4. Skogen og samfunnet
Skogen og samfunnet 4. Skogen og samfunnet H avet, skogen og fjellet har vært livsgrunnlaget for menneskene i Norge siden istiden. Vårt samfunn er uløselig knyttet til bruk av de samme naturressursene i dag. Skogen har spilt en sentral rolle i utviklingen av samfunnet og vår kulturelle egenart. Det kommer f eks til uttrykk i nordmenns sterke tradisjoner for å bygge og bo i tre. Omlag 80 prosent av bolighusene i Norge er bygget av tre. I den sammenheng inntar vi en helt spesiell plass i Europa. Mennesket har satt spor i skogen opp gjennom historien. Dagens skoglandskap er et produkt av geologi, klima, skogens innvandringshistorie og menneskets langvarige bruk. Etter at jordbruksfolk slo seg ned i nord for 5 000-6 000 år siden, har mennesket med stadig mer effektive midler påvirket utformingen av skoglandskapet. Bruken av skogen har ført til at det i vår tid neppe er skog i Norge som ikke er kulturpåvirket direkte eller indirekte. De første jordbrukerne startet med svedjebruk i den mest storvokste varmekrevende lauvskogen. Det er der de beste jordbruksarealene ligger i dag. Svedjebruk som driftsform ble forbedret med finneinnvandringen til Østlandet på 1600-tallet. Trolig har beitebruken formet skogbildet i Norge mer enn noen andre inngrep. Beiting har pågått i tusener av år over nesten hele landet. De ytre kystbygdene opp langs vestkysten av Norge ble tidlig avskoget som følge av klimaforverring, vinterbeiting og svibruk. Også hogst av virke til husbrensel og bruksmateriale, innkoking av salt fra sjøvann og utvinning av tretjære, bidro til denne avskogingen. Den norske kystlyngheia er tusenårig kulturlandskap og en forlengelse av tilsvarende kulturlandskap lengre sør i Europa – den atlantiske lyngheien. Den lange tradisjonen med seterbruk (stølsdrift) har tatt hardt på skogen. De siste 150 årene er om lag 70 000 setrer nedlagt. Særlig etter siste verdenskrig har setringen gått kraftig tilbake. I dag er det drift på ca 2 000 setrer. Nedgangen i feholdet og bruken av utmarka til beite og fórhøsting, har gitt skog på gammel kulturmark og økt foryngelse i skogen. Opp gjennom historien har skogen utmerket seg som nøkkelen til utnyttelse av andre naturressurser og dermed grunnlag for bosetting og utvikling av andre næringer. For eksempel er historien om skogen i Norge samtidig historien om jordbruket, gruve- og smelteverkene, industrien, handelen og sjøfarten og grunnleggelsen av mange byer og tettsteder. Fra og med 1500-tallet og inn i vår tid fikk skogen nye hovedroller i utviklingen av samfunnet. Århundrene som fulgte var preget av vekst i folketallet, økt interessekamp og press på skogen. På tross av advarsler mot overbeskatning, ble det drevet en skånselløs hogst. Hogst av eik til skipsbygging gjorde slutt på de norske eikeskogene. Innføringen av vassaga og etterspørselen etter trevirke i Europa, sammen med kort sjøvei til markedene, åpnet for eksport av store mengder trelast. TrelastekLÆRE MED SKOGEN 39 40 Kapittel 4 sporten vokste til å bli Norges betydeligste eksportnæring. Hogsten til eksport tok ut det største og beste tømmeret fra skogen. Da skogene langs kysten var uthogd, flyttet hogsten til innlandet og tømmeret ble fløtet ut til kysten. Samtidig med trelasteksporten fikk skogen nye krevende roller som energikilde. Framveksten av gruve- og smelteverkene og annen varmekrevende virksomhet slukte store mengder ved og trekull. I høytliggende skogområder har verksdriften avskoget landskapet for all overskuelig framtid, f eks på Røros. Gjennom innføring av treforedlingsindustri og overgang til industrisamfunn i Norge på siste halvdel av 1800-tallet, ble skogen råstoffkilde for papirproduksjon. Mot slutten av 1800-tallet la uttak av virke til ved og trekull, trelast- og treforedlingsindustrien, parallelt med husdyrbeiting, press på skogene. I 1873 var volumet av tømmerhogsten høyere enn dagens nivå, til tross for at folketallet i Norge bare var ca 1,8 mill. Ensidig vekt på høsting av trevirke, kunne ikke fortsette. Skulle den sterkt voksende befolkningen i industrisamfunnet sikres nødvendig forsyning av trevirke i framtiden, måtte tilveksten i de uthogde skogene øke, og hogsten måtte være i samsvar med tilveksten. Et skogbruk med bl a planting og pleie av bartrær, først og fremst gran, var løsningen som ble valgt. I mellomkrigstiden la myndighetene det første banebrytende skogpolitiske grunnlag for et nytt skogbruk. Den store omleggingen i skogbruket kom etter 1950. Først da nådde teknologi og kunnskap ut i skogen for fullt. Industrisamfunnet stilte krav om skogkultur med vekt på produksjon, mekanisering, effektivisering og transportomlegging. Øks og sag ble erstattet med motorsag, hest og fløting av traktor og skogsveinett. I dagens samfunn spiller skogen en mindre rolle som energikilde, men behovet for råstoff til papir og trelast er ikke mindre enn tidligere. Skogindustrien består av to ulike hovedgrupper; treforedlingsindustri og treindustri. Treforedlingsindustrien adskiller fibrene i veden. Fibrene frigjøres mekanisk eller kjemisk til henholdsvis tremasse eller cellulose som brukes til produksjon av papir. Treindustrien bearbeider heltre i en eller annen form og produktene er bygningsmaterialer, innredninger og møbler. I årene fra 1950-1970 var treforedlingsindustrien karakterisert som en meget forurensende industri, med store utslipp til vann og luft. Utslippene til vann besto bl a av fiber, oppløst organisk materiale og organiske klorforbindelser. Til luft var utslippene svoveldioksid, hydrogensulfid, aske og klorgass. En kraftig strukturomlegging med nedleggelser av bedrifter, investering i prosessforandringer, renseanlegg og nye bedrifter, har gitt radikale miljøforbedringer. Industrien har avløpsfrie fabrikker som et endelig mål. Skognæringen (skogbruket og skogindustrien) er vareleverandør til bygningsindustrien, grafisk- og forlagsvirksomhet og kjemisk industri. Det er utviklet en rekke forbedrete skogprodukter og produkter med nye bruksområder. Skogen LÆRE MED SKOGEN 41 Skogen og samfunnet spiller en sentral rolle for sysselsetting og økonomi i distriktene med ringvirkninger til tettsteder og byer. I tillegg har skogen, sammen med resten av naturen, fått en utvidet oppgave som sted for opplevelse og rekreasjon. Allemannsretten og store utmarksområder er grunnlaget for norske friluftstradisjoner og to av de sterkeste kortene for turistnæringen. Mange mennesker driver jakt og fritidsfiske. Storviltet er en betydelig kjøttressurs og av økonomisk verdi for distriktene. Skogen og kulturen Kulturarven På samme måte som norsk flora og fauna har innvandret fra øst og sør, er norsk kultur en del av et kulturfellesskap med folk langt utenfor landets grenser. De store omveltningene, f eks jordbruk og bruk av jern, har kommet med innvandring av nye folkegrupper. De nordlige barskogene har gjennom tusener av år vært felles naturtype for folkene i NordEuropa – fra Norge i vest til Russland i øst. I dette «fellesrommet» har folkene utvekslet måter å bruke skogen på. Arkeologiske funn tyder f eks på at teknikken med å bygge hus i laftet tømmer, stammer fra øst. Med grunnlag i havet, skogen og fjellet har menneskene i Norge skapt sin egenart. Både bondekulturen og den samiske kulturen særpreges av et nært forhold til skogen og bruk av trevirke. Skogen ga fiskerbonden bord til å bygge båter og fjellbonden tømmer til seterhus. Samene kunne bygge lette og sterke trekonstruksjoner som de trengte til f eks sleder og teltstenger. Under dannelsen av et selvstendig Norge på 1800-tallet og fram på 1900-tallet, ble bondekulturens nærhet til naturen satt i fokus. Norsk treskjærerkunst, trehustradisjoner og bruksgjenstander i tre ble sterkt framhevet. Vikingskipene, stavkirkene og gårdstun med gamle trehus er de sterkeste symbolene på norsk treteknikk og dekorativ trekunst. I folkediktningen og kunsten har skognaturen fått en sterk plass. I Asbjørnsen og Moes Hamar Olympiahall Vikingskipet eventyrsamling er skognaturen skildret med tusser og troll og visualisert med Kittelsens tegninger. Fra nasjonalromantikken kjenner vi praktfulle malerier fra norsk skog, f eks Cappelens «Døende urskog». Fra Wergeland, Caspari og Hamsun til Fønhus, Skjæraasen og Børli går skogen igjen som tema og ramme for diktningen. Stavkirke Nordmenn er stolte av sin naturog friluftslivtradisjon. De har sterke røtter tilbake til en nær fortid hvor folk måtte bruke utmarka for å overleve. Det mest særpregete norske i denne tradisjonen – skiene – er kommet fra skogen. Fra Fridtjof Nansen til De XVII Olympiske Tømmerhus Vinterleker Lillehammer 1994, har ski vært et symbol til verden på norsk identitet og egenart. Sammen med sjøen og fjellet er det skogen nordmenn søker for rekreasjon og naturopplevelse. For mange er skogen den lettest tilgjengelige naturtypen og derfor mest brukt i hverdagen. Tilretteleggingen for utfart i Oslomarka og andre bynære skoger viser den sentrale rollen skogen har for natur- og friluftslivet. LÆRE MED SKOGEN 42 Kapittel 4 Allemannsretten Allemannsretten er grunnlaget for den norske friluftslivstradisjon. Allemannsretten bygger på eldgamle rettigheter fra den tiden høsting i utmarka var livsnødvendig for menigmann, og er bekreftet i de eldste skriftlige lovene, lagtinglovene. Rettighetene har ikke endret karakter oppgjennom tidene selv om