FORMS OF FREEDOM
FORMS OF FREEDOM African Independence and Nordic Models La Biennale di Architettura, Venezia, 7. juni–23. november 2014 Nasjonalmuseet – Arkitektur, Oslo, 23. januar–19. april 2015 Tidslinje 1961 Nordisk råd vedtar nordisk samarbeid om utviklingshjelp Innledning 1965 FINNIDA (Finnish International Development Agency) etableres Tanganyika (Tanzania) oppnår selvstendighet, med Julius Nyerere som statsminister (president fra 1962) SIDA (Swedish International Development Authority) erstatter Nämnden för internationellt bistånd Frantz Fanons antikolonialistiske roman Jordens fordømte kommer ut og får stor innflytelse 1962 Statlige organer for utviklingshjelp opprettes i Sverige 1967 Arusha-erklæringen: Nyereres politiske program for sosialisme, selvs tendighet og velferd (Nämnden för internationellt bistånd – NIB), Norge (Norsk Utviklingshjelp) og Danmark (fra 1971 kalt Danida) Det østafrikanske fellesskap (EAC) opprettes av Kenya, Uganda og Tanzania Nordiska Afrikainstitutet opprettes i Uppsala, Sverige 1963 Kenya blir selvstendig, med Jomo Kenyatta som 1968 NORAD (Norwegian Agency for International Development) erstatter Norsk Utviklingshjelp statsminister, og året etter president I USA: «I have a dream» – Martin Luther King jr. holder sin berømte antirasistiske tale 1971 Statsminister Olof Palme besøker Zambia og Tanzania Julius Nyerere reiser på sitt første statsbesøk til Norden (bildet under) 1973 Oljekrisen rammer globalt The Organization for African Unity (OAU) o pprettes av 32 afrikanske land 1976 Julius Nyerere besøker Norden på nytt University of East Africa etableres i Makerere, Uganda, for studenter fra Uganda, Kenya og Tanganyika 1964 Zambia blir selvstendig, med Kenneth Kaunda som landets første president 1977 Det østafrikanske fellesskap bryter sammen 1978 Jomo Kenyatta dør, Daniel Arap Moi tar over som president Tanganyika og Zanzibar går sammen og danner republikken Tanzania Nelson Mandela dømmes til fengsel på livstid, etter å ha blitt arrestert i 1962 1985 Kenneth Kaunda på offisielt besøk til Norden Julius Nyerere går av som president Foto: Per Svensson / Aftenposten / NTB scanpix 1985 Kenneth Kaunda på offisielt besøk til Norden Julius Nyerere går av som president Det er velkjent at nordiske arkitekter spilte en be tydelig rolle i oppbyggingen av de moderne velferds statene i Norden. At de bidro til modernisering og nasjonsbygging i frigjorte kolonier i Afrika på 1960og 1970-tallet, er langt mindre kjent. Frigjøringen av Tanzania, Kenya og Zambia på 1960-tallet falt sammen med opprettingen av statlige bistandsorganisasjoner i Norden. De nordiske giver landene hadde stor tro på at den sosialdemokratiske modellen kunne eksporteres, oversettes og bidra til nasjonsbygging, modernisering og velferdsutvikling i Afrika. De nye afrikanske statslederne ønsket på sin side samarbeidspartnere uten tung kolonihistorie, og så dessuten til resultatene de nordiske velferds statene kunne vise til etter andre verdenskrig. Nordiske politikere hadde også vist betydelig politisk støtte i kampen for uavhengighet. Kontakten mellom de nordiske sosialdemokratiene og de nye sosialis tiske afrikanske statene ble sterk og var preget av gjensidig utviklingsoptimisme, gode intensjoner og en nesten naiv tro på den nordiske modellens over føringspotensial i en helt annen geografisk, demo grafisk og kulturell kontekst. Arkitektene reiste som del av nordiske ekspert delegasjoner, ansatt og lønnet av nordiske bistands organisasjoner. Noen av dem ble ansatt i nordiske firmaer med oppdrag i Afrika. Mange inngikk arbeidskontrakter med afrikanske myndigheter og besatte utrednings- og prosjekteringsstillinger i afrikanske departementer og bymyndigheter, ofte sammen med arkitekter fra andre land – ikke minst britiske – som hadde lang fartstid i Afrika. Det var stort behov for arkitektbistand i oppbyggingen av de nye afrikanske statene. Ifølge én av de første som reiste til Kenya, Karl Henrik Nøstvik, fantes det i 1966 bare én arkitektutdannet afrikaner i hele det østlige Afrika (David Mutiso, utdannet i England og ansatt som sjefsarkitekt i Kenyas Ministry of Works). Utstillingen «Forms of Freedom. African Independ ence and Nordic Models» undersøker hva de nor diske arkitektene arbeidet med på 1960- og 70-tallet og kretser rundt to begreper: å «bygge frihet», og å «finne frihet». Å bygge frihet viser til den faktiske nasjonsbyggingen som foregikk gjennom master planer for byer og regioner, infrastruktur, industri og institusjoner for helse, utdanning og regjerings apparat. Å finne frihet peker på den andre siden mot det modernistisk-eksperimentelle frirommet som åpnet seg i møtet mellom nordisk bistand og afrikansk nasjonsbygging. «… you would be surprised to see how widely the principles of the Arusha declaration are known and appreciated in this country […] – the right for the people to elect their own leaders, – the importance of self reliance, and break the dependence of foreign influence, – the emphasis on development of the rural areas where the majority of the people live, – the distribution of incomes to avoid the establishment of a rich powerful upper class.» Statsminister Oddvar Nordli, tale til Julius Nyerere på Akershus festning, 29.4.1976 3 Om arbeidet med utstillingen «Forms of Freedom. African Independence and Nordic Models» ble vist i Den nordiske paviljongen (eid av Sverige, Finland og Norge i fellesskap) under Arkitekturbiennalen i Venezia i 2014. Utstillingen svarte på temaet «Absorbing Modernity 1914–2014» som biennaledirektør Rem Koolhaas lanserte i januar 2013. Han oppfordret kuratorene til de nasjonale paviljongene til kritisk å vurdere hver nasjons modernitetshistorie ved å formidle uoffisielle, uopp dagete eller ukjente sider. Utstillingen er resultat av et drøyt års undersøkelser og arkivsøk, ekskursjoner til Tanzania, Kenya og Zambia, intervjuer med gjen levende svenske, finske og norske arkitekter og møter med deres familier og arbeidskolleger, og også med ambassadører, lokale arkitektforeninger, arkitektskoler og museer, bistandsfolk, brukere og ikke minst den eneste gjenlevende statslederen fra perioden, Kenneth Kaunda, i et uforglemmelig øyeblikk i hans residens i Lusaka i november 2013. tolkninger av Mette Tronvoll og Iwan Baan, som på oppdrag fra Nasjonalmuseet besøkte henholdsvis Zambia og Kenya i 2014, avdekker hvordan deler av den realiserte arkitekturen i dag er mottatt, absorbert, tilpasset og transformert. Vi spør oss: Hvilken status har den nordiske modernistiske bygningsarven i dag – arkitekturen som i sin tid bar løfter om progressivitet og framtids tro? Dette er også perspektivet for et todagers internasjonalt symposium i mars 2015, et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som utvider utstillingens tema og danner grunnlaget for en forskningspublikasjon. Nordiske arkitekters virksomhet i Afrika har sjelden vært omtalt, verken i bistandshistorien eller i arkitekturhistorien. Utstillingen utgjør første trinn i en dokumentasjon av den nordiske «eksperteksporten» til Afrika – nærmere bestemt Tanzania, Kenya og Zambia, som alle tre var viktige samarbeidsland for Norge, Sverige og Finland – i en kort og intens periode fram mot 1980, da bistandsarbeidet endret profil. I utstillingen er arkivmateriale som tegninger, profesjonelle fotografier, private dias, avisklipp, rapporter, dokumenter, referater og sitater er kronologisk ordnet og satt sammen i en serie frittstående bokvegger. TV-reportasjer fra 1960 og 70-tallet dokumenterer optimistiske statsbesøk mellom samarbeidslandene. Nye fotografiske 4 Tidligere president Kenneth Kaunda utenfor sin residens i Lusaka, 13. november 2013 5 Pilotprosjektet The Nordic Tanganyika Education Centre, Kibaha, Tanzania (1963–68) Arkitekter: Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye Teknisk planlegging: Norconsult AS. Prosjektleder: Oddvar Bjærum Stedlige arkitekter: Torvald Åkesson, Halvor Fossum, Liv Skeie m.fl. Entreprenør: Italian Construction Co. Ltd. Fellesnordisk prosjekt ved Nordisk råd / Tanganyika