm. Her har vi en drivhuseffekt som skyldes skyer og vanndamp. Det øverste
reservoaret kjøles ved IR-utstråling til verdensrommet og som også er dominert
av utstrålingen fra vanndamp, som igjen kontrolleres av temperaturgradienten i
atmosfæren.
137. Temperaturgradienten bestemmes av den daglige konveksjonspulsen, og
endres ikke ved mer CO2 i atmosfæren, slik som er demonstrert i figur 30. I tillegg
til de to atmosfæriske varmereservoarene, har vi varme i jordoverflaten og i
havet. Siden havreservoaret er to størrelsesordner større enn de andre
reservoarene, er det endringer i havets varmelagring som styrer klimaendringene
over lengre tidsrom.
41
138. Figur 29 viser bidrag fra de forskjellige ”klimagassene” i troposfæren til
variasjon i utstrålingen fra jorda, forutsatt at den relative vanndampmengde
holdes konstant. Observasjoner viser imidlertid at vanndampmengden er sterkt
redusert i øvre atmosfære de siste 10-år, og at dette har kompensert for økt
absorpsjon på grunn av CO2.
139. En 50 % reduksjon av antropogene utslipp av CO2, hvis det skulle bli
enighet om det, vil utgjøre bagatellmessige 0,06 % av drivhuseffekten, til
enorme kostnader og ville være meningsløst.
Energilikevekt i jordas atmosfære
140. Energilikevekt, også kalt termisk likevekt, gjelder i jordas atmosfære,
uavhengig av CO2. Dette er et tema som er lite kjent: analyse av
radiosondemålinger fra hele jordkloden viser at det er fullstendig energilikevekt
til langt opp i stratosfæren. Dette viser seg å være uavhengig av atmosfærens CO 2
innhold (ref. http://globalwarmingsolved.com/2013/11summary-the-physics-ofthe-earths atmosphere-papers-1-3/ ).
141. En mekanisk måte som frembringer likevekt i tillegg til stråling, kollisjoner og
konveksjon, er blitt kalt ”perveksjon” som synes å være mekaniske trykkbølger.
Det spekuleres på om det i tropospausen er en hittil undervurdert faseovergang
hvor N2,O2 og ozon er involvert, som fører til at temperaturen i stratosfæren øker
med høyden.
142. En annen forsker ved navn Miskolczi, tidligere ved NASA (USA), er kommet
frem til tilsvarende resultat: økt CO2-innhold i atmosfæren fører ikke til
oppvarming. Hans resultater er basert på analyse av optiske egenskaper ved
atmosfærens innehold av forskjellige gasser målt ved radiosondoppstigninger,
som viser at optisk dybde er tilnærmet konstant, selv om CO 2 har økt, noe han
mener skyldes at mengden av H2O er redusert i øvre deler av troposfæren.
Svingninger i målt global temperatur er derfor basert på naturlige variasjoner,
hovedsakelig styrt av solen, muligens også planetene, i tillegg til vulkaner og
havstrømmer, mens menneskenes urbanisering og inngrep på jordas overflate
kan gi lokale og regionale klimaendringer.
Hvor sannsynlig er en global oppvarming på over 2 grader C ?
143. Togradersmålet som FN har bestemt, er ar det ikke skal være mer enn 2
graders oppvarming omkring år 2100 i forhold til den globale temperaturen ved
starten av den industrielle revolusjon. Det eksisterer imidlertid ingen global
temperatur målt med termometre omkring år 1750. Verdens lengste
temperaturserie er en sammensatt serie fra Central England. Den går tilbake til år
1659 og er gjengitt som figur 36. Den viser at middeltemperaturen i en 30-års
periode omkring åt 1750 var 9,16 grader, mens den i en 30-års periode omkring
år 1900 var 9,14 grader. Vi kan derfor like gjerne bruke en 30-årsperiode omkring
år 1900som utgangspunkt for 2-gradersmålet.
144. HadCRUT4-måleserien for global temperatur har steget 0,7 grader fra 30-års
perioden omkring år 1900 til 30-års perioden som sluttet år 2013. IPCC har
redusert sine temperaturprognoser vesentlig (se Seksjon III, para 49). Deres mål
42
for temperaturstigning er nå 0,9-2,1 grader fra årene 1986-2005 til 2100. Med en
svakere sol er vi ikke langt over 2-gradersmålet selv med IPCCs modeller. En
framskrivning av den harmoniske modellen vist i figur 7, gir en temperaturøkning
på 0,1 grader i løpet av århundret, dvs godt under 2-gradersmålet
145. En prognose for redusert solaktivitet og solinnstråling fører til en redusert
global temperatur av størrelsesorden 1,4 grader i år 2100 (se figur 39).
146. Reduksjon av luftforurensning etter lovgivning i 1970-årene var meget
effektiv ved at fjerning av røyk og smog ikke lenger blokkerer sollys som før. Dette
har ført til oppvarming i visse områder. Forandring i bruk av land og urbanisering
har fjernet vegetasjon som kjøler atmosfæren gjennom fordampning. Avskoging
og urbanisering har skapt betydelig øking i lokale temperaturer.
Solaktiviteten påvirker jordens klima
147. Alle spesielt varme og kalde tider etter siste istid er tydelig markert i
parametre som reflekterer henholdsvis en aktiv eller noe roligere sol (figur 38).
Dette er vanlig brukte parametre fra karbon eller beryllium supplert med
målinger i moderne tid. Således korresponderer varmeperiodene i Bronsealder,
Romertid, Middelalder og i dag inn som en 1000-års syklus som også kan
beregnes basert på solsystemets endringer i planetbaner og dermed
gravitasjonskrefter mm. Kalde mellomliggende perioder markerer seg med bl.a.
Lille istid og ”Dark Age”.
Tidsserie av solflekktall fra 10Be konsentrasjoner i iskjerner fra Antarktis (rød) og
Grønland (grønn). De korresponderende profiler er fra virkelige rekonstruksjoner
korrigert ved lave verdier for solflekker. Den blå kurve viser 14C-konsentrasjon i
treringer (skalert) korrigert for variasjonene i geomagnetisk felt. De svarte linjene med
piler viser kjente kalde perioder (minima) som Oort (Om), Wolf (Wm), Spører (Sm),
Maunder (Ma), Dalton (Da) og Middelalderperioden (Mm). Den blå kurven ligger etter
de øvrige kurver pga. sen svekkelse av 14C-signalet.