omfanget har blitt innskrenket gjennom lov og forskrifter. Hovedprinsippene i allemannsretten som gjelder utmark, er uttrykt i friluftsloven. Utmark er udyrket mark. Den omfatter det meste av vann, strand, myr, skog og fjell i Norge. Det er båndtvang for hund i tiden 10. april-20. august. I tiden 15. april-15. september er det ikke tillatt å tenne bål i eller i nærheten av skogsmark uten særskilt tillatelse fra den lokale brannsjefen. Innmark er all dyrket jord; åker, eng, kulturbeite og hage. I tillegg regnes yngre plantefelt, gardsplass, hustomt og industriareal Næring/Turisme Jakt/fiskerettigheter Transport/overnatting Tilrettelegging Forskning/ Formidling Naturstudier Foto Undervisning Turorientering Turlangrenn Trening Idrett Høsting Friluftslivet I Norge fikk bruken av utmarka til rekreasjon en kraftig oppsving med innføringen av ferieloven i 1947. Etter hvert som privatbilen ble mer vanlig utover i femti-sekstiårene og folk fikk bedre økonomi og mer fritid, økte utfarten til sjø, skog og fjell. De siste tiårene har de mest populære utfartsområdene fått en høy grad av motorisert ferdsel, utbygging og tilrettelegging. I norsk friluftslivtradisjon har det enkle friluftslivet stått sterkt. Stortinget ser det som viktig å føre videre tradisjonene som setter naturopplevelsen og det enkle friluftslivet i sentrum. Det er få land i Europa som har så stor andel registrerte jegere som i Norge. Jaktåret 1994/95 betalte ca 174 000 jegeravgift til Staten. Om lag 250 000 personer har de siste årene betalte fiskeavgift for lakse- og innlandsfiske. Barn under 16 år trenger ikke betale fiskeavgift til Staten eller grunneier for stangfiske etter innlandsfisk, unntatt laks, sjøørret og sjørøye. For barn kan fisking være et meget motiverende møte med naturen. Fiskearten og størrelsen på fisken spiller liten rolle. Det viktigste er å få fisk. Den eldste bruken av skogen De første menneskene Våre forfedre, som var et jeger- og samlerfolk, antas å ha innvandret for ca 10 000 år siden. De første gruppene kom sørfra over Skagerak, sørøstfra gjennom Sverige til Østlandet og gjennom Finland og Kolahalvøya til kysten av Finnmark og Troms. Fra disse tre innvandringsrutene regner man med at menneskene har spredd seg videre langs kysten i vest. Friluftsliv «naturopplevelse» Jakt/ Fiske Bær/ sopp som innmark. En bør søke nærmere informasjon om allemannsretten og lokale bestemmelser i kommunen Rekreasjon og trivsel Helsevern Friluftslivet og tilgrensende virksomheter Kilde: Omarbeidet etter Tellnes Steinalderfolkene fant fram til områder hvor naturen var gavmild. I perioder med kaldt klima eller lite mat, må en regne med at enkelte grupper døde ut eller forlot landet. Det LÆRE MED SKOGEN Skogen og samfunnet anslåes at Norge under steinalderen hadde en befolkning som kunne svinge fra noen hundre til noen tusen mennesker. Noen grupper holdt til ved kysten og de indre fjordstrøk. Havet ga sesonger for fisk, fugl og andre sjødyr. Mellom sesongene var fjæra et sikkert spiskammer. I tillegg var vinteren mildere ved kysten enn i innlandet. Andre grupper tilpasset seg innlandet og streifet omkring i viltets trekkveier. Rein og elg var krevende å jakte på, og innlandsfolket måtte utnytte all mat naturen hadde å by på: bl a fisk, småvilt, bær, sopp. Ved boplasser på Hardangervidda er det funnet fem-sekstusen år gamle ørretbein. Funnstedene tyder på at fisken var utsatt. Menneskets lange praksis med å spre fisk har spilt en grunnleggende rolle for fiskeartenes utbredelse. For å overleve må innvandrerne ha kjent til bruk av ild. De første menneskene som mestret ilden, trengte skogen. Trevirke er energirikt og steinaldermenneskene laget ild de kunne varme seg ved, steke og koke mat på og holde ved like. Skogen ga ikke bare brensel. Den ga ly for vær og vind, materialer til våpen og redskaper samt vilt og spiselige planter og bær. Jegerfolkets bruk av trevirke var ingen merkbar belastning for skogen. Konsekvenser for skogen ble det først etter hvert som menneskene for ca 6 000 år siden ble bofaste og begynte å ta de beste voksestedene til jordbruksland. Den første kulturpåvirkning i skogen Klimaet i Norge var som i Danmark og Nord-Tyskland i dag. Det varme og fuktige værlaget lokket nye folkegrupper til landet. Innvandrerne lærte noen av jegergruppene å dyrke jorda og holde det første tamme feet; sau og storfe. Gradvis smeltet de to samfunnsformene sammen. De første fangstanlegg for elg ble bygget i denne tiden. Fangstanleggene lå på indre Østlandet og i Trøndelag og besto av kilometerlange og to meter høye sperregjerder (skigarder) på tvers av elgens trekkveier. I sperregjerdet var det åpninger med dype elggroper. Fangsten pågikk vår og høst når elgen var på trekk mellom sommer- og vin- terbeite. Fangstanleggene for elg ble brukt helt opp på 1600-1700-tallet og vitner om elgens betydning som viltressurs. Jordbruket startet ved Oslofjorden og spredde seg langs kysten av Sør-Norge, oppover flatbygdene og dalene og innover i fjordene. Der vokste den varmekjære lauvskogen som i flere tregenerasjoner hadde omdannet Fangstgroper for elg, Hirkjølen i Ringebu. jordsmonnet til næringsrik brunjord. Skogen ble brent for å gi plass til dyrking av de første kornslagene; hvete og bygg. Å la ilden rydde skogen sparte bonden for mye arbeid. Samtidig ble jorda tilført næring. Siden jorda ikke ble gjødslet, ble den utpint i løpet av få år, og ny skog måtte brennes. Denne driftsformen kalles svedje-bruk eller svibruk. Overgangen fra et rent jeger- og samlerliv til en kombinasjon med jordbruk ga mer mat til menneskene, og folketallet begynte å stige. I skogen hentet bonden emner til jordbruksredskap, husgeråd og våpen. De få funn av bronsegjenstander som er gjort i Norge, tyder på at bronse ikke ble brukt til arbeidsredskaper. Flintøksa ble brukt til å felle trær fram til jernøksa tok over. Med flintøksa var hogst og bearbeiding av tømmeret tidkrevende, og bruken av bygningstømmer var begrenset. I bronsealderen bygde folk store langhus som ga husrom både til folk, fe og avling. Veggene var av stein, jord og torv. Tømmer ble først og fremst brukt i taket. De dyrkede arealene var forbeholdt korndyrking. Bygningstømmer og mindre virke til brensel og gjerding ble hogd i skogen rundt gården. Dertil ga skogen beite og vinterfór i form av gras, lauv og bark til buskapen. Utglisning av skogen var en fordel for husdy- LÆRE MED SKOGEN 43 44 Kapittel 4 rene fordi gras- og urteveksten økte. Gradvis ble det skogløse områder inntil gårdene. Saltbrenning Velstanden som jordbruket førte med seg, stimulerte byttehandel og håndverk. Saltet ble tidlig et livsnødvendig konserveringsmiddel for kjøtt og fisk. For folket ved havet ble saltet et viktig eksportprodukt, og nettopp saltkoking var antakelig vår første industri. Markedet var det nære innland og steder rundt den saltfattige Østersjøen. I sagatiden var det “saltkarlar” som kjøpte ved og solgte salt. Både Gulatingsloven og Frostatingsloven regulerte retten til saltbrenning. Kirken tok tiende av saltbrenninga, og landskyld (skatt til kongen) kunne betales med salt. Saltbrenningen tok hardt på furuskogen. Det gikk med tre favner ved til å dampe inn sjøvann til ei tønne salt. I Fosnes i Nord-Trøndelag ble det omkring 1775 produsert 800-900 tønner med salt årlig. På Valløy ved Tønsberg var saltverket i drift til etter år 1800. Da ble torv brukt til brensel fordi verkets skoger var uthogd. Tjære og garvesyre Ved siden av salt, ble tretjære tidlig handelsprodukt og betalingsmiddel. Gulatingsloven regulerte retten til tjærebrenning og sier om leilendingen: “Tjøre skal han ikkje brenna meir enn det han treng til å breda skipi sine med”. I 1643 la Kongen ned forbud om hogst av furuskog til tjærebrenning. Bare stubber, røtter og vindfall var tillatt å bruke til virke i tjæremilene. Bark inneholder garvesyrer som ble brukt til garving av huder og skinn og barking (impregnering) av seilduk og garn mot råte. I 1442 fikk skomakerne i Oslo full frihet til å kjøpe bark. Det ble brukt bark fra gran og bjørk, og aller helst fra eik. Kongen av Danmark-Norge så på bruk av bark som en trussel mot framtidig tilgang på eiketømmer. I perioder vekslet det mellom eksportforbud og ekstratoll på eikebark. Eikebarken var viktig for garveriene og en godt betalt vare. Først da kjemiske garveekstrakter tok over i 1905 ble barken utkonkurrert. Jernvinna Klimaforverringen som startet ca år 500 f Kr var så langsom at folk knapt nok merket den. Jernet som kom i daglig bruk her i landet omkring år 500 e. Kr., var med å sette fart på samfunnsutviklingen. Fra vikingtiden og helt fram til svartedauen økte folketallet som i år 1 300 er anslått til 400 000 mennesker. Myrmalmen var råstoffet for framstilling av jern. Ved og trekull i store mengder var nødvendig i framstillingen. Igjen var det skogen som gjorde framskrittet mulig. Utvinningsmetoden ble kalt jernvinna.Ved ble brukt til å røste malmen. Røstingen var en bearbeidelse av myrmalmen ved brenning før metallet ble vunnet ut. Røstet malm og trekull ble deretter lagt lagvis i en sjaktovn bygd av leire (jernvinne/blæstergrop). Trekullet smeltet malmen og var nødvendig i den kjemiske prosessen som omdannet jernoksidet i malmen til metallisk jern. Hovedtyngden av jernvinneanleggene finner en i de indre dalene og lavfjellsområdene