1. No category

Passivitetsansvar for oppbevaring av
narkotika
Kandidatnummer: 251
Antall ord: 14 901
JUS399 Masteroppgave
Det juridiske fakultet
UNIVERSITETET I BERGEN
31. mai 2015
1
Innholdsfortegnelse
Innholdsfortegnelse .................................................................................................................. 2 1 Innledning ........................................................................................................................... 4 1.1 Oppgavens tema og avgrensinger ................................................................................. 4 1.2 Hva er passivitet og hva er begrunnelsen for et eventuelt straffansvar ved passivitet .. 6 1.3 Begrepsavklaringer........................................................................................................ 8 1.4 Metodevalg og metodiske utfordringer ......................................................................... 9 1.5 Oversikt over den videre fremstilling............................................................................ 9 2 Kort om forholdet mellom hovedgjerning og medvirkning ......................................... 11 3 Når kan det straffes for passiv oppbevaring av narkotika? ......................................... 13 3.1 Utgangspunkt .............................................................................................................. 13 3.2 De grunnleggende vilkår for straffansvar.................................................................... 13 3.3 Omstendigheter som kan gjøre passiviteten straffverdig ............................................ 14 4 Spørsmålet om man kan innfortolke et passivitetsansvar i strl. § 162 første ledd ..... 16 4.1 Legalitetsprinsippet som begrensning for tolkningen ................................................. 16 4.2 Kan forøvelsesmåten «oppbevarer» omfatte passivitet? ............................................. 17 5 Tilknytningskravet ........................................................................................................... 21 5.1 Tilknytningskravets begrunnelse og innhold .............................................................. 21 5.2 Tilknytning gjennom ansvar for eiendom ................................................................... 22 5.2.1 Oversikt ................................................................................................................ 22 5.2.2 Besøkstilfeller....................................................................................................... 23 5.2.3 Delt ansvar for eiendom ....................................................................................... 24 5.2.4 Utleietilfeller ........................................................................................................ 25 5.3 Tilknytning gjennom ansvar for barn .......................................................................... 26 6 Årsakskravet ..................................................................................................................... 28 6.1 Årsakskravets begrunnelse .......................................................................................... 28 6.2 Årsakskravets innhold ................................................................................................. 28 6.2.1 Utgangspunkt ....................................................................................................... 28 6.2.2 Når foreligger det hindringssammenheng? .......................................................... 29 6.3 Særlig om årsakskravet ved passiv medvirkning ........................................................ 31 7 En hindringshandling må være rimelig å kreve ............................................................ 32 7.1 Rimelighetskravets begrunnelse .................................................................................. 32 7.2 Rimelighetskravets innhold ......................................................................................... 32 7.3 Nærmere krav til hindringshandlingen ........................................................................ 35 7.3.1 Må den passive kontakte eller overlevere narkotikaen til politiet? ...................... 35 7.3.2 Alternative hindringshandlinger ........................................................................... 37 8 Den uaktsomme passivitet ............................................................................................... 39 8.1 Problemstillingen ........................................................................................................ 39 8.2 Uaktsomhetsbegrepet .................................................................................................. 39 8.3 Aktsomhetsvurderingen og kravet om at en hindringshandling er rimelig å kreve .... 40 8.3.1 Utgangspunkt ....................................................................................................... 40 8.3.2 Handling «i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område» .................. 41 8.3.3 Må kunne bebreides ut fra sine «personlige forutsetninger» ............................... 42 9 Avslutning ......................................................................................................................... 44 9.1 Konklusjon .................................................................................................................. 44 Kilderegister ........................................................................................................................... 46 3
1 Innledning
1.1 Oppgavens tema og avgrensinger
Masteroppgavens tema er passivitetsansvar for oppbevaring av narkotika etter straffeloven1 §
162. I norsk strafferett kan ansvar på grunn av passivitet oppstå i to tilfeller. For det første kan
en person på grunn av passivitet straffes som hovedgjerningsmann for overtredelse av et
straffebud. For det andre kan en person på grunn av passivitet straffes for medvirkning til
overtredelse av et straffebud.2 Vi skal se hvordan de to tilfellene av passivitetsansvaret må
behandles i relasjon til oppbevaring av narkotika etter strl. § 162. Problemstillingen vil være
den samme etter legemiddelloven3 § 22 annet ledd og den nye straffelov 20054 § 231, men det
avgrenses mot videre behandling av disse.
Strl. § 162 første ledd lyder:
«Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller
overdrar stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, straffes for
narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år.»5
Spørsmålet om passivitetsansvar som hovedgjerningsmann kan tenkes å oppstå i følgende
situasjon: A kjøper en bruktbil av B. Etter en tid oppdager A at B har glemt en pose med
narkotika under førersetet. A velger å la stoffet bli liggende inntil videre uten å foreta seg noe
mer. I en tilfeldig promillekontroll blir han stoppet, og politiet oppdager posen under setet.
Kan han straffes for oppbevaring av narkotika i slike tilfeller?
For medvirkningstilfellene lyder strl. § 162 femte ledd slik:
«Medvirkning til narkotikaforbrytelse straffes som bestemt ellers i denne paragraf.»
1
Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven).
I den juridiske teori har det blitt drøftet om passiv medvirkning er en egen medvirkningskategori eller om den
er en underart av psykisk medvirkning, se eksempelvis Erling Johannes Husabø, Straffansvarets periferi, Bergen
1999 s. 175-180. Denne problemstillingen blir ikke behandlet her.
3
Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) § 22 annet ledd om «besittelse».
4
Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven). Planlagt å tre i kraft 1. oktober 2015. Se Magnus Matningsdal,
Nytt i ny straffelov, Oslo 2015 s. 134, jf. også NOU 2002: 4 s. 332.
5
Ordlyden av «eller» viser at det er tale om alternative og likestilte forøvelsesmåter. Det kan dermed oppstå
konkurrensspørsmål mellom eksempelvis innførsel og oppbevaring. Fokuset for denne oppgaven skal ligge på
alternativet «oppbevarer», slik at det avgrenses mot både konkurrensproblematikken og de øvrige
forøvelsesmåter.
2
Spørsmålet om ansvar for passiv medvirkning kan for eksempel oppstå i denne situasjonen: A
og B er ektefeller med felles husstand. A har kjennskap til at B oppbevarer narkotika i husets
kjeller, men velger å forholde seg passiv til dette. Forutsetningen for vurderingen av ansvaret
for passiv medvirkning er at hovedgjerningsmannen utfører en aktiv oppbevaringshandling.
Det avgrenses altså mot passiv medvirkning til en passiv hovedgjerningsmann. Begrunnelsen
for denne avgrensningen er at passiv medvirkning først og fremst er aktuelt der det er tale om
en aktiv hovedgjerning.6
I enkelte straffebud er passivitet den ordinære overtredelsesform, slik som for eksempel i strl.
§ 378 første ledd nr. 1 der lovgiver pålegger en plikt til å hjelpe den som befinner seg i
overhengende livsfare. Denne type straffebud omtales ofte som ekte unnlatelsesdelikt.7
Narkotikabestemmelsen i strl. § 162 er av en annen art. Den nevner ikke eksplisitt passivitet.
Bestemmelsen bærer preg av å være et såkalt uekte unnlatelsesdelikt.8 Det rettslige
utgangspunktet for uekte unnlatelsesdelikt er at den rene passivitet ikke er straffbart.9 For at
man skal kunne straffe for passiv oppbevaring av narkotika må det foreligge særegne
omstendigheter som kan begrunne at passiviteten er like straffverdig som den aktive
oppbevaring.10 Løsningen må bero på en tolkning av strl. § 162.11 Samlet sett blir spørsmålet
«… om ordlyden likevel passer godt nok og om straffverdigheten er stor nok til at også
passiviteten er straffbar».12
Vi ser dermed at oppgaven kommer til å konsentrere seg om to problemstillinger som henger
tett sammen:13
1. Kan en person på grunn av passivitet straffes for oppbevaring av narkotika, og
eventuelt under hvilke omstendigheter?
6
På samme måte Husabø (1999) s. 174.
Eksempelvis John Henry Mæland, Norsk alminnelig strafferett, Bergen 2012 s. 129 og Josh. Andenæs,
Alminnelig strafferett, ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn, 5. utgave, Oslo 2004 s. 137.
8
Eksempelvis Mæland (2012) s.130 og Andenæs (2004) s. 137. Klassifiseringen ekte/uekte unnlatelsesdelikt er
ikke helt presis, all den tid passiviteten er ikke mer ekte i det ene tilfellet enn det andre. Videre er det ikke en
skarp grense mellom ekte og uekte unnlatelsesdelikt, jf. Johs. Andenæs, Straffbar unnlatelse – et bidrag til
strafferettsdogmatikken, Oslo 1942 s. 23-24.
9
Utgangspunktet er fastslått flere ganger i rettspraksis, se eksempelvis Rt. 2012 s. 492 (avsnitt 11 og 12), Rt.
1987 s. 699 og Rt. 2010 s. 1076 (avsnitt 15).
10
Andenæs (2004) s. 140 og Andenæs (1942) s. 221. Se også Ståle Eskeland, Strafferett, 3. utgave, Oslo 2013 s.
210.
11
Eskeland (2013) s. 210, Andenæs (2004) s. 140 og Mæland (2012) s. 131.
12
Svein Slettan og Toril Marie Øie, Forbrytelse og straff, Oslo 2001 s. 76.
13
Nærmere om forholdet mellom hovedgjerning og medvirkning i oppgavens punkt 2.
7
5
2. Kan en person på grunn av passivitet straffes for medvirkning til oppbevaring av
narkotika, og eventuelt under hvilke omstendigheter? Er ansvarsvilkårene de samme
som for den passive hovedgjerningsmann?
1.2 Hva er passivitet og hva er begrunnelsen for et
eventuelt straffansvar ved passivitet
For å kunne svare på oppgavens problemstillinger må det avklares hva som menes med
passivitet og et passivitetsansvar. Her må det for det første skilles mellom den passivitet som
rammes direkte av en straffebestemmelse og den passivitet som innfortolkes i et straffebud
som ikke eksplisitt nevner passivitet. Står man overfor et straffebud som direkte rammer
passivitet, er det i realiteten tale om en vanlig fortolkningsoppgave når passiviteten skal
beskrives nærmere. Står man derimot overfor et straffebud som ikke eksplisitt nevner
passivitet, slik som strl. § 162, blir det annerledes: Man kan ikke beskrive passiviteten med
utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd.14 Vi kan imidlertid sammenligne passiviteten med det
motsatte; den aktive handling.15
Hva som er en aktiv handling kan være vanskelig å definere. Andenæs viser til at en aktiv
handling foreligger når «en bevegelse blir foretatt i bevisst tilstand og fri for ytre tvang».16
Sagt annerledes krever en aktiv handling at man har hatt innsikt i, og kontroll over, det som
har blitt gjort. I dette ligger det dermed et krav om at det er tale om noe som er mulig å gjøre,
at det er en anvendelse av et tilgjengelig disposisjonsfelt. Det vil eksempelvis ikke være en
aktiv handling dersom en person påstår at han har «snudd opp ned på livet» til sin verste
fiende. Derimot vil bestrebelsene mot å oppnå et slik resultat være aktive handlinger, som for
eksempel å spre rykter eller å sette huset i brann. Dette er bevegelser man har innsikt i og
kontroll over.
Sett i sammenheng med en aktiv handling, må passivitet foreligge i en situasjon man har
innsikt i og kontroll over, men der man lar være å gjøre en aktiv handling. I dette ligger for
det første at det må være mulig å gjøre en aktiv handling.17 Det gir liten mening å si at en
14
Men når spørsmålet er om det kan ilegges straff for passivitet står man overfor et tolkningsspørsmål. Se
behandlig av dette i oppgavens punkt 3.2. og 4.
15
Dette er samme sammenligningsgrunnlag som Andenæs (1942) bruker i § 1, jf. kapitlets overskrift «Handling
og unnlatelse».
16
Andenæs (1942) s. 4.
17
Andenæs (1942) s. 5.
bevegelseshemmet person lot være å løpe. Likevel kan det bli kunstig dersom man skal si at
passivitet er det helt motsatte av en aktiv handling. Valget om å forholde seg passiv vil jo på
sett og vis være en handling. I denne sammenheng taler Andenæs om et skille mellom «den
absolutte passivitet» og «den relative passivitet».18 Den absolutte passivitet vil være en
direkte motsetning til aktiv handling, men som Andenæs sier, så er dette en idealtilstand som
ikke oppnås før døden. Relativ passivitet viser til passivitet i en bestemt retning, noe man
velger å foreta seg. Og det er den relative passivitet som er relevant for det strafferettslige
passivitetsansvar. Etter dette kan passiviteten defineres som en kontrollert og bevisst ikkeforetagelse av en bestemt handling.19
Spørsmålet er så hvordan man kan begrunne straff for passiv oppbevaring av narkotika. For
det første vil prevensjonshensynet kunne tale for ileggelse av straff.20 Dersom det ikke finnes
en straffetrussel mot den som forholder seg passiv til oppbevaring av narkotika, vil
oppfordringen til å reagere være mindre. Et politisk formål med narkotikalovgivningen har
vært «et narkotikafritt samfunn».21 Uten en oppfordring til å reagere mot narkotika som blir
oppbevart, er det klart at det blir vanskeligere å oppnå et narkotikafritt samfunn. For det andre
taler hensynet til en effektiv håndhevelse av straffelovgivningen for ileggelse av straff for
passiv oppbevaring. I noen tilfeller kan det være vanskelig å vite om det var tiltaltes aktive
handling eller passivitet som ledet til oppbevaringen. Mot ileggelse av straffansvar står
hensynet til forutberegnelighet. At man ilegges et passivitetsansvar med hjemmel i et
straffebud som ikke eksplisitt nevner passivitet, kan i mange tilfeller være problematisk å
forutberegne. På den annen side: Dersom den passive oppbevaring vurderes som å være like
straffverdig som den aktive oppbevaringshandling i det konkrete tilfellet, bør borgeren selv
kunne vurdere passiviteten som straffverdig.
18
Andenæs (1942) s. 1, der dette er det første skillet som trekkes for hele behandlingen av passivitesansvaret.
Definisjonen er en egen videreutvikling av definisjonen hentet fra Andenæs (1941) s. 1, der han nøyer seg med
definisjonen «ikke-foretagelsen av en bestemt handling».
