Helseforetak straffer varsling
22 MENINGER Tirsdag 14. juli 2015 [email protected] KRONIKK &DEBATT Vi må bli færre BEFOLKNINGSVEKST Kari Vigeland Det er prisverdig at Klassekampen setter søkelys på befolkningsveksten i sammenhengen å sikre en bærekraftig utvikling på vår klode. Gert Nygårdshaug peker ut tiltak for å bremse denne veksten (10. juli). Det er de rike landene som tar mest og ødelegger mest, mens de fattige landene forbruker minst og forurenser minst. Følgelig er det de rike landene som bør redusere sin befolkning, mener Nygårdshaug, og foreslår en ettbarnspolitikk over to til tre generasjoner. Jeg er fullt ut enig i at vi i de rike landene bør begrense vårt usunne forbruk. Men her er fødselsraten allerede lav, godt under to barn per kvinne i gjennomsnitt. En ettbarnspolitikk vil sjelden være forenelig med hva den enkelte familie ønsker, og derfor må den påtvinges av myndighetene, uansett hvor gode informasjonskampanjer som lanseres. Det er i de fattige landene, hvor fødselsraten er høy, eksempelvis i gjennomsnitt over fem barn i landene sør for Sahara, at befolkningsøkningen bør bremses. Det er flere gode grunner for dette. Dersom FNs målsetting om å løfte disse ut av fattigdommen skal oppfylles, vil det nødvendigvis medføre økt forbruk og økt forurensning. Det er her snakk om land hvor kvinner har lite utdannelse og liten kontroll over egen reproduksjon. Religionens innflytelse med forbud mot prevensjon råder. Tenåringsjenter føder barn de ikke har mulighet til å forsørge, og som derfor ofte dør av sult. Det høye antall barnefødsler er til hinder for at de kan fullføre en eventuell utdannelse og komme ut av fattigdommen – en ond sirkel. Det er god grunn til å tro at mange av de barna som fødes her er uønsket. Derfor er det i de fattige landene fødselsbegrensningstiltak bør settes inn. Men da som et selvbestemt valg, muliggjort gjennom opplysning om og tilgang på prevensjon. Kari Vigeland, psykolog og faglitterær forfatter [email protected] 14.7.2015 KLASSEKAMPEN Helseforetak straffer varsling HELSE Torgeir Bruun Wyller og Oluf Dimitri Røe Oppland Arbeiderblad rapporterte 4. juli at avdelingssjef og overlege ved Medisinsk avdeling Gjøvik sykehus, Even Reinertsen, har gjort det samme som sine to forgjengere – gått fra lederjobben. Han kunne ikke godta et større budsjettkutt med reduksjon av sengeplasser, som kunne sette liv og helse i fare. Reinertsen ledet en stor og komplisert avdeling med regionansvar for blodsykdommer og strålebehandling. Den økonomiske langtidsplanen i Sykehuset Innlandet (SI) påla divisjon Gjøvik å kutte 17,5 millioner i 2015. Siden 2004 er 16 senger kuttet ved avdelingen, samtidig har den fått ansvar for både hematologi og strålepasienter som legger beslag på 12–15 senger. I 2014 var det nesten 1000 flere innleggelser og 5000 flere polikliniske pasienter enn i 2005. Beleggsprosenten ved medisinsk avdeling ved Gjøvik sykehus de tre første månedene i 2015 var 92,5 prosent. Få senger gir kort liggetid og høy beleggsprosent (gjennomsnittet av senger som er i bruk). Viktig forskning fra de siste årene viser at det er en kritisk grense for hvor lavt sengetall man kan ha før det begynner å gå utover kvalitet og forsvarlighet. Eksempelvis viste en studie av alle lårhalsbrudd i Sverige (British Medical Journal, Nordström et al, 2015) at kortere liggetid ga høyere dødelighet. I Norge ble antall liggedøgn redusert med VÆR SÅ GOD, NESTE: Gjennomsnittlig liggetid ved norske sykehus er kraftig redusert på få år. Det cirka én million fra 2002 til 2013 (SSB) og er på bunn i Europa, med liggetid på 2,6 døgn i snitt, en reduksjon fra 8,2 i 2000 (Nøkkeltall for Helsesektoren, HDir). I EU regnes mer enn 85 prosent belegg som ikke brev til sykehusledelsen med berettiget bekymring om at «faren for uønskede hendelser som medisinfeil, alvorlig skade og død øker» med de foreslåtte kuttene. Varslingen førte til disiplinærsak mot ham der man krevde at lojalitet til ledelsen måtte gå foran lojaliteten til pasientene. Om han ikke hadde sagt opp eller godtatt disiplinærsak, ville han ikke fått tilbud om å gå tilbake til sin stilling som overlege. Sykehuset Innlandet