Figur 32
148. Omsetting av solflekker i kvantitative og beregnede verdier har gitt mer
dissens mellom de ulike skoleretninger, men dette endrer ikke de historiske
kjensgjerninger. Utstrålingen fra sola opp gjennom historien har før hatt en klar
sammenheng med klimaet på jorden. Den virker primært gjennom to
mekanismer: variasjon i total innstråling (TSI) og forskyvninger i
43
frekvensspekteret og/eller gjennom solvinden som styrer jordas magnetfelt og
dermed kosmisk stråling som treffer jordas atmosfære. Figur 33 illustrerer
hvordan lavt skydekke over jorda varierer i takt med kosmisk stråling, som er styrt
av solar aktivitet.
Observert størrelse på lavtskydekkeog fluks av kosmisk stråling i perioden 1980-2006. (Se også
seksjon IV paras 69-75. Kosmisk stråling påvirker jordens klima.)
Figur 33
Redusert solaktivitet kan bety overgang til en ny liten istid
149. Solens oppførsel er for tiden uforståelig og solforskerne har ingen god
forklaring på hvorfor. Solens aktivitet er i gradvis nedgang, et avvik fra en norm
som i tidligere tider utløste en 500-år lang liten istid, som jorden først kom ut av
omkring år 1850.
150. Et mål for solaktiviteten er antall flekker på solen. Disse flekkene ble studert
av Gallileo fra 1612 og systematisk observert fra 1850. Imidlertid har det vært
mulig å rekonstruere solflekktall fra observasjoner helt tilbake til 1612. Figur 34
viser antall solflekker fra 1612 med en prognose etter år 2010. Vi ser at det
nesten ikke var observert solflekker i perioden 1650-1720. Dette faller sammen
med Den lille istid, med meget dårlig klima i Europa.
44
Det nederste panel viser antall solflekker observert siden 1612, og antatt fordeling etter 2010.
De røde stolpene er perioder med høy aktivitet og de blå med lav aktivitet. Perioden nesten
uten solflekker 1650-1720 kalles Maunder minimum og var en kald periode i Europa. Det
øverste panelet viser Total Solar Innstråling (TSI) som måles i W/m 2 utenfor atmosfæren. Her er
også antydet en svakere sol i dette århundre (etter Abdussamatov, 2009). Merk at en nylig
kalibrering av TSI ved satellittmålinger har gitt lavere verdier for TSI (tabell 1 og figur 36 har
kalibrerte verdier).
Figur 34
151. Flere solforskere har kommet fram til at solen nå har redusert sin aktivitet,
og det er store muligheter for et minimum som det vi hadde omkring 1810, eller
kanskje en gjentakelse av Maunder minimum (1650-1720). Minimumet kommer
mens vi har et temperaturmaksimum som følge av en tusenårsperiode som også
ga middelaldervarmeperiode for 1000 år siden og romersk varmeperiode for
2000 år siden. Temperaturfallert ved forventet solaktivitetsminimum vil derfor
neppe bli så stort som under Den lille istid. Den globale temperaturen kan heller
synke til det den var omkring år 1900 eller i Daltonminimum omkring år 1810.
Innstrålingen fra solen er vist i det øverste panel i figur 34.
45
Den nederset figuren viser antall solflekker siden 1990 med den tykkere kurven som en3-års
glidende middelverdi.
Solflekkperiodene er nummerert siden 1750. Vi ser at periode 23 er svakere og lengre enn de
foregående og nr 24 med topp i 2013/14 er enda svakere. (Øverst i figuren ser vi variasjon av
global temperatur i samme tidsrom. Vi ser at temperaturen øker i de sterke
solflekkperiodene, men ikke i de svake (nr 20 og 24) (figur fra Ole Humlum
:www.climate4you.com).
Figur 35
152. En mulig sammenheng mellom solflekktall og global temperatur kan vi se i
figur 35. Her ser vi at den globale temperturen øker i takt med solflekktallet, og
minker noe når solflekktallet går ned ved slutten av solflekkperioden for
solflekkperiode 21 og 22 som var korte og sterke. Men ser vi på solflekkperiode
20 og 24 ser det ut som om temperaturen ikke endrer seg. Solaktiviteten er da
muligens for svak til å få opp temperaturen.
153. Et mer direkte mål for hvor my energi jorda mottar fra sola er Total
Strålingsintensitet (TSI) som måles i W/m2 utenfor jorda, korrigert for de årlige
endringer som skyldes jordas bane, som for tiden beløper seg til 90 W/m 2. Ved
hjelp av satellitter har det vært mulig å måle TSI siden 1979, og en rekalibrering
av disse målingene viser at det var maksimum innstråling i solflekkperiode 22 og
23, og at den deretter er blitt svakere. Ved hjelp av forskjellige solparametre har
er det konstruert en TSI kurve tilbake i tid. En tidligere utgave av denne er vist i
figur 34, øvre panel. En nyere rekalibrering er vist i figur 36 sammen med målt
temperatur i sentrale deler av England. Dette er verdens lengste
sammenhengende temperaturkurve målt med termometer. Den starter i 1659.
46
En rekonstruert temperaturkurve for sentrale deler av England (utenfor bebyggelse),
sammenlignet med Total Solinnstråling (TSI) –i rødt (ref. Jan-Erik Solheim).
Figur 36
154. Temperaturkurven fra England viser god overensstemmelse med TSI-kurven,
spesielt etter 1900. Vi kan merke oss at temperaturen i England ikke gikk ned så
mye som TSI indikerte omkring 1800. Derimot var slutten av 1600-tallet betydelig
kaldere. Det er også god overensstemmelse mellom TSI kurven og variasjoner i
Arktisk temperatur (se figur 11). Tilsvarende sammenheng er funnet for
temperatur så forskjellige steder som Kina og USA.
155. Tre ledende solforskere presenterte nylig (høsten 2013) siste tilgjengelige
data om sola ved en telekonferanse i Boulder, Colorado, organisert av American
Astronomical Society. Eksperter fra NASA, High Altitude Observatory og National
Solar Observatory beskrev hvordan solaktivitetene, målt i form av solflekker og
massive eksplosjoner på solens overflate, har vist en gradvis nedgang siden 1990
(se figur 37). Solen går vanligvis gjennom en regulær 11-års syklus med et
maksimum når solflekkene er på topp, etterfulgt av et minimum når solflekkene
er redusert i antall og er mindre og mindre energiske. I 2013/2014 skulle vi være
ved en topp aktivitetsperiode, ved solar maksimum, som vist i figur 37.
47
Månedsverdier av antall solflekker i perioden 1995-2014. Linjene i figuren viser høy og lav
variasjonsbredde og gjennomsnittsverdi, samt prediksjoner til år 2020 (NASA/Marshall Solar
Physics Feb. 2014).
Figur 37
156. En oppdatering av prognosene vist i figur 34 er nylig gjort av direktør H.
Abdussamatov ved solforskningavdelingen ved Pulkova Observatorium (ref.
Annex C(h). Ut fra den allerede observerte nedgang i solaktivitet og solinnstråling
gir han prognose fram til år 2050 som vist i figur 38.
