1. No category

DE DØVES FORENING
I OSLO
Et Festskrift
REDIGERT VED
EIVIND HEGSTAD
Arrangert av
Aa~mUDd
EogeoM Forla/,: Ol{ Aonooilt'kontor A.s - Univf'r8ih·tsgt. 7 -
0810
SKOGLANDS BOKTRYKKERI
Als -
HAUGESUND
INNHOLD:
Forord - ved Eivind Hegstad
Prolog - ved P. Anderson
Hilsen fra Presten for Norges døve
«
«Landsforbundet
«
«Alf Melgaard som formann i foreningen
Henning Dahls beretning:
Litt om tiden før og inntil foreningen ble stiftet
De første 10 år
Egen prest og kirke for de døve
Andre oppgaver som ble tatt opp
Litt av hvert
Litt av et portrettgalleri
En liten takk også til dem som enda lever
Feriehjemmet Skaug og hvordan det ble til - ved Johan Larsen
Feriehjemmet Skaugs nybygg - ved Hj. C. Lindgaard
Oslo Døves SportSklubb - ved Hj. C. Lindgaard
Foreningens formenn i de 75 år
side
5
7
11
12
13
15
27
39
45
51
59
79
82
85
90
93
FORORD.
Når De Døves Forening i år feirer sitt 75 års jubileum så er
det i troskap mot tradisjonen, at vi døve ikke har skuffet våre stiftere som satte foreningen i gang. Mye er blitt gjort for å holde
foreningen ved like tross store vansker og bekymringer.
Foreningen har løst sine oppgaver på det beste, takket være
medlemmenes flid, offervilje og pågangsmot. Feriehjemmet Skaug
på Nesodden er et eksempel. Der er det nå i selve jubileumsåret
foretatt store utvidelser, og dette bevis på offervilje står ikke tilbake for hva våre stiftere har gjort.
Men først og fremst skal vi nå minnes våre stiftere som har båret den største byrden. Det er dem vi har å takke for at vi dag har
landets eldste forening. I festskriftet vil man finne Henning Dahls
interessante beretning om foreningens liv og virke, og det er med
stolthet at vi i jubileumsåret har en nålevende som har så godt
kjennskap til disse menn og kvinner som fortjener honnør for sin
innsats i foreningens arbeid. Motet må ikke mistes når foreningen
nå har nådd sitt 75de år. Tvertom, interessen, viljen og samarbeidet må fortsettes med samme iver som før.
Derfor sendes skriftet ut til ære for vår jubilant, De Døves Forening, Oslo.
Eivind Hegstad.
Skolebestyrer P. Anderson
Prolog.
L
Det å ha et lukket Øre,
det å ikke kunne høre,
det var lenker, det var stengsel,
det var eneselle-fengsel
for hver sjel som fra den første
barndom dømt var til å tørste
etter samforståelse med andre,
men som måtte ensom vandre
uten evne til å nytte
språkets bro til tankebytte
med de mennesker en så
uten vansker kunde få
ved å rØre litt på munnen
andre folk til å forstå
hva en mente samme stunden.
7
Sant og visst det tør bli sagt
at gåtefull var ordets makt
og nytteløs, så lenge som
døvstumhetens skjebnedom
gjaldt som før. - Det å være
døv og stum - det var å bære
ensomhetens tunge kår
alle sine leveår.
Og det hadde ingen mening
med en døvstummes forening.
Il.
Men så fikk vi skole også for døve,
og nå kunde også de døve få Øve
sin menneskelige, sin tenkende evne
til åndelig liv, ved med ord å nevne
og forme, dypt i sitt vesens indre
ideenes verden, der tanker kan tindre
som stjerne i natten og løfte tilværet
opp til en himmelhøy åndelig sfære.
Med skolegang fikk vi vår innsikt i
den kunnskapens glede som bøker kan gi,
og skoleopplæringen bygde en bro
fra sjel og til sjel, slik at sammen vi sto.
Og nå kunde også de døve se
verdien av samarbeidets ide
og komme til felles fornuftige mening:
Man burde få stiftet en døves forening,
for slik en forening kunde bli nyttig.
