1. No category

Forelesningsnotat 8, februar 2015
Penger og inflasjon1
Innhold
Penger og inflasjon .................................................................................................................1
Penger og finansielle aktiva ....................................................................................................2
Penger og økonomisk aktivitet ............................................................................................4
Ulike typer penger ..................................................................................................................6
Sentralbankpenger (basispengemengden, eller M0) .........................................................6
Det brede pengemengdebegrepet (M2)............................................................................7
Bankene skaper penger ...................................................................................................8
Penger og inflasjon ...............................................................................................................10
Kvantitetsteorien...........................................................................................................10
Kostnader ved inflasjon ........................................................................................................14
Sentralbank og inflasjonsmål ................................................................................................17
Seignorage............................................................................................................................18
Hva har du lært? ...................................................................................................................20
Vedlegg ................................................................................................................................22
Etterspørsel etter penger .......................................................................................................22
Historisk har pengesystemet og beholdningen av penger hatt stor betydning for den
økonomiske utviklingen. Svingninger i pengemengden har ført til svingninger i økonomien og
perioder med høy vekst i prisene, dvs. høy inflasjon. De siste tiårene har pengemengden vært
mindre viktig for den makroøkonomiske utviklingen. Nå er det vi selv, husholdninger og
bedrifter, som bestemmer hvor mye vi ønsker å ha av penger og andre betalingsmidler, og
sentralbanken sørger for at vi får det vi trenger. Hvis vi ønsker flere sedler, kan vi ta ut det i
minibanken. Sentralbanken har istedenfor valgt å styre økonomien gjennom rentenivået, dvs.
hvor mye det koster å låne penger. Hvis sentralbanken vil dempe aktiviteten i økonomien for
å redusere veksten i prisene, kan sentralbanken heve styringsrenten, slik at det blir dyrere å
låne penger. Da dempes veksten i konsum og investeringer, og farten i økonomien reduseres. I
kapittel 9 skal vi se mer på sentralbankens bruk av renten for å styre økonomien.
Selv om pengemengden er mindre sentral for den makroøkonomiske utviklingen enn før,
spiller penger og pengesystemet fortsatt viktige roller i økonomien. I dette kapitlet skal vi se
1
Takk til Jon Reiersen, Asbjørn Rødseth og Fredrik Wulfsberg for gode kommentarer til et tidligere utkast.
Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til [email protected]
1
på hvilke funksjoner penger har, og hvordan størrelsen på pengemengden blir bestemt. Vi skal
også se på samspillet mellom penger og inflasjon, og hvordan høy inflasjon gjør at penger
fungerer dårligere i sine funksjoner.
Penger og finansielle aktiva
Penger defineres vanligvis som et allment godtatt betalingsmiddel for økonomiske
transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel. Ut
fra definisjonen at penger er et allment godtatt betalingsmiddel, regner økonomer også
bankinnskudd for penger. Dersom du har 1500 kroner på en bankkonto og et bankkort til
kontoen, er det de fleste steder like lett for deg å handle med dette bankinnskuddet som det er
å handle med 1500 kroner i kontanter.
Penger er egentlig er form for gjeldsbrev eller lån. Dersom du har en 100-lapp, betyr det at
sentralbanken i Norge, Norges Bank, skylder deg 100 kroner. Det finnes også mange andre
former for gjeldsbrev eller lån i økonomien. Et bankinnskudd betyr at banken skylder
innskyteren penger, mens et banklån innebærer at det er låntakeren som skylder banken
penger. En obligasjon er et omsettelig gjeldsbrev som store institusjoner som stater,
kommuner og store bedrifter kan utstede dersom de ønsker å låne penger. F.eks. innebærer en
5-årig statsobligasjon med pålydende kr 10 000 at staten mottar kr 10 000 når obligasjonen
utstedes (dvs. selges), at staten betaler årlige renter på beløpet, og at staten etter 5 år betaler
tilbake pålydende beløp til den som eier obligasjonen. Siden obligasjonen kan omsettes, betyr
det at långiver kan få tilbake pengene før obligasjonen utløper ved å selge obligasjonen til en
annen person. De ulike formene for gjeldsbrev kaller vi med en fellesbetegnelse for
finansielle aktiva.
Finansielle aktiva er verdipapir eller fordring for den som eier papiret, men de er også en
tilsvarende forpliktelse (dvs. gjeld) for motparten, akkurat som at et bankinnskudd er en
fordring for innskyteren og en forpliktelse for banken. Derfor er finansielle aktiva aldri
formue for verden som helhet, fordi summen av verdiene er lik summen av forpliktelsene.
Dette er akkurat tilsvarende det vi skrev i kapittel 2, om at innenlandske finansielle aktiva
som bankinnskudd ikke er med i nasjonalformuen, fordi verdien for innskyteren tilsvarer
gjelden for banken. Realobjekter eller ikke-finansielle aktiva som en bolig, maskin, tomt eller
fabrikk, er derimot formue for landet og verden som helhet.
Forskjellen på penger og andre typer finansielle aktiva er om det er et allment godtatt
betalingsmiddel. Finansielle aktiva som aksjer og obligasjoner, er ikke penger. Aksjer og
obligasjoner kan selges på børsen, men en kan vanligvis ikke bruke aksjer eller obligasjoner
som betalingsmiddel når en kjøper varer og tjenester, og derfor regnes det ikke som penger.
Verdipapirer som kan bruke som betalingsmiddel, eller som på en enkel måte kan selges til en
forutsigbar pris, omtales gjerne som likvide. Penger og bankinnskudd er mest likvid, mens
mer langsiktige finansielle aktiva som aksjer og langsiktige obligasjoner er mindre likvid,
fordi det foreligger en risiko for at kursen (dvs. prisen) faller.
I et samfunn uten penger må handel foregå ved bytte av varer eller tjenester. For å få tak en
sykkel kunne du for eksempel byttet ved at du jobbet en uke i sykkelbutikken. Men
2
byttehandel er svært tungvint, for det krever at begge parter har noe som den andre parten
ønsker. Derfor har de fleste samfunn hatt en eller annen form for penger. Historisk har en
gjerne brukt gjenstander med egenverdi, som kyr, kameler eller salt, som penger. På engelsk
blir penger med egenverdi gjerne kalt for «commodity money». Etter hvert ble mynter av edle
metaller som gull, sølv og kobber den vanlige formen for penger. Da papirpenger kom i bruk,
blant annet i Kina på 600-tallet e.Kr. og i Europa 1000 år senere, var verdien av papirsedlene
knyttet til myntverdien, ved at papirseddelen innebar et løfte om at den kunne veksles om til
en viss mengde mynter, i metaller som sølv eller gull.
Moderne penger kan ikke innløses. I 1931 ble retten til å veksle om norske sedler i sølv eller
gull endelig avviklet, så du kan ikke gå til Norges Bank med en hundrekroneseddel og kreve å
få den innløst i gull. Moderne penger har sin verdi på grunnlag av offentlig regulering, ved at
du vet at du kan kjøpe noe for dem. Penger uten egenverdi, men som har sin verdi knyttet til
offentlig regulering, kalles på engelsk for «fiat money». I Norge sier sentralbankloven at
penger er tvungent betalingsmiddel, dvs. at en kan ikke nekte å ta imot penger i en handel.
Sentralbankloven gir likevel en begrensning: ”Ingen er pliktig til i en betaling å ta i mot mer
enn femogtyve mynter av hver enhet.”
Penger har tre viktige funksjoner i økonomien. Penger er
•
•
•
et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner. I et samfunn uten penger må
handel foregå ved bytte av varer eller tjenester, noe som krever at begge parter har noe
som den andre parten ønsker.
en måleenhet for verdi. Når lønninger og priser på varer og tjenester måles i samme
enhet, er det lett å vite hva ulike varer koster i forhold til hverandre, og hvor mye du
må jobbe for å kunne kjøpe en bestemt vare. Uten en slik felles måleenhet, måtte man
hatt bilaterale priser, f.eks. hvor mye en hest er verdt i forhold til en geit.
et middel til å lagre verdier over tid. Siden inntektene sjelden kommer akkurat
samtidig med når man skal kjøpe noe, er det viktig å kunne lagre inntektene til de skal
brukes. Penger kan oppbevares på en enkel måte, og også gull og sølv kan være egnet
til dette, mens f.eks. frisk frukt ville vært lite egnet ut fra dette kriteriet.