20
Det har blitt rettet til dels sterk kritikk mot prevensjonshensynet i strafferetten. For mer om dette se særlig
Morten Kinander, «Straffens begrep og begrunnelse i norsk rett – en kritikk», Jussens Venner, 2013 s. 155-192 i
punkt 4.
21
Josh. Andenes, Spesiell strafferett og formuesforbrytelser, samlet utgave ved Kjell V. Andorsen, 4. opplag,
Oslo 2008 s. 241 omtaler dette som den politiske målsentingen, for øvrig uten videre henvisninger eller
underbygning av denne målsetningen.
19
7
1.3 Begrepsavklaringer
Andenæs bruker begrepet unnlatelse for å forklare passiviteten.22 Begrunnelsen for denne
begrepsbruken ser ut til å ha sammenheng med hans definisjon av passivitetsansvaret; «ikkeforetagelsen av en bestemt handling», og at det slik sett blir mer naturlig å omtale det som
unnlatelse. I denne oppgaven anvendes begrepene passivitet og passivitetsansvar for å
beskrive det strafferettslige ansvaret. Begrepsbruken min er ikke ment til å gi ansvaret et
annet innhold, men jeg bruker passivitet og passivitetsansvar fordi jeg mener at begrepene
fremstår som mer tilgjengelige og dagligdagse. Det vil likevel kunne forekomme at også
unnlatelse vil bli brukt her.
Også begrepet passiv medvirkning må avklares. Det sentrale er å klargjøre om passiv i
relasjon til medvirkningen har en annen betydning enn der vi taler om en passiv
hovedgjerningsmann. Uttrykket medvirkning gir språklig sett assosiasjoner til aktive
handlinger.23 Likevel må det innholdsmessige i begrepet passiv i utgangspunktet være det
samme, nemlig en beskrivelse av en kontrollert og bevisst ikke-foretakelse av en bestemt
handling, jf. oppgavens punkt 1.2.
Videre bruker jeg begrepene passiv hovedgjerningsmann og passiv medvirker.24 Dersom man
splitter opp uttrykket «medvirker» ser man at det er tale om noe som «virker med». Med en
slik oppdeling blir det klart at medvirkning må forklares ut i fra sammenhengen til
hovedgjerningen.25 Den passive medvirkning må altså virke med til hovedgjerningen. Ved en
beskrivelse og avgrensning av hva som er en hovedgjerning, vil det som faller utenfor
eventuelt kunne være medvirkning. Hva som er en aktiv hovedgjerning kan beskrives ut fra
den faktiske hendelsesrekken, og er den umiddelbare fysiske gjennomføringen av
lovbruddet.26 Da er den aktive hovedgjerningen også den eneste som står i direkte
årsakssammenheng med den skade, følge eller tilstand som har oppstått.
Medvirkningshandlingen er dermed den handling som står i sammenheng med
hovedgjerningsmannen, men som ikke står i den mer direkte årsakssammenheng.
22
Andenæs (1942) s. 1. Han nevner likevel «passivitet» ved flere anledninger, slik at han ikke trekker noe skarpt
skille mellom de ulike begrepene.
23
Husabø (1999) s. 174.
24
Skillet mellom hovedgjerningsmann og medvirker har vanligvis ikke stor betydning, jf. oppgavens punkt 2.
25
Husabø (1999) kap. III, og for passiv medvirkning spesielt punkt 5.4.4. Husabø forklarer
medvirkningsbegrepet ved hjelp av årsakslæren. Denne årsakslæren kommer vi tilbake til i oppgavens punkt 6.2.
26
Husabø (1999) s. 79.
1.4 Metodevalg og metodiske utfordringer
Oppgaven er av rettsdogmatisk karakter ettersom den skal forsøke å klarlegge gjeldende rett
for passivitetsansvar for oppbevaring av narkotika. Drøftelsene vil derfor være bundet av
eksisterende lovgivning, rettspraksis og andre rettskilder som bidrar til fastleggingen av
gjeldene rett. Alminnelig juridisk metode må anvendes.27 En særlig utfordring i denne
sammenheng kan bli bruken av juridisk teori, fordi teorien om passivitet ikke har hatt fokus
på narkotikalovbrudd. Eksempelvis var narkotikaproblemet knapt nok på dagsordenen i
samfunnet da Andenæs skrev sin avhandling om straffbar unnlatelse i 1941-1942.28 Av den
grunn må det utvises noe varsomhet når synspunkter skal anvendes på passiv oppbevaring av
narkotika, slik at man ikke kommer i skade for å tillegge forfatterne synspunkter som ikke har
vært tilsiktet.
Når det gjelder domstolpraksis vil det i tillegg til den norske være grunn til å se noe på dansk
og svensk rettspraksis. Bakgrunnen for dette er at lovreguleringen i Danmark og Sverige er lik
den norske. Den danske straffelov § 191, stk. 2 straffer den som «… i strid med lov om
eurofiserende stoffer … besidder sådanne stoffer …».29 I Sverige reguleres
narkotikaforbrytelser i narkotikastrafflagen.30 Etter lovens § 1 nr. 6 straffes den som «innehar
… narkotika».31 Den danske og svenske rettspraksis vil bli brukt som eksempler for å drøfte
nærmere om løsningene har gode grunner for seg også i norsk rett.
En tilleggsutfordring er at strafferetten er kasuspreget. Ingen saker er like. Dette innebærer at
det vil være gunstig å anvende både egne og andre forfatteres eksempler i oppgaven. Denne
type eksempler har ingen rettskildemessig vekt, men kan likevel bidra til å utdype og
klargjøre problemstillinger som ikke er fanget opp i det øvrige rettskildebildet.
1.5 Oversikt over den videre fremstilling
Nå skal først forholdet mellom den passive hovedgjerning og den passive medvirkning
beskrives nærmere i punkt 2. I punkt 3 skal vi se på de grunnleggende straffevilkår og øvrige
27
Det kan diskuteres hva som er «alminnelig juridisk metode» og om dette egentlig er et annet ord for
«rettsanvendelse». For nærmere om denne diskusjonen, se Jørn RT Jacobsen, «Omgrepet ‘juridisk metode’»,
Jussens Venner, 2003 s. 360 – 375.
28
Selv om det fantes visse lover som regulerte narkotika også på dette tidspunkt, jf. Lov 21. juni 1913 nr. 6 om
ind- og utførsel av opium m.m., den såkalte «opiumsloven».
29
Lovbekendtgørelse 2014-07-04 nr. 871 Straffeloven, som trådte i kraft 1. januar 2015.
30
SFS 1968:64 Narkotikastrafflag (1968:64).
31
Se for øvrig Straffelovsrådets vurdering av den danske og svenske regulering i NOU 1982: 25 s. 10-13.
9
omstendigheter som kan tilsi at passiviteten må anses som like straffverdig som den aktive
oppbevaring. Deretter skal vi ta for oss tolkningen av straffeloven § 162 i punkt 4. Etter
tolkningen skal vi gå nærmere inn på de ulike omstendigheter: I punkt 5 og 6 skal vi se
nærmere på tilknytningskravet og årsakskravet, mens vi i punkt 7 skal vurdere hvordan en
hindringshandling kan være rimelig å kreve. I punkt 8 vil den passive uaktsomhet bli
behandlet. Avslutningsvis skal vi konkludere på problemstillingene.
2 Kort om forholdet mellom
hovedgjerning og medvirkning
I den juridiske litteraturen er det ikke uvanlig å skille mellom hovedgjerning og medvirkning i
fremstillingen av straffansvaret.32 I denne oppgaven kommer vi til å behandle hovedgjerning
og medvirkning parallelt. Poenget med en samlet behandling av forøvelsesmåtene er å se at
når det er tale om vilkårene for passivitetsansvar henger hovedgjerning og medvirkning så tett
sammen at det kan bli kunstig å skille mellom dem. Vi skal nå se på begrunnelsen for dette.
Rent språklig skiller strl. § 162 mellom hovedgjerning og medvirkning. Dette ser man tydelig
i bestemmelsens femte ledd hvor «[m]edvirkning» straffes på samme måte som ellers i
straffebudet. Til tross for dette har det vært lite fokus på det rettslige forholdet mellom
hovedgjerning og medvirkning i den juridiske teori. For eksempel mener Bratholm at det ikke
er noen klar grense mellom de to formene for deltakelse i det straffbare forhold, og uttaler at
det «… vil ofte være en skjønnssak om en deltaker skal betegnes som hovedmann eller
medvirker».33 Samme standpunkt inntar Mæland når han skriver at det «… er likevel ikke
alltid noen klar grense mellom de to former for deltakelse».34 For passivitetsansvaret er det
ekstra tydelig at grensen er uklar. I eksempelet med bruktbilkjøperen som nevnt i punkt 1.1
må forøvelsesmåten trolig klassifiseres som en hovedgjerning, men dersom kjøperen kjente
selgeren, kunne forholdet også blitt ansett som medvirkning. Dette er situasjonen selv om
passiviteten eller de øvrige omstendigheter ikke er forskjellige.
Videre er normalordningen for påtale og eventuelt spørsmål for lagretten at det ikke trekkes et
skille mellom hovedgjerning og medvirkning. Eksempelvis ser man i LB-2014-7604 at A
blant annet ble satt under tiltale for overtredelse av strl. § 162 første ledd og tredje ledd første
punktum, jf. femte ledd
«for å ha oppbevart narkotika, og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum, eller
å ha medvirket til dette» (min uthevelse),
32
Eksempelvis Eskeland (2013) kap. VII punkt 3.3, Andenæs (2004) s. 323-344 og Mæland (2012) kap. 5 punkt
6.2.
33
Anders Bratholm, Strafferett og samfunn – Alminnelig del, 1980 s. 313.
34
Mæland (2012) s. 110.
11
og lagretten svarte ja på at A hadde oppbevart narkotikaen eller medvirket til dette. I
Høyesterett ser man et liknende eksempel i Rt. 2005 s. 1319. Saken omhandlet A som hadde
hatt besøk av en kamerat som hadde med seg 13,14 gram hasj. A hadde godtatt at hasjen ble
liggende på stuebordet i hans leilighet både før, mens og etter at A og kameraten hadde vært
på pubbesøk. Påtalemyndighetshetens tiltale hadde følgende begrunnelse:
«Mandag 9. februar 2004, ca. kl 01:46, i -- i X, oppbevarte han ca. 13,14 gram hasjisj,
eller medvirket til dette» (min uthevelse).35
Høyesterett dømte A for medvirkning til oppbevaring, men etter mitt syn blir det ikke foretatt
noen nærmere drøftelse av hvorvidt passiviteten var å anse som hovedgjerning eller
medvirkning. Eksemplene fra både lagmannsretten og Høyesterett gir etter mitt skjønn uttrykk
for at det ikke er nødvendig med et skarpt skille mellom hovedgjerning og medvirkning når
det gjelder passiv oppbevaring av narkotika.
Begrunnelsen for at det har vært lite fokus på skillet er trolig at det for straffutmålingens
vedkommende ikke skilles mellom de to formene.36 Det følger riktignok av strl. § 58 at
straffen kan nedsettes hvis «Medvirken … har været af ringe Betydning i Fohold til andres»,
og ordbruken kan tyde på at regelen utelukkende gjelder for medvirkeren. Det er imidlertid
klart at regelen ikke har blitt forstått på denne måten.37 Bestemmelsen kan anvendes på både
hovedgjerningen og medvirkningen. Av den grunn kan vi i det videre behandle
forøvelsesmåtene parallelt.
35
Rt. 2005 s. 1319 (avsnitt 2).
Mæland (2012) s. 110, som sier at «ofte vil [hoved]gjerningspersonen være den personen som det er mest å
bebreide. Andre ganger kan det være omvendt, slik at medvirkeren har det største straffansvaret».
37
Bratholm (1980) s. 326, Husabø (1999) s. 6 og Andenæs (2004) s. 342-343, som også viser til Rt. 1911 s. 32.
36
3 Når kan det straffes for passiv
oppbevaring av narkotika?
3.1 Utgangspunkt
Som nevnt i oppgavens punkt 1.1, skal det vurderes om, og eventuelt under hvilke
omstendigheter det kan ilegges et strafferettslig passivitetsansvar for oppbevaring av
narkotika etter strl. § 162. Det grunnleggende arbeidet med passivitetsansvar ble gjort av
Andenæs i avhandlingen «Straffbar unnlatelse: Et bidrag til strafferettsdogmatikken» i 19411942. Også i denne oppgaven vil Andenæs sitt arbeid og hans synspunkter være et naturlig
utgangspunkt.
For å straffe for passiv oppbevaring må de grunnleggende vilkår for straffansvar være oppfylt.
For det andre må det foreligge særegne omstendigheter som kan begrunne at passiviteten er
like straffverdig som den aktive oppbevaringshandling. Vi skal nå se nærmere på disse to
betingelsene.
3.2 De grunnleggende vilkår for straffansvar
Andenæs deler de grunnleggende vilkår for straff i fire punkter: 38
1) Det må finnes et straffebud som passer på handlingen.
2) Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn.
3) Det må foreligge subjektiv skyld hos gjerningsmannen.
4) Handlingen må være foretatt av en tilregnelig person.
I denne oppgaven vil forutsetningen hele tiden være at det ikke foreligger straffrihetsgrunner
og at den som forholder seg passiv er en strafferettslig tilregnelig person. Når det gjelder
38
Andenæs (2004) s. 101. En liknende systematikk er presentert av Mæland (2012) s. 83. Andre teoretikere kan
ha en noe annerledes systematikk av de grunnleggende straffbarhetsbetingelser. Se eksempelvis Jørn RT
Jacobsen, «Eit grunnriss av ei strafferettsleg ansvarslære», Tidsskrift for Strafferett, 2012 s. 5-25. Jacobsen
systematiserer betingelsene på følgende måte: 1) Gjerningsbeskrivelsen må være oppfylt, både den objektive og
subjektive side. 2) Det må ikke foreligge rettferdiggjøringsgrunner. 3) Det må ikke foreligge
unnskyldningsgrunner. Hvilken systematikk som anvendes er av mindre betydning for denne oppgaven.
