Tettstedene
KART: K446 KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA ANDERS HAALAND TETTSTEDENE – EN HISTORIE OM HANDEL, INDUSTRI OG SAMFERDSEL En søndag i 1845 tok den unge slesvigeren Peter Jebsen turen langs postveien fra Bergen mot nord, over Borgaskaret. Han hadde vandret flere slike turer i de nærmeste bygdelagene omkring Bergen for å se etter et passende vassfall. Etter tre års arbeid i en bergensk manufakturforretning hadde han funnet tiden moden for å starte en tekstilfabrikk. Det britiske forbudet mot eksport av tekstilmaskiner var nylig opphevet, og den norske importtollen på råstoff var lav. Fra stien over Borgaskaret kom han ned til Indre Arna, men elva her hadde for lite fall. Han fulgte den til Arnavågen og gikk videre utover mot Ytre Arna, til han støtte på Blindheimselva. Den kjøpte han på stedet. Slik gir Sigurd Grieg oss et lite nærbilde av tradisjonen bak industrigründeren Jebsen, som gav støtet til utviklingen av det første tettstedet i moderne betydning utenom Bergen. Tettstedsutviklingen etter 1850 er en historisk prosess av stor betydning for kulturlandskapet. Ved siden av utskiftningene og de nye driftsformene i jordbruket er endringen i bosettingsmønsteret og utbyggingen av veinettet med broer, tunneler og skjæringer de enkeltfaktorene som sterkest har bidratt til omformingen av fylkets fysiske ansikt de siste 150 år. De kreftene som har drevet fram denne prosessen, er derfor kulturfaktorer av stor betydning. 110 Fabrikkstedet Ytre Arna i 1880-årene. Maleri av Ole B. Eyde,1936. TETTSTEDENE KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA FRA SPREDT TIL TETT BOSETTING I dag favner Bergen over en stor del av Bergenshalvøya. Bysamfunnet Bergen rommer i dag, med de byavhengige strøk på Askøy, Fjell og i Os, over 60 % av fylkets innbyggere. Nesten 70 andre tettsteder bringer andelen som bor i tettbygde strøk opp i 70 %. bygningsmessige uttrykk for omleggingen fra arealekstensivt til konsentrert næringsliv, fra primærnæring til industri. Slik vokser tettstedene fram. e 115 000 menneskene som bodde i Hordaland i 1845, høstet en større del av landarealet og sjøressursene enn dagens 400 000 hordalendinger. Men samkvemmet med naturen foregikk mer skånsomt. Drivkraften var håndemakt, hester, vind og rennende vann. Fossile brennstoffer, elektrisitet og kunstgjødsel var ukjente; naturens kretsløp dominerte. Husene var små og byggematerialene naturens egne. Bortsett fra et par hjuldampere som fra tid til annen pløyde leia til og fra Bergen, var det ingen maskiner eller motorer som forstyrret stillheten, og det fantes knapt fabrikker eller faste anlegg for samferdsel. Selv sjøfartsbyen Bergen manglet skikkelige kaier! Bare 1/5 av befolkningen befant seg i fylkets eneste tettsted, Bergen. Tettsted defineres av geografene som en hussamling med mer enn 200 beboere, hvor husene ikke ligger lenger fra hverandre enn 50 meter og hvor minst 3/4 driver annen næring enn jord- og skogbruk. Begrepet skiller ikke mellom befolkningskonsentrasjoner med og uten formell bystatus. Det fantes nok i 1845 hussamlinger utenom Bergen hvor beboerne drev med håndverk, møllebruk, sildetilvirkning, handel eller gjestgiveri. Men ingen av dem overskred grensen på 200, knapt nok 50 innbyggere – med et mulig unntak for Alvøen. Selve byen var både liten, tettbygd og trangbodd. De 20 000 bergenserne klemte seg sammen mellom Rothaugen ved Sandviken og St. Jørgen ved Stadsporten. Et par tusen forstadsboere fordelte seg på Sandviken, Møhlenpris og Nygård, hvor det ellers rådet landlig idyll. FRA U-LAND TIL I-LAND Hvilke krefter er det som har drevet fram denne utviklingen? Endringene i bosettingsmønsteret gjenspeiler en like sterk omdanning av næringslivet: Den enorme økonomiske veksten siden 1845 har skjedd parallelt med overføring av arbeidskraft fra primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer. Mens de første da gav levebrød til mellom 70 og 80 % av befolkningen, er andelen i dag sunket til godt under 10 %. I jordbruk, skogbruk