Finansiert av Norge, Sverige, Finland og Danmark Overtatt av Tanzania i 1970, videre støtte til senteret ble heretter administrert av SIDA I 1961, samme år som Tanganyika oppnådde selvstendighet fra Storbritannia, etablerte Nordisk råd et fellesnordisk samarbeid om økonomisk og teknisk bistand til utviklingsland. En rekke nye stater i Afrika hadde etter avkolonialiseringen behov for å bygge egne institusjoner for utdanning og helse, regjeringsbygg, industri og infrastruktur. Rådet mente derfor Afrika var den mest interessante verdenssdelen å starte opp i. Etter flere undersøkel ser, blant annet i Nigeria, falt valget på Tanganyika (senere Tanzania). Hovedgrunnen bak det nordiske samarbeidet var at man ville kunne yte mer bistand samlet. Men det var også et uttalt mål at utviklings samarbeidet skulle styrke det nordiske fellesskapet. Og man ønsket ikke minst at nordiske verdier om demokrati og velferd skulle tjene som et eksempel for de nye afrikanske statene, og vise at et fredelig regionalt samarbeid var mulig. Allerede året etter inngikk den nyoppnevnte fellesnordiske ministerkomiteen en avtale med president Julius Nyerere om å bekoste og bygge et omfattende utdannings- og helsesenter i Kibaha, ca. fire mil utenfor Dar es Salaam. Senteret skulle finansieres etter en skala som tilsvarte de nordiske landenes forholdsvise bidrag til FNs administrative utgifter (Sverige 50 %, Danmark 20 %, Finland og Norge 15 % hver). Programmet skulle baseres på Nyereres tre satsingsområder for utviklingen av den nye, selvstendige nasjonen: utdanning, helse og jordbruk. Julius Nyerere, Tapani Katala og Oddvar Bjærum i Kibaha, Tanzania Nordiske eksperter bodde i Kibaha under byggingen av The Nordic Tanganyika Centre «The initial project institutions were chosen because the Tanzanian authorities had given agriculture, health, and education developments the highest priority and because such institutions would be important elements of the country’s own development programme.» Arkitektene Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye bodde en tid i Kibaha for å studere tomteforhold, og for å vurdere organisering og plassering, mens 1961 Tanganyika oppnår selvstendighet, Julius Nyerere blir statsminister (president fra 1962) 6 1962 Nordisk råd bestemmer seg for et nordisk samarbeid om utviklingshjelp og nedsetter en fellesnordisk ministerkomité som umiddelbart sender en delegasjon til en rekke afrikanske land for å identifisere mulige prosjekter Sverige, Danmark og Norge danner statlige organer for bistand, Finland følger etter i 1965 1963 Februar: Minis terkomiteen undertegn er en avtale med Tanga nyika om å etablere et senter for helse, jord bruk og videregående utdanning i Kibaha, noen mil utenfor Dar es Salaam August: Eksperter besøker Tanganyika med utkast til senteret Planene for senteret legges. Julius Nyerere reiser på offisielt besøk til Norden Kibaha, Nordic Tanganyika Project, Final Report on Planning and Construction, Prepared by Norconsult AS November 1968. 1964 Tanganyika og Zanzibar går sammen til ett land og blir Tanzania, med Nyerere som president Byggingen starter tidlig på året, og allerede i juni kan Julius Nyerere åpne jordbruksskolen, som skal gi kortvarig opplæring til lokale bønder 1966 Den videregående skolen ferdigstilles, med plass til 600 spesielt begavede gutter fra hele landet 1967 Julius Nyereres sosialistiske politikk (ujamaa) formuleres i Arusha-erklæringen Helesenteret ferdig stilles, med en kapasitet på 200 000 pasienter i året, og et treårig utdanningsforløp for 20 sykepleiestudenter 1968 The Nordic Tanganyika Centre ferdigstilles, nå også med bibliotek, sportsarena, for samlingssal, butikker, boliger for ansatte og administrasjons bygninger 1970 Tanzania overtar driften av senteret, nå Kibaha Education Centre. Kong Fredrik IX av Danmark og president Julius Nyerere er til stede ved seremonien. Fortsatt nordisk støtte til drift i flere år fremover 7 indirekte sollys når boksamlingene, mens internatene er effektivt organisert med hager mellom seg. Samtidig som arkitektene hadde tilegnet seg kunnskap om tropisk arkitektur, bærer anlegget preg av vestlige og nordiske arkitektur- og planleggings idealer: De hvite lave, geometrisk enkle bygnings kroppene med ulike funksjoner kan minne om et nordisk drabantbysenter. Så hadde også Christoffer sen og Hvalbye omtrent på samme tid tegnet Linderud skole i Groruddalen i Oslo. Matsal for 600 gutter, fotografert av Karl Henrik Nøstvik på studietur i 1967 prosjektet i hovedsak ble tegnet i Norge. Bygningene ble spredt omkring et høydedrag: en videregående skole for 600 gutter, et helsesenter som omfattet 50 sengeplasser og sykepleierutdanning for 20 studenter, et opplæringssenter i jordbruk, boliger for elever og lærere, bibliotek, samlingssal og administra sjon. Fellesfunksjoner som bibliotek og idrettsplass ble lagt i de lavere delene av landskapet, mens internat, helsesenter og boliger ble bygget i helningene. Bygningene bindes sammen av overdekkete gangarealer som beskytter mot sol og regn. Naturlig kryssventilering sørger for behagelig inneklima i matsalen, atriumshagen i biblioteket bidrar til at bare Tanzania overtok ansvaret for senteret i 1970, som da skiftet navn til Kibaha Education Centre. I flere år etter overtakelsen ble det gitt nordisk støtte til drift og utvikling, inklusiv lærerkrefter. Etableringen av senteret har uten tvil bidratt til utviklingen av regionen, og har i dag rundt 900 ansatte. Det åpne landskapet har i løpet av årene grodd til og bygninge ne er preget av forfall, feilslåtte forbedringsprosjek ter og manglende vedlikehold. Fortsatt tilbyr skolen en av Tanzanias beste videregående utdanninger til evnerike gutter og jenter fra hele landet. Helse senteret er utvidet med et nytt sykehusbygg og har status som regionalt helsesenter for sju distrikter. Kibaha før og nå. Internatene fotografert av Karl Henrik Nøstvik på studietur i 1967 og av Nasjonalmuseet i 2014. For Nyerere ble Kibaha et pilotprosjekt som han ønsket flere av over hele landet, ikke minst rundt de store byene for å dekke behovet for jordbruksvarer og for at fellesfunksjonene skulle betjene både elever, lærere og regionens innbyggere. Tilsvarende multifunksjonelle sentre, som omfattet både jordbruk, helse og utdanning, ble likevel ikke bygget. Men Kibaha ble det første av flere fellesnordiske prosjek ter, blant annet kooperative prosjekter og et rent jordbruksprosjekt i Mbeya, sistnevnte også tegnet av Christoffersen og Hvalbye (se liste side 42). «I would like to make it quite clear that the Tanzanian government would like more Kibahas, and as many as possible!» President Julius Nyerere, 10 January 1970 8 9 Afrikas høyeste Kenyatta International Conference Centre, KICC (1966–1973) Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Entreprenør: Gordon Melvin and Partners Oppdragsgiver: Ministry of Works / Kenya African National Union (KANU) Adminstrasjon: Norsk Utviklingshjelp / NORAD Karl Henrik Nøstvik inngikk i den første ekspert gruppen som Norsk Utviklingshjelp sendte til Kenya i 1965. Sammen med leger, veterinærer, agronomer og lærere skulle han hjelpe til med å bygge infrastruktur, velferd og nye monumenter i et land som to år tidligere var frigjort fra det britiske kolonistyret. I mars 1966, under sitt engasjement i Ministry of Works, fikk den norske arkitekten oppdraget om å tegne hovedkvarteret, selveste Regjeringsbygningen, for partiet KANU. De neste årenes intense prosjek teringsarbeid foregikk i tett dialog med presidenten selv, «Mzee» Jomo Kenyatta. Det 32-etasjes høye administrasjonstårnet, som fram til 1990-tallet hadde status som Øst-Afrikas høyeste bygning, ble sammen med kongresshallens amfiteat er et symbol for frihet, framskritt og modernitet. Julius Nyerere, den første presidenten i nabolandet Tanzania, vurderte prangende monumentalitet som irrelevant for de nye afrikanske demokratiene. Men kenyanere oppfattet nok ikke KICC som pompøs. Bygningen pryder den kenyanske 100-shillingsseddel en, og i 2012 kåret avisen Daily