- Det var i attenotteogsytti.
Og det var en dag som med glede skal minnes
så lenge som døve i denne by finnes.
8
Ill.
Idag kan vi ta fram vårt reknebrett
og finne ut om de gjorde rett
de håpefulle, som den gang modig
gikk inn for en - ganske visst ublodig men dog en dristig og ny ide
som krevde innsats av mange evner
og ikke minst den vi gjerne nevner
samvirke-evnen. Og vi kan se
at vår forening fra år til annet
har vært en skole, som har utdannet
alt Her og Her til å være med
i samarbeide til felles beste
samtidig med at arbeidet kvesste
ens tenke-evne, og evnen til
å fatte mer enn hva kveget krever,
som bare kjenner at kroppen lever
og intet ut over dette vil.
Foreningslivet har lært de døve
at vi, som mennesker er, må prØve
å bli delaktig i det vi kaller
k1-tlturt'erdier. - En menneskealder
har gitt bevis for at vi idag
kan peke stolt på at levekårene
i disse noenogsytti årene
har bedret seg, ja rent overlag.
Men kanskje bare materielt?
Nei! også tydelig kulturelt.
Som samfunnsborger har vel den døve
idag et langt mere utstrakt høve
til å bli anerkjent i sin stand
9
for hva man er og for hva man kan
enn før i tiden. - Den som er dyktig
og ikke tar livsalvoret flyktig
er jamgod med den som høre kan
som samfunnsborger i dette land.
IV.
Ja - det er sant:
Meget vi vant.
Det vil med glede vi minnes.
Og la oss så
videre gå
i tro på at mulighet finnes
også for dem
som nå vokser frem
til å gå inn for å heve
alles nivå
til et platå
der åndskulturen kan leve.
Livet er ånd
bundet med bånd
til en guddommelig verden.
I denne tro
bygger vi bro
til himlen for menneskeferden.
Måtte det skje
at vi får se
foreningen gå inn for dette
langtidsprogram
i tro på Ham
som lærte oss livets rette
og evige mål å sette!
10
Hilsen fra presten for Norges døve.
Det er en god jubileumsgave Henning Dahl gir oss i dette
lille skrift.
I korte trekk skildrer han tiden før de døve fikk et fast tilholdssted for sammenkomster og for arbeide med felles interesser. Det
var mange tunge, ensomme skjebner som ble fristet da. Foreningens stiftelse i 1878 var et stort framskritt - og, i de 75 år som
er gått har foreningen vært et sentrum og samlingssted til glede
og hjelp for mange, mange som har visst at her fant de skjebnefeller, venner og underholdning.
De døve blir lett isolert og utenfor i samvær med hørende. De
kommer derfor til å bety meget for hverandre. I foreningens
første tid var de så heldige å ha en rekke dyktige, tildels betydelige, personligheter i sin krets. Disse følte sitt ansvar og tok det
opp i aktivt arbeide for de døves sak. Slik har det også vært i
mange perioder senere. Og hørende venner med interesse for
saken og med innflytelse hjalp til. Noen gikk aktivt inn i døvearbeidet og gjorde sitt livsverk der.
Nesten hele foreningens levetid har Henning Dahl levet med i.
Alle de store «navn» er ikke bare navn, men levende personligheter for ham. Og de mange som på forskjellig vis har båret
foreningslivet oppe ved aktivt arbeide og trofast nærvær, har han
kjent. Når han derfor forteller og gir oss sine erindringer har
det stor verdi. Han skriver historie og bevarer mennesker og begivenheter i erindringen. Og han viser at innsats og iherdig ut11
holdenhet kan overvinne de største vanskeligheter, at trofast samhold skaper varige verdier for mange.
Vi gleder oss alle over at De Døves Forening på 75 års-dagen
står der livskraftig og virksom. Dette skrift lar oss se tilbake og vi finner at vi har fått en god arv. Det er også en inntrengende
oppfordring til å føre en god tradisjon videre.
C. Bonnevie-Svendsen
Hilsen fra Landsforbundet.
