Oslo tingretts dom av 7. januar 2015

0 9 JAN2015
J.nr:
OSLO TINGRETT
II •
Avsagt:
07.01.2015 i Oslo tingrett.
Saksnr.:
14-091446TVI-OTIR/05
Dommer:
Tingrettsdommer
Saken gjelder:
Konsesjon for erverv av landbrukseiendom
Mørk Engebretsen Invest AS
Frode Støle
Advokat Thomas Elde Nordby
mot
Staten v/Landbruks- og
matdepartementet
Advokat Erik Bratterud
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
2C14-048-0075
DOM
Saken gjelder gyldigheten av et vedtak Fylkesmannen i Østfold fattet 28. januar 2014, hvor
Mørk Engebretsen Invest AS nektes konsesjon for erverv av landbrukseiendommen Langli
Søndre.
1
Sakens bakgrunn
Mørk Engebretsen Invest kjøpte eiendommen Langli Søndre på tvangsauksjon i 2006. Det
er en landbrukseiendom i Skiptvedt kommune i Østfold. Til eiendommen hører jord- og
skogbruksarealer, bolighus og driftsbygninger. Det drives slaktegrisproduksjon på
eiendommen i to store grisehus. Mørk Engebretsen Invest kjøpte eiendommen for 3,7
millioner kroner, og har siden gjort en del investeringer i oppgraderinger.
Mørk Engebretsen Invests erverv av eiendommen utløste konsesjonsplikt etter den
alminnelige konsesjonsloven av 28. november 2003 nr 98 § 2 jf § 9. Selskapet søkte
konsesjon i juni 2006, og administrasjonen i Skiptvedt kommune innstilte på at søknaden
skulle innvilges. Flertallet i kommunens landbruksnemnd vedtok imidlertid å avslå
søknaden. Avslaget ble påklaget, men fylkeslandbruksstyret i Østfold opprettholdt avslaget
8. februar 2007. Mørk Engebretsen Invest bragte avslaget inn for Saipsborg tingrett, som i
dom av 27. mai 2008 konkluderte med at vedtaket var gyldig. Dommen ble ikke anket.
Den 5. juni 2008 søkte Mørk Engebretsen Invest på ny om konsesjon. Kommunens
hovedutvalg for landbruk og miljø innvilget konsesjonssøknaden. På grunnlag av
konsesjonen fikk Mørk Engebretsen Invest skjøte på gården og kunne tinglyse sitt erverv.
Fylkeslandbruksstyret omgjorde imidlertid konsesjonsvedtaket den 29. oktober 2008. Det
ble lagt avgjørende vekt på at konsesjon til Mørk Engebretsen Invest ville være i strid med
den landbrukspolitiske målsetningen om at landbrukseiendommer i størst mulig grad bør
eies av fysiske personer som i størst mulig grad selv bor på og driver sine eiendommer.
Fylkeslandbruksstyrets omgjøringsvedtak ble påklaget til Statens landbruksforvaltning
C'SLF"), som opprettholdt avslaget i sitt vedtak av 27. januar 2010, med vesentlig samme
begrunnelse som fylkeslandbruksstyret. SLF pekte i drøftelsen på at gården er en
tradisjonell landbrukseiendom som var egnet både for bosetting og drift, og SLF kunne
ikke se at det skulle være nødvendig å etablere aksjeselskap for å videreføre den etablerte
driften på eiendommen. SLF la ikke vekt på at Mørk Engebretsen Invest hadde foretatt
investeringer i restaurering av bygningene på eiendommen, og fremholdt i denne
forbindelse at selskapet har valgt å ta en risiko ved å investere før konsesjonsspørsmålet
var avgjort.
I vedtak av 25. februar 2011 ga Skiptvedt kommune Mørk Engebretsen Invest frist til
25. august 2011 for å bringe forholdene vedrørende eiendomsoverdragelsen i orden.
Fristen ble senere utsatt fordi Mørk Engebretsen Invest bragte SLFs vedtak inn for
domstolene med påstand om at det var ugyldig. Søksmålet ble trukket i februar 2012, etter
-2-
14-091446TVI-OTIR/05
at Oslo tingrett avslo en anmodning om å forelegge tolkningsspørsmål for EFTAdomstolen. I forbindelse med at søksmålet ble trukket opplyste Mørk Engebretsen Invests
prosessfullmektig til retten at selskapet vurderer en endring av eierskapet i gården, at de
faktiske forhold derfor trolig vil endres, og at det vil bli inngitt ny konsesjonssøknad.