på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Anleggene ble plassert i nærheten av malmholdige myrer. Ved og trekull til jernvinnene ble hogd og brent i skogen rundt anleggene. I middelalderen var det utstrakt handel Rekonstruert jernvinne fra Dokkfløy med jern fra myrmalm produsert i Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Jemtland og Herjedalen. Omfattende jernvinneanlegg fra middelalderen ble avdekket i forbindelse med utbyggingen av Dokkfløymagasinet mellom Nordre Land og Gausdal kommune i Oppland på LÆRE MED SKOGEN Skogen og samfunnet slutten av 1980-tallet. Gjennom utprøving med rekonstruksjoner av jernvinna ved Dokkfløy brukte arkeologene ca 0,17 m3 ved til trekull for å lage ett kilo jern. Ved til røsting er ikke medregnet. Forsiktige anslag tyder på at det kan være produsert 50 tonn jern på anleggene over en periode på 450500 år. Vinterbeite og skog lot seg vanskelig kombinere. Om vinteren visner det meste av undervegetasjonen i skogen ned. Dyrene gikk da løs på buskvegetasjon og ungskog. Skogen gikk ut og ble erstattet av gras- eller lynghei. Forskning på Norhordlands lyngheiområder viser en tilpasning av jordbruket til det skogløse landskapet. Kystfolket i Norge utnyttet I de første periodene en brente jern på Dokkfløy, ble furu foretrukket. Grana innvandret ikke til området før utpå 1400-tallet. Før den tid besto skogen av furu og bjørk. I de siste jernvinneperiodene gikk de over til å bruke bjørk. Gjennom de mange hundreårene som produksjonen pågikk, regner en med at furuskogen nær anleggene har blitt brukt opp. Mangelen på furu tvang menneskene til å bruke bjørk. Etter hvert som bjørka ble hogd må landskapet rundt anleggene ha blitt åpne hogstflater. Med svartedauen døde jernvinnedriften ut nesten over hele landet. Fra 1500-tallet kom jernverkene med masovn og jernsteinmalm i bruk i Norge. I noen få bygder ble jernvinna (Evenstadovnen) brukt fram på 1800-tallet. Klimaforverringen og beitebruken Klimaforverringen sammen med kulturpåvirkningen var årsak til skogens tilbakegang langs kysten og i fjellet. Framover i vikingtiden ble trolig områdene nær gårdene for små til å gi nok fór og beite til en voksende buskap. Setring ble vanlig. Fjellskogen ble tatt i bruk. Det er sannsynlig at jernutvinning og seterdrift gikk hånd i hånd. Allerede på denne tiden kan bruk av skogen ha presset skoggrensa nedover der setrene har ligget nær skoggrensa. Det var langs kysten at skogen ble utsatt for sterkest press fra mennesket. Dannelsen av den atlantiske lyngheien (heden) som strekker seg langs kysten fra Portugal til Troms, har pågått både før og etter klimaforverringen. Kystlyngheiene på Vestlandet ble til i romertiden (500 år f. Kr.). I strøk hvor klimaet var egnet til å ha husdyrene på beite hele året, gikk det hardt utover skogen. En regner med at skogen forsvant i dette området som et resultat av klimaforverringen, kombinert med vinterbeiting, lyngsviing, lyngslått og torvstikking. Kart over den atlantiske lyngheien. Kilde: Etter Gimmingham 1972. heiene på lignende måte som folkene lenger sør og vest i Europa. Lyngheiene produserte mindre mat til buskapen enn skogen. Men dette ble kompensert ved å nytte større arealer og systematisk lyngsviing for å øke næringsverdien i beitet. I mangel av skog, måtte folk stikke myrtorv til brensel. Hus- og båtbygging og trelasthandel Jernøksa gjorde det mye lettere å felle trær. Gradvis ble menneskene flinkere til å bygge bærende konstuksjoner av tre. Rundt år 1000 ble lafteteknikken kjent. Behovet for tømmer økte. Gården fikk etter hvert mange hus til ulike formål – våningshus, stabbur, fjøs, løe, stall, smie, kvern, naust, uteløer og seterhus. Med jernøksa ble det lettere å hogge bord av tømmeret. Bordene ble materialer for vikingskipene. Ingen andre folk på Atlanterhavskysten av Europa hadde båttyper som kunne LÆRE MED SKOGEN 45 46 Kapittel 4 måle seg med vikingskipene i åpent hav. En viktig forutsetning for Norges storhetstid i vikingtiden og ut i middelalderen var lagt. De små norske eikeskogene ble med tiden uthogd og har siden ikke tatt seg opp. Den første trelasteksporten kom igang på 1200-1300 tallet. Det var tømmer og huggenbord fra kystskogen. En stokk ga to huggenbord. Stokken ble delt med kiler og halvdelene ble flathogd på utsiden. Trelasten gikk til skogfattige områder rundt Nordsjøen; Jylland, Flandern, Nederland og Øst-England. Økende bruk av skogen Skogen blir ettertraktet og Kongen vil styre Fra 1500-tallet og fram mot vår tid skjedde det en sterk utvikling i Europa. Økende folketall, nye kunnskaper og ny teknologi, kriger og framveksten av stormakter, la et sterkt press på Europas naturressurser. Norges naturressurser fikk økende betydning for de folkerike landene lenger sør. Europas byer trengte trematerialer til oppbygging etter kriger og branner. Stormaktene hadde behov for eik til å bygge marine- og handelsfartøyer. Norsk trelast ble en ettertraktet vare. Trevirke spilte også en nøkkelrolle i utnyttelse og videreforedling av andre norske naturressurser, f eks til bryting og videreforedling av malm. Den økende etterspørselen etter trevirke førte til rovdrift på skogen i enkelte områder i Norge. Etter Reformasjonen i 1537 tok Kongen eiendomsrett til kirkegodsene. Kongen fikk betydelig større makt til å styre næringliv og økonomi. Lover og reguleringer om hogst og handel med skog og skogprodukter ble til for å ivareta Kongens interesser. Av hensyn til den dansk-norske marinen og utenrikspolitikken ble det restriksjoner på hogst og eksport av eikelast og tømmer til master. Eikeskogene på Sørlandet lå høvelig til for utskiping. På kontinentet lå derimot eikeskogene i innlandet. Dette ga et fortrinn til norsk eikelast. Eika er vanskelig å fløte og tung å kjøre. Fraktkostnadene på kontinental eik ut til skipsverftene langs Europas kyst, ble dyrere enn sjøfrakten på norsk eik. Gammel arbeidstegning av emner til skipsvirke. Kilde: «Skogen i Agder» av Andreas Vestad. På 1500-tallet var det flere eksportforbud på norsk trelast fordi Danmark skulle ha førsteretten til trelasten. Det allmenne eksportforbudet måtte Kongen snart gi opp. I siste halvdel av 1500-tallet var trelasteksporten blitt så viktig for norsk næringsliv at den ikke var til å stoppe. I tillegg ga den inntekter til Kongen og overskudd på handelsbalansen. På 1600-tallet ble Kongens interesse for skogen sterkere. Eneveldet ble innført i 1660 og Kongen overlot embetsverket å styre istedet for adelen. Embetsverket prøver å dirigere skognæringene. Av milepæler i denne tida kan nevnes; byprivilegiene 1662, «Skovordinansen» 1683 og sagbruksprivilegiene 1688. I « Skovordinansen til Skovens desbedre Conservasjon udi Norge» uttrykkes det uro for skogressursene; Skogene «have meget aftaget» – « paa adskillige Steder utilbørligen bleven udhugne» Den første opptakten til planmessig skogstell kom et stykke ut på 1700-tallet. Tyske forstfolk med fagkunnskaper om foryngelse og LÆRE MED SKOGEN Skogen og samfunnet stell av skog ble sendt til Norge. En offentlig skogadministrasjon, Generalforstamtet, med sete på Kongsberg, ble nedsatt. Embetsverket var imot skogadmini-strasjonen, og det faglige skogsynet måtte vike for sosiale særinteresser. Generalforstamtet ble nedlagt. Vassaga – en revolusjon Vassaga kom i bruk i Norge på begynnelsen av 1500-tallet. Oppgangssaga, hadde et om lag to meter langt sagblad festet i ei solid treramme. Ramma med bladet ble med stor kraft presset opp og ned ved hjelp av et vasshjul. Tømmerstokken ble ført mot sagbladet på en benkeplate som gikk på ruller. «Kraftsaga» revolusjonerte produksjonen av bord. Tidligere var dagsprestasjonen for mann med dreng ei tylft (tolv tømmerstokker) om dagen. Hver stokk ga to huggenbord. Med vassaga klarte samme mannskapet tre tylfter, og syv til åtte bord fra hver stokk. De fleste sagbrukene var ikke store. Vestlandet var dominert av små bondesager som utnyttet mindre elver og flombekker. I Skien, Larvik, Moss, Eiker og Modum var det tidlig konsentrasjoner av sagbruk. I Mosse-elva lå Oppgangssag med sju blad. Saga står på Norsk Skogbruksmuseum på Elverum. det i en rad over 50 vassager etter hverandre. De fleste store sagbrukene i Norge var eid av Kongen. Rundt 1650 var det ca 1 750 sagbruk i landet. Trelasteksporten «tar av» Trelasten seilte bokstavelig talt opp som Norges viktigste eksportprodukt på 1500-1600-tallet. Markedene lå i første rekke rundt Nordsjøen, men norsk trelast gikk også til Portugal, Spania og Italia. Den internasjonale trelasthandelen i Europa var dominert av norske massevarer til husbygging, grunnarbeid, gruver og diker. Trelast fra de skogrike landene rundt Østersjøen kunne ikke konkurrere med den norske på grunn av lange frakter og Øresundstollen. Trelasten ble hentet av hollendere og hanseater. Norsk sjøfart var kommet i skyggen av utlendingene. Da hansatiden var over og den hollandske sjøfarten gikk tilbake mot slutten av 1600-tallet, tok norske og engelske skuter over en større andel av trelastfrakten. De britiske øyene ble et økende marked. Bøndene var trelasteksportørene omkring 1500. De sto for drifta fram til utskipningshavna og enkelte seilte selv med trelasten til utlandet. Etter hvert som skogen ble uthogd i kystbygdene, ble det nødvendig å hente tømmer fra innlandet. Den lange tømmerdriften ned til kysten krevde samordning og kapital. Trelasthandelen kom