De Døves Forening, Oslo, er Norges eldste døveforening, og
i år feirer den sitt 75-årsjubileum. Når moderforeningen feirer
en slik begivenhet, betyr det noe for Norges døve. Foreningen har
alltid vært av 'stor betydning for døvearbeidet i landet vårt, og
har hatt den lykke å eie mange medlemmer som har fremmet de
døves kår. Foreningen har dessuten alltid hatt et våkent øye for hva
som skjer i de døves verden utenfor landets grenser, og har alltid
deltatt aktivt når det var tale om samarbeide mellom Nordens
døve. Det er således ingen tilfeldighet at det var De Døves Forening i Oslo som sto som teknisk arrangør av VII. Nordiske Døvekongress i Oslo i fjor sommer, et arrangement som den skilte seg
utmerket fra.
Nå ved 75-årsjubileet er de døves øyne rettet mot Osloforeningen, og på vegne av Norges døve vil jeg som formann i Norske
Døves Landsforbund få rette en varm takk til foreningen for hva
den har betydd, og ønske alt godt for dens virke i fremtiden.
Med hilsen
Nils Gjerstad
formann i Norske DØves Landsforbund.
12
I anledning 75 års jubileet
for De Døves Forening i Oslo
innbyr vi herved våre medlemmer, venner og bekjente til sammenkomster i vår by, Norges hovedstad, for å utveksle hygge og
glede med hverandre og ikke minst kjenne til vår forenings organisasjon, formål og historie.
Vi ser tilbake på vår forenings tilblivelse som landets eldste og
største døve-organisasjon, da det i Herrens år 1878 ble lagt grunn
for bedring av de døves eksistens. For første gang ble det da i
Norge anledning til gjennom en forening å skape banebrytende
arbeid for å løse problemer, gi sine meningers mot og fremme
krav og rett for de døves liv og framtid. Felles erfaringer fra for13
eningens arbeid i medgangs og motgangs tid har skaffet nytt håp
og ny tro for videre arbeid mot de verdige mål for de døves likestillede posisjon i den store almenheten. Med disse forutsetninger
vil de døve i jubileets tegn søke om større kontakt med autoritetene
og dermed bidra til disses velvillige forståelse for de døves kår.
Idet vår forening nu runder milepelen, retter vi vår hjertelige
takk til de enkelte mennesker, døve og hØrende, som med oppofrelse av tid og med varm interesse har satt solide røtter for foreningens stamme som igjen bærer velsignede frukter for mange,
mange døve skjebnefeller. Ikke minst skylder vi Oslo bys borgere
stor takk for at de har lagt økonomisk grunn for foreningens arbeid videre fremover til gavn og nytte for de døve. Likeledes har
skolen og kirken medvirket til at kunnskap og ånd er tildelt de
døve, som igjen med kjærlighet, forstand og ansvar lever videre
til felles beste og løfte i samfunnet.
Velkommen til jubileets festligheter, mine damer og herrer, for
å bivåne vår kjære forenings videre arbeide i flokk og fØlge mot
det hØye mål.
De DØves Forening.
Alf Melgaard.
Formann.
14
Litt om tiden før
og inntil foreningen ble til.
Den 17. november 1953 er det 75 år siden De DØves Forening
i Oslo ble stiftet. Både ved 25 års jubileet i 1903 og ved 50 års
jubileet i 1928 ble det trykt beretninger om foreningens stiftelse
og dens virksomhet. Men av disse jubileumsskrifter finnes det nå
bare få eksemplarer igjen, og nå da vi har 75 år å se tilbake på
og en helt ny generasjon er vokset opp, kan vi ikke nøye oss med
Lars A. Havstad
Henning Dahl
å behandle de siste 25 år og for de forutgående 50 års vedko~­
mende bare vise til de tildligere trykte skrifter. Skriveren av disse
linjer som har vært medlem av foreningen i 65 år og som skrev
15
50 års beretningen vil derfor forsøke å fortelle fritt om det han
kan erindre fra samværet med sine døve skjebnefeller og deres
venner og da særlig med henblikk på det som har forbindelse
med virksomheten i denne den eldste av landets døveforeninger.