News og den kenyan ske arkitektforeningen KICC som nr. 1 blant Kenyas 15 viktigste byggverk. «… ganske snart viste det seg at ’Mzee’ selv, president Kenyatta, ville ha et ord med i laget. Det ble etter hvert flere turer utover til Gatundu (presidentens p rivate residens), og i en periode i mai/juli i fjor dro jeg utover dit omtrent en gang i uken. Kenyatta viste seg å være en ganske utålmodig herre, som ikke k unne forstå at det skulle ta så lang tid å utarbeide planer for bygget.» Tårnet, med en sirkulær plan, ble bygget som den første glideforskalingen i Afrika og utført i betong med et håndmeislet og i utgangspunktet vedlikeholdsfritt lag av sement og basalt. En roter ende restaurant med helikopterplass på toppen, åpner seg mot himmelen. Amfiteateret er dekket 1962 Norsk Utviklingshjelp opprettes (fra 1968 kalt Norad) 10 1963 Kenya blir selvstendig. Jomo Kenyatta, leder for partiet KANU, blir statsminister og året etter president (fram til sin død i 1978) 1965 Arkitekt Karl Henrik Nøstvik reiser med Norsk Utviklingshjelps første ekspertdelega sjon til Kenya, ansettes i Ministry of Works 1966 Nøstvik får oppdraget om å tegne KANUs nye hovedkvarter i Nairobi 1966–67: Prosjektet heter «The KANU Build ing for the Government of Kenya», tårnet er 27 etasjer høyt 1967 Det østafrikanske fellesskap (East African Community) opprettes av Kenya, Uganda og Tanzania – en platt form for politisk og økonomisk samarbeid i regionen Karl H. Nøstvik, Rapport til Norsk Utviklingshjelp, 31.05.1967, Riksarkivet. 1968 Prosjektet heter nå «Government Offices & Conference Hall (Kenya African National Union Headquarters Building)» 1969 1968–69: Prosjektet får igjen nytt navn: «Government Offices and Conference Hall» 1970 «Government Offices and Conference Building» 1972 «IBRD/IMF annual meetings 1973 at Kenya Conference Center», tårnet har fått sin endelige høyde på 32 etasjer 1973 Jomo Kenyatta åpner «Kenyatta Inter national Conference Center» (KICC) for den første verdensbank konferansen som holdes i Afrika 11 og inne, med naturlig luftventilasjon og et behagelig inneklima som resultat. Bare når sola har mistet noe av sin intensitet omkring kl. 15.30, når strålene helt inn i bygningen. Tegninger stemplet i 1972 viser at tårnet vokste fra 27 til 32 etasjer og at konferansearealer ble lagt til basen for å imøtekomme planer om å arrangere internas jonale konferanser. I 1973 åpnet KICC i forbindelse med at Nairobi var vertsby for Verdensbankens første konferanse på det afrikanske kontinentet. Betongelementene blir håndmeislet. av ubehandlete betongelementer som møtes i en spiss. Disse to bygningene står på en opphøyet base og nås via symmetriske ramper. Anlegget er gitt karakteristikker som «maiskolben og den afrikanske hytta», «Mzee’s pekefinger» og «lukket og åpen lotusblomst». Som besøkende slås man av bruken av mange ulike kenyanske tresorter i innredningen, og av assosiasjonene kongresshallen gir til progressive arkitekturelementer i 1960-tallets science fiction- filmer. Man imponeres av den komplekse og sofi stikerte åpenheten som Nøstvik skapte mellom ute Tårnet er i dag malt rosa. Restauranten har ikke rotert eller servert på lenge og er nå omkranset av en lysreklame. Disse endringene hindrer likevel ikke at bygningen framstår som et sterkt verk i dagens millionby. KICC skulle også bli Nøstviks største suk sess. Han forlenget avtalen med NORAD og etablerte deretter egen praksis i Nairobi, som han drev fram til sin død i 1992. «The tallest man in Africa», som han ble kalt, tegnet i denne perioden en mengde prosjekter som delvis ble oppført i Kenya og landene omkring: boliger for ambassadeansatte og bistand sarbeidere, hoteller, brannstasjoner, skoler, universi tetsanlegg, barer og svømmebassenger. Han var også nær ved å få realisert to andre imponerende oppdrag som trolig ville fått stor oppmerksomhet på den internasjonale arkitekturscenen: et moderniserings prosjekt for Zanzibar og et over 500 meter høyt tårn i Qatar. Denne ikke-oppfylte arkitekturen omtales andre steder i katalogen. «… et nytt land som vårt trenger symboler» D.M. Mutiso, sjefsarkitekt i Ministry of Works 1967–74, intervjuet i Byggekunst, 3/1974 12 13 President Jomo Kenyatta gratulerer arkitekt Karl Henrik Nøstvik under åpningen i 1973. Til høyre sjefsarkitekt David Mutiso ved Ministry of Works. Motstående side: Hele anlegget med konferansesal, kontortårn og amfiteater. 15 Systemskolene Zambia World Bank Education Project (ZWBEP) 1971–78 Norconsult AS: Arkitekt: Gunnar Hyll (Chief Architect), Halvor Halvorsen, Paul Irgens, Steinar Rosenvinge, Torstein Ramberg, Bjørn Lunøe (Chief Engineer) m.fl. Prosjektdirektør (1971–74): Halvor Fossum Ministry of Education: Halvor Fossum, Esten Dal, Cecilie Juell Møller, Arne Monsen, John Walsh NORAD / Ministry of Education President Kenneth Kaundas første nasjonale utviklingsplan etter Zambias uavhengighet i 1964 la stor vekt på å høyne utdanningsnivået. Særlig var det viktig å få på plass flere videregående skoler for å rekruttere elever til høyere studier, noe som skulle gi nødvendig fagkompetanse og arbeidskraft til den nye statens økonomiske, sosiale og politiske utvikling. I april 1969 fikk Zambia innvilget lån fra Verdensban ken. Midlene skulle gå til å bygge ni nye videregående skoler, og til å utvide 56 eksisterende. I tillegg skulle lånet dekke oppføringen av fire lærerskoler og én teknisk høgskole. Skolene var fordelt over hele landet og skulle planlegges, tegnes og bygges i løpet av fem år slik at 22 000 nye skoleplasser kunne etableres. Det gjaldt å handle raskt, og allerede i desember 1969 ble kontrakten mellom Zambia og Norconsult AS undertegnet. Året etter gikk Norad inn med midler til prosjektadministrasjon og konsulenthonorarer. Den norske arkitekten Halvor Fossum, som fra 1967 var ansatt i undervisningsdepartementet i Zambia, hadde ledet forhandlingene både med Verdensbanken og Norad. På fem år skulle 22 000 nye skoleplasser for jenter og gutter opprettes på 65 videregående skoler over hele Zambia. Kriteriene var vidløftige: Skolene skulle kunne tilpasses eksisterende bebyggelse, topografi og klima. De skulle være funksjonelle for ulike utdanningsret ninger og fleksible for framtidig bruksendring. Materialene skulle produseres eller være tilgjengelige lokalt, og ufaglært arbeidskraft skulle kunne benyttes i byggingen. Videre skulle vedlikeholdskostnadene være lave, og skolene skulle ikke minst produseres med lavest mulige kostnader på kortest mulig tid. 1964 Zambia oppnår selvstendighet, med Kenneth Kaunda som landets første president 16 1966 1966–70: Zambias første nasjonale ut viklingsplan med store visjoner for landets utdanningssystem 1967 Norge og Zambia inngår avtale om bistands samarbeid. Norske lærere hadde vært i landet siden 1966, formidlet gjennom «Utvalget for norske lærekrefter til Afrika» 1969 Zambia innvilges lån fra Verdensbanken i april. I desember inngås kontrakt mellom Zambia og Norconsult om bygging av 65 videregående skoler. Planen er ferdigstilling innen 30. september 1974 1970 Norge (NORAD) involveres finansielt «Ved å standardisere romenhetene istedenfor hele skolen, oppnådde vi en meget fleksibel planløsning uten at vi mistet noen av fordelene ved standardi sering […] det konstruksjonssystem som ble valgt tillot at romenhetene ble satt sammen i en uendelighet av variasjoner.» Henrik Fürst, assisterende direktør Norconsult AS, «Administrasjon og styring av Zambia World Bank Education Project», foredrag i Den Norske Ingeniørforening 17.10.1972 1971 Bygging av den første skolen starter 1973 Oljekrisen, fallende kopperpriser og stenging av grensen mot Rhodesia skaper problemer for byggingen 1974 13 skoler står ferdig 1976 Store deler av prosjek tet er ferdig. Evaluering påbegynnes 1978 Prosjektet ferdigstilles 17 For å imøtekomme kravene, utviklet Norconsult et standardisert system av prefabrikkerte moduler og testet ut ny datateknologi i planleggingen. I tråd med strukturalistiske arkitektur- og planleggingsidealer, ble systemet basert på en grunnenhet, her målsatt