1. No category

Rick Yancey
Det endeløse
havet
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Gyldendal
Til Sandy, vokter over det uendelige
Som havet er min gavmildhet – og like
så dyp min kjærlighet. Jo mer jeg gir,
jo mere har jeg. Uten bunn er begge.
– William Shakespeare (norsk oversettelse av André
Bjerke)
Hveten
Det kom ikke til å bli noen innhøsting.
Vårregnet vekket de slumrende røttene, og lysegrønne
skudd skjøt opp av den fuktige jorden og strakte seg mot
himmelen slik søvndrukne mennesker strekker på seg
etter en lang lur. Etter hvert som vår ble avløst av
sommer, ble de lysegrønne stilkene mørkere, ble
brungule, ble gyllenbrune. Dagene ble lange og varme.
Virvlende masser av mørke skyer kom med regn, og de
brune stenglene glitret i det evige tussmørket under
overhenget av aks. Hveten vokste, og de snart modne
aksene bøyde seg i prærievinden, en skimrende gardin, et
endeløst, bølgende hav som strakte seg ut mot
horisonten.
Da det var tid for innhøsting, var det ingen bonde til å
plukke aksene av stilken og gni dem mellom de trælete
hendene og blåse av agnene. Ingen onnekar var der til å
tygge på kornene og kjenne det tynne skallet briste
mellom tennene. Bonden hadde dødd under pesten, og
restene av familien hans hadde flyktet til nærmeste by,
hvor de også bukket under, sammen med de andre
milliardene som omkom under den tredje bølgen. Det
gamle huset, som var bygd av bondens bestefar, var nå
en øde øy omgitt av et endeløst hav av brunt. Dagene ble
kortere og nettene ble kjølige, og hveten knitret i den
tørre vinden.
Hveten hadde overlevd sommerens tordenvær og
haglstormer, men ingenting kunne redde den fra kulden.
Da flyktningene søkte tilflukt i det gamle huset, var
hveten død, drept av kuldens iskalde knyttneve.
Fem menn og to kvinner, som hadde vært fremmede
for hverandre på tampen av denne siste vekstsesongen,
var nå knyttet sammen av et usagt løfte om at selv den
minste blant dem var større enn summen av dem alle.
Mennene byttet på å holde vakt på verandaen. På
dagtid var den skyfrie himmelen blank og strålende blå,
og den lave sola malte den mattbrune hveten glitrende
og gyllen. Nettene kom ikke mildt og forsiktig, de føltes
mer som knyttneveslag mot jorden, og lyset fra stjernene
forvandlet den gyllenbrune hveten til blankpusset sølv.
Den mekaniserte verden var død. Jordskjelv og
tsunamier hadde utslettet kystområdene. Pesten hadde
revet med seg milliarder.
Og mennene på verandaen så ut over hveteåkeren og
lurte på hva som ville bli det neste.
Tidlig en ettermiddag så mannen som holdt vakt, en
mørk stripe som beveget seg gjennom kornhavet, og
skjønte at noen vasset gjennom hveten, på vei mot det
gamle gårdshuset. Han ropte på de andre som var inne,
og en av kvinnene kom ut og sto sammen med ham på
verandaen, og sammen så de de høye stenglene forsvinne
ned i havet av brunt som om selve Jorden slukte dem.
Hvem det enn var – eller hva – kunne man ikke se på
overflaten. Mannen gikk ned fra verandaen. Han rettet
riflen mot hveteåkeren. Han sto på gårdsplassen og
ventet, og kvinnen sto på verandaen og ventet, og de
andre ventet inne i huset mens de presset ansiktet mot
rutene, og ingen sa noe. De ventet på at åkeren skulle
dele seg.
