1. No category

Torborg Igland •
Amund Hestsveen
Øya
Gyldendal
Det røde sperrebåndet var strukket stramt over
døråpningen. Døra var tydelig skadet etter å ha blitt
brutt opp med makt. Hun våget en forsiktig dytt. Kanskje
den kunne åpnes uten altfor mye lyd? Langsomt,
millimeter for millimeter, klarte hun å løsne den delen av
båndet som hadde klebet seg til dørbladet. Hun
strammet det fast til dørkarmen igjen. Så stivnet hun.
Kom det noen? Nei. Det måtte være vinden som reiv i
gjerdet utenfor dormen. Hun slo inn en kode på
offisersarmbåndet. To små, røde lys i et display på høyde
med dørhåndtaket ble grønne, så sloknet de. Hun hukte
seg ned, klemte fingrene inn i dørsprekken og skjøv opp
døra, litt etter litt. Åpningen var stor nok nå. Hun tok seg
til hodet og ventet til klarsynet kom tilbake.
Svimmelheten hadde ennå ikke gitt seg. Hun lyttet igjen.
Alt var stille. Hun krøp inn. Kjente sperrebåndet streife
nakkehårene. Så reiste hun seg opp og satte foten
varsomt inn i rommet.
Det knaste under støvelen. Hun hadde tråkket på noe
som ga etter, men hun klarte ikke å se hva det var. Det
tok litt tid før øynene vente seg til mørket. Sengetøyet så
ut til å være flerret opp, sengebunnen var røsket ut og
slengt i et hjørne. Hun tente lyset på armbåndet for å se
bedre. Det var tomt under senga, og i hele rommet luktet
det skarpt av desinfeksjonsmiddel.
Medaljer lå strødd ut over gulvet, pokaler lå som
veltede spann bortover. Skapdøra sto åpen, den hang på
skakke. Majke stakk hodet inn. Militærpolitiet hadde ikke
brydd seg om å rydde opp. Hun rotet langt ned i skapet.
Hun var et åtseldyr på jakt.
– Åh, kom igjen. Det må da være noe her.
Hun stakk hånda ned i ei eske, dro opp klær. Det hang
kvister fast i en genser. Hun dro opp et magasin med
falmede bilder, kastet et blikk på det og heiv det fra seg.
Preskandisk. Ei stor pappskive med noe svart, rundt og
flatt inni, tynne riller tett i tett, som årringene på en
trestamme. Hva var alt dette? Søppel. Hun rotet enda
lenger ned. Et syltynt nylonsnøre på en kveil. Mange
meter av det. Et flatt etui av plast med et oppsmuldret
bilde inni, det var så vidt mulig å se at det forestilte ei
mørk jente i profil. Bare noen få bokstaver var fortsatt
lesbare.
– Jeg vet du er der ute, Kodak, gi meg noe å jobbe
med, nå. Hvor har dere reist, alle sammen?
Ut av skapet igjen. Mot pulten. Hun dro ut en skuff.
Små runde, blanke metallskiver. Mynter fra en annen tid.
Hun gravde nedi, fant enda flere av de runde skivene.
Bare søppel her også. Hun sukket dypt.
Ei stor kasse av lakkert tre lå halvveis under
skrivepulten. Den hadde buede linjer og tre stramme
strenger av metall og tre av nylon. Hun stakk fingeren
borti en av strengene og dro til. En sprø tone brøt
stillheten. Hun skvatt tilbake og satte hælen på det som
knaste igjen. Det lå et knust bilde på gulvet. Hun hadde
sett slike gammeldagse bilderammer inne på
husbestyrerens kontor. Majke bøyde seg ned og dro
papiret løs fra ramma. Hun holdt det opp i skinnet fra
lyset i taket. Det måtte ha vært tatt for mange år siden,
men hun kjente igjen Kodak på bildet, det samme
irriterende smilet. Han sto sammen med en kvinne. De
smilte på en slik måte at hun tenkte fotografen måtte
kjenne dem godt.
På bildet holdt Kodak ei lang, tynn stang i hånda. Den
hadde små metallringer, med et par knyttnevers avstand
mellom hver ring. Nederst ved håndtaket var det festet
en rund boks som så ut som ei diger trådsnelle. Majke
forsto ikke hva det var. Men det han holdt i den andre
hånda, kjente hun igjen. Det var en fisk. Så sykt.
Hun ville kaste bildet fra seg. Et av glasskårene som
hang igjen i fotopapiret, hektet seg fast til fingrene
hennes, og den skarpe kanten snittet dypt inn i huden.
Rødt blod silte fra fingeren. Hun ristet på hånda, ville
skrike høyt. I stedet sparket hun til bilderamma på gulvet
i raseri. Ramma gikk i skapveggen så splintene føyk.
Bildet flagret ned mot gulvet mens Majke beit seg i
leppa.
Hun klemte hånda rundt fingeren, men såret fortsatte
å pumpe ut blod. Majke freste ut skjellsord mens hun
stablet seg bort mot det opprevne sengetøyet som lå på
gulvet. Hun satte foten på det og dro i et av hjørnene.
Tøyet raknet på langs, langt nok til at hun fikk ei remse
hun kunne vikle rundt hånda. Hun nappet filla løs fra
sømmen i sengetrekket. Så stakk hun fingeren i munnen,
sugde, spyttet ut blodet og surret tøystykket tett rundt
fingeren.
– Jeg skal finne deg, Kodak.
Hun fikk dratt remsa rundt håndleddet og viklet
forbindingen rundt hånda. Det banket hardt i fingeren.