Herunder vil han også søke støtte i det som er fortalt ham av
andre og slikt som har vært trykt før.
FØrst noen ord om forholdene blant de døve i Norge i årene
før foreningen ble til og litt om hvordan den ble grunnlagt.
Det hadde ikke vært noensomhelst skolegang for døve i Norge
før 1824. I det år ble den første skolen for døve grunnlagt av
A ndreas Møller, som selv var døv og hadde fått sin utdannelse
hos Peter Atke Castberg i København. Denne skolen ble allerede i
1825 overtatt av Staten som beholdt Møller de første år som dens
ledende lærer. Skolen ble kalt Trondhjems offentlige døvstummeinstitut. Men undervisningen der foregikk bare ved hjelp a'"
skrift og fingeralfabet og tegn - den metode som var skapt av
den franske prest abbed de l'Epee i Paris i 1760, De døve som
ble undervist etter denne metode lærte altså ikke å tale og kunne
derfor med rette betegnes som døvstumme. Men i Tyskland
hadde Samuel Heinicke i Leipzig, som levde omtrent samtidig
med abbed de l'Epee begynt å lære de døve muntlig tale - noe
som det var gjort spredte forsøk på i enkelte land også tidligere,
men uten varige resultater for de døvstumme i alminnelighet. Nå
hadde tyske dØvepedagoger litt etter litt forbedret Samuel Hei·
nickes metoder og oppnådd meget oppmuntrende resultater. Og
Fredrik Glad Balchen hadde her i Norge satt seg inn i stummeto·
den som ble brukt i Trondheim og dessuten med offentlig stipendium vært i Ty~kland og studert talemetoden spesielt hos Moritz
Hill i Weissenfels. Og han var kommet hjem overbevist om at
talemetoden skulle og måtte prØves også i Norge. Så begynte han
i 1848 å gi to fattige døve, en gutt og en pike, gratis undervisning.
Dette skjedde i et hus som lå der hvor nå Grand Hotell ligger.
Tenk hvor liten landets hovedstad, som den gang het Kristiania,
var da i sammenligning med det nåværende Stor-Oslo! Det var
16
i den tiden folk gikk på landtur til Uranienborg og Frognerskogene og det kongelige slott var enda ikke ferdigbygd. Men allikevel
var det nok flere døve i byen enn i disse 2 som var de første Balchen tok seg av. Hvem disse var vet vi ikke. Men undervisningen
må ha vist fremgang, for allerede fra 1849 ble det bevilget Balchen en årlig lønn av Staten på 350 spesiedaler (1400 kroner).
Det var ingen skoleplikt for døve den gangen. Men det ble
snart kjent i Kristiania og utover landet at Balchen hadde begynt
å lære døvstumme å tale, og etter hvert kom det flere elever både
fra selve byen og utenbys fra. Den første av disse som har interesse for oss er Erik Olsen Strangestad fra Tretten i Gudbrandsdalen. Han var blitt døv i 5 års alderen og kom som 14 års gutt
til Balchens skole i 1851, mens skolen enda var der hvor Balchen
hadde begynt den. Han hadde nærmest glemt å tale, men hos
Balchen fikk han taleevnen igjen. Og i 1857, da han som 20 års
voksen mann ble konfirmert, gjorde Balchen ham til lærer ved
skolen. Dette kunne skje til tross for at han var døv, for Balchen
la ikke ensidig vekt på å lære de døve muntlig tale. Han behandlet sine elever individuelt og avpasset sin undervisning etter deres
evner. De som ikke viste anlegg for muntlig tale ble undervist
ved tegn og skrift. Det var heller ikke forbudt dem som lærte å
tale med munnen, å lære tegn. Strangestad ble lærer for dem som
hadde mindre gode evner, men også overfor disse ble munnbevegelsene tatt i bruk. Balchens skole ble etter få år flyttet til Maltheby
- kvartalet mellom Keysers gate og Theatergaten, der hvor Trefoldighetskirken da nettopp var blitt oppført. Og i 1858 fikk han
kjøpt eiendommen på Schafteløkka, hvor så skolen kom til å bli
helt til 1891. Her var det foruten hovedbygningen 3 andre bygningen plasert rundt det ganske store gårdsrom store nok til å gi
plass til både internat og skoleværelser (eiendommen er som bekjent nå Frogner menighetshus), og her på Schafteløkka fikk de
sin skolegang alle de døve som senere sammen med Balchen selv
og fru H ede1/ig Rosing og Erik Strangestad var med å stifte De
Døves Forening i Kristiania i 1878 og ble dens første medlemmer.
