Tettstedene

KART: K446
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
ANDERS HAALAND
TETTSTEDENE
– EN HISTORIE OM HANDEL, INDUSTRI OG SAMFERDSEL
En søndag i 1845 tok den unge slesvigeren Peter Jebsen turen langs postveien fra Bergen mot nord,
over Borgaskaret. Han hadde vandret flere slike turer i de nærmeste bygdelagene omkring Bergen
for å se etter et passende vassfall. Etter tre års arbeid i en bergensk manufakturforretning
hadde han funnet tiden moden for å starte en tekstilfabrikk. Det britiske forbudet mot eksport
av tekstilmaskiner var nylig opphevet, og den norske importtollen på råstoff var lav.
Fra stien over Borgaskaret kom han ned til Indre Arna, men elva her hadde for lite fall.
Han fulgte den til Arnavågen og gikk videre utover mot Ytre Arna,
til han støtte på Blindheimselva. Den kjøpte han på stedet.
Slik gir Sigurd Grieg oss et lite nærbilde av tradisjonen bak industrigründeren Jebsen,
som gav støtet til utviklingen av det første tettstedet i moderne betydning utenom Bergen.
Tettstedsutviklingen etter 1850 er en historisk prosess av stor betydning for kulturlandskapet.
Ved siden av utskiftningene og de nye driftsformene i jordbruket er endringen
i bosettingsmønsteret og utbyggingen av veinettet med broer, tunneler og skjæringer
de enkeltfaktorene som sterkest har bidratt til omformingen av fylkets fysiske
ansikt de siste 150 år. De kreftene som har drevet fram denne prosessen,
er derfor kulturfaktorer av stor betydning.
110
Fabrikkstedet Ytre Arna i 1880-årene. Maleri av Ole B. Eyde,1936.
TETTSTEDENE
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
FRA SPREDT
TIL TETT BOSETTING
I dag favner Bergen over en stor del av
Bergenshalvøya. Bysamfunnet Bergen
rommer i dag, med de byavhengige strøk
på Askøy, Fjell og i Os, over 60 % av
fylkets innbyggere. Nesten 70 andre tettsteder bringer andelen som bor i tettbygde strøk opp i 70 %.
bygningsmessige uttrykk for omleggingen
fra arealekstensivt til konsentrert næringsliv, fra primærnæring til industri. Slik
vokser tettstedene fram.
e 115 000 menneskene som bodde
i Hordaland i 1845, høstet en
større del av landarealet og sjøressursene enn dagens 400 000 hordalendinger. Men samkvemmet med naturen
foregikk mer skånsomt. Drivkraften var
håndemakt, hester, vind og rennende
vann. Fossile brennstoffer, elektrisitet og
kunstgjødsel var ukjente; naturens kretsløp dominerte. Husene var små og byggematerialene naturens egne. Bortsett fra et
par hjuldampere som fra tid til annen
pløyde leia til og fra Bergen, var det ingen
maskiner eller motorer som forstyrret
stillheten, og det fantes knapt fabrikker
eller faste anlegg for samferdsel. Selv sjøfartsbyen Bergen manglet skikkelige kaier!
Bare 1/5 av befolkningen befant seg i
fylkets eneste tettsted, Bergen. Tettsted
defineres av geografene som en hussamling
med mer enn 200 beboere, hvor husene
ikke ligger lenger fra hverandre enn 50
meter og hvor minst 3/4 driver annen
næring enn jord- og skogbruk. Begrepet
skiller ikke mellom befolkningskonsentrasjoner med og uten formell bystatus.
Det fantes nok i 1845 hussamlinger
utenom Bergen hvor beboerne drev med
håndverk, møllebruk, sildetilvirkning,
handel eller gjestgiveri. Men ingen av
dem overskred grensen på 200, knapt nok
50 innbyggere – med et mulig unntak for
Alvøen. Selve byen var både liten, tettbygd og trangbodd. De 20 000 bergenserne klemte seg sammen mellom
Rothaugen ved Sandviken og St. Jørgen
ved Stadsporten. Et par tusen forstadsboere fordelte seg på Sandviken,
Møhlenpris og Nygård, hvor det ellers
rådet landlig idyll.