Skiptvedt kommune ble klar over dette i februar 2013, og fastsatte da en kort frist på én
måned —til 19. mars 2013 — for omgjøring av det konsesjonspliktige ervervet eller
overdragelse av eiendommen til noen som kan få eller ikke trenger konsesjon.
Selskapets tredje konsesjonssøknad ble deretter inngitt 19. april 2013. Fristen for å selge
eiendommen videre er etter hvert blitt utsatt til etter at denne saken er rettskraftig avgjort.
Ved behandlingen av den andre konsesjonssøknaden i SLF i 2010 var Mørk Engebretsen
Invest eid med 28,43 prosent av Svein Engebretsen og 71,57 prosent av det norske
selskapet WorldFarm Holding AS. WorldFarm Holding AS var eid 100 prosent av Henrik
Mørk Eek. I et vedlegg til konsesjonssøknaden av 2013 er det opplyst at eierskapet nå har
endret seg, ved at det latviske selskapet WorldFarm Management har kommet inn på
eiersiden. Selskapet ervervet i 2013 aksjeposten på 71,57 prosent som tidligere var eid av
WorldFarm Holding AS. WorldFarm Management er et heleid datterselskap av
WorldFarm Holding AS. Eierskapet til Mørk Engebretsen Invest ved behandlingen av
henholdsvis den andre og den tredje konsesjonssøknaden kan illustreres slik:
2010:
2013:
WorldFarmUcidmiAS
WorkWarm Holdie*AS
WorldFarm Managernent
71,57%
garviai
8,43%
211.113%
Mørk Enpbretun
InvissAS
Mark Engehmtzen
InvestAS
Konsesjonssøknaden ble avslått av Skiptvedt kommune 4. juni 2013. Begrunnelsen er
relativt kortfattet og viser i hovedsak til at overordnede forvaltningsorganer to ganger
tidligere har avslått konsesjon. Det fremgår at kommunen mente at det ikke forelå nye
omstendigheter av betydning, jf saksfremstillingen på side 3:
-3-
14-091446TVI-OTIR/05
"Administrasjonen kan ikke se at den foreliggende nye konsesjonssøknad skiller seg ut fra den
forrige. Det er fortsatt aksjeselskapet MEI AS som er konsesjonssøker."
Vedtaket ble den 26. juni 2013 påklaget av advokatfirmaet Arntzen de Besche på vegne av
Mørk Engebretsen Invest. I klagen fremheves at virksomheten gjennom den nye
organiseringen har "fått en klarere grenseoverskridende
karakter, og sakens
forvaltningsrettslige side har klart fått et EØS-rettslig grensesnitt". De anførsler som
presenteres i klagen er i hovedsak sammenfallende med de som nå er gjort gjeldende for
tingretten, jf nærmere nedenfor.
Fylkesmannen i Østfold opprettholdt kommunens avslag på konsesjon. Vedtaket i
klagesaken —som er tvistegjenstand i denne saken
ble fattet 28. januar 2014. Selve
vedtaket er inntatt på side 1 og lyder slik:
"Fylkesmannen opprettholder Skiptvedt kommunes vedtak av 04.06.13 i sak 27/13 om å avslå
søknad fra Mørk Engebretsen Invest AS om konsesjon for erverv av landbrukseiendommen
Langli Søndre m.fl. —gbnr. 44/2 m.fl.
Fylkesmannen har i likhet med kommunen kommet til at MEI AS ikke innvilges konsesjon
etter konsesjonsloven §§ 2 og 9. Etter Fylkesmannens vurdering kommer ikke E0S-avtalen
artikkel 40 til anvendelse, ettersom kapitaloverføringen ikke har et "grenseoverskridende
element". Vi kan heller ikke se at kommunens vedtak er mangelfullt begrunnet, jf.
forvaltningsloven §§ 24 og 25.
Ny frist for at Langli Søndre, gbnr. 44/2 m.fl. blir overdratt til noen som kan få eller som ikke
trenger konsesjon, settes til 1. mars 2014, jf konsesjonsloven § 18.