og fiske utnyttes naturen i vid forstand, bokstavelig talt. Fabrikkene er derimot kompakte arbeidsplasser med mange arbeidere samlet i en eller et fåtall bygninger. De utgjør den fysiske ramme rundt en sentralisert kraftkilde; vannturbin eller dampmaskin, med tilhørende arbeidsmaskiner. Håndverkerverksteder, forretninger, banker, hoteller, skoler og offentlige kontorer «trivdes» best sammen med andre arbeidsplasser av liknende slag. De forutsatte et visst befolkningsunderlag på stedet eller i omlandet. Med lange arbeidsdager, bare søndagsfri og uten bil og buss for beboerne, måtte boligene ligge i gangavstand til arbeidsplassen. I jordbruket var det sammenfall mellom bosted og arbeidssted. Skiftet fra spredt til tett bosetting er det «Krone-Maco» var et hovedprodukt gjennom mange år for Salhus Tricotagefabrikk. Janus-fabrikken på Espeland ble en stor kvinnearbeidsplass. D TETTSTEDENE Tettstedene blir klassifisert etter deres økonomiske funksjoner. Når hovedvirksomheten er tjenesteyting overfor et omland, kalles det sentralsted. I kommunikasjonstettstedet er de viktigste arbeidsplassene transportmidler av ulike slag. Det kan være jernbane (stasjonsby) eller skip (strandsted, uthavn). I industri- eller fabrikkstedet er industriell produksjon hovedsaken. Dersom en enkelt bransje dominerer bildet, brukes betegnelsen ensidig fabrikksted. Også fiskeristeder har vært aktuelle i Hordaland. I det gamle bondesamfunnet representerte en stor tekstilfabrikk en helt ny og rendyrket kapitalistisk form for næringsvirksomhet. Men den var ikke nødvendigvis uttrykk for modernisering av det tradisjonelle næringsliv. Den kunne være det, som når ullspinnerier drev leieproduksjon for distriktets bønder. Det samme gjaldt bygdemøller og bygdesager. Men oftest kom de nye fabrikkene på bygdene i tillegg til det lokale arbeidsliv, de var «fremmedlegemer» plassert der av andre og spesielle grunner. Framveksten av et sentralsted forteller derimot om et tradisjonelt samfunn på vei mot større grad av spesialisering og markedstilpassing, ja, «kapitalisering». Dette gikk hånd i hånd med utbygging av nye veier; dampskipsruter, post og telegraf. Tiåret 1845-55 markerer et skille både i 111 TETTSTEDENE den norske og lokale moderniseringsprosessen. 1845 er siste gang Bergen registreres som eneste tettsted i Hordaland. I 1855 er det kommet til et nytt, Ytre Arna, rundt Peter Jebsens bomullsfabrikk i utmarken ved Blindheimselva. I samme tiåret fikk fylket en annen tekstilfabrikk, et mekanisk verksted, BMV, og landets første private selskap for regulær dampskipstrafikk, Det Bergenske Dampskibsselskab. Framveksten av tettstedene i Hordaland – hvor mange, hva slags, når og hvor de kom – gir viktig informasjon om moderniseringsprosessen her vest. Siden de tettstedsdannende faktorene gjorde seg gjeldende med varierende tyngde til ulik tid, kan historien deles i tre faser: KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA 1. 1850-1920: «Fabrikkstedenes klassiske epoke» 2. 1920-1950/60: «Nye kommunikasjoner, elektrifisering og småindustri på bygdene» 3. 1950/60-1990: «Privatbilismens, de offentlige overføringers og eneboligenes epoke» FABRIKKSTEDENE Industrien som urbaniseringsfaktor dominerte den første perioden. Av de 25 tettstedene som vokste fram mellom 1845 og 1920, var hele 18 fabrikksteder; de fleste ensidige. Fabrikkstedene kan igjen deles i tre grupper. De eldste var bygd opp omkring Prospekt av Alvøen. Maleri av Johan Christopher Johnsen, 1808. 