1. No category

PERLEMOR
1. Jona fra Værøy
Bok 2 i salg fra 13. juli 2015
KAJA NYLUND
Jona fra Værøy
Copyright © 2015 by Schibsted Forlag AS
All rights reserved
Omslagsdesign og illustrasjon: Ken Jeremiassen/Aurora Borealis
Multimedia AS
Forfatterfoto: Bård Lunde
ISBN: 978-82-516-9155-0
Sats: Type-it AS, Trondheim
Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven
eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid
med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og
inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
6
7
20
5
16
21
4
18
11
9
17
3
22
8
2
12
1
10
19
15
13
1. Røstnesvaagen
2. Linde
3. Sørlandsvaagen
4. Sørland
5. Breivika
6. Nordland
7. Nordlandsnupen
8. Sørlandsnupen
9. Eidsvika
10. Mostad
11. Puinn Sanden
12. Mostadvika
13. Røsthavet
14.
15. Måhornet
16. Hundholmene
17. Gullaksla
18. Valltinden
19. Kvalnes
20. Nordlandshagen
21. Slettestranda
22.
14
Persongalleri
Jona Linde, 19 år
Ingebrigt Linde, Jonas far og handelsmann
Vilma Linde, Jonas mor
Jakob Linde, Jonas bror
Viktoria Linde, Jonas farmor
Jørga, husholderske på Linde
Olea, kokke på Linde
Laura, tjenestepike på Linde
Reinert, handelsbetjent
Adam Wilkinson, kaptein på Irina
Nikolaj Petrovitsj Markov, styrmann på Irina
Toralf Isaksen, båtsmann på Irina
Trym Nordahl, Jonas forlovede
Arthur, Tryms far og lensmann
Jenny, Tryms mor
Ida, Tryms lillesøster
Sunniva Kvalvik, Jonas venninne
Brage, Sunnivas far, sogneprest og ordfører
Silje, Sunnivas mor
Olauer, gårdsgutt på prestegården
Maren Jonette/Mommo, Jonas mormor
Ola og Haftor, Mommos venner
Ulf og Arne, venner av Jakob i Mostadgården
Berge – handelsmann i Mostadgården
Mathias, Lauras tidligere kjæreste
Viktor Leonhardsen, jordeier
Mathilde, Viktors husholderske
7
Jandor, Viktors far
Kristian Hansen, poståpneren
Doktor Martin Kristiansen
Kirkegraveren Laurits
1
Værøy, 28. mai 1897
– Jona! Kor det blir av deg?
Jona sto med hendene i det smale livet og speidet utover Røsthavet. Svarte krøller danset om ansiktet hennes, og smilet var så stort at håret kilte seg
vei inn i munnvikene. Hun kastet et blikk over skulderen på broren Jakob, som kom gående mot henne
mens han blåste den mørke luggen vekk fra øynene.
Hun lo og vendte seg mot de sølvglitrende blånene
av hav igjen. Vinden rev sterkere i det viltre, utslåtte
håret. Brisen de hadde kjent nede på sletta i Mostadgården, var blitt til en voldsom vind her oppe på fjellet. Værøy var vakker og vill. Som hun elsket dette
stedet!
Jakob stanset et stykke unna klippekanten der Jona
sto. – Ska e fir deg ner nu? E fikk hjelp te å fyll sekken min, men nu e det din tur.
Jonas striesekk var ikke mer enn halvfull, for der
hun hadde rekkt egg, hadde det ikke vært så mange å
9
hente. Hun hadde heller ikke behøvd tauet, selv om
det fremdeles lå knyttet om livet. Denne maidagen
var det krykkjenes egg som skulle sankes. Den lille
måken med de svarte føttene la de beste eggene, det
visste alle. De var små og brungrønne – og smakte
himmelsk når de var helt ferske.
Jona flirte. – Jau, hvis du trur du har nok muskla
te å hold meg? Fem år skilte de to søsknene, og det at
broren var i ferd med å bli voksen, bød på mange anledninger til å erte ham. Jakob ville så gjerne barske
seg nå som han var konfirmert og hadde rundet femten år, men lite kunne han gjøre når stemmen steg og
sank og skar ut i de underligste toner. Jona hadde slett
ikke dårlig samvittighet for å tulle med ham, for han
var fæl til å plage henne også. Han frydet seg når hun
fikk skjenn hjemme, noe som skjedde rett som det
var. Jona likte å gå sine egne veier, og moren mente
at det ikke sømmet seg for en pike av god familie.
– E e nu sterkar enn deg! fnyste Jakob så iltert at
Jona måtte le av ham.