13
kravet om subjektiv skyld, omfatter narkotikabestemmelsen i strl. §162 både forsett og
uaktsomhet, jf. strl. §§ 40 første ledd og 162 fjerde ledd. For forsettet krever
dekningsprinsippet at forsettet dekker alle sider av det straffbare forholdet.39 Derfor blir det
naturlig å se på forsett underveis i behandlingen av de øvrige betingelser for å ilegge
passivitetsansvar, henholdsvis i punkt 5.1 og 6.1. Den uaktsomme passivitet står imidlertid i
en særstilling, slik at den vil drøftet isolert i punkt 8.
Det mest sentrale vilkåret for denne oppgaven er at det må finnes et straffebud som dekker
passiv oppbevaring av narkotika. En grunnleggende problemstilling blir om man kan
innfortolke et passivitetsansvar i strl. § 162 første ledd. Andenæs taler her om unnlatelsens
straffbarhet som et fortolkningsproblem.40 Han hevder at man ikke på generelt grunnlag kan
svare bekreftende eller avkreftende på om et straffebud som ikke eksplisitt nevner passivitet
likevel kan omfatte passivitet. Andenæs sitt standpunkt må innebære at man står overfor er et
tolkningsspørsmål, som i utgangspunktet må løses etter den vanlige rettskildelære.41
I tillegg må de øvrige deler av den objektive gjerningsbeskrivelsen i strl. § 162 være oppfylt.
Det må være tale om et «stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika».
For narkotikabegrepets vedkommende henvises det til legemiddelloven § 22, som uttaler at
det er Kongen som ved forskrift fastsetter hvilke stoffer som skal anses som narkotika.42
Kongens kompetanse er igjen overdratt til Statens legemiddelverk.43 For denne oppgave er det
uten betydning hvilket stoff saken gjelder, så lenge det er omfattet av narkotikalisten. Av den
grunn kan vi i fortsettelsen forutsette at det er tale om et narkotisk stoff som omfattes av strl.
§ 162.
3.3 Omstendigheter som kan gjøre passiviteten
straffverdig
Forutsatt at de grunnleggende vilkår for straffansvar er oppfylt, og selv om et
passivitetsansvar eventuelt kan innfortolkes i strl. § 162, er hovedregelen likevel at den rene
39
Blant annet Eskeland (2013) s. 328 og Andenæs (2004) s. 221-223.
Andenæs (1942) s. 220.
41
Med «den vanlige rettskildelære» siktes det til den rettskildelære som er presentert av Torstein Eckhoff,
Rettskildelære, 5. utgave, Oslo 2000.
42
Forskrift 30. juni 1978 om narkotika m.v. (narkotikaforskriften).
43
Dette fremgår av forskriftens § 3 nr. 1.
40
passivitet ikke er straffbart.44 Straffeloven gir ikke et allment svar på hvilke omstendigheter
som kan gjøre passiviteten straffverdig.45 Problemet må løses ved å ta utgangspunkt i de
øvrige rettskilder, særlig juridisk teori. Den juridiske teori fremhever enkelte omstendigheter
som kan tilsi at passivitet må bedømmes som like straffverdig som den aktive handling.
For det første viser Andenes til unnlatelsens straffbarhet som årsaksproblem.46 Et naturlig syn
er at der loven krever en viss virkning, må forutsetningen for et passivitetsansvar være at
passiviteten står i årsaksforhold med virkningen. Dette omtaler jeg som et årsakskrav.
For det andre peker Andenæs på behovet for en forbindelse mellom passiviteten og den
interessekrenkelse som straffebudet retter seg mot.47 Det må foreligge tilstrekkelig forbindelse
mellom passiviteten og den interessekrenkelse som har skjedd for at passiviteten skal vurderes
som straffverdig. I det videre vil dette bli omtalt som et tilknytningskrav.
For det tredje må det være rimelig å kreve at den som forholder seg passiv burde foretatt en
aktiv handling.48 Dette innebærer at den kan forventes en aktiv i den aktuelle situasjon.
Nå skal vi gå over til vurderingen av om det kan innfortolkes et passivitetsansvar i strl. § 162.
Deretter skal vi se nærmere på de ulike omstendigheter som kan gjøre passiviteten som like
straffverdig som den aktive oppbevaring, henholdsvis tilknytningskravet (punkt 5),
årsakskravet (punkt 6) og når det er rimelig å forvente en aktiv handling (punkt 7).
44
Som nevnt i punkt 1.1.
Her kan i prinsippet strl. § 4 trekkes inn. Denne gir imidlertid ikke uttrykk for de konkrete betingelser for et
passivitetsansvar, jf. blant annet Bratholm (1980) s.350-352 og Andenæs (2004) s. 137-138.
46
Andenæs (1942) s. 132.
47
Andenæs (1942) s. 250.
48
Husabø (1999) s. 197, med videre hensvisninger til Andenæs (1942) s. 460 og Erling Johannes Husabø, Rett til
sjølvvalt livsavslutning?, Bergen 1994 s. 424-426.
45
15
4 Spørsmålet om man kan innfortolke
et passivitetsansvar i strl. § 162 første
ledd
4.1 Legalitetsprinsippet som begrensning for
tolkningen
Når vi skal vurdere om det kan innfortolkes et passivitetsansvar i strl. § 162 første ledd, må en
ta hensyn til de begrensninger som følger av legalitetsprinsippet. Disse begrensningene skal vi
se på nå.
Det kreves at gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebud må være formulert vidt nok til å
kunne ramme passivitet.49 Legalitetsprinsippet i Grunnloven50 § 96 foreskriver at «[i]ngen kan
dømmes uten etter lov …». Med ordlyden av «dømmes» menes her straffedømmes.51
Hjemmelskravet fungerer både som et krav om lovhjemmel og som en tolkningsregel. Det
betyr at den aktuelle straffebestemmelse bare kan omfatte passivitet der ordlyden tillater det.
Begrunnelsen for en slik begrensing må blant annet antas å ligge i hensynet til
forutberegnelighet, da det på strafferettens område er særlig viktig at borgerne skal kunne
forutse konsekvensene av sine handlinger.52 I denne sammenheng må borgeren kunne forutse
konsekvensen av den kontrollerte og bevisste ikke-foretagelsen av handlingen.
På samme måte som at Grunnloven bestemmer at ingen skal straffedømmes uten lovhjemmel,
oppstiller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon53 (EMK) et tilsvarende krav.54
Begrensningen som følger av EMK vil ha betydning for norsk rett.55 EMK artikkel 7 lyder:
«1. No one shall be held guilty of any criminal offence on account of any act or
omission which did not constitute a criminal offence under national or international
49
Mæland (2012) s. 131.
Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814.
51
Andenæs (2004) s. 104 og Mæland (2012) s. 83-84
52
Merk likevel at Andenæs (1942) s. 227 uttrykker seg mer forsiktig: «Selv om en ikke kan si det er noe
rettferdighetskrav at den som domfelles skal ha hatt anledning til på forhånd å kunne konstatere med sikkerhet at
hans opptreden rammes av loven, er det naturligvis et hensyn av vekt …».
53
Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950.
54
Fremgår blant annet av Rt. 2014 s. 238 (avsnitt 15).
55
Lov 21. mai 1999 om styrking av menneskrettighetens stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 3 jf. § 2.
50
law at the time when it was committed. Nor shall a heavier penalty be imposed than
the one that was applicable at the time the criminal offence was committed.
2. This article shall not prejudice the trial and punishment of any person for any act or
omission wich, at the time when it was committed, was criminal according to the
general principles of law recognised by civilised nations.»
Selv om EMK stiller et mindre strengt krav til arten av lovhjemmel, oppstilles det likevel krav
om at lovbruddet må være klart definert.56 Det følger nå av Rt. 2014 s. 238 at «Grunnloven §
96 stiller samme krav til klarhet i angivelse av det straffbare forholdet som EMK artikkel
7…».57 Dermed vil begrensningene etter Grunnloven og EMK være en lik begrensning for
den videre tolkning av strl. § 162. Det avgjørende må være om borgeren ut fra bestemmelsens
ordlyd og rettspraksis kan vite hvilke unnlatelser som er straffbare.58
4.2 Kan forøvelsesmåten «oppbevarer» omfatte
passivitet?
Som vi har sett i det forrige punkt, må hjemmelskravet etter Grl. og EMK være styrende for
om det kan innfortolkes et passivitetsansvar i strl. § 162 første ledd. Tolkningsspørsmålet her
er om ordlyden av «[d]en som ulovlig … oppbevarer» er formulert vidt nok til at den også
omfatter det å forholde seg passiv, uten at dette går utover hjemmelskravet og hensynet til
forutberegnelighet.
Utgangspunktet for lovtolkning er lovens egen ordlyd.59 Den naturlige språklige forståelse av
«[d]en som ulovlig … oppbevarer» viser til den som har narkotika på et sted som
vedkommende normalt har kontroll over, uten å ha tillatelse til dette. Ut fra den naturlige
forståelse ser vi dermed at det ikke trekkes et klart skille mellom aktive handlinger og
passivitet. I prinsippet kan både den aktive og den passive oppbevaring være omfattet. Videre
må det være slik at det å oppbevare noe en tilstand som kan strekke seg over en viss tid. Det
56
Om arten av lovhjemmel se Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, 3. utgave, Bergen 2011 s. 111,
Andenæs (2004) s. 116 i petitavsnitt og Eskeland (2013) s. 113-114. Om klarhetskravet se Erik Møse,
Menneskerettigheter, 1. utgave, 3. opplag, Oslo 2002 s. 396.
57
Rt. 2014 s. 238 (avsnitt 18). Se i tillegg Thomas Frøberg, «Nyere praksis om det strafferettslige
legalitetsprinsippet», Jussens venner, 2015, s. 46-71 (s. 63) og Jens Edvin A. Skoghøy, «Forvaltningssanksjoner,
EMK og Grunnloven», Jussens venner, 2014, s. 299-339 (s. 329).
58
Uttalelser om disse prinsipper fremkommer i EMDs dom 25. mai 1993 Kokkinakis mot Hellas avsnitt 52.
59
Eksempelvis Eckhoff (2000) s. 39 og Erik Monsen, Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk, Oslo 2012
s. 133.
17
betyr at den som oppbevarer ikke nødvendigvis foretar aktive handlinger i relasjon til
narkotikaen på ethvert tidspunkt. Først kan man eksempelvis legge narkotika i garasjen,
deretter lar man den bare ligge der uten å foreta seg noe spesielt. Etter en naturlig språklig
forståelse er det dermed ikke utelukket at gjerningsbeskrivelsen er mulig å oppfylle ved en
unnlatelse. Det sentrale tolkningsspørsmålet blir da om loven krever at gjerningsmannen
forsettlig har igangsatt selve oppbevaringen, eller om det er tilstrekkelig at gjerningsmannen
lar tilstanden være uendret. Ordlyden av «[d]en som ulovlig … oppbevarer» gir ikke uttrykk
for at gjerningsmannen må ha igangsatt oppbevaringen. Uttrykket «oppbevarer» gir
henvisning til den tilstanden som foreligger og forsettet knyttet til denne tilstanden. Ordlyden
av strl. § 162 må dermed sies å være formulert vidt nok til å kunne ramme passivitet.60 En slik
slutning fra ordlyden synes heller ikke å stride mot hensynet til forutberegnelighet.
Selv om ordlyden isolert sett åpner for et passivitetsansvar i strl. § 162 første ledd, kan man
ikke som rettsanvender nøye seg med det og trekke en konklusjon. For å ivareta
lovgiverviljen og sammenhengen i rettssystemet må vi se hen til de øvrige rettskilder.
Forarbeidene til bestemmelsen om narkotikalovbrudd er tause omkring et passivitetsansvar.61
Tausheten kan likevel ikke tolkes slik at forarbeidene utelukker et slikt ansvar. Som Andenæs
påpeker, er det som hovedregel de alminnelige tilfeller lovgiver har for øye når straffebudene
formuleres.62 Den alminnelige måte å krenke oppbevaringsalternativet i strl. § 162 er ved en
aktiv handling. Av denne grunn kan man vanskelig hevde at lovgiver i det hele tatt har hatt
passivitetsansvaret i tankene ved utarbeidelsen. I alle tilfeller tilsier ikke ordvalget «[d]en som
ulovlig … oppbevarer» at lovgiver har bevisst ment å utelukke et passivitetsansvar. For å
sammenligne med en straffebestemmelse der lovgiver mer bevisst har utelukket et
passivitetsansvar, kan man se til strl. § 385 som lyder:
«Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som under
slagsmål griper til kniv eller annet særlig farlig redskap».
Ordlyden av «griper til kniv» viser til en konkret aktiv handling, som ikke er mulig å oppfylle
ved passivitet. Her må lovgiver har gjort et bevisst valg, i motsetning til «oppbevarer» i strl. §
162 første ledd.
60
Se til sammenlikning Grom Toftegaard Nielsen, Strafferet I – Ansvaret, 2013 s. 54-55, som nokså kategorisk
slår fast at den danske straffelov § 191, stk. 2 må tolkes slik at den omfatter passivitet.
61
Se henholdsvis NOU 1982: 25 og Ot.prp. nr. 23 (1983-1984).
62
Andenæs (1942) s. 141.
Høyesterett ser ut til å mene at ordlyden av «[d]en som ulovlig … oppbevarer» kan omfatte
passivitet. I Rt. 2005 s. 1319, der A lot kameraten ha 13,14 gram hasj på stuebordet slik som
omtalt i punkt 2, fant Høyesterett at A kunne straffes for forholdet. Når Høyesterett bekrefter
lagmannsrettens uttalelse om at «A kjente til at B hadde hatt med seg hasjisjen til huset og at
han var klar over at stoffet ble liggende der» og førstvoterende mener at «det er lagt til grunn
eit faktum som gjer at A vart domfelt med rette», må dette rimeligvis kunne tolkes slik at den
utviste passiviteten var omfattet av «oppbevarer» i strl. § 162.63 Kjennelsen underbygger at
ordlyden er så vid at den også omfatter det å forholde seg passiv.