over på hendene til kjøpmenn og rikfolk. De skogrike vassdragene ble bygd ut for fløting, store sagbruk ble bygd i nedre del av elvene og utskipingen ble samlet til elvemunningene. Mange av byene langs kysten er grunnlagt på trelasteksport, f eks Drammen, Halden, Skien, Arendal, Molde, Namsos og Mosjøen. Det ble interessekamp om den lukrative trelasteksporten. Byprivilegiene ga hver by et omland (sirkumferens) hvor byens handelsmenn hadde enerett til handel. Etter hvert som nye steder fikk kjøpstad- eller ladestedrettigheter oppsto det drakamp om grensene for handelsomlandet. Innføringen av sagbruksprivilegiene ga enerett til å skjære tømmer til eksport.Ved hjelp av privilegiene begrenset Kongen skurden i 1688 fra ca 6,8 mill til ca 3,4 mill bord i området fra Sira til Svenskegrensen. På Vestlandet og i Trøndelag fikk de skjære fritt, til tross for at her kunne faren for uthogging av skogen være størst. Det avgjørende motivet for restriksjonene var økonomiske. Eksporten kom på færre hender og prisene kunne drives opp ved salg til utlendingene. Trelastaristokra- LÆRE MED SKOGEN 47 48 Kapittel 4 tiet er de familiene blitt kalt som i løpet av 1700-tallet og et stykke ut på 1800-tallet tjente seg rike på trelasthandelen. fløtingen. Egne mannskaper, fløterlag, fløtet tømmeret ned til hovedelva og videre til sagbrukene. Elvene åpnet skogene Nøkkelen til utnyttelse av skogen ligger i mulighetene til å få tømmeret ut. Gradvise utbygginger og jevnlig vedlikehold av fløtingsveiene opp gjennom århundrene, gjorde elvene til et effektivt transportnett for tømmer. På begynnelsen av 1900-tallet var så godt som alle fløtbare side-elver (tverrelver) i skogdistriktene tatt i bruk til fløting. Fløtingsdammer, tømmerrenner, kanaler og utbedringer i elveløpene var arbeider som lettet fløtingen. Noen steder i landet ble omfattende anlegninger bygget, f eks kjerraten i Åsa like etter år 1800. En kjerrat er et kjettingspill for transport av tømmer. Kjerraten i Åsa var drevet av mange vasshjul. Den trakk tømmer fra Steinsfjorden (64 moh) i Tyrifjorden opp til Storflåtan (454 moh) i Bogstadvassdraget i Nordmarka. Kjerraten ble bygd av Peder Anker på Bogstad fordi han trengte mer tømmer til sine nye sager i Lysakerelva. Sørkedalen og traktene nordover var nærmest uthogde. Derfor kjøpte Anker skoger i Land og Valdres. Tømmeret fra skogene ble fløtet nedover vassdragene til Tyrifjorden og løftet over i Bogstadvassdraget ved hjelp av kjerraten i Åsa. Fløtingstømmeret ble barket i skogen. Barket tømmer flyter lettere enn ubarket. Om vinteren ble hogsten utført og tømmeret kjørt med hest fram til velteplass ved nærmeste fløtbare elv. På velteplassen ble tømmeret målt og skogeierens og tømmerkjøperens merker ble slått i endene på tømmeret. For å øke elvas evne til å bære tømmer, ble det bygd fløtingsdammer ovenfor velteplassene. Det ga ekstra vann til tverrelvene under N Fløtningsdammer Fløtningsinnretninger Katnosa Kjerraten i Åsa Maridals vassdraget Storflåtan Til Steinsfjorden Hakkloa Kikutstua Søndre Hegglivatn Kobberhaughytta Bogstadvassdraget Bogstadvannet Skjærsjøen Maridalsvannet OSLO Registrerte dammer og andre fløtningsinnretninger i Nordmarka 1973 - 76. Kilde: T.M. Holmen Dimensjonshogst i veiløse skoger Utover på 1700-tallet kjøpte byborgerne skog i de indre og øvre skogsbygdene. Dimensjonshogst i kombinasjon med stor etterspørsel krevde stadig nye skogarealer. Ved dimensjonshogst hogg en bare de største og beste trærne. Resten lot en stå igjen. Denne form for hogst utglisnet skogen, og den naturlige gjenveksten gikk meget sent. For å gi en bestemt mengde tømmer, krevde dimensjonshogsten bruk av størrre skogarealer enn dagens skogbruk. Hogst og kjøring ble utført om vinteren, og hoggere og kjørere kunne ligge ukesvis i tømmerskogen. Øksa ble brukt til felling, kvisting og barking. Den første saga, stokksaga eller tomannssaga, kom ikke i bruk før mot midten av av 1800-tallet. Skogsarbeiderne måtte ta til takke med overnatting i enkle koier og noen ganger under en gapahuk med en nying til varme gjennom vinternatta. Fløtingen og hesten gjorde skogsdriften uavhengig av vei. Det var lettest å ta seg fram med hest og tømmerlass om vinteren. Hesten kunne ta seg fram i relativt ulendt skogsmark dersom trasévalget var gjennomtenkt og lasset var lite. Transporten og nattekulda lagde hardpakkede snøveier. De gamle hesteveiene som ikke er bygd om til LÆRE MED SKOGEN 49 Skogen og samfunnet 4,5 3,5 Folketallet i Norge 2,5 1,5 1994 1970 1950 1930 1900 1845 1801 1875 Folketallet utenfor byer og tettbygde strøk 0,5 Rundt 1850 var folketallet på landsbygda likt med hva det er idag. Kilde: 2,2 Husdyr i mill Småfe 1,8 1,4 Storfe 1,0 0,6 Geit 0,2 Utviklingen av husdyrtallet, storfe, sau og geit, fra 1600-tallet og fram til idag. Kilde: SSB snauhogd, og en måtte søke lengre ut fra setra etter ved. Gjenveksten av skogen i de nære hogstområdene ble holdt nede av beiting og husdyrtråkk. Også skog langt borte fra setra, ble merket av beiting og tråkk. Gradvis ble det skapt et kulturlandskap som strakte seg fra setervollen og langt ut i skogen. I fjellbygder der setrene var samlet i seter- LÆRE MED SKOGEN 1995 1960 1975 1930 1900 1875 1845 År 1723 Klimaforverring og seterbruk presset skogen tilbake I perioden 1650-1850 var det store uår i jordbruket. Klimatisk kalles tiden fra ca 1600 til ca 1900 «den lille istiden» fordi isbreene vokste. Til tross for mange dårlige somrer og mye ufred, vokste jordbruksproduksjonen sterkt i denne perioden. Særlig ble det satset stort på husdyr. Den voksende befolkningen fant det gunstig å vektlegge feholdet mer enn åkerbruket. Feholdet hadde størst betydning i fjellbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge fordi folk var avhengig av å importere korn. Fór til dyrene hentet en fra store utmarksarealer, og seterbruket var letteste vei til vekst i jordbruket. Seterbruk er et kompromiss mellom det bofaste åkerbruket og den nomadiske fedriften flere steder i verden. I Norge har seterbruk vært drevet siden før vikingtiden. Fra 1650 ble det bygd mange nye setrer, og setermarka gikk lengre inn i utmarka enn tidligere. I mange bygder var det vanlig med både en heimestøl og en langstøl. Setermarka ble brukt på tradisjonell måte; buskapen beitet fritt, slåttemark på setervollen ble gjerdet inn, gras og lauv ble høstet i utmarka, gjerdemateriale og ved ble hogd i skogen rundt setra. Forbruket av ved til ysting og Folketall i mill 1701 Folketallet vokste på landsbygda I 1665 bodde om lag 93 prosent av folket på landsbygda og levde mer eller mindre av naturalhusholdning med basis i gårdsdriften – fiskerbønder langs kysten og skogbønder i innlandet. Ved folketellingen i 1801 bodde fremdeles 90 prosent av folket på landsbygda. Det var blitt 40 prosent flere gårdsbruk. En økning som hovedsakelig skyldtes gårddeling. Staten prøvde å skaffe tilveie mer dyrkingsjord ved å organisere nyryd-ding. Men den beste jorda var allerede tatt i bruk. De som ville rydde jord måtte enten flytte til statsgrunn langt inne i utmarka eller tegne husmannskontrakter med bønder. De fleste gjorde det siste og ble tildelt mark i bondens heimeskog. innkoking av myse var stort. Det ble regnet en halv favn ved (1,2 m3) per ku i løpet av sommeren. Med årene ble skogen nær setra 1665 moderne skogsveier, er knapt nok synlige i terrenget idag. Det trengs et øvet øye for å se spor etter gammel skogsdrift. Det mest synlige bevis på at det har vært skogsdrift i de innerste veiløse skogene, er fløtingsdammene og andre fløtingsinnretninger. 50 Kapittel 4 grender, forsvant skogen på 1700-1800-tallet. Den gangen setrene ble anlagt, lå de i fjellskogen. På grunn av klimaforverring ble samtidig den generelle skoggrensa i fjellet presset nedover i hele landet. I lavlandet ble ikke følgene for skogen så dramatiske. Avskogingen av de ytre kystområdene mot vest hadde skjedd tidligere og er allerede omtalt. I skogrike distrikter ble nærmeste delen av heimeskogen og skogen rundt setrene forringet. Beitebruken, sammen med dimensjonshogsten, skapte en glissen og småvokst skog hvor foryngelsen gikk seint. Berg- og smelteverkene var avhengig av skogen På 1500-tallet fikk en de første berg- og smelteverk i Norge. Men driften kom for alvor i gang på 1600-tallet, f eks Kongsberg Sølvverk (1624), Røros Kobberverk (1644) og flere jernverk. Verkene førte til stor etterspørsel av trevirke. I gruvene ble berget brutt med fyrsetting. Ved ble stablet mot fjellet og tent på. Etterpå ble vann slått på det varme fjellet, slik at det sprakk og kunne brytes løs. Fra midten av 1700-tallet ble største delen av malmen sprengt ut med krutt og bruken av setteved gikk kraftig tilbake. Trekull ble brukt til å smelte malmen og vinne ut metallene. For å sikre metallproduksjonen ga Kongen alle verkene priviligerte retter til skog innenfor sitt område (sirkumferens). Verkene var likevel i konstant energikrise. Umettelige behov for ved og trekull gjorde store innhogg i skogen. Der verkene lå nær den naturgitte skoggrensen ble skogen presset nedover og har ikke vendt tilbake. «Fra fjeldskogen. Her var tæt skog i mands minde. Nu er her for altid nakent fjeld» Kilde: Agnar Barth 1916 I 1914 fortalte en skogeier fra Agder hva fravær av beitedyr, særlig geit, kan bety for skogen: «Skogen dreg seg no tett innåt innmarksgjerda og hoppar jamvel