– Jau, men da kan du jo fir meg ner i Bukksætrevvan, sa hun muntert.
Jakobs uttrykk var ubetalelig. – Det mein du ikkje?
E trur du e fullstendig vettlaus! Ingen fir seg ner der!
Og slettes ikkje du!
Bukksætrevvan var flere beryktede revner i fjellet.
Man måtte fires tyve–tredve meter ned i løse luften
for å komme til berghyllene som førte inn i revnene.
Under dem var det et fritt fall på nesten fire hundre
10
meter. Derfor unngikk mostingene Bukksætrevvan,
og fuglene som hekket der, fikk være i fred.
– Ikkje? Jona hevet et øyebryn mens latteren boblet i henne. – Det har nu vært folk der før, så koffør
sku ikkje e klar det?
I det samme kom Ulf og Arne, to av Jakobs kamerater, bort til dem. De hadde begge en stor taubør over
skulderen og tynnlugga på føttene slik som Jona og
Jakob. De strikkede ullsokkene med tykk, tovet såle
var myke og lette å ha på føttene og ga godt feste i
fjellet. I hendene holdt de hver sin striesekk, full av
egg.
Ulf smilte bredt og pekte på Jonas slunkne sekk. – E
du ikkje ferdig? Folk har begynt å gå ner nu. Han var
rødhåret og hadde kraftige fregner over nesen. Arne
var et halvt hode høyere med brunt, rufsete hår som
så absolutt burde ha vært klippet.
– Nei, svarte Jona. – Han Jakob ska fir meg ner i
Bukksætrevvan.
De to guttene skoggerlo. – Jau, flirte de og måtte
tørke øynene. – Du har det nu med å ta munn før
full, Jona, mente Ulf da han hadde stagget latteren.
– E ska nu vel vis dåkker at e kan! svarte Jona og
satte det brune blikket i dem. Trodde de ikke at hun
torde?
– Hvis du mein at du kan, får du vis oss det! Både
Ulf og Arne satte sekkene fra seg, la taukveilene på
bakken og vinket Jona med seg.
– Men ho kan nu vel ikkje … Jakob så usikker ut
11
der han sto, men satte også sin sekk på gressletta. – Du
mein vel ikkje at du ska ner der, Jona?
– Så klart mein ho det! hoiet Ulf. – Ho sei det jo
sjøl!
Folk passerte dem med fulle sekker, men ingen så
ut til å forstå hva som var i gjære. Guttene langet ut,
og Jona fulgte etter. Freke, hunden hennes, holdt seg
tett inntil henne og kikket forventningsfullt opp på
henne. Skjønte han hva hun hadde begitt seg ut på?
Ovenfor Bukksætrevvan satte Jona seg på huk ved
siden av lundehunden, som hun hadde fått til konfirmasjonen. Hun hadde gitt ham navn etter en av
Odins to ulver. Han slikket henne på kinnet, la en
labb på kneet hennes og så på henne med årvåkent
blikk. Jona grov hendene ned i pelsen og rufset den
til. – Det går vel bra, det her, trur du ikkje?
Han klynket til svar, og hun sukket for seg selv. Jo,
hun hadde bedt om dette. Nå kunne hun ikke være
noen pyse og trekke seg! – Ikkje bekymmer deg, Jakob,
sa hun da hun reiste seg. – Berre dåkker alle e med
og hold i tauet, ska e vel få fylt opp sekken min, e òg!
Da Jona brått hang i løse luften, ble hun grepet av en
overveldende frykt. Langt under henne slo brenningene oppover steinene med voldsom kraft. Det var
fire hundre meter rett ned, og hun hadde bare et tynt
tau rundt livet. Det skar ubehagelig inn under armene, strammet rundt ribbeina og gjorde det tungt
å puste. Broren og kameratene skulle nå fire henne
12
ned til hun nådde revnene. Så skulle hun følge dem
innover og plukke eggene hun fant. Hun måtte balansere på smale berghyller og klamre seg fast som
best hun kunne. Det e galskap, for det gjennom hodet
hennes. Bare guttene holdt godt fast og passet på! Et
feiltråkk eller et øyeblikks uoppmerksomhet kunne
bety døden – både for henne og dem.
– Røkk to gang i tauet når du står på ei hylla! ropte
Jakob over henne.
– Det ska e! Jona ropte tilbake mens tankene spant.
Dette var dumskap! Ren dårskap! Selv voksne menn
unnlot å sanke egg her. Blodet hamret i årene og drev
gjennom kroppen som harde støt. At hun kunne være
så tåpelig! Men så hadde hun ikke klart å dy seg …
Hvorfor skulle hun alltid være så eplekjekk? Hvorfor
kunne hun ikke slå seg til ro med broderier og pianospill og lære seg utenlandske språk som andre pene,
unge piker?