Det øverste panelet viser hvordan total innstråling er observert siden 1979 (gult) og hvordan
den forventes å utvikle seg fram til 2050. Det nederste panelet viser hvordan solaktiviteten
målt ved solflekker ventes å utvikle seg. (Ref: Annex C (h))
Figur 38
157. Ifølge Abdussamatov styres solaktiviteten av en 200-årig periode som nå
varsler et minimum i solaktivitet og solinnstråling de neste tiårene. Vi kan vente
en kraftig avkjøling som starter allerede når inneværende solaktivitetstopp er
forbi i løpet av 2014. Abdusasamatovs prognose for naturlige temperaturvariasjoner de neste hundre år er at vi får avkjøling fra 2015 til ca 2060, og at vi
48
resten av århundret har et klima tilsvarende Maunder Minimum (1640-1720).
Dette er antydet i figur 39 nedenfor. I denne figuren er også lagt inn observerte
temperaturer siden 1850 med harmoniske komponenter som demonstrert i figur
7, samt den reviderte prognosen til IPCC, som forutsetter at solinnstrålingen ikke
svekkes.
En prognose for temperaturvariasjoner de neste 100 år basert på 3 ulike framskrivninger: IPCC
AR5(gult), observert hittil (rødt) og mulig svakere solaktivitet (magenta) (Ref: Annex C (h). Den
venstre skala er i forhold til normalperioden 1961-90, mens den høyre er i forhold til minimum
omkring 1910, som også tilsvarer førindustriell temperatur omkring 1750 som ligger til grunn
for FNs tograders mål. Den sorte kurven viser månedsdata av global temperatur (HadCRUT4)
(ref. Jan-Erik Solheim).
Figur 39
158. Ser vi nærmere å de to prognosene for de nærmeste årene; IPCCs nyeste
samt Abdussamatovs prognose for en svakere sol, ser vi at de utvikler seg i hver
sin retning de neste 15 årene. Dette er vist i figur 40, hvor observert temperatur
(HadCRUT4) er ajourført til og med desember 2013. Som figuren viser, så vil vi
allerede i 2020 kunne avgjøre med stor sikkerhet hvilken av disse to
framskrivinger som blir fulgt.
En sammenligning IPCC modeller og temperatur ved svakere sol (som fig 39) (ref. Jan-Erik
Solheim).
Figur 40
49
159. ULYSSES - satellittene målte i perioden 2000-2009 en nedgang i solvindtrykk
på 20 %. Dette kan bety at jorda nå er mindre beskyttet mot kosmisk stråling. For
øyeblikket er vi nær solflekkmaksimum, og vi skulle da ha maksimal beskyttelse
mot kosmisk stråling, og en varmetopp globalt. Det har vi ikke. Kosmisk stråling
produserer også nøytroner og observasjon av nøytroner viser at antallet ligger på
en middelverdi, ikke på 10 % mindre enn normalen som var vanlig i
solflekkmaksima noen 10 år siden(se figur 41). Det betyr at det er mer kosmisk
stråling ved nåværende solflekkmaksimum enn noen gang siden målingene
startet i 1965.
160. Det er generell anerkjennelse av klare indikasjoner på at solflekkaktiviteten
er i nedgang, noe som ikke nødvendigvis betyr at jorden går i retning av en ny
”Maunder Minimum”, som er perioden mellom årene 1645 og 1725 da
solaktiviteten var ekstrem lav eller til og med ikke-eksisterende, en situasjon som
forårsaket en liten istid.
161. Uansett, redusert solar aktivitet har potesial til å påvirke været negativt. Det
er anerkjent at lav solaktivitet kan forandre beliggenheten til jetstrømmen over
Nord-Atlanteren som kan resultere i sterk kulde i vintermånedene. Dette er mest
trolig årsaken til veldig kalde og snørike vintre i 2009 og 2010 og den ekstremt
kalde vinteren i Nord-Amerika vinteren 2013/2014.
Nøytronmålinger fra Oulu nøytronobservatorium siden 1965. Nøytronene skapes av kosmisk
stråling som kolliderer med partikler i atmosfæren. Vi ser at antall nøytroner minker i
solflekkmaksima (se figur 35), mens det øker i solflekkminima. Det siste solflekkminimum
(2009/10) hadde absolutt høyest antall nøytronmålinger, og i nåværende solflekkmaksimum er
det et gjennomsnittlig antall nøytroner langt høyere enn i tidligere minima siden 1960. Hvis det
er sammenheng mellom kosmisk stråling og skyer etter Svensmarks teori (se paras 75-83), kan
vi vente oss mer skyer og lavere temperaturer de neste årene.
Figur 41
162. Alt i alt tyder mye på at kloden kan være på vei inn i en ny liten istid, men
det er ingen sikkerhet for hvor raskt dette vil kunne skje (ref. Annex C.d).
Antarktis
163. Det er etter hvert akseptert at Antarktis er et kontinent med flere
klimaregioner som har ulik påvirkning fra de forskjellige tilgrensende havområder.
Temperaturen varierer på dekadisk og lengre nivå, og temperaturtendensen er
avhengig av region og start- og endepunkt for vurderingen. Få målesteder øker
usikkerheten i konklusjonene. Den svake temperaturnedgang og markante økte
sjøis siden rundt 1980, samtidig med den sterkeste perioden for CO 2-økningene.
50
Observasjonene viser ikke den antropogene CO2-effekt som IPCC- modellene
beregner. Dette er prinsipielt problematisk for modellenes relevans som i særlig
grad påpeker CO2-effektens betydning i polområdene og er i realiteten en
falsifisering av IPCCs CO2-effekt.
164. Antarktis domineres av Øst-Antarktis, med ofte avvikende mindre områder i
Vest-Antarktis og spesielt den Antarktiske halvøy (2 % av arealet) som er media
og IPCCs hyppigste referanseområde. Her er en generelt akseptert omtale sakset
fra en av de mange vitenskapelige rapporter: ”The East Antarctica is covered by
vast ice sheets with heights to 4000 m above sea level. The influence of the
surrounding seas on the compact surface of East Antarctica is limited by the
extent belt of sea ice. Therefore the influence of the Southern Ocean is limited to
a narrow coastal belt (King and Turner 1997).
165. On the coast the temperature trends are statistically insignificant. Significant
temperature changes were noted only after 1981. On the coasts of the Wilkes
Land and the Weddell Sea the temperature clearly decreased, especially in the
autumn−winter period: for example in May the temperature at the McMurdo
station decreased by 6,3°C in the years 1984–1993 (Aleksandrov and Majstrova
1998). On the Enderby Land the temperature increased”.