FRA U-LAND TIL I-LAND
Hvilke krefter er det som har drevet fram
denne utviklingen? Endringene i bosettingsmønsteret gjenspeiler en like sterk
omdanning av næringslivet: Den enorme
økonomiske veksten siden 1845 har skjedd
parallelt med overføring av arbeidskraft fra
primærnæringer til sekundær- og tertiærnæringer. Mens de første da gav levebrød
til mellom 70 og 80 % av befolkningen, er
andelen i dag sunket til godt under 10 %.
I jordbruk, skogbruk og fiske utnyttes
naturen i vid forstand, bokstavelig talt.
Fabrikkene er derimot kompakte arbeidsplasser med mange arbeidere samlet i en
eller et fåtall bygninger. De utgjør den
fysiske ramme rundt en sentralisert kraftkilde; vannturbin eller dampmaskin, med
tilhørende arbeidsmaskiner. Håndverkerverksteder, forretninger, banker, hoteller,
skoler og offentlige kontorer «trivdes» best
sammen med andre arbeidsplasser av
liknende slag. De forutsatte et visst
befolkningsunderlag på stedet eller i omlandet. Med lange arbeidsdager, bare
søndagsfri og uten bil og buss for beboerne,
måtte boligene ligge i gangavstand til
arbeidsplassen. I jordbruket var det sammenfall mellom bosted og arbeidssted.
Skiftet fra spredt til tett bosetting er det
«Krone-Maco» var et hovedprodukt gjennom
mange år for Salhus Tricotagefabrikk.
Janus-fabrikken på Espeland ble en stor kvinnearbeidsplass.
D
TETTSTEDENE
Tettstedene blir klassifisert etter deres økonomiske funksjoner. Når hovedvirksomheten er tjenesteyting overfor et
omland, kalles det sentralsted. I kommunikasjonstettstedet er de viktigste arbeidsplassene
transportmidler av ulike slag. Det kan være
jernbane (stasjonsby) eller skip (strandsted,
uthavn). I industri- eller fabrikkstedet er industriell produksjon hovedsaken. Dersom
en enkelt bransje dominerer bildet, brukes
betegnelsen ensidig fabrikksted. Også
fiskeristeder har vært aktuelle i Hordaland.
I det gamle bondesamfunnet representerte en stor tekstilfabrikk en helt ny
og rendyrket kapitalistisk form for
næringsvirksomhet. Men den var ikke
nødvendigvis uttrykk for modernisering
av det tradisjonelle næringsliv. Den kunne
være det, som når ullspinnerier drev leieproduksjon for distriktets bønder. Det
samme gjaldt bygdemøller og bygdesager.
Men oftest kom de nye fabrikkene på
bygdene i tillegg til det lokale arbeidsliv,
de var «fremmedlegemer» plassert der av
andre og spesielle grunner. Framveksten
av et sentralsted forteller derimot om et
tradisjonelt samfunn på vei mot større
grad av spesialisering og markedstilpassing,
ja, «kapitalisering». Dette gikk hånd i hånd
med utbygging av nye veier; dampskipsruter, post og telegraf.
Tiåret 1845-55 markerer et skille både i
111
TETTSTEDENE
den norske og lokale moderniseringsprosessen. 1845 er siste gang Bergen registreres som eneste tettsted i Hordaland.
I 1855 er det kommet til et nytt, Ytre
Arna, rundt Peter Jebsens bomullsfabrikk
i utmarken ved Blindheimselva. I samme
tiåret fikk fylket en annen tekstilfabrikk, et
mekanisk verksted, BMV, og landets første
private selskap for regulær dampskipstrafikk, Det Bergenske Dampskibsselskab.