De tre funksjonene er nært knyttet til hverandre. Pengene ville vært mindre brukbare som
betalingsmiddel dersom de ikke var verdt så mye dagen etterpå. Det er også nyttig at
betalingsmidlet også er måleenhet for verdi. Hvis f.eks. prisen i butikken ble oppgitt i euro,
samtidig som kundene måtte betale i kroner, måtte kundene regne om for å kunne vite hva
varene koster.
3
Penger og økonomisk aktivitet
Opp til moderne tid har pengemengden vært viktig for omfanget av handel og økonomisk
virksomhet. I tidligere tider har mangel på penger som betalingsmiddel ofte vært en
begrensning på den økonomiske aktiviteten. Uten penger som betalingsmiddel, og uten
tilgang til å låne penger, kunne selv en person med betydelig formue i form at f.eks. fast
eiendom likevel bli begrenset i hvor mye han eller hun kunne kjøpe. I tidligere tider var
bønder i betydelig grad avhengig av å bytte sine produkter mot varer de ønsker, noe som
åpenbart kunne begrense handel og økonomisk aktivitet. I boks x ser du hvordan knapphet på
betalingsmidler også kan begrense aktiviteten i et barnevaktsamarbeid i USA.
Når pengemengden øker, slik det for eksempel skjedde da Spania fikk tak i mye gull fra SørAmerika for 500 år siden, kan folk bruke den økte pengemengden til å kjøpe flere varer og
tjenester. Dermed øker den samlede etterspørselen, noe som fører til økt handel og økt
økonomisk aktivitet. Men hvis pengemengden øker for mye, vil etterspørselen etter varer og
tjenester øke så mye at tilbudet ikke kan holde tritt. Etterspørrerne ønsker rett og slett å kjøpe
mer enn det tilbyderne har å selge. Da vil prisene stige. Når prisene stiger, betyr det at
pengene blir mindre verdt, dvs. at en får kjøpt mindre for pengene enn en fikk tidligere.
Dermed vil tilbyderne kreve enda flere penger for å selge sine varer, slik at prisene stiger enda
mer. Da Spania hentet mye gull fra Sør-Amerika, førte dette etter hvert til at prisene steg
veldig mye. Den kraftige prisstigningen fikk sterke negative virkninger på spansk økonomi.
I en økonomi der pengemengden består av gjenstander med egenverdi, som gull og sølv, vil
tilgangen på penger bli bestemt av tilgangen på disse gjenstandene. Svingninger i tilgangen
kan dermed gi svingninger i økonomisk aktivitet og prisveksten. I moderne tid har de fleste
land en sentralbank som har enerett til å utstede landets pengeenhet. Pengepolitikk har derfor
tradisjonelt blitt fremstilt som sentralbankens styring av landets pengemengde. Dette er
imidlertid langt på vei en misvisende beskrivelse av pengepolitikken slik den nå utføres i de
aller fleste land med egen sentralbank. Sentralbankene forsøker ikke lenger å styre
pengepolitikken gjennom å styre størrelsen på pengemengden. Tvert om sørger sentralbanken
for at det alltid er tilstrekkelig sedler og mynt til at dette ikke begrenser aktiviteten i
økonomien. Det nye virkemidlet i pengepolitikken er styringsrenten, dvs. den renten som
vanlige banker må betale dersom de låner penger i sentralbanken. Renten kan sees som prisen
på penger. Dersom du ikke har penger til å kjøpe det du ønsker deg, kan du låne penger i
banken mot å betale rente på lånet. Sentralbanken påvirker dermed folks bruk av penger
gjennom renten.
Men selv om det er renten som er sentralbankenes viktigste styringsinstrument, er penger og
pengemengden fortsatt viktig i sentralbankens gjennomføring av pengepolitikken, og i
hvordan det finansielle systemet i økonomien fungerer. Derfor skal vi i neste avsnitt se
nærmere på ulike definisjoner av pengemengden.
4
BOKS 6.1
Barnevaktsamarbeidet i Washington DC
I Washington DC var det på 1970-tallet en gruppe jurister og økonomer som samarbeidet om
å sitte barnevakt for hverandre. Samarbeidet var basert på et kupongsystem, der en kupong
var betalingen for en halv time barnevakt. Men dessverre var det vanskelig å få systemet til å
fungere ordentlig. Det var få kuponger i omløp, slik at deltakerne ble forsiktige med å bruke
de få kuponger de hadde. Ingen hadde lyst til å bruke sine kuponger for å gå på kino, fordi
man da kunne risikere å stå uten kuponger til den festen man bare måtte gå på. Men siden
deltakerne i liten grad brukte de kupongene de hadde, ble det også vanskeligere å få tak i
kuponger dersom man ønsket å bruke mer barnevakt. Samarbeidet var kommet inn i en dårlig
likevekt, der lite barnevaktsitting førte til lite barnevaktsitting. Barnevaktsamarbeidet var rett
og slett i en lavkonjunktur, med liten aktivitet og dermed liten gevinst for deltakerne.
For gode økonomer var dette et monetært problem. Hvis alle deltakerne fikk noen kuponger
gratis, ville det bli mer attraktivt å bruke kuponger. Dermed ville aktiviteten øke, slik at
deltakerne i større grad fikk dekket sitt behov. I følge historien var juristene skeptiske til en
slik løsning – å gi gratis kuponger uten noen dekning!?. Men økonomene nådde fram med sitt
forslag, og alle deltakerne fikk 10 ekstra kuponger hver. Og virkningen ble som økonomene
spådde. Etterspørselen etter barnevakt økte, og slik at det ble lettere å få de kupongene man
ønsket. Dermed kom samarbeidet inn i et bedre gjenge, med balanse mellom de som ønsket å
gå ut og dermed trengte barnevakt, og de som ønsket å sitte barnevakt.
Dessverre varte ikke den gode situasjonen evig. Samarbeidet hadde sekretærer som skulle
formidle kontakten til barnevaktene, og disse sekretærene ble betalt med kuponger. Etter noen
år var det blitt for mange kuponger i omløp. Da sank interessen for å sitte barnevakt, fordi
man hadde nok kuponger allerede. Samtidig steg etterspørselen etter barnevakt, siden
deltakerne jo hadde så mange kuponger. Dermed var samarbeidet igjen i trøbbel.
En «løsning» i en slik situasjon er naturligvis at prisen på barnevakt øker – hvis man krevde to
kuponger for en halv time barnevakt, ville den reelle kupongmengden i samarbeidet, dvs. hvor
mange timer barnevakt alle kupongene til sammen kunne kjøpe, bli halvert. Men en slik
prisøkning kan også skape usikkerhet om verdien av en kupong. Og hvis deltakerne frykter at
kupongene blir verdiløse, vil systemet bryte sammen.
Hva er lærdommen fra denne mini-økonomien? Vi ser at mangel på betalingsmidler kan føre
til for lav aktivitet, og i så fall vil en økningen i omfanget av betalingsmidler stimulere
økonomien. Men hvis omfanget av betalingsmidler stiger for mye, blir problemet motsatt.
Verdien av betalingsmidlene faller, eller sagt på en annen måte, prisen på barnevakt stiger. Vi
får dermed inflasjon, også i en mini-økonomi.
http://www.pkarchive.org/theory/baby.html
http://cda.morris.umn.edu/~kildegac/Courses/M&B/Sweeney%20&%20Sweeney.pdf
BOKS SLUTT
5
Ulike typer penger
Som du har sett ovenfor er størrelsen på pengemengden nært knyttet til omfanget av den
økonomiske aktiviteten. Derfor har det vært viktig for økonomer og sentralbanker å kunne
måle størrelsen på pengemengden, og kanskje også å kunne styre den.
Det er hensiktsmessig å skille mellom tre hovedformer for penger, der de to første også er blitt
nevnt ovenfor.
•
•
•
Sedler og mynt i omløp i økonomien
Bankinnskudd i vanlige banker
Private bankers innskudd på konto i sentralbanken
Disse tre formene for penger skiller seg fra hverandre dels etter hvordan de brukes, og dels
etter hvordan de skapes. De to første formene, sedler og mynt og bankinnskudd, kan i stor
grad brukes om hverandre når privatpersoner og bedrifter kjøper av varer og tjenester, men de
er forskjellige mht. hvem som utsteder pengene, om det er sentralbanken (for sedler og mynt)
eller private banker (bankinnskudd). Private bankers innskudd i sentralbanken har andre
formål, knyttet til betalingssystemet i økonomien, samt å sikre likviditet til private banker.