Klagen har ikke ført frem."
Deretter følger premissene for vedtaket på de følgende sidene 2-7.
Mørk Engebretsen Invest v/advokatfirmaet Arntzen de Besche sendte etter dette inn en
anmodning om omgjøring til Landbruks- og matdepartementet, som ved brev av 28. mars
2014 avslo anmodningen.
Søksmål om gyldigheten av fylkesmannens vedtak ble tatt ut ved stevning av 23. mai 2014.
Mørk Engebretsen Invest begjærte under saksforberedelsen foreleggelse for EFTAdomstolen, jf domstolloven § 51a, av tolkningsspørsmål knyttet til forståelsen av kravet til
grenseoverskridende element. Retten traff 14. oktober 2014 beslutning om å unnlate slik
foreleggelse. Mørk Engebretsen Invest begjærte senere stansing av saken etter tvisteloven
§ 16-18 andre ledd med bakgrunn i at regjeringen 15. oktober 2014 sendte på høring et
forslag om å oppheve konsesjonsloven. Retten avsa 14. november 2014 kjennelse hvor
begjæringen ikke ble tatt til følge. Hovedforhandling ble deretter avholdt den 15. desember
2014. Det ble kun ført dokumentbevis, og forhandlingene ble gjennomført etter
hovedinnleggsmodellen, jf tvisteloven § 9-15 tiende ledd.
-4 -
14-091446TVI-OTIR/05
2
Saksøkerens påstand og grunnlaget for denne
Mørk Engebretsen Invest nedla slik påstand:
Fylkesmannen i Østfolds vedtak av 28. januar 2014 om avslag på konsesjon
kjennes ugyldig.
Mørk Engebretsen Invest AS tilkjennes sakens kostnader.
Til støtte for denne påstanden har Mørk Engebretsen Invest i hovedsak anført:
EØS-avtalen artikkel 40 får anvendelse på behandlingen av Mørk Engebretsen
Invests konsesjonssøknad. Det foreligger et grenseoverskridende element ved at det
latviske selskapet WorldFarm Management i 2013 —forut for konsesjonssøknaden
av 19. april 2013 —investerte i Langli Søndre ved å kjøpe 71,57 prosent av aksjene
i Mørk Engebretsen Invest AS fra WorldFarm Holding AS. Dette aksjekjøpet er
beskyttet av kapitalreglene i EØS-avtalen. Aksjekjøpet utgjør det grenseoverskridende elementet.
Det retten skal vurdere er om Fylkesmannens vedtak fra januar 2014 er gyldig, og
vurderingen må bygge på de faktiske forholdene i 2013. På søknadstidspunktet var
konsesjonssøker delvis utenlandsk eid, og dette må være avgjørende. Det latviske
selskapet WorldFarm Management hadde gjennom kjøpet av aksjene i Mørk
Engebretsen Invest gjort investeringer i Norge med sikte på å drive landbruksvirksomhet. De faktiske forholdene i 2006 er uten betydning for vurderingen av om
Fylkesmannens vedtak er gyldig.
Fylkeskommunens avgjørelse om ikke å gi konsesjon til Mørk Engebretsen Invest
er i strid med EØS-avtalen artikkel 40. Konsesjonsordningen utgjør i seg selv en
restriksjon på kapitaloverføringer innen EØS-området. Den strenge praktiseringen
av konsesjonsreglene overfor selskaper med ubegrenset ansvar, jf lovens § 9 tredje
ledd, er en restriksjon som ikke kan begrunnes i allmenne hensyn. Det bestrides
ikke at konsesjonsloven bygger på lovlige hensyn, men praktiseringen av
konsesjonsreglene overfor aksjeselskaper er ikke egnet til å ivareta de aktuelle
hensynene. I praksis er det bare en teoretisk åpning for.aksjeselskaper. Adgangen til
å gi konsesjon til slike selskaper brukes nesten ikke, og realiteten er at Mørk
Engebretsen Invest er nektet konsesjon ene og alene på grunn av eierformen.
Hensynene som konsesjonsloven bygger på kan ivaretas ved mindre inngripende
tiltak, og restriksjonen er derfor uforholdsmessig.
