Tekstutdrag Til tittelen: De lojale

VERONICA ROTH
DIVERGENT
De lojale
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Allegiant
Copyright © 2013 by Veronica Roth
All rights reserved. No part of this book may be used or
reproduced in any manner whatsoever without written
permission except in the case of brief quotations
embodied in critical articles and reviews. For information
address HarperCollins Children's books, a division of
HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York,
NY 10022.
www.epicreads.com
Published by arrangement with HarperCollins Childrens’
division of HarperCollins Publishers.
Permission for this edition was arranged through Ia
Atterholm Agency.
Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015
Elektronisk utgave 2015
Første versjon, 2015
Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
ISBN: 978-82-516-8403-3
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med
åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med
Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan
straffes med bøter eller fengsel.
www.schibstedforlag.no
Til Jo,
som veileder og støtter meg
Ethvert spørsmål som kan bli besvart, må bli
besvart eller i det minste tenkt igjennom.
Ulogiske tankeprosesser må bli utfordret så fort
de dukker opp.
Gale svar må korrigeres.
Riktige svar må bekreftes.
– FRA DE LÆRDES FRAKSJONSMANIFEST
KAPITTEL EN
Tris
JEG TRAVER FREM og tilbake over gulvet i cella vår i de
lærdes hovedkvarter mens ordene hennes gir gjenlyd i
hodet mitt: Mitt navn skal være Edith Prior, og det er
mye jeg gleder meg til å glemme.
«Så du har aldri sett henne før? Ikke engang på
bilder?» spør Christina, som ligger med det skadde beinet
støttet opp på en pute. Hun ble skutt under det
desperate forsøket vårt på å få vist det hemmelige
videoopptaket av Edith Prior til byen vår. På det
tidspunktet hadde vi ingen anelse om hva det ville
avsløre, eller at det skulle rive bort selve fundamentet for
tilværelsen vår: fraksjonene våre, identitetene våre. «Kan
hun ha vært en bestemor eller en tante eller noe sånt?»
«Nei, har jeg jo sagt,» sier jeg og snur da jeg kommer
til veggen. «Prior er – var – min fars navn, så det må ha
vært en fra hans side av familien. Men Edith er et
uselvisk navn, og fars slektninger må ha vært fra
Uselvisk, så …»
«Så hun må ha vært eldre,» sier Cara og lener hodet
mot veggen. Fra denne vinkelen ser hun akkurat ut som
broren, Will, vennen min, han som jeg skjøt. Så retter
hun seg opp, og gjenferdet hans er borte. «Fra noen
generasjoner tilbake. En ane.»
«Ane.» Ordet føles gammelt inni meg, som en
smuldrende murblokk. Jeg berører celleveggen idet jeg
snur meg. Panelet er kaldt og hvitt.
Min ane, og dette er arven hun har etterlatt meg: frihet
fra fraksjonene, og vissheten om at min identitet som
divergent er viktigere enn jeg kunne forestille meg. Min
eksistens er et signal om at vi må forlate denne byen og
tilby hjelp til dem som holder til utenfor den – hvem de
nå måtte være.
«Jeg vil vite det,» sier Cara og stryker seg over
ansiktet. «Jeg vil vite hvor lenge vi har vært her. Kunne
du tenke deg å slutte å trave frem og tilbake en liten
stund?»
Jeg stanser midt i cella og hever øyenbrynene mot
henne.
«Sorry,» mumler hun.
«Det er i orden,» sier Christina. «Vi har vært her altfor
lenge.»
Det er flere dager siden nå at Evelyn ved hjelp av noen
raske kommandoer fikk bukt med kaoset i lobbyen i de
lærdes hovedkvarter og fikk alle fangene plassert i celler
i tredje etasje. En fraksjonsløs kvinne kom for å stelle
sårene våre og gi oss smertestillende, og vi har spist og
dusjet mange ganger, men ingen har fortalt oss hva som
foregår utenfor. Uansett hvor inntrengende jeg har spurt.
