OSLO TINGRETT
DOM
I
Avsagt:
24.09.2015 i Oslo tingrett,
Saksnr.:
14-182338TVt-OTtR/05
Dommer:
Tingrettsdommer
Saken gjelder:
Gyldigheten av vedtak fra Klagenemnda for industrielle
rettigheter.
nvacare I nternational Sarl
Torild Margrethe Brende
Advokat Thomas Rukin
v/advokatfullmektig Ane Strand Nilssen
mot
Staten v/Klagenemnda for industrielle
rettigheter
Advokat Hilde Lund
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Saken gjelder gyldigheten av vedtak fra Klagenemnda for industrielle rettigheter
12. september 2014, i klagesak
PATl3l026.
Frcmstilling av sakcn
Invacare International Sàrl, Sveits ("Invacare") er innehaver av europeisk patent
EP 2253297 som gjelder ryggstø for rullestol.
PatentetbleforsøktvalidertiNorge26. juni2012av Invacare, medZacco NorwayAS
("Zacco") som fullmektig. Frist for å betale valideringsavgift var 29. august 2012. Avgiften
ble ikke betalt innen fristen. Ved Patentstyrets brev 10. september 2012 avslo Patentstyret
valideringen grunnet manglende innbetalt valideringsavgift
.
Saksøker fremsatte 12. november 2012 begjæring om at patentet skulle valideres
til
tross
for fristoversittelsen. Valideringsavgiften ble imidlertid ikke betalt innen den nye fristen
som nå var lørdag 10. novemher, men i praksis 12. november 2015. Innbetalingen innkom
6. desember 2012. Zacco har opplyst at den manglende betalingen, begge ganger, skyldes
menneskelige feil begått av underordnet personale. Ved Patentstyrets avgjørelse 6. mars
20 1 3
ble oppreisningsbegjæringen awist.
I avgjørelse 12. september 2014 stadfestet Klagenemnda for industrielle rettigheter
("Klagenemnda") Patentstyrets awisningsavgjørelse. Saksøker har ved stevning 12.
november 2014 krevd vecltaket om awisning av oppreisningsbegjæringen kjent ugyldig.
Hovcdforhandling blc avholdt 7. scptcmbcr 2015
Partene har benyttet betegnelsen Klagenemnden
i påstandene som er nedlagt, mens det
korrekte skal være Klagenemnda. Retten har valgt å gjengi påstandene ordrett selv om det
innebærer at språkbruken ikke er konsekvent gjennomført i dommen.
S
aksøkerens påstandsgrunnlag
Klagenemndas avgjørelse må oppheves fordi den er beheftet med faktiske og
rettslige feil.
a
Til tross for at fristene i patentloven $ 72 mä oppfattes som objektive og endelige,
kan det i enkelte tilfeller finnes årsaker som er vektige nok til å tillate avvik fra
denne bestemmelsen.
2
14-182338TV t-OTrR/05
a
Under henvisning til europeisk praksis og prinsippet om "the protection of
legitimate excpectations" anføres at det foreligger omstendigheter i denne sak som
medfører at oppreisning skulle vært gitt.
a
Det vises
til
at Patentstyrets fakturapraksis varierer og at det i en tidligere sak først
ble fakturert valideringsavgift etter at fristoversittelsen var behandlet.
a
Saksøker hadde en berettiget forventing om å ikke lide rettstap.
Saksøkerens påstand
1.
Klagenemnden for industrielle rettigheters avgjørelse av 12. september 2014 i
klagesak PAT 131026 oppheves og saken blir tatt opp til realitetsbehandling.
2.
Staten ved Klagenemnden for industrielle rettigheter betaler
til Invacare
sakens
omkostninger.
Saksøktes påstandssrunnlag
.
Klagenemndas avgjørelse er korrekt. Det vises
staten slutter seg
a
til begrunnelsen i avgjørelsen
som
til.
Det gis som utgangspunkt ikke oppreisning ved oversittelse av fristene i
patentloven $ 72 (1).
Oppreisning av oppreisningsfristen tilkjennes kun i unntakstilfeller, basert på
doktrinen om "legitimate expectations" slik den er utviklet i praksis fra det
europeiske patentverket (EPO).
i denne
a
Staten kan ikke se at vilkårene er oppfylt
a
De absolutte fristene i patentloven $ 72 (1) kan heller ikke sensureres ut fra
rimeli ghetsbetraktninger.
sak.
Saksøktes påstand
1.
Staten viKlagenemnden for industrielle rettigheter frifinnes.
2.
Staten viKlagenemnden for industrielle rettigheter tilkjennes sakskostnader
-3-
1
4-1 82338TVt-OTrR/05
Rettens vurdering
For at et europeisk patent ("EP-patent") skal være gyldig i Norge må patentet valideres i
Norge. Videre må det betales valideringsavgift til Patentstyret. I aktuelle sak utløp fristen
for å betale gebyret 29. august 2012, uten at gebyret var blitt betalt.