Fordi ulike typer penger har ulike formål og styres på ulike måter, bruker økonomer flere
ulike definisjoner av pengemengden, ut fra hva man skal bruke begrepet til.
Sentralbankpenger (basispengemengden, eller M0)
De aller fleste land har sin egen sentralbank, som er ansvarlig for pengesystemet i landet. I
Norge er dette som nevnt Norges Bank. Sentralbanken omtales gjerne som «bankenes bank»,
fordi private banker har konto i sentralbanken.
Sentralbankpenger er summen av
•
•
sedler og mynt i omløp i økonomien
private bankers innskudd på konto i Norges Bank
Alle banker har rett til å ha konto i sentralbanken, og slike konti er en sentral del av
betalingssystemet i økonomien. Hvis du kjøper en TV i butikken for 3000 kr, og betaler ved å
trekke på din konto i Nordea, vil Nordea overføre 3000 kr fra sin konto i Norges Bank til
butikkens konto. Betalingen skjer dermed gjennom sentralbankens systemer.2 Siden kontanter
også er sentralbankpenger, skjer de aller fleste betalinger i økonomien dermed gjennom bruk
av sentralbankpenger.
Bankene får rente på sine innskudd i sentralbanken, og denne innskuddsrenten er Norges
Banks styringsrente. Som vi skal se mer på i kapittel 9, er denne styringsrenten viktig for
rentenivået ellers i økonomien. Norge har et kvotebasert system for innskudd i sentralbanken,
og reserver utover kvoten blir betalt med en lavere rente enn styringsrente. Kvotesystemet ble
2
I Norge har de fleste mindre banker gjerne også en konto i en stor bank, som DNB, og gjennomfører
transaksjoner til andre banker ved å trekke på sin konto i den store banken.
6
innført i 2011 for å redusere de private bankenes etterspørsel etter sentralbankreserver, slik at
de i større grad skulle bli interessert i å låne ut penger til hverandre.
I noen land, blant dem Norge, har staten en konto i sentralbanken. Når private aktører betaler
skatter og avgifter til staten, skjer betalingen ved at private banker overfører reserver fra
bankenes konto i sentralbanken til statens konto i sentralbanken. Tilsvarende vil betaling av
lønninger og trygder fra staten til private skje gjennom overføring fra statens konto til
bankenes konto. Slike overføringer kan skape betydelige endringer i bankenes reserver i
Norges Bank. Bankenes reserver i sentralbanken blir også redusert når bankene kjøper sedler
og mynt fra sentralbanken, fordi bankene betaler ved å trekke på sine innskudd i
sentralbanken.
Hvis f.eks. betaling av skatt fører til at bankenes innskudd i sentralbanken blir mindre enn
bankene ønsker, vil bankene i mindre grad være villig til å låne hverandre penger. Da stiger
rentenivået i økonomien. Derfor styrer Norges Bank bankenes reserver med sikte på å holde
rentenivået i økonomien nær sentralbankens styringsrente. Hvis store beløp skal betales i skatt,
vil Norges Bank låne ut penger til de private bankene, som plasseres som innskudd på
bankenes konti i Norges Bank. Dette gjøres først og fremst ved såkalte F-lån, der bankene kan
få lån til fast rente og gitt løpetid, mot sikkerhet eller pant i form av verdipapirer.3 Renten på
F-lånene fastsettes vanligvis ved auksjon, der de bankene som er villig til å betale høyest rente
blir tildelt det ønskede lånebeløp. Sentralbanken kan også styre størrelsen på bankenes
reserver gjennom kjøp eller salg av statsobligasjoner til bankene. Hvis sentralbanken kjøper
statsobligasjoner, får bankene større innskudd på konto i sentralbanken, slik at
basispengemengden øker.
Vi ser dermed at sentralbanken kan styre beholdningen av sentralbankpenger, og at den gjør
dette med sikte på at rentenivået i økonomien følger sentralbankens styringsrente.
Les mer på http://www.norges-bank.no/Bank-og-marked/Likviditetsstyringssystemet/
http://www.norges-bank.no/Bank-og-marked/Markedsoperasjoner/
Det brede pengemengdebegrepet (M2)
Sentralbankpenger eller basispengemengden er et snevert og litt annerledes begrep enn den
definisjon av penger som du lærte ovenfor, der penger ble definert som et allment akseptert
betalingsmiddel. Når du kjøper varer og tjenester, er det like enkelt å betale ved bruk av
bankkort, slik at pengene trekkes fra din konto i banken. Bankinnskudd regnes derfor også
som penger. Bankenes innskudd i Norges Bank er derimot ikke relevant dersom vi ser på
hvilke penger andre private aktører i økonomien, dvs. husholdninger og bedrifter utenom
banker (som i denne sammenheng gjerne omtales som publikum) kan bruke. For å måle hvor
mye penger publikum har tilgjengelig, bruker man derfor gjerne to andre definisjoner av
penger, med de enkle navn M1 og M2.
3
Hvis banken mot formodning ikke skulle greie å betale tilbake lånet til Norges Bank, vil Norges Bank dermed
ha rett til verdipapiret som kompensasjon.
7
Figur 8.1
Kilde. http://no.wikipedia.org/wiki/Pengemengde
M1 består av beholdningen av sedler og mynt hos husholdninger og foretak utenom banker og
statlige låneinstitutter, pluss bankinnskudd på transaksjonskonti, dvs. som er direkte
tilgjengelig for bruk gjennom bankkort eller annet.
M2 er et bredere pengemengdebegrep, som i tillegg til M1 også består av andre ubundne
bankinnskudd, banksertifikater og andeler i pengemarkedsfond. M2 betegnes som det brede
pengemengdebegrepet eller publikums likviditet.
Les mer på http://www.norges-bank.no/FAQ/penger/
Merk at kredittkort ikke kommer med i disse pengemengdebegrepene. Det skyldes at
kredittkort først og fremst er en måte å utsette betalingen: når du kjøper med kredittkort, er det
banken som utstedte kortet som i første omgang betaler til butikken, mens du betaler banken
på et senere tidspunkt. Når du betaler til banken, skjer det trolig fra din bankkonto, som er
inkludert i M1 og M2.
Bankene skaper penger
Selv om M1 og M2 ligger nærmere definisjonen av penger som allment godtatt
betalingsmiddel enn det sentralbankpenger gjør, har disse pengemengdebegrepene andre
ulemper fra en sentralbanks synspunkt. Det viktigste problemet er at sentralbanken ikke kan
styre størrelsen på M1 og M2, selv om sentralbanken naturligvis kan påvirke dem gjennom
styringsrenten og størrelsen på basispengemengden. Årsaken til problemet er at private banker
også kan skape penger, slik de er definert i M1 og M2. Dette skjer rett og slett når bankene
låner ut penger til husholdninger og bedrifter.
8
La oss se på et eksempel. Hvis Hansen skal bygge hus, og låner 3 millioner kroner av Nordea,
skjer dette ved at Nordea setter inn 3 millioner kroner på Hansens konto i Nordea. I tillegg har
naturligvis Hansen underskrevet en lånekontrakt på at han skylder Nordea dette beløpet. Siden
Hansens bankinnskudd er inkludert i M1 og M2, har pengemengden økt med 3 millioner.
Når Hansen betaler 1 million kr til byggmesteren, blir beløpet overført fra Nordea til banken
til byggmesteren. Overføringen skjer ved at Nordea trekker 1 million kr fra sin konto i Norges
Bank, og overfører denne millionen til kontoen til byggmesterens bank. Men pengemengden
blir ikke endret: Hansen har 1 million mindre i innskudd i Nordea, og byggmesteren har 1
million mer i sin bank, slik at samlet bankinnskudd ikke endres. Pengemengden er derfor
fortsatt 3 millioner større enn den var før Hansens byggelån, og det vil den fortsette å være
inntil Hansen eller andre bruker beløpet til å betale tilbake et lån til sin bank, og dermed
trekker på sitt innskudd i banken. Vi ser dermed at bankene kan skape penger gjennom sin
utlånsvirksomhet, uten at dette behøver å innebære at sentralbanken er involvert.