Hun bøyde seg og plukket opp bildet igjen.
Hvem var denne voksne kvinnen som sto sammen med
Kodak? Hun holdt liksom så varsomt rundt ham? Rett bak
dem, ei steinete strand, og deretter det store, vide havet.
På himmelen, store, hvite fugler med bredt vingespenn.
Majke stusset igjen. Ingen beskyttelsesdrakter. Ingen
mur. Og den motbydelige fisken.
Hun skulle til å slenge det fra seg, men ombestemte
seg og stakk i stedet fotografiet raskt inn i innerlomma
på uniformsjakka si.
– Dere skal ikke få slippe unna, hveste hun.
Del I
Måkeskjær
Kodak la seg godt ut for sjømerket, en gammel, rusten
jernstake som antagelig stammet fra alfatiden. Han rettet
baugen mot en skygge over horisonten. Var det øya de
kunne se der ute?
Han la fingeren på kartet og speidet tilbake, innover
mot land. Han kunne ikke se muren lenger, de hadde
sluppet unna.
Lufta var så gnistrende rein, det var så lett å tenke.
Den jevne duren fra motorene der bak virket beroligende
på ham. Han kikket ut gjennom vinduene i kabinen,
studerte dem alle, tett i tett med undrende ansikter på
dekk, med blikket ut mot alt dette ukjente. Havet lå rundt
dem som et mørkeblått, blankt gulv. Det strakte seg av
gårde så langt det var mulig å se.
Hvis skyggen var øya, måtte de være omtrent halvveis.
– Det er ikke mye som står inntegnet, med unntak av
den firkanten der, sa Jor og dro kartet litt nærmere.
– Huset, sa Kodak. – Og så dette, da, hva det enn kan
være … Han pekte på to stiplede linjer som tegnet en
sektor fra huset på land og ut i sjøen.
– Så alt vi trenger for å overleve er der? I det huset?
– Det sto i brevet fra alfastyrkene at alt lå klart,
fortsatte Kodak. Han speidet forover igjen, mot det han
trodde var øya. Men skyggen ble større, raskere enn han
hadde trodd. Det var ikke ei øy, det var bare et skjær,
tilsynelatende hvitflekket av kalk. Men så begynte det
hvite plutselig å røre på seg. Som på kommando løftet alt
seg opp. En mengde fugler, hvite, store, tok av fra
skjæret der framme og fløy mot dem, alle på én gang.
Det måtte være hundrevis. Hettemåker med svart hode,
små fiskemåker, gråmåker og store svartbaker med bredt
vingespenn fylte synsfeltet.
Så var de her. Alle i et eneste stort teppe av vinger.
Måkene suste over båten. Så langsomme var
vingeslagene at Kodak nesten lurte på om fuglene var
virkelige. Et par av de største måkene seilte ned mot
baugen, en av dem landet mykt og ble sittende en liten
stund, urørlig. Den andre glei opp og over taket og ut av
syne.
Det var som et varsel.
Måka i baugen tippet hodet svakt til den ene sida.
Kodak syntes nesten det kraftige, gule nebbet lignet på ei
lanterne. Fuglen flyttet litt på føttene av og til for å få
bedre tak, men endret ikke stilling, satt bare som en
majestet blant alle havets hvite oppsynsmenn som hadde
tatt følge med dem dette stykket.
– Det er ikke øya, det der. Det må være det ytterste
skjæret, her ute, sa Kodak og flyttet fingeren på kartet.
Han så ut mot skjæret igjen.
– Det må være dette, sa Jor og pekte.
Kun et par enslige skarver satt igjen på skjæret nå,
som tynne, svarte spyd. Det var akkurat som om noen
hadde kilt de svarte vesenene fast i fjellsprekkene. Kodak
rullet sammen kartet og stakk det inn mellom
styrekonsollen og vinduet.
– Du vet vel hvor vi kjører? spurte Javar. Han satt med
begge øyenbrynene løftet og ventet på svar. Kodak trakk
på skuldrene. Det var så mange knapper og instrumenter
at det var til å bli svimmel av.
Kodak gnei genseren mot sidevinduet for å se bedre
gjennom doggen. Det skreik til mot vindusruta, han
trodde først en fugl hadde kollidert med båten. Men så
gikk en mørk strek over ruta som en pendel foran dem.
Utenfor ga Varn tommelen opp til dem.
– Ser ut som broren din har fått vindusviskeren til å
fungere, sa Kodak til Javar. Viskeren gikk noen takter
fram og tilbake og skjøv unna dråpene fra sjøsprøyten på
rutene.
– Ser du skumtoppene? Det har blåst opp, sa Javar.
Måka dro seg av baugen i én bevegelse, lot seg falle av
og bære utover med vinden. Og i det samme var Kodak
hjemme igjen. Han kjente de glatte årene i nevene, han
så moren bøye seg og ta opp garnet, sette ut bøya. Håret
hennes, brunt som hans. Fingrene hennes, som raskt,
raskt løste opp i knuter, de svarte maskene som løp over
ripa etter hvert som han rodde over banken. Øynene
hans hele tiden inn mot land, de måtte ikke drive for
langt mot øst. De måtte ikke komme i siktlinja for
vakttårnene inne ved muren. Og så: I nakken, sola som
ville opp. Og over ham, måka, glidende, hvit. Alltid den
samme.
– Ser du skumtoppene, eller har vi mistet deg? spurte
Jor og satte fingeren i ryggen på ham.
Kodak hadde ikke merket det selv, men han hadde stått