Sjøsamisk i Altafjordområdet
Sjøsamisk i Altafjordområdet DOKUMENTASJON - SJØSAMISKE DIALEKTTREKK - STEDSNAVN Marit B. Henriksen | Utdrag basert på forelesningstema | Juni 2015 Innholdsfortegnelse 1 Innledning ................................................................................................................. 2 2 Historiske kildedokumenter .................................................................................... 3 2.1 Knud Leem: «En Lappisk Grammatica (1748)» ............................................... 3 2.2 Litt om Landmålingsarbeidet i Finnmark ....................................................... 5 2.2.1 Om Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol (1778) ..................... 6 2.2.2 Et eksempel fra protokollen: «Boepladsen Golle Silbe» ............................. 7 2.3 3 4 Jens Andreas Friis: «Etnografiske kart over Finnmark» ................................ 8 Sjøsamisk språkområde .......................................................................................... 10 3.1 De samiske språkene ...................................................................................... 10 3.2 Sjøsamiske dialekter ........................................................................................ 11 3.3 Undersøkelser av sjøsamisk i Altafjordområdet.............................................13 Sjøsamiske dialekttrekk (språklydtrekk) ............................................................... 15 4.1 Dialekttrekk i begynnelsen av ord ................................................................. 15 4.1.1 v-lyd i begynnelsen av ord som starter på o- og oa- .................................15 4.1.2 Variasjon i ordets begynnerkonsonant .................................................... 16 4.2 Dialekttrekk inne i ord (i konsonantsentrum) .............................................. 16 4.2.1 Nasale dobbeltkonsonanter inne i ordet (nasale geminater) .................. 16 4.2.2 Konsonantsammensetninger med f- eller v-lyd ....................................... 17 4.2.3 Konsonantveksling [hk] : [γ], [hk] : [j] eller [hk] : []............................. 18 4.2.4 Konsonantveksling [hp] : [v] .................................................................... 19 4.3 4.3.1 4.4 Dialekttrekk i andre stavelse/slutten av ord ................................................. 19 Reduksjon eller bortfall av vokal i 2. stavelse ........................................... 19 Dialekttrekk i overgangen mellom vestre og midtre variant av sjøsamisk ..20 5 Sjøsamiske dialektord og -uttrykk ......................................................................... 22 6 Sjøsamiske dialekttrekk i stedsnavn ...................................................................... 23 6.1 Áđga (Árga) ..................................................................................................... 23 6.2 Basnjárga .........................................................................................................24 6.3 Čufčaborri (Čukčaborri) .................................................................................24 6.4 Gámavuonna (Komagfjord) ............................................................................ 25 6.5 Muotki .............................................................................................................26 6.6 Stáđđi ...............................................................................................................28 Kilder ............................................................................................................................. 30 Bilder ..............................................................................................................................31 Kart .................................................................................................................................31 MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 1 1 Innledning Dette heftet er utformet med utgangspunkt i forelesninger jeg har holdt ved Álttá Sámi giellaguovddáš ved to anledninger (i oktober 2014 og i februar 2015). Både forelesningene og heftet er basert på materiale jeg har arbeidet med i forbindelse med hovedfags- og doktorgradsarbeid i samisk språk. Jeg avla hovedfagseksamen i samisk språk i 2002, med en undersøkelse av den sjøsamiske dialekten i Altafjordområdet. I 2004 startet jeg opp med doktorgradsarbeid hvor jeg gjør videre undersøkelser av den sjøsamiske dialekten i et noe større geografisk område. I dette heftet har jeg med informasjon om historisk kildemateriale, noe generell informasjon om sjøsamiske dialekter, og mer spesifikt om dialekten i Altafjordområdet. Jeg har forsøkt å framstille det språklige materialet på en lett tilgjengelig og oversiktlig måte, blant annet gjennom forenklet bruk av lydskrift. (Eksemplene som er gjengitt på denne måten er satt i [klammeparenteser], som er en vanlig metode for å merke slike eksempler.) Som støtte for de språklige eksemplene, har jeg også tatt med en kort omtale av et knippe stedsnavn fra området, inkludert bilder. Stedsnavnene er med på å illustrere sjøsamiske uttaleformer og variasjon i uttaleformer. Jeg vil rette en stor takk til Dagrun M. Sarak Sara, for at hun har gitt tillatelse til å gjengi eksempler fra hennes semesteroppgave om Altasamisk; og til Bente Sjursen, for at hun har gitt meg tillatelse til å bruke hennes fotografier av steder som blir omtalt, både i denne og i andre presentasjoner. En stor takk også til min datter Signe Margrete B. Henriksen for foto og layout til heftets forside. Til leserne: Jeg er takknemlig for kommentarer og innspill. Jeg arbeider fortsatt både med den sjøsamiske dialekten i Altafjordområdet, og med stedsnavn; og blir glad for å få informasjon og «nye biter» til dette «puslespillet». Sámi allaskuvla Guovdageaidnu, juni 2015 Marit B. Henriksen [email protected] MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 2 2 Historiske kildedokumenter Det finnes mye ulik dokumentasjon om sjøsamisk bosetning, sjøsamisk språk og sjøsamisk kultur. En del av dette er gamle dokumenter, som bare finnes i bibliotek, statsarkiver og ved antikvariater. De historiske dokumentene inneholder gjerne informasjon om