Hva er det som bestemmer hvor mye bankene låner ut, og dermed hvor stor pengemengden
blir? Den viktigste begrensningen i praksis er kundenes etterspørsel. Bankene tjener penger på
å låne ut mer, og derfor vil de vanligvis låne ut så mye de kan, såfremt låntakerne er solide,
dvs. at banken kan regne med å få tilbake pengene sine. Vanligvis er det ikke vanskelig for
bankene å få kunne få lån selv, og derfor vil det vanligvis alltid være mulig for bankene å øke
sine utlån dersom låneetterspørselen øker.
Nå kan selvfølgelig ikke bankene låne ut ubegrenset med penger. De må bl.a. ha tilstrekkelig
egenkapital som sikkerhet, og de må ha reserver i sentralbanken. Dette skal vi se mer på i
kapittel x. Hovedpoenget er likevel at bankene skaper penger ved sin utlånsvirksomhet, uten
at sentralbanken kan styre dette. Dette er en viktig årsak til at etter hvert alle sentralbanker har
sluttet å bruke pengemengden som styringsinstrument i pengepolitikken. Størrelsen på
pengemengden blir bestemt av husholdningene og bedrifters ønsker om hvor mye kontanter
og bankinnskudd de ønsker å ha, og selv om sentralbankene kan påvirke dette gjennom
rentesettingen, greide de rett og slett ikke å styre størrelsen på pengemengden med rimelig
presisjon.
9
Penger og inflasjon
Penger og inflasjon er som nevnt over nært knyttet sammen. I perioder der pengemengden
vokser raskt, ser vi gjerne også kraftig vekst i prisene, dvs. høy inflasjon. At prisene vokser
betyr at pengene blir mindre verdt, ved at vi kan kjøpe mindre for dem. I og for seg er det
logisk at pengene blir mindre verdt når det blir mer av dem. Et sentralt spørsmål er likevel hva
som er årsaken til den sterke sammenhengen mellom pengemengde og priser. Er det økningen
i pengemengden som fører til høyere priser, eller er det høyere priser som fører til økt
pengemengde? Vi skal se at det er lett å komme med argumenter i begge retninger.
Kvantitetsteorien
Det er hensiktsmessig å drøfte sammenhengen mellom pengemengde og priser med
utgangspunkt i den såkalte kvantitetsligningen
(8.1)
M ⋅V = P ⋅ Y
der M er nominell pengemengde, V er pengenes omløpshastighet, dvs. enkelt sagt hvor mange
ganger den samme 100 kr – seddelen blir brukt til å handle for (V står for Velocity), P er
prisnivået og Y er samlet produksjon eller inntekt. (8.1) kan sees på som en regnskapsmessig
sammenheng, dvs. en identitet, ved at V beregnes slik at ligningen alltid stemmer. Men den
samme ligningen blir ofte brukt som utgangspunktet for kvantitetsteorien, som er en teori
om pengemengde og prisnivå med bakgrunn tilbake til 1500-tallets Spania, da den økte
tilgangen på gull og sølv som nevnt førte til høy prisstigning.
Kvantitetsteorien bygger på at penger er nøytrale på lang sikt, dvs. at økt pengemengde på
lang sikt ikke har noen effekt på realøkonomien. På lang sikt vil samlet produksjon være lik
sitt potensielle nivå, potensielt BNP Yn. Dette er i overensstemmelse med standard økonomisk
teori. Men kvantitetsteorien går videre ved å anta at også omløpshastigheten V er en eksogen
størrelse som ikke påvirkes av pengemengden. V avhenger av hvordan betalingsstrømmene
går i økonomien, f.eks. vil V være høyere dersom lønningene utbetales hver uke enn hvis
lønningene utbetales hver måned, men det antas altså at V ikke avhenger av størrelsen på
pengemengden. Dermed vil det være en sterk og direkte sammenheng mellom pengemengden
og prisnivået. Vi kan skrive (8.1) til endringsform, ved å bruke resultat 3 fra nyttige
tilnærminger i matematikk-notatet
(8.2)
∆M ∆V ∆P ∆Y
+
=
+
M
V
P
Y
Vi er interessert i prisveksten og omskriver derfor til
(8.3)
∆P ∆M ∆V ∆Y n
=
+
− n
P
M
V
Y
Kvantitetsteorien sier dermed at prisveksten blir bestemt som summen av veksten i
pengemengden og veksten i omløpshastigheten, minus vekstraten i økonomien, der vi nå har
satt inn at økonomien vokser med vekstraten til potensielt BNP Yn. Merk at veksten i
10
omløpshastigheten ikke behøver å være positiv, for omløpshastigheten kan også falle over tid.
Det sentrale poenget er imidlertid at siden de to siste leddene i (8.3) er uavhengige av
vekstraten i pengemengden, følger det at høyere vekst i pengemengden slår fullt ut i høyere
prisvekst.
Ligning (8.3) var et utgangspunkt for den såkalte monetarismen, som var nobelprisvinner
Milton Friedmans oppskrift på hvordan pengepolitikken burde føres. Bl.a. etter studier av den
lite vellykkede pengepolitikken i USA og flere andre land på 1920- og 1930-tallet, var
Friedman meget skeptisk til at pengepolitikken kunne bidra til å stabilisere økonomien. Tvert
om argumenterte han for at forsøk på å stabilisere økonomien gjennom pengepolitikk eller
finanspolitikk vanligvis gjorde mer skade enn gagn. Derfor hevdet han at sentralbanken burde
sørge for at pengemengden vokste med en jevn vekstrate, som tillot en vekst i potensielt BNP.
Med jevn vekst i pengemengden ville man også få en stabil, lav prisvekst, som gjerne kunne
være null eller kanskje til og med negativ, dvs. jevnt prisfall, noe som i følge Friedman ville
gi godt grunnlag for realøkonomisk stabilitet.
Stemmer kvantitetsteoriens hovedtese om at høyere pengemengdevekst fører til høyere
inflasjon? Det er som nevnt over en sterk sammenheng i data, men mindre opplagt hvilken vei
kausaliteten går, dvs. hva som er årsak til hva.
I kapittel 3 så vi på bedriftenes prissetting, og vi så at bedriftene setter prisene som et påslag
på kostnadene. Prisene vil derfor øke dersom kostnadene øker, f.eks. fordi lønningene øker,
eller fordi påslaget øker. Høyere lønn er i stor grad knyttet til knapphet på arbeidskraft, dvs. at
lønnsveksten blir høy når arbeidsledigheten er lav. Prispåslaget avhenger av elastisiteten i
etterspørselen – hvis etterspørselen ikke er så elastisk, kan bedriftene heve prisene uten at
salget reduseres mye, og da vil det lønne seg å heve prisene.
Gjennom historien er det mange eksempler på at kraftig vekst i pengemengden har ført til
både knapphet på arbeidskraft og mindre elastisk etterspørsel, og dermed også sterk prisvekst.
Slike episoder har ofte vært knyttet til langvarige kriger, der stater har finansiert store
militærutgifter ved å trykke penger. Det har vært vanskelig å ta inn økte skatter, og staten har
da gjerne latt sentralbanken trykke penger som er blitt brukt til å betale for de økte utgiftene.
Trykking av penger har også blitt brukt til å nedbetale høy offentlig gjeld, i mange tilfeller
etter en krig. I slike perioder har krigen ført til lavere produksjon, samtidig som økt
pengemengde og økte offentlige utgifter har ført til økt samlet etterspørsel. Dermed har det
blitt et kraftig etterspørselsoverskudd, der varemangel har gjort det lett for bedriftene å heve
prisene uten at salget har gått ned.
Det som populært gjerne omtales som at staten finansierer deler av sine utgifter ved å la
sentralbanken trykke penger, kan mer formelt sees på som at staten låner penger i
sentralbanken. Sett fra statens eller de politiske myndigheters side, kan dette fremstå som
meget gunstig. Dersom staten skal finansiere sine utgifter ved å låne fra private aktører, må
staten betale renter på lånene. Men hvis de politiske myndigheter kontrollerer sentralbanken,
kan rentebetalinger til sentralbanken bare finansieres med nye lån. I boks 8.2 kan du lese om
hvordan den tyske stat finansierte krigserstatninger i etterkant av den første verdenskrigen ved
å låne i sentralbanken, og hvilke konsekvenser dette hadde.