Framveksten av tettstedene i Hordaland –
hvor mange, hva slags, når og hvor de
kom – gir viktig informasjon om moderniseringsprosessen her vest. Siden de tettstedsdannende faktorene gjorde seg
gjeldende med varierende tyngde til ulik
tid, kan historien deles i tre faser:
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
1. 1850-1920: «Fabrikkstedenes klassiske
epoke»
2. 1920-1950/60: «Nye kommunikasjoner, elektrifisering og småindustri
på bygdene»
3. 1950/60-1990: «Privatbilismens,
de offentlige overføringers og eneboligenes epoke»
FABRIKKSTEDENE
Industrien som urbaniseringsfaktor dominerte den første perioden. Av de 25 tettstedene som vokste fram mellom 1845 og
1920, var hele 18 fabrikksteder; de fleste
ensidige. Fabrikkstedene kan igjen deles i
tre grupper.
De eldste var bygd opp omkring
Prospekt av Alvøen. Maleri av Johan Christopher Johnsen, 1808.
112
Tekstilfabrikken på Espeland ble lagt i utmark like ved den nye jernbanelinjen for Bergensbanen.
bedrifter som nyttet rennende vann som
direkte drivkraft. Bergens store befolkning
og handelsoppland utgjorde et gunstig
marked for forbruksvarer, særlig tekstiler
og mjølvarer. De «entreprenørene» som
ville utnytte dette, måtte ut av byen med
sine fabrikkanlegg. Bergen var nemlig,
tross sin nedbørsrikdom, dårlig utstyrt
med vannkraft fra naturens side. På grunn
av brannfaren var det også lenge forbud
mot bruk av dampmaskiner innenfor
bygrensen.
TEKSTILBEDRIFTER
OG MØLLEBRUK
Bomullsfabrikken i Ytre Arna fikk følge
av et hampespinneri på FANAHAMMEREN
alt samme året. En ullvarefabrikk ble
grunnlagt på Ytre Arna i 1853. Disse
pionerbedriftene trakk etter seg en rekke
andre tekstilfabrikker, plassert der store
nok fosser munnet ut i sjøen eller krysset
jernbanelinjen. SALHUS fikk sine to
fabrikker i 1859 og 1896 (R264), DALE i
1878 (R333), HOP ved Bergen i 1879,
TYSSE i Samnanger i 1886 (R248) og
EIDSVÅG i 1896. På alle disse stedene gav
fabrikkene opphav til nye tettsteder, noen
små, andre større. Ytre Arna hadde nesten
1000 innbyggere i 1875. Tekstilfabrikker
ble også reist på TRENGEREID i 1895, på
ESPELAND i 1896 og i STRUSSHAMN på
Askøy i 1910 (R269), men her passerte
folketallet tettstedsgrensen først etter 1920.
Også det store møllebruket på VAKSDAL
skapte et tettsted, mens BJØRSVIK i Osterfjorden ble for lite (R317). En tredje type
vannkraft-basert industri var den gamle
papirmøllen i ALVØEN (R262). Grensen
på 200 ble nådd i 1890, mens filialfabrikken for kartong på Sævareid i Fusa
aldri rakk opp (R243).
Alle disse bedriftene kan betraktes som
en del av det bergenske industrimiljø. De
var knyttet til byens marked og ekspansive
handelsbedrifter. Kapitalen kom fra
Bergen, og kontorene lå gjerne samme
sted. Fabrikkene ble reist på tynt bosatte
eller ubebodde steder, og ringvirkningene
til og fra det lokale næringsliv var
beskjedne. De nye foretakene skapte en
ring av fabrikksteder rundt byen, med en
arbeiderbefolkning som under andre
naturforhold og annen kraftteknologi ville
ha havnet i selve byen. Akerselva i
Kristiania samlet opp de fleste bedrifter av
samme type innenfor bygrensen der.