166. “During recent years (1981–2000) significant changes took place in the air
temperature tendencies in the Antarctic. In many regions of the Antarctic cooling
began and on the coast of East Antarctica the temperature decreased by –
0,82°C/10 years (Casey). In the interior of the continent also lower and lower
temperatures occurred (Amundsen−Scott –0,42°C/10 years, Dome C –0,71°C/10
years). The coast of the Weddell Sea is getting colder (Halley –1,13°C/10 years,
Larsen Ice –0,89°C/10 years). An increase in temperature was observed in the
interior of West Antarctica (Byrd 0,37°C/10 years). The warming rate of the
climate became weaker on the Antarctic Peninsula (Faraday 0,56°C/10 years).
The largest temperature changes occurred in the autumn−winter season when in
the Antarctic Peninsula region the temperature increased, while in the interior
and at the coast of East Antarctica temperatures fell considerably.”
167. Her settes en ”scene” for geografiske og tidsrelaterte variasjoner. Men det
profileres i hovedsak en avkjøling med enkelte mindre unntak etter 1980.
Kontinentet er utsatt også for lengre periodiske variasjoner. Både
Middelalderperiodens oppvarming og den Lille istid og frem til ca. 1980.
Overlagret denne tendensen forekommer periodiske variasjoner: Etter 1980
synes det å være en liten avkjøling på bakken og i troposfæren (satellitt).
Varmeperioden før 1940 som observeres i Arktis sees ikke. Det var kaldt, med en
oppvarming fram mot ca 1980, avbrutt av en spesielt kald periode , for eksempel
1958-62 ( GISS,NASA) .
168. Øde områder med få målinger egner seg godt for bruk av satellittdata som
vist i figur 42. Data måles mye nærmere polpunktene og er mer omfattende enn
bakkedata. Vi ser oppvarmingen i Arktis og en noe mindre, men tydelig avkjøling
på noen få tiendedels grader C i Antarktis de siste vel 30 årene. Data hentes
løpende fra MSU UAH og viseravkjøling på ca. 0,4 grader C i Antarktis de siste vel
30 årene. Data hentes løpende fra MSU UAH.
51
Satellittmålinger (University og Alabama, Huntsville) av temperatur i midlere troposfære i
Arktis (øverst) og Antarktis (nederst) til 30. november 2012. (ref. Ole Humlum Climate4you).
Figur 42
169. Variasjoner på kort og lengre sikt medfører at referansetidspunktet påvirker
konklusjonen. Arktis og Antarktis er derfor komplementære eller i motfase styrt
av AMO (Atlantic Multidecadal Oscillation –Golfstrømmen hos oss). Dette
stemmer med de siste 100 års målinger.
170. At det er blitt litt kaldere styrkes også av at isbremmen rundt Antarktis er
blitt rekordstor ifølge satellittdata. Dette konkluderes også i en NASA-studie19782010. Kontinentet er langt under frysepunktet nesten hele tiden, men det
foregår sublimasjon og andre prosesser. Snø- og ismengden avhenger primært av
nedbør som også varierer periodisk. Igjen vil referansetidspunkt og
periodelengde være avgjørende for konklusjonen. En fersk studie fra 2012
konkluderte med: ”We found no significant trend in the 1979–2010 ice sheet
integrated SMB components” (Lenaerts, J. T. M. Geofys. Research Letter, vol 39,
2012) - den perioden satellittemperaturene dekker og der CO2-økningen er
sterkest.
171. Den aller viktigste observasjonen er avkjølingen/utflating i perioden etter
1980, kombinert med solide isforhold, da den sterkeste globale oppvarmingen
inntrådte samtidig med de høyeste CO2-utslipp. Figur 43 fra Amundsen-Scott
stasjonen på Sydpolen gir den samme dårlige korrelasjon mellom temperaturer
(GISS) og CO2-mengde som andre data.
52
Sammenlikning mellom temperatur og CO2 på Sydpolen
Figur 43
175. Forholdene i Antarktis er en falsifiering av IPCCs hypotese om CO2s
betydning. Den viser avkjøling nettopp i den perioden da CO 2 stiger mest og når
den globale temperatur øker kraftigst før temperaturutflatingen. Modellene
fanger ikke opp dette til tross for at drivhuseffekten skulle være markant.
Arktis
172. Arktis består av mange sektorer med ulik geografi, oseanografi,
atmosfæriske forhold og landområder som influerer effektene fra de kombinerte
vær og klimadrivere som solen (flere sykluser), havstrømmer (Atlantisk
multidekadisk oscillasjon, AMO, Pacific multidekadisk oscillasjon, PDO)
atmosfæriske vindmønstre (Arktisk oscillasjon, AO/Nord-Atlantiske Oscillasjon,
NAO), mønsteret i jetstrømmer, Kvasibiennal oscillasjon (QBO), ferskvann fra
smeltet sjøis og stort tilsig fra store elver (danner øvre vannlag) samt eventuell
antropogene effekter. En rekke sykluser er observert, noen med en periodisitet
på ca 10, 60 og 1000 år. I tillegg er det kortvarige variasjoner innen sesong, årlig
eller flerårig og en mulig motfase mellom Arktis og Antarktis knyttet til 60-års
syklusene AMO og PDO (se under Antarktis). Isdekningen har variert mye
historisk, men ikke uniformt i de ulike sektorene siden data viser betydelig
responsdifferanser.
173. Dette står i kontrast til IPCC som presenterer en ismodell med stabilt nivå
fra 1900 og frem til ca 1980 da mengden is begynner å avta markant. Endringene
tilskrives antropogen effekt av IPCC. Likeledes omtales stadig klimatruslene
mot isbjørnen. Dette til tross for at det var bare rundt 5000 bjørn i den kaldere
perioden frem til 1971 da jaktforbudet kom. Deretter har bestanden gradvis økt
til rundt 25000 dyr i den varmere perioden frem til nå. I de ulike sektorer kan
forholdene variere til fordel eller ulempe for den lokale bestanden.
53
174. Historisk aktivitet i Arktis har gitt mye informasjon som viser betydelige
isvariasjoner. Deler av denne viser isreduksjon i perioder med kaldt klima som i
tiårene etter 1800. Ifølge Hubert Lamb var en tredel av isen i Arktis rundt 1860
forsvunnet med oppvarmingsperioden 1915-45 som en markant topp. Ifølge
Chylek var oppvarmingshastigheten på Grønland mellom 1920-45 vesentlig
raskere enn i nåværende periode. Der som ellers i Arktis viser originale lokale
målinger minst like høye temperaturer i den perioden som nå. Vinje publiserte i
2001 data som viser nesten like lave isnivåer i den perioden som i år 2000 i
området mellom Karahavet og Grønland. Dagens forhold er således ikke unike.