Praktiseringen av konsesjonsreglene overfor aksjeselskaper er i strid med EØSavtalen artikkel 40. Det følger av EØS-loven § 2 at Fylkesmannen skulle gitt EØSretten forrang, ved å fortolke konsesjonsloven i samsvar med EØS-retten. Når dette
ikke er gjort er det en lovanvendelsesfeil som fører til ugyldighet.
-5-
14-091446TVI-OTI R/05
Subsidiært anføres at vedtaket også er ugyldig fordi det lider av saksbehandlingsfeil
som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Skiptvedt kommunes begrunnelse
for avslaget på konsesjon oppfyller ikke kravene til begrunnelse i forvaltningsloven
§ 25. Begrunnelsen indikerer summarisk og uforsvarlig behandling av søknaden.
Fylkesmannens vedtak reparerer ikke denne mangelen.
3
Saksøktes påstand og grunnlaget for denne
Staten nedla slik påstand:
Staten v/Landbruks- og matdepartementet friflnnes.
Staten v/Landbruks- og matdepartementet tilkjennes sakskostnader.
Til støtte for sin påstand har staten i hovedsak anført:
Fylkesmannens vedtak er ikke i strid med EØS-avtalen artikkel 40 og lider ikke av
saksbehandlingsfeil. Vedtaket er gyldig.
De EØS-rettslige spørsmålene er todelte: Det er for det første spørsmål om EØSavtalens kapitalregler kommer til anvendelse, og for det andre spørsmål om
vedtaket i så fall er uforenlig med disse reglene.
EØS-reglene gjelder ikke fordi det ikke kan påvises noe grenseoverskridende
element ved den relevante transaksjonen, som er det konsesjonspliktige ervervet av
eiendommen Langli Søndre. Det er en norsk eiendom som ble kjøpt av et norsk
aksjeselskap fra en norsk kjøper i 2006. Aksjetransaksjonen i 2013 utløste ikke
konsesjonsplikt og har ingen betydning for vurderingen av konsesjonsspørsmålet.
For det andre: Hvis kapitalreglene kommer til anvendelse, er vedtaket ikke i strid
med artikkel 40. Det erkjennes at praktiseringen av konsesjonsreglene overfor
aksjeselskaper er en restriksjon på kapitalflyten i EØS. Det er imidlertid et tiltak
som forfølger legitime allmenne formål; nemlig i størst mulig grad å opprettholde
den tradisjonelle strukturen hvor landbrukseiendommer bebos og drives av eierne.
Å avslå konsesjonssøknaden fra Mørk Engebretsen Invest er et tiltak som er egnet
til å realisere formålet og som ikke går lengre enn nødvendig for å realisere
formålet.
Vedtaket er tilstrekkelig begrunnet. En eventuell mangel ved kommunens
begrunnelse er reparert ved Fylkesmannens behandling.
-6-
14-091446TVI-OTIR/05
4
Rettens vurdering
4.1
Innledning
Saken gjelder gyldighetskontroll av forvaltningsvedtak om å avslå en konse jonssøknad.
Tvistegjenstanden er klageinstansensvedtak, altså vedtaket fra Fylkesmannen i Østfold av
28. januar 2014.
Ut fra partenes påstander og påstandsgrunnlag må retten ta stilling til to spørsmål: For det
første må det vurderes om vedtaket er i strid med EØS-avtalen artikkel 40. I så fall
foreligger en lovanvendelsesfeil — en mangel ved vedtakets innhold — som leder til
ugyldighet. Dette spørsmålet behandles i pkt 4.2 nedenfor. Hvis retten ikke konstaterer
ugyldighet på dette grunnlaget, må det for det andre vurderes om vedtaket lider av en
saksbehandlingsfeil i form av utilstrekkelig begrunnelse, og om denne feilen i så fall fører
til ugyldighet. Saksbehandlingsfeil kan lede til ugyldighet, hvis det er grunn til å regne med
at feilen har hatt innvirkning på vedtakets innhold. Dette spørsmålet behandles i pkt 4.3
nedenfor.
4.2
Er vedtaket i strid med EØS-avtalen?
De EØS-rettslige problemstillinger i saken er todelte. For det første er det omstridt om
EØS-avtalens kapitalregler i det hele tatt kommer til anvendelse. Hvis EØS-reglene
kommer til anvendelse i saken, må det vurderes om vedtaket om å avslå konsesjon til Mørk
Engebretsen Invest strider mot EØS-avtalen artikkel 40.
