1. No category

Jan Tore Noreng
#alfahann
Gyldendal
#GroundZero
#februar
Kjeften smakte spy. Hjernen var grøt. Det luktet
innestengt, after shave og svette sokker. Alt i ansiktet
var dratt nedover, som om tyngdekraften var ekstra sterk
der inne på rommet mitt, foran det store speilet. Halve
ansiktet. Ett øye. Som om resten allerede var borte.
Øyet søkte etter noe i speilet. Jeg visste ikke hva. Et
sted å hvile, kanskje. Et punkt hvor alt fremdeles var bra.
Fant det ikke i haugen av sammenkrøllede klær foran
senga. Fant det heller ikke på kommoden borte ved døra.
Flere av skuffene var halvåpne, som om jeg hadde lett
etter noe. Mamma kom til å frike ut hvis hun så rommet
så rotete. Alle greiene på hylla over kommoden,
pyntegjenstander mottatt i gave gjennom seksten år,
suvenirer fra livet. En statuett fra ei fotballturnering fra
den gangen jeg spilte fotball. En tøyape som mamma
hadde funnet i en bod, og som hun sa jeg hadde elsket da
jeg var liten. Det var pappa som hadde gitt meg den før
han døde.
Ei lita bok med sitater om kjærlighet. Den var det
Viktoria som hadde kjøpt.
Mobilen sto i laderen. Men det lille lyset blinket ikke,
så det var ingen meldinger. Ingen som ville meg noe.
Ingen likes på Instagram. Ingen snapper. Ingen kontakt.
Logisk. Jeg var midt i et sort hull nå. Ingenting kom
igjennom.
Cristiano Ronaldo hang på veggen ved siden av speilet.
Stirret på meg med det der litt arrogante blikket. Kanskje
ikke arrogant, men fullstendig klar over hvem han var.
Perfeksjon. Han i bar overkropp på plakaten, jeg i bare
trusa på senga. Han så selvsikker ut, som om det var han
som bodde her inne på rommet mitt, og jeg som måtte
flytte ut.
Alt gikk så tregt i hodet. Som om hjernen var drita og
alle tankene hadde mothaker.
Hva hadde jeg brukt kvelden på? Jeg husket at jeg
hadde ligget på senga lenge. Hadde jeg grått? Jeg så opp
i speilet. Det så sånn ut. Og så hadde jeg forsøkt å ringe
Viktoria. Ganske mange ganger. Ingen svar. Meldinger
var gått ut i alle kanaler, men i den andre enden var det
taust nå. Hun hadde lest den første på Facebook, det så
jeg, men ikke de andre. Så hadde jeg satt telefonen til
lading fordi jeg nesten hadde brukt opp batteriet, og hva
hadde jeg gjort etter det?
Faen, pistolen!
Jeg hadde den i hånden. Løpet hvilte tungt og kaldt
mot den store muskelen på forsiden av låret. Når hadde
jeg hentet den fram fra skuffen? Jeg kunne ikke huske å
ha gjort det. Men der var den. Matt blåsvart og fin. Og
farlig. Det eneste jeg hadde igjen etter pappa. Ikke at jeg
husket ham, men det spilte ingen rolle. Jeg satt der med
en Ruger P89 i hånden og behøvde ingenting annet. Jeg
hadde tatt den fra hverandre og satt den sammen igjen,
slik fyren på YouTube hadde vist meg. Hadde puttet ni
millimeter ammo i magasinet og klikket det på plass.
Fiks ferdig. Klar som et egg.
Den store roen var plutselig over meg. Det gikk ikke
sakte i hodet lenger, det stoppet rett og slett opp. Som
når den høyfrekvente lyden fra tv-en plutselig blir borte,
og du først da blir klar over at den har vært der hele tida.
En deilig ro falt over meg. Frihet, nesten. Som å våkne
fra en drøm.
Jeg ville se meg selv gjøre det i speilet.
Var nede på knærne nå. Husket tydelig at jeg hadde
stått borte ved vinduet og hulket som en idiot mens jeg
dyttet patroner ned i magasinet. Fullt magasin, som om
jeg skulle slåss mot zombier.
Alt jeg trengte, var den første kula.
Jeg tok ladegrep uten å kikke ned. Pistolen skulle
sikkert vært oljet, men jeg visste ikke hvordan. Hadde
ikke utstyret. Jeg så for meg at pappa ville ha blitt sint
hvis han levde, kanskje sagt noe om å ta vare på sakene
sine.