Oppreisningsbegjæring innkom Patentstyret 12. november 2012. Vilkårene for å begjære
oppreisning følger av patentloven $ 72 som lyder:
"Dersom en patentsøker, bortsett fra i de tilfelle som er nevnt i annet ledd, har
oversittet en frist fastsatt i eller i medhold av denne lov, og som følge av dette har
lidt rettstap, skal saken likevel tas under behandling såfremt han godtgjør at han og
hans fullmektig har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves. Slik
begjæring må fremsettes skriftlig til Patentstyret innen to måneder etter at clen
hindring som førte til fristoversittelse er opphørt, og senest ett år etter fristens utløp.
Innen samme tid skal den unnlatte handling være foretatt. Det skal betales fastsatt
avgift."
Som det følger av bestemmelsen er det et vilkår for oppreisning at begjæringen fremsettes
skriftlig overfor Patentstyret innen to måneder etter at hindringen, som førte til
fristoversittelsen er opphørt, og senest innen ett ar etter fristens utløp. Innen samme tid skal
den unnlatte handling, i dette tilfellet betaling av valideringsavgift, være foretatt.
Partene er enige om at begjæringen er fremsatt innen fristen på to måneder. Fristen regnes
fra det tidspunkt fullmektigen ble oppmerksom på fristoversittelsen. Zacco ble kjent med
Ãonno r¡a.l
Dofanfcfr¡rafc
vvs
r srvrrrr
svrufv
Lro.,
or,
1O
¡ v. canfpmhor
urvv
st
JvlJLv¡¡rv
)(11?
Fleoiærinûpn
^m
nnnreisnino
hle
innlevert mandag 12. november, men ble ansett rettidig innkommet siden fristdagen
10. november falt på en lørdag. Partene er også enige at valideringsavgiften er innbetalt for
sent. Denne ble først betalt 6. desember 2012.
Det er videre uomtvistet at vilkårene for oppreisning i patentloven $ 72 første ledd annen
setning i utgangspunktet ikke er oppfylt med bakgrunn i den forsinkede betalingen. Tvisten
gjelder derimot hvorvidt Paterfstyret likevel skulle ha behandlct opprcisningsbcgjæringcn.
Retten skal kun ta stilling til om de formelle vilkårene for at Patentstyret kunne behandle
oppreisningsbegjæringen var til stede. Spørsmålet om oppreisning skulle ha vært gitt
tilhører den materielle vurderingen og er ikke tema for rettens vurdering i denne sak.
til grunn
at fristen i patentloven $ 72 første ledd som
utgangspunkt er absolutt og at det er patentsøkers ansvar å overholde fristen. Den norske
bestemmelsen er basert på den europeiske patentkonvensjonens artikkel 122 (4) hvor det
Retten legger som Klagenemnda
fremkommer: "Oppreisning er utelukket med hensyn til fristene for å begjære
oppreisning." Videre vises til NOU 1976:49 side 131 om betenkeligheten med å innføre en
tilsvarende bestemmelse om oppreisning i norsk rett og at dette tilsier at vilkårene for
oppreisning gjøres temmelig strenge. Fra NOU side 132 hitsettes: "Det kriterium som er
valgt som vilkar for oppreisning skal gis, er at søkeren (eventuelt fullmektigen) må ha
4
1
4
-1 82338-tV I -OT r R/0 5
utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves av ham. [....]. En situasjon hvor
oppreisning ofte vil måtte gis når den forekommer, er hvor frist er overskredet på grunn av
uregelmessigheter eller avbrudd i postforbindelsene [. . . ]. "
For å fastsette omfanget av dette snevre unntaket er det relevant å se hen til EPOs praksis
og deres tolkning av patentkonvensjonens artikkel I22.I EPOs sak J 41192 uttales at hvis
en mangel "is readily identihable by the EPO and can easily be corrected
within the time
limit, the principle of good faith requires the EPO to issue warning." I EPOs sakG 2197
uttales: "the principle of good faith requires the EPO to warn the applicant of any
impending loss of rights, if such a warning can be expected in all good faith, and that such
a warning may be expected if the deficiency is readily identifiable for the EPO and the
applicant can still correct it within the time limit." Doktrinen som er utviklet i EPOs
praksis er senere fulgt i norsk forvaltnings- og rettpraksis. Patentstyret har i tidligere
avgjørelser vist til at bestemmelsen i patentloven $ 72bør tolkes i samsvar med den
europeiske patentkonvensjonens artikkel 122 slik den forstås internasjonalt, og at det må
legges betydelig vekt på avgjørelser fra EPOS juridiske klageorgan jf. Nordisk
Immateriellt Rättskydd, 1998 side724 og725. Den ulovfestede læren om "the protection
of legitimate expectiations" er også lagt til grunn i Oslo tingretts dom TOSLO-10-101256
og i den etterfølgende saken for Patentstyrets Annen avdeling, PS-201l-8146, samt en
rekke senere avgjørelser fra Patentstyret. Ut fra denne praksis kan det oppsummeres at
fristene etter patentloven $ 72 er absolutte, men at det rent unntaksvis kan gjøres unntak
der dette er nødvending for å besk¡te berettigede forventinger.