EØS-avtalen artikkel 40 lyder slik:
"Innenrammen av bestemmelsene i denne avtale skal det mellom avtalepartene ikke være noen
restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i EFs medlemsstater eller
EFTA-statene [...]"
I ordlyden "mellom avtalepartene" ligger det et vilkår om at det må foreligge et
grenseoverskridende element. Bestemmelsen regulerer ikke rent interne kapitaloverføringer mellom norske rettssubjekter. Det springende punkt er om det foreligger et
"grenseoverskridende element" i form av en kapitaloverføring mellom et norsk rettssubjekt
og et rettssubjekt fra et annet EØS-land.
Partene i saken er enige om at det ikke forelå noe grenseoverskridende element ved Mørk
Engebretsen Invests erverv av Langli Søndre i 2006. Både kjøper og selger var norske, og
eiendommen var norsk. Det var med andre ord snakk om en rent intem norsk transaksjon,
som EØS-avtalen ikke får anvendelse på.
Mørk Engebretsen Invest hevder imidlertid at dette ikke er relevant for vurderingen av
selskapets tredje konsesjonssøknad i 2013. Ved denne konsesjonsbehandlingen foreligger
et grenseoverskridende element i og med at det latviske selskapet Worldfarm Management
-7-
14-091446TVI-OTIR/05
i 2013 kom inn på eiersiden i Mørk Engebretsen Invest. Det latviske selskapets erverv av
71,57 prosent av aksjene i Mørk Engebretsen Invest var en indirekte investering i
landbrukseiendommen
Langli
Søndre. Selskapet
mener at vurderingen
av
konsesjonsspørsmålet i tredje runde måtte foretas på bakgrunn av de endrede eierforholdene; de representerer endrede faktiske forutsetninger som gir konsesjonsvurderingen et EØS-rettslig grensesnitt. At investeringen er gjort i aksjeselskapet og ikke
direkte i eiendommen kan etter Mørk Engebretsen Invests oppfatning ikke ha betydning.
Synspunktet er at det latviske selskapet WorldFarm Management, gjennom sitt norske
datterselskap, investerer i en norsk fast eiendom og i norsk landbruksvirksomhet. Denne
investeringen er en grenseoverskridende kapitaltransaksjon.
Etter rettens syn er det neppe uten betydning at WorldFarm Management investerte i
aksjeselskapet i stedet for å erverve eiendommen. Hvis det latviske selskapet hadde
ervervet selve eiendommen, ville ervervet utløst konsesjonsplikt. WorldFann Management
måtte søkt om konsesjon etter konsesjonsloven § 2 jf § 9, og EØS-avtalen ville nokså klart
fått anvendelse.
Når selskapet i stedet har gjort en indirekte investering i landbrukseiendommen gjennom å
kjøpe aksjer i Mørk Engebretsen Invest, har det ikke skjedd noen transaksjon som utløser
konsesjonsplikt etter konsesjonsloven. Aksjekjøpet er ikke konsesjonspliktig. Spørsmålet
om det foreligger et grenseoverskridende element blir da mer komplisert. Hvilken
kapitaloverføring er det som må ha et grenseoverskridende element? På hvilket tidspunkt
må det foreligge et grenseoverskridende element?
Det foreligger åpenbart et grenseoverskridende element i tilknytning til aksjetransaksjonen
i 2013. Et latvisk selskap kjøpte 71,57 prosent av aksjene i et norsk aksjeselskap fra et
annet norsk aksjeselskap, og gjorde dermed en indirekte investering i en norsk
landbrukseiendom. Denne kapitaloverføringen er imidlertid ikke hindret av noe norsk
regelverk, så noe brudd på EØS-avtalens artikkel 40 kan ikke ha skjedd i tilknytning til
denne transaksjonen som sådan.
Eiendomskjøpet i 2006 utløste konsesjonsplikt, og norske konsesjonsregler utgjorde en
restriksjon på kapitaloverføringen. Det var imidlertid ikke noe grenseoverskridende
element ved denne transaksjonen, og dermed kom EØS-avtalen ikke til anvendelse.