til 8 x 8 meter. Enhetene kunne settes sammen i mange ulike kombinasjoner og tilpasses ulike arealbehov, forskjellig urbane og landskapsmessige situasjoner, eksisterende bygninger og høyst ulike bruksområder som tradisjonell klasseromsundervisning, laborato rie- og verkstedsvirksomhet, toaletter og rom for allmøter og matlaging. Elementene i hovedkonstruksjonen, som fundamen ter, søyler og hoveddragere, ble produsert i betong. Stål ble brukt i vindus- og veggfelt og i takbuekon struksjonen. De buete takene, tekket med korrugerte asbestplater, gir skolene sitt karakteristiske uttrykk. Endeveggenes topp-panel ble utført i transparente fiberglasselementer som silte lyset i geometriske mønster. I likhet med de andre bygningsmaterialene, kunne sideveggenes sandwich-elementer produseres lokalt, selv om materialet aldri tidligere var brukt i Zambia. Norconsult leverte også innredning og inventar. Men intensjonen om at moderne teknologi skulle kunne løse en stor nasjonal byggeoppgave på kort tid, eller imøtekomme rekken av små og store problemer som oppsto underveis, holdt ikke. I 1976 – to år etter at prosjektet skulle vært fullført, men fortsatt var under bygging – begynte Ministry of Works og Norad en evalueringsprosess som resulterte i en kritisk rapport. Arkitekturen ble beskrevet som monoton og fremmedartet i Zambia, veggene var for tynne, møbler gikk lett i stykker, takrennene ble tettet av planterester, toalettene virket ikke og maskiner og undervisningsutstyr var for avansert. Som helhet ble prosjektet vurdert som for omfattende, og med en organisering som var uoversiktlig. Men evalueringsrapporten hadde også positive vurderinger. Romenhetene ble for eksempel ansett som funksjonelle, og ikke minst ville prosjektet gi tusenvis av unge jenter og gutter videregående utdanning. For å bøte på vedlikeholdsproblemet, iverksatte ingeniør Bjørn Lunøe, som under byggeperioden hadde vært ansatt i Norconsult, et Norad-støttet system for forebyggende vedlikehold på 1980-tallet. Dette styrket eierskapet og innsatsen; én av skolene komponerte sågar sin egen vedlikeholdssang. Arkitekturen er i dag i ulik grad vedlikeholdt og transformert, men skolene er fortsatt i bruk. Store deler av zambisk ungdom har fått og får sin grunnutdanning her. Ifølge arkitekt Gunnar Hyll dreier det seg om nærmere halvannen millioner elever siden ferdigstillelsen på 1970-tallet. Systemskolene har tross sin variasjonsrikdom fått en sterk felles identitet: «The World Bank Schools» er blitt et begrep i Zambia. «The shape is unfamiliar to Zambian conditions and does not fit easily with existing pitched roofs. Strong feelings were evoked from a number of Heads and teachers. Many did, however, admit that after some time they had accepted the appearance of the buildings. It definitely gives a strong character to the schools.» Evaluation report on Zambia World Bank Education Project. Republic of Zambia, Ministry of Education. Lusaka, 1977 18 19 Fiskefryseri i ørkenen Lake Turkana Fisheries Development Project – Kalokol Freezing and Cold Storage Plant (1977–78) Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Entreprenør: Veidekke/Furuholmen Administrasjon: NORAD I 1977 fikk Karl Henrik Nøstvik oppdraget om å tegne en moderne fiskefrysefabrikk i Turkana-ørkenen nord i Kenya, der det paradoksalt nok verken fantes strøm eller tradisjoner for å drive med fiske. Det kenyanske fiskeridepartementet hadde riktignok på begynnels en av 1960-tallet begynt å utvikle fiske av nilabbor i Turkanasjøen, Afrikas største ørkeninnsjø. Etter en lang tørkeperiode, var målet å bekjempe den økende fattigdommen og spedbarnsdødelighetene blant omadene, som tradisjonelt levde av geitemelk, blod n og kjøtt. Rundt 1970 startet norske entreprenører å bygge 300 kilometer vei inn til ørkensjøen. Fra 1971 bisto Norad med båter og utstyr, og støttet utviklin gen av et fiskekooperativ økonomisk og administra tivt. Fabrikken ble bygget på det lille stedet Kalokol. En stor overdekket og skyggerik plass, der lastebiler kunne kjøre inn for av- og pålessing, deler anlegget i to: Den ene delen inneholdt opprinnelig soner for fersk fisk, tørkeri og fryseri, mens den andre omfattet administrative funksjoner, verksted og båtbutikk. En naturlig ventilert forelesningssal og en atriumshage med grønne planter visualiserer optimismen og velviljen som drev prosjektet, der intensjonen var å skape velferd for alle. Nøstviks opprinnelige idé om en fabrikkport formet som en fisk, med et lysende øye som lampe, skulle nok gjøre arbeiderne stolte, men ble forkastet i det endelige prosjektet. I dag står fryseriavdelingen tom, med maskiner og utstyr som aldri har vært i bruk. Kontorene benyttes av gründere og entusiaster, plantene i atriumshagen vannes, og det tørkes fisk inne i fabrikken og på de hellelagte gangstiene som Nøstvik omsorgsfullt 1970 Byggingen av veien nordover til Turkana starter opp 20 1975 Planleggingen av et fryseanlegg ved Kalokol begynner. En rekke norske fagfolk er med i planleggingen; antro pologer, fiskeriekspert er, transportøkonomer m.m. 1977 Nøstvik får oppdraget med å tegne anlegget 1978 Utkast til «Turkana Fish ermen’s co-operative» foreligger i februar, ferdige tegninger til «Lake Turkana Fisheries Development Project» er klare i november. «Turkanere spiser tradisjonelt ikke fisk – de liker det ikke,» sier fotografen bak disse bildene av byggingen av fiskefryseanleegget i Turkana, Thore Hem. tegnet for å lede folk inn og ut av fabrikken. Denne monumentale nesten-ruinen, som bare trenger overfladisk vedlikehold for å se ut som ny, har skapt en viss fortetning i Kalokol – det har kommet noen flere mennesker, en bensinpumpe, en politistasjon og noen butikker. Dagens oljefunn i området gir enkelte grunn til optimisme om fortsatt utvikling, mens andre er bekymret for at naturarven og nomadenes tradisjonelle levesett vil svekkes. «We were still naive. We introduced to Kenya concepts that worked in Norway without seeing what was going to work locally.» Kjell Harald Dalen, ambassadør i Kenya, i Michael N.I. Lokurua «The failure of the Norwegian supported fish factory in Turkana, Kenya: an ecological-historical perspective», i Egerton Journal of Humanities, Social Sciences, and Education, 2008. 1980 Anlegget står ferdig, med fryserimaskiner levert av Kværner Kulde. Disse kommer aldri i drift. 21 Ujamaa-urbanisering Master Plan Tanga, Tanzania (1974–95) Oppdragsgiver: Ministry of Lands, Housing and Urban Development (MLHUD), Tanzania Involverte instanser: Ministry of Works, Capital Development Authority og National Housing Corporation, samt Ardhi-instituttet og Bureau of Resource Assessment and Land Use Planning (begge University of Dar es Salaam). Masterplaner for fire regionhovedsteder (1974–1975) Teamleder Tanga: Rainer Nordberg Team-leder Mbeya: Bo Mallander Team-leder Moshi: Antti Hankkio Team-leder Tabora: Mårten Bondestam Koordinering: Jakko Kaikkonen (MLHUD) Under ledelse av president Julius Nyerere skulle Tanzania bygges til et egalitært, moderne velferds samfunn som samtidig videreførte tradisjonelle lokale verdier. Internasjonale sosialistiske prinsipper ble oversatt på ulike måter i landene som hadde vunnet sin selvstendighet. I Tanzania ble ujamaa- politikken (ujamaa kan oversettes med «fellesskap» eller «storfamilie») formulert i Arusha-erklæringen fra 1967. Mens Tanzanias første femårsplan la vekt på utdanning for å bygge kompetanse, og gjennom dette økonomisk selvstendighet, la den andre femårsplanen (1969–74) vekt på desentralisering og regional utvikling. Politisk ledelse i Tanzania og i de nordiske landene hadde en felles tro på sentralt styrt planøkonomi og så byplanlegging som en integrert del av planøkonomien. Byplanlegging skulle forstås som samordnende og helhetlig samfunnsplanlegging. Nyerere var overbevist om at et sosialistisk velferds samfunn ikke kunne skapes innenfor rammene av moderne, markedsbaserte storbyer som Dar es Salaam. Derfor ble landet delt i regioner der hver region ble planlagt med ett urbant regionalt senter som skulle avlaste veksten i de største byene. I 1973 valgte Tanzania også å etablere en ny offisiell hovedstad i Dodoma, som i samsvar med ujamaa-prinsippene skulle styrke desentraliseringen. Dodoma ble planlagt med en lavmælt arkitektonisk utforming, i tråd med ujamaa-idelologien. «Planning should embody the ideology of the country.» Den tanzanianske ujamaa-politikken er det ideologiske grunnlaget for master planen for Tanga, utviklet av finske planleggere på 1970-tallet. «[there is] no need for ostentatious projects like skyscrapers and super highways; the city would be a home and not a monument.» «Nyereres visjoner om byer som menneskevennlige tilholdssteder og Tanzania som et sosialistisk, likestilt samfunn, skulle oppnås gjennom by- og regionplanlegging basert på ujamaa-politikk og lavmælt monumentalitet.» Julius Nyerere i Blueprint for Dodoma, Report and Accounts 2 / 1974-75, Capital Development Authority, Dar es Salaam. Professor Karl Otto Ellefsen, Arktiktur- og designhøgskolen i Oslo, 2014. 