«Jeg skjønner ikke hvor det blir av Tobias,» sier jeg og
setter meg på kanten av køya. «Hvor er han?»
«Kanskje han fortsatt er sint på deg fordi du løy for
ham og gikk bak ryggen på ham for å samarbeide med
faren hans,» sier Cara.
Jeg glor stygt på henne.
«Four er da ikke så smålig,» sier Christina, enten for å
irettesette Cara eller for å berolige meg. «Han er sikkert
opptatt med et eller annet. Han sa jo at du kunne stole på
ham.»
Midt i kaoset, da alle ropte og skrek og de fraksjonsløse
prøvde å dytte oss mot trappen, tok jeg tak i kanten på
skjorta hans for ikke å miste ham. Han grep meg om
håndleddene og skjøv meg bort, og dette var det han sa:
«Stol på meg. Gå dit hvor de ber deg gå.»
«Jeg prøver så godt jeg kan,» sier jeg, og det er sant.
Jeg prøver å stole på ham. Men hele kroppen min, hver
fiber og hver nerve, skriker etter frihet, ikke bare fra
denne cella, men fra fengselet som hele byen utgjør.
Jeg er nødt til å finne ut hva som befinner seg utenfor
gjerdet.
KAPITTEL TO
Tobias
JEG KAN IKKE gå gjennom disse korridorene uten å
huske dagene da jeg var fange her. Barføtt og med
fryktelige smerter hver gang jeg rørte på meg. Og
sammen med det minnet følger også et annet – minnet
om at jeg ventet på at Beatrice Prior skulle gå i døden,
om beina hennes som hang slapt over Peters armer da
han fortalte meg at hun bare var dopet ned.
Jeg hater dette stedet.
Det er ikke like rent som det var da det var de lærdes
hovedkvarter; nå er det herjet av krig, med kulehull i
veggene og knust glass fra lyspærer overalt. Gulvet jeg
går på, under flimrende lysrør, er fullt av skitne
fotavtrykk. Da jeg kommer til cella hennes, blir jeg
sluppet inn uten spørsmål, fordi jeg bærer de
fraksjonsløses symbol – en tom sirkel – og alle kan se at
jeg ligner på Evelyn. Tobias Eaton var en gang et navn
som var forbundet med skam. Nå er det forbundet med
makt.
Tris sitter på huk på gulvet der inne ved siden av
Christina og på skrå overfor Cara. Min Tris burde sett
liten og blek ut – hun er tross alt liten og blek – men i
stedet er rommet fylt av henne.
De runde øynene møter mine, og hun spretter opp, slår
armene rundt livet på meg og presser ansiktet mot
brystet mitt.
Jeg gir skulderen hennes et trykk med en hånd og drar
den andre gjennom håret hennes. Det kjennes fortsatt
uvant at håret hennes ikke lenger når henne til
skuldrene. Jeg ble glad da hun klippet det, for det var
håret til en kriger og ikke en jente, og jeg visste at det
var det hun trengte.
«Hvordan kom du deg inn?» sier hun lavt, men tydelig.
«Jeg er Tobias Eaton,» sier jeg, og hun ler.
«Nettopp. Det glemmer jeg hele tiden.» Hun tar et
skritt bakover og gransker meg. Det er et nølende
uttrykk i øynene hennes, som om hun er en haug med
tørt, vissent løv som når som helst kan bli spredt for alle
vinder. «Hva er det som skjer? Hvorfor brukte du så lang
tid?»
Hun lyder desperat, bønnfallende. Selv om jeg har
grusomme minner fra dette stedet, er hennes enda verre:
da hun gikk for å bli henrettet, brorens forræderi,
fryktserumet. Jeg er nødt til å få henne ut herfra.
Cara ser nysgjerrig opp. Jeg føler meg ille til mote, som
om jeg har vokst ut av min egen hud og den ikke passer
lenger. Jeg hater å ha et publikum.
«Evelyn holder byen i et jerngrep,» sier jeg. «Ingen får