folketall og befolkningssammensetning, bosetning, og noe om levesett. Dokumentene inneholder også ofte sporadisk eller systematisk informasjon om språk og stedsnavn. Innbakt i dette kan man også finne detaljer som forteller om dyreliv, og dermed også om fangstmuligheter og levesett. De aller fleste historiske kildedokumentene har det til felles, at de er utarbeidet for å dokumentere helt andre forhold enn (sjø)samisk språk og kultur. Derfor er det gjerne en del arbeid med å finne fram til opplysninger om sjøsamiske forhold i disse dokumentene. Dette kapitlet inneholder en kort omtale av noen av disse dokumentene: 2.1 Knud Leem: Lappisk grammatica (1748), samt andre utgivelser av samme forfatter Landmålerdokumentet Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol (1778) J.A. Friis: Etnografiske kart over Finnmark (1861) KNUD LEEM: «EN LAPPISK GRAMMATICA (1748)» Knud Leem var blant annet misjonsprest i Porsanger og Laksefjord i perioden 17251728, deretter var han sogneprest i Alta fram til 1734. I sin tid som misjonsprest og sogneprest i Finnmark drev han en omfattende dokumentasjonsvirksomhet. Av hans språklige arbeider er både Lappisk grammatica (1748), en dansk-samisk ordbok (1756), og ordboken Lexicon lapponicum bipartitum (2 bd., 1768–81) viktige utgivelser. Han utga dessuten boka Beskrivelse over Finmarkens lapper (1767), som er en omfattende etnografisk beskrivelse. En lappisk Grammatica fra 1748 er en interessant utgivelse på mange måter. Som det går fram av tittelen En lappisk Grammatica efter den Dialect, som brukes af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden, så omhandler denne publikasjonen i utgangspunktet flyttsamenes («field-lappernes») dialekt. Boka inneholder grammatiske forklaringer og eksempler. Dessuten har Leem oversatt Ludvig Holbergs kirkehistorie, og inkludert en ord-for-ord-analyse av denne oversettelsen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 3 Bildet til høyre viser titteloppslaget til boka. Utformingen av et samisk skriftspråk var en utfordring for Knud Leem, både fordi han ikke var utdannet språkforsker (han var teolog), og fordi han ikke hadde noen rettskrivingsnorm eller andre skriftlige eksempler som han kunne gå ut fra. I den samiske skrivemåten hans kan man se at han har hatt problemer med å definere de samiske språklydene, og ortografien i hans Lappisk Grammatica er derfor usystematisk. Boka er dessuten omstendelig i og med at forklaringene bygges opp med en omfattende eksempelsamling i stedet for kortere og mer systematiske forklaringer. Leem skriver selv om disse språklige utfordringene i forordet til boka. Selv om Lappisk Grammatica først og fremst omhandler flyttsamenes dialekt, så finner man ganske mye om sjøsamisk hvis man leser hele teksten. Boka inneholder rikelig med beskrivelser av sjøsamiske dialektformer, og Leem har tatt med konkrete eksempler hvor han sammenligner sjøsamenes og flyttsamenes uttale av ord og uttrykk. I en del av eksemplene kan man også gjenkjenne dialekttrekk på språklydnivå, som for eksempel i ordene «Immel» og «kommanan» (i dagens nordsamiske rettskriving: «Ipmil1» og «gopmánan2»). Språklydforskjellene er her uthevet med fet skrift. Se mer om dette i kapitlet om dialekttrekk inne i ord (kap. 4.2). Generelt uttaler Leem seg positivt om samisk språk. I forordet til leserne skriver han at han håper de finner at boka er til nytte i det framtidige misjonsarbeidet. Han skriver også at han håper at boka er til nytte for det samiske språkets egenverdi, eller som han selv har formulert det: «for Sprogets egen Værdighets skyld, da det ey alleene er et æld-gammelt Sprog, som fra gammel Tiid haver været brugt /…/ men endog tillige et curieux, accurat, og compendieux Tungemaal» (Leem 1748: Fortale til læseren 1-2). 1 2 ipmil = gud gopmánan, perf.part. av verbet gopmánit = å velte, kantre MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 4 2.2 LITT OM LANDMÅLINGSARBEIDET I FINNMARK I innledningen til boka Navne paa matrikulerede jordeiendomme i Finmarkens Amt har Just K. Qvigstad redegjort for 1700-tallets landmålerarbeid i Finnmark. Boka er en del av serien Norske Gaardenavne (Rygh 1924). Målet med landmålerarbeidet var å skaffe oversikt over, og rydde opp i, den private bruken av statsgrunn i Finnmark. Dette arbeidet ble gjort mye senere i Finnmark enn i resten av landet. Innbyggerne i Finnmark hadde på 1700-tallet vendt seg til å ta i bruk statsgrunn uten noen form for offentlig godkjenning. Folk tok i bruk jord der de syntes det passet, og når jorda ble utarmet og ikke lenger dugde som åker eller eng, så flyttet de bare og tok i bruk jord et annet sted. Amtmannen begynte etter hvert å skrive ut såkalte «plassedler» og «jordutvisninger», men disse dokumentene ga bare bruksrett til jorda, og ikke eiendomsrett. (Qvigstad 1924:4). I 1775 ble det gjort et eget vedtak angående landmåling og matrikkelføring, gjennom «Resol. af 27. Mai 1775». I perioden 1776 – 1787 ble så landmålingen utført. Dette dreide seg om oppmåling av gårdeiendommer (boplasser) og slåttemarker. Det ble utarbeidet en protokoll over landmålingen, og denne protokollen fikk tittelen Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol. Landmålerprotokollen ble brukt som grunnlagsdokument for matrikkelføringen (se nedenfor), og som vedlegg da sorenskriveren utformet regnskapet for 1790: «saaledes at der som Bilag til Fogdens Regnskab for 1790 kunde medfølge en samlet ‘Matrikul over de i Vestfinnmarken skyldlagte jorder’». (Qvigstad 1924:VII ja 4). Matrikkelføring og utforming av skjøter ble gjort i perioden 1783 - 1789. Ved matrikkelføringen ble hver enkelt jordeiendom registrert, og det ble ført opp hvor mange husdyr (kyr og sauer) man kunne fø på gården. Dette ble kalt «skyldsetting i Kiör og Faar». Om lag 100 år senere dannet Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol grunnlaget for utformingen av en helt ny matrikkel. Det ble da oppnevnt en egen kommisjon, som i årene 1870 – 1873 registrerte på nytt alle gårdeiendommer i daværende Altens fogderi. Kommisjonens arbeid resulterte i dokumentet Matrikul over Jordeiendommene i Altens Fogderi, som ble trykket i 1878. Dette var Finnmarks første trykte matrikkel. (Qvigstad 1924:VII, 