112 Tekstilfabrikken på Espeland ble lagt i utmark like ved den nye jernbanelinjen for Bergensbanen. bedrifter som nyttet rennende vann som direkte drivkraft. Bergens store befolkning og handelsoppland utgjorde et gunstig marked for forbruksvarer, særlig tekstiler og mjølvarer. De «entreprenørene» som ville utnytte dette, måtte ut av byen med sine fabrikkanlegg. Bergen var nemlig, tross sin nedbørsrikdom, dårlig utstyrt med vannkraft fra naturens side. På grunn av brannfaren var det også lenge forbud mot bruk av dampmaskiner innenfor bygrensen. TEKSTILBEDRIFTER OG MØLLEBRUK Bomullsfabrikken i Ytre Arna fikk følge av et hampespinneri på FANAHAMMEREN alt samme året. En ullvarefabrikk ble grunnlagt på Ytre Arna i 1853. Disse pionerbedriftene trakk etter seg en rekke andre tekstilfabrikker, plassert der store nok fosser munnet ut i sjøen eller krysset jernbanelinjen. SALHUS fikk sine to fabrikker i 1859 og 1896 (R264), DALE i 1878 (R333), HOP ved Bergen i 1879, TYSSE i Samnanger i 1886 (R248) og EIDSVÅG i 1896. På alle disse stedene gav fabrikkene opphav til nye tettsteder, noen små, andre større. Ytre Arna hadde nesten 1000 innbyggere i 1875. Tekstilfabrikker ble også reist på TRENGEREID i 1895, på ESPELAND i 1896 og i STRUSSHAMN på Askøy i 1910 (R269), men her passerte folketallet tettstedsgrensen først etter 1920. Også det store møllebruket på VAKSDAL skapte et tettsted, mens BJØRSVIK i Osterfjorden ble for lite (R317). En tredje type vannkraft-basert industri var den gamle papirmøllen i ALVØEN (R262). Grensen på 200 ble nådd i 1890, mens filialfabrikken for kartong på Sævareid i Fusa aldri rakk opp (R243). Alle disse bedriftene kan betraktes som en del av det bergenske industrimiljø. De var knyttet til byens marked og ekspansive handelsbedrifter. Kapitalen kom fra Bergen, og kontorene lå gjerne samme sted. Fabrikkene ble reist på tynt bosatte eller ubebodde steder, og ringvirkningene til og fra det lokale næringsliv var beskjedne. De nye foretakene skapte en ring av fabrikksteder rundt byen, med en arbeiderbefolkning som under andre naturforhold og annen kraftteknologi ville ha havnet i selve byen. Akerselva i Kristiania samlet opp de fleste bedrifter av samme type innenfor bygrensen der. TUNGINDUSTRI Den andre gruppen fabrikksteder har sammenheng med utnyttelsen av vannkraften i elektrisitetens og kjemiens tjeneste; den samme utvikling som gav opphav til TETTSTEDENE KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA det nye industrieventyret på Notodden og Rjukan, og som utløste den hissige striden om konsesjonslovene. Etter århundreskiftet ble det reist store elektrokjemiske og elektrometallurgiske bedrifter tre steder ved Hardangerfjordens bratte fjellsider; i TYSSEDAL (1906/12), i ODDA (1908/10) og i ÅLVIK (1914/18). Disse fabrikkene trengte langt større kraftmengder enn tekstilfabrikkene og møllene. De ble lokalisert nær kraftkilden, i Odda og Tyssedal før det var lønnsomt med fjernoverføring av elektrisk energi. Tyssedal og Ålvik hadde liten befolkning før industrialiseringen, mens Odda hadde vært et lite tettsted siden 1890, basert på turisme. Alle tre hadde god tilkomst for store skip. Om tekstilfabrikkene og møllene hadde få tilknytningspunkter til det opprinnelige lokale næringsliv, så gjaldt det i enda mindre grad for disse bedriftene. De kan ikke en gang regnes som del av det bergenske industrimiljø, da både norsk og internasjonal storkapital var sterkt inne i bildet her. På den annen side kom Odda, i kraft av sine tre store industriarbeidsplasser, til å utvikle seg til et bysamfunn i alt annet enn navnet. Innbyggertallet var 4000 i 1920 og 6600 i 1950 (R397, R398). STEIN OG SARDINER Foruten de vannkraftbaserte fabrikkstedene vokste det fram fire små tettsteder omkring råstoff-orientert industri. LITLABØ på Stord var et gruvesamfunn; Stordø kisgruver ble åpnet i 1907 og leverte, i likhet med Hardangerbedriftene, innsatsvarer til europeisk storindustri (R212). De tre andre var knyttet til den hjemlige fiskerinæringen gjennom sardinfabrikker og beslektet virksomhet, nemlig FOLLESE og HETLEVIK på Askøy og SUNDE i Kvinnherad (R194). De tre små fiskeristedene TÆLAVÅG og SOLSVIK på Sotra og ESPEVÆR i Bømlo hadde lite av både industri og sentrumsfunksjoner. Det samme gjaldt JONDALSØYRI, som var et strandsted basert på jektefart og treskipsbygging. Etiketten fra Bergenhus Canning hører til i den store oppgangstiden for fiskeindustrien på Vestlandet. Sardinene ble lagt i boks på den enkelte fabrikk, f.eks. på Davanger og i Hetlevik på Askøy, og så