bør gi en uforbeholden unnskyldning til Reinertsen. forenlig med god sykehusdrift. I Norge er det kun Helse Finnmark, Helgelandssykehuset og Helse Førde som oppfyller kriteriet. Universitetssykehusene har en beleggsprosent på 90-100 prosent. Nå ringer varselklokkene. Av 756 rapporterte uventede dødsfall i fjor, kunne halvparten vært unngått (NRK, 15. juni). I mai sendte Reinertsen et «Fagmiljø og ledelse ved medisinsk avdeling var ikke blitt hørt i vår vurdering av viktige måleparametre. Min oppsigelse er helt klart knyttet opp til budsjettsituasjonen», sa Reinertsen. Helsetjenesteaksjonen (helsetjenesteaksjonen.no) ser svært alvorlig på denne saken, der tung faglig argumentasjon med bekymring for liv og helse blir møtt med sanksjoner. Saken bør få konsekvenser for ledelsen ved SI, og helseforetaket bør gi en uforbeholden unnskyldning til Reinertsen. Helsetjenesteaksjonen vil følge denne og liknende saker tett, da vi ikke ønsker at fagliglighet blir kneblet av en fryktkultur som direkte brukes for å stoppe de som tør å si imot. Oluf Dimitri Røe, overlege phd, spesialist i kreftbehandling, Sykehuset Levanger og NTNU Torgeir Bruun Wyller, professor i geriatri, Oslo universitetssykehus Styremedlemmer i Helsetjenesteaksjonen [email protected] Vår klimatvil er høyst berettiget KLIMA Stein Bergsmark Ole Henrik Ellestad Jan-Erik Solheim Knut H. Alfsen og Hans Martin Seip viser i Klassekampen 8. juli til temperaturøkningen de siste tiårsperiodene. Temperaturen har steget med 0,5 grader per 100 år siden 1850. Rundt den midlere stigningen ser vi periodiske variasjoner som betyr at stigningen per tiår noen perioder er større enn 0,05 grader, andre perioder mindre. Liknende variasjoner finner vi fra 1850 i havnivåstigningen. Mønsteret observeres lenge før CO2økningen startet; dette er naturlige variasjoner. Varmere perioder inntrer samtidig med en aktiv sol, mindre solaktivitet gir kaldere perioder. Vi går inn i en periode med lavere solaktivitet, og får en kaldere naturlig fase som forklarer den observerte varmepausen. Solforskeren Pål Brekke sier i Dagbladet 7. juli at sola spiller en større rolle enn hittil antatt og at vi kan gå inn i en mini-istid. Av 114 modeller som IPCC benytter har 111 (det vil si 97 prosent) vist for høy temperatur de siste 20 år. Ingen av modellscenarioene har klart å forutsi varmepausen. Modellene som også Alfsen og Seip bygger på er derfor vitenskapelig sett feilaktige. Alfsen og Seip viser til korreksjoner (Karl m.fl.), som viser en mindre utflating enn antatt. Her har forfatterne «justert» nye havoverflatetemperaturmålinger gjort med bøyer, i forhold til gamle bøttemålinger gjort med skip. Alfsen og Seip mener tydelig- vis at slike korreksjoner er bedre enn systematiske satellittmålinger gjennom 36 år som tydelig viser varmepausen. Det er også et ugjendrivelig faktum at avviket mellom IPCCs scenarioer og observerte temperaturer – fasiten – er blitt stadig større, samtidig med at IPCC år for år fremstår som sikrere på at deres scenarioer er korrekte. Det er derfor åpenbart at deler av klimaforskningen har problemer og at disse ligger hos IPCC. Alfsen og Seip hevder også at 2014 var det varmeste året siden registreringen begynte. I følge satellittmålingene og de fleste måleserier er dette galt. Det korrekte statistiske utsagn er at 2014 ble en forlengelse av varmepausen. Av atmosfærens innhold av CO2 stammer 95 prosent fra andre kilder enn menneske- skapte utslipp. En rekke studier viser at økningen i CO2-utslipp ikke fører til særlig høyere temperatur enn den vi har i dag. Andre forskere har vist at det er økt temperatur som fører til mer CO2, slik at det er temperaturen og ikke våre utslipp som bestemmer CO2 -innholdet i atmosfæren. Klimaet har alltid endret seg og vi må til enhver tid tilpasse oss. Det er uansvarlig å se bort fra de store usikkerhetene og feilene i IPCCs anbefalinger, som medfører store og til dels unødvendige kostnader og virkningsløse tiltak. Stein Bergsmark, koordinator fornybar energi, fysiker Ole Henrik Ellestad, tidligere professor II og forskningsdirektør Jan-Erik Solheim, professor emeritus [email protected]
© Copyright 2024