Roskva Koritzinsky
Flammen og mørket
Om forfatteren:
Roskva Koritzinsky (f. 1989) er bosatt i Oslo. Hun
debuterte i 2013 med den kritikerroste novellesamlingen
Her inne et sted. For debuten ble hun tildelt Aschehougs
debutantstipend og nominert til en rekke priser, blant
annet Tarjei Vesaas’ debutantpris. Koritzinsky har en
bachelorgrad i sosialantropologi. Flammen og mørket er
hennes andre bok.
Om boken:
«Se for deg en psykopat. Allerede som treåring er han en
psykopat, han er voldelig mot andre barn, han forsøker å
lure dem, men de gjennomskuer ham. Han klarer ikke å
skjule at han er en ond faen. Han har ikke knekket koden
for hvordan å manipulere andre mennesker. Men med
tiden blir metodene mer raffinerte, han lærer smigerens
kunst. Det som tidligere bare var utilslørt vold ligner noe
annet, men det er den samme voldeligheten som driver
ham.
Intervjueren ler nervøst. Men …
Filmregissøren løfter hånden, intervjueren tier.
Alle som vier livet sitt til å skape noe, er psykopater. Det
handler ikke om annet enn å strebe etter et mer avansert
språk, et mer overbevisende språk, for noe som var og er
og bestandig vil være et sort hull i hjertet.»
I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier
livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person,
en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens
hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens
siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står
overfor et viktig valg.
Flammen og mørket er en roman om bilder og
speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes
filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer,
refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst,
barndom, rus og seksualitet og om forholdet mellom
skapelse og ødeleggelse.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til
[email protected]
© 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Type-it AS, Trondheim 2015
ISBN 978-82-03-36000-8
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Det skjedde noe med meg idet bilen krysset broa og
fortsatte innover øya.
De grønne, tette åkrene. Vannet hvor krusningene fikk
overflaten til å skimre sølvaktig. De høye løvtrærne. Den
lille brygga, badehuset. Hestene som rolig kikket opp
idet bilen passerte. Jeg så etter dem i speilet, hvordan de
begravde de lange mulene sine i gresset igjen, uanfektet.
Drosjen stanset på tunet. Jeg lente meg tilbake i
passasjersetet. Foran oss åpenbarte det seg en allé av
kirsebærtrær hvor blomstene nylig hadde sprunget ut.
Alleen førte opp mot en okerfarget murbygning, til
venstre for bygningen lå et titalls røde hytter, og like
nedenfor hyttene: Sjøen. Vi var omringet av sjø, bare
broa bandt oss til fastlandet.
Sjåføren åpnet døra og gikk ut. Jeg ble sittende. Jeg
kikket ut av bilvinduet, mot vannet som skimret der
nede. Inni meg avspiltes en sekvens med bilder, en slags
scene, fargene var pastellaktige, konturene myke; en
kvinne lå på en bygge, og så hevet hun seg opp, på grunn
av en lyd, eller noe hun fikk øye på.
Det var en slags yrkesskade, disse scenene inni meg,
eller en form for naturlov, kanskje: At det ikke skal være
mulig å betrakte uten å lene seg mot bildene, miste
grepet i seg selv og falle inn i det man ser. Kanskje var
det så enkelt; det fantes ingen virkelig avstand. Ingen
grense.
Etter årene som kritiker hadde det fylt seg opp med en
mengde sekvenser i meg, de lignet fragmenter av filmer
jeg hadde sett, men likevel var de mine egne. Sekvensene
var på et vis språklige og billedlige samtidig, visuelle
refleksjoner, jeg visste ikke hva annet jeg skulle kalle
dem. Jeg hadde aldri hatt planer om å sette noen av dem
ut i livet, tvert imot hadde jeg funnet en glede i at disse
scenene bare var mine, en følelse av innforståtthet
oppsto i meg, som om jeg i disse scenene så inn i meg
selv med et dobbelt blikk, eller kanskje var det bunnen i
meg som ble fordoblet, jeg fikk i hvert fall øye på noe
som ellers var usynlig. Kvinnen på brygga som reiste seg
og vendte seg mot noen. Det var alt.