ble etikettene limt på for eksport over hele verden. Produksjonen av disse etikettene skapte nye arbeidsplasser i den grafiske industri i Bergen og Stavanger. SENTRALSTEDENE De eneste sentralstedene var LEIRVIK på Stord (1875), VOSS (1890), NESTTUN (1890) og OSØYRI (1920). De kombinerte sentrumsfunksjoner for gode jordbruksomland med å være trafikknutepunkter. Men industrien kom snart til å spille en viktig rolle også her: Leirvik ble i 1950 klassifisert som et industristed og Osøyri som et industri-sentralsted. En tilvekst på bare fire sentralsteder i et så stort fylke som Hordaland er lite i en periode på 70 år. Det mindre folkerike Rogaland hadde 6 byer og ladesteder i 1875, i tillegg til flere sentralsteder. Betyr dette at Hordaland lå etter i moderniseringsprosessen? En betraktning av tettstedsmønsteret i Hordaland reiser samme spørsmål «på lavere nivå»: Bortsett fra de to små «sardinstedene» på Askøy var det ikke et eneste tettsted i hele det folkerike Nordhordland så sent som i 1920. Dette har vært regnet som et mindre rikt distrikt enn Voss, Hardanger og Sunnhordland. Mønsteret blir det samme om vi ser på etableringstidspunkt og dekningsgrad for sparebankene: Nordhordland ligger etter også her. Det er likevel sannsynlig at svaret er et annet. Nord- og Midthordland hadde så kort avstand til Bergen at behovet for «egne» sentralsteder var mindre her. Storbyen kastet slagskygge ikke bare over de nære bygder, men også til en viss grad over de fjernere, ja, langt inn i nabofylket Sogn og Fjordane. MØBLER OG MOTORER Mellom 1920 og 1950 kom det til 17 nye tettsteder. Tre var «forsinkede» utgaver av det klassiske tekstilstedet grunnlagt med bergensk kapital: Trengereid, Espeland og Strusshamn. Resten fordelte seg på åtte industristeder, fire sentralsteder og to i kategorien «andre». Disse industristedene var av en annen type enn de gamle. De var uttrykk for «selvstendig» økonomisk vekst på bygdene. Mellomkrigstidens økonomiske kriser rammet den tradisjonelle «byindustrien» og tungindustrien spesielt hardt. Lavere lønnsnivå, kommunale elektrisitetsverk og billige elektromotorer åpnet nye muligheter for driftige bygdefolk, særlig i bransjer rettet mot hjemmemarkedet og med faglige røtter i bygdehåndverk eller husflidstradisjoner; møbel og trevare, bekledning og små mekaniske verksteder. I det vesle øysamfunnet Fedje har fiske og hermetikkindustri vært hovedgrunnlaget for arbeidsplassene. 113 TETTSTEDENE Trevare og møbler ble en viktig næring i INDRE ARNA, i ØYSTESE, på BREISTEIN og på HAUKELAND. Den fikk også betydning for Osøyro og nabobygda SØFTELAND, og for strøk ved Osterfjorden, uten at tettbebyggelsene der ble store nok til å bli statistisk «synlige». Jern- og metallindustrien skapte tettsteder som RUBBESTADNESET på Bømlo (R205) og LONEVÅG på Osterøy, samt et mindre sted som Hosanger. På Breistein og i Lonevåg hadde en annen småindustriell bygdenæring bidratt til utviklingen, nemlig garving. Den stod sterkt også på de mindre stedene VALESTRANDSFOSSEN (R324), ISDALSTØ og ALVERSUND. Forsert veibygging og nye rutebiler gav vesentlig bedre landverts kommunikasjoner på bygdene. Dette var en hovedfaktor bak framveksten av sentralsteder som NORHEIMSUND, EIDFJORD, ETNESJØEN og ØLENSJØEN. Alle stedene lå langt fra Bergen og sør i fylket. SKÅNEVIKSJØEN og FØRDE i Sunnhordland blir klassifisert som «andre» tettsteder. Også de må ha hatt KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA personbiler fikk økende betydning i deler av fylket etter 1930, var tettstedenes utforming fremdeles preget av at boligene lå i gangavstand fra arbeidsplassene; hussamlingene var kompakte. En sterkt økende privatbilisme fra 1960-årene av kom til å endre dette, først forsiktig, etter hvert radikalt. Bilen muliggjorde på en helt ny måte spredt bosetting, både i boligfeltene innbyrdes og når det gjaldt deres lokalisering i forhold til arbeidsplassene. Sammen med en rekke nye ferjesamband, broer og hurtiggående rutebåter muliggjorde de også dagpendling over