Men han hadde ikke sagt et ord siden tidlig på
totusentallet. Snudde seg bare irritert i grava fordi
pistolen hans var i ferd med å ruste. Eller kanskje han
ikke var typen som ble sint for bagateller? Ærlig talt, jeg
husket ikke hvordan han var. Noe vagt om andre hender
enn mammas som plukket meg opp. Skjegg som raspet
mot kroppen min.
Det var et lite passbilde av ham og mamma på hylla
over kommoden. Jeg lignet på ham.
Munningen var kald mot tinningen. Det så til og med
ganske bra ut i speilet, bortsett fra at ansiktet mitt så
opphovnet og jævlig ut. Lårmusklene strammet.
Magemusklene var tydelige. Ikke som hos Ronaldo på
plakaten, men de var rimelig fine. Viktoria pleide å si at
hun likte dem, men at jeg ikke måtte få større pecs. Ville
ikke at jeg skulle ha større pupper enn henne.
Jeg smilte til meg selv i speilet. Så ut som en gærning,
naturligvis. Tyngdekraften trakk i meg. Det sorte hullet
dro meg inn, ned i det rolige mørket. Så lukket jeg
øynene. Straks kom jeg til å tenke på om det kanskje var
sikrest å fyre av gjennom munnen og opp bakhodet.
Skulle jeg for faen være nødt til å google det?
Pistolen inn i munnen. Den skrapte mot ganen og
smakte metallisk og rart. Det så ikke like bra ut i speilet,
og dessuten fikk jeg kvelningsfornemmelser av det. Jeg
tok den ut igjen og satte den tilbake mot hodet. Det var
spytt på løpet.
Kvalmen kom tilbake. Blikket ble uklart, og noe vått
rant nedover kinnet mot haka. Svekling.
Armen skalv som på den siste repetisjonen av et sett
med biceps-curls. Tida var inne. Det var nå.
Viktoria. Det skulle være det siste ordet.
Pekefingeren presset avtrekkeren sakte inn, og jeg
tømte hodet. Nå.
Viktoria.
#januar
«Hør nå. De deiligste jentene i klassen er …»
Mats bare: «I omvendt rekkefølge!»
«Ok. I omvendt rekkefølge», sa jeg. «Vent litt,
forresten. Alle?»
«Det er bare ti. Okay, da. Topp fem. Jenny …»
«Ha-ha. Særlig.»
Jenny er ikke bare tjukk, men også stor i kjeften. Mats
kødda da han tok med henne på topp fem-lista. Hvis man
ikke kjenner klassen vår, så skjønner man ikke. Men
dette skulle faen ikke handle om Jenny. Jeg ramsa opp
lista sånn som den skulle være.
«Karoline på nummer fem. Ingrid på nummer fire.»
«Hei, vent», sa Mats. «Ingrid deiligere enn Karoline?»
«Jeg vet nøyaktig hva du tenker», sa jeg. «Karoline har
store pupper.»
«Duh», sa Mats og nikket ivrig. «Ingrid sine er … vet
da faen … gjennomsnittlige.»
«Jo, jo», sa jeg. «Point taken. Men hør.»
Mats var opptatt med å kna på luftpuppene sine, som
om han var Karoline. Tunga ut av munnen. Kåte stønn,
men så lavt at ingen andre i klassen hørte det gjennom
den summende lyden av gruppearbeid. Jeg måtte slå ham
på skulderen for å få ham til å stoppe.
«Hør, idiot! Hvis dette var ei liste over jentene med de
største puppene, så ville Karoline vært på topp, ikke sant.
Men jeg sa de deiligste jentene. Total deilighet, skjønner
du?»
«Okay», sa Mats. «Jeg hører.»
«Ingrid og Karoline er close race. Og Karoline har
finere pupper, men Ingrid har både smilet, håret …»
Hendene til Mats fant tilbake til liksompuppene, men
han laget ingen lyder. Han forsto hva jeg mente. Det
finnes andre ting enn pupper. Jeg fortsatte.
«… og ei fin rumpe. Karoline er deilig, men så store
pupper er egentlig flesk, Mats. Hvis puppene hennes
hadde liksom … jevnet seg ut med resten av kroppen, så
ville hun vært like tjukk som Jenny, for faen.»
Mats lo.
«Shit», sa han. «Hun er kanskje litt lubben.»
«Og det er derfor hun har store pupper, Mats.»