over gjerda, og set seg på udyrka innmark. For skogane har vorte fri det verste skadedyret, geita. Geita held godt snau den beste skogmarka i vide strekke ikring i kvar bygd. Nå gror skogen til som åker på slike stader, for det er om lag 20 år sida geitekjeften fekk gnage vekk furuog granplantene.» Tilbakegangen i seterbruken og utmarksbeiting, særlig etter 1950, er årsaken til at setermark og annen beitemark nå gror til med skog. Redusert beitebruk og en mulig klimabedring har hevet skoggrensen i fjellet noen titalls meter. De norske jernverkene hadde sin blomstringstid på slutten av 1700-tallet. I alt var det 17 jernverk med til sammen 22 masovner i drift. Masovnene var store tårnlignende sjaktovner som ble fylt med røstet jernsteinmalm og trekull. Jernverkene lå på Østlandet og Sørlandet. På grunn av konkurranse fra billig utenlandsk jern som ble smeltet med koks fra steinkull i stedet for trekull, var de fleste masovnene nedlagt innen 1870. Fram til 1900 var om lag 3,5 mill tonn jernmalm drevet ut. Et flertall av verkene lå i områder med stor trelasthandel, og det ble konkurranse med sagbrukene om skogen. Sannsynligvis tok sagbrukene et større volum trevirke enn jernverkene. I tillegg til jernverkene var det teglverk, glassverk, kalk- og brennevinsbrennerier som også brukte store mengder ved og trekull. De fleste verkene og brenneriene lå i områder med relativt god gjenvekst av skog. I disse områdene ligger et utall av kullmiler skjult under mose og torv og vitner om omfanget av trekulldriften. LÆRE MED SKOGEN 51 Skogen og samfunnet Det var i skogene til Røros Kobberverk den mest varige skaden ble gjort. Sirkum-ferensen rundt Røros hadde en radius på fire gamle norske mil (ca 45 km). Allerede etter 26 år med drift var det snauhogd 25 km ut fra Røros. Bøndene fikk forbud mot å holde geiter. De kunne heller ikke ta lauv til husdyrfór. Ung bjørk og furu skulle spares og andre treslag måtte brukes til ved og skigard. For å stanse ulovlig hogst ble det slått ned merkepåler langs sirkumferensen, men avskogingen bare fortsatte. På grunnlag av verksarkivet er det forholdsvis sikre tall for hva som gikk med av skog fra år til år. I perioden 1646 til 1655 brukte Røros Kobberverk totalt om lag 250 000 m3 trevirke. Det tilsvarer snauhogst av mellom 30 og 50 km2 god furu- og bjørkeskog. Trondheim Selv om hogsten av setteved gikk tilbake etter hvert som det ble brukt mer krutt i gruvene, lettet ikke trykket på skogen. Malmen kunne brytes hurtigere med krutt enn setteved. Settevedhogsten ble erstattet av økt hogst av trekullvirke for å smelte de økte malmmengdene. Dette viser at hensynet til kopperproduksjonen veide tyngre enn hensynet til skogressursene. Allerede i begynnelsen av 1700-tallet var skogen rundt Røros så uthogd at de måtte ta mesteparten av virket utenfor sirkum-ferensen. Til tider kom Rørosverket i konflikt med andre bergverk om retten til skog, f eks Tydalsverket og Foldalsverket. Stadig var det strid med bønder som ble anklaget for ulovlig hogst til eget forbruk. Samene ble beskyldt for at reinsflokkene gjorde skade på ungskogen. Skogfinnene – svedjing som etnisk kjennetegn På 1600-tallet slo finske innvandrere seg ned i øde skogstrekninger (Kongens allmenning) på indre Østlandet. Særlig i grensetraktene til Sverige, men også i andre lite befolkede skogområder på Østlandet. Fra gammelt av ble disse fjerne skogene utnyttet av bygdefolket til jakt og fiske og til setermark i dårlige år. Finnene brakte med seg et høyt utviklet svedjebruk (bråtebruk) tilpasset granskogmark. De ble kalt skogfinner eller rugfinner og var spesialister på å dyrke en flerårig rugsort kalt skogsrug. Kombinasjonen av svedjing (bråtebrenning) og skogsrug kunne N Selbu Tydal Støren Ålen Aursunden Røros Tolga Feragen Os Tynset Femunden Isteren 0 1 2 3 mil Solensjøen Drevsjø Rendal Idre Särna Trysil Skogtraktene som Verket på Røros hentet skog fra, er skravert. Sirkellinja er sirkumferensen. Kilde: S. A. LÆRE MED SKOGEN 52 Kapittel 4 gi en overraskende god førsteavling i den sure humusrike og utvaskede podsoljorda. Frodig sør- og vestvendt granskog var den beste svedjemarka. Åtte til 15 år før svedjing i storvokst barskog, ble trærne ringbarket. Større furuer fikk derimot stå urørt. Ringbarkingen førte til at trærne tørket ut og døde. Ett til to år før svedjing, ble skogen felt og kvistet. Alt ble spredd utover marka for å Lillehammer ma Mjøsa m Glo Hamar Grue sure humusen. Det konserverte organiske materialet i humusen ble nå tilgjengelig for mikro-organismene som omdannet humusen til plantenæring. Næringsstoffene fra asken og den omdannede humusen ble gjødsel for rugen. Utover sommeren og høsten vokste rugkornene til brede grastuer. Neste sommer utviklet rugtuene strå med aks. Hver tue kunne ha 40-80 aks. Beretninger kan fortelle at bråterugen kunne gi opptil 120 fold. Etter å ha utnyttet svedjen i 6-8 år var jorda utpint, og bråtebrukeren måtte se seg om etter nytt land. Derfor hadde en finnefamilie flere rugbråter (svedjefall) på gang i skogen. Driftsformen krevde store arealer, og det var mange kilometer mellom boplassene. Etter noen tiår var den beste skogen svedjet, og familien måtte bryte opp og søke nye skogområder. Denne halvt nomadiske tilværelsen førte til territorielle konflikter med både bygdefolk og andre finnefamilier. Det hendte at finner som prøvde å etablere seg, fikk boplassen revet og brent. Myndighetene og bygdefolket var preget Kongsvinger av mistro og til tider uvilje mot finnene. De Krødsherad norske bøndene hadde før finneinnvand-ringen hatt skogene for seg selv. Nå kom de i en interessekonflikt med finnene som drev jakt og fiske og brente skogen. Bøndene klaget til Kongen og bad om restriksjoner på finnenes bruk av skog. Oslo 100 km Finnebosetningen på Østlandet i følg finnemantallet av 1686. Kilde: P. M. Tvengsberg, 1985 tørke og for å få ilden godt ned til bakken. For å få best mulig vekstforhold for rugen, fulgte finnene gamle værmerker og brant bråten midtsommers rett før regnvær. Rugen ble sådd i den løse asken innen regnet kom. Aske og regn ga lut som nøytraliserte den I følge skogforordningen av 1683 skulle skogfinner og løsgjengere som brant bråte miste livet. Men på denne tiden var armeen avhengig av rugen og myndighetene hadde interesse av at svedjingen forsatte. Futen på Grue i Finnskog hadde ingen interesse av å straffe finner som betalte landskatt. Skattelistene viser at finnene hadde meget god økonomi i forhold til bygdefolket som slet med krig og uår. Etter hvert begynte bygdefolket å ta etter finnenes svedjeteknikk. Da trelastaristokratiet på 1700-tallet nådde inn i de «øde» skogene ved hjelp av fløting, ble kampen om skogen skjerpet. Mange steder ble svedjingen effektivt hindret, og mange finner tok seg arbeid som tømmerhoggere og fløtere. Da mange finnefamilier ble selveiere utover 1800-tallet, tok svedje-bruket seg noe opp. Den siste svedjinga LÆRE MED SKOGEN Skogen og samfunnet Finnefamilie i arbeid med bråtebrenning. ble gjennomført på Grue i Finnskog på begynnelsen av 1900-tallet. Skogen – en grunnleggende ressurs i industrisamfunnet Fra vassag til treforedlingsindustri På 1800-tallet var det store endringer på gang i Norge. Arbeidet for en politisk uavhengig nasjon begynte, folketallet vokste raskere enn tidligere og industrisamfunnet kom i støpeskjeen. I siste halvdel av 1800-tallet blir veksten i byene og tettstedene mer merkbar (se diagram s 49). Jordbruket la mer om til salg av produkter. Handel og transport økte og pengehusholdningen tok over. Veksten i folketallet og forbruket per innbygger la et sterkere press på naturressursene. Igjen spilte skogen en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen; trelastog treforedlingsindustri ble landets første store moderne industrier. Under Napoleonskrigene og etter ad-skillelsen fra Danmark var det nødsår i Norge. Det var krise i landets utenrikshandel og økonomi. Danmark og England innførte høy toll på norsk trelast. England begynte med trelastimport fra Canada. Konkurser rammet norske trelasteksportører. I denne perioden var Frankrike største eksportmarked for norsk trelast. Fra 1840-årene ble det internasjonale markedet liberalisert. Både norsk sjøfart og trelasteksport fikk igjen vind i seilene. England opphevet den høye trelasttollen og ble på nytt det viktigste markedet for norsk trelast. Fra 1860 ble sagbruksprivilegiene avskaffet. De gamle vassagene ble avløst av moderne trelastindustri hvor dampmaskiner drev sirkelsagblad og høvelmaskiner. Trelastindustrien var uten sammenligning landets største industri i perioden 1860 til 1870. Ansatte i trelastindustrien utgjorde fra 33 til 28 prosent av sysselsatte i industri i denne perioden. Den største trelasteksporten var i 1870-årene. Da eksporterte Norge 2 mill kubikkmeter per år – tre ganger mer enn i 1990. Det var en sterk sammenheng mellom trelasthandelen i siste halvdel av 1800-tallet og utviklingen av norsk skipsfart. Mange rederier ble startet på grunnlag av trelasthandelen. Det er vanskelig å tenke seg utviklingen av den norske handelsflåten uten en omfat- LÆRE MED SKOGEN 53 54 Kapittel 4 tende trelasteksport. Ordet last i ordsammensetningene trelast, skurlast og høvellast stammer fra trevirkets rolle som skipslast. Fra 1870-tallet og fram til 1900 var det en trinnvis industrivekst i Norge. Særlig kraftig