4-6) MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 5 2.2.1 Om Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol (1778) Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol er det eldste landmålerdokumentet fra Finnmark fylke (Rautio Helander 2003:2). Forordet til protokollen er datert «Altengaard den 17. Augusti 1778», men selve registreringsarbeidet er gjort over en periode på flere år. Dokumentet inneholder registreringer av flere hundre boplasser med tilhørende slåtteenger. Landmålingen ble foretatt i kystområdene i Finnmark, i følgende sogn (med datidens navneformer): Altens Sogn, Hammerfests Sogn, Hasviigs Sogn, Loppens Sogn, Maasöe Sogn, Kielviig Sogn, Kistrands Sogn, Tanens Sogn i Kiöllefiords præstegield og Kiöllefiords Sogn. Jordeiendommene besto oftest av en hovedeiendom (boplassen) med tilhørende slåttemarker. Etnisitet ser ut til å være spesielt poengtert ved enkelte personnavn, som f.eks. Ole Jonsen Nordmand og Jon Jonsen Nordmand. Ved enkelte stedsnavn kan man også finne at etnisitet er vektlagt, som ved gårdsnavnet Nordmandssete, og ved stedsnavnet Dasgob. Navnet Dasgob (Dáččagohppi i gjeldende nordsamiske rettskriving). For de fleste stedsnavnene benyttes kun den samiske formen, men ved noen tilfeller har landmåleren tilføyd en oversettelse, som i oppføringene «Nordmandsbukten eller Dasgobbi» og «Nub Dasgob eller anden Nordmandsbukt». Skriftlige kilder fra og med 1500-tallet viser at sjøsamer har utgjort flertallet i bosetningene i bygdene på østsiden av Altafjorden helt fram til 2. verdenskrig (Nielsen 1990:66 og 316). Disse kildene sier ingenting spesifikt om språksituasjonen, men ut fra opplysningene om antall sjøsamer i forhold til antall nordmenn og kvener, så må man anta at samisk har vært hovedspråket i området. Dette støttes av landmålerprotokollen, som inneholder en mengde samiske stedsnavn og navn på boplasser. Ved landmålingen ble stort sett alle eiendommene registrert med samiske navn, i hele området fra og med Skirve (Skillefjord) til og med Jiemmaluovta (Saraby) (jf. kartet, kap. 3.3). En rask opptelling fra protokollen viser at akkurat i disse bygdene ble det på 1770-tallet registrert om lag 400 samiske stedsnavn. Dette er først og fremst navn på boplasser og slåtteenger, men omfatter også topografiske navn. De topografiske navnene benyttes oftest ved redegjørelse for eiendommenes beliggenhet. Av protokollen kan man se at makrotoponymer stort sett er registrert med norske navn. Makrotoponymer er navn på større lokaliteter, og som oftest er navnet forholdsvis godt kjent. Dette gjelder ofte navn på bygder, fjorder og større områder, som f.eks. Komagfiord, Lille Lærritsfiord, Store Lærritsfiord, Store Bekkerfiord og Vargesund. Dette er navn som må ha vært av administrativ interesse. Enkelte MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 6 mindre nes og fjorder er også registrert med norske navn, spesielt på Seiland, f.eks. Kierringfiordnes, Kierringfiord og Komagnes. Disse stedene kan f.eks. ha fungert som landemerker for folk som benyttet Várggonuorri (Vargsund) som ferdselsåre. Mikrotoponymer er stort sett registrert med samiske navn i dette området. Mikrotoponymer er navn på mindre lokaliteter, f.eks. gårdsnavn og lignende; og som oftest er navnet kun kjent lokalt. De samiske navneformene i FSL er nedskrevet uten noen form for normert samisk rettskrivning. Det er heller ikke tegnet noe kart som vedlegg til protokollen, hverken ved utformingen eller senere. 2.2.2 Et eksempel fra protokollen: «Boepladsen Golle Silbe» Følgende eksempel viser hvordan eiendomsregistreringen i protokollen så ut, med registreringen av boplass nr. 182, «Boepladsen Golle Silbe» eid av Niels Juntesen af Komagfiord. Registrering av «No. 182 Boepladsen Golle Silbe» MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 7 Registreringen viser at denne eiendommen omfatter selve boplassen og 6 slåtteenger («Slaat»). Boplassens beliggenhet blir angitt med henvisning til andre nærliggende landemerker, boplasser og lignende. For eksempel står det om boplassen og slåtteengene 2 og 6 (stedsnavnene er merket med fet skrift): Selve boplassen (nr. 1): «Boepladsen Golle Silbe, ligger paa S:siide af fiorden, støter mod N:Siide mod Søen, mod W:ænden mod Udmarken. Maalt i S: 110 al, i O: 150 alen.» Slåtteeng nr. 2: «1 Slaat, som ligger paa N:siide af fiorden hænimod Karnas Narga.» Slåtteeng nr. 6: «1 Dto Tiufje borre, ligger paa N:Siide af Store Bekkerfiord imellem Niels Olsens Tiufje borre på W: og Ole Mogensens gamle Boeplads paa O:Siiden.» Denne boplassen er senere registrert med navnet Guldelven i Matrikul over Jordeiendommene i Altens Fogderi (1878). Navnet som er registrert Golle Silbe i 1776, vil etter dagens samiske rettskriving hete Golle-Silba, som betyr gull og sølv. Det er mulig at det henviser til glimmer i ei lita elv på eiendommen. Lokalt kalles dette området nå for "gullasølbi". Se mer om navnet Tiufje borre i kap. 6.3. 2.3 JENS ANDREAS FRIIS: «ETNOGRAFISKE KART OVER FINNMARK» Jens Andreas Friis (1821-1896) var født i Sogndal i Sogn. Han tok først teologisk embetseksamen, og studerte seinere samisk språk i Christiania og videre hos Elias Lönnrot i Finland. Han ble dosent i lappiske språk ved universitetet i Christiania i 1866. I 1874 ble han utnevnt til professor i samisk og finsk. Friis publiserte mange verk om samiske språk og samisk mytologi. I tillegg skrev han både folkelivs- og reiseskildringer og skjønnlitterære verk. Hans mest kjente skjønnlitterære verk er Fra Finnmarken. Skildringer (1881), som senere kom ut i nye opplag under navnet Lajla. Friis utformet også den såkalte “Friis-rettskrivingen” som ble brukt i den nordsamiske bibelen og i tidsskriftet Nuorttanaste, og sammen med Lars J. Hætta utarbeidet han den første fullstendige samiske bibeloversettelse, og den første utgaven av den samiske salmeboken med tekster, alterbok og bønner. I 1860 reiste J.A. Friis rundt i området fra og med Ofoten til og med Sør-Varanger. Dette arbeidet resulterte i såkalte «etnografiske kart over Finnmark», først utgitt i 1861-62, senere omarbeidet i 1888. Disse kartene omhandler bl.a. språkforhold, MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 8 befolkningssammensetning og boligforhold i landsdelen. Han ga