11
Boks 8.2
Tysk hyperinflasjon 1922−23.
Etter første verdenskrig, der Tyskland tapte mot blant annet England og Frankrike, var de
tyske statsfinansene i dårlig forfatning. Staten hadde lånt store summer for å finansiere
utgiftene til krigen, og nå måtte den i tillegg betale store erstatningsbeløp til de landene
som vant. For å klare alt dette lånte den tyske staten penger av den tyske sentralbanken,
som svarte med å øke farten på seddelpressen. Erstatningsbeløpet skulle betales i
utenlandsk valuta, og etter hvert som valutakursen på de tyske markene svekket seg, måtte
Tyskland trykke stadig flere mark for å kjøpe tilstrekkelig utenlandsk valuta. En økende
pengemengde førte nå til en betydelig økning i den samlede etterspørselen, som dermed
langt oversteg det som ble produsert i landet, dvs. det samlede tilbudet. Svakere
valutakurs og betydelig etterspørselsoverskudd førte til at prisene økte raskt. Mot slutten
av den tyske hyperinflasjonen (en inflasjon som overstiger 50 prosent vekst per måned,
kalles hyperinflasjon) steg prisene med 16 prosent per dag, noe som tilsvarer en tidobling
på 16 dager. Noen bedrifter utbetalte lønninger opptil flere ganger per dag, slik at
arbeiderne kunne bruke pengene før de mistet sin verdi. Hyperinflasjonen endte i en
økonomisk krise som igjen var noe av bakgrunnen for at nazistene og Hitler senere kom
til makten i Tyskland.
Etter 2. verdenskrig er likevel slike episoder der en kraftig økning offentlige utgifter
finansieres gjennom sentralbanken, lite aktuelle i industrilandene. Som vi skal se mer på
senere i kapitlet, har sentralbankene i de fleste industriland fått betydelig selvstendighet
overfor de politiske myndigheter, og de har fått en klarere målsetting om å holde inflasjonen
lav. For å unngå at statlige lån i sentralbanken fører til perioder med høy inflasjon, har de
fleste land, også Norge, gjennomført lovgivning som begrenser statens mulighet til å låne i
sentralbanken. Sentralbankene kan kjøpe og selge statsobligasjoner i markedet, fordi dette kan
være en måte å styre størrelsen av pengemengden. Men sentralbanken kan ikke kjøpe
statsobligasjoner når de utstedes, og dermed bidra til nye statlige lån på denne måten.
I moderne tid bør derfor den sterke sammenhengen mellom pengemengdevekst og prisnivå
sees på som en følge at folk ønsker å ha mer penger når prisnivået øker. Hvis du vanligvis
pleier å ha 500 kroner i lommeboka, og prisene så stiger til det dobbelte, virker det rimelig at
du ville ønske å ha 1000 kroner i lommeboka. I et vedlegg til kapitlet drøfter vi hva som
bestemmer hvor stor del av sin formue husholdninger og bedrifter ønsker å ha i penger, under
overskriften etterspørselen etter penger. Siden sentralbanken lar publikum få de pengene de
ønsker seg, og styrer økonomien gjennom rentenivået istedenfor, vil en økning i
pengeetterspørselen slå ut i økt pengemengde.
I etterkant av finanskrisen 2008-09 har beholdningen av sentralbankpenger økt kraftig i
mange land, som USA, Storbritannia og Eurosonen. Denne økningen skyldes at private
banker etter finanskrisen har ønsket å ha mye større reserver i sentralbanken enn tidligere, dvs.
at etterspørselen etter sentralbankpenger økte. Økningen i sentralbankpenger har dels skjedd
ved at sentralbankene har lånt ut penger til private banker, mot pant i verdipapirer, og de
12
utlånte pengene kommer da som innskudd for bankene i sentralbankene. I medier og blant
økonomiske kommentatorer blir denne økningen i sentralbankpenger gjerne omtalt som at
«sentralbankene trykker penger». Dette uttrykket er litt misvisende i den forstand at det ikke
er omfanget av sedler og mynt som økes, men bare «elektroniske penger» på bankenes
kontoer i sentralbanken.
En del økonomer og kommentatorer har hevdet at økningen i sentralbankpenger ville føre til
økt inflasjon. Men så langt (våren 2015) har dette ikke skjedd, og det er ikke overraskende. I
årene etter finanskrisen har sysselsettingen og kapasitetsutnyttelsen i økonomien vært lav i de
fleste industriland, og lønnsveksten har vært lav. Bedriftenes kostnader har derfor økt lite,
samtidig som etterspørselen etter produkter er svak. I en slik situasjon er det vanskelig å se for
seg at bedriftene skulle starte å heve prisene mer enn tidligere. Økningen i beholdningen av
sentralbankpenger må derfor sees på som et uttrykk for at private banker ønsker å ha større
reserver i sentralbanken, og det er vanskelig å se at dette innebærer noen risiko for
etterspørselspress i økonomien og høy inflasjon i overskuelig fremtid.
13
Kostnader ved inflasjon
De fleste sentralbanker har lav inflasjon som en hovedmålsetting. Men hvorfor er lav inflasjon
så viktig? Hva er kostnadene ved inflasjon?
Rent umiddelbart er det kanskje opplagt at høy inflasjon er uheldig. Alt blir jo dyrere, så vi får
kjøpt mindre for inntekten vår. Dermed blir levestandarden lavere. Men dette argumentet
bygger i stor grad på en misforståelse. Inflasjon fører til at alle priser stiger, også prisen på
arbeidskraft, dvs. at lønningene også øker. Uten inflasjon ville også lønningene økte mindre,
og dermed ville kjøpekraften til folk flest vært den samme. Med andre ord blir reallønnen
vanligvis ikke påvirket av inflasjonen.
Riktig nok kan det være noen perioder der prisene på varer som vi importerer (importprisene)
stiger mye, slik at prisene i butikkene stiger uten at våre lønninger stiger tilsvarende. Men selv
om også slik prisstigning er med når man måler veksten i konsumprisindeksen, er prisstigning
som skyldes at noen priser stiger mer enn andre først og fremst en endring i relative priser.
Det er noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om kostnader ved inflasjon. Hvis prisene
på vår import stiger i forhold til prisene på de produkter vi lager, så taper vi på det uansett om
det gjennomsnittlige prisnivået stiger eller er konstant. Det er altså ikke inflasjonen som er
årsaken til reduksjonen i vår kjøpekraft i dette tilfellet.
Derimot kan inflasjon i seg selv påvirke inntektsfordelingen mellom ulike grupper. I mange
land med høy inflasjon stiger pensjonene mindre enn prisene, slik at kjøpekraften til
pensjonistene avtar. Tilsvarende vil trygdede kunne tape på inflasjon dersom trygden er
fastsatt i nominelle beløp, og ikke justeres for økning i prisene. Også arbeidstakere som ikke
greier å få hevet lønningene sine i takt med prisveksten, taper på inflasjonen.
Inflasjon kan også påvirke avkastningen på å spare, og kostnadene ved å låne. Som vi så i
kapittel 3, er det realrenten, dvs. nominell rente minus inflasjonen, som viser hva det egentlig
koster å låne penger, og hva som er den reelle avkastningen på sparing. Dersom inflasjonen er
høy uten at den nominelle renten stiger like mye, blir realrenten lav. Det vil være til fordel for
låntakere, og tilsvarende til ulempe for sparere. Men det er ingen fast sammenheng mellom
realrente og inflasjon. Som vi skal se i kapittel 9, vil høyere inflasjon ofte føre til at
sentralbanken hever nominell rente mer enn økningen i inflasjonen, slik at realrenten faktisk
øker.
En viktig kostnad ved inflasjon er at det innebærer at penger fungerer dårligere i sine tre
funksjoner som betalingsmiddel, måleenhet for verdi, og verdioppbevaringsmiddel. Ved høy
inflasjon, dvs. når prisene på varer og tjenester målt i penger stiger raskt, blir penger mindre
egnet til disse formålene. Høy inflasjon innebærer at verdien av pengene faller, målt i hva du
kan kjøpe for dem. Penger blir dermed et dårlig verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon
vil folk gjerne bruke pengene så raskt som mulig, fordi en får kjøpt mindre for dem dersom en
venter med å kjøpe.