For de uekte unnlatelsesdelikt generelt peker Andenæs på at det er passivitetens
straffverdighet som er det avgjørende for tolkningen.64 Eskeland gir uttrykk for et liknende
synspunkt når han uttaler at tolkningsresultatet vil bero på en «… avveining av
straffverdigheten av ikke å handle i en gitt situasjon og hensynet til prevensjon …».65 Det kan
være noe uklart hva forfatterne mener med disse uttalelsene. Jeg tolker uttalelsene slik at
Andenæs og Eskeland mener at det er reelle hensyn i den konkrete sak som vil avgjøre om
bestemmelsen rammer passivitet eller ikke.66 Hovedregelen på legalitetsprinsippets område
må imidlertid være at det ikke er rom for en utvidende fortolkning med forankring i reelle
hensyn.67 Etter mitt skjønn vil det å legge avgjørende vekt på reelle hensyn også i liten grad
samsvare med hensynet til forutberegnelighet. Det kan på forhånd være vanskelig å forutse
passivitetens straffverdighet all den tid straffverdigheten er et utslag av en rekke elementer: en
avveining mellom både årsak, styrken av tilknytning og graden av skyld. Av denne grunn bør
ikke passivitetens straffverdighet i det enkelte tilfellet være styrende for tolkningen av
straffebudets objektive side.
I det hele står man altså igjen med en ordlyd som åpner for at passivitetsansvaret kan
innfortolkes i strl. § 162 første ledd, forarbeider som ikke gir uttrykk for at lovgiverviljen var
det motsatte og rettspraksis som gir uttrykk for at bestemmelsen omfatter passivitet. Dermed
må konklusjonen bli at bestemmelsen i strl. § 162 første ledd kan omfatte passivitet. Vi må
63
Rt. 2005 s. 1319 (avsnitt 16).
Andenæs (1942) s. 221, der han viser at det må vurderes om passiviteten er tilstrekkelig nært til de typiske
forhold straffebudet har for øye, slik at en likestilling mellom passivitet og aktiv handling blir naturlig.
65
Eskeland (2013) s. 210. Mæland (2012) s. 130-131 synes å gi et tilsvarende synspunkt.
66
Denne oppfatning finner en viss støtte i Eskeland (2013) s. 538.
67
Monsen (2012) s. 143 i, der han også uttaler at et unntak kan tenkes der anvendelsen er begrenset til tilfeller
der det er tale om lite tyngende inngrep. Rt. 1973 s. 433 og Rt. 1994 s. 1610 blir brukt som eksempler. Se for
øvrig Rt. 2012 s. 1211 som utelukker utvidende tolkning tross forholdets klare straffverdighet.
64
19
derfor nå gå over til å vurdere de omstendigheter som kan gjøre passiviteten straffverdig i det
enkelte tilfellet.
5 Tilknytningskravet
5.1 Tilknytningskravets begrunnelse og innhold
Frem til nå har vi sett at et passivitetsansvar prinsipielt kan innfortolkes i
gjerningsbeskrivelsen i strl. § 162. Dette er likevel ikke alene tilstrekkelig til å kunne ilegge et
passivitetsansvar for oppbevaring. Den som forholder seg passiv må i tillegg ha en slik
tilknytning til den tilstand som foregår at det er naturlig å knytte et straffansvar til
passiviteten. Tilknytningskravet vil gjelde enten det er tale om den passive
hovedgjerningsmann eller den passive medvirker.68 En forutsetning for den videre behandling
må her bli at den som forholder seg passiv har forsett om tilknytningen til den oppbevaring
som finner sted, jf. omtalen om forsett og dekningsprinsippet i punkt 3.2.
Andenæs uttaler at det må foreligge «en særlig forbindelse mellom den unnlatende og den
interessekrenkelse straffebudet retter seg mot».69 Tilknytningskravet må begrunnes med at
straffelovgivningen primært søker å påvirke borgerne til å frastå fra å utføre bestemte
handlinger. Skal en unnlatelse være straffbar, må passiviteten fremstå som like straffverdig
som den aktive handling. Tilknytningskravets funksjon kan altså være å gi en normativ
vurdering av hvilken tilknytning som kreves for at passiviteten skal fremstå som straffverdig.
Hvorvidt passivitet kan likestilles med en aktiv handling finnes det neppe et generelt og
allmenngyldig svar. Det må derfor foretas en vurdering i hvert enkelt tilfelle.70
For å forenkle tolkningsoppgaven mener Andenæs at man som et utgangspunkt kan foreta en
todeling av de ulike former for tilknytning. Det vil enten være tale om en forbindelse til «den
aktivt skadevoldende faktor» eller en forbindelse til «den skadelidende interesse».71 Den
første kategori vil blant annet omfatte tilknytning til en opprinnelig aktiv handling, tilknytning
til barn og tilknytning til dyr. Forbindelsen til den skadelidende interesse vil eksempelvis
være ansvaret for barn eller dyr som blir skadet. Når det er tale om narkotikalovbrudd er ikke
en forbindelse til den skadelidende interesse like praktisk. Strl. § 162 verner primært allmenne
interesser, og ikke individuelle interesser. Det er dermed vanskelig å tenke seg en situasjon
der det vil bli aktuelt med forbindelse til den skadelidende interesse.
68
Husabø (1999) s. 186, jf. også oppgavens punkt 2.
Andenæs (1942) s. 250. Andenæs (2004) s. 140 har en liknende formulering.
70
Andenæs (1942) § 15, der han viser at fortolkningsoppgaven av straffebudet vil variere fra sak til sak.
71
Andenæs (1942) s. 250.
69
21
Vi skal likevel ta for oss noen typiske situasjoner som kan tenkes å oppstå når det er tale om
passiv oppbevaring av narkotika, og da i sammenheng med Andenæs sin første kategori;
tilknytning til den aktivt skadevoldende faktor. En slik gjennomgang av typetilfeller er egnet
til å forklare tilknytningskravet, særlig med tanke på at det finnes Høyesterettspraksis og
utenlandsk rettspraksis som kan være veiledende. Fremstillingen av typetilfellene må på ingen
måte anses som uttømmende. Enkelte juridiske fremstillinger av tilknytningskravet tar for seg
en rekke ulike former for tilknytningssituasjoner, slik som eksempelvis en forutgående
farevoldende handling, ansvaret for eget legeme, dyreholderens omsorgsplikt og offentlig
tjenestestilling.72 Når det her er tale om oppbevaring av narkotika er de fleste av disse
tilknytningssituasjoner lite praktiske. Denne fremstillingen vil derfor konsentrere seg om de
tilknytningsformene som er mest relevant for oppgavens tema; tilknytning gjennom ansvar for
eiendom (punkt 5.2) og tilknytning gjennom ansvar for barn (punkt 5.3).
5.2 Tilknytning gjennom ansvar for eiendom
5.2.1 Oversikt
En første praktisk tilknytningsform ved passiv oppbevaring av narkotika er den passive sitt
ansvar for eiendommen der oppbevaringen finner sted. De fleste eksempler på slik tilknytning
i rettspraksis omhandler ansvar for farevoldende ting eller eiendommer. 73 Det som gjør
vurderingen av tilknytning vanskeligere for oppbevaring av narkotika, er at eiendommen ikke
er farevoldende i seg selv. Eiendommen brukes kun som oppbevaringssted. Det er for
eksempel stor forskjell mellom et hus hvor det lagres brannfarlig og eksplosiv gass og et hus
hvor 40 gram heroin er plassert i kjelleren. Av den grunn vil nok forventningene om å
forhindre skade være noe mindre i sistnevnte eksempel. Dermed vil også passivitetens
straffverdighet være mindre. I det følgende skal vi vurdere noen situasjoner som likevel kan
gjøre tilknytningen tilstrekkelig til å konkludere med at passiviteten er like straffverdig som
den aktive oppbevaring. Ansvar for eiendom kan vise seg på ulike måter i forskjellige
situasjoner: For det første som et selvstendig ansvar for eiendom der man får besøk av noen
som har med seg narkotika. For det andre et delt ansvar sammen med andre som også bor i
boligen. Og for det tredje et ansvar som utleier av bolig.
72
Eksemplene er hentet fra Andenæs (1942) § 17, § 20, § 25 og § 28. Andre eksempler er å finne i Husabø
(1999) s. 186-196 og Andenæs (2004) s. 141-149.
73
Eksempelvis Rt. 1989 s. 505. Se også Rt. 1883 s. 127 som Andenæs (1942) viser til på s. 327 om brannfarlig
høvelflis som lå på gulvet i et snekkerverksted.
5.2.2 Besøkstilfeller
En første mulig situasjon er at noen utenforstående uten tilknytning til eiendommen har med
seg narkotika til en annens bopel. Et klassisk eksempel på dette er at huseier forholder seg
passiv til tross for at han vet at en festdeltaker har med seg narkotika i lomma.74 Spørsmålet
blir så hva som skal til for at huseiers passivitet i slike situasjoner er like straffverdig som en
aktiv oppbevaringshandling. Hvilke normative vurderinger som er relevante for dette
spørsmålet er å finne i Rt. 1999 s. 996. Kjennelsen omhandlet bruk av ulovlig laksegarn som
ikke oppfylte kravene til forsvarlig merking og som var i strid mot forbudet mot flytegarn.
Det var ikke eieren selv som hadde satt ut garnene. Spørsmålet var om eieren av fiskegarnene
kunne straffes for å ha unnlatt å fjerne dem fra vannet. Høyesterett uttaler:
«Noen alminnelig straffesanksjonert plikt for en eier av en løsøregjenstand til å hindre
at andre benytter seg av tingen i ulovlig øyemed, kan ikke oppstilles. Det klare
rettslige utgangspunkt er at en eier normalt ikke kan straffes for andres ulovlige
benyttelse av hans ting. Men dette gjelder ikke absolutt. Blant annet kan
omstendighetene ligge slik an at eieren har en særlig og nærliggende foranledning til
å gripe inn overfor ulovlige forhold som enkelt kan avbøtes, slik at det må anses
uforsvarlig om han ikke gjør det …» (min uthevelse).75
Høyesterett uttaler altså at det i utgangspunktet ikke kan kreves at eieren hindrer den ulovlige
bruken. Likevel kommer retten til at det var nærliggende for garneieren å trekke opp garnene
all den tid de var festet til bryggen hans. Videre var dette en meget enkel måte å avbøte det
ulovlige forholdet på. Garneieren ble ilagt et strafferettslig passivitetsansvar.
Vurderingsmomentene som blir brukt av Høyesterett vil etter mitt syn være overførbare til
situasjoner der det er tale om ulovlig oppbevaring av narkotika. Dersom det foreligger en
særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn mot festdeltakerens oppbevaring, og at
oppbevaringen enkelt kan opphøre, taler dette for at den passive oppbevaring må anses som
like straffverdig som den aktive oppbevaringshandling.
Høyesterett ser imidlertid ut til å mene at et besøk fra en festdeltaker som medbringer
narkotika ikke er nok til å gi en særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn. I Rt. 1980
74
Nesten tilsvarende situasjonene i Rt. 1980 s. 305 og Rt. 2005 s. 1319.
Rt. 1999 s. 996 (s. 998). Når Høyesterett taler at det må anses som «uforsvarlig», må dette antakelig tolkes slik
at det anses som straffverdig. Eskeland (2013) s. 211 er imidlertid kritisk til resultatet. Han mener at Høyesterett
«gikk … svært langt i å statuere straffansvar for unnlatelse» i saken.
75
23
s. 305 var spørsmålet blant annet om A gjennom sin passivitet kunne straffes for passiv
medvirkning til oppbevaring av ca. 33 gram kokain på et hotellrom i Amsterdam. I
rettsbelæringen for lagmannsretten ble det anført: «Kommer en gjest som har narkotika,
behøver en vel ikke ta narkotikaen fra ham. Men lar man han oppholde seg der i noen tid uten
å be vedkommende gå, har man etter min mening medvirket til oppbevaring av narkotika».
Høyesterett var ikke enig i rettsbelæringen, og uttalte at den var «… utvilsomt for generelt
utformet og omfatter situasjoner hvor det klart ikke kan sies å foreligge medvirkning til
oppbevaring».76 Høyesterett mener altså at det skal noe mer til for at den passive skal ha en
særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn i slike situasjoner. Dette bekreftes
forutsetningsvis av Rt. 2005 s. 1319 der det ble ilagt straff, men at «[d]et er såleis ikkje tale
om at ein gjest har med seg stoff under eit kortare besøk, men om at A har medverka ved å
stille huset sit til rådvelde for oppbevaring».77 Forskjellen her var at A hadde latt narkotikaen
bli liggende på stuebordet mens han og gjesten gikk på pub. For at det skal foreligge en særlig
og nærliggende foranledning til å gripe inn i slike besøkstilfeller, må det således være tale om
en passivitet som medfører at man stiller eiendommen til disposisjon for oppbevaring av
narkotika.
5.2.3 Delt ansvar for eiendom
En annen mulig situasjon er at både den personen som forholder seg passiv og den personen
som i utgangspunktet aktivt oppbevarer narkotika har samme eller tilsvarende eierskap i
eiendommen. En dom som kan illustrere denne situasjonen er inntatt i Rt. 1998 s. 459 (dissens
3-2). Spørsmålet i saken var om en kvinne var ansvarlig for medvirkning til oppbevaring av
ca. 350 gram hasj i parets felles leilighet. Det var kvinnens ektefelle som stod for den aktive
oppbevaringen, men kvinnen hadde tidligere hjulpet til med pakking av et annet parti hasj og
hun var i tillegg kjent med at mannen omsatte hasj fra leiligheten. For spørsmålet om kvinnen
hadde tilstrekkelig tilknytning uttaler mindretallet i saken: «Etter min mening er det heller
ikke i vår sak tilstrekkelig grunnlag for å dømme for medvirkning når det gjelder
oppbevaringen i kjelleren. Jeg nevner først at den domfeltes mann – som selv bodde i
leiligheten – ikke trengte noe samtykke fra sin kone til å oppbevare hasj i sin egen
kjellerbod».78 Mindretallet synes altså å mene at kvinnens ansvar for eiendommen ikke var
76
Rt. 1980 s. 305 (s. 307).
Rt. 2005 s. 1319 (avsnitt 17).
78
Rt. 1998 s. 459 (s. 461).
77
tilstrekkelig tilknytning alene. Flertallet dømte likevel kvinnen, men da fordi «at hun gjennom
sin deltakelse i pakkingen av dette partiet, og på bakgrunn av at hun da samtidig visste at det
foregikk omsetning av hasj fra leiligheten, har overskredet grensen …».79 Det fremgår
forutsetningsvis av dette at flertallet er enige i at delt eierskap i seg selv ikke er tilstrekkelig.