senere også ut etnografiske kart over Tromsø amt (1890). Kartutsnittet til høyre er hentet fra Friis’ etnografiske kart over Finnmark, og viser bygdene i Østre Altafjord: Lille Lerresfjord, Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord og Leerbotten (Kviby). Av kartet ser man også bosetning på Seilandssida, i området som er betegnet som Kierringfjord. Dette er antakelig den samme bosetningen som i Landmålerprotokollen ble betegnet som bygda Vargsund, se kap. 2.2. Bosetningene er avmerket med symboler. Symbolbruken er omfattende, og gir opplysninger om hvor mange personer i husstanden som behersker ett eller flere av språkene samisk, norsk og finsk. De etnografiske kartene finnes digitalt under nettsidene til Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske universitet. (Se listen over kildehenvisninger.) Man kan ikke hente ut sikkert tallmateriale fra disse kartene. Førsteamanuensis Torkel Rasmussen har i sin hovedfagsavhandling sett nærmere på hvordan Friis har definert språkkompetanse og antall språkbrukere av samisk, norsk og finsk. Han viser til at det er stor usikkerhet knyttet til hvordan Friis har definert etnisk tilhørighet, men at man likevel kan få et inntrykk både av bosetningsstrukturen og språkforholdene i landsdelen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 9 3 Sjøsamisk språkområde 3.1 DE SAMISKE SPRÅKENE Dette kartet (eller lignende kart) er kjent for mange. Det gir en enkel framstilling av den tradisjonelle utbredelsen av de samiske språkene: 1. Sørsamisk 2. Umesamisk 3. Pitesamisk 4. Lulesamisk 5. Nordsamisk 6. Enaresamisk 7. Skoltesamisk 8. Akkalasamisk 9. Kildinsamisk 10. Tersamisk Kartet er lånt fra nettsiden Sami statistics: http://www.sami-statistics.info/default.asp?nc=6&id=46 Det ikke tegnet inn nasjonale grenser på dette kartet. Det er vanlig å si at de samiske språkområdene går på tvers av landegrensene – men det er kanskje mer treffende å si at det er landegrensene som er trukket gjennom eller på tvers av de samiske dialektområdene – slik at mange av dialektområdene nå ligger i to eller flere nasjonalstater. I fagmiljøene har det vært noe diskusjon om man skal snakke om samiske språk eller om samiske dialekter. Noen mener at det er mest hensiktsmessig å snakke om det samiske språket, med 10 underliggende hoveddialekter. Andre mener at det er mer riktig å snakke om ulike samiske språk, både fordi det kan være forholdsvis store språklige forskjeller mellom disse, og fordi flere av de samiske språkene har egne skriftspråk som er innbyrdes forskjellige. Blant annet benytter man det kyrilliske alfabetet når man skriver de samiske språkene på Kolahalvøya. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 10 Jeg velger å snakke om ulike samiske språk, først og fremst på grunn av de språklige forskjellene og de ulike skriftspråkene; men også fordi disse 10 språkene som er nevnt her har mange dialekter innad – og det kan bli rotete å snakke om dialekter på flere ulike nivåer. Det er vanlig å dele inn de samiske språkene i vestlige (1-5) og østlige (6-10) samiske språk. Noen forskere har også brukt en tredeling: sørlige (1-2), midtre (35) og østlige (6-10) samiske språk, uten at dette endrer på den hovedinndelingen som går mellom de østlige og de øvrige samiske språkene. Inndelingen mellom de østlige og de øvrige samiske språkene er interessant i forhold til sjøsamisk. Som man ser av kartet, så strekker det sjøsamiske dialektområdet seg ganske langt sør og ganske langt øst (markert med et gult omriss). Mer om dette i kap.3.2! 3.2 SJØSAMISKE DIALEKTER Følgende kartutsnitt ble først publisert av den finske språkforskeren Mikko Korhonen (1967), senere revidert av Professor Pekka Sammallahti ved Universitetet i Oulu (1998). I sin helhet brukes kartet for å synliggjøre de samiske språkområdene. Jeg har valgt dette utsnittet, som viser det nordsamiske språkområdet (merket NFi), og dermed også sjøsamisk dialektområde (merket NM). Kartutsnittet er lånt fra Korhonen (1967) MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 11 I områdene med skrå skravering finner man (eller har man funnet) sjøsamisk, og sjøsamisk sammen med eller blandet med innlandssamisk. Det sjøsamiske dialektområdet strekker seg fra Fiskerhalvøya i øst og sørvestover langs kysten av Nord-Norge. I dag er det vanlig å regne med at dialektområdet strekker seg til Kvænangen. Eldre dokumenter viser det som vi ser på kartet – at det sjøsamiske dialektområdet strekker seg til Kalfjord i Troms (f.eks. Qvigstad 1925). Hvis man går enda lengre tilbake, f.eks. til gamle skattelister fra 1600-tallet, så finner man dokumentasjon på at det sjøsamiske dialektområdet har strukket seg enda lengre – helt til Vesterålen, Ofoten og de ytre områdene i Tysfjord. Geografisk sett ligger det sjøsamiske dialektområdet godt innenfor det nordsamiske språkområdet, og sjøsamisk regnes nå som en av de nordsamiske dialektgruppene, merket med NM på kartet ovenfor. De to andre nordsamiske dialektgruppene er den tornesamiske dialektgruppen, merket med NTo på kartet; og den (Indre) Finnmarkssamiske dialektgruppen som er merket med NFi på kartet. I området Varanger – Maattivuono ser man overlappende skravering. Dette indikerer et språkblandingsområde med sjøsamisk dialekt (skrå skravering) og blanding av nordsamisk og enaresamisk (rettlinjet skravering). Sjøsamisk har en del språklige fellestrekk med de samiske språkene lengre øst (på Kolahalvøya). Dette er påpekt i mye av forskningen som er gjort om nordsamiske dialekter, og noen forskere mener at den sjøsamiske dialektgruppen opprinnelig ikke har ligget under nordsamisk, men har tilhørt de østlige samiske språkene. Det påpekes likevel at kontakten mellom sjøsamisk og (Indre) Finnmarkkssamisk over tid har ført til assimilasjon med nordsamisk både morfologisk og idiomatisk. Som dialektgruppe har sjøsamisk likevel mange særtrekk, på samme måte som de tornesamiske og (Indre) Finnmarkssamiske dialektgruppene har sine særtrekk. På bakgrunn av særtrekk og variasjon kan det være nyttig å gjøre en videre inndeling i sjøsamiske dialektvarianter. I boka The Saami languages gjør Sammallahti følgende inndeling (1998: 11): Vestlig variant – Kvænangen, Loppaområdet, Altafjordområdet (inkl. Lerresfjordene) Midtre variant – Repparfjord- og Porsangerområdet Østlig variant – Laksefjord, Nesseby/Varanger, Neiden, Maattivuono (på finsk side) MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 12 Denne inndelingen er (omtrentlig) markert med gule linjer på kartet ovenfor. Denne inndelingen kan ikke sees på som absolutte dialektgrenser, men som områder hvor en dialektvariant glir over i en annen. Se mer om dette i kap. 4.4. 