Hvis inflasjonen blir enda høyere, kan pengene også miste sin betydning som betalingsmiddel.
Selgere kan kreve å få betaling i bestemte varer, for eksempel sigaretter, istedenfor å ta imot
penger som raskt mister sin verdi. I søramerikanske land med høy inflasjon har mange selgere
14
krevd betaling i utenlandsk valuta som dollar, fordi dollaren jo ikke faller i verdi selv om
prisene stiger målt i pengeenheten i det søramerikanske landet.
Dersom inflasjon er høy, er den også vanligvis ustabil, dvs. den varierer over tid og mellom
ulike varer. Dermed blir pengene mindre egnet også som måleenhet for verdi. Hvis du i en
situasjon med høy og ustabil inflasjon synes prisen i en butikk er høy, kan det være vanskelig
for deg å vite om det bare er denne butikken som har satt en høy pris, eller om prisene har
steget mye også andre steder. Da kan det også bli lettere for butikken å heve prisen enda mer,
slik at inflasjonen stiger ytterligere.
Inflasjon fører dermed til at pengesystemet fungerer dårligere. Siden pengesystemet er en
viktig del av moderne økonomier, innebærer høy inflasjon betydelige kostnader for
økonomien.
En annen kostnad ved inflasjon skyldes samspillet med skattesystemet. Skattesystemet tar
vanligvis ikke hensyn til inflasjon. F.eks. er det nominelle renteinntekter og renteutgifter som
inngår i beregning av kapitalinntektene, uten hensyn til inflasjonen, selv om realrenten er et
riktigere mål på den egentlige kostnaden ved å låne og gevinst ved å spare. Ved høy inflasjon
kan dermed skattesystemet innebære kostnader for økonomien, ved å påvirke hva som er
lønnsom atferd på en uheldig måte.
Økonomer skjelner ofte mellom overraskende og forventet inflasjon. Dersom inflasjonen er
jevn og stabil, kan man lettere tilpasse seg til den, og det er grunn til å regne med at f.eks.
reallønninger og realrenten blir mindre påvirket. Overraskende inflasjon er det vanskeligere å
gardere seg mot, og det vil dermed også ha sterkere virkninger på økonomien, f.eks. på
inntektsfordelingen.
I ny-keynesiansk teori er en viktig kostnad ved inflasjon knyttet til vridninger i relative
priser, ved at inflasjonen innebærer at prisene gradvis må heves. Dermed vil priser som
nettopp er blitt hevet være litt for høye sammenlignet med priser som ikke har vært hevet på
en stund. Denne kostnaden er imidlertid neppe viktig empirisk sett.
Kostnadene ved inflasjon er svært avhengig av hva som skjer med valutakursen. I land med
fast valutakurs vil prisstigning som er høyere enn hos handelspartnerne, føre til at
konkurranseevnen svekkes. Innenlandske produkter blir dyrere sammenlignet med
utenlandske, slik at importen øker og eksporten reduseres. Men med inflasjonsmål og flytende
valutakurs, er det ingen fast sammenheng mellom inflasjonen og konkurranseevnen. Hvis
Norge har høyere inflasjon enn andre land, kan dette oppveies ved at kronekursen svekkes. I
så fall blir ikke norske produkter dyrere for utlendingene, og konkurranseevnen vil ikke bli
påvirket. Senere i boka skal vi se mer på sammenhengen mellom inflasjon og kronekurs.
Hvor høy kan inflasjonen være før det blir alvorlige kostnader for økonomien? Ulike studier
gir forskjellige svar på dette. Noen studier finner at hvis inflasjonen er over 10–15 prosent i
året, kan det innebære betydelige kostnader for samfunnet ved at økonomien fungerer
dårligere. Derimot er det mer omdiskutert om for eksempel 5–6 prosent inflasjon innebærer
kostnader for økonomien. Når de fleste land forsøker å holde inflasjonen lavere enn dette,
15
skyldes det blant annet at en lav inflasjon vanligvis også er mer stabil. En inflasjon på 5–6
prosent eller mer kan lettere øke til høyere nivåer enn en inflasjon som hele tiden holdes på et
lavere nivå.
Hvis lav inflasjon er bra, hvorfor er ikke null inflasjon enda bedre? Det er ingen sentralbanker
i verden som tar sikte på null inflasjon, og det er to hovedårsaker til dette.
Den ene årsaken er at sentralbanken ikke kan senke den nominelle renten noe særlig lenger
enn til null. Hvis sentralbanken forsøkte seg med en rente på f.eks. minus 2 prosent, dvs. at
kundene måtte betale penger for å ha penger i sentralbanken, kunne resultatet blitt en sterk
økning i beholdningen av kontanter, som jo har 0 i rente. Denne grensen for hvor lav nominell
rente sentralbanken kan sette, har vist seg å være en viktig begrensning på pengepolitikken. I
dype lavkonjunkturer ønsker sentralbanken å stimulere økonomien kraftig, og dette må gjøres
gjennom å sørge for at realrenten er lav. Men hvis inflasjonen også er lav, f.eks. 0 prosent,
kan realrenten, som er nominell rente minus inflasjonen, heller ikke bli lavere enn 0 prosent,
siden nominell rente ikke kan senkes under null. Hvis derimot inflasjonen i utgangspunktet
var høyere, f.eks. 3 prosent, kunne realrenten senkes til minus 3, slik at økonomien dermed
kunne stimuleres mer. I kapittel 7 ser vi mer på problemene som kan oppstå når 0-grensen
binder sentralbankens rentesetting.
Den andre årsaken til at en viss inflasjon kan være fordelaktig, er at nominelle lønninger
gjerne er rigide nedover, ved at det er mekanismer som vanligvis forhindrer at nominelle
lønninger blir redusert. En slik mekanisme er at mange arbeidstakere og en del arbeidsgivere
synes at kutt i nominelle lønninger er urettferdig, noe som igjen kan føre til at nominelle
lønnskutt fører til dårligere arbeidsinnsats og at noen arbeidstakere slutter. En annen
mekanisme er at det er den nominelle lønnen som inngår i arbeidskontrakten, slik at det i
utgangspunktet er nødvendig for arbeidsgiver å få arbeidstakere eller fagforening til å godta et
nominelt lønnskutt dersom det skal gjennomføres. Hvis inflasjonen er svært lav, innebærer
nominell lønnsstivhet nedover at det også er vanskelig å redusere reallønnen, og det kan være
et problem for bedrifter i økonomiske problemer som har behov for å kutte lønnskostnadene.
Hvis inflasjonen var høyere, ville det være lettere å redusere reallønningene til tross for
nominell lønnsstivhet nedover. I etterkant av finanskrisen har det blitt klart at lønnsnivået i
bl.a. Hellas og Portugal er for høyt sammenlignet med lønnsnivået hos handelspartnerne. Men
særlig i Portugal fører nominell lønnsstivhet nedover til at det er vanskelig å forbedre
konkurransesituasjonen overfor handelspartnerne. Dersom inflasjonen var noe høyere i andre
land, ville det vært lettere for kriseland som Portugal og Hellas å forbedre konkurranseevnen.
16
Sentralbank og inflasjonsmål
De første sentralbankene i verden ble opprettet på 1600-tallet i Sverige og Storbritannia. Et
viktig formål med sentralbankene var å sørge for lån til statsmyndighetene, dvs. til
konge/regjering og parlamentet. Norges Bank ble opprettet i 1816, to år etter at vi fikk vår
egen grunnlov. Opprinnelig var sentralbankene gjerne private institusjoner, som fikk rett til
utstede penger som kunne konverteres, dvs. veksles om, til gull eller sølv. Sentralbankene
hadde også ofte betydelig selvstendighet fra staten, med sikte på at dette skulle gi økt tillit til
pengesystemet, bl.a. ved at det reduserte risikoen for at staten skulle finansiere sine utgifter
ved lån fra sentralbanken.
Etter hvert ble sentralbankene i økende grad oppfattet som offentlige institusjoner, og er i de
fleste land, inklusiv Norge, formelt overtatt av staten. De fleste sentralbanker mistet også sin
uavhengighet, og i etterkant av 2. verdenskrig var sentralbankene i stor grad kontrollert av
landets regjering. De siste tiårene har imidlertid sentralbankene i de aller fleste industriland
igjen fått stor selvstendighet i gjennomføringen av pengepolitikken. Politikerne har
bestemt hva som skal være målet for pengepolitikken, og i Norge og mange andre land har
man valgt lav og stabil inflasjon som hovedmålet. Mer presist har Norges Bank fått i oppdrag
å styre pengepolitikken med sikte på at inflasjonen skal ligge nær 2,5 prosent i årlig rate.