Jeg steg ut av bilen. Sollyset glitret gjennom løvverket i
alleen opp mot huset. Noen stemmer i det fjerne. En dør
som ble åpnet og senere lukket. Latter.
Sjåføren lempet kofferten ut fra bagasjerommet. Jeg
vendte meg mot sjøen, jeg ville ikke at han skulle få øye
på ansiktet mitt. Det var ikke likt meg å røres av naturen,
jeg hadde lenge tenkt at mitt forhold til den først og
fremst var pragmatisk; jeg hadde vokst opp på et
småbruk, hadde vært forpliktet til å gå lange turer i
skogen om ettermiddagene, overvære slakt av naboens
sauer. Bark og jord og blod. Likevel var jeg nå i ferd med
å gråte.
Den første formiddagen på øya ble jeg gående omkring i
det cellelignende rommet. Veggene og gulvene var
hvitkalkede. Vinduet sto på gløtt, gardinene duvet svakt i
brisen. Jeg syntes jeg hørte musikk, slepende triste toner.
Jeg stivnet til, lyttet. Sollyset ble splintret gjennom de
tynne gardinene, det stanset like foran meg, lå der og
dirret lik gjennomskinnelige fingre, pekende innover mot
hjørnene av rommet som fremdeles lå i skygge. Jeg
strakk armene ut foran meg, fingertuppene ble snittet av
lys. Jeg holdt pusten. Nå var det stille.
Jeg løftet opp ett og ett plagg fra kofferten og la dem i
skuffene i nattbordet med varsomme hender. I bunnen av
kofferten lå vinflaskene, jeg surret ullgenseren min rundt
en av dem og la den i en mindre ryggsekk.
Idet jeg låste døra etter meg, syntes jeg et øyeblikk at
jeg så henne stå der, like ved vinduet, det barnet jeg en
gang hadde vært. Pannen hennes var opplyst, munnen
mørkelagt. Blikket hennes, spørrende og dømmende på
samme tid, som om hun visste alt og ingenting om hvem
jeg var.
Det var fremdeles klarvær, jeg var varm og svett da jeg
fant stedet, en åpning midt i skogen, et platå med utsikt
over landskapet.
Jeg slapp meg tilbake mot berget. Noen hårstrå ble
løftet av et vindpust, de la seg til ro igjen over ansiktet
mitt, mellom leppene. Langt der oppe fløy en fugl over
himmelen, jeg hørte den skrike mot meg, men det var
fåfengt å legge noen betydning i det skriket. Som to
mennesker som sto på hver sin side av et skummende
hav og ropte til hverandre; slik syntes jeg det var å
forsøke å legge mening i dyrenes nærvær, eller de dødes
nærvær. En mulighet som likevel forhindres.
Jeg hadde bestemt meg for å vente, kanskje til og med
avstå, likevel åpnet jeg straks vinen, jeg drakk rett fra
flasken. Det gjorde godt; mørke fløyelsgardiner ble
trukket til side foran noen av inngangene i meg, andre
innganger dekket de til. En hårfin balanse mellom
tildekning og avdekning, kanskje er det alt som kreves
for å være lykkelig. Jeg lente meg tilbake på albuene. Det
er ikke vanskelig. Denne enkle tanken kunne av og til
treffe meg, kald og strålende som et klarsyn, om ting lå
til rette for det. Om jeg var alene. Om jeg hadde luft. Om
alkoholen spredte seg i kroppen som en dråpe blod i
vann. Det er ikke vanskelig.
En sval ettermiddagsbris strøk over ansiktet mitt, salt
og furu. På høyden var det bygget en varde, ved siden av
den lå en plastpose, vardeboka, beskyttet mot regn. På
småbruket der jeg vokste opp, lignet landskapet dette, vi
hadde bodd ganske alene, det fantes naboer, men de lå
spredt; enkelte av dem skimtet man bare på klare dager
når tåken letnet. Fra soveromsvinduet mitt hadde jeg