Et liknende tilfelle fremgår av den danske avgjørelsen i TFK 2003.732/1 Ø.80 Under en
ransakning av T og Æ sin felles bolig fant politiet 0,83 gram hasj gjemt i et kjøkkenskap. T
var kjent med at Æ hadde plassert noe i kjøkkenskapet og at dette kunne være hasj. Retten
fant at T «ved sin blotte formodning om ægtefællens oppbevaring af hash på den fælles bopæl
ikke i sig selv er blevet besidder af hashen, ligesom hun ikke derved findes at have pådraget
sig ansvar for medvirken … for nogen andens besiddelse af hashen». T ble frikjent.
Forskjellen mellom besøkstilfellene og for tilfellet med delt ansvar for eiendom, er dermed at
man ved delt ansvar må respektere den andres rett til utnyttelse av eiendommen, jf. også
mindretallets uttalelse i Rt. 1998 s. 459. Ettersom man må respektere den andres rett må det
også noe mer til for at det foreligger en særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn mot
oppbevaringen.
5.2.4 Utleietilfeller
Et tilknytningsspørsmål kan også bli aktuelt der huseier leier ut husrom til en leietaker. Et
slikt tilfelle vil være en mellomvariant av besøkstilfellet og delt ansvar for eiendommen:
Utleier har i prinsippet full eiendomsrett, men likevel slik at han må respektere leietakers rett.
Et slikt spørsmål om utleiers tilknytning til oppbevaring ble aktualisert i den svenske
høyesterett, jf. saken i NJA 2003 s. 473. K.S. sin leilighet bestod av felles kjøkken og stue,
samt tre soverom. K.S. leide ut et rom til Ji.M. På dette rommet oppbevarte Ji.M. over 100
ecstasytabletter bortgjemt i en kosebamse. Høyesteretten uttaler om dette at: «Några särkilda
omständigheter som skulle kunna göra att även K.S. borde betraktas som innehavare … har
inte framkommit i målet» og at det å «…döma K.S. till ansvar för innehav av narkotikan är
under sådana förhållanden uteslutet». Videre drøfter retten om K.S. på grunn av sin passivitet
kunne trekkes til ansvar for passiv medvirkning. Om dette sier retten: «I vart fall i förhållande
till sådana utrymmen i lägenheten kan K.S. inte anses ha intagit en sådan garantställning att
79
80
Rt. 1998 s. 459 (s. 462).
Østre Landsrets dom, kan sammenlignes med lagmannsretten i Norge.
25
hans underlåtenhet att inngripa kan medföra ansvar för medhjälp till brottet».81 Etter dette ser
vi at heller ikke det å være utleier ga tilstrekkelig tilknytning i den situasjonen til at det kunne
ilegges passivitetsansvar.
Med formuleringen «[i] vart fall i förhållande till sådana utrymmen i lägenheten …» tar retten
likevel en reservasjon mot de tilfeller der narkotikaen eventuelt hadde blitt oppbevart andre
steder, som eksempelvis i felles kjøkken eller stue. Spørsmålet blir om tilknytningsforholdet
hadde blitt vurdert annerledes dersom dette hadde vært saken. Når K.S. er utleier kan det tilsi
at han bør ha et særlig ansvar for fellesområdene i leiligheten, og at han av den grunn har hatt
tilstrekkelig tilknytning. På den annen side må det gjelde et tillitsprinsipp i leieforhold, slik at
ulovligheter ikke generelt kan utløse et strafferettslig ansvar for utleier.82 Dette må i alle fall
være regelen der utleieforholdet i utgangspunktet har et legitimt formål, slik som for eksempel
å sørge for husvære.83 I forarbeidene til straffeloven uttales det: «Som straffbar Medvirkning
til et ulovlig Forhold bør nemlig aldrig Handliger ansees, der i sig selv forfølger et legitimt
Forhold, om de end implicite ogsaa skaffer Leilighed til noget ulovligt»84 Og som eksempel
på et slikt legitimt formål uttales det om utleie: «At skaffe Folk Bolig er i sig selv noget
ganske legitimt, som ikke kan blive straffbart, fordi Leieboerne vides der at ville foretage
ulovlige Handlinger».85 Svaret må dermed bli at utleier ikke kunne ha blitt holdt ansvarlig
selv om narkotikaen hadde blitt oppbevart i felles kjøkken eller stue.
5.3 Tilknytning gjennom ansvar for barn
En annen tilknytningsform som kan være praktisk ved passiv oppbevaring av narkotika er den
passive sitt ansvar for barn som aktivt oppbevarer narkotika. Illustrerende er Rt. 1936 s. 525.
Sakens bakgrunn var at barnets mor hadde unnlatt å gi barnet den omsorg som var nødvendig
etter fødselen, og spørsmålet var om hun kunne dømmes for barnedrap etter strl. § 234 første
ledd. Høyesterett konkluderte med at moren kunne dømmes på grunnlag av den utviste
passivitet.
81
Når den svenske høyesterett taler om «garantställning», har dette sammenheng med at man i svensk rett
anvender et slikt vilkår fremfor en betingelse om tilstrekkelig tilknytning. Dette vilkåret gjelder både for den
passive hovedgjerningsmann og den passive medvirker. Se Ivar Strahl, Allmän straffrätt i vad angår brotten,
Stockholm 1976 s. 319-321.
82
Husabø (1999) s. 110.
83
Annerledes kan det tenkes å være der leieforholdet utelukkende er tiltenkt ulovlige formål. Se i denne
sammenheng Rt. 1995 s. 820 om ulovlig spritproduksjon. I den saken hadde utleier allerde ved inngåelsen av
leieforholdet kunnskap om at lokalet skulle brukes til spritproduksjon.
84
Straffelovkommisjonens utredning av 1896 (S.K.M 1896) s. 185
85
Ibid.
Tilsvarende kan spørsmålet bli om en forelder kan ilegges et passivitetsansvar dersom
forelderen har kjennskap til at barnet aktivt oppbevarer narkotika uten å gripe inn. På samme
måte som ved tilknytning gjennom ansvar for eiendom, må utgangspunktet for vurderingen
være om det foreligger en særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn.86 I Rt. 1936 s.
525 var det skaden barnet ble påført når den nødvendige omsorg ble unnlatt som var den
særlige og nærliggende foranledning til å gripe inn. En slik foranledning vil ikke alltid
foreligge der barnet oppbevarer narkotika; det er ikke nødvendigvis slik at barnet blir direkte
skadet av forelderens passivitet.87 Dersom barnet eksempelvis planlegger å overdra stoffet til
andre, er den potensielle skaden barnet pådras av oppbevaringen mer distansert. I slike
tilfeller vil det være vanskelig å si at forelderen har en foranledning til å gripe inn, slik at
tilknytningen heller ikke vil fremstå som tilstrekkelig sterk.88
Foranledningen til å gripe inn vil imidlertid være mer særlig og nærliggende der det er en
risiko for at barnet vil bruke stoffet selv. Vi kan tenke oss at forelderen vet at barnet har utvist
selvmordsatferd, at barnet tidligere har forsøkt å ta en overdose og at barnet nå oppbevarer en
dødelig dose heroin. Risikoen for at barnet blir skadet av oppbevaringen fremstår i et slikt
tilfelle som umiddelbar. Forelderens omsorgsansvar tilsier her at det bør gripes inn mot
oppbevaringen.89 Ettersom risikoen for skade er umiddelbar, er foranledningen til å gripe inn
særlig og nærliggende. Dermed vil altså tilknytningen være sterk nok til at det er naturlig å
knytte et straffansvar til passiviteten.
Den særlige og nærliggende foranledningen til å gripe inn mot oppbevaringen er ytterligere
sterk der forelderen i tillegg har ansvaret for boligen der oppbevaringen finner sted.90 I slike
situasjoner kan vi omtale tilknytningsforholdet som en dobbel tilknytning. Forelderen har
ansvar både for barnet og for eiendommen. Etter mitt syn her det helt klart at
tilknytningskravet er oppfylt dersom det foreligger slik dobbel tilknytning.
86
Vurderingsmomentene ble uttalt i Rt. 1999 s. 996, jf. omtalen i oppgavens punkt 5.2.2.
Det vil si at det ikke er tale om tilknytning til den «den skadelidende interesse» jf. Andenæs (1942) s. 250, jf.
også omtalen om dette i oppgavens punkt 5.1.
88
Videre kan det tenkes at familiesituasjonen er av en slik art at tilknytningsforholdet ikke er oppfylt. Andenæs
(1942) s. 343 viser blant annet til unormale familiesituasjoner der eksempelvis faren ikke har noe med verken
mor eller barnet å gjøre.
89
Dette synes å være i samsvar med Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 30 første ledd, andre punktum
som uttaler: «Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov».
90
Oppgavens punkt 5.2.
87
27
6 Årsakskravet
6.1 Årsakskravets begrunnelse
Frem til nå har vi sett at passivitet kan innfortolkes i strl. § 162, og vi har vurdert
tilknytningskravet. Selv om man kan konkludere med at den passive har hatt tilstrekkelig
tilknytning til oppbevaringen er det ikke nok til å ilegge et passivitetsansvar. For at
passiviteten skal kunne bli rammet av straffebudet er det bred enighet om at passiviteten både
kan og må stå som årsak til følgen.91 Som henvist tidligere i punkt 3.2 må forsettet dekke at
passiviteten står som årsak til oppbevaringen.92 Når det gjelder det faktiske innholdet i
årsakskravet råder det større uenighet og tvil. Dette er noe som i det følgende skal behandles.
Først skal vi kort ta for oss årsakskravets begrunnelse.
En straffbar handling eller en straffbar passivitet er primært det som kommer til uttrykk i
gjerningsbeskrivelsen, som for eksempel «[d]en som ulovlig … oppbevarer», jf. strl. § 162
første ledd. Årsakskravets oppgave er å knytte den oppbevaring som finner sted opp mot
passiviteten som fremgår av gjerningsbeskrivelsen. Hvis passiviteten ikke står som årsak til
oppbevaringen vil det ikke være grunnlag for å straffe den passive. Formålet med
årsakskravet må dermed være å avgrense rekkevidden av straffansvaret.
6.2 Årsakskravets innhold
6.2.1 Utgangspunkt
Andenæs og Hagerup konkluderer med at passiviteten er årsak der det foreligger en grunn til
å forvente en viss handling av den passive.93 Etter mitt syn er dette en for vid angivelse av
årsakskravets innhold.94 Som vi så i oppgavens punkt 5 om tilknytningskravet, vil tilstrekkelig
grad av tilknytning skape en forventning om handling, og dermed har vi etter Andenæs og
91
Husabø (1999) s. 180 med videre referanser. Dette blir uttalt i sammenheng med følgedelikt, men det er ikke
tvilsomt at det samme må gjelde for strl. § 162.
92
Eksempel på årsak mellom passivitet og følge er finne i Rt. 1946 s. 496, hvor det uttales at medvirkeren må ha
forstått at hans passivitet ble oppfattet som et samtykke av hovedgjerningsmannen.
93
Andenæs (2004) s. 139 uttaler at «…unnlatelsen [kan bare anses] som årsak hvor en etter livets vanlige regel
kunne ha en større eller mindre forventning om handling». Francis Hagerup, Strafferettens almindelige del,
Kristiania 1911, s. 165.
94
Husabø (1999) s. 185 inntar et liknende standpunkt.
Hagerups syn svart bekreftende på at årsakskravet er oppfylt. Årsakskravet må i stedet ha som
oppgave å vurdere om det foreligger kausalitet, jf. årsakskravets formål som nevnt over.
Årsak er i utgangspunktet et trivielt og dagligdags fenomen. Dersom man maler et gjerde med
rød maling blir gjerdet rødt. Vurderingen av årsak kan likevel fremstå som mer abstrakt når
det kommer til passivitetsansvaret. Dette fordi det er et annet årsak-følgeforhold enn det man
normalt ser i dagliglivet. Normalt er årsak-følgeforholdet slik at en bestemt handling har ført
til et bestemt resultat, slik som å male gjerdet med rød maling. I motsetning til dette, må
vurderingen av årsakskravet ved passivitetsansvar være om den som forholder seg passiv var i
en slik stilling at han kunne forhindret resultatet. I erstatningsretten omtaler Nygaard dette
årsak-følgeforholdet som «hindringssammenheng».95 Dette innebærer at det må foreligge en
hindringssammenheng mellom en hypotetisk handling som kunne ha blitt gjennomført (hvis
man ikke forholdt seg passiv) og den oppbevaring som finner sted.96 Den handlingen som
kunne ha blitt gjennomført kan dermed omtales som en hindringshandling. Overført til
eksempelet med den passive bruktbilkjøperen, kan mulige hindringshandlinger eksempelvis
være å destruere narkotikaen eller å kontakte politiet så snart den blir oppdaget.97
6.2.2 Når foreligger det hindringssammenheng?
En første forutsetning for at passivitet skal betraktes som årsak til resultat, er at den
unnlatende hadde mulighet for å avverge resultatet.98 Vi kan se for oss at A har låst narkotika
inne på et rom, og at nøkkelen er kastet i havet. Selve huset ligger slik til at det ikke er mulig
å få kontakt med andre, selv ikke politiet. Selv om ektefellen B forholder seg passiv er det
ikke faktisk mulig å stanse oppbevaringen. Som nevnt over kreves det at det foreligger
hindringssammenheng mellom en hypotetisk handling og den oppbevaring som finner sted. I
eksempelet vårt kan man ikke tenke seg en hypotetisk handling.99 Dermed ser vi at dersom det
foreligger en umulighet vil ikke årsakskravet være oppfylt.
95
Nærmere forklaring av begrepet i Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgave, 3. opplag, Bergen 2007 s. 327.
Nygaard (2007) s. 326-327, se i tillegg Husabø (1994) s. 211.
97
Nærmere om når en hindringshandling må gjennomføres og hvilke krav som stilles til den under punkt 7.2. og
7.3.
98
Andenæs (2004) s. 139. Se også Andenæs (1942) s. 5 og s. 455, der muligheten ikke omtales i relasjon til
årsakskravet, men heller som en generell forutsetning for straffbarhet.
99
Om man i det hele tatt vil omtale dette som «passivitet» må være en smakssak, jf. definisjonen i oppgavens
punkt 1.2 om en om kontrollert og bevisst ikke-foretagelse av en bestemt handling. Man kan si det slik at det
ikke foreligger en kontrollert ikke-foretagelse i eksempelet over. Se også Andenæs (1942) s. 455 fotnote 1.