Banken skal også forsøke å bidra til stabilitet i produksjon og sysselsetting i økonomien, og et
slik todelt mål, både lav og stabil inflasjon og stabil produksjon, omtales gjerne som et
fleksibelt inflasjonsmål. Det er Hovedstyret i Norges Bank som fastsetter styringsrenten og de
andre virkemidlene banken kan bruke. Selv om Regjeringen i prinsippet kan instruere Norges
Bank, og dermed bestemme hva renten skal være, fremstår dette som lite aktuelt i praksis.
Men hvorfor har politikerne i så mange land valgt å delegere en så viktig del av den
økonomiske politikken som pengepolitikken er, til en institusjon som i stor grad er uavhengig
av de politiske myndigheter? Og hvorfor er det primære målet lav inflasjon? Høy inflasjon er
på ingen måte det største problemet en økonomi kan bli utsatt for.
Det er flere årsaker til dette. En sentral årsak er som nevnt over at høy inflasjon er skadelig for
økonomien. Erfaringene fra 1980- og 90-tallet viste også at etter en periode med høy inflasjon,
kunne forsøkene på å få inflasjonen ned også innebære betydelige kostnader for økonomien i
form av produksjonstap og høyere arbeidsledighet. Samtidig er det i de fleste tilfeller ingen
økonomiske gevinster ved å tillate høy inflasjon – som drøftet i kapittel 7, er Phillipskurven
vertikal på lang sikt, slik at man ikke kan oppnå lavere arbeidsledighet på lang sikt ved å
akseptere høy inflasjon.
Kostnadene ved høy inflasjon gir likevel ingen god forklaring på hvorfor sentralbanken skal
være uavhengig. Her ligger årsakene mer i erfaringene fra 1970-årene, da inflasjonen steg i de
fleste vestlige land. Høy etterspørsel kombinert med økte priser på olje og andre råvarer førte
til høyere prisvekst på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til økte lønnskrav i mange
vestlige land, fordi arbeidere og fagforeninger ønsket å opprettholde reallønnen. Høyere
lønninger førte igjen til økte priser, og i de fleste vestlige land førte dette til en såkalt lønnsprisspiral. Sentralbankene gjorde imidlertid i liten grad noen aktiv innsats for å forhindre
økningen i inflasjonen.
17
I ettertid har økonomer og politikere i stor grad konkludert at sentralbanker bør ha betydelig
uavhengighet. Årsaken er knyttet til en mekanisme som i faglitteraturen gjerne omtales som
«inflation bias», dvs. en skjevhet i retning av høy inflasjon. Bakgrunnen er at en
pengepolitikk for å forhindre høy inflasjon innebærer at sentralbanken må heve renten i gode
tider, for å forhindre at press i økonomien fører til høy lønns- og prisvekst. Men høyere rente
er gjerne upopulært hos flertallet i befolkningen, dels fordi det gir økte renter på boliglån, og
dels fordi høyere rente fører til lavere konsum og investeringer, og dermed demper veksten i
økonomien. Hvis politikerne skulle styre pengepolitikken, ville det innebære en betydelig
risiko for at de ikke ville heve rentenivået tilstrekkelig i perioder der dette var nødvendig.
Ikke minst ville dette innebåret en fare for at renten kunne bli senket i forkant av valg til
nasjonalforsamlingen, fordi sannsynligheten for gjenvalg er større dersom lav rente stimulerer
økonomien. Etter hvert kunne den lave renten føre til stadig høyere inflasjon, men da ville
valget allerede vært over, og det ville være for sent å velge noen andre politikere enn de som
var ansvarlig for den økte inflasjonsraten.
Seignorage
Formelt er en pengeseddel en fordring på sentralbanken. Hvis du har en 100 kr seddel, betyr
det egentlig at Norges Bank skylder deg 100 kr. Men det er et lån som er svært gunstig for
sentralbanken, fordi lånet ikke gir renter, og det skal aldri betales tilbake. Den økonomiske
gevinsten ved å kunne utstede slike evigvarende og rentefrie lån kalles seignorage. Men hvor
gunstig er dette for sentralbanken, og for de statlige myndigheter som eier sentralbanken? Her
skal vi gi et grovt anslag på hvor den økonomiske gevinsten kan være.
Etter hvert som økonomien vokser, øker behovet for penger i økonomien, og sentralbanken
kan dermed reelt sett låne ut mer penger som ikke behøver å betales tilbake. Hvis vi antar at
pengenes omløpshastighet er konstant, slik at veksten i basispengemengden
(sentralbankpenger) er lik veksten i økonomien, har vi at
(8.4)
∆M ∆P ∆Y
=
+
M
P
Y
Veksten i pengemengden er dermed lik summen av prisveksten og realveksten i økonomien.
Vi er interessert i hvor mye basispengemengden kan vokse hvert år, dvs. ∆M, fordi det er et
uttrykk for hvor store nye lån sentralbanken kan ta opp hvert år, uten at det skal betales
tilbake. Det er også mest interessant å se på et slikt tall som andel av BNP, slik at vi ikke blir
«lurt» av at alle tall egentlig er nokså store sammenlignet med vår egen lille private økonomi.,
dvs. vi er interessert i ∆M/Y. Vi multipliserer med M på begge av likhetstegnet, og deler på Y
på begge sider av likhetstegnet, og får
18
(8.5)
∆M M  ∆P ∆Y  M
=
+

M Y  P
Y Y
∆M  ∆P ∆Y  M
=
+

Y
Y Y
 P
Hvis vi f.eks. antar at både prisveksten og realveksten i økonomien er 2 prosent, og
basispengemengden er 10 prosent av BNP, får vi
(8.6)
∆M
= (0, 02 + 0, 02) ⋅ 0,1 = 0, 004 ,
Y
Dvs. at den årlige gevinsten ∆M er 0,4 prosent av BNP. Av dette blir den delen som skyldes
prisvekst gjerne omtalt som inflasjonsskatt, mens den delen som skyldes at økonomien vokser
i faste priser, er knyttet til fordelen ved å kunne utstede penger i en voksende økonomi. I land
med dårlig utviklede skattesystemer, kan seignorage ha en viss betydning som inntektskilde
for staten. Hvis sentralbanken betaler rente på bankenes innskudd i sentralbanken, slik det
gjøres i Norge og en del andre land, blir den økonomiske gevinsten mindre. Hvis renten på
bankenes innskudd i sentralbanken er lavere enn det staten kunne lånt til ellers, vil det likevel
være en gevinst.
19
Hva har du lært?
Penger defineres vanligvis som et allment godtatt betalingsmiddel for økonomiske
transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel.
Penger er egentlig er form for gjeldsbrev eller lån. Dersom du har en 100-lapp, betyr det at
sentralbanken i Norge, Norges Bank, skylder deg 100 kroner. Det finnes også mange andre
former for gjeldsbrev eller lån i økonomien, som bankinnskudd, banklån, og obligasjoner. De
ulike formene for gjeldsbrev kaller vi med en fellesbetegnelse for finansielle aktiva.
Finansielle aktiva er verdipapir eller fordring for den som eier papiret, men de er også en
tilsvarende forpliktelse (dvs. gjeld) for motparten. Derfor er finansielle aktiva aldri formue for
verden som helhet, fordi summen av verdiene er lik summen av forpliktelsene. Realobjekter
eller ikke-finansielle aktiva som en bolig, maskin, tomt eller fabrikk, er derimot formue for
verden som helhet. Finansielle aktiva som aksjer og obligasjoner regnes ikke som penger,
fordi en vanligvis ikke kan bruke disse som betalingsmiddel ved kjøp av varer og tjenester.
Penger har tre viktige funksjoner i økonomien. Penger er
•
•
•
et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner.
en måleenhet for verdi.
et middel til å lagre verdier over tid.
I tidligere tider har mangel på penger som betalingsmiddel ofte vært en begrensning på den
økonomiske aktiviteten. Økt pengemengde har da ført til økt samlet etterspørsel, og dermed til
økt handel og økt økonomisk aktivitet. Etter hvert vil verdien på pengene reduseres, dvs. at
prisen på varer og tjenester øker.