17
I 1859 (eller 60) kom Lars Havstad dit og litt før ham var Halvard Aschehottg kommet. Kanskje enda før dem kom Halfdan
BjØrnstad, som også vil bli omtalt senere. Dessuten kom Ole Thomassen, Ragnar Ziener, Carl Werner og Aksel Fleischer. Alle
disse var helt døve og hadde vært det enten fra de tidlige barneår eller helt fra fødselen av. Også Marie Wilson, den senere fru
Halfdan Bjørnstad, og Anne Aschehottg, søster av Halvard, og
senere gift med Thomas Sewell, gikk på skolen på Schafteløkka
i 60 årene. Thomas Sewell, som også var en av foreningens stiftere og med i dens første styre, var bare tunghørt og var vistnok
nesten voksen da han kom til Balchens skole for å lære munnavlesning. Han var ansatt i bankierfitmaet Th. Joh. Heftye & SØn
og ble en god økonomisk støtte for foreningen og hjelper for de
døve. Men foruten disse som her er nevnt og som var med blant
Balchens første elever, var det jo mange andre som var blitt konfirmert fra Balchens skole og som siden enten var reist til sine
hjemsteder eller hadde slått seg ned i hovedstaden og funnet seg
et eller annet levebrød der. Til hovedstaden var også kommet
noen døve fra Trondhjems off. døvstummeinstitut hvor de hadde
lært å lese og skrive og bruke tegn, visstnok også et eller annet
håndverk, men ikke å tale med munnen. Skoler etter Balchens
system var også opprettet i 1850 i Bergen og Kristiansand, hvor
Nils Christian Waage og Ernst Ziesler, som begge hadde fått sin
urdannelse hos Balchen, var bestyrere fra 1860 og 1864. Men om
noen av disses elever alt i 70 årene var kommet til Kristiania vet
jeg ikke. Etter hvert var det imidlertid blitt nok så mange døve
i hovedstaden, men ingen ting var enda gjort for å samle dem.
Det var flinke håndverkere blånt dem og noen av dem hadde alt
i 70 årene fått plass som gravører ved Norges geografiske oppmåling. Det var Halfdan Bjørnstad, Carl Hansen (senere Bjune)
og Ragnar Ziener og visstnok en til, hvis navn jeg ikke kjenner.
Noen var også typografer. Og alle disse klarte seg godt. De døve
kvinner ernærte seg jo mest ved sØm og huslige sysler og klarte
seg ved sparsomhet. Men det var også døve som levde i stor fat18
tigdom. Det er vel tvilsomt om ekteskap mellom døve innbyrdes
var begynt så tidlig som i 70 årene. Det var i all fall meget sjeldent.
Tenk på forholdene i byen den gang. Det var ikke elektrisk
lys, knapt nok gassbelysning, sparsomme parafinlykter ble tent
en for en av lyktetennere som gikk fra lykt til lykt med stigen sin,
pusset lampene, fylte olje på og tente dem. Automobiler var enda
ikke funnet opp, det var bare hestekjøretøyer. Og sporvognen
som ble anlagt sist i 70 årene ble i mange år også trukket av
hester. Prisene var nok lave, men lønningene forholdsvis enda
lavere. 2 kr. dagen - eller 12 a 15 kr. uken - var en arbeidsmanns vanlige lønn, og kvinnene var enda lavere lønnet. Telefonen (som jo forØvrig de døve har lite hjelp av) var enda ikke
oppfunnet - den ble som bekjent oppfunnet av de døves venn
Alexander Graham Bell, hvis hustru var døv. Ordentlig brolagte
gater var meget sjeldne. Våren og sommeren kunne jo være deilige, men høst og vinter brakte mørke og kulde og ofte uhygge.