1961 Tanganyika blir uavhengig. Om lag 90 prosent av befolkningen bor spredt på landsbygda, utenfor organiserte landsbyer 22 1964 Tanganyika og Zanzibar går sammen og danner republikken Tanzania 1967 Arusha-erklæringen: President Julius Nyerere politiske program for uavhengighet, sosial likhet og velferd 1972 Deler av statlig sektor flyttes til regionhovedsteder 139 ukast fra 49 land (hvorav 13 skandina viske) konkurrerer om ny regjeringsbygning for partiet TANU i Dar es Salaam. Urealisert 1973 1973–75: Forprosjekt for byplaner for Mbeya, Moshi, Tanga og Tabora 1974 Dodoma erstattter Dar es Salaam som Tanzanias offisielle hovedstad. Samme år intensiveres landsbyreformen som sikter mot at alle på landsbygda (84 % av Tanzanias befolkning) innen 3-4 år skal bo i såkalte ujamaa-landsbyer. 1975 Ardhi-instittuet i Dar es Salaam etableres som akademisk senter for arkitektur og planlegging, hvor også flere nordiske planleggere er tilknyttet Pilotundersøkelser for Tanga gjennomføres. Masterplaner for byene Moshi og Mbeya (1974–95) foreligger Landsbyorganiseringen nedfelles i Villages and Ujamaa Villages Act Masterplaner for byene Tabora og Tanga (1975–95) foreligger 1976 Masterplan for den nye hovedstaden Dodoma foreligger, utformet av det kanadiske kontoret Project Planning Associates Ltd (PPAL). Finske Paavo Mänttari (MLHUD) var involvert i tidlig planleggingsfase. 23 struktur og prinsipper for hvordan ulike bygnings typer kunne fylle ut denne strukturen. På samme måte som landsbyene, skulle byene settes sammen av kompakte enheter som hver besto av ti boliger med felles dyrkbar jord («ten-cell housing unit») – en idé som bygget på storfamilien som økonomisk og sosial enhet. Organiseringen skulle oppfordre til kollektiv og kooperativ produksjon. Byene skulle være så selvforsynte som overhodet mulig, for ikke å tappe ressurser fra landsbygda. Desentraliseringspoltikken harmonerte på papiret godt med den nordiske økonomiske modellen og med vestlige giverlands ønske om å støtte fattig domsbekjempelse i distriktene. Internasjonale planleggere og arkitekter, deriblant en rekke finske, var involvert i region- og byplanlegging i Tanzania på 1970-tallet. Finnene utviklet blant annet regionale planer for Lake Zone, Uhuru Corridor, Lindi og Mtwara og byplaner for Mbeya, Moshi, Tabora og Tanga. Sammen med tidens internasjonale arkitektur- og byplanidealer dannet Arusha-erklæringen det ideologiske rammeverket for disse planene: Befolkningen skulle bo og arbeide i mindre, selv bergete enheter, i en moderne fortolkning av den tradisjonelle afrikanske familiestrukturen. Sosial likhet skulle etableres gjennom felles arkitektoniske standarder. Byplanene ble utarbeidet etter struktura listiske prinsipper. Målet var ikke å skape noe som visuelt lignet de tradisjonelle landsbyene, men å videreføre grunnleggende prinsipper bak lands byenes organisasjon. Byplanene etablerte en generell 24 «Planning should embody the ideology of the country,» sies det i introduksjonen til masterplanen for Tanga, som er typisk for den byplanleggingen som ble gjennomført i Tanzania fra 1970-tallet og framover ved hjelp av nordiske eksperter. Planen hadde visse utopiske aspekter, noe som blant annet vises i den sterke troen på at man på kort tid skulle kunne bygge opp et nytt samfunn gjennom en nytolkning av tradisjonelle livsformer kombinert med moderne byplanlegging. Plantegningene for ticellesystemet, og prototypene for urbane landsbyer og bosettinger på henholdsvis 4 000 og 25 000 innbyggere, dokumenterer en usedvanlig stor framtidstro og optimisme. By- og regionplanleggingen i Tanzania på 1970-tallet ble begrunnet i behovet for nasjonsbygging i et land etablert av koloniale grenser og sammensatt av mange stammesamfunn. Man var opptatt av at velferdsutvikling og modernisering skulle omfatte hele landet, og at politikk for industrialisering og byutvikling skulle tjene disse målene. Politikken kunne sees som en mulighet for oversettelse av en nordisk modell til afrikanske forhold, og intensjoner om planøkonomisk tenkning gjennomsyret hele forsøket. Men resultatene kan også ses som eksempler på at nordiske planleggerne her hadde funnet en arena for storstilte prosjekter som i hjemlandene lett kunne blitt stoppet av påstander om mangel på realitetsfor ståelse. Utviklingen i ettertid viser også at planene, til tross for uttrykte ambisjoner, ikke kunne stoppe byveksten eller hindre migrasjonen fra landsbygda til Dar Es Salaam. En varig omdanning av byene i ujamaa-retning skjedde heller ikke, selv om ulike pilotprosjekter ble realisert. 25 Trippeltårn i Qatar Etter suksessen med Kenya International Conference Centre (KICC, 1966–1973), fikk Karl Henrik Nøstvik flere store oppdrag innenfor rammene av den geo grafiske, politiske og kommersielle konteksten han nå som privatpraktiserende arkitekt i Nairobi var blitt en del av. Med KICC hadde han demonstrert hvordan han behersket store, monumentale og komplekse byggeoppgaver. Dette var kanskje noe av grunnen til at den indiske hotellkjeden Oberoi engasjerte ham til å tegne et gigantisk tårn, som var planlagt bygget i Qatar. Tårnet skulle bestå av flere funksjoner med innganger fra land og sjø: marina, tanker for å omdanne saltvann til ferskvann, hotellrom, kontorer, leiligheter, grønne terrasser og en roterende restau rant med lounger og barer. Nøstviks forslag er bygget opp av tre konstruktive stilker, der etasjene kunne vokse ut som en plante, uavhengig av hverandre. Etasjene kunne bygges som lukkete rom eller åpne terrasser. Dette systemet ga tårnet en organisk og dynamisk karakter, og ifølge arkitekten stor fleksibilitet: Dersom det ble behov for annen type bruk, kunne nye etasjegulv spennes ut, eller man kunne bygge inn noen av de åpne terras sene. En serie presise blyanttegninger, sannsynligvis utført av arkitekten selv (han hadde 16 medarbeidere på kontoret på dette tidspunktet), viser variasjoner tårnet kunne komponeres over. Det skulle være over 500 meter høyt og ville trolig vært verdens høyeste om det hadde blitt bygget. Tegningene av tårnet ble vist i en utstilling i Jeddah i 1974 sammen med prosjekter fra de to danske arkitekt- og ingeniørfirmaene Henning Larsen og CBC Byggeadministration. Bortsett fra omtalen i utstil lingens brosjyre, har dette feberhete prosjektet til nå ligget gjemt og glemt i Nøstviks arkivruller i Nairobi. «By having three towers with floors growing out from the shafts at any given position, maximum flexibility could be achieved. For example, if there is a greater need for office accommodation, the design is such that this could be done either by filling in the terrace spaces or having more floors growing out of the shafts.» Karl Henrik Nøstvik, prosjektbeskrivelsen 26 27 Fornyelse av Zanzibar I kjølvannet av suksessen med Kenyatta Interna tional Conference Centre (1966–1973), etablerte Karl H enrik Nøstvik privatpraksis i Nairobi og fikk oppgaver med et omfang arkitekter bare kunne drømme om i Norge. Det var stort behov for å bygge institusjoner og større anlegg i flere av de nye