3.3 UNDERSØKELSER AV SJØSAMISK I ALTAFJORDOMRÅDET Det ble gjort en del undersøkelser av samiske dialekter på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. I forbindelse med disse ble det også samlet inn en del dialektmateriale. Blant annet samlet Just K. Qvigstad inn et omfattende materiale, både om dialekter, og om andre typer informasjon. Han organiserte arbeidet slik at han skrev brev til lærere og andre i ulike bygder, og stilte dem spørsmål om språk, klesdrakt, matskikk, byggeskikk, stedsnavn, lokalhistorie etc., og deretter systematiserte han svarene han fikk inn. Han har publisert en del materiale om samisk språk – ikke spesifikt om sjøsamisk; men han nevner sjøsamisk i sine arbeider. I en artikkel om samiske dialekter fra 1925 (utgitt på tysk) skriver han også om sjøsamisk. Den sjøsamiske dialekten i Altafjordområdet er nevnt i et kort avsnitt (Qvigstad 1925: 11-12). Eliel Lagercrantz utførte forskning om samisk språk både ved Universitetet i Helsinki og ved Universitetet i Oslo. Han hadde flere forskningsopphold i ulike samiske områder, og samlet inn både dialektmateriale, joik og joiketekster. Han oppholdt seg til sammen i over ett år i sjøsamiske områder (11 måneder i Varanger, 1 ½ måned i Repparfjord og 1 måned i Kvænangen i Troms). Han ga ut tre samiske grammatikker. Den ene av disse var en nordsamisk grammatikk utarbeidet ut fra de sjøsamiske dialektene (Sprachlehre des Nordlappischen nach den Seelappischen Mundarten utgitt i 1929). I denne grammatikken bygger Lagercrantz på sjøsamiske dialektvarianter fra Kvænangen, Repparfjord og Nesseby. Av nyere utgivelser, så gir Sammallahtis The Saami languages – An Introduction (1998) en omfattende redegjørelse av alle de samiske språkene, og det er her man finner inndelingen av sjøsamisk i vestre, midtre og østlig variant. Det er imidlertid ingen som tidligere har utført språkvitenskapelige undersøkelser som spesifikt omfatter sjøsamisk i Altafjordområdet. Det var derfor en spennende oppgave å starte opp med prosjektet om den sjøsamiske dialekten i Liidnavuonna (Lerresfjord) – et prosjekt som ble avsluttet med hovedfagseksamen i 2002. Jeg bestemte meg deretter for å gå videre med disse undersøkelsene, men i et litt større geografisk område, i doktorgradsprosjektet som jeg startet med i 2004. Jeg har hatt mange avbrudd i doktorgradsarbeidet, og dette er derfor enda ikke ferdigstilt. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 13 Med bakgrunn i egne undersøkelser kan jeg likevel si en god del om den sjøsamiske dialekten i Altafjord-området. For ordens skyld tar jeg med et kart som viser området (eller områdene) hvor jeg har arbeidet med mine forskningsprosjekt. Hovedfagsundersøkelsen min omfattet kun informanter fra Lerresfjordene (avmerket med gult på kartet til venstre), selv om jeg allerede den gangen gjorde omfattende intervjuer også med folk fra andre bygder. I hovedfagsarbeidet var det helt nødvendig å avgrense undersøkelsen, bl.a. på grunn av den tiden jeg hadde til rådighet. Kartgrunnlag: Anja Kaunisoja Doktorgradsprosjektet mitt er utvidet geografisk, slik at jeg har med informanter fra et større område. Begrunnelsen for dette er både at sjøsamisk i hele Altafjordområdet er lite undersøkt; og at Altafjordområdet ligger på grensen mellom vestlig og midtre dialektvariant. Det er interessant å kartlegge dialekttrekkene i et ganske bredt overgangsområde mellom vestre og midtre variant av sjøsamisk. I doktorgradsundersøkelsen har jeg derfor med informanter fra Pollen på Stjernøya (Alta kommune), fra Eidvågen på Seiland (Hammerfest kommune) og fra Kvalsund kommune. Undersøkelsen av dialektmaterialet er omfattende, bl.a fordi jeg har valgt å bruke samtaleintervju i innsamlingen. Dette gir mer naturlig språk, men er samtidig tidkrevende å analysere. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 14 4 Sjøsamiske dialekttrekk (språklydtrekk) Med bakgrunn både i tidligere forskning og egen forskning har jeg kommet fram til et sett av dialekttrekk som i større eller mindre grad går igjen i hele det sjøsamiske dialektområdet. Disse trekkene kommer til uttrykk i begynnelsen av ord inne i ord (i konsonantsentrum), og i slutten av ord Når jeg skriver de sjøsamiske eksemplene bruker jeg klammeparenteser rundt eksempelordene (f.eks. [eanni]) for å symbolisere at ordet er skrevet så nært opp til uttalemåten som mulig. Jeg har valgt å ikke bruke lydskrifttegn i eksemplene. 4.1 DIALEKTTREKK I BEGYNNELSEN AV ORD 4.1.1 v-lyd i begynnelsen av ord som starter på o- og oa- Sjøsamisk har ofte en v-lyd i begynnelsen av ord som begynner på o- og oa-, slik som i de følgende eksemplene: Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [voajnit] oaidnit å se [vojnen] oidnen jeg så [voažžut] oažžut å få [vožžon] ožžon jeg fikk [voabbá] oabbá søster Dette dialekttrekket har stor geografisk utbredelse, dvs. at det forekommer i stort sett hele det sjøsamiske dialektområdet. Trekket er likevel preget av stor variasjon i og med at en og samme taler kan uttale samme ord enten med eller uten denne vlyden (dialekttrekket forekommer i begynnelsen av ord som starter på o- eller oa-, men ikke alltid). Språkhistorisk sett er utviklingen av v-lyden i begynnelsen av ord et kjent fenomen. Utviklingen av v-lyd i begynnelsen av ord som starter med (språkhistorisk) uo- er fullstendig i hele det samiske språkområdet (f.eks. ord som vuovdit = å selge). I MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 15 tillegg til sjøsamisk, så finnes v-lyden i begynnelsen av ord på o- og oa- i de østlige samiske språkene. I sjøsamisk (særlig østlig variant) og i de østlige samiske språkene finnes også en tilsvarende uttale av en j-lyd i begynnelsen av ord som f.eks. jienne (eanni = mor), jieš (det refleksive pronomenet ieš = selv/sjøl). 