TUNGINDUSTRI
Den andre gruppen fabrikksteder har
sammenheng med utnyttelsen av vannkraften i elektrisitetens og kjemiens tjeneste;
den samme utvikling som gav opphav til
TETTSTEDENE
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
det nye industrieventyret på Notodden og
Rjukan, og som utløste den hissige striden
om konsesjonslovene. Etter århundreskiftet ble det reist store elektrokjemiske
og elektrometallurgiske bedrifter tre steder ved Hardangerfjordens bratte fjellsider;
i TYSSEDAL (1906/12), i ODDA (1908/10)
og i ÅLVIK (1914/18). Disse fabrikkene
trengte langt større kraftmengder enn
tekstilfabrikkene og møllene. De ble lokalisert nær kraftkilden, i Odda og Tyssedal
før det var lønnsomt med fjernoverføring
av elektrisk energi. Tyssedal og Ålvik
hadde liten befolkning før industrialiseringen, mens Odda hadde vært et lite
tettsted siden 1890, basert på turisme. Alle
tre hadde god tilkomst for store skip.
Om tekstilfabrikkene og møllene hadde
få tilknytningspunkter til det opprinnelige
lokale næringsliv, så gjaldt det i enda
mindre grad for disse bedriftene. De kan
ikke en gang regnes som del av det bergenske industrimiljø, da både norsk og
internasjonal storkapital var sterkt inne i
bildet her. På den annen side kom Odda, i
kraft av sine tre store industriarbeidsplasser, til å utvikle seg til et bysamfunn i alt
annet enn navnet. Innbyggertallet var 4000
i 1920 og 6600 i 1950 (R397, R398).
STEIN OG SARDINER
Foruten de vannkraftbaserte fabrikkstedene vokste det fram fire små tettsteder
omkring råstoff-orientert industri. LITLABØ
på Stord var et gruvesamfunn; Stordø
kisgruver ble åpnet i 1907 og leverte, i
likhet med Hardangerbedriftene, innsatsvarer til europeisk storindustri (R212).
De tre andre var knyttet til den hjemlige
fiskerinæringen gjennom sardinfabrikker
og beslektet virksomhet, nemlig FOLLESE
og HETLEVIK på Askøy og SUNDE i Kvinnherad (R194).
De tre små fiskeristedene TÆLAVÅG og
SOLSVIK på Sotra og ESPEVÆR i Bømlo
hadde lite av både industri og sentrumsfunksjoner. Det samme gjaldt JONDALSØYRI, som var et strandsted basert på
jektefart og treskipsbygging.
Etiketten fra Bergenhus Canning hører til
i den store oppgangstiden for fiskeindustrien
på Vestlandet. Sardinene ble lagt i boks på
den enkelte fabrikk, f.eks. på Davanger og
i Hetlevik på Askøy, og så ble etikettene limt
på for eksport over hele verden. Produksjonen
av disse etikettene skapte nye arbeidsplasser
i den grafiske industri i Bergen og Stavanger.
SENTRALSTEDENE
De eneste sentralstedene var LEIRVIK på
Stord (1875), VOSS (1890), NESTTUN
(1890) og OSØYRI (1920). De kombinerte
sentrumsfunksjoner for gode jordbruksomland med å være trafikknutepunkter.
Men industrien kom snart til å spille en
viktig rolle også her: Leirvik ble i 1950
klassifisert som et industristed og Osøyri
som et industri-sentralsted.
En tilvekst på bare fire sentralsteder i et
så stort fylke som Hordaland er lite i en
periode på 70 år. Det mindre folkerike
Rogaland hadde 6 byer og ladesteder i
1875, i tillegg til flere sentralsteder. Betyr
dette at Hordaland lå etter i moderniseringsprosessen? En betraktning av tettstedsmønsteret i Hordaland reiser samme
spørsmål «på lavere nivå»: Bortsett fra de
to små «sardinstedene» på Askøy var det
ikke et eneste tettsted i hele det folkerike
Nordhordland så sent som i 1920. Dette
har vært regnet som et mindre rikt distrikt enn Voss, Hardanger og Sunnhordland. Mønsteret blir det samme om vi ser
på etableringstidspunkt og dekningsgrad
for sparebankene: Nordhordland ligger
etter også her. Det er likevel sannsynlig at
svaret er et annet. Nord- og Midthordland hadde så kort avstand til Bergen at
behovet for «egne» sentralsteder var
mindre her. Storbyen kastet slagskygge
ikke bare over de nære bygder, men også
til en viss grad over de fjernere, ja, langt
inn i nabofylket Sogn og Fjordane.