Ifølge Chylek (2006/2007) viser forholdene på Grønland at naturen kan selv
generere liknende oppvarmingsperioder som dem IPCC tilskriver senere tiårs
antropogene effekter.
175. Dette støttes av isborekjerner fra Sibir som viser varmere forhold såvel en
periode i 1920 som i 1930-årene. Bilder fra Grønland i 1930 årene viser like lite is
da som nå. Også de mange øyer og spesielle områder som media i dag omtaler
som unike bevis på antropogen oppvarming var tydelige også i 1930-årene.
Temperaturene i Nuuk (Godthåb) og øvrige målesteder på Grønland viser minst
like høye temperaturer som i dag som vist i figur 44. Også antall smeltedøgn var
minst like høyt i den perioden.
(Nederst) temperaturen på Nuuk mellom 1880 og 2004. Rød kurve viser 3-års middel.
Kortere periode for temperaturen på Egedesminde er vist med 3-års middel i blått.
(Øverst) antall smeltedøgn Chylek 2006/2007)
Figur 44
54
176. Allerede i 1923 viste en rapport fra Arktis den betydelige smeltingen. Folk
med erfaring tilbake i 1860-årene beskrev Arktis som et område de ikke kjente
igjen. Isbreer var redusert med flere kilometer, faunaen var sterkt endret, likeså
fiske der hvit fisk var borte fra de kjente plasser, mens uvanlige typer var
ankommet. Temperaturen i vannet nord for Svalbard var 10 grader C varmere
enn det pleide. Pravda rapporterte i 1945 om snart isfri Nordpol. Observasjonene
var også støttet fra Arktiske forskningsmiljøer i USA og Canada. Det som bare ga
petiter den gang i norske media er i dag hovedoppslag med budskap om at
antropogene bidrag forandrer vår klode.
177. Den naturlige forklaring på disse forhold ligger primært i variasjoner i
Golfstrømmen. Det er særlig der Golfstrømmen møter isen i Barentshavet og
Framstredet vi observerer de største årlige endringer. Og Golfstrømmen varierer
ut i fra målinger utført utenfor Skottland og Kola fra år 1900 og frem til i dag.
Siden ca 2000 er det observert på nærmere 20 steder i Nordishavet ned til
600 m. Isminimumet i 2006-08 reflekterer maksimum i innstrømmet vann. En
rekke arbeider viser de omtalte variasjoner bl.a. et større FAO-prosjekt (FN) som
i 2001 publiserte data som viste dominans av 60-års syklusen så vel i Arktis som
globalt. Ifølge publikasjonen reflekteres syklusen også i vindmønstre som nå skal
gå mer langs meridianer (kaldere fase) mens det tidligere fulgte mer
breddegrader (varm fase). Påfallende nok er dette ofte dagens forklaringer på
været.
178. En meget interessant parameter er jordrotasjonen. De små endringene følger
samme periodisitet som Golfstrømmen, vindmønster, isforhold og global
temperatur. Temperaturendringene kommer ca 6 år etter jordrotasjonsendringen.
Det skulle tilsi en temperaturnedgang fra ca 2011 i tråd med den begynnende
observerte tendens. I hovedsak har isflaten nå begynt å øke, spesielt ved
maksimum i mars. Det nye minimumet i 2012 forklares greit med at en av de
kraftigste stormer herjet i nærmere 14 dager og brøt opp enorme ismengder i den
relativt tynne og dermed sårbare augustisen som særlig ble berørt i de havområder
som stormen passerte. Det forklarer også at allerede i oktober var økningen
rekordartet og normale forhold senere år var tilbake.
Overflatetemperatur i Arktis (anomalier)1900-2000. Målestasjonen er vist på kartet
øverst til venstre. Global middeltemperatur er angitt i rød kurve.
Figur 45
55
Figur 46
179. Målinger fra ESAs satellitt CryoSat viser at det var betydelig mer havis i
Arktis høsten 2013 enn året før. Volumet hadde økt med 50 prosent fra 2012, fra
6 000 kubikkilometer til 9 000 kubikkilometer. Mesteparten av denne isen skyldes
en vekst i laget av flerårsis (se figur 48). Dette synes å bekrefte endring i trend
mot økning som skal inntre iht til 60-års syklusen.. En oppsummering av disse
forhold er vist i figur 47. Temperatur, is, innstrømming av vann ved
Golfstrømmen, vinder meridonalt kontra langs breddegraden, samt jordrotasjon,
viser samme hovedtrekk. Figur 46 viser liknende temperaturforhold i Reykjavik,
Island. Ved isminimum i september 2014 fikk kun 2 fartøyer passere i Nord-øst
passasjen: Nord-vest passasjen var stengt.
Figur 47
56
Forsuring av havet
180. Havet har en nøkkelrolle i karbonkretsløpet og det er en kvasilikevekt
mellom gassene i atmosfæren og absorberte gasser i vann og sjø. Når derfor
mengden CO2 øker i atmosfæren som følge av utslipp, blir mer CO 2 tatt opp i
vannet.
181. Likevekten mellom CO2 i atmosfæren og oppløst i vann er i følge Henrys lov
1:50. Økning av CO2 i atmosfæren tilsier at mer løses i havet, men som tidligere
omtalt, dersom temperaturen i havet øker vil CO2 bli avgitt til atmosfæren.
Oppløst CO2 gir opphav til organisk vekst inklusive planteplankton som er bunnen
i næringskjeden. Økt mengde CO2 vil som på land stimulere veksten.
182. Her er noen fakta fra kjemiens verden: Bare de øverste 200 meter av havet
inneholder nok oppløst kalsium til å binde til fast kalsiumkarbonat, all den CO 2
som menneskene kan klare å produsere gjennom bruk av alle jordens reserver av
fossilt brennstoff. Geokjemien demonstrerer på basis av verifiserbare
laboratorieforsøk følgende reaksjoner i havet:
Ca(2+) + CO2 +2 OH(-) = CaCO3 + H2O
Massevirkningsloven til Guldberg & Waage sier videre at hvis vi øker CO 2 så vil
kalsiumkarbonat ytterligere stabiliseres og felles ut i havet. Kalsiumkarbonat er
stabilt under havforhold og menneskene rår ikke over nok fossilt karbon til å
kunne forsure havet.
183. Havet er basisk på ca 8,2 pH-enheter, men det finnes en rekke eksempler på
havområder og strømmer med pH rundt 7,8. Naturlig regn har pH på 5,6. Alt
regnet i milliarder av år er tatt hånd om av havets buffersystem. De enorme
sedimentene på havbunnen reflekterer utfellingen.
184. På havbunnen pipler det ut CO2 fra vulkansk virksomhet mange steder. Det
viser seg at dette ikke influerer på livet i f.eks korallrev eller annen biologisk
aktivitet i området. Det er således ingen dramatiske forhold som er avdekket.