var den innen den nyskapte treforedlingsindustrien. I 1866 fikk Norge sitt første tresliperi, Bentse Brug i Christiania. I 1874 ble landets første sulfatcellulosefabrikk anlagt på Hafslund ved Sarpsborg. I 1881 fulgte den første sulfittcellulosefabrikken i Skien. Fra 1890 - 1910 vokste papireksporten fra beskjedne 4 558 tonn til 138 525 tonn. Treforedlingsindustrien gikk forbi trelastindustrien i eksportverdi og har siden holdt denne stillingen. Et nytt skogbruk i emning I arbeidet for nasjonal selvstendighet på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var ledende kretser opptatt av å bygge opp nasjonens framtidige økonomi og næringsliv og sikre ressursgrunnlaget. Enkelte var alvorlig bekymret for tilstanden i norske skoger. Etter det mislykkede forsøket med offentlig skogadministrasjon på 1700-tallet, Generalforstamtet, ble det på nytt i 1860 nedsatt en offentlig skogadministrasjon. Den besto av ansatte med forstutdanning. De hadde i begynnelsen bare i oppgave å forvalte offentlig skogeiendom. Senere har den utviklet seg til dagens offentlige skogbruksetat. Agnar Barth skrev følgende under dette bildet i 1916: «Privatskog, hugget til vedtægtsmål (dimensjonshogst). Før sto skogen trætæt og svart her.» Barth hevdet at skog som var sterkt utglisset etter hogst, var dårlig utnyttelse av skogens produksjonsevne. Kilde: Norsk Skogtidsskrift I 1863 kom den første skogloven. En lang prosess med å forme en nasjonal skogbrukspolitikk og lovgivning ble startet. De få forstutdannede personene i landet hadde lært i Tyskland og Sverige hvordan skogen kunne drives for å sikre framtidige tømmerressurser. Deres ønske var skogkultivering og samsvar mellom tilvekst og hogst. Den første loven om vernskog som kom i 1893, var et lite skritt framover. Forfatteren Jacob B Bull skrev 1914: «Dimensjoner paa norsk tømmer avtar regelmessig, like saa regelmessig, som tylftetallet øker, og indtrær der ikke snart gjennom rationell skogkultur en forandring i dette forhold, vil det ikke vare længe, før de norske storskoger med sitt vern for vort klima, sin eventyrlige skjønhet og eiendommelige oprindlighet vil være en saga blot» I Tidsskrift for Skogbruk 1916 skrev forstkandidat Angar Barth artikkelen «Norges skoger med stormskridt mot undergangen». I et møte i Forstmannsforeningen hevdet Barth at det arbeidet to retninger i skogbruket; en oppbyggende og en nedbrytende. Den ene bygde på et sosialøkonomisk grunnlag hvor skogen kunne sammenlignes med en kapital. Mennesket kunne godtgjøre seg renten, men ikke mer. Den andre retningen satte de privatøkonomiske interesser i forgrunnen – uten forpliktelser overfor samfunn og etterslekt. Skogen var en kilde en kunne øse ubegrenset av, uten å yte noe igjen. Barths artikkel ga støtet som startet landsskogstakseringen i 1919. Myndighetene ville ha en grundig tilstandsrapport for landets skogressurser. Lands-skogstakseringen bidro sterkt til å få skogsaken, dvs bevaring og vekst av skogressursene, på myndighetenes dagsorden. I 1932 kom en ny lov om skogvern som ble epokegjørende for skogpolitikken. Loven inneholdt bestemmelser om vern, skogkultur, kulturavgift og etablering av et skogoppsyn. Skogbruket tilpasses industrisamfunnet Allerede på midten av 1800-tallet ble skogreisningsforsøk satt i gang i skogløse områder langs kysten. Det var de første forstkandidatene og dynamiske personer med LÆRE MED SKOGEN 55 Skogen og samfunnet entusiasme for skogsaken som gikk i spissen for dette arbeidet. Rundt om i fylkene ble det dannet treplantingsselskaper som i 1898 førte til dannelsen av Det norske Skogselskap. Skogselskapenes fremste arbeidsfelt ble skogreising og opprettelse av planteskoler. Staten hadde allerede i siste halvdel av 1800-tallet begynt med bidragsordninger til skogreising i skogfattige strøk og til skoggrøfting for å øke skogarealene og tilveksten. Fra og med skogvernloven av 1932 og i tiårene som fulgte, innførte Staten avgifts- og tilskuddsordninger for å styrke skogbruket. I dag er skogbruket pålagt å betale en avigift på hogst av alt salgsvirke. Skogavgiften følger skogeiendommen og brukes til kulturarbeid og andre investeringsbehov. Det var utviklingen av industrisamfunnet som gradvis førte til omlegginger i skogbruket. Den nye treforedlingsindustrien kunne bruke hele stokken. I tillegg tok den skrapvirke og tømmer med små dimensjoner. Dette åpnet for overgang fra dimensjonshogst til andre hogstformer. Landsskogstakseringen viste at den årlige tilveksten i skogen var liten på grunn av alt for mye gammel og glissen skog. Gjennom flatehogst og planting kunne en få tette skogbestand med større årlig tilvekst. Bestandsskogbruk med vekt på høy skogproduksjon ble en konsekvens av ny kunnskap, industriens endrede krav og samfunnets økende forbruk. Bestandsskogbruk har vært den dominerende driftsmåten etter siste verdens-krig. På femti- og sekstitallet nådde mekaniseringen ut i skogen. De store kuperte og veiløse skogene, det barske klimaet og de mektige trærne har alltid stilt store krav til utstyr og arbeidsmåter. Utstyret må være både kraftig, lett, pålitelig og effektivt i bruk. Øksa var hogstredskapen i skogen de fleste steder i landet fram til århundreskiftet. I første halvdel av 1900-tallet kom svansen (håndsaga) og barkespaden i bruk. Før motorsaga kom til full anvendelse på femtitallet, måtte den forbedres teknisk. Ut på sekstitallet var motorsaga blitt så lett, pålitelig og billig at skogsarbeiderne fant det lønnsomt Det er rundt byene en finner de eldste arealene med plantet skog. Bildet viser Ilaberga i byallmenningen i Trondheim fotografert ca 1865. Kilde: Jon Suuls Bildet viser Ilaberga i 1992. å bruke den både til felling, kvisting og kapping. Traktorene kom for fullt inn i norsk landbruk utover på 1950-tallet. En Ferguson («Gråtass») eller Fordson ble snart å finne på nesten alle gardsbruk, og de kom til anvendelse både på åkeren og i skogen. Hesten ble fortsatt brukt til terrengtransport (lunning). Traktorer med belter og slede utførte framkjøringen på opparbeidede traktorveier og snøpakkede vinterveier til fløtingsvassdrag og bilvei. Utviklingen og utbredelsen av landbrukstraktoren med tilleggsutstyr (bel- LÆRE MED SKOGEN Foto 56 Kapittel 4 Loun en av verdenshistoriens store oppfinnelser. Han overførte en oppmalt, vannfortynnet «fibergrøt» til en ramme med silduk. Fibrene tok han visstnok fra bast eller silke. I silduken rant det overflødige vannet gjennom, og et fuktig belegg av fibermasse ble liggende igjen på duken. Etter tørking var fibrene festet til hverandre til en lys, sterk og lett bøyelig folie; et papirark. Det tok ca 1 600 år før Tsa’ai Louns oppfinnelse nådde Bentse Bruk i Christiania. Den ble anlagt i 1698, og Norges første fabrikk for håndlaget papir. Fibrene kom fra tekstilfiller (klutemasse), vesentlig lin, hamp og bomull. Tømmerskogen i gamle dager ter, vinsj og firehjulstrekk) førte til at en fikk en brukbar maskin også til terrengtransport. Hesten var i ferd med å bli utkonkurrert. Utbyggingen av skogsbilveinettet skjøt fart i 1960-årene, og fløtingen ble gradvis nedlagt. Fløtingen, særlig i sidevassdragene, var arbeidskrevende og kraftutbyggingen gjorde mange vassdrag lite egnet til transport av tømmer. Med nedleggelsen av fløtingen, ble det slutt med barking av tømmeret i skogen. Barking blir idag utført på industritomta. Gutenbergs boktrykkerkunst fra 1445 startet etterspørselen etter papir. Utviklingen av trykkemetoder og metoder for papirfremstilling drev hverandre framover. Den store etterspørselen etter papir førte til at papirprodusentene måtte se seg om etter større fiberkilder enn tekstilfiller. De store fiberressursene i skogen ble løsningen. I 1840 ble kjemisk utvinning av cellulosefiber fra trevirke mulig. I 1844 lyktes det å frigjøre trefiber på mekanisk måte. Treforedlingsindustrien var skapt. Skogen ga nøkkelen til videreutvikling av industrisamfunnet – en massespredning av kunnskap og informasjon på det trykte papiret til alle lag av folket. Samtidig ga skogen emballasje; papir, papp og kartong til den voksende Da fløtingen var den rådende transportmåten, bygde industrien sommerstid tømmerlagre som skulle vare til neste sommer. Skogsbilveiene gjorde det mulig med en løpende virkesforsyning til industrien. Følgen er blitt helårsdrift i skogen. På den måten får industrien både ferskere virke og slipper å binde opp kapital til langsiktige tømmerlager. Samfunnet trenger papir Siden de fleste tingene vi omgir oss med og forbruker er høyt videreforedlet, kan vi ikke umiddelbart forstå hva de er laget av. Så kan være tilfelle med et produkt som stammer fra skogen – papiret – som vi ikke vil være foruten. Hundre år e. Kr. gjorde kineseren Tsa’ai Gammel kinesisk tusjtegning: Kineser som lager papirark i en ramme med silduk. Kilde: fra PFI, «Papir i evighetens perspektiv», Einar Bøhmer. LÆRE MED SKOGEN Skogen og samfunnet varedistribusjonen i samfunnet. Nasjonenes papirforbruk forteller om materiell velstand og teknologiske nivå. Den rike verden er avhengig av skog som fiberkilde og et skogbruk som kan produsere nok fibervirke. Elektronisk informasjon fungerer som et supplement til det som er trykt og skrevet på papir. Bruken av data, faks og kopimaskiner har bare økt forbruket av papir. Papir til emballasje har blitt erstattet av plast på enkelte områder. Men på mange