Skisporten var enda i sin vorden, i all fall i byene. Kjelkeaking
og skøytesport, skøyter som ble spent på bena med remmer, var
mer alminnelig. Men idrett i videre forstand var det ikke meget
av. Enkelte døve møttes jo av og til, men noen ordnet kirkegang
eller underholdning og adspredelser som var beregnet for dem
fantes ikke. De døve var ofte helt henvist til seg selv og ensomme mitt i hovedstaden. Men enkelte døve var det som allikevel forsøkte å samle sine skjebnefeller hos seg som vi nå skal se·
Det er Lars Havstad som forteller. Men først må vi fortelle litt
også her om denne mann hvis 100 års dag ble erindret av vår forening den 3. februar 1951. Det skal her skje i all korthet.
Lars Havstad, som opprinnelig het Lars Larssen, var født i
Arendal av foreldre tollbetjent Aanon Larssen og hustru Christine, født Christophersen. Da han var 5 år ble han angrepet voldsomt av skarlagensfeber samtidig med at en litt eldre søster også
var blitt rammet av samme sykdom. Søsteren døde, men Lars kom
seg, dog med tapet av venstre øye og hørselen på begge ørene.
19
Lykkeligvis hadde hans far lært gutten, som var meget oppvakt,
å lese da han enda var bare 4 år, og dette ble ham til stor hjelp.
Etter en tids forløp, da sorgen over søsterens død og guttens svære
tap hadde kjentes overveldende, ble lesning i bøker sammen med
foreldrenes omsorg en redning for gutten. Samværet med sjøfolk på de mange skip i Arendal som faren i embeds medfør
stadig måtte besøke og hvor han mest mulig tok gutten med
seg, hjalp også til å vekke guttens interesse for fremmede land.
Derfor leste han mest geografi og historie, og Norges historie ble
tidlig hans kjæreste lesning. Og alt som liten gutt ble han interessert i hvor mange skip de forskjellige norske byer hadde, og han
satte opp lister over dem. Inntil han var ca. 9 år tok faren seg
av hans undervisning. Men dette ble ikke tilstrekkelig i lengden.
Guttens taleevne ble jo også svekket etter den inntrådte totale døvhet. Derfor søkte hans far og fikk en stilling ved tollboden i
Kristiania og flytet dit med hustru og sØnn, og Lars ble meldt inn
på Balchens døveskole på Schafteløkka, men ble visstnok boende
hjemme hos sine foreldre. Etter ~ års prØve ble han hos Balchen
satt i 4de klasse. Den gang hadde skolen ikke mer enn 6 klasser.
Guttens gode anlegg fikk under Balchens og hans medlæreres
veiledning de beste muligheter for utvikling, og hans iver og
kunnskapstørst viste seg så stor at Balchen bestemte seg for å la
ham få videregående privat undervisning da han var ferdig med
den skolegang som den gang var alminnelig for de døve. Og
sammen med Lars Havstad fikk også Halvard Aschehoug som
var blitt hans gode venn og klassekamerat anledning til å utdanne
seg videre. Halvard Aschehoug var sØnn av velstående foreldre,
nemlig professor T. H. Aschehoug og frue, og disse viste også
varm interesse for begge guttenes foresatte skolegang. Flinke,
yngre lærere ble tilkalt for å lede guttenes undervisning, og undervisningen foregikk for begges vedkommende helt muntlig. Her
var tegnene helt bannlyst, og guttenes dyktighet i munnavlesning
gjorde dem også unødvendige. Resultatet av denne spesialundervisning for de to guttene er jo vel kjent. I 1871 kunne bestyrer
20
Balchen dimittere (anbefale) dem begge til universitetet, og der
bestod de begge prØven ved eksamen artium med beste karakter
- laudabilis. Lars Havstads far var død få år etter at sØnnen var
begynt på Balchens skole, men hans mor fikk leve lenge nok til
å se sin sØnn som en landskjent mann og lykkelig familiefar. Vi
er ikke ferdig med Lars Havstad enda. Men når vi nå skal fortelle
om hvordan De DØves Forening i Oslo ble til, vil jeg begynne
med noen ord fra et av Lars Havstads egne etterlatte manuskripter, nemlig innledningen til den talen han holdt ved foreningens
25 års jubileum i 1903. Den begynte slik (jeg bare moderniserer
språket en smule):
«Når vi idag, mine damer og herrer, kaster et blikk tilbake på
vår forenings tilblivelse, fylles vi med glede og takknemlighet
over at vi er kommet så langt. Især gjelder dette oss eldre som
har levd i den tiden da det ikke fantes noen forening for døve i
Norges hovedstad. La meg fortelle nå hvordan det var for en menneskealder siden og hvordan den tanken kom opp å stifte en forening.