96
29
Forutsatt at en hindringshandling er mulig, blir den andre vurdering hvor meget som skal til
for at passiviteten kan anses som årsak til oppbevaringen; ikke enhver form for passivitet er
nok.100 Tradisjonelt har man tatt utgangspunkt i betingelseslæren.101 Læren går ut på at
«enhver nødvendig betingelse (…) er å betrakte som årsak».102 På 1990-tallet kom Husabø
med kritikk av læren.103 Kritikken går særlig på at betingelseslæren synes å forutsette det den
skal påvise. Dersom man for eksempel skal spørre om passiviteten var en nødvendig
betingelse for oppbevaring av narkotika, har man allerede forutsatt at passiviteten faktisk er
en betingelse. Kritikken synes velbegrunnet. Husabø konkluderer så med at betingelseslæren
derfor bør «korkje nyttast i medverkningslæra eller andre samanhengar».104 Husabø mener at
det foreligger hindringssammenheng dersom handlingen/passiviteten har virket med til at den
inntrufne skade, følge eller tilstand har skjedd.105 Dette overført til vårt tilfelle viser at det
foreligger hindringssammenheng dersom passiviteten har virket med til at oppbevaringen
fortsetter.
For å forklare forskjellen mellom de to ulike lærene, kan vi tenke at A og B er sammen om å
kjøpe en bruktbil med narkotika under setet. Begge oppdager narkotikaen samtidig og begge
forholder seg passive til oppbevaringen. Ut fra den tradisjonelle betingelseslæren vil man da
si at ingen av unnlatelsene var en nødvendig betingelse for oppbevaringen. Oppbevaringen
ville fortsatt uansett. Med utgangspunkt i Husabøs lære blir spørsmålet om As passivitet har
virket med til at oppbevaringen fortsatte. Det samme spørsmålet må rettes mot B, slik at
begge i prinsippet kan holdes ansvarlige i et årsakperspektiv.
Husabøs lære er imidlertid også blitt kritisert. Høgberg og Tøssebro fremhever at det fremstår
som «villedende» å kalle noe for årsak når det i realiteten er normative betraktninger og
aktivitetsplikt som utgjør den reelle begrunnelse for å straffe.106 Likevel er ikke formålet med
årsakskravet å begrunne et straffansvar, men heller å avgrense et straffansvar, slik som vi så i
punkt 6.1. Videre kan det hevdes at betingelseslæren klarere fremhever at passiviteten bør ha
100
Dette har sammenheng med formålet med årsakskravet: Årsakskravet skal avgrense rekkevidden av
straffansvaret.
101
Mæland (2012) s. 97 med videre henvisning til Andenæs (2004) s. 127-133.
102
Andenæs (2004) s. 127. Andenæs anvender imidlertid ikke betingelseslæren i passivitetstilfellene; her holder
det i følge han at det er grunn til å forvente en handling, jf. oppgavens punkt 6.2.1.
103
Husabø (1994) s. 183-185 og Husabø (1999) kap. III punkt 5.2.
104
Husabø (1999) s. 51.
105
Husabø (1994) s. 186-196.
106
Alf Petter Høgberg og Henriette Nilsson Tøssebro, «Om aktiv og passiv medvirkning», i Rettssikker
radikaler. Festskrift til Ståle Eskeland, 70 år, 2013 s. 123-148 (s. 143), der dette er én av flere innvendiger mot
Husabøs alternative lære.
en viss betydning eller sentralitet i hendelsesforløpet, jf. «nødvendig betingelse». Der det er
flere innvirkninger kan det etter Husabøs lære se ut til at enhver form for innvirkning er
tilstrekkelig, slik at straffansvaret etter omstendighetene strekkes urimelig langt. Denne
kritikken passer likevel ikke godt når det er tale om passivitet. Man kan i eksempelet med A
og B som brukbilkjøpere vanskelig hevde at den ene forholdt seg mer passivt enn den andre.
Etter mitt syn må man dermed konkludere med at årsakskravet er oppfylt i de tilfeller der det
er mulig å gjennomføre en hindringshandling, samt at passiviteten er av en slik art at den har
virket med til at oppbevaringen av narkotika får fortsette.
6.3 Særlig om årsakskravet ved passiv medvirkning
Dersom det er spørsmål om å ilegge den passive et ansvar for medvirkning til oppbevaring av
narkotika etter strl. § 162 femte ledd, jf. første ledd, vil utgangspunktet for vurderingen av
årsakskravet bli den samme som for den passive hovedgjerningsmann: Det må foreligge
hindringsammenheng. Forskjellen blir imidlertid at det for medvirkningsansvaret er et krav
om at passiviteten må stå i hindringssammenheng med hovedgjerningen.107 Dette innebærer at
hindringshandlingen alternativt kan gå ut på å hindre eller motvirke hovedgjerningsmannens
utførelse av oppbevaringen.
Sammenliknet med årsakskravet for den passive hovedgjerningsmann, ser vi altså at
medvirkerens mulige hindringshandlinger kan deles i to kategorier: For det første vil
medvirkerens hindringshandling kunne være den samme som for den passive
hovedgjerningsmann. Dersom medvirkeren eksempelvis tilkaller politiet, vil
hindringshandlingen avbryte hovedgjerningen. For det andre kan medvirkeren foreta en
hindringshandling rettet direkte mot hovedgjerningsmannen selv. Vi kan se for oss at A og B
bor i felles bolig. A har aktivt oppbevart hasj i boligen. Dersom B enten fysisk eller psykisk
motvirker A, vil dette kunne hindre at hovedgjerningen fortsetter. Sistnevnte kategori er
naturligvis ikke en aktuell hindringshandling i de tilfeller der det ikke er tale om et
medvirkningsansvar.
107
Husabø (1999) s. 181.
31
7 En hindringshandling må være
rimelig å kreve
7.1 Rimelighetskravets begrunnelse
Forutsatt at både årsakskravet og tilknytningskravet er oppfylt, må det også være rimelig å
kreve en hindringshandling i det konkrete tilfellet. Sagt med andre ord: Vurderingen er om det
er så rimelig å kreve en hindringshandling at det kan begrunne et straffansvar etter strl. §
162.108
Et slikt rimelighetskrav kan blant annet utledes med analogiske betraktninger fra et ekte
unnlatelsesdelikt, det vil si et straffebud som eksplisitt omfatter passivitet.109 Bestemmelsen i
strl. § 387 omhandler straff for å unnlate å hjelpe noen i overhengende livsfare. Her uttales det
at det bare kan ilegges passivitetsansvar dersom det var mulig å handle uten «særlig Fare eller
Opofrelse for ham selv eller andre». Dette viser at det på grunn av fare eller store
anstrengelser i noen tilfeller ikke vil være rimelig å kreve en hindringshandling. Det samme
må gjelde for hindringshandlinger som skal avbryte eller bringe oppbevaring av narkotika til
opphør.
7.2 Rimelighetskravets innhold
Når det skal vurderes om en hindringshandling med rimelighet kan forventes, må dette bero
på en moralsk og normativ vurdering. Herunder kommer det forhold om at den passive
hovedgjerningsmann eller medvirker må ha tid til å områ seg. Vedkommende må tilkjennes
en viss tid til å vurdere om, og eventuelt hvordan, han skal reagere på oppbevaringen av
narkotika.110
Et eksempel på en slik moralsk og normativ vurdering, samt spørsmålet om hvor lang tid som
skal tilkjennes, kan vi se i Rt. 1983 s. 1310.111 Her hadde A i begynnelsen av september 1980
108
Husabø (1999) s. 197, med videre henvisninger til Andenæs (1942) s. 460 og Husabø (1994) s. 424-426.
En analogisk betraktning som dette vil ikke stride mot hjemmelskravet som er behandlet i punkt 3.2.1. Det er
fordi det ikke er tale om en utvidelse av straffansvaret, men heller eventuelt en innskrenkning av ansvaret.
110
Dette har sammenheng med at oppbevaring er en tilstand som varer over tid, slik som nevnt i punkt 4.2.
111
Saken gjaldt overtredelse av legemiddelloven. Om forholdet mellom oppbevaring etter strl. § 162 og
besittelse etter legemiddelloven § 22, se punkt 1.1.
109
funnet et pulver som inneholdt ca. 71,45 gram heroin i et parkområde i Oslo. Først den 25.
september leverte han stoffet til politiet. Byretten frifant A for besittelse, og det argumenteres
blant annet med at A var redd for å treffe på eierne av stoffet, at han hadde nedsatt evne til å
handle rasjonelt grunnet alkohol- og nerveproblemer og at han fryktet at han ikke ville bli
trodd av politiet. Byretten mente altså at hans «spesielle situasjon» kunne begrunne at A
hadde brukt lang tid på å levere stoffet til politiet.112 Høyesterett hadde et annet syn på kravet
om hindringshandling. Høyesterett la til grunn det faktum som var funnet bevist i tingretten,
men kom til at «[d]en befatning A har hatt med partiet, må utvilsomt innebære en rettsstridig
besittelse i relasjon til legemiddelloven § 22».113 Av kjennelsen må det kunne utledes at det
ikke vil tolereres flere dager til å områ seg, tross at omstendighetene er vanskelige for den
som forholder seg passiv.
Hvor lang tid som gis til å kunne områ seg ble også diskutert i LA-2006-156811. Spørsmålet i
saken var blant annet om A kunne straffes for passiv oppbevaring av to partier amfetamin,
som til sammen utgjorde 58,782 gram. Lagmannsretten fant at A kunne straffes for
oppbevaringen, og uttalte at:
«[d]et sentrale klanderverdige punktet som A skal domfelles for er at den påbegynte
oppbevaringen ikke avsluttes snarest mulig etter en noe mer nødrettslig preget første
oppbevaringsperiode frem til politiet etter varsling kunne ha tatt hånd om stoffet»
(min uthevelse).
Når retten taler om en «nødrettslig preget første oppbevaringsperiode», kan dette antakelig
tolkes slik at det viser til den regel som kommer til uttrykk i strl. § 387, nemlig at det ikke er
rimelig å kreve en hindringshandling dersom det foreligger en «særlig Fare eller Opofrelse for
ham selv eller andre». Når den særlige fare eller anstrengelse er over skal det reageres snarest
mulig.
Relativt lang tid til å reagere ble akseptert av den svenske høyesterett i NJA 2003 s. 361. Her
ble S.K. tiltalt for oppbevaring (eller innehav, jf. SFS 1968:64 Narkotikastrafflag § 1 nr. 6) av
narkotika. S.K. hentet en pakke for X. Ved hjemkomsten fant han ut at pakken inneholdt 4,5
kilo heroin. S.K. kontaktet da X for å be han om å hente pakken. Til dette svarte X at han
112
113
Rt. 1983 s. 1310, byrettens dom (s. 1313).
Byrettens dom ble imidlertid opphevet grunnet saksbehandlingsfeil.
33
skulle hente den innen et par dager. Etter fire dager kontaktet S.K. politiet. Den svenske
høyesterett uttaler da at:
«Självfallet borde S.K ha tagit kontakt med polisen omedelbart sedan han fattat
mistanke om att paketen innehöll narkotika och i vart fall sedan han fått visshet om
detta. Vad han har anfört om att han befunnit sig i ett tilstånd av panik och
desperation och haft svårt att se hur han skulle komma ur den synnerligen brydsamma
situasjon som han oförskyllt hamnat i måste dock godtas, och han är i enlighet med
vad som förut har sagts berätttigat att tillgodoräknas ett skäligt rådrum. Därvid
måste beaktas att de av honom berörda riskerna för att inte bli trodd av polisen och
för at bli utsatt för repressalier får anses svara mot realiteter och at
interessekonflikten ingalunda minskade genom att der rörde sig en mycket stor mängd
av narkotika av särskilt farligt slag. Vid en samlad bedömning bör det drösjmål med
att ta kontakt med polisen ligger honom til last inte skäligen leda til att han skall anses
ha förövat en brottslig gärning» (min utheving).
Den svenske høyesterett mente altså at fire dager var tilstrekkelig raskt å reagere, og at det
ikke var rimelig å forvente en hindringshandling på et tidligere tidspunkt. S.K. ble frikjent for
forholdet.
Saken har likheter med den overnevnte kjennelsen i Rt. 1983 s. 1310. I begge saker var det
tale om situasjoner preget av panikk og frykt for å ikke bli trodd av politiet. Vi kan derfor
spørre oss om den domfelte i saken i Rt. 1983 s. 1310 hadde blitt frifunnet dersom han hadde
brukt mindre enn 20 dager på å reagere mot oppbevaringen.114 Ville han blitt frifunnet dersom
han hadde kontaktet politiet etter fire dager slik som i den svenske avgjørelsen?
Utgangspunktet for vurderingen av hvor lang tid som er rimelig å tilkjenne må være at det
skal reageres snarest mulig, jf. lagmannsrettens uttalelse i LA-2006-15681. I vurderingen må
det tas hensyn til særlige forhold som kan gjøre seg gjeldende i ulike situasjoner, som for
eksempel frykten for å ikke bli trodd av politiet. Det finnes gode grunner for at man også etter
norsk rett kan godta at det går fire dager før reaksjon; dersom den passive ikke foretar seg noe
annet enn å vurdere hvordan han skal reagere vil det bety at narkotikaen ikke vil spre seg i
samfunnet. Den ligger bare der. Videre kan personlige forutsetninger hos den passive føre til
at vedkommende trenger flere dager til å områ seg i tilstrekkelig grad. På den annen side vil
114
Den domfelte fant stoffet i begynnelsen av september og kontaktet politet den 25. september.
risikoen for spredning være større jo lengre tid som tilkjennes. Et eksempel på det ser vi
nettopp i Rt. 1983 s. 1310 der den domfelte leverte deler av stoffet til noen bekjente for å få
hjelp til å avklare hvilket stoff det var tale om. Ved å kreve en raskere reaksjon enn etter fire
dager kan man også unngå at den passive anvender stoffet på andre måter. Det er eksempelvis
ikke utelukket at vedkommende som i utgangspunktet har alkohol- og nerveproblemer velger
å bruke stoffet selv eller overdrar det til andre for å tjene penger. Det er vanskelig å angi et
eksakt tidsrom som vil bli tilkjent etter norsk rett, men i lys av lagmannsrettens uttalelse og
hensynene bak kravet om at en hindringshandling må være rimelig å kreve vil en reaksjon i
løpet av to dager etter min mening være forsvarlig. Dette er fordi jeg ikke kan se for meg en
situasjon der den passive, uavhengig av sine personlige forutsetninger, trenger mer enn to
dager på å vurdere sine alternativer, samt ha tid til å nøye overveie hvordan han skal forholde
seg til narkotikaen. Slik jeg ser det ville dermed ikke den domfelte i Rt. 1983 s. 1310 ha blitt
frifunnet dersom han hadde reagert mot oppbevaringen like raskt som i den svenske saken.