områder foretrekkes papir, papp og kartong på grunn av deres egenskaper og lave kostnader. Dessuten produserer skogen hele tiden nye fibrer ved fotosyntese. I tillegg kan fibrene brukes flere ganger dersom papiret fanges opp av et gjenbrukssystem. Cellulose- og trefiberprodukter har også erstattet andre materialer, f eks har fiberplater erstattet hel ved og andre byggematerialer. Papirbleier og papirhåndklær/servietter har erstattet tekstiler. Hva er treforedling? Det som særmerker treforedlingsindustrien Papirforbruk i kg/innbygger i 1992-´93: USA Finland Japan Sverige Norge Brasil Kina Kongo N-Amerika Vest-Europa Australasia Latin Amerika Asia Ø-Europa Afrika Verden 332,6 266,1 230,7 195,0 185,7 27,4 20,2 0,4 326,1 172,8 137,5 28,9 23,6 21,9 5,2 47,7 Kilde: Pulp and paper international annual review, july 1995. er at trevirket rives eller løses opp, slik at en adskiller de enkelte fibrene i veden. Deretter blir fibrene føyet sammen igjen til produkter med en helt annen materialstruktur enn treet hadde, f eks papir. Både lauv- og bartrevirke brukes som råstoff. Bartrærne, særlig gran, har lengre fibrer enn lauvtrærne. Derfor kan bartrefibrene gi større styrke til det ferdige produktet enn lauvtrefibrer. Det er to hovedmetoder for å frigjøre fibrene i trevirket: • kjemisk frigjøring av cellulosefibrene i veden. Fibrene mister sin trestruktur, fordi ligninet er fjernet. Cellulosemassen kalles kjemisk masse eller cellulose. • mekanisk bearbeiding av trevirket slik at vedfibrene slites fra hverandre. Fibrene beholder i varierende grad sin vedstruktur, dvs lignin er ikke fjernet, eller i liten grad fjernet fra cellulosefibrene. Denne fibermassen kalles mekanisk masse eller tremasse. Treforedlingsindustrien kan deles inn i tre grupper etter bearbeidingsgrad: • Primære foredlingsbedrifter: tremasseprodusenter og celluloseprodusenter som selger hele produksjonen uten å videreforedle – vesentlig for eksport. Salgsproduktet er fiberballer. Fiberplatefabrikkene (wallboardfabrikkene) regnes også til denne gruppen. • Videreforedlingsbedrifter: papir- og kartongfabrikker som baserer produksjonen på innkjøpt cellulose og tremasse. • Intergrerte bedrifter der råstoffet i en kontinuerlig prosess bearbeides først til cellulose eller tremasse og deretter til papir eller kartong. Cellulose En kjemisk massefabrikk, cellulosefabrikk, består av to prosesslinjer: • en fiberlinje hvor trevirket blir til ferdig cellulose • en linje for gjenvinning av kjemikalier og utskilling av reststoffer fra veden LÆRE MED SKOGEN 57 58 Kapittel 4 Det er to prosesser for fremstilling av cellulose; sulfatmetoden og sulfittmetoden. Sulfatprosessen er den vanligste i Norge og gir en kraftig og brunfarget cellulose. Massen kan blekes for å brukes til forskjellige papirkvaliteter eller gå ubleket til papp og kartong. Sulfatprosessen gir en ubehagelig lukt i miljøet. Det som lukter er hydrogensulfid (H2S) og enkelte andre illeluktende svovelforbindelser. Sulfittmetoden gir en lysere grågul cellulose som ubleket kan brukes til mange papirsorter. Bleket blir den brukt til finere trykkeeller skrivepapir. Utnyttelsen av kokvæsken fra sulfittprosessen var lenge et stort problem. Kjemikaliene kan med moderne metoder gjenvinnes ved brenning, men ikke med så høy gjenvinningsgrad og så kostnadseffektivt som i sulfatfabrikkene. Tømmeret barkes og hogges til flis Massen kokes med kjemikalier Cellulosen blekes Cellulosen presses og tørkes Bleket cellulose Kokkjemikalier+ restved (lignin mm) Videre behandling av kok-væsken Fiberlinjen i en cellulosefabrikk Etter at tømmeret er barket og hogget til flis, kokes råstoffet under trykk i kjemikalievann. Under kokingen frigjøres cellulosefibrene fra de øvrige stoffene i veden. Restveden er oppløst i kokvæsken og består av lignin og mindre deler av en rekke andre stoffer. Av miljømessige og økonomiske grunner pumpes kokevæsken over i prosesslinjen for gjenvinning av kjemikalier og utskilling av de oppløste reststoffene. De siste femti årene er det utviklet industri som anvender både restveden i kokvæsken og cellulosen til råstoff for en rekke kjemiske produkter. Lignin fra kokevæsken utnyttes til fremstilling av smakstoffet vanilin (vanilje) og til å lage tilsetningsstoffer til bruk i f eks dyrefór, sement og boreslam. Sukker, fett, voks, terpentiner og oljer fra kokvæsken brukes til produksjon av bl a etanol (sprit), såper, maling, farger og parfymer. Av cellulosen fremstilles viskosefibrer, f eks rayon, og ulike cellulosederivater, f eks tilsetningstoffet CMC (CarboksylMetyl-Cellulose) til vaskemidler og nitrocellulose til lakk og sprengstoff. Cellulosen brukes også til framstilling av plast. Tremasse De første produsentene av mekanisk masse var tresliperier hvor møllesteiner drevet av vasshjul slipte ned trevirket. Idag er det utviklet prosesser som gir en høyere kvalitet på tremassen, f eks termomekanisk masse (TMP) og kjemisk termomekanisk masse (CTMP). (TMP = termomecanical pulp og pulp kan oversettes til masse – i betydningen fibermasse.) Papirmaskinen – et hurtigtog Papir lages av cellulose eller tremasse eller en blanding av begge deler. Papirmaskinen bruker store mengder ferskvann. I moderne fabrikker gjenvinnes avløpsvannet fra maskinen. Men en bestemt mengde ferskvann må tas inn for å sikre kvaliteten på papiret. Forbruket av ferskvann ligger på 10-50 m3/tonn papir. Verdens raskeste papirmaskin i 1995 for magasin- og avispapir var en maskin ved papirfabrikken til Saugbruksforeningen AS i Halden. Papirbanen ble målt til en gjennomsnittshastighet på 1 625 m/min (97,5 km/t) over 24 timer. Tambouren til maskinen har en bredde på 9,75 m og kan veie opp til ca 60 tonn, derav ca 49 tonn papir. Denne mengden papir brukte maskinen ca 50 minutter på å produsere. Det blir et papirark som er 9,75 m bredt og 100 km langt. Enda raskere er maskiner for hygienepapir. De kan ha en hastighet opp til 2 000 m/min LÆRE MED SKOGEN 59 Skogen og samfunnet Damp Flis Lager Maleskiver Masse til viderebehandlin g Skiveraffinør for produksjon av tremasse. Kilde: MiljöInfo från skogsindustrierna (120 km/t), Men papirbanen er bare 2,5 - 3,5 meter bred. Hva er treindustri? Treindustrien bearbeider heltre i en eller annen form. Produktutvalget spenner fra uhøvlet trelast (skurlast) til ferdige bygningsartikler og møbler av tre (se oversikt side 60). Av den årlige tømmeravvirkningen i Norge idag går om lag halvparten til treindustrien og resten til treforedlingsindustrien. Treindustrien har mange kvalitetskrav til trevirket – alt etter hva det skal brukes til. Sag-tømmer (skurtømmer) skal være rettvokst, ha bestemte ytre mål og bør ikke ha indre eller ytre skader. Under produksjonen i treindus- A B trien sorteres virket etter forskjellige kvaliteter i veden. Fra dampsag til moderne trelastindustri Med opprettelse av dampsager og høvlerier fra siste halvdel av 1800-tallet, ble det industriell masseproduksjon av bjelker, plank, høvlet pløyd panel og profilert listverk. Etter hvert ble det opprettet trevarefabrikker som masseproduserte dører og vinduer. Husbygging ble enklere, raskere og billigere. Da sag- og høvelindustrien sluttet med damp og gikk over til elektrisitet etter andre verdenskrig, ble det et stort overskudd av flis. Den brukes av bl a sponplate- og treforedlingsindustrien. Sponplater er spon og flis tilsatt lim og presset til plater. Det er trelastindustri i alle landsdeler. Etter 1970 har bransjen hatt en sterk rasjonalisering og strukturutvikling. Fra 1980 - 1990 ble antall bedrifter nesten halvert, til tross for at produksjonskapasiteten har økt. Større moderne trelastbruk er årsak til økt produksjonskapasitet. I moderne trelastbruk har ny teknologi helmekanisert all håndtering av virke i produksjonen. I produksjonlinjen for skurlast går virket på samlebånd fra tømme- C D E F A. Innløpskassa fordeler massen som inneholder 99 % vann, i et jevnt tykt lag på duken. B. På wirepartiet blir store vannmengder fjernet ved hjelp av sugekasser. C. På presspartiet blir mer vann fjernet fra massen ved hjelp av pressing og suging. Papiret inneholder nå ca 60 % vann. D. I tørkepartiet tørker til sist papiret ved passering over flere dampoppvarma sylindre. E. I glitten blir papiret valset mellom glattslipte stålvalser med 50 tonns trykk for å få det glatt. Tykkelsen skal være 0,8 mm. F. Det ferdige avispapiret blir rullet opp på en tamburaksling. Til slutt LÆRE MED SKOGEN 60 Kapittel 4 rinntaket til ferdig sorterte stabler med bord og plank. Produksjonen styres og overvå- Produkter fra treindustrien Produkter fra treforedlingsindustrien Primær foredlingsindustri Skurlast Finerplater Sponplater Tremasse Cellulose Fiberplater (wallboard) Videre foredlingsindustri Høvellast Limtre Parkett Impregnert trelast Bygningsartikler (dører, vinduer) Møbler og innredninger av tre Papir og papp Papir varer Emballasje Oversikt over produkter fra ulike typer skogindustri. Kilde: NLH, Institutt for kes av operatører som sitter i skjermede kontrollrom. Stokkene måles med laser og kløyves med båndsager. De ferdige stablene med trematerialer kjøres i spesialtørker. Der Sortering Skur Tørking Barking Høvling Ferdigvarer tørkes rå materialer i løpet av noen få døgn. Spesialtørkene får varme fra flis og barkfyrte forbrenningsanlegg. Materialvalget i privatboligene i Norge viser at nordmenn foretrekker tre