Det er hensiktsmessig å skille mellom tre hovedformer for penger
•
•
•
Sedler og mynt utstedt av sentralbanken, som i omløp i økonomien
Bankinnskudd i vanlige banker
Private bankers innskudd på konto i sentralbanken
Disse tre formene for penger skiller seg fra hverandre dels etter hvordan de brukes, og dels
etter hvordan de skapes. Fordi ulike typer penger har ulike formål og styres på ulike måter,
bruker økonomer flere ulike definisjoner av pengemengden.
Et lands sentralbank er ansvarlig for pengesystemet i landet. Sentralbanken omtales gjerne
som «bankenes bank», fordi private banker har konto i sentralbanken.
Sentralbankpenger (basispengemengden, M0) er summen av
•
•
sedler og mynt i omløp i økonomien
private bankers innskudd på konto i Norges Bank
Bankenes kontoer i sentralbanken er en viktig del av betalingssystemet i økonomien, fordi
betalinger som innebærer overføringer mellom ulike banker vanligvis skjer gjennom
sentralbankens systemer.
20
Innskuddsrenten på bankenes konto i Norges Bank kalles gjerne for styringsrenten, og denne
styringsrenten er viktig for rentenivået ellers i økonomien. Norges Bank styrer beholdningen
av sentralbankpenger gjennom lån til bankene, såkalte F-lån, og gjennom kjøp og salg av
statsobligasjoner, med sikte på at rentenivået i økonomien følger sentralbankens styringsrente.
Et annet pengemengdebegrep er pengebeholdningen til publikum, som er en
fellesbetegnelse på alle husholdninger og foretak utenom banker og statlige låneinstitutter. Da
må vi utelukke bankenes innskudd i Norges Bank, men ta med innskudd på bankkonto som
kan brukes til betalinger. Det brede pengemengdebegrepet, M2, består dermed av
•
•
•
beholdningen av sedler og mynt hos publikum, pluss
bankinnskudd på transaksjonskonti, dvs. som kan brukes med bankkort, pluss
andre ubundne bankinnskudd, banksertifikater og andeler i pengemarkedsfond.
Vanlige banker kan også skape penger. Når en bank gir et banklån, blir beløpet satt inn på
en bankkonto og pengemengden øker med dette beløpet. Siden bankene vanligvis tjener mer
jo mer de låner ut, blir størrelsen på pengemengden dermed i stor grad bestemt av hvor mye
bedrifter og husholdninger ønsker å låne, og hvor mye de ønsker å holde som kontanter og
bankinnskudd.
I perioder der pengemengden vokser raskt, ser vi gjerne også kraftig vekst i prisene, dvs. høy
inflasjon. Dette er i tråd med kvantitetsteorien, som sier at prisveksten blir bestemt som
summen av veksten i pengemengden og veksten i omløpshastigheten, minus vekstraten i
økonomien. I de fleste land er pengemengden bestemt av etterspørselen etter penger, slik at
økt pengemengde er en konsekvens av økte priser eller andre årsaker, og sjelden en årsak til
økte priser.
Høy inflasjon innebærer en rekke kostnader for samfunnet, knyttet til at
inntektsfordelingen endres, avkastningen på å spare kan bli redusert, penger fungerer dårligere
i sine funksjoner, og det blir et effektivitetstap i skattesystemet. Overraskende inflasjon har
gjerne større virkninger enn forventet inflasjon. Det er likevel ingen sentralbanker i verden
som tar sikte på null inflasjon. Lav inflasjon begrenser muligheten til å senke realrenten fordi
sentralbanken ikke kan senke den nominelle renten noe særlig lenger enn til null, i tillegg til at
lønningene blir mer rigide, fordi nominelle lønninger gjerne er rigide nedover.
I mange land, inklusiv Norge, har sentralbanken fått betydelig uavhengighet i
rentesettingen, og et klart mål om å sikre lav inflasjon, kombinert med et mål om stabilitet i
produksjonen. En grunn til uavhengigheten er at man ønsker å unngå at politisk styring over
pengepolitikken fører til en «inflation bias», ved at pengepolitikken er for ekspansiv, dvs. for
lav rente, fordi høy rente ofte vil være upopulært hos de fleste velgerne.
Den økonomiske gevinsten som sentralbanker har ved å kunne trykke penger, som innebærer
å kunne utstede evigvarende og rentefrie lån, kalles seignorage.
21
Vedlegg
Etterspørsel etter penger
For ikke-økonomer er etterspørsel etter penger et pussig begrep – ønsker vi ikke alle sammen
mer penger? Men økonomer bruker uttrykket på en annen måte. Med etterspørsel etter penger
mener vi hvor mye penger husholdninger og bedrifter ønsker å ha, med utgangspunkt i den
inntekt og formue man allerede har. Er din «formue» plassert som sedler og mynt i en skuff,
som bankinnskudd, eller kanskje som aksjer? Har du lånt penger der noe er plassert i
bankinnskudd, slik at du har penger, selv om din netto formue egentlig er mindre enn null?
Penger er nyttig for oss som betalingsmiddel, og derfor har de aller fleste av oss behov for å
ha noen penger, i form av kontanter eller bankinnskudd. Jo mer vi kjøper av varer og tjenester,
jo mer penger har vi behov for. Men som verdioppbevaringsmiddel finnes det gjerne bedre
alternativer. Kontanter gir ingen rente, og kjøpekraften reduseres over tid på grunn av
prisstigning. Transaksjonskonto i bank gir en viss rente, men den er gjerne lavere enn renten
på høyrentekonti eller obligasjoner og andre verdipapirer. (Dette skal vi se mer på i kapittel x.)
De fleste av oss har både lån og bankinnskudd, og vi ville spart rentekostnader ved å betale
deler av lånet og dermed ha mindre penger i banken. Vi ser dermed at vi har nytte av penger
til å betale for økonomiske transaksjoner, men å ha penger istedenfor andre formuesobjekter
samtidig innebærer en kostnad i form av tapte renteinntekter eller høyere renteutgifter.
Pengeetterspørselen avhenger også av prisnivået i økonomien. Tenk deg at alle priser og
lønninger var dobbelt så høye, og din egen formue også dobbelt så stor. Hvordan ville det
påvirket din etterspørsel etter penger? Det virker rimelig å anta at du også ville hatt dobbelt så
mye kontanter i lommeboka, og dobbelt så stort bankinnskudd. Dermed ville du reelt sett vært
i akkurat samme posisjon som da priser og lønninger var halvparten så høye, fordi du kunne
kjøpe akkurat like mye varer og tjenester som før, for de pengene du hadde.
Vi kan oppsummere etterspørselen etter penger på matematisk form ved en
pengeetterspørselsfunksjon
(8.7)
M
= m(Y , i , z M )
+ − +
P
På venstresiden har vi realpengemengden, dvs. pengemengden delt på prisnivået i økonomien.
Det innebærer at hvis prisnivået i økonomien dobles, og variablene på høyresiden er konstante,
vil etterspørselen etter nominell pengemengde M også dobles. Vi antar at pengeetterspørselen
er høyere, jo høyere inntekten Y er. Økt inntekt gir økt kjøp av varer og tjenester, og dermed
større etterspørsel etter penger til transaksjonsformål. Høyere nominell rente gir derimot
lavere pengeetterspørsel, fordi det øker kostnaden ved å ha penger til ingen eller lav rente
istedenfor andre verdipapirer som gir høyere rente. Høyere rente kan også føre til at låntakere
betaler tilbake lånet raskere, noe som også innebærer at pengemengden reduseres, jf.
argumentet ovenfor om at bankenes utlån skaper penger.
22
Merk at det er den nominelle renten som gjelder her, og ikke realrenten. Det vi taper på å ha
penger i kontanter istedenfor samme beløp på en bundet høyrentekonto med 3,5 nominell
prosent rente, er den nominelle renten, og avhenger ikke av prisstigningen. Andre faktorer
som påvirker pengeetterspørselen blir oppsummert i parameteren zM. Hvis det f.eks. blir
billigere og enklere å bruke kredittkort, kan folk ønske å ha mindre kontanter og
bankinnskudd, slik at pengeetterspørselen går ned, noe vi fanger opp ved at zM reduseres.
23