Tidligere tiders atmosfæriske konsentrasjoner på minst 15 ganger dagens
mengde tilsier ingen alvorlige effekter. Det er også registrert meget raske pH
endringer på opp til 1,5 enhet i løpet av et par dager uten at negative effekter
kan registreres.
185. Overvåking av norske farvann viser klare sesongvariasjoner som er naturlige.
I den varmere sesongen vokser algene og tar opp CO 2 og havet blir mindre surt.
Når alger brytes ned i den kaldere sesongen frigjøres CO 2 og havet blir igjen
surere. Aktuelle målinger viser også at det er stor variasjon av pH fra år til annet –
og fra sted til sted og i forskjellige dyp.
186. Antropogene utslipp av CO2, i tillegg til naturlige utslipp, representerer
ingen alvorlig trussel for skjelldannende organismer eller for havets økosystem.
57
ANNEX A
NOEN GENERELLE REFLEKSJONER RUNDT KLIMASPØRSMÅLET
187. Det foreligger et meget stort antall forskningsartikler om alle de faktorer
som påvirker klimaet globalt. Mange av disse fremstillingene har ulike
synspunkter om årsaksforhold og forventet utvikling. FNs klimapanel (IPCC), som
er statlig støttet, politisk motivert, og forutbestemt til å påvise at klimaendringer
er menneskeskap og trenger en løsning via FN.
188. Som en motvekt til IPCC, har en rekke uavhengige forskere dannet et IkkeStatlig Internasjonalt Klimapanel (NIPCC). Dette har ingen formell tilknytning til
eller bevilgninger fra noen regjering eller offentlig etat. Det er helt uavhengig av
politisk press og påvirkning, og behøver derfor ikke gi politisk motiverte
konklusjoner eller politiske anbefalinger. NIPCC har utgitt 3 rapporter (2009, 2011
og 2013), og har først og fremst videreformidlet resultater fra
forskningsrapporter som IPCC har oversett eller bagatellisert. I september 2013
utga NIPCC Climate Change Reconsidered II, første del: Physical Science, som
dekker nyere forskning oppdatert til og med tredje kvartal 2013. Annen del:
Adaptation and vulnerability”, er planlagt utgitt i mars 2014. Informasjon om
disse rapportene finnes på nettstedet www.ClimateChangeReconsidered.org.
189. I NIPCC-rapporten 2014 om CO2 i havet:






Produktiviteten øker med temperaturen i havet
Oscillasjoner fra dekader til tusenvis av år viser at havsystemene er robuste
og organismene tilpasser seg
IPCCs pH-verdi beregnet i 2100 kan fort bli under halvparten (som
temperaturstigningen i atmosfæren) av den beregnede endring i verdien på
0,4 pH - enheter
Naturlig variabilitet spenner over et større område enn IPCCs beregninger
tilsier
Laboratorieeksperimenter reflekterer ikke nødvendigvis de naturlige
betingelser og man må være forsiktig med å trekke slutninger
Det er ingen overbevisende årsaker til at akvatisk liv skal være truet av de
fremtidige antatt økninger. Potensielt utsatt spesier vil i stor grad kunne
tilpasse seg endrede forhold - som det meste i naturen.
Vi ser ikke at det er anført tungtveiende argumenter. Dette bekreftes av at
endringene til nå er minimale og langt mindre enn naturlig forkommende
variasjoner og termodynamikken tilsier at systemet innen snevre rammer er under
kontroll
58
Oppsummering av NIPCCs funn om CO2 i atmosfæren
 Atmosfærisk karbondioksid (CO2) er en svak drivhusgass som gir minkende
oppvarming med økende konsentrasjon.
 Dobling av atmosfærisk CO2 fra førindustrielt nivå, uten andre påtrykk og tilbakekoplinger, vil mest sannsynlig føre til en oppvarming på ~ 0,3 til 1,1° C,
hvorav nesten 50% allerede må ha funnet sted.
 Om ytterligere oppvarming på et par tiendedeler av en grad skulle finne sted,
vil det ikke føre til noen klimakrise.
• Modellfremskrivninger publisert i IPCCs rapporter siden 1990 viser at en
dobling av CO2 kan føre til oppvarming på opp til seks grader innen 2100.
Imidlertid stoppet global oppvarming rundt slutten av det 20. århundre, og
ble etterfulgt (siden 1997) med 16 års stabil temperatur.
 I nyere geologiske perioder, har jordens temperatur svingt naturlig mellom ca
+4°C og -6°C i forhold til temperaturen i det 20. århundre. En oppvarming på
2 °C over dagens temperatur, om det skjer, faller innenfor grensene for naturlig variasjon.
 Selv om en fremtidig oppvarming på 2° C vil føre til geografisk varierte økologiske endringer, finnes det ingen bevis for at disse endringene ville være netto
skadelige for det globale miljøet eller menneskelig livskvalitet.
 Ved dagens nivå med ~ 400 ppm lever vi fortsatt i en CO 2 – fattig verden.
Atmosfæriske CO2 nivåer var 15 ganger større under den Kambriske perioden
(ca 550 millioner år siden) uten kjente skadevirkninger.
 Den generelle oppvarmingen siden ca 1860 kan tilskrives en tilbakevending
til et varmere klima fra Den lille istid drevet av naturlige multidekadale
perioder i hav- og atmosfære-svingninger, eller av solvariasjoner som de
Vries (~ 208 år) og Gleissberg (~ 80 år) periodene i tillegg til kortere perioder.
 Jorden har ikke blitt signifikant varmere de siste 16 årene, til tross for en 8%
økning i atmosfærisk CO2. Denne økningen tilsvarer 34% av all ekstra CO 2
som er tilført atmosfæren siden begynnelsen av den industrielle revolusjon.
 CO2 er et viktig næringsstoff som brukes av planter i fotosyntesen. Økende
CO2 i atmosfæren gjør planeten grønnere og hjelper til å skaffe mat til den
voksende befolkningen.
 Det er ingen sterk korrelasjon mellom temperaturvariasjoner i løpet av de siste 150 årene og menneskerelaterte CO2-utslipp. En parallell økning av temperatur og CO2 innhold i atmosfæren mellom ca 1980 og 2000 kan skyldes tilfeldigheter og indikerer ikke nødvendigvis en årsakssammenheng.
• Årsakene til global oppvarming i historisk tid er fortsatt usikker, men
signifikante korrelasjoner finnes mellom klimasvingninger og multidekadale
variasjoner og solaktivitet de siste hundreårene.
• Videre fremskrivninger av solens periodiske variasjoner viser at de neste
tiårene kan bli preget av global avkjøling i stedet for oppvarming, til tross
for vedvarende CO2-utslipp.