Da den gjorde det, dukket et barn opp, og stillheten
blant de ventende ble brutt. Kvinnen løp ned fra
verandaen og skjøv geværløpet mot bakken. Det er bare
et barn. Du vil vel ikke skyte et barn? Og mannens ansikt
var fordreid av ubesluttsomhet og raseri over at alt de
tidligere hadde tatt for gitt, var blitt forrådt. Hvordan
kan vi vite det? spurte han kvinnen. Hvordan kan vi være
sikker på noe som helst lenger? Barnet, en gutt, snublet
ut av åkeren og falt. Kvinnen løp ned til ham og løftet
ham opp i armene og presset guttens skitne ansikt mot
brystet, og mannen med geværet stilte seg i veien for
henne. Han er iskald. Vi må få ham inn. Og mannen følte
et sterkt press i brystet. Han var revet mellom det verden
en gang hadde vært og det verden var nå, den personen
han hadde vært før og den personen han var nå, og
prisen for alle de usagte løftene tynget ham. Det er bare
et barn. Du vil vel ikke skyte et barn? Kvinnen gikk forbi
ham, opp på verandaen og inn i huset, og mannen bøyde
hodet som om han ba, så løftet han hodet som om han
påkalte Gud. Han ventet noen minutter for å se om noen
andre dukket frem fra hveteåkeren, for det virket utrolig
for ham at en smårolling kunne ha overlevd så lenge,
alene og forsvarsløs, uten noen til å ta vare på seg.
Hvordan kunne noe slikt være mulig?
Da han gikk inn i stua i det gamle gårdshuset, så han
kvinnen holde barnet i fanget. Hun hadde surret et teppe
rundt ham og gitt ham vann. Små fingre som var røde av
kulde holdt rundt koppen, og de andre hadde samlet seg i
rommet og ingen sa noe, men de stirret på barnet,
lamslåtte av forundring. Hvordan kunne noe sånt være
mulig? Gutten klynket. Blikket hans flakket fra ansikt til
ansikt, på leting etter noen kjente, men de var fremmede
for ham, slik de hadde vært fremmede for hverandre før
verden gikk under. Han klynket og sa at han frøs og at
han hadde vondt i halsen.
Kvinnen som holdt ham, ba barnet åpne munnen. Hun
så det betente vevet i svelget, men hun så ikke den
hårtynne metalltråden som stakk opp der. Hun kunne
verken se metalltråden eller den bitte lille kapselen som
var festet til enden av tråden. Da hun bøyde seg over
barnet for å kikke inn i munnen hans, kunne hun ikke vite
at innretningen i barnets munn var konstruert for å spore
karbondioksidet i pusten hennes.
Pusten er avtrekkeren.
Barnet er våpenet.
Eksplosjonen pulveriserte det gamle gårdshuset
umiddelbart.
Det tok lengre tid med hveten. Ingenting var igjen av
gårdshuset eller uthusene eller siloen som i alle år
tidligere hadde rommet den rikelige avlingen. Men de
tørre stilkene brant opp og ble til aske, og ved
solnedgang feide en stiv, nordlig bris over prærien og
løftet asken opp i luften og bar den hundrevis av
kilometer før asken dalte ned igjen som gråhvit snø og la
seg likegyldig over den karrige jorden.
– Bok én –
I
Problemet rotter
1
Verden er en klokke som teller ned.
Jeg hører den i vindens iskalde fingre som skraper mot
vinduet. Jeg kjenner lukten av den i de mugne teppene og
det råtnende tapetet i det gamle hotellet. Og jeg føler den
i Teacups bryst når hun sover. Hjertets hamring, pustens
rytme, varm i den isnende luften, klokka som teller ned.
I den andre enden av rommet står Cassie Sullivan og
holder vakt ved vinduet. Lyset fra månen siver inn
gjennom den lille glipen mellom gardinene bak henne og
lyser opp skyene med frossen pust som eksploderer ut av
munnen hennes. Lillebroren hennes sover i den
nærmeste senga, en liten bylt under lagene med
sengetepper. Fra vinduet til senga og tilbake igjen –
hodet hennes beveger seg som en pendel. Dreiningen av
hodet, og rytmen til pusten hennes, som Nuggets, som
Teacups, som min, markerer at klokka teller ned.
Jeg står opp fra senga. Teacup stønner i søvne og
graver seg dypere ned under teppene. Kulden er som en
skrustikke, den klemmer til rundt brystet mitt, selv om
jeg er fullt påkledd, bortsett fra støvlene og parkasen,
som ligger ved fotenden av senga. Sullivan ser på mens
jeg drar på meg støvlene, deretter da jeg går til skapet
for å hente ryggsekken og geværet. Jeg føler at jeg bør si
noe før jeg går. Kanskje vi aldri vil se hverandre igjen.