betydelige avstander. Den samme velstands- utviklingen gav dessuten rom for bygging av eneboliger med hager for stadig flere arbeidstakere – nok et bidrag til tettstedenes «fortynning». Tettstedsmønsteret ble også påvirket av strukturendringer i industrien: Mange av fabrikkene i fylkets eldre industristeder befant seg i stagnerende eller truete bransjer; tekstil-, mølle- og sardinindustri. Her stoppet veksten opp eller folketallet muner og fra staten, har også påvirket tettstedsmønsteret. I 1980 var det bare 8 av 34 kommuner i Hordaland som manglet et tettsted av et eller annet slag, mens omlag halvparten av de 55 kommunene i 1950 var uten et slikt senter. Sentralstedenes andel av de nye tettstedene har økt kraftig, synliggjort gjennom mange nye kommunesentra med imponerende kommunehus og store sentralskoler. Antallet tettsteder økte fra om lag 40 i 1950 til nesten 70 i 1980, trass i at en rekke eldre og bynære tettsteder i mellomtiden var blitt oppslukt av Bergen. Tross tapet av mange gamle sentrumsfunksjoner i denne perioden, har StorBergen vokst «over alle grenser». Den ekspanderte fra «byen mellom fjellene til byen rundt de syv fjell» – en geografisk utstrekning som etter kontinentale forhold er en millionby verdig. Når urbaniseringen i privatbilens og eneboligens tidsalder har kunnet bli så vidt arealekstensiv, er en viktig årsak at mye av landskapet har lav alternativ økoMotorproduksjonen dannet grunnlaget for tettstedframveksten på Rubbestadneset. Denne motoren – «Wichmann Nr.1», 2HK – blir regnet for å være den første norskproduserte båtmotoren. Det store industrianlegget som ble bygd på de gode gardene ved Husnesvågen i 1960-årene, kom til i den siste klassiske industrivekstperioden, før miljøspørsmålene gjorde seg gjeldende med tyngde. Aluminiumsverket skapte et nytt tettsted og ga ringvirkninger til de gamle. betydelige innslag av sentrumsfunksjoner. Perioden var et mellomspill. Selv om noen av de eldre tettstedene fortsatte å vokse, skjedde det mindre nytt enn i den foregående og den påfølgende periode. Bare ett av de 17 nye stedene nådde opp i et innbyggertall på 500 i 1950, nemlig Norheimsund. Perioden er mer preget av evolusjon enn av «revolusjon». Framveksten av bygdebasert småindustri var uttrykk for en tendens til desentralisering og «demokratisering» i den viktige industrinæringen. 114 BIL, BOLIG OG RÅDHUS Fram til 1950-årene skjedde tettstedsutviklingen i Hordaland på «konvensjonelt» vis. Selv om busser, lastebiler og gikk tilbake. I dag er de fleste bedriftene vekke. Det gjelder også møbelindustrien. Smelteverksindustrien har rasjonalisert sin produksjon kraftig. Mangelen på innveving i omlandet gav få muligheter for omstilling. På den andre siden har det siden 1960årene oppstått enkelte nye storindustrielle anlegg knyttet til aluminiumskoking, tankskipsbygging og oljenæringens behov, nemlig anleggene på Husnes, i Leirvik, på Mongstad og Stura. Disse har skapt helt nye befolkningskonsentrasjoner og gitt vekstimpulser til gamle. En betydelig utbygging av offentlig administrasjon, skolevesen og annen offentlig tjenesteyting, delvis finansiert ved overføring av midler fra rikere kom- nomisk bruksverdi. Det skyldes både den svake stilling til distriktets jordbruk, men særlig det store innslaget av lavproduktive utmarksvidder. Hvilke europeiske byer kan skilte med store fjellpartier i sin midte? Selv der hvor naturen ikke har tvunget fram spredt utbygging, har planleggerne kunnet tillate rommelig utbygging: De nye boligfeltene ligger ikke lenger som bredere belter i forlengelse av den eldre bebyggelsen, men innbyrdes atskilt av friarealer og jordbruksland. Denne utviklingen åpner for en ny definisjon av tettstedsbegrepet. Vi må trekke inn begreper som «pendlingsregion» og «byregion» eller «skjult» og «spredt urbanisering»; «ny bebyggelse der folk arbeider i byen, men der bebyggelsen er for liten og spredt til å kunne kalles tettsted eller forstad». Grensen mellom by og ikke-by er i ferd med å bli visket ut. ❑
© Copyright 2024