(Kilde: “Kortfattet sammendrag,” Climate Change Reconsidered II: Physical Science Chicago, IL:
The Heartland Institute, 2013 )( www.nipccreport.org).
190. Det later til å være politisk enighet globalt om at jordens økosystem er ute
59
av balanse og at dette er menneskenes skyld. Observerte klimaendringer lokalt
blir tatt til inntekt for dette synet. Varselropene blir stadig mer høylydte,
skrekkscenarier males med bred pensel og kravene om politisk handlekraft
forsterkes. Dette blir fremmet som vitenskap uten nyansering og med stor styrke.
Når noen tar til motmæle blir de ofte beskyldt for å være oljebransjens lobbyister
og fagfolk med nøktern erkjennelse om at klimafaktorene er sammensatte og
kompliserte, blir ignorert. Det kan observeres stor vitenskapelig uenighet og at
fronten mellom ulike oppfatninger hardnes til.
191. Politikere må aldri sensurere vitenskspelig forskning og begrense den frie
utveksling av ulike oppfatninger. Svært mange sammenblander problemet
forsøpling og annen miljøforurensning, med klima og store deler av
klimadebatten er sterkt preget av sterke følelsesmessige engasjementer. Men
forurensing må ikke forveksles med utslipp av naturlige gasser som CO2 og metan,
selv om mange er overbeviste om at disse gassene er vesentlig klimapådrivere.
Det er tilsynelatende ofte en generell sammenblanding av ”klima” og ”miljø”.
192. Det er naturlig nok stor internasjonal enighet om det globale behovet for å
redusere utslipp av antropogene (menneskeskapte) giftige og skadelige stoffer .
Svært mange, spesielt blant den yngre generasjon, er bekymret for jordens
fremtid og en ødeleggelse av det lokale miljøet. Mange anerkjente klimaforskere
hevder at CO2 er kommet ut av en naturlig balanse og som en konsekvens,
forårsaker at jordens temperatur stiger og at spesielt havvannet forsures. Det kan
true fiskebestand og ødelegge korallrev. Andre klimaforskere hevder at CO 2 har
liten eller ingen innvirkning på den globale temperaturutviklingen som de hevder
styres i hovedsak av faktorer utenfor menneskelig kontroll.
193. Sannheten er at det rår stor usikkerhet både om hva som foregår med
klimaet og hvor årsaker er å finne. Hvordan kan usikkerheten og uenigheten være
så stor? En mulig forklaring kan ligge i målingene: Hvor pålitelige er målingene av
luftens gehalt av CO2 og temperaturer globalt? Hvordan er måldata behandlet og
korrigert for mulige feilkilder? Er tilgjengelig måldata basert på samme norm med
hensyn til for eksempel høyde over havet, årstid, tidspunkt og antall
målestasjoner over tid? Er grafiske fremtidstrender ekstrapolert på grunnlag av
tidligere korttidstrender? I de svært kompliserte computerprogrammer som
benyttes for disse klimaprognosene, er det mange, og tildel usikre faktorer som
legges inn. Kan en derfor helt stole på resultatet? Det er mange spørsmål som
kan stilles og usikkerheten er antatt å være høy.
194. Det er ingen som innehar fasiten i klimaspørsmålet. Særlig over et lengre
tidsperspektiv er fremtidsprognoser mest å betrakte som synsing. At
fremtidsprognosene for klimautviklingen derfor fremstilles som svært negative,
er vel i tråd med påvirkningen fra miljøorganisasjonene som har en sterk tendens
til å fremme sin egen agenda.
195. Det er påviselig mange faktorer som påvirker klima, så som skiftende
vindforhold, havstrømmer, solflekkaktivitet, endring i jordaksens helning,
60
vulkanutbrudd, klimagasser som metan og vanndamp i tillegg til CO 2, faste
partikler i atmosfæren og kosmisk bestråling. Klimaspørsmålet er derfor
sammensatt av mange kompliserte faktorer som oppfordrer til ydmykhet, ikke
bastante konklusjoner.
196. Teknologer er opptatt av preventive tiltak når noe ser ut til å kunne gå galt,
men i klimaproblematikken hersker det stor usikkerhet både når det gjelder
forventet utvikling og virkemidler, samtidig som det satses stort på å redusere
antropogene utslipp av CO2. Dersom kostbare tiltak settes inn på feil område, er
dette enkelt nok bortkastede ressurser som kunne vært bedre benyttet til andre
prioriterte formål. Det later til at den voldsomme globale befolkningstilveksten,
særlig i mange u-land, og overforbruk av begrensede naturressurser, er viet
relativt liten oppmerksomhet.
197. Og det store spørsmålet reiser seg: Med det raskt økende globale behov for
energi til økonomisk utvikling, spesielt i u-land, vil det være mulig å redusere
utslipp av CO2? Det er vel også et tankekors at nyere beregninger viser at
antropogene utslipp av CO2, kun representerer ca. 5 % av de totale utslipp, der
naturen selv står for hele 95 %. Siden CO 2–gassen nå er nær 400 ppm (andel av
million) av de totale gasser i atmosfæren, er påvirkningen fra menneskeskapt
aktivitet kun 0.04 x0.05 = ca. 20 ppm, eller 0,05 %!
198. Dessverre er det slik at forskere som hevder et politisk ukorrekt syn på
8klimautviklingen, tilsynelatende har hatt vanskelig for å bli hørt, blir straffet
økonomisk, blir ikke forfremmet, får ikke prosjektbevilgninger og må skifte jobb.
Dette er et faktum som må korrigeres, spesielt sett på bakgrunn av de alvorlige
konsekvenser som vil oppstå dersom klimatiltak er bortkastet eller til og med
forsterker de negative resultatene, f.eks ved at den globale temperaturen er på
vei ned. Det er derfor viktig at fremlagte prognoser baseres på data som kan
etterprøves.
199. Klimaspørsmålet er et vedvarende tema i det offentlige rom, og det er grunn
til å tro at mange av de som uttaler seg offentlig, ikke nødvendigvis har
tilstrekkelig informasjon og faglige kunnskaper om faktorer som påvirker klimaet.
På basis av offentlige diskusjoner og artikler i media er det påviselig at
journalister, som ikke er klimaforskere, har manglende klimakunnskaper. Det
samme gjelder nok folk flest. Det skyldes trolig en begrenset tilgang til
klimaforskning og forskningsresultater. Det later til at institutter hegner om sin
forskning som sin egen eiendom. Selv temperaturmålinger fra forskjellige
lokaliteter later til å være underlagt restriksjoner, selv om datamaterialet er
innhentet med offentlige midler.