7.3 Nærmere krav til hindringshandlingen
7.3.1 Må den passive kontakte eller overlevere narkotikaen til
politiet?
Husabø peker på at det er en viktig rettssikkerhetsgaranti at rettsanvender presiserer hvilken
hindringshandling den tiltalte burde ha foretatt seg.115 Uten slik presisering kan rettspraksis
vanskelig føre til videreutvikling og klargjøring av passivitetsansvaret i strafferetten. Dette vil
igjen kunne medføre at det kan bli vanskelig å følge prinsippet om at like tilfeller bør
behandles likt.
Vi har i forrige punkt sett hvor raskt man må reagere. Et annet spørsmål er hvilke krav som
faktisk kan stilles til en hindringshandling. Ettersom det er tale om narkotiske stoffer, vil det
naturlige utgangspunkt være å vurdere om norsk rett krever at hindringshandlingen må være å
kontakte politiet. Dette utgangspunktet samsvarer også best med formålet om å hindre
spredning av stoffene.116
115
116
Husabø (1999) s. 197.
Andenæs (2008) s. 241.
35
I norsk rett gjelder det ingen generell plikt til å anmelde straffbare handlinger.117 Strl. § 139
første ledd regulerer plikten til å avverge enkelte alvorlige forbrytelser. Dette kan gjøres enten
ved å «anmelde til politiet» eller «på annen måte å søke å avverge en straffbar handling».
Narkotikabestemmelsen i strl. § 162 er imidlertid ikke omfattet av avvergingsplikten.118
Dermed kan ikke strl. § 139 første ledd være hjemmel for at hindringshandlingen må være å
kontakte politiet.
Rettspraksis synes likevel å ta utgangspunkt i at hindringshandlingen må være å kontakte
politiet. I den tidligere nevnte Rt. 1983 s. 1310 uttaler Høyesterett at As passivitet «må
utvilsomt innebære en rettsstridig besittelse …» når han ikke overleverte stoffet til politiet.119
Forutsetningsvis må Høyesterett forstås slik at det oppstilles et krav om at A måtte overlevere
stoffet til politiet. Et enda klarere krav om at hindringshandlingen er kontakt eller
overlevering til politiet blir oppstilt i LA-2006-156811. I saken uttaler lagmannsretten at A
kunne ilegges straff når hun ikke «umiddelbart sørget for at oppbevaringen opphører på
legitim måte ved at politiet ble underrettet …». Domsgrunnene må tolkes slik at den eneste
legitime måte å avbryte oppbevaringen på er å kontakte politiet.
Et krav om at den passive må kontakte politiet kan imidlertid i noen tilfeller medføre et
spenningsforhold til reglene som skal verne mot inkriminering av nærstående.120 Dette
spenningsforholdet har ikke kommet på spissen i overnevnte rettspraksis. Vi kan for eksempel
se for oss at en forelder kjenner til at sønnen på 17 år oppbevarer narkotika i familiens bolig
over en viss tid. Ved å melde fra til politiet risikerer sønnen å bli straffet for (aktiv)
oppbevaring etter strl. § 162.
Foreldre vil i visse tilfeller være vernet mot å måtte inkriminere sine egne barn etter
straffeprosessloven121 § 122. Etter denne bestemmelsen vil «[s]iktedes» foreldre være «fritatt
for vitneplikt». Spørsmålet blir så om sønnen på 17 år i eksempelet over er å anse som siktet i
saken når forelderen gir melding til politiet, og om en slik melding kan likestilles med en
vitneplikt. Etter strpl. § 82 får man stilling som siktet på tre alternative måter: Enten må
påtalemyndigheten ha «erklært ham for siktet», eller når «forfølgning mot ham er innledet ved
retten», eller dersom «det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende
117
Blant annet Ot.prp. nr. 79 (1988-1989) s. 38 og forutsetningsvis Andenæs (2004) s. 137.
Forutsetningsvis oppregningen strl. § 139 første ledd andre punktum.
119
Rt. 1983 s. 1310 (s. 1311).
120
Ørnulf Øyen, Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen, Bergen 2010 s. 31.
121
Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker («strpl.»).
118
forholdsregler rettet mot ham». Dersom forelderen melder fra til politiet er det klart at ingen
av disse tre alternativene gjør seg gjeldende på dette tidspunktet.122 Videre er det ikke tale om
en avhørssituasjon verken overfor retten eller overfor politiet. Dermed kan ikke en slik
melding til politiet likestilles med vitneplikt. I det hele ser vi at strpl. § 122 ikke vil beskytte
mot inkriminering av sønnen i vårt eksempel.
For spørsmålet om det er rimelig å kreve at forelderen skal kontakte politiet, vil den
manglende beskyttelse etter strpl. § 122 tale for at risikoen for inkriminering av sønnen ikke
vil utelukke et krav om at hindringshandlingen må være å kontakte politiet.
7.3.2 Alternative hindringshandlinger
Selv om inkrimineringsvernet ikke utelukker et krav om kontakt med politiet, bør det likevel
vurderes om det finnes alternative tilstrekkelige hindringshandlinger. I denne sammenheng er
det nærliggende å vurdere om det er adgang til å destruere narkotikaen, eksempelvis ved å
brenne det narkotiske stoffet. Dette er en hindringshandling som på samme måte som å
kontakte politiet samsvarer med formålet om å hindre spredning av narkotika.
En dom som ikke direkte gjelder spørsmålet om krav til hindringshandling, men som likevel
kan være illustrerende var til behandling i Rt. 2013 s. 1442. I denne saken hadde
sykehuspersonell funnet en pose som inneholdt narkotika på en bevisstløs person. Politiet ble
varslet. Når politiet kom for å hente posen, valgte den ansvarlige lege å gni posen mellom
hendene for å vanskeliggjøre politiets analyse av DNA-spor. Legen begrunnet handlingene
med sitt ansvar for å overholde taushetsplikten. For Høyesterett var spørsmålet om legen
hadde overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Retten konkluderte med at den
objektive gjerningsbeskrivelse var oppfylt, men frifant legen på bakgrunn av reglene om
taushetsplikt.
Spørsmålet for oss blir om saken hadde blitt vurdert annerledes dersom vi tenker oss at
helsepersonellet lot være å kontakte politiet, men heller hadde valgt å destruere narkotikaen.
Som et utgangspunkt uttaler Høyesterett i saken at: «Funn av narkotika på en pasient utgjør et
dilemma for helsepersonell. Også for disse er oppbevaring av narkotika straffbart etter
straffeloven § 162, slik at de ikke kan beholde stoffet. Samtidig må de ivareta sin
122
Stillig som siktet får sønnen eventuelt først etter at politiet har mottatt meldingen og at man har tatt slike skritt
som nevnt i strpl. § 82.
37
taushetsplikt».123 Det uttales imidlertid ikke noe om hvorvidt taushetsplikten kan ivaretas ved
å destruere narkotikaen uten å ta kontakt med politiet. Dersom legen hadde destruert stoffet
hadde det medført at det ble vanskeligere å bevise den bevistløse mannens (aktive)
oppbevaring av narkotika. I tillegg hadde narkotikaen blitt tatt ut av omløp. Med andre ord
hadde resultatet av destruksjonen blitt det samme som å ødelegge DNA-beviset i tilknytning
til spørsmålet om passiv oppbevaring. Dermed vil det antakelig ikke være tale om et
passivitetsansvar i en slik situasjon.
En dansk underrettssak i U 1976.726BH124 kan bidra til å underbygge dette synspunktet. Her
hadde T1 og T2 forsøkt å kvitte seg med et parti hasj. De to hadde plassert hasjen i to tønner
og forsøkt å gjemme tønnene i en skog i Tyskland. Tysk politi oppdaget likevel hasjen. T1 og
T2 ble dømt for overtredelse av den danske straffelov § 125, stk. 1, jf. § 21 som regulerer
forsøk på motvirke oppklaring av forbrytelse. Det sentrale for vår del er at det ikke ble reist
tiltalte for oppbevaring av hasjen.125 På samme måte som legen i eksempelet over har T1 og
T2 tatt narkotikaen ut av omløp.
Ut fra rettskildebildet kan man hevde at det etter omstendighetene kan utføres en annen
hindringshandling enn å kontakte politiet. Ettersom det å for eksempel destruere narkotikaen
både stanser oppbevaringen og sørger for at narkotikaen blir tatt ut av omløp, må denne
alternative hindringshandlingen etter mitt skjønn kunne godtas.
123
Rt. 2013 s. 1442 (avsnitt 24).
Herning by- og herredsrett, kan sammelignes med tingretten i Norge.
125
Det bemerkes likevel at det kan være ulike grunner til at en slik tiltale ikke ble tatt ut. Det kan for eksempel
tenkes at dette ikke ble gjort av bevismessige årsaker eller lignende.
124
8 Den uaktsomme passivitet
8.1 Problemstillingen
Frem til nå har vi vurdert om, og eventuelt under hvilke omstendigheter det kan ilegges et
strafferettslig passivitetsansvar under en forutsetning om at det foreligger forsett knyttet til de
ulike omstendighetene. Nå skal vi se på hvordan vurderingen blir der spørsmålet er om det
foreligger uaktsomhet.
Strl. § 162 fjerde ledd lyder:
«Uaktsom narkotikaforbrytelse straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år».
Det viktigste skillet mellom forsettlig passivitet og uaktsom passivitet er den passive sin
kunnskap om oppbevaringen. Ved forsettlig oppbevaring har gjerningspersonen visshet om,
eller holder det sannsynlig at det oppbevares narkotika. Ved uaktsom oppbevaring har ikke
gjerningspersonen faktisk kunnskap om narkotikaoppvaringen, men han straffes fordi han
burde hatt kunnskap om det. Vi skal i det følgende se nærmere på dette.
Vi kan for eksempel tenke oss at A og B er ektefeller og deler felles bolig. A driver med
kroppsbygning, i tillegg både bruk og salg av kokain. Kokainet oppbevarer han i bøtter som
tidligere har inneholdt proteinpulver og som er merket som proteinpulver. B merker seg at A
aldri åpner bøttene etter trening slik han gjorde før, men at A bare åpner dem rett før sine
regelmessige helgeturer på byen. En kveld velger B å ta en titt i bøttene og finner hvitt pulver.
B har aldri sett amfetamin eller proteinpulver, og slår seg derfor til ro med at det «måtte
være» proteinpulver. Spørsmålet her er hvordan man skal vurdere Bs eventuelle ansvar for
uaktsom passiv oppbevaring av narkotika.
8.2 Uaktsomhetsbegrepet
For å besvare spørsmålet må vi først ta for oss hva som ligger i ordlyden «[u]aktsom
narkotikaforbrytelse …». Det sentrale i uaktsomhetsbegrepet er at «[d]en handlende har ikke
39
opptrådt som en kyndig og omtenksom person ville ha gjort».126 I den nye straffelov av 2005
§ 23 første ledd defineres uaktsomhet slik:
«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut
fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom».
Definisjonen i den nye straffeloven kan ses på som en videreføring av gjeldende rett.127 For
vurderingen av om B i eksemplet over skal straffes, må man etter definisjonen ta
utgangspunkt i en todelt vurdering. For det første må B objektivt sett kunne sies å handlet i
strid med forsvarlig opptreden. For det andre må B ut fra subjektive forutsetninger kunne
bebreides. Aktsomhetsvurderingen inneholder dermed både objektive og subjektive
elementer.128
Videre ser vi at uaktsomhetsvurderingen langt på vei vil konsumere de særegne
omstendighetene som kan begrunne et forsettlig passivitetsansvar, det vil si kravet om
tilknytning, årsakskravet og kravet om at en hindringshandling er rimelig å kreve. Etter den
nye straffelov av 2005 § 23 første ledd må den uaktsomme ha handlet i strid med kravet til
forsvarlig opptreden «på et område». Ordlyden stiller dermed også krav til den uaktsommes
tilknytning til oppbevaringen. På samme måte stilles det krav til årsak når det skal vurderes
hva som er «forsvarlig opptreden». Dersom det ikke foreligger hindringssammenheng vil
heller ikke passiviteten være i strid med kravet til opptreden. Sammenhengen mellom
uaktsomhetsvurderingen og at en hindringshandling er rimelig å kreve, er imidlertid etter mitt
syn mer kompleks og krever dermed en nærmere analyse.
8.3 Aktsomhetsvurderingen og kravet om at en
hindringshandling er rimelig å kreve
8.3.1 Utgangspunkt
126
Andenæs (2004) s. 243. Andenæs sin definisjon av uaktsomhet omfatter i prinsippet også de forsettlige
handlinger. Meningen må likevel være å trekke en grense nedad mot de straffrie handlinger, jf. også Eskeland
(2013) s. 302.
127
NOU 1992: 23 s. 119 uttaler: «Det presiseres at forslaget ikke tar sikte på å endre innholdet i
aktsomhetsvurderingen etter gjeldende rett». I NOU 2002: 4 s. 210 uttales det at definisjonen er videreført med
en mindre språklig endring.
128
Andenæs (2004) s. 247-249.
I oppgavens punkt 7.1. og 7.2 så vi at en omstendighet som kan være med på å gjøre passiv
oppbevaring til like straffeverdig som den aktive oppbevaring er at en hindringshandling er
rimelig å kreve i det konkrete tilfellet. Der stod vi foran en moralsk og normativ vurdering av
om en hindringshandling med rimelighet kan forventes. Etter mitt syn vil
rimelighetsvurderingen ha store likhetstrekk med aktsomhetsvurderingen som vi nå vurderer.
Forskjellen går først og fremst på at vurderingene klassifiseres ulikt: Rimelighetsvurderingen
begrunner passivitetens (objektive) straffverdighet. Aktsomhetsvurderingen skal fastlegge
subjektiv skyld. Innholdsmessig er de tilnærmet like.129 I det følgende skal dette utdypes. Vi
tar utgangspunkt i den todelte aktsomhetsvurderingen som fremgår av den nye straffeloven §
23; det objektive og subjektive elementet.