MØBLER OG MOTORER
Mellom 1920 og 1950 kom det til 17 nye
tettsteder. Tre var «forsinkede» utgaver av
det klassiske tekstilstedet grunnlagt med
bergensk kapital: Trengereid, Espeland og
Strusshamn. Resten fordelte seg på åtte
industristeder, fire sentralsteder og to i
kategorien «andre». Disse industristedene
var av en annen type enn de gamle. De
var uttrykk for «selvstendig» økonomisk
vekst på bygdene. Mellomkrigstidens
økonomiske kriser rammet den tradisjonelle «byindustrien» og tungindustrien
spesielt hardt. Lavere lønnsnivå, kommunale elektrisitetsverk og billige elektromotorer åpnet nye muligheter for driftige
bygdefolk, særlig i bransjer rettet mot
hjemmemarkedet og med faglige røtter i
bygdehåndverk eller husflidstradisjoner;
møbel og trevare, bekledning og små
mekaniske verksteder.
I det vesle øysamfunnet Fedje har fiske og hermetikkindustri vært hovedgrunnlaget for arbeidsplassene.
113
TETTSTEDENE
Trevare og møbler ble en viktig næring
i INDRE ARNA, i ØYSTESE, på BREISTEIN
og på HAUKELAND. Den fikk også betydning for Osøyro og nabobygda SØFTELAND, og for strøk ved Osterfjorden, uten
at tettbebyggelsene der ble store nok til å
bli statistisk «synlige». Jern- og metallindustrien skapte tettsteder som RUBBESTADNESET på Bømlo (R205) og
LONEVÅG på Osterøy, samt et mindre sted
som Hosanger. På Breistein og i Lonevåg
hadde en annen småindustriell bygdenæring bidratt til utviklingen, nemlig
garving. Den stod sterkt også på de
mindre stedene VALESTRANDSFOSSEN
(R324), ISDALSTØ og ALVERSUND.
Forsert veibygging og nye rutebiler gav
vesentlig bedre landverts kommunikasjoner på bygdene. Dette var en hovedfaktor bak framveksten av sentralsteder
som NORHEIMSUND, EIDFJORD, ETNESJØEN og ØLENSJØEN. Alle stedene lå langt
fra Bergen og sør i fylket. SKÅNEVIKSJØEN
og FØRDE i Sunnhordland blir klassifisert
som «andre» tettsteder. Også de må ha hatt
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
personbiler fikk økende betydning i deler
av fylket etter 1930, var tettstedenes utforming fremdeles preget av at boligene
lå i gangavstand fra arbeidsplassene; hussamlingene var kompakte. En sterkt
økende privatbilisme fra 1960-årene av
kom til å endre dette, først forsiktig, etter
hvert radikalt. Bilen muliggjorde på en
helt ny måte spredt bosetting, både i
boligfeltene innbyrdes og når det gjaldt
deres lokalisering i forhold til arbeidsplassene. Sammen med en rekke nye ferjesamband, broer og hurtiggående rutebåter
muliggjorde de også dagpendling over
betydelige avstander. Den samme velstands- utviklingen gav dessuten rom for
bygging av eneboliger med hager for
stadig flere arbeidstakere – nok et bidrag
til tettstedenes «fortynning».
Tettstedsmønsteret ble også påvirket av
strukturendringer i industrien: Mange av
fabrikkene i fylkets eldre industristeder
befant seg i stagnerende eller truete
bransjer; tekstil-, mølle- og sardinindustri.