61
ANNEX B
BAKGRUNN FOR INITIATIVET TIL RAPPORTEN
Introduksjon
200. Tekna SeniorTeknologene (SET), etablerte i begynnelsen av 2009 en
Klimastudiegruppe med 30 interesserte medlemmer, med det formål å tilegne
seg bedre kunnskaper om klimaet fra anerkjente forskere og vitenskapsmenn.
Dette ble gjort mulig gjennom en serie klimaforelesninger i egne lokaler, men
med i hovedsak eksterne forelesere. Etter et større antall foredrag, konkluderte
klimastudiegruppen med at det er stort behov for å formidle denne kunnskapen i
og utenfor Tekna, siden Tekna ikke foretar noen klimaforskning i egen regi og har
derfor ikke noe klimafaglig grunnlag for å ta stilling til det kompliserte
klimaspørsmålet.
Teknas klimapolitikk
201. Tekna etablerte høsten 2013 en ny faggruppe Klima og utnevnte
Teknamedlem Rasmus E. Benestad fra Met. Inst. som leder. Denne faggruppen
legger til grunn for sitt abeide, Teknas foreningspolitiske mål, men foretar selv
ingen klimaforskning i egen regi. Tekna valgte å ikke ta kontakt med
Klimastudiegruppen som nevnt, allerede var etablert av SeniorTeknologene i
april 2009.
202. Generalsekretæren etter eget initiativ, sørget for at Hovedstyret adopterte,
noe som i senere ble oppfattet som et hastevedtak, at ”foreningen tar innover
seg klimaendringene og legger til grunn resultatene som er presentert av FNs
klimapanel”. Dette er et politisk vedtak for en forening som ikke foretar noe
klimaforskning i egen regi. En teknisk-naturvitenskapelig forening bør ha et åpent
og nøytralt syn på det kompliserte klimaspørsmålet og ikke ta stilling på et
uvitenskapelig grunnlag. Tekna skal i tillegg være medvert for et klimamøte som
finner sted i november 2014, der lederen for IPCC skal være hedersgjest. Denne
politiseringen av Tekna blir sterkt kritisert av mange medlemmer.
Etablering av www.klimaarkivet.no
203. Lederen av SETs Klimastudiegruppe, i samarbeide med et medlem av
Seniorteknologene, har tatt initiativ til å etablere et slikt sentralt klimaarkiv via en
database og registerte domenet klimaarkivet.no ved NORID 10. mars 2011. Dette
domenet er derfor formelt beskyttet. Klimaarkivet inneholder et stort antall
klimaforedrag, artikler, rapporter og studier om klima.
Etablering av Klimaarbeidsgruppe
204. Separate medlemmer av SETs Klimastudiegruppe tok initiativ til å danne et
arbeidsutvalg med det formål å fremme fakta om klimaet, i tett samarbeide med
forskere som tidligere har holdt foredrag for Klimastudiegruppen .
Arbeidsgruppen vil utfordre den vanlige oppfatningen om at årsaken til
klimaendringene er utslipp av menneskeskapte (antropogene) utslipp av CO 2 og
advare om at jorden kan stå foran en gradvis nedkjøling, ikke oppvarming.
Dette er menneskeheten ikke forberedt på å takle.
62
ANNEX C
(a)
W. Soon, Geophysical Research Lettersb,32, L16712,2005
(b)
Energy and Environment, Vol. 24, No. 3&4 2013 av prof. Nils-Axel Mörner
(c)
Segalstad, T.V. 1992: “The amount of non-fossil CO2 in the atmosphere.” American
geophysical Union, Chapman Conference on Climate, Volcanism, and Global Change,
March 23 - 27, 1992..Segalstad, T. V. 1998: Carbon cycle modelling and the
residence time of natural and anthropogenic atmospheric CO 2: on the construction
of the “Greenhouse Effect Global Warming” dogma. In Bate, R. (Ed.): Global
warming: the continuing debate. ESEF, Cambridge,U.K. (ISBN 0952773422), pp.
184.Segalstad, T.V. 2008: “Carbon isotope mass balance modelling of atmospheric
vs. oceanic CO2.” presented at 33rd International Geological Congress, Norway, 8 Aug.
2008, Program & AbstractsSegalstad, T.V. 2009: “Correct timing is everything - also
for CO2 in the air.” CO2 Science, Vol. 12.
(d)
Kilderef.: Habibullo Abdussamatov:Nestor Istoria St. Petersburg Oct. 2013 ISBN9785-44690-122-7.
(e)
Ref. Henrik Svensmark, Jens Olaf P. Pedersen, Nigel D. Marsh, Martin B. Enghoff,
Ulrik I. Uggerhøy, :Proceedings of the Royal Society A: Mathematical, Physical and
Engineering Sciences 4.Oktober 2006; DOI: 10,1098/rspa.2006.1773.Ref.
eksperimenter ved det danske Senter for sol - klimaforskning (Center for SunClimate Research) ved Danish National Space Center ble utført i 2006 og publisert i
tidsskriftet Proceedings of the Royal Society A.
(f)
A. Schack, Der industrielle Warmeubergang [The industrial heat transfer] (Verlag
Stahleisen m.b.H., Düsseldorf, 1. Auflage 1929, 8. Auflage 1983).A. Schack, Der
Einfluss des Kohlendioxid-Gehaltes der Luft auf das Klima der Welt,[The infl uence
of the carbon dioxide content of the air on the climate of the world] Physikalische
Bläatter 28, 26-28 (1972)After Schack 1972: water vapor is responsible for most of
the absorption of the infrared radiation in the Earth’s atmosphere. The wavelength
of the part of radiation, which is absorbed by carbon dioxide is only a small part of
the full infrared spectrum and does not change considerably by raising its partial
pressure.
.(g)
Ref. Henrik Svensmark, Jens Olaf P. Pedersen, Nigel D. Marsh, Martin B. Enghoff,
Ulrik I. Uggerhøy, :Proceedings of the Royal Society A: Mathematical, Physical and
Engineering Sciences 4.Oktober 2006; DOI: 10,1098/rspa.2006.1773.Ref.
Eksperimenter ved det danske Senter for sol - klimaforskning (Center for SunClimate Research) ved Danish National Space Center ble utført i 2006 og publisert i
tidsskriftet Proceedings of the Royal Society A.
(h)
Gerlich, G og Tscheuschner, R.D., Falsification of the atmospheric CO 2Greenhouse
Effects Within the Frame of Physics, International Journal of Modern Physics B,
Vol.23, 274-364, 2009 . There are no common physical laws between the warming
phenomenon in glass houses and the _fictitious atmospheric greenhouse effect,
which explains the relevant physical phenomena. The terms “greenhouse effect”
and “greenhouse gases” are deliberate misnomers.
(i)
Chapman,W. L., and J. E. Walsh, 2007: A synthesis of Antarctic temperatures og Am.
Met. Soc.: Volume 20, Issue 16, August 2007)
63