n asjonene omkring Kenya – og det raskt. På anbef aling fra den indiske hotellkjeden Oberoi, som Nøstvik hadde hatt kontakt med tidligere, ga Zan zibars andre president, Aboud Jumbe, den norske arkitekten et flerleddet oppdrag om å modernisere øygruppa. Den optimistiske bestillingen gjaldt et internasjonalt konferansesenter med plass til 2 500 mennesker, inkludert en 500-seters restau rant, supermarked og teater, et shoppingsenter i gamlebyen på Zanzibar – på stedet der slavehandelen engang hadde foregått – et hotell på østkysten samt et hotell- og konferansesenter på Pemba, en av de andre øyene. I Nøstviks arkiv ligger én av få bevarte situasjons planer. Planen, som presidenten selv godkjente, viser den vestlige delen av Zanzibars hovedstad, Stone town. Nøstvik har her forlenget og rettet opp en av kolonitidens delvis eksisterende og tidligere planlagt akse mellom nord og syd, hver med sin panoramiske utsikt. I den nordlige enden, nær det eksisterende hotellet Ya Bwawani, skulle det nye konferanse senteret ligge. Nøstviks organiske og betongbrutalistiske forslag til konferansesenteret, som ifølge ham selv «ikke skulle imitere eller plagiere den lokale arkitekturen», var nok forfriskende målt mot annen postkolonial «Mr. Nostvik would spare no effort or personal sacrifice, to ensure that these projects, when completed, were worthy of the faith shown in him by the Zanzibar Government.» Referat fra formøte, 11.3.1974 Arkitekt Karl Henrik Nøstvik var på flere befaringer da han jobbet med modernisering av Zanzibar. Modell av konferansesenteret (t.v.) som er plassert i nord på situasjonsplanen (over). arkitektur på øya, slik som de rasjonelle bolig anleggene, eller hotell Ya Bwawani, som østtyske arkitekter hadde stått ansvarlig for. Jacqueline Resley, interiørdesigner på Nøstviks kontor, fikk etter hvert ansvar for det som ble gjennomført av det opprin nelige oppdraget: Et organisk formet badebasseng og en bar, overdekket av en soppformet betong konstruksjon. Prosjektet ble ferdigstilt i 1978 som del av hotell Ya Bwawani. Her, under Nøstviks omvendte betongparaply, møttes den internasjonale sosialis tiske eliten til midten av 1980-tallet, mens arkitektens omfattende og oppfinnsomme konstruktive ideer om konferansesenteret, forble på papiret og som modellfotografi. «Considerable effort has been made to reflect in the design the island nature of the country and the local cultural values […] without imitating or plagiarizing examples of existing local architecture.» Referat fra det første planleggingsmøtet, 15.3.1974 28 29 Mette Tronvoll (f. 1965) er en av Norges mest anerkjente fotokunstnere. Hun er utdannet ved The New School for Social Research, Parsons School of Design, og bor og arbeider i Oslo. Tronvoll arbeider gjerne med fotografiske portretter, som i sin utforsking av mennesket kan nærme seg det dokumentariske. Hun har stilt ut ved en rekke større gallerier og museer verden over, og er kjøpt inn av flere av dem, blant annet Moderna Museet i Stockholm, Metropolitan Museum of Art i New York og Nasjonalmuseet i Norge. I mars 2014 reiste Mette Tronvoll til Lusaka og østprovinsen i Zambia for å fotografere bygninger, elever og ansatte tilknyttet skolene som var del av Zambia World Bank Education Project. Zambia # 1, C-print, 2014, 80 x 80 cm Zambia # 4, C-print, 2014, 80 x 80 cm Zambia # 7, C-print, 2014, 80 x 80 cm Zambia # 10, C-print, 2014, 80 x 80 cm Iwan Baan (f. 1975) er en prisbelønnet nederlandsk fotograf, utdannet ved Royal Academy of Art i Haag. Etter sitt første oppdrag som arkitekturfotograf for Rem Koolhaas / OMA i 2005, reiser han nå verden rundt og dokumenterer prosjekter for en rekke av verdens fremste arkitekter. Baan er opptatt av hvordan menneskene lever i – og bruker – arkitekturen, og av arkitekturens sosiale og samfunnsmessige kontekst. Han har vært representert i flere større utstillinger, og er hyppig brukt i bøker og tidsskrifter. I mars 2014 reiste Baan til Nairobi og Turkana i Kenya for å dokumentere dagens bruk av to av Karl Henrik Nøstviks prosjekter: Kenyatta International Conference Centre og Kalokol fiskefryserianlegg. Kenyatta International Conference Centre, Nairobi 35 37 Kalokol Freezing and Cold Storage Plant, Lake Turkana Prosjektliste Kidatu Hydropower station and camp, Mtera, Tanzania 1970–1975 Arkitekt: Joe Lindström and Thorbjörn Roupé (SWECO) SIDA/TANESCO Prosjektlisten er ikke uttømmende, men en oversikt over det materialet vi til nå har funnet fram til. Kontakt Nasjonalmuseet – Arkitektur dersom du skulle ha flere opplysninger! Upper primary school building, Loketo, Msongani, Nairobi, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works 1963 Secondary Schools, Building type, Pilot project, Kiambu, Kenya Arkitekt: Kjell Kove (og Einar Grimsgaard) NORAD / Ministry of Works (Education Unit) The Nordic Tanganyika Project, Kibaha, Tanzania 1963–1968 Arkitekt: Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye Norconsult, prosjektleder: Oddvar Bjærum Stedlige arkitkter: Torvald Åkesson, Halvor Fossum, Liv Skeie Fellesnordisk prosjekt ved Nordisk råd / Tangyanika 1967: Muguga Green, K.H.Nøstvik. 1968 Swedish Housing Project for Government Quarters, Upper Kinon-Doni, Dar Es Salaam, Tanzania Arkitekt: Lars Erik Magnusson Tanzanias regjering 1964 Cooperative Centre, Moshi, Tanzania Svensk-dansk kooperationsprosjekt (SDK) Arkitekt: Lars Erik Magnusson (Utkast) SIDA/DANIDA 1965 Kenya Science Teacher College (KSTC), Nairobi, Kenya Arkitekt: Graham Mc Cullough Prosjektleder: Leif Lindstrand (Kungl. Byggnadsstyrelsen) Nämden for Internationellt bistånd / Uppsala Universitet / Ministry of Education Thika sykepleierskole, Finn Bø Training Centre for Women and Girls, Musoma, Tanzania 1965–1968 Arkitekt: Lars Erik Magnusson FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) Thika School of Community Nursing, Thika, Kenya 1965–1969 Arkitekt: Finn Bø NORAD / Ministry of Works 1966 Kenyatta International Conference Centre (KICC), Nairobi, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works Building for the Governmental Press, Nairobi, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works 40 1971 Kantine for politioffiserer og verksted for politikjøretøy, Kiambu, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works 1967 Kafue Gorge Township Development, Housing for workers at Kafue power station in Kafue, Zambia 1967–1976 Arkitekt: Björn Lundqvist, Harald Mjöberg, Holger Wästlund (SWECO) Ministry of Power, Transport and Works Muguga Green Housing (Norse Green) for Nordic experts and Kenyan citizens, Nairobi, Kenya 1967–1969 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works 1969 Nordic Co-operative College, Kenya 1969–1972 Fellesnordisk prosjekt NORAD / SIDA / DANIDA / FINNIDA / Ministry of Cooperative Development and Marketing / Ministry of Works Hostel for Nursery Students at Mathare Mental Hospital, Kenya Arkitekt: Aasmund Dahl NORAD / Ministry of Works Secondary school (Domestic Sciences) for girls, with dormitories, Songea, Tanzania Arkitekt: Einar Dahle, Cappelen, Rodahl & Partners Ministry of Education / The 2nd IDA Education Program (ved Susan Miller Williams og Jes W. Stork) NORAD/DANIDA Secondary School (Agriculture) for boys with dormitories, Bagamoyo, Tanzania Arkitekt: Einar Dahle, Cappelen, Rodahl & Partners Ministry of Education/ The 2nd IDA Education Program (ved Susan Miller Williams og Jes W. Stork) NORAD/DANIDA Secondary School (Technical) for boys with dormitories, Mtwara, Tanzania Arkitekt: Einar Dahle, Cappelen, Rodahl & Partners Ministry of Education/ The 2nd IDA Education Program (ved Susan Miller Williams og Jes W. Stork) NORAD/DANIDA Kisumu flyplass, terminalbygning, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works Zambia World Bank Education Project (ZWBEP), Zambia 1971–1978 Prosjektdirektør: Halvor Fossum NORCONSULT: Arkitekt: Gunnar Hyll (Chief Architect) /Halvor Halvorsen / Paul Irgens / Steinar Rosenvinge / Torstein Ramberg / Bjørn Lunøe (Chief engineer) NORAD / Ministry of Education 1970 Private