Spørsmålet som gjenstår er om aksjekjøpet i 2013 likevel kan utgjøre et relevant
grenseoverskridende element ved vurderingen av konsesjonsøknaden i 2013. Dette er
Mørk Engebretsen Invests oppfatning.
Etter rettens syn er det vanskelig å følge Mørk Engebretsen Invest på dette punktet. For det
første gjelder konsesjonssøknaden den transaksjonen som utløste konsesjonsplikt, altså
ervervet av landbrukseiendommen Langli Søndre. Dette ervervet var det Mørk
-8-
14-091446TVI-OTIR/05
Engebretsen Invest som gjorde, og derfor er det fremdeles Mørk Engebretsen Invest som er
konsesjonssøker. Mørk Engebretsen Invest har ikke foretatt noen grenseoverskridende
kapitaltransaksjon. Den parten som derimot gjorde en kapitaloverføring med et
grenseoverskridende element i 2013 —WorldFarm Management —har ikke søkt konsesjon
(og har heller ikke hatt plikt til å søke andre tillatelser som følge av aksjekjøpet). Kjøp av
aksjer kan opplagt være en relevant kapitaloverføring, på samme måte som investering i
fast eiendom. Dette følger blant annet av kapitalliberaliseringsdirektivet (rdir 88/361), som
i bilag I definerer ulike typer relevante kapitalbevegelser. Investeringer i fast eiendom er
nevnt i bilagets del II, mens investeringer i aksjer er omhandlet i bilagets del III. Poenget
synes imidlertid å være at den kapitaloverføringen som WorldFarm Management har gjort
ikke på noen måte er hindret av norsk lovgivning.
Som nevnt ovenfor er det på det rene at EØS-avtalens artikkel 40 ikke beskytter rene
interne transaksjoner, slik som Mørk Engebretsen Invests opprinnelige erverv av Langli
Søndre. Dette henger sammen med formålet med EØS-avtalen og reglene om de fire
friheter. Reglene har til formål å fremme samhandel mellom de landene som inngår i EØS,
jf EØS-avtalen artikkel 1 og artikkel 40. Dette betyr at reglene må beskytte transaksjoner
som har en relevant tilknytning til en annen EØS-stat, typisk (men ikke nødvendigvis) ved
at den ene parten er hjemmehørende i et annet EØS-land.
Slik retten vurderer denne saken, handler den i realiteten om den ene parten i en intern
norsk transaksjon som ikke var omfattet av EØS-avtalen, senere kan skaffe seg tilknytning
til et annet E0S-land med den virkning at EØS-avtalen likevel får anvendelse på
transaksjonen. Dette kan det etter rettens syn ikke være grunnlag for eller behov for. En
slik mulighet for å etablere etterfølgende EØS-tilknytning er ikke nødvendig for å realisere
formålet om å legge til rette for økt samhandel mellom landene.
Retten har merket seg Mørk Engebretsen Invests argumentasjon i denne forbindelse om at
omgåelsesbetraktninger ikke gjør seg gjeldende. Det er i denne forbindelse vist til
Sejersted m.fi., EØS-rett, 3. utgave side 396, hvor det med henvisning til Centros-dommen
fra EU-domstolen (sak C-212/97) blant annet heter:
"Et spørsmål er videre om det kan påberopes at det ikke foreligger noe relevant grenseoverskridende element fordi en person eller et selskap i realiteten misbruker etableringsretten. Dette
spørsmålet har blant annet vært oppe der et selskap er etablert i en stat for å omgå krav til
minste aksjekapital mv. i hjemstaten til stifterne, samtidig som det opprettes en filial i sistnevnte stat, der all økonomisk virksomhet skal skje. Domstolens svar er imidlertid klart:
Etableringsretten kommer til anvendelse selv om formålet med å stifte et selskap er å bruke
dette til å opprette en sekundær etablering der all økonomisk aktivitet skal skje. Og dette
gjelder selv om hensikten med arrangementet er å omgå krav til aksjekapital eller lignende i
den stat der hovedaktiviteten skal skje."
Dette er nokså klar tale, og må for eksempel innebære at WorldFarm Management fullt ut
er beskyttet av EØS-reglene selv om selskapet er eiet 100 prosent av en nordmann, og
-9-
14-091446TVI-OTIR/05
antagelig også om det eventuelt skulle være slik at det er etablert en eierstruktur som ikke
har noen annen realitet og formål enn å tilføye et utenlandsk rettssubjekt i eierkjeden.