Sakte, men sikkert nærmet hun seg revnene. Hun
var glad tauet var solid, og at de var tre stykker som
holdt henne. Det hendte sjelden ulykker når tau ble
brukt, men det hadde likevel vært noen. Hvis klatreren falt slik at karen på toppen ble rykket ut av balanse,
kunne i verste fall begge to fare utfor og omkomme.
Men nå var de tre stykker som passet på – det burde
være trygt.
Så var de mørke og fuktige revnene foran henne.
Fuglene flakset om henne. De ville beskytte eggene
sine, men fryktet henne samtidig. Jona fikk fotfeste
13
og grep om en annen hylle som strakte seg innover.
Berget var fullt av seig fugleskitt. Da hun følte at hun
sto støtt, rykket hun i tauet.
Hennes to rykk ble besvart med ett enkelt. Jona
smilte for seg selv. Frykten hadde lagt seg litt, og nå
måtte hun bare få fylt sekken. Det skulle bli så godt å
komme ned til Mommo i Mostadgården etterpå! Sitte
trygt ved kjøkkenbordet, spise deilige egg og fortelle
om det dristige vågestykket. For en historie det ville
bli!
Jona bevegde seg forsiktig innover i revnen. Hun
fulgte den ene hyllen og klatret ikke mer enn hun
måtte. Reirene var formet som skåler, med to–tre egg
i hvert reir. De lå tett i tett både på hyllen over henne
og hyllen hun gikk på, derfor måtte hun følge nøye
med på hvert skritt hun tok.
Med ivrige hender plukket hun egg de stedene hun
sto så støtt at hun ikke behøvde å holde seg fast. Lukten av vått, rått berg og fugl drev inn gjennom neseborene. Jona kjente en kald trekk i nakken da hun
gikk enda dypere inn i revnen. Det var trangt, og fuglene skvatt unna, så nære at vingene strøk tett forbi
kinnet hennes. De nasale skrikene fra måkene skar
henne i ørene. De var så støyende at det var like før
hodet begynte å verke.
Hendene ble klamme og klebrige der hun klamret
seg fast. Igjen pumpet blodet gjennom årene så det
suste for ørene. Dette var litt for spennende, selv for
henne. Men endelig var sekken full, og hun begynte
14
på den møysommelige veien tilbake. Hun måtte gå
sidelengs og sikre seg at den ene foten sto trygt, før
hun kunne flytte den andre. Grepet om hyllen over
var ikke særlig godt, og hånden måtte også hele tiden
finne nye tak mens hun kom nærmere og nærmere
storhavet. Striesekken var dessuten tung nå, og tauet
var stadig i veien. Det var meningen at guttene skulle
trekke det inn, men hun hadde fått så mye slakk at
det ikke hjalp å rykke i det. Flere ganger mistet hun
nesten balansen. Svetten brøt frem på ryggen, og hun
følte seg kvalm og uvel. Hodet var underlig lett og
tomt.
Da Jona endelig sto ytterst i revnen og kikket ned,
fikk hun sug i magen, og et øyeblikk svimlet det for
henne. Høyt var det alltid når de sanket egg, og hun
var egentlig ikke redd for høyder, men det var likevel
langt ned. Vinden pisket om ansiktet. Selv om det var
sent i mai, hadde sommervarmen ennå ikke meldt
sin ankomst. Fingrene var blitt stive av kulde, og hun
hutret der hun sto lent mot fjellet.
Med en famlende hånd forsikret Jona seg om at
tauet fremdeles var godt knyttet, og hun grep bedre
om striesekken. Nå måtte hun bare klare å komme seg
ut og opp på utspringet som vendte mot Røsthavet.
Hun satte den ene foten prøvende på en berghylle,
grep tak i den spisse kanten over den og heiste seg
sakte opp. Forsiktig gjentok hun stegene og klatret
videre. Nå var det ikke lenge igjen før guttene kunne
heise henne opp i trygghet. Hun kjente lettelsen skylle
15
gjennom kroppen da hun endelig kunne reise seg,
men idet hun skulle til å gripe etter tauet for å rykke i
det, glapp fotfestet. Hoften slo hardt mot berget, men
hun hadde åndsnærværelse nok til å svinge striesekken ut fra seg for å unngå at eggene ble slått i stykker. Sammenstøtet smertet, og hun skrek høyt. Jona
krafset desperat med hånden for å finne feste, men
hun var ikke sterk nok. Grepet om den sleipe, våte
kanten glapp, og brått var hun i fritt fall.