Houses, Embassies, NORAD residencies, etc. Kenya 1970–1992 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD Nutrition Centre, Thika, Kenya Arkitekt: Håkon Drage NORAD / Ministry of Works 1970: Secondary schools. Kjell Kove. 41 1974 Nairobi Hills Complex, Departementsbygninger, Nairobi, Kenya Arkitekt: Leif Åmli og Olav Holm (Bygning for Social Security) NORAD / Ministry of Works Jamuri Park Exhibition Pavilion, Kenya Arkitekt: Leif Åmli NORAD / Ministry of Game and Fisheries Kenya Commercial Bank, Nyeri, Kenya 1972–1981 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik 1971: NATEX, Einar Dahle; Cappelen, Rodahl & Partners Exhibition Pavilion, Saba Exhibition Ground (The Dar Es Salaam International trade fair), Tanzania Arkitekt: Einar Dahle, Cappelen, Rodahl & Partners Privat oppdragsgiver: National Textile Corporation Ltd. (NATEX) National Textile Corporation Ltd. (NATEX), Tanzania Arkitekt: Einar Dahle, Cappelen, Rodahl & Partners Privat oppdragsgiver: National Textile Corporation Ltd. (NATEX) Institute of Management Development (IDM), Mzumbe, Morogoro, Tanzania 1971–1976 Arkitekt: Norman and Dawbarns Fellesnordisk prosjekt NORAD / DANIDA / FINNIDA / Ministry of Works District Development, Mbere, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works Stigler’s Gorge, Rufiji, Tanzania (urealisert) 1971–1981 (skrinlagt 1981) NORAD/Norconsult/Hafslund/ Norplan 1972 Sheria House, State Law Offices, Nairobi, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works 42 Det nordiske samvirkeprosjektet, skolebygning, Moshi, Tanzania «The Cooperative Education Centre» Arkitekt: p.t. ukjent DANIDA/SIDA Kimathi Institute of Technology, Nyeri, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik 1972: Mbeya Agriculture Centre, Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye 1973 Turisthytter på Kilimanjaro, Tanzania «Madara Hut» Arkitekt: Cappelen, Rodahl & Partners Hovedkvarteret er tegnet av Einar Dahle NORAD / Ministry of Tourism Byggforskningsinstitutt (BRU), Dar Es Salaam, Tanzania 1973–1979 Arkitekt: p.t. ukjent NORAD Svømmebasseng til Greenacres skole, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Masterplan for Moshi Town, Tanzania Arkitekt: Antti Hankkio (Team leader) Ministry for Lands, Housing and Urban Development FINNIDA Lindi Regional Development Plan Project, Tanzania Arkitekt: Pekka Raitanen (Team leader) FINNIDA Mtwara Region Integrated Development Plan Project, Tanzania Arkitekt: Markuu Visapää FINNIDA Realfagsbygning, Universitetet i Nairobi, Nairobi, Kenya Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik NORAD / Ministry of Works Housing compound for Expatriate staff in Mtwara and Lindi water supply project, Tanzania Arkitekt: p.t. ukjent Privat oppdragsgiver: Finnwater Ltd. Feriehus for Hr. Majithia, Dar Es Salaam, Tanzania Arkitekt: Einar Dahle; Cappelen, Rodahl & Partners Privat oppdragsgiver: Hr. Majithia Teacher training college, Tanzania Arkitekt: Einar Dahle; Cappelen, Rodahl & Partners NORAD / Ministry of Education Helseopplæringssentra, Central, Cost, Eastern, Nyanza, Rift Valley and Western Provinces, Kenya Arkitekt: Håkon Drage NORAD / Ministry of Works Småbruksskoler, Busia og Taita Hills, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works Hospital and Healthcare centers, Dar Es Salaam, Tanzania 1971–1973 Arkitekt: Tapio Toumari Ministry of Transportation and Public Works Nordic Tanzanian Agriculture Project, Mbeya Agriculture Centre (Uyole), Tanzania 1972–1977 Arkitekt: Bjørn Christoffersen og Rolf Hvalbye Fellesnordisk prosjekt NORAD/SIDA/FINNIDA/Ministry of Communications, Transport and Labour Masterplan for Mbeya Town, Tanzania Arkitekt: Bo Mallander (Team leader) Ministry for Lands, Housing and Urban Development FINNIDA Folke- og skolebiblioteker, Eldoret and Nyeri, Kenya 1974–1975 Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works Veterinærlaboratorier, Karantina, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works 1971: IDM, Norman and Dawbarns Triple Tower Project (Unrealised) 1973 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Privat oppdragsgiver: Oberoi Hotels Helsesentre og sykehus, Kenya Arkitekt: Mund Associates Ministry of Health 1973: Turisthytter på Kilimanjaro, Cappelen, Rodahl & Partners 43 Ministry for Lands, Housing and Urban Development FINNIDA Arkitekt: Heikki Tegelmann (Team Leader) Ministry for Lands, Housing and Urban Development FINNIDA Bank Branch Buildings, Tanzania Arkitekt: Mund Associates National Bank of Tanzania 1979 Mbegani Fisheries Development Center, Tanzania Arkitekt: Trygve Kleiven NORAD Marine Pollution Research Laboratory, Mombasa, Kenya Arkitekt: White Arkitekter FNs organisasjon for ernæring og landbruk(FAO) 1974: Distriktsykehus, Makueni, White Arkitekter Public Health, Toxicology & Pharmacology and Animal Production Unit (PHTP), Nairobi, Kenya 1974–1975 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik University of Nairobi Mpongwe Mission Hospital, Zambia Arkitekt: White Arkitekter Ministry of Health SIDA Zanzibar Conference Centre, Shopping Centre, Hotels, etc, Zanzibar, Tanzania Urealisert 1974– Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Government of Zanzibar 1975 Uhuru Corridor Physical Regional Planning Project, Tanzania Arkitekt: Aune Svensk FINNIDA / Ministry for Lands, Housing and Urban Development Masterplan for Tanga Town, Tanzania Arkitekt: Rainer Nordberg (Team Leader) Ministry for Lands, Housing and Urban Development FINNIDA Medium cost houses for the Zambian Railway, Lusaka, Zambia Arkitekt: Tarki Liede National Housing Authority 1976: Onnela housing compound for Nordic development workers; Rautavirta, Heikki Siitonen Mombasa Law Courts, Kenya Arkitekt: Jørg og Ingelby Mund Ministry of Works 1976 Dandora Community Development, Nairobi, Kenya 1975–1978 Arkitekt: Gunnar Hyll NORAD / City Council Nairobi Opplæringssenter, Embu, Kenya Arkitekt: Jørg Mund NORAD / Ministry of Works Masterplan for Tabora Town, Tanzania Arkitekt: Mårten Bondestam (Team leader) Svømmebasseng, bar, diskotek og kiosk på Hotel Bwawani, Zanzibar, Tanzania 1976–1977 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Privat oppdragsgiver: Oberoi Hotels Vocational training school for blind women, Singida, Tanzania Arkitekt: Carl Erik Fogelvik Ministry of Works SIDA Sukkerfabrikk, Tanzania Arkitekt: Mund Associates 1977 1978 Housing for experts, Tanzania Arkitekt: Mund Associates NORAD/DANIDA Lake Zone Regional Planning Project (LZP) 1978–1982 1975: Dandora Community Development, Gunnar Hyll Lake Turkana Fisheries Development Project, Kalokol freezing and cold storage plant, Kenya 1977–1980 Maternity Clinic at Ikwiriri, Rufiji, Tanzania Arkitekt: White Arkitekter Privat oppdragsgiver: Swedish Free Mission Nyanza Provincial Hospital, Kisumu, Kenya Masterplan and building extentions Arkitekt: Mund Associates, J.A. Flo NORAD / Ministry of Works Barnehjem, Waijr, Kenya Arkitekt: Mund Associates, J. A. Flo Privat oppdragsgiver: NGO Internatskole for den Norske Misjonen i Langata, Kenya Arkitekt: Mund Associates Privat oppdragsgiver: Den norske misjonen i Langata Housing Lake Turkana, Kenya Arkitekt: Mund Associates Ministry of Works NORAD Kenya Industrial Research center, Thika, Kenya Arkitekt: Mund Associates Ministry of Works Døveskole, Hola, Kenya Arkitekt: White Arkitekter Privat oppdragsgiver: Kenya Sweden Friendship Association (KESFA) Sagbruk, SAO Hill, Tanzania Arkitekt: p.t. ukjent NORAD/FORINCO 44 Arkitekt: Karl Henrik Nøstvik Kenya Fisheries Department / Ministry of Cooperative Development NORAD Rural Health Facility Type Drawings, Pilot project for Health centre, Kimalewa, Kenya Arkitekt: White Arkitekter SIDA/PMU (Swedish Pentecostal Relief and Development Agency) Distriktsykehus, Makueni, Kenya Typetegninger, Pilotprosjekt 1974–1976 Arkitekt: White Arkitekter Ministry of Health Kontorbygg for det østafrikanske litteraturselskap, Arusha, Tanzania 1974–1977 Arkitekt: p.t. ukjent NORAD / Det østafrikanske felleskap (EAC) Onnela housing compound for Nordic