Jeg måtte dempe stemmen. Ansgar hadde stått bøyd
over pulten til Gustav Elias, men nå reiste han seg opp og
så i vår retning. Sendte oss det lærerblikket. Flere i
klassen snudde seg mot vindushjørnet hvor jeg og Mats
satt. Jenny sendte oss et surt blikk.
Jeg bare: «Øh … samfunnsutviklinga.» Så høyt at alle
kunne høre det. Bare noe random som kunne tyde på at
det var gruppeoppgaven jeg og Mats konsentrerte oss
om. Ikke pupper og deilige jenter.
«Ja, samfunnsutviklinga …» sa Mats mens han forsøkte
å holde seg alvorlig.
Ansgar gjennomskuet selvfølgelig den tåpelige bløffen,
men det var ikke noe problem. Jeg hadde lest teksten, og
det var ikke noe i den jeg ikke hadde kontroll på.
Oppgavene på slutten av kapittelet skulle liksom sjekke at
man hadde fått med deg innholdet, og samtidig røpet de
hva som var det viktigste. Jeg så allerede spørsmålene på
den kommende periodeprøven for meg, og visste at jeg
kom til å naile den.
«Videre», hvisket Mats da Ansgar konsentrerte seg
om Gustav Elias igjen. «Tre jenter til.»
«På topp tre av deilige jenter», sa jeg. «Husk: total
deilighet. Ikke heng deg opp i bare pupper nå, Mats.
Nummer tre er Kristin.»
Kristin var en no-brainer på topp fem-lista. Blondt
pornostjernehår og fyldige lepper. Ingrid og Karoline var
litt sånn midt på treet, men nå snakket vi om kremen, og
der fortjente Kristin å være.
«Fy faen», sa Mats bare. Han nikket. Vi visste begge
hvem som var topp to, men bare jeg hadde rekkefølgen.
«Topplasseringen står mellom Christina og Monica»,
sa jeg, og det var ingen bombe.
Mats ventet spent.
Christina var naturlig vakker på en mer voksen måte
enn de andre jentene i klassen. Nøttebrunt hår og alltid
velstelt, liksom. Og helt rolig. Hun hadde en blogg hvor
hun skrev om sminking og outfits og sånn. Sånn som alle
jentene hadde prøvd seg på i åttende. Men Christina
hadde lyktes. Nå tjente hun litt penger på det også, i alle
fall ifølge henne selv. Hun fikk tilsendt sminke og andre
produkter, og folk visste hvem hun var.
«Christina er nummer to», sa jeg.
«Shit», sa han. «Jeg trodde hun kom på topp. Monica
er deiligst, sier du?»
Jeg nikket.
Det som var så kult med Monica, var det faktum at hun
hadde blitt mobba gjennom hele barneskolen på grunn av
det røde håret. Så hadde puberteten slått inn og tildelt
henne en kropp som alle jenter misunte henne. Store
pupper, men ikke enorme. Dessuten måtte hun ha
utviklet en god sans for hva som kledde henne, for det
virket aldri tilfeldig hva hun hadde på seg. Hun var alltid
veldig stilig, selv på mandager, før gymmen. Brillene var
byttet ut med linser, og håret, som tidligere hadde vært
hennes store plage, hadde hun på en eller annen måte
fått orden på. Sikkert et eller annet dyrt produkt.
Når jeg tenkte tilbake på hvordan hun hadde sett ut,
var jeg jævlig imponert. Det hun hadde fått til, på tross
av at hun hadde oddsene mot seg, var helt utrolig. Hun
hadde kjempet seg fram og fått suksess, og det syntes jeg
var sexy.
Men det var det ingen grunn til å forklare Mats, for
det ville han aldri forstå. Monica hadde nektet å være
nederst på rangstigen. Ikke sånn som Jenny, som alltid
hadde vært tjukk, og hadde blitt nødt til å bli stor i
kjeften for liksom å vise at hun ikke brydde seg om hva
andre tenkte.
Forskjellen på Christina og Monica var at den ene
alltid hadde vært på topp, mens den andre hadde slåss
for det.
Vi hadde pleid å erte Monica, og Christina hadde vært
den verste. «Det brenner i håret til Monica», pleide vi å
si. Men så, mot slutten av mellomtrinnet, begynte vi
guttene å kikke på jentene på andre måter. Og Monica
hadde utviklet seg. Brannen spredte seg til oss. Forakt