1. No category

SØNDAGEN I DET NYE TESTAMENTET
Jesus helligholdt lørdagen. De fleste i dag helligholder søndagen. Her er det noe som
skurrer.
Det nye testamente viser med all tydelighet at Jesus, apostlene og den første kristne
menighet helligholdt sabbaten, ukens sjuende dag, som er lørdag. Hvordan kan det da ha
seg at de fleste kristne på jorda i dag ser bort fra disse eksemplene og i stedet har antatt
søndag, ukens første dag, som sin ukentlige helligdag? Det vises i denne sammenheng ofte
til et knippe med såkalte førstedagstekster i Det nye testamente. La oss derfor studere disse
nærmere.
Jesu oppstandelse
Det nye testamentes fire evangelieforfattere er samstemte når det gjelder fortellingen om
at Jesu oppstandelse skjedde første dag i uken (Matteus 28:1, Markus 16:2, Lukas 24:1,
Johannes 20:1). Selv om disse bibeltekstene ikke sier noe om etablering av en ny helligdag,
verken direkte eller indirekte, er disse tekstene med fokus på Jesu oppstandelse, likevel blitt
den vanligste teologiske begrunnelsen blant de fleste kristne for at hviledagen er flyttet fra
lørdag til søndag, fra den sjuende dagen til den første dagen i uken. Det hevdes gjerne at
apostlene i den første kristne tid valgte Kristi oppstandelsesdag for å minnes oppstandelsen,
og at sann kristen gudstjeneste helt fra begynnelsen ble uttrykt ved å feire Herrens måltid
på denne Herrens dag.
Det kan selvfølgelig ikke bortforklares at alle de nytestamentlige tekstene som nevner Kristi
oppstandelse, fremhever denne som en helt unik begivenhet. På den annen side gir ikke
disse tekstene noen instruks om etablering av en ny minnedag, ingen veiledning om å feire
oppstandelsesdagen, verken med gudstjeneste eller Herrens måltid på denne dagen. Det
nye testamente for øvrig gir heller ikke noen indikasjon i den retning.
Påskefeiringen og Herrens måltid
Da Jesus innstiftet nattverden ble dette gjort under jødenes påskefeiring, tidsmessig i tråd
med jødisk tradisjon som satte påskefeiringen til den 14. dagen i måneden Nisan. Historiske
kilder gir grunn til å hevde at endog kristne helt fram til 135 e.Kr. fortsatte å feire påske,
men denne feiringen skjedde ikke på søndager og ble ikke knyttet til noen feiring av Kristi
oppstandelse. Den årlige påskefeiringen var fortsatt bestemt ut fra dato, ikke ut fra en gitt
ukedag. Det var ved kirkemøtet i 325 e.Kr. i Nikea at en ny regel for fastsettelsen av
påskefesten ble bestemt. Regelen sier at Påskesøndag skal være første søndag etter den
første fullmåne etter 21. mars.
I denne sammenheng er det vesentlig å vektlegge at både jødenes tradisjonelle påskefeiring
og Herrens måltid har fokus på Kristi død og sonoffer, og ikke på Kristi oppstandelse eller
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
oppstandelsesdagen. Når det gjelder spørsmålet om hvilke dager den første kristne
menighets møter og feiringer av Herrens måltid fant sted, gir Paulus ikke noe bestemt svar.
Sannsynligvis ble Herrens måltid feiret på forskjellige dager og i forskjellige hjem, ikke minst
av hensyn til romermaktens lover som begrenset husmøter av frykt for politiske
sammensvergelser.
Pengeinnsamling
Det er tre velkjente bibeltekster fra Det nye testamente som ofte brukes for å «bevise»
søndagshelligholdelse på apostlenes tid. En av disse er 1 Korinterbrev 16:1-2 (DNB 2005),
«Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt
menighetene i Galatia. Første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge
til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg
kommer.»
I et forsøk på å betrakte dette som en ny helligdagsordning, endog med veldedighet, henter
noen gjerne teologien fra Jesu ord om at det er tillatt å gjøre godt på sabbaten (Matteus
12:12), og overfører denne fra sabbaten til søndagen. Det er både unødvendig og
uakseptabelt å gjøre slike teologiske krumspring, da saken egentlig dreier seg om en
hensiktsmessig og regelmessig pengeinnsamlingsordning med tanke på fattige trosfeller i
modermenigheten i Jerusalem. Jødenes forbud mot pengeinnsamling på sabbaten tatt i
betraktning, gjør det også vanskelig å forestille seg at en pengeinnsamling på en søndag, om
den var betraktet som en ny helligdag, ville blitt akseptert i den første kristne menighet.
Videre kan det argumenteres at denne ordningen med å legge til side penger hjemme hos
seg selv på den første dag i uken, er en indikasjon på at dette ikke dreide seg om fellesmøter
med gudstjeneste på søndagene. Det er også grunn til å anta at dersom Paulus betraktet
ukens første dag som en dag for gudstjeneste, ville han helt naturlig kalt dagen for Herrens
dag, slik han ellers i sitt brev kaller nattverden for Herrens måltid.
Samlet for å bryte brødet
En annen førstedagstekst som brukes som argument for søndagshelligholdelse, er
Apostlenes gjerninger 20:7 (DNB 2005), hvor det fortelles om Paulus´ avskjed i Troas, «Den
første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på
helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.» Videre fortelles det om en ung gutt som
satt i vinduet og hørte på Paulus. Etter hvert falt han i søvn og han falt ut av vinduet og
døde. Men Paulus vekket ham til live igjen. Etter denne hendelsen kan man lese følgende i
vers 11: «Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet.