development workers, Dar Es Salaam, Tanzania Arkitekt: Rautavirta, Heikki Siitonen Extention to hospital at Mchukwi, Tanzania Arkitekt: White Arkitekter Privat oppdragsgiver: Swedish Free Mission 1977: Rural Health Facility Type Drawings, White Arkitekter Muhimbili Hospital, Dar Es Salaam, Tanzania 1979–1981 Arkitekt: Seppo Aho Ministry of Works 45 FORMS OF FREEDOM African Independence and Nordic Models Utstillingen ble produsert av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design for Den nordiske paviljongen ved Arkitekturbiennalen i Venezia 2014, i samarbeid med Finlands arkitekturmuseum og Arkitektur- och designcentrum i Sverige. Takk til team og bidragsytere Co-kurator og utstillingsarkitekt Gro Bonesmo og hennes medarbeidere i Space Group (Gary Bates, Wenche Andreassen, Helle Bendixen); kuratorassistent Cathrine Furuholmen for research og for tilrettelegging i Oslo; grafisk designer Irma Boom og hennes assistent Akiko Wakabayashi; bistandsfaglig konsulent Thore G. Hem; fotografene Mette Tronvoll og Iwan Baan; tidligere elev ved Kibaha Education Centre Ezekiel Moshi for deltakelse i videointervju; videofotograf Nicholas Sullivan Hellsegg; Olav Ringdal for modellen av Triple Tower; kunstner Ignas Krunglevicius for teleprompterinstallasjonen; fotografer i Afrika 1960–80: Bjørn Christoffersen, Tore J. Brevik, Einar Dahle, Thore Hem, Rolf Hvalbye, David Keith Jones, Jesper Kirknæs, Bernhard Matheson, KarlHenrik Nøstvik, Roald Pettersen, Steinar Skoglund, T.H. Tønnesen m.fl.; oversetterne Kari Arku, Peter Cripps, Margherita Podesta Heir, Stig Oppedal; Finlands arkitekturmuseum ved Juulia Kauste og Hannu Hellmann; samt Arkitektur- och designcentrum ved Lena Rahoult, Veronica Hejdelind og Karin Åberg Waern. En særlig takk til Nasjonalmuseets egen stab: fotografene Annar Bjørgli, Therese Husby, Børre Høstland, Inger-Lise Røvig og Jeanette Veiby; konservatorene Marie Kleivane og Alexandra Pogost; logistikkansvarlig Eivind Johansen, fra seksjon for presse og markedsføring Eva Amine Wold Engeset, Kristin Grønvold, Beate Orten, Petter Stewart-Baggerud, Kristoffer Busch; bibliotekar Eli Østensvig; samt en stor takk til seksjon for utstillingsteknikk: Rune Andreassen, Petter Ballo, Pablo Castro, Nicholas Sullivan Hellsegg, Geir Korsmo, Christian Tony Norum, Olav Ringdal og teamleder Jørgen Vidnes. Takk til kilder og samarbeidspartnere Arkitekter, ingeniører og planleggere i Afrika på 1960 og -70-tallet: Seppo Aho, Oddvar Bjærum, Jouko Berghäll, Mårten Bondestam, Finn Bøe, Bjørn Christoffersen, Aasmund Dahl, Einar Dahle, Håkon Drage, Jørn Atle Flo, Halvor Fossum, Antti Hankkio, Olav Holm, Rolf Hvalbye, Gunnar Hyll, Paul Irgens, Dick Lindberg, Joe Lindström, Cato N. Lund, Bjørn Lunøe, David Mutiso, Rainer Nordberg, Juhani Pallasmaa, Maths Prag, Pekka Raitanen, Jacqueline Marie Resley, Ingrid Roneus, Heikki Siitonen, Kari Silfverberg, Liv Skeie, Heikki Tegelmann. Takk også til: Aref Adamali, Kaisa Alapartanen, Sinikka Antila, Tom Anyamba, Thordis Arrhenius, Gabriel Banda, Dalton Barrientos, Joachim Beijmo, Outi Berghäll, Kjersti Berre, Mary Bjærum, Hans Brattskar, Johan Brisman, Andrew Byerley, Claes Caldenby, Erik Dahl, Karl Otto Ellefsen, Odd Eliassen, Leif Engh, Tore Linné Eriksen, Mike Fergus, Britta Fossum, Jérémie Michael McGowan, Ulf Grønvold, Etambuyu Anamela Gundersen, Lars Gundersen, Roar Gjessing, Halle Jørn Hansen, Peter Heller, Saija Hollmen, Erik Hvalbye, Akbar Hussein, Göran Hydén, Immanuel Imama, Else Ishaug, David Charles Jourdan, Humphrey Kalanje, Kari Karanko, Kenneth Kaunda, Jesper Kirknæs, Ingunn Kleppsvik, Birte Kyhn, Seija Kinni, Even Kolstad, Tapani Koivula, Juhani Koponen, Anna Langaard, Mari Lending, Sonja Lindstrand, Michael Lokuruka, Pauline Lokuruka, Elisabeth Lorenz, John Trygve Lundeby, Cyriacus Lwamayanga, Eva Madshus, Peter Makachia, Grethe Horn Mathismoen, C.J.M. Maweu, Thomas Melin, Wallis Miller, Marianne Millstein, Emma Miloyo, Anthony Mukwita, Victor Mutelekesha, Esse Nilsson, Olle Nordberg, Astrid Nøstvik, Brita Nøstvik, Cecilie Nøstvik, Karl Andreas Nøstvik, Arve Ofstad, Nicolo Ornagih, Markku Piispanen, Inga Resley-Nøstvik, Lars Reuterswärd, Yngve Sahlin, Berit Sahlström, Maija Simola, Erik Bertil Sjöström, May Sommerfelt, Iina Soiri, Elina Standertskjöld, Ulrika Stenkula, Sven Erik Svendsen, Marit Sørvald, Göran Tannerfeldt, Jan Thews, Jørn Tyrdal, Mats Utas, Veikko Vasko, Dick Urban Vestbro, Lennart Wohlgemuth, Berit Aasen. President Kenneth Kaundas tale i FNs generalforsamling 4. desember 1964 gjengis i Ignas Krunglevicius’ teleprompterinstallasjon i utstillingen. Og til: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Architectural Association Kenya, Daily Nation (Kenya), De norske ambassadene i Kenya, Tanzania og Zambia, Den finske ambassaden i Tanzania, Kenya National Archives, Kenyatta Conference Centre, Kibaha Education Centre, Ministry of Works (Kenya), Norads bibliotek, Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, NRK, Pandora Film AS, School of Built Environment – University of Nairobi, School of Architecture and Design – Ardhi University, SIDA, SVT, Utenriksdepartementet i Finland, samt følgende skoler i Zambia; Kamwala, Libala, Munali, Nyimba, Chipata og Chizongwe. © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2015 Avdelingsdirektør og kuratorProsjektleder Nina BerreNina Frang Høyum Redaktører: Nina Berre, Nina Frang Høyum Kurator: Nina Berre Co-kurator: Gro Bonesmo Design: Anne Andresen Omslagsbilde: Julius Nyerere, Tapani Katala og Oddvar Bjærum i Kibaha, Tanzania. Foto utlånt av Mary og Oddvar Bjærum. Utstillingen er støttet av Utenriksdepartementet i Norge, Nordisk kulturfond og Kulturkontakt Nord. Fotokreditering: s. 2 © Per Svensson / Aftenposten / NTB scanpix; s. 5 © Nina Frang Høyum; s. 6 utlånt av Mary og Oddvar Bjærum; s. 7 © Bjørn Christoffersen; s. 8 og 9 (øverst) © Karl Henrik Nøstvik; s. 9 (nederst) stillbilde fra video © Nicholas Sullivan Hellsegg; s. 10–12, 14 utlånt av K.H. Nøstviks familie; s. 13, 15 © David Keith Jones; s. 16 © Bernhard Matheson; s. 17 Zambia World Bank Education Project, Final Report, Norconsult AS 1979; s. 18 utlånt av Gunnar Hyll; s. 20, 21 © Thore Hem; s. 23–25 utlånt av Rainer Nordberg; s. 26–29 utlånt av K.H. Nøstviks familie, s. 30–33 © Mette Tronvoll; s. 34–39 © Iwan Baan; prosjektliste s. 40–45: Turisthytter i Kilimanjaro © Nasjonalmuseet, Onnela housing compound © Nina Berre, øvrig materiale utlånt av arkitektene; s. 47, 48 © Annar Bjørgli. Foto/digitalisering av innlånte fotografier, tegninger og annet materiale: © Nasjonalmuseet En kort og intens periode på 1960- og 70-tallet var moderne arkitektur en vesentlig del av nordisk bistand til det østlige og sørlige Afrika. En rekke nordiske arkitekter utformet institusjoner for utdanning og helse, regjeringsbygg, industrianlegg og infrastruktur i de nye selvstendige statene. Fra Den nordiske paviljongen i Venezia. ARRANGEMENTER 2015 Søndag 25. januar kl 14.00: Omvisning ved kurator og avdelingsdirektør Nina Berre Tirsdag 27. januar kl 15.00–19.00: Var du arkitekt i Afrika i årene 1960–80? Da er du og din familie velkommen til «sundowner» på museet. Omvisning, felles minner og lett bevertning. Påmelding. Søndag 1. mars kl. 14.00: Spesialomvisning: «The tallest man in Africa». Nina Berre (Nasjonalmuseet) og Thore Hem (tidligere Norad) om arkitekt Karl Henrik Nøstvik og hans prosjekter i Afrika. Torsdag 5. mars kl 16.00: Debattmøte: «Not good at all?» Om Zambia World Bank Education Project, med blant annet arkitekt Gunnar Hyll og fotograf Mette Tronvoll. Påmelding. Søndag 15. mars kl 13.00–15.00: Familiesøndag – omvisning etterfulgt av aktiviteter i atelieret. S amarbeid med Center for afrikansk kulturformidling (CAK) Torsdag 26.–fredag 27. mars «Forms of Freedom. Legacies of African Modernism». Internasjonalt forskningsseminar i samarbeid med Institutt for sosialantropologi, UiO, med blant annet Antoni Folkers og Kunlé Adeyemi. Påmelding. Se nasjonalmuseet.no for oppdatert program og påmelding. nasjonalmuseet.no
© Copyright 2024