4.1.2 Variasjon i ordets begynnerkonsonant I ord som begynner med konsonant, kan det være variasjon i uttalen av ordets begynnerkonsonant, slik som i de følgende eksemplene: Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [fanas] eller [vanas] fanas (en) båt [gievkkan] eller [kievkkan] gievkkan (et) kjøkken Eksemplene er hentet fra Dagrun M. Sarak Saras semesteroppgave om Altasamisk. Dette dialekttrekket er preget av variasjon på den måten at man kan finne begge uttalemåter i samme område. Variasjonen i uttalemåter fungerer ikke entydig som dialektkjennetegn, på samme måte som de øvrige trekkene, fordi de også finnes i de østlige dialektene av nordsamisk innlandsdialekt (Karasjok etc.). 4.2 DIALEKTTREKK INNE I ORD (I KONSONANTSENTRUM) 4.2.1 Nasale dobbeltkonsonanter inne i ordet (nasale geminater) Sjøsamisk har beholdt de nasale dobbeltkonsonantene (geminatene) der hvor andre dialekter har utviklet konsonantsammensetninger med klusil (lukkelyd). De nasale geminatene er/mm/, /nn/, /ŋŋ/ og /ńń/ (/ń/ er symbolet for en «nj»-lyd, en «-n-lyd med smak av -j-»). Sjøsamisk har også beholdt spirantgeminatet /jj/ der hvor andre samiske dialekter har utviklet en konsonantsammensetning med klusil (lukkelyd). Noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom sjøsamisk og nordsamisk for øvrig: MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 16 Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [eanni] eadni mor [biemmu] biebmu mat, næring, fór [duoŋŋat] duogŋat å lappe, bøte noe [boańńá] ([boannjá]) boadnjá ektemann [ájjá] áddjá bestefar, gammel mann I et språkhistorisk perspektiv er disse dobbeltkonsonantene (de nasale geminatene og spirantgeminatet) den opprinnelige uttalen. Uttalen med klusil (lukkelyd) er en språklig innovasjon som har utviklet seg i nordsamisk og de andre vestlige samiske språkene, bortsett fra sjøsamisk. De østlige samiske språkene har også bevart disse geminatene (uten lukkelyd), på samme måte som sjøsamisk. Disse er de sjøsamiske dialekttrekkene, som forekommer oftest og mest regelmessig hos de som snakker dialekten; og de har dessuten den største og mest fullstendige geografiske utbredelsen. 4.2.2 Konsonantsammensetninger med f- eller v-lyd Sjøsamisk har konsonantsammensetninger med f-lyd, der hvor nordsamisk for øvrig har sammensetninger med k-lyd. Disse konsonantsammensetningene uttales i sjøsamisk som[-fs-], [-fš-], [-ft-], [-fc-], [-fč-] (eller med en mer v-lignende uttale, som [-vs-], [-vš-], [-vt-], [-vc-], [-vč-]). Noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom sjøsamisk og nordsamisk for øvrig: Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [vuofsa] eller [vuovsa] vuoksa okse [áfšu] eller [ávšu] ákšu øks [gáfti] eller [gávti] gákti kofte [čafča] eller [čavča] čakča høst MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 17 I et språkhistorisk perspektiv kan dette trekkes sees på som en språklig innovasjon innen sjøsamisk. Dette dialekttrekket er dokumentert både i vestre, midtre og østlig variant av sjøsamisk. I noen områder er dette trekket mer eller mindre forsvunnet, blant annet i Kvænangen og Laksefjord. I disse områdene høres konsonantsammensetningene med k-lyd, som i nordsamisk for øvrig. 4.2.3 Konsonantveksling [hk] : [γ], [hk] : [j] eller [hk] : [] I sjøsamisk veksler konsonantsammensetningen [hk] med de stemte lydene [j] eller [γ] ved ordbøyning. Lyden med symbolet [γ] er en glidende og «mykere» g-lignende lyd (altså ikke en lukkelyd, slik som [g] er). Ord med konsonantsammensetningen [hk] kan også ha en veksling hvor uttalen av den glidende lyden er «stum» - da vil man ikke høre «konsonanten» midt inne i ordet som en tydelig språklyd. Dette symboliseres med [] (en tom lydposisjon). I de vestlige nordsamiske dialektene veksler denne konsonantsammensetningen med lukkelyden [g]. Noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom sjøsamisk og de vestlige nordsamiske dialektene: Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [suhkat] : [suγan] eller [suhkat] : [suan] suhkat : sugan å ro : jeg ror [johka] : [joγa] eller johka : joga ei elv (nom.sg.) : [johka] : [joa] [jahki] : [jaγi] eller [jahki] : [jaji] eller ei elv (akk./gen.sg) jahki : jagi et år (nom.sg.) : et år (akk./gen.sg.) [jahki] : [jai] Dette dialekttrekket er dokumentert i hele det sjøsamiske dialektområdet. Trekket fungerer likevel ikke like entydig som dialektkjennetegn som de øvrige trekkene, fordi det også er et dialekttrekk i de østlige dialektene av nordsamisk innlandsdialekt (Karasjok etc.). MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 18 4.2.4 Konsonantveksling [hp] : [v] I sjøsamisk veksler konsonantsammensetningen [hp] med den stemte lyden [v]. I de vestlige nordsamiske dialektene veksler denne konsonantsammensetningen med lukkelyden b. Noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom sjøsamisk og de vestlige nordsamiske dialektene: Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [lohpi] : [lovin] lohpi : lovi lov til/tillatelse (nom.sg.) : (akk.gen.sg) [áhpi] : [ávi] áhpi : ábi hav, storhav, stor myrstrekning (nom.sg.) : (akk./gen.sg) Tilsvarende uttale finnes i ord som šivihat (husdyr, nom. pl.) og rievan (rev (zool.), nom. sg.), i normert rettskriving henholdsvis šibihat og rieban. Dette dialekttrekket er dokumentert i hele det sjøsamiske dialektområdet. Trekket fungerer likevel ikke like entydig som dialektkjennetegn som de øvrige trekkene, fordi det også er et dialekttrekk i de østlige dialektene av nordsamisk innlandsdialekt (Karasjok etc.). 4.3 DIALEKTTREKK I ANDRE STAVELSE/SLUTTEN AV ORD 4.3.1 Reduksjon eller bortfall av vokal i 2. stavelse I sjøsamisk kan vokalen i 2. stavelse være enten redusert (veldig kort og ustemt, såkalt «overshort»), eller det kan være fullstendig bortfall av denne vokalen. Reduksjon eller bortfall av vokal i 2. stavelse forekommer vanligvis når 2. stavelse er åpen og/eller trykklett. I tabellen finnes noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom sjøsamisk og nordsamisk for øvrig. Bortfall av vokal symboliseres med [] (en tom lydposisjon): MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 19 Sjøsamisk Nordsamisk rettskriving Norsk [oft] eller [ovt] okta en (tallord) [biftsat] eller [bivtsat] biktasat klær (nom.pl.) [gámvuonna] Gámavuotna Komagfjord I eldre tekster er det ofte ikke avmerket noen vokal i transkripsjonen i tilfeller med vokalreduksjon eller bortfall av vokal. Dette er et sjøsamisk dialekttrekk som er kjent og dokumentert i hele det sjøsamiske dialektområdet. Trekket er likevel preget av en del variasjon i og med at en og samme taler kan uttale samme (type) ord med ulik grad av vokalreduksjon. 