8.3.2 Handling «i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et
område»
Det objektive elementet av aktsomhetsvurderingen går altså på om passiviteten var i strid med
forsvarlig opptreden på et område. Dette innebærer at passiviteten må sees i sammenheng
med den situasjonen som forelå.130 Eskeland uttaler at problemstillingen er «om
gjerningspersonen burde ha truffet et annet valg i den foreliggende situasjonen».131
Problemstillingen minner unektelig om vurderingen av om en hindringshandling er rimelig å
kreve. I den tidligere nevnte Rt. 1983 s. 1310 om A som fant 71,45 gram heroin i et
parkområde i Oslo, var spørsmålet om A burde overlevert stoffet til politiet på et tidligere
tidspunkt (rimelighetsvurderingen). Svarer man bekreftende på dette har man langt på vei
også svart bekreftende på at gjerningspersonen burde ha truffet et annet valg i den
foreliggende situasjonen (aktsomhetsvurderingen).
En kjennelse som videre kan illustrere dette er inntatt i Rt. 1987 s. 496. Saken gjaldt spørsmål
om uaktsom fysisk medvirkning til oppbevaring av narkotika. Den omhandler dermed ikke
den passive medvirkning, men etter mitt syn har kjennelsen likevel overføringsverdi. Den har
overføringsverdi fordi medvirkningshandlingen var at A hadde stilt leiligheten til disposisjon
for B og C etter at de hadde ankommet Bergen fra en tur til Spania, og at handlingen dermed
ikke synes å ligge langt i fra den rene passivitet. A hadde invitert B og C. Dersom hun ikke
129
Husabø (1999) s. 98.
Eskeland (2013) s. 304.
131
Eskeland (2013) s. 305.
130
41
hadde invitert dem, slik at B og C heller kom på et tilfeldig besøk, ville saken vært et
passivitetsspørsmål.132
I saken fant byretten det tilstrekkelig å dømme A for uaktsom medvirkning ettersom hun
hadde kunnskap om at B og C var i besittelse av et parti heroin ved ankomsten, selv om det
ikke ble funnet bevist at domfelte hadde positiv kunnskap om at de to hadde oppbevart den i
leiligheten. Høyesterett uttaler om dette at:
«Byretten har lagt til grunn at domfelte, da hun inviterte B og C til å bo i sin leilighet,
var klar over at de to nylig var kommet til Bergen fra Spania og hadde medbrakt
heroin for salg. Denne heroin brakte de med seg og oppbevarte i domfeltes leilighet,
og byretten har lagt til grunn at dette burde domfelte forstått … På nevnte bakgrunn
kan jeg ikke se at det er uriktig lovanvendelse når byretten har funnet at domfelte har
gjort seg skyldig i uaktsom medvirkning til narkotikaforbrytelse».133
Etter disse uttalelser ser man at det ikke var forsvarlig opptreden fra domfeltes side når hun
var kjent med at B og C hadde medbrakt stoff som de skulle selge videre. For vår del kan vi
forestille oss at den domfelte ikke inviterte B og C, men at B og C hadde kommet på eget
initiativ. Vurderingen hadde da blitt om det hadde vært rimelig å forvente at A gjennomførte
en hindringshandling i det konkrete tilfellet. Rimelighetsvurderingen måtte ha tatt
utgangspunkt i de samme vurderingsmomenter som fremkom i aktsomhetsvurderingen i
saken.
8.3.3 Må kunne bebreides ut fra sine «personlige forutsetninger»
Også det subjektive elementet i aktsomhetsvurderingen har likhetstrekk med
rimelighetsvurderingen. Med «personlige forutsetninger» i den nye straffelov § 23 første ledd
menes blant annet mangel på intelligens, erfaring, kaldblodighet, svekket syn og hørsel osv.134
Kjernen i dette er om den passive ut fra sine personlige forutsetninger er å bebreide for å ha
holdt seg passiv. Som vi så i punkt 7.2 var slike forutsetninger også en del av drøftelsen i Rt.
1983 s. 1310, men da i sammenheng med rimelighetsvurderingen. Blant annet var spørsmålet
om As nerveproblemer kunne tilsi at hindringshandlingen ikke ble gjennomført på et tidligere
132
Slik som for besøkstilfellene som er behandlet i oppgavens punkt 5.2.2.
Rt. 1987 s. 496 (s. 497).
134
Andenæs (2004) s. 248, der han peker på det dette må en målestokk med et subjektivt utgangspunkt.
133
tidspunkt.135 På samme måte som aktsomhetsvurderingen er spørsmålet om vedkommende
kan bebreides.
I eksempelet med A, B og bøttene med proteinpulveret, kan vi forestille oss at B var blind og
manglet luktesans. Dette er et moment som må være med i vurderingen av en
hindringshandling som er rimelig å kreve. Kan man med rimelighet forvente en
hindringshandling dersom B ikke kunne se eller lukte at det var kokain og ikke proteinpulver
som var i bøttene? Svarer man bekreftende på at det var rimelig å kreve en hindringshandling
i den situasjonen, har man også svart ja på at B kan bebreides ut fra sine personlige
forutsetninger under aktsomhetsvurderingen.
I det hele ser vi altså at rimelighetsvurderingen og aktsomhetsvurderingen i de fleste tilfeller
vil være sammenfallende. Vurderingstemaet for aktsomhetsspørsmålet og vurderingstemaet
for om en hindringshandling er rimelig å kreve vil bero på det samme skjønnstema.
135
Rt. 1983 s. 1310, byrettens dom (s. 1313).
43
9 Avslutning
9.1 Konklusjon
I punkt 1.1. ble det oppstilt to problemstillinger:
1. Kan en person på grunn av passivitet straffes for oppbevaring av narkotika, og
eventuelt under hvilke omstendigheter?
2. Kan en person på grunn av passivitet straffes for medvirkning til oppbevaring av
narkotika, og eventuelt under hvilke omstendigheter? Er ansvarsvilkårene de samme
som for den passive hovedgjerningsmann?
Vi har sett at man kan innfortolke et passivitetsansvar i strl. § 162, og vi har sett at
ansvarsvilkårene for den passive hovedgjerningsmann og den passive medvirker stort sett
vurderes på samme måte. Den viktigste forskjell er at årsakskravet for den passive
medvirkninger kan vurderes opp mot hovedgjerningsmannen selv, og ikke bare opp mot
oppbevaringen.
For at det skal kunne ilegges et passivitetsansvar for oppbevaring av narkotika, kreves det
særegne omstendigheter som likestiller passiv oppbevaring med en aktiv
oppbevaringshandling. Vurderingen av særegne omstendigheter gir anvisning på en bred
vurdering hvor ulike elementer må være tilstede. Som oppgaven viser er disse elementene
krav om tilknytning, årsak og om hindringshandling som er rimelig å kreve.
Samtidig uttaler Andenæs at «… læren om det uekte unnlatelsesdelikt er en eneste stor
samling grensespørsmål».136 Og det er langt på vei riktig. Med utgangspunkt i de vurderinger
vi nå har gått gjennom har vi likevel tilegnet oss et nyttig kompass til hjelp i
grensespørsmålene, men grensene vil aldri være helt klare. Derfor kan det spørres om dette
bør tilsi at man generelt skal være tilbakeholden med å ilegge et passivitetsansvar for
oppbevaring av narkotika etter strl. § 162. Som vi så i oppgavens punkt 4.1. vil
legalitetsprinsippet alltid være styrende for vurderingen av om det kan innfortolkes et
passivitetsansvar, og nyere rettspraksis kan tyde på at Høyesterett opererer med et langt
136
Andenæs (2004) s. 141.
strengere legalitetsprinsipp nå enn tidligere.137 I lys av denne utviklingen, bør den mer
restriktive holdning også anlegges der man vurderer å straffe for passiv oppbevaring, slik at
straffansvaret ikke strekkes for langt.
137
Frøberg (2015) s. 66, der dette illusterers med Rt. 2010 s. 466 som gjaldt overtredelse av strl. § 201 første
ledd bokstav c som rammer «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd». Her uttaler Høyesterett:
«Grensen for det straffbare må også trekkes under iakttakelse av strafferettens lovprinsipp, og med det
utgangspunkt at ikke enhver upassende og uønsket handling med et visst seksuelt preg rammes …».
45
Kilderegister
Litteraturliste
Forkortelser brukt i oppgaven gjengis i kursiv med parentes under forfatternavn.
Andenæs, Johs.
Straffbar unnlatelse – et bidrag til strafferettsdogmatikken
Andenæs (1942)
(Oslo 1942).
Andenæs, Johs.
Alminnelig strafferett, 5. utgave (Oslo 2005). Ved Magnus
Andenæs (2004)
Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn.
Andenæs, Johs.
Spesiell strafferett og formuesforbrytelser, 4. opplag 2013
Andenæs (2008)
(Oslo 2008). Samlet utgave ved Kjell V. Andorsen.
Bratholm, Anders
Strafferett og samfunn – Alminnelig del (1980).
Bratholm (1980)
Eckhoff, Torstein
Rettskildelære, 5. utgave (Oslo 2000). Ved Jan E. Helgesen.
Eckhoff (2000)
Eskeland, Ståle
Strafferett, 3. utgave, 1. opplag (Oslo 2013).
Eskeland (2013)
Frøberg, Thomas
«Nyere praksis om det strafferettslige legalitetsprinsippet»,
Frøberg (2015)
Jussens venner 2015 s. 46-71.
Hagerup, Francis
Strafferettens almindelige del (Kristiania 1911).
Husabø, Erling Johannes
Rett til sjølvvalt livsavslutning? (Bergen 1994).
Husabø (1994)
Husabø, Erling Johannes
Straffansvarets periferi – Medverkning, forsøk, førebuing
Husabø (1999)
(Bergen 1999).
Høgberg, Alf Petter og
«Om aktiv og passiv medvirkning» i Retssikker radikaler.
Henriette Nilsson Tøssebro
Festskrift til Såle Ekseland, 70 år. Alf Petter Høgberg, Trond
Eirik Schea og Runar Torgersen (red.) (2013) s. 123-148.
Jacobsen, Jørn RT
«Omgrepet ‘juridisk metode’», Jussens Venner, 2003 s. 360375.
Jacobsen, Jørn RT
«Eit grunnriss av ei strafferettsleg ansvarslære», Tidsskrift for
strafferett, 2012 s. 5-25.
Kinander, Morten
«Straffens begrep og begrunnelse i norsk rett – en kritikk»,
Jussens venner, 2013 s. 155-192.
Matningsdal, Magnus
Nytt i ny straffelov (Oslo 2015).
Monsen, Erik
Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk,1. utgave, 1.
Monsen (2012)
opplag (Oslo 2012).
Mæland, Henry John
Norsk alminnelig strafferett (Bergen 2012).
Mæland (2012)
Møse, Erik
Menneskerettigheter, 1. utgave 2002, 3. opplag 2004 (Oslo
Møse (2002)
2002).
Nielsen, Grom Toftegaard
Strafferet I – Ansvaret, 4. utgave, 1. opplag. Jurist- og
Økonomiforbundets Forlag (2013).
Nygaard, Nils
Skade og ansvar, 6. utgave, 3. opplag (Bergen 2007).
Nygaard (2007)
Skoghøy, Jens Edvin A.
«Forvaltningssanksjoner, EMK og Grunnloven», Jussens
Venner 2014 s. 299-339.
Slettan, Svein og Toril
Forbrytelse og straff, Bind I, Innføring i Strafferett (Oslo
Marie Øie
2001).
Strahl, Ivar
Allmän straffrätt i vad angår brotten (Stockholm 1976).
47
Øyen, Ørnulf
Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen (Bergen
2010).
Aal, Jørgen
Rettsstat og menneskerettigheter, 3. utgave (Bergen 2011).
Aal (2011)
Lover
Grunnloven
Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa
Eidsvold den 17de Mai 1814
Straffeloven
Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov
Opiumsloven
Lov 21. juni 1913 nr. 6 om ind- og utførsel av opium m.m
(opphevet)
EMK
Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950
Barneloven
Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre
Straffeprosessloven
Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
Legemiddelloven
Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv.
Menneskerettsloven
Lov. 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetens
stilling i norsk rett
Straffeloven 2005
Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (enda ikke trådt i kraft)
Lovforarbeid
S.K.M 1896
Straffelovkommisjonens utredning av 1896
NOU 1982: 25
Narkotikalovbrudd, ran og heleri
NOU 1992: 23
Ny straffelov – alminnelige bestemmelser
Straffelovkommisjonens delutredning V
NOU 2002: 4
Ny straffelov
Straffelovkommisjonens delutredning VII
Ot.prp. nr. 23 (1983-1984)
Om lov om endringer i straffeloven m.v. (narkotikalovbrudd,
ran og heleri)
Ot.prp. nr. 79 (1988-1989)
Om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.m
(skjerpede strafferammer for voldsforbrytelser, straff for
innførsel av pornografi, styrking av domstolenes fagkyndighet
i saker om økonomisk kriminalitet, raskere behandling av
straffesaker m.m)
Rettspraksis
Norge
Høyesterett
Rt. 1883 s. 127
Rt. 1911 s. 32
Rt. 1936 s. 525
Rt. 1946 s. 496
Rt. 1973 s. 433
Rt. 1980 s. 305
Rt. 1983 s. 1310
Rt. 1987 s. 496
49
Rt. 1989 s. 505
Rt. 1989 s. 699
Rt. 1994 s. 1610
Rt. 1995 s. 820
Rt. 1998 s. 459
Rt. 1999 s. 996
Rt. 2005 s. 1319
Rt. 2010 s. 466
Rt. 2010 s. 1076
Rt. 2012 s. 492
Rt. 2012 s. 1211
Rt. 2013 s. 1442
Rt. 2014 s. 238
Underrettsavgjørelser
Agder lagmannsrett 19. desember 2006, LA-2006-156811
Borgarting lagmannsrett 14. mars 2014, LB-2014-7604
Danmark
U 1976.726BH
TFK 2003.726/1 Ø
Sverige
NJA 2003 s. 361
NJA 2003 s. 473
Den europeiske menneskerettsdomstolen
EMDs dom 25.mai 1993 Kokkinakis mot Hellas, no 14307/88
51