Ved mottak av oppreisningsbegjæringer foretar Patentstyret en formaliakontroll. Det
kontrolleres om begjæringen er fremsatt innen fristen og om den handlingen det er søkt om
oppreisning for, er foretatt innen samme frist. I den forbindelse vil det kunne oppdages at
valideringsavgiften ikke er blitt betalt og Patentstyret vil kunne varsle søkeren slik at
betaling kan foretas innen tomånedersfristen. Dette forutsetter imidlertid at
formaliakontrollen kan foretas på et så vidt tidlig tidspunkt at feilen kan rettes før utløpet
av fristen.
I denne sak innkom oppreisningsbegjæringen på fristens siste dag, samtidig som
valideringsavgiften ikke var betalt. Da den manglende betalingen ble konstatert var fristen
allerede løpf ut. Søker kan da ikke nå frem med at de hadde berettigede forventinger om å
bli varslet om den manglende betalingen og samtidig ha mulighet til å foreta innbetaling av
valideringsavgiften innen fristens utløp.
ulik i de andre skandinaviske landene og at
det derfor var noe uklart hvilken faktureringspraksis Patentstyret i Norge fulgte. Retten
viser til at saksøker har vært representert ved norsk fullmektig som må forutsettes å kjenne
det norske regelverket. Det fremkommer uttrykkelig av lovteksten i patentloven $ 72 at "
Saksøker har anført at faktureringspraksisen er
den unnlatte handling", her betaling av valideringsavgiften, må være foretatt innen fristen
for å begjære oppreisning.
5
1
4-1 82338-tV r -OTt R/05
For øvrig bemerker retten at det ikke er rom for noen rimelighetsvurdering ved
vurderingen om oppreisning skulle ha vært gitt, slik som saksøker anførte i stevningen.
Dette synspunkt synes da heller ikke å ha blitt fastholdt fra saksøker under
hovedforhandlingen. Årsaken til at valideringsavgiften ikke ble betalt er således ikke
relevant ved vurdering om oppreisningsbegjæringen skal tas opp
til behandling.
Oversittelsen av fristen skyldes ikke manglende oppfølging fra patentmyndighetene.
Doktrinen om "the protection of legitimate expectiations" kommer ikke til anvendelse og
det er følgelighovedregelen som er aktuell
i denne sak.
Sakskostnader
Søksmålet har ikke ført frem og saksøker skal etter hovedregelen i tvisteloven $ 20-2
betale notpartens sakskostnader. Retten finner ikke at unntaksrcglcnc i tredje ledd får
anvendelse. Advokat Hilde Lund har lagt frem en omkostningsoppgave pä26 095, hvorav
25 375 utg¡ør salær. Det er ikke fremsatt noen innsigelser mot sakskostnadsoppgaven.
Retten legger det oppgitte beløp
tvisteloven $ 20-5 første ledd.
til grunn
som nødvendige kostnader for saken
jf.
f)nmmen er
avsast to
etter lovens
frist
srunnet dommerens andre siøremål
-- daser
-------a--_ 9
-' -- ---ô-
o
14-182338TVt-OTtR/05
DOMSSLUTNING
Staten v/Klagenemnda for industrielle retti gheter frifinne
s.
Invacare International Sàrl betaler sakskostnader til Staten v/Klagenemnda for industrielle
rettigheter med kroner 26 095 - tjuesekstusenognittifem - innen 2 - to - uker fra dommens
forkynnelse.
Retten hevet
orild
Brende
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
-7
-
14-182338TVt-OTtR/05
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til ä fä avg¡ørelser overprøvd av høyerc domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er
følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndagtil og med annen
påskedag, fra og med 1 . juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med
3. januar, jf. domstolloven $ 140.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan
gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på
grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen
som ligger til grunn for avgjørelsen.
Anke
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det
blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å
være svakheter ved den avgørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke - uavhengig av verdien av ankegjenstanden - nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
til
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og
hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse päparter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelderhele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten
krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved tlorrr ettcr uruntlig furhandling i lagmarursletten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet
og tvilsomme når saken star for lagmannsretten.
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av
feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsnressig ug
forsvarlig behandling,kan avg¡ørelsen for den skjønnsmessige aweiningen bare angripes på
det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
Enbeslutningkanbare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på
at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene
til innholdet i ankeerklæringen
er som hovedregel som for anke over dommer
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag
av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgj ørelser
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke tra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre gnrnner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. - Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte ätatil behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggencle sakcn, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmåI.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse r
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avg¡øres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.