4.4 DIALEKTTREKK I OVERGANGEN MELLOM VESTRE OG MIDTRE VARIANT AV SJØSAMISK Sjøsamisk kan inndeles i vestre, midtre og østre variant (se kap.3.2). Inndelingen er gjort med bakgrunn i ulike dialekttrekk som særpreger hver av variantene. Strekningen fra Altafjordområdet (med Lerresfjord, Store Lerresfjord og Seiland, til dels også Stjernøya) og videre mot Kvalsund, ligger som et overgangsområde mellom det som er definert som den vestlige og den midtre varianten av sjøsamisk. I dette området går vestlig og midtre variant av sjøsamisk over i hverandre, og man finner forholdsvis stor variasjon i uttale når man tar for seg dialekttrekkene hver for seg og undersøker dem nøyere. Noen eksempler som illustrerer forskjellen mellom vestre og midtre variant av sjøsamisk: Sjøsamisk vestre variant Sjøsamisk midtre variant Nordsamisk rettskriving [girra] [giđđa] giđđa vår (årstid) [boarán] [boađán] boađán (jeg) kommer [márhki] [máđehki] mátki reise (nom.sg) [muorhki] [muođehki] muotki eid, smal landstripe mellom to fjorder, to vann eller to elver, større elvenes MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 Norsk SIDE 20 Uttalen i kolonnen for vestre variant av sjøsamisk finner man vanligvis vest for Altafjordområdet; og uttalen i kolonnen for midtre variant finner man vanligvis øst for Altafjordområdet (fra og med Repparfjord/Kvalsund). I Altafjordområdet (med Lerresfjord, Store Lerresfjord, Seiland og Stjernøya) kan man finne begge uttalemåter, også hos en og samme person. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 21 5 Sjøsamiske dialektord og -uttrykk En del ord og uttrykk er særegne for sjøsamisk fordi de betydningsmessig har et annet innhold enn i øvrige nordsamiske dialekter. Dette kan dreie seg om nyanseforskjeller, eller at ordene har et helt annet innhold enn i nordsamisk for øvrig. Følgende eksempler er hentet fra Dagrun M. Sarak Saras semesteroppgave om Altasamisk. En del av disse eksemplene er også dokumentert enten mitt eget materiale eller i annet forskningsmateriale. I kommentarfeltet inngår en kort kommentar om hva betydningsforskjellene (kan) gå ut på, samt hvordan dette også kan sies på nordsamisk: Sjøsamisk Norsk Kommentar čivga (et) barn I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet mánná om barn, og čivga vanligvis om dyreunger. Ordet čivga kan her også brukes om barn, men da som oftest noe nedsettende (om uskikkelige barn, barn som herjer og bråker). báža (en) gutt, sønn I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet bárdni om (en) gutt. komma/ kumma (en) kopp I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet gohppu/kohppa om (en) kopp. Ordet kumma brukes vanligvis om noe større, f.eks. en kum(me) til å vaske kopper i. gáhttu (en) katt I øvrige nordsamiske dialekter brukes også ordet bussá om katt. rišku (ei) rive I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet riifu om (ei) rive. divri (et) dyr I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet ealli (flertall: eallit) om dyr, og divri om insekter. siida (et) hjem, også brukt om boplass I øvrige nordsamiske dialekter brukes ordet ruoktu om (et) hjem. Ordet siida brukes vanligvis om arbeidsfellesskap eller om arbeidsorganisering innen reindrift. I lovgivningen brukes begrepet siida om en gruppe reineiere som utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 22 6 Sjøsamiske dialekttrekk i stedsnavn I stedsnavn kan man observere flere av de dialekttrekkene som er nevnt i kap. 4. Derfor tar jeg med noen stedsnavn her, inkludert bilder og kommentarer. 6.1 ÁĐGA (ÁRGA) Áđga er veldig vanlig som stedsnavn, og finnes flere steder i Finnmark. Dette navnet vil på sjøsamisk kunne uttales Árga (se kap. 4.4, om variasjon -đ-/-r- inne i ord). Den semantiske (innholdsmessige) betydningen av Áđga er strandeng, gresskledd sandfjære/gressbevokst sandstrandsflate ovenfor flomålet, som gjerne oversvømmes ved storflo. Steder med dette navnet er registrert i flere gamle dokumenter, skjøter etc., også i landmålerprotokollen fra 1770-tallet (se kap. 2.2). Bildet ovenfor viser eiendommen Áđga i Store Lerresfjord. Denne eiendommen ble registrert som “Arg” i landmålerprotokollen fra 1770-tallet. Foto: Bente Sjursen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 23 6.2 BASNJÁRGA Bildet til høyre viser et veiskilt med stedsnavnet Basnjarga, i bygda Korsfjord i Alta kommune. (Foto: Marit B. Henriksen) Dette er et sjeldent navneskilt i dette området, i og med at navnet faktisk er skrevet på samisk. Med dagens rettskrivning er navnet Basnjárga. Dette navnet ble registrert allerede ved landmålerarbeidet som startet opp i 1776, med den skrevne formen Bas Narga. Førsteleddet i navnet, bas, betyr liten eller dårlig. Bas kan også bety fattig. Andreleddet, njárga, betyr nes. Jeg har også fått forklart at navnet har vært oversatt til skitneset, og at dette skyldes at det er dårlig eller farlig farvann for ferdsel med båt akkurat rundt neset. I nærheten av Basnjárga finner man også Nubbe Basnjárga (= andre Basnjárga). Også dette navnet finnes registrert så tidlig som i landmålerprotokollen (nevnt ovenfor), med den skrevne formen Nub Bas Narga. 