både til konstruksjon og interiør. De siste årene har bærende konstruksjoner av limtre gjort det mulig å bygge større bygninger i tre enn noen gang tidligere i historien, f eks Hamar Olympiahall Vikingskipet. Terminalbygget på Gardermoen hovedflyplass vil bli den neste store monumentale bygningen hvor norsk limtre benyttes i bærende konstruksjoner. Miljøhensyn i treforedlingsindustrien I skogindustrien er det treforedling som har hatt de store utslippene av forurensning. Treindustrien har, med unntak av treimpregneringen, alltid vært en industri uten kjemikalier og store utslipp til luft og vann. Rundt århundreskiftet fantes over 100 treforedlingsbedrifter. Treforedlingsindustrien var til tider Norges største eksportindustri. I industriens barndom var ord som miljø og miljøvern knapt nok kjent. Fabrikkene var i første rekke knyttet til positive forhold som arbeidsplasser, velstand og framskritt. Treforedlingsbedriftene ble etter hvert store forurensningskilder. Spesielt ille var utslippet til vann. Kokvæsker og avløpsvann med fiber og tilsetningsstoffer kunne gå mer eller mindre urenset i vassdragene. Bunnen i flere av landets vassdrag og fjorder ble dekket av store mengder fiber som la seg i banker og kvelte alt liv. I tillegg inneholdt utslippene store mengder oppløst organisk stoff, bl a lignin. Nedbrytning av de oppløste organiske stoffene forbrukte alt oksygenet i vannmassene og gjorde det ulevelig for fisk og andre organismer. Idag kan en enkelte steder fremdeles finne fiberbanker som skriver seg fra utslipp som skjedde for mange tiår siden. Fra klorblekingen var det store utslipp til vann. Den gangen var det ingen som snakket om klorerte organiske forbindelser. På 1980-tallet ble det påvist små mengder giftige dioksiner i slam og avløp fra fabrikker Produksjonskjeden fra skogen til byggeplassen LÆRE MED SKOGEN 61 Skogen og samfunnet som produserte klorbleket cellulose. Avfall etter enkelte bedrifter inneholdt også konsentrasjoner av tungmetaller, f eks kvikksølv. Til luft slapp treforedlingsindustrien mer eller mindre urenset; forbrenningsgasser, støv og illeluktende gasser. Utslippene stammet for det meste fra kjemikaliegjenvinningen ved cellulosefabrikkene. Brenning av kokvæskene danner store mengder svoveldioksid (SO2), hydrogensulfid (H2S) og askestøv. Klorgass (Cl2) unnslapp fra blekeriene. I 1960- og 1970-årene ble alle bedrifter pålagt å redusere sine utslipp. Dette betydde høye investeringer i gjenvinnings- og renseutstyr og omlegging av produksjonsprosessene. En fikk strukturomlegging som førte til større og færre fabrikker. Antallet bedrifter ble redusert til det halve over en periode på 10 - 15 år. I 1993 var det 23 bedrifter som produserte masse- og/eller papir i Norge. Kildesortering av avfallet i samfunnet tilfører treforedlingsindustrien betydelige mengder fiber i form av returpapir. Returmassen bløtes først, kuttes opp og grovrenses mekanisk for plast og metall. Aviser, magasiner og annet papir avfarges med kjemikalier. Etter eventuell bleking kan massen brukes til hygienepapir og skrive- og trykkepapir. Returpapp og returkartong kan etter en enklere prosess brukes i produksjonen av ny papp og kartong. Gjenbruksraten for papir i Norge var i 1995 ca 40 prosent. Bruken av returpapir som råvare for nytt papir er antatt å nå et tak på 50-60 prosent. Det er for det første praktiske og økonomiske grenser for hvor mye papir som kan samles inn, bl a av hensyn til transportutgifter. Enkelte ganger vil det være lønnsomt å brenne papiret og nytte energien framfor å returnere papiret. Den andre grunnen er at gjenbruk «sliter» på fibrene, og de må skiftes ut med nye. Ti til tjue prosent av fibermassen i gjenvinningsprosessen vrakes Omleggingen ga kraftige reduksjoner i utslippene både til vann og luft. Komplekse prosessforandringer ved brenning av kokProduksjon væskene på cellulosefabrikkene og omfattonn/år tende renseanlegg for røyk, er tiltakene for 3 mill å redusere utslippet i luft. I dag er redusert utslipp av illeluktende gasser, den lettest 2,5 merkbare forandringen. 99 prosent av askestøvet fra forbrenningene fjernes med de nye 2 renseanleggene for røyk. Fra begynnelsen av 1970-1990 var de to mest fokuserte utslipp til vann, fiber og oppløst organisk stoff, redusert med ca 80 prosent. Dette til tross for at masse- og papirproduksjonen ble fordoblet. Store renseanlegg med bassenger for sedimentering, biologisk og kjemisk rensing av stoffer i avløpsvannet er bygget ved fabrikkene. Utslippene av fiber og oppløst organisk stoff er redusert med henholdsvis 86 og 90 prosent i perioden 1975 - 1994. Dette har ført til at fisk har kommet tilbake i vassdrag og fjorder som tidligere var mer eller mindre «døde», f eks Iddefjorden ved Halden. Fra 1988 - 1994 ble de årlige utslippene av klorert organisk stoff , redusert med 93 %. Ren klorgass (Cl2) til bleking brukes ikke mer. Ved bleking av tremasse brukes bare totalt klorfrie blekemidler. Papirproduksjon Utslipp i tusen tonn/år Masseproduksjon Utslipp av oppløst organisk stoff 300 250 Utslipp av fiber 200 1,5 150 1 100 0,5 50 0 1975 1980 1985 1990 1995 Produksjon og utslipp til vann i norsk treforedlingsindustri 1975 - 1994 Kilde: Etter Norske til deponiet for fiberslam og brennes. Miljøtiltakene i industrien er stort sett lønnsomme tiltak på lang sikt for bedriftene idet de gir forbedret ressursutnyttelse. Bruk av flis fra trelastindustrien og returpapir øker utnyttelsen av den totale tømmermengden skogbruket leverer. Samtidig med bedre lukking av prosessene for oppfanging og utnyttelse av spilt råstoff, har bedriftene ut- LÆRE MED SKOGEN 62 Kapittel 4 viklet nye systemer for bruk av restvarme. I tillegg tilføres energi fra forbrenning av bark og fiberslam. Forbrenningen av kokvæsken har gjort moderne sulfatcellulosefabrikker nesten 100 prosent selvforsynt med energi. Energiøkonomisering og biobrensel har redusert bruken av fossilt brensel i treforedlingsindustrien. For den enkelte fabrikk finnes det et punkt hvor miljøtiltak går over fra å være økonomisk lønnsomme, til å bli utgiftsposter. Utslippene i dag er så små at miljøbelastningene er akseptable. Til tross for dette regner en med at nye internasjonale krav fra f eks EU, kunder og investorer, vil kreve fortsatt satsing på miljøtiltak. Miljøet har på denne måten blitt et salgsargument og en konkurransefaktor. Derfor har industrien som uttalt målsetting fortsatt reduksjon av utslippene til luft og vann og avløpsfrie fabrikker som et endelig mål. 800 Vannkraft Olje Bioenergi 700 600 I følge Statistisk Sentralbyrå var skogsvirke og treprodukter den femte største varegruppen som ble eksportert fra Norge i 1993, dersom en ikke regner med olje, gass og elektrisitet. Skogsvirke og treprodukter utgjorde 9,5 prosent av Norges eksport. Møbler og innredninger er ikke medregnet. Privatpersoner eier over 85 prosent av skogarealet som er fordelt på 120 000 eiere. Mange eiendommer er små og eieren må hente deler av inntekten utenfor skogen – ofte i kombinasjon med jordbruk. Skogbruket er av avgjørende betydning for bosettingen i distriktene. I mange tettsteder og enkelte byer er skogindustrien en stor arbeidsplass. Handel med skogprodukter, transport, offentlig administrasjon, forskning og utdanning med basis i skognæringen, gir sysselsetting både i by og bygd. Verdiskapning med basis i råvarer fra skogen er aktiv bruk av fornybare ressurser. For samfunnet er det et viktig mål å basere framtidig utvikling på økt bruk av fornybare råstoffkilder, slik som skog, som grunnlag for næringsutvikling og arbeidsplasser. Skogens fisk- og viltressurser gir inntekter og sysselsetting til samfunnet, selv om naturopplevelse og rekreasjon er hovedmotivet for jegerne og fiskerne. På landsbasis er jaktrettens økonomiske verdi ca 250 mill kroner i året. Viltkjøttet regnes årlig å dekke kjøttbehovet for ca 100 000 nordmenn. Skog, fjell og sjø gir grunnlag for produksjon og salg av utstyr til jakt, fiske og friluftsliv. 500 400 300 200 100 0 1980 1985 1989 Treforedlingsindustriens energiforbruk målt i 1000 tonn olje-ekvivalenter. Kilde: Treforedlingsindustriens Bransjeforening 1993 Skogens betydning for økonomi og sysselsetting Bruttoverdiskaping i skogbruket er årlig 3-4 milliarder kroner. Ser en verdiskapingen i skognæringen samlet, er bruttoverdien 30-35 milliarder. Sysselsettingen i skognæringen er ca 30 000 årsverk. Mange mennesker drar på hytta i ferie og fritid. De fleste hyttene ligger i eller ved skog, selv om de ligger ved sjøen eller på fjellet. Hyttebyggingen gir inntekter og arbeidsplasser til byggebransjen og grunneierne, og ringvirkninger til lokalsamfunnene. Svært mange norske turistbedrifter bruker naturen som grunnleggende attraksjon. Betydningen av det mangfoldige norske skoglandskapet lar seg vanskelig måle i arbeidsplasser og kroner for turister og reiselivsnæring. LÆRE MED SKOGEN 63 Skogen og samfunnet Fiberplater164 mill kr Skurlast og justert last 988 mill kr Høvellast 234 mill kr Sponplater 214 mill kr Tremasse 410 mill kr Cellulose 1431 mill kr Eksport av skogindustriprodukter 1994 Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS Papir og kartong 6668 mill kr Stat 8,9 % Bygde allmenninger 2,8 % Kommuner 2,9 % Privatpersoner 85,4 % Skogareal fordelt på eierkategorier Kilde: Skogen i tall 1995-1996, DnS LÆRE MED SKOGEN
© Copyright 2024