Da dro han av sted.»
Dette tekstavsnittet er av spesiell interesse, fordi det er det eneste stedet i Det nye
testamente der det blir fortalt om en kristen samling på den første dagen i uken hvor brødet
brytes. Det er likevel forskjellige syn på når dette møtet egentlig fant sted. Spørsmålet er om
møtet fant sted kvelden før søndag, altså lørdag kveld, eller søndag kveld. Svaret man gir
avhenger av hvor vidt man mener at det her brukes jødisk eller romersk tidsregning.
Forfatteren av Apostlenes gjerninger er legen Lukas, som opprinnelig var en hedning. Noen
forutsetter derfor at han benytter romersk tidsregning, hvilket innebærer at dagen
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
begynner ved midnatt. I så fall var det omtalte møtet i Apostlenes gjerninger 20:7 et møte
på søndag kveld, og Paulus reiste videre på den andre dagen i uken, altså mandag.
En annen interessant bibeltekst i denne sammenheng er Johannes 20:19, «Det var om
kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt
dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: ’Fred være med
dere!’» Det interessante er at både Lukas og Johannes viser til søndag kveld som den første
dagen i uken. I Johannes´ tilfelle er det kanskje naturlig å anta at han bruker jødisk
tidsregning, det vil si at dagen begynner ved solnedgang. I så fall var denne kvelden allerede
den andre dagen i uken, altså mandag. Det er en mulighet for at Johannes og Lukas bruker
uttrykket på samme måte.
Andre mener at møtet fant sted lørdag kveld, da ukens første dag ifølge jødisk tidsregning
begynner med mørket etter solnedgang lørdag kveld. Denne måten å dele inn døgnet
fortsatte i århundrer blant kristne, og det er sannsynlig at Lukas like gjerne benyttet denne
modellen. Det som uansett og til slutt blir avgjørende i spørsmålet om kristen
søndagshelligholdelse, er hvor vidt dette møtet var tilfeldig rent tidsmessig på grunn av
Paulus´ besøk, eller om det var et regulært møte for søndagshelligholdere. En gjennomgang
av Paulus´ reiseplan i Apostlenes gjerninger 20 gjør det mest nærliggende å tro at han ikke
holdt møtet for å feire søndag, men for å ta avskjed med de troende i Troas, og i den
forbindelse fant det passende å feire Herrens måltid.
«Herrens dag»
Den tredje teksten finner vi i Åpenbaringen 1:10 (DNB 2005), «På Herrens dag kom Ånden
over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun.» Johannes skriver dette
mens han er forvist på øya Patmos. I ulike forsøk på å knytte denne teksten til
søndagshelligholdelse, har mange latt seg friste til å benytte senere tids språklige varianter
som tilsynelatende kan knyttes til uttrykket Herrens dag i Åpenbaringen 1:10. For å belyse
teksten bør man imidlertid lete etter løsninger i Johannes´ fortid eller samtid. Men selv om
man for eksempel finner uttrykket Herrens dag i Det gamle testamentes profetiske skrifter,
som gir assosiasjoner til Guds kommende dom (Joel 2:11, Joel 3:4, Sefanja 1:14, Malaki 4:5,
Apostlenes gjerninger 2:20), er nok den mest opplagte argumentasjon å hente i uttrykkets
tilknytning til sabbatens Herre. Bibelen viser aldri til noen religiøs forbindelse mellom
søndag og Gud, men den anerkjenner gjentatte ganger sabbaten, den sjuende dagen, som
Guds spesielle dag, den dagen som Han velsignet og som Jesus er herre over (1 Mosebok
2:3, 2 Mosebok 20:11, Jesaja 58:13, Markus 2:28).
Historisk perspektiv
Etter apostlenes tid ble det av ulike grunner vanlig å samles også på andre ukedager enn
sabbaten. For eksempel var de hedningekristne vant med å tilbe solens dag, søndagen, og
keiser Konstantin innførte i 321 e.Kr. søndagsloven som en samfunnslov, et taktisk grep for å
skape politisk ro ved å forene kristne og hedninger. Men i et kirkemøte i 364-365 e.Kr. i
Laodikea ble det tatt avstand fra jøder og sabbatshelligholdelse, og det ble et religiøst krav
om å helligholde Herrens dag, som søndagen mer og mer ble kalt. Den første kristne
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
menighet i Roma fokuserte dessverre på sorg og faste i sin sabbatshelligholdelse. Med
denne ensidige vektleggingen, fikk sabbatshelligholdelsen en teologisk slagside som satte
den gledesfylte søndagsfeiringen i sterk kontrast. Etter hvert ble søndagshelligholdelsen
tvunget på folk ved befalinger fra keisere og paver og gjennom strenge straffer for brudd på
søndagsfeiringen. Kristendommen etablerte seg som statens religion, og søndagslovene ble
et viktig redskap i denne sammenheng. Men søndagsfeiringen kan altså ikke utredes fra
Bibelen, for denne feiringen er et senere menneskelig påfunn. Bibelen viser til kun én gyldig
sabbat, ukens sjuende dag, og Gud har ikke avskaffet den. Tvert imot, hans velsignelse hviler
fortsatt over sabbaten.
David Havstein
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]