6.3 ČUFČABORRI (ČUKČABORRI) Navnet Čufčaborri (Čukčaborri) er også et navn som var registrert allerede i 1776. Skrivemåten fra 1776 er Tiufje Borre (se kap. 2.2.2). Førsteleddet i navnet uttales med konsonantsammensetningen -fč- inne i ordet på sjøsamisk (se kap. 4.2.2). Den semantiske betydningen av navneleddene er čukča (čufča på sjøsamisk) = tiur borri = ås, (fjell)kant, bakke. I sammenheng med dette navnet er det også registrert Tiufje varri eller Nicobe Baft. Qvigstad skriver at Čukčabákti/Čufčabávti kalles Tiurfjellet på norsk, og at MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 24 stedet også kalles Nikko-Piera-bákti/ Nikko-Piera-bávti. Personnavnet NikkoPiera er førsteledd her, andreleddet bákti/bávti = berg. Čufčaborri (Čukčaborri) ligger i Gearvuonna (Bekkarfjord) på Sievju (Seiland). Foto: Bente Sjursen. Navnet Čufčaborri (Čukčaborri) tyder på at det har vært tiur i området tidligere. I de gamle dokumentene finnes det også andre stedsnavn tyder på et rikt og variert dyreliv, med flere arter enn det vi finner i dag, bl.a. bjørn, ulike typer sel, etc. 6.4 GÁMAVUONNA (KOMAGFJORD) Komagfjord har tidlig vært nevnt både med det norske navnet (i mange eldre kilder skrevet Komagfiord), og med samisk navn. Det samiske navnet på fjorden og bygda har fått flere ulike skrevne former. I landmålerprotokollen fra 1776 finnes den skrevne formen Gamom botta, som med dagens rettskriving ville vært Gámavuon-bahta (egentlig fjordbunnen i Komagfjord). Denne navneformen er oppgitt i landmålerprotokollen som stedsreferanse for en boplass i Komagfjord. Ut fra den gamle navneformen kan man anta at stedets dialekt har hatt reduksjon eller bortfall av vokal i 2. stavelse, både i førsteleddet gáma- og i andreleddet - MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 25 vuonna. Førsteleddet i navnet, gáma- betyr komag, skalle eller sko. Andreleddet i navnet, vuonna (vuotna) betyr fjord. Så vidt jeg kjenner til, så er det ikke gjort navnevedtak for det samiske navnet for Komagfjord. Navnets lange tradisjon, også skriftlig, tilsier at dette burde bli gjort. I henhold til dagens navnelovgivning ville skrivemåten for det samiske navnet være Gámavuonna, med sjøsamisk form i andreleddet (vuonna = fjord). Bildet ovenfor viser litt av fjorden og bygda Gámavuonna (Komagfjord). Foto: Marit B. Henriksen. I en gammel kilde vises det til at “Fjorden har sit navn af, at den til Formen ligner en Komagsaale”. 6.5 MUOTKI Muotki er en veldig vanlig naturformasjon, og det finnes derfor svært mange steder med dette navnet. Den semantiske betydningen av muotki er et eid(e), smal landstripe mellom to fjorder, to vann eller to elver (som ikke løper sammen), større elvenes. På sjøsamisk kan navnet uttales som [muorhki] eller [muođehki], se ovenfor, om uttalevariasjon i overgangsområdet mellom vestre og midtre variant av sjøsamisk. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 26 Allerede i 1776 ble det registrert mange eiendommer med muotki som navn, som oftest er dette sammensatte navn. I eldre dokumenter er muotki skrevet på flere måter, bl.a. mortkje, morkje og martkje. Skrivemåten tyder på at uttalen med konsonantforbindelsen -rhk- inne i ordet ([muorhki]) har vært vanlig. Bildet nedenfor viser Muotkenjárga i Store Lerresfjord. Som man ser, så er dette en forholdsvis liten og lav landformasjon. I eldre dokumenter er navneleddet muotki oppført som mortkje eller martkje. Foto: Bente Sjursen. Følgende bilde viser Eidet mellom Komagfjord og Korsfjord. Foto: Marit B. Henriksen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 27 Eidet (eller Eidebakken) er en litt større utgave av landformasjonen Muotki. Også dette navnet inngår i flere eiendomsnavn i eldre dokumenter, og navneleddet muotki står da oppført som morkje. 6.6 STÁĐĐI Stáđđi ligger i fjellområdet mellom Lerresfjord og Store Lerresfjord. Dette navnet vil på sjøsamisk kunne uttales Stáđđi eller Stárri (se ovenfor, om variasjon -đđ-/-rr- i overgangsområdet mellom vestre og midtre variant av sjøsamisk). Lokalt har jeg hørt begge de nevnte uttaleformer av navnet, og dessuten at navnet uttales Stáddi. Den semantiske (innholdsmessige) betydningen av Stáđđi er ambolt. Qvigstad har omtalt dette stedet på denne måten(1938: 98): Ved Store Lerresfjord er fjellene Stáđđe (-várre), K. Stáđđečohkká, K. Stefjellet =;, jf. s. 124 stáđđi, ambolt. Stáđđi er en naturformasjon med en særegen fasong, og det ligger dessuten en gammel offerplass lokalisert i området. Dette er sannsynligvis grunner til at fjellet har egennavnet, Stáđđi. Bildet ovenfor viser Stáđđi fra nordsiden. Foto: Bente Sjursen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 28 Dette bildet (ovenfor) viser et område på toppen av Stáđđi. Foto: Bente Sjursen. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 29 Kilder Friis, J. A. (1861): Etnografisk kart over Finnmark. Videnskapsforlaget. Christiania. <http://www.dokpro.uio.no/friiskartene/1861/1861oversikt.html>[hentet 29.01.2007] Finnmarken Sorenskriveri Landmaalerprotokol. Altengaard 17.08.1778. Henriksen, Marit B. (2002): Liidnavuona suopmana fonologiija. Mearrasámegiela suopmana fonologalaš guorahallan. Hovedfagsoppgave i samisk. Humanistisk fakultet, Universitetet i Tromsø. Korhonen, Mikko (1967): Die konjugation im lappischen. Morphologischhistorische untersuchung I. Die finiten formkategorien. SUST 143, Helsinki. Lagercrantz, Eliel (1929): Sprachlehre des Nordlappischen nach den Seelappischen Mundarten. Bulletin 3, Oslo Etnografiske Museum, Oslo. Leem, Knud (1748): En Lappisk Grammatica Efter den Dialect, som bruges af FieldLapperne udi Porsanger-Fiorden. Gottman Friderich Kisel, Kiøbenhavn. Nielsen, Jens Petter (1990): Altas historie. Bind I. Alta kommune. Qvigstad, J. K (1924): Indledning. – I Norske Gaardnavne. Navne paa matrikulerede jordeiendomme i Finmarkens Amt. Udgivne med tilføiende forklaringer af J. Qvigstad og Magnus Olsen. Attende bind (Vol. 18), 1-8. Kristiania (Oslo): W. C. Fabritius & sønner A/S. Qvigstad, Just K. (1925): Die lappischen Dialekte in Norwegen. Lappische Texte aus Kalfjord und Helgöy. Reste eines ausgestorbenen Seelappendialektes. Oslo Etnografiske Museums skrifter, Bind 1 Hefte 1, Oslo. Rasmussen, Torkel (2005): Jávohuvvá ja ealáska. Davvisámegielagiid demografiija ja buolvvaidgaskasaš sirdáseapmi Norggas ja Suomas. Sámegiela váldofágadutkamuš. Romssa Universitehtta Humanisttalaš fakulteahtta Sámi ossodat. Giđđalohkanbadji 2005. Sami statistics: http://www.sami-statistics.info/default.asp?nc=6&id=46 Sammallahti, Pekka (1998): The Saami Languages. An Introduction. Davvi Girji OS, Kárášjohka. MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 30 Sara, Dagrun M. Sarak (2012): Altasamisk. Semesteroppgave,samisk semesteremne. Upublisert. Bilder Henriksen, Marit B. Henriksen, Signe Margrete B. (Forside, foto og layout) Sjursen, Bente Kart Kaunisoja, Anja (s. 14) MARIT B. HENRIKSEN – JUNI 2015 SIDE 31
© Copyright 2024