Dersom dette selskapet skulle gjøre en kapitaloverføring som hindres av norske regler,
gjelder EØS-avtalens artikkel 40 for denne.
Det Mørk Engebretsen Invest i denne saken argumenterer for, er imidlertid etter rettens syn
noe mer og noe annet. Man søker å etablere et grenseoverskridende element i ettertid for å
bringe 2006-transaksjonen inn under EØS-reglenes virkeområde.
Retten har også merket seg at Mørk Engebretsen Invest under hovedforhandlingen pekte på
at det ikke er lovligheten av eiendomstransaksjonen i 2006 som nå skal vurderes; det er
lovligheten av konsesjonsnektelsen i 2013. Selskapet gikk så langt som til å hevde at
transaksjonen i 2006 er uten betydning for vurderingen av lovligheten av
konsesjonsnektelsen i 2013. Dette er et resonnement som retten ikke kan følge. Slik retten
ser det handler vedtaket som er tvistegjenstand i denne saken om hvorvidt Mørk
Engebretsen Invest skal få tillatelse av konsesjonsmyndigheten til å erverve eiendommen
Langli Søndre. Uten konsesjon har ervervet ikke full rettsvirkning, hvilket kommer til
uttrykk gjennom det pålegg om å overdra eiendommen til noen som kan få eller ikke
trenger konsesjon som følger avslutningsvis i fylkesmannens vedtak. Det er da vanskelig å
se at transaksjonen i 2006 kan være uten betydning for vurderingen av vedtakets lovlighet.
Som retten allerede har vært inne på har Mørk Engebretsen Invest fremholdt at WorldFarm
Managements aksjeinvestering i 2013 indirekte var en investering i fast eiendom i Norge.
Selv om aksjetransaksjonen i seg selv ikke var konsesjonspliktig, er den direkte berørt av
og gjort mindre attraktiv av konsesjonsnektelsen. Dette er utvilsomt riktig. Retten kan
imidlertid ikke se at dette kan ha rettslig betydning for lovligheten av å nekte konsesjon.
Det er etter rettens syn ikke treffende at WorldFarm Management gjorde en investering i
fast eiendom. WorldFarm Management investerte i et aksjeselskap som har hatt en
betinget, ufullstendig eiendomsrett til en norsk landbrukseiendom. Selskapet har i flere år
hatt plikt til å sørge for omgjøring av ervervet eller å overdra eiendommen til noen som
kan få eller som ikke trenger konsesjon. Fristen for å selge har periodevis vært suspendert
som følge av saksanlegg, men den har ikke opphørt. Slik plikt påhvilte Mørk Engebretsen
Invest på det tidspunktet WorldFarm Management kjøpte 71,57 prosent av aksjene i
selskapet, og dette var kjøperen utvilsomt klar over.
Oppsummeringsvis foreligger det etter rettens oppfatning ikke noe grenseoverskridende
element ved den kapitaloverføringen som er behandlet i det vedtaket som er
tvistegjenstand, og EØS-avtalens artikkel 40 kommer derfor ikke til anvendelse på
konsesjonsnektelsen. Den kapitaloverføringen som WorldFarm Management gjorde i 2013
var i seg selv ikke gjenstand for noen norsk restriksjon. Den kan heller ikke ha medført at
det opprinnelige konsesjonspliktige eiendomservervet fikk et grenseoverskridende element
med den virkning at EØS-avtalen likevel får anvendelse. Endelig er det etter rettens syn
- 10 -
14-091446TVI-OT IR/05
ikke dekkende å beskrive kapitaloverføringen i 2013 som en indirekte investering i fast
eiendom, jf over.
Etter dette er det ikke nødvendig å vurdere om den restriksjon som de norske
konsesjonsreglene utgjør overfor utenlandske selskaper som investorer, er uforenlig med
EØS-avtalen artikkel 40.
4.3
Subsidiært
lider vedtaket av saksbehandlin sfeil?