Her stoppet veksten opp eller folketallet
muner og fra staten, har også påvirket tettstedsmønsteret. I 1980 var det bare 8 av
34 kommuner i Hordaland som manglet
et tettsted av et eller annet slag, mens
omlag halvparten av de 55 kommunene i
1950 var uten et slikt senter. Sentralstedenes andel av de nye tettstedene har
økt kraftig, synliggjort gjennom mange
nye kommunesentra med imponerende
kommunehus og store sentralskoler.
Antallet tettsteder økte fra om lag 40 i
1950 til nesten 70 i 1980, trass i at en
rekke eldre og bynære tettsteder i mellomtiden var blitt oppslukt av Bergen.
Tross tapet av mange gamle sentrumsfunksjoner i denne perioden, har StorBergen vokst «over alle grenser». Den
ekspanderte fra «byen mellom fjellene til
byen rundt de syv fjell» – en geografisk
utstrekning som etter kontinentale forhold er en millionby verdig.
Når urbaniseringen i privatbilens og
eneboligens tidsalder har kunnet bli så
vidt arealekstensiv, er en viktig årsak at
mye av landskapet har lav alternativ økoMotorproduksjonen
dannet
grunnlaget for
tettstedframveksten
på Rubbestadneset.
Denne
motoren –
«Wichmann
Nr.1», 2HK
– blir regnet
for å være den
første norskproduserte
båtmotoren.
Det store industrianlegget som ble bygd på de gode gardene ved Husnesvågen i 1960-årene,
kom til i den siste klassiske industrivekstperioden, før miljøspørsmålene gjorde seg gjeldende
med tyngde. Aluminiumsverket skapte et nytt tettsted og ga ringvirkninger til de gamle.
betydelige innslag av sentrumsfunksjoner.
Perioden var et mellomspill. Selv om
noen av de eldre tettstedene fortsatte å
vokse, skjedde det mindre nytt enn i den
foregående og den påfølgende periode.
Bare ett av de 17 nye stedene nådde opp
i et innbyggertall på 500 i 1950, nemlig
Norheimsund. Perioden er mer preget av
evolusjon enn av «revolusjon». Framveksten
av bygdebasert småindustri var uttrykk for
en tendens til desentralisering og «demokratisering» i den viktige industrinæringen.
114
BIL, BOLIG OG RÅDHUS
Fram til 1950-årene skjedde tettstedsutviklingen i Hordaland på «konvensjonelt» vis. Selv om busser, lastebiler og
gikk tilbake. I dag er de fleste bedriftene
vekke. Det gjelder også møbelindustrien.
Smelteverksindustrien har rasjonalisert sin
produksjon kraftig. Mangelen på innveving
i omlandet gav få muligheter for omstilling.
På den andre siden har det siden 1960årene oppstått enkelte nye storindustrielle
anlegg knyttet til aluminiumskoking,
tankskipsbygging og oljenæringens behov,
nemlig anleggene på Husnes, i Leirvik, på
Mongstad og Stura. Disse har skapt helt
nye befolkningskonsentrasjoner og gitt
vekstimpulser til gamle.
En betydelig utbygging av offentlig
administrasjon, skolevesen og annen
offentlig tjenesteyting, delvis finansiert
ved overføring av midler fra rikere kom-
nomisk bruksverdi. Det skyldes både den
svake stilling til distriktets jordbruk, men
særlig det store innslaget av lavproduktive
utmarksvidder. Hvilke europeiske byer
kan skilte med store fjellpartier i sin
midte? Selv der hvor naturen ikke har
tvunget fram spredt utbygging, har planleggerne kunnet tillate rommelig utbygging: De nye boligfeltene ligger ikke
lenger som bredere belter i forlengelse av
den eldre bebyggelsen, men innbyrdes
atskilt av friarealer og jordbruksland.
Denne utviklingen åpner for en ny definisjon av tettstedsbegrepet. Vi må trekke
inn begreper som «pendlingsregion» og
«byregion» eller «skjult» og «spredt urbanisering»; «ny bebyggelse der folk arbeider i
byen, men der bebyggelsen er for liten og
spredt til å kunne kalles tettsted eller
forstad». Grensen mellom by og ikke-by
er i ferd med å bli visket ut.
❑