Skiptvedt kommunes vedtak av 4. juni 2013 har som nevnt en relativt kortfattet
begrunnelse, som i hovedsak består i en henvisning til de tidligere vedtakene om samme
erverv. Etter omstendighetene antar retten at dette er tilstrekkelig når det gjelder
hovedspørsmålene i saken —som hadde vært vurdert forholdsvis grundig i to instanser to
ganger tidligere. Mye taler imidlertid etter rettens syn for at det var en saksbehandlingsfeil
at kommunen ikke gjorde noen eksplisitt vurdering av de EØS-rettslige synspunkter som
ble fremsatt i den tredje konsesjonssøknaden med vedlegg.
Etter rettens syn kan dette imidlertid ikke ha betydning for vurderingen av gyldigheten av
det vedtaket som nå er tvistegjenstand, nemlig Fylkesmannen i Østfolds vedtak av
28. januar 2014.
Fylkesmannens vedtak inneholder en redegjørelse for sakens bakgrunn og klagers anførsler
på side 2-3. Deretter følger fylkesmannens vurdering av klagegrunnen som går på
utilstrekkelig begrunnelse på side 4. Fylkesmannens vurdering av de EØS-rettslige
spørsmål behandles på side 5-7. Her refereres sentrale rettsregler, herunder
forrangsbestemmelsen i EØS-loven og ordlyden i EØS-avtalen artikkel 40. Fortolkningen
av kravet til grenseoverskridende element er belyst med sitat fra juridisk litteratur og
henvisning til praksis fra EU-domstolen, og det er gjort en konkret drøftelse av om det
foreligger et grenseoverskridende element i denne saken. All den tid fylkesmannen mente
at EØS-avtaIen ikke kom til anvendelse, er det —som i dommen her —ikke gjort noen
konkret restriksjonsdrøftelse. Efter rettens syn oppfyller vedtaket de minstekravene til
begrunnelse av enke1tvedtak som følger av forvaltningsloven § 25.
Fylkesmannen hadde i klagerunden full overprøvingsrett over underinstansens vedtak, jf
forvaltningsloven § 34 annet ledd. Retten kan derfor ikke se at det kan ha hatt betydning
for det endelige vedtakets innhold at kommunen i sin førsteinstansbehandling ikke gjorde
noen egen vurdering av de EØS-rettslige spørsmålene.
På denne bakgrunn er det rettens vurdering at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil
ved fylkesmannens vedtak. I den grad kommunens vedtak var utilstrekkeIig begrunnet, er
dette reparert gjennom fylkesmannens behandling. Det omtvistede vedtaket er derfor ikke
ugyldig som felge av saksbehand1ingsfeil.
- 11 -
14-091446TVI-OTIR/05
5
Sakskostnader
Staten ved Landbruks- og matdepartementet har fatt medhold fullt ut, og har krav på
dekning av sine sakskostnader fra motparten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første
ledd. Advokat Bratterud har inngitt sakskostnadsoppgave på totalt kr 74 948. Advokat
Nordby hadde ikke innvendinger til oppgaven. Retten anser at dette beløpet med god
margin ligger innenfor rammen av rimelige og nødvendige kostnader, og retten legger
kostnadsoppgaven til grunn.
***
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er ferieavvikling.
- 12 -
14-091446TVI-OTI R/05
DOMSSLUTNING
Staten v/Landbruks- og matdepartementet frifinnes.
Mørk Engebretsen Invest AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av
dommen å betale 74 948 — syttifiretusennihundreogførtiåtte
— kroner i
sakskostnader til Staten v/Landbruks- og matdepartementet.
Retten hevet
Frode Støle (sign.)
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
Dokument i samsvar med undertegnet
original.
07. 01.2015
Mette Aaseby (signert elektronisk)
Oslo tingrett
- 13 -
14-091446TV1-OT IR/05
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er
følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen
påskedag, fra og med 1.juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med
3. januar, jf. domstolloven § 140.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan
gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til la
annsrettenover dom i tin etten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på
grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen
som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det
blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å
være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke —uavhengig av verdien av ankegjenstanden —nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessffillmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og
hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
ankedomstolen
navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
hvilken avgjørelse som ankes
om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten
krever
de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
de bevisene som vil bli ført
grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet
og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
Anke til la annsretten over k'ennelser o beslutnin er i tin etten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og
forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på
det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på
at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag
av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Hø esterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. —Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.