«Skal jeg søke tilbake til den første begynnelse, til det sted
hvor den første spire ble lagt til det som nå er et stort tre, må jeg
gå ned til den gamle gården på hjørnet av Akersgaten og Tollbugata hvor Halfdan BjØrnstad hadde sin hybel hos skomaker
Næss oppe i kvisten. Der oppe møttes ofte, især om søndags ettermiddagene, voksne og halvvoksne døve for å hygge seg hos den
vennlige og gjestfri vert og i hverandres selskap. Jeg er bange
for at vi gjorde for meget av det, kom alt for ofte, og at det til
slutt ble en plage for husets eier. Unge mennesker er ikke alltid
stilferdige og veloppdragne, vi støyde og var utidige, og jeg har
[elv meget å be min snille gamle venn Halfdan Bjørnstad om
forladeise for. Men han vet nå så godt hvilken trang de døve
hadde til å komme sammen, og hvor vanskelig det var for dem
den gang å treffes på et hyggelig sted. Uhyggelige steder hadde
man nok, slike steder hvor unge mennesker ikke bør komme fordi
de forledes til drikk og annen styggedom. Men det var da her
21
oppe i Halfdan Bjørnstads kvistværelse at tanken ble født å stifte
en forening som kunne skaffe de døve et møtested hvor de alltid
kunne komme sammen uten å sjenere noen og uten å forledes
til å komme på gale veier. Og mens vi satt der oppe på hybelen
og fikk et innblikk i forholdene blant de voksne døve i Kristiania,
lærte vi også å forstå hvor liten anledning det var for de voksne
døve til å bevare alt det gode de hadde lært under sin skolegang.
Når den døve var konfirmert fikk han ofte aldri mere lese det Guds
ord som skolen hadde sendt ham ut i livet med. I kirken kunne
han ikke forstå det som ble preket, og det falt ham sjelden inn
selv å lese i Bibelen og salmeboken. Her var noe å gjøre. Og så
snart vi to døve klassekamerater hadde bestått vår studentereksamen samlet vi først dem av de døve som hadde lyst til det til opplesning av søndagens evangelium i min bolig i Thereses gate,
som den gang het Gartnergaten. Det var i 1872. Senere - for
å få litt større plass og et mere bekvemt beliggende sted, fikk vi
av skomaker Ole Thomassen lov til å bruke hans store værelse.
Men så ønsket Balchen å være med. Og skjønt Schafteløkka jo
lå temmelig langt fra byens sentrum, tok vi imot hans tilbud og
flyttet der ut med våre søndags gudstjenester. Det var 1876. Men
da var også tiden kommen til å gjøre noe for å kunne få brakt foreningstanken ut i det virkelige liv.
Det første spørsmål var penger - hvorfra skaffe penger? Så
fikk vi en nokså besynderlig og tilsynelatende lite praktisk ide.
Vi var unge og uerfarne og vi spurte ikke gamle folk om råd.
Det var i 1873. Vi kalte sammen to møter, først i den dramatiske
forening (på det nåværende Centralteatrets tomt) og deretter i
Norbergs hotel ved Lille Strandgata (der hvor Havnegata nå går
- ved siden av Julius Werners kontor) og la ut for de døve at
de burde stifte en sykekasse - og når de nå betalte så meget som
de evnet, og når de - som vi alle den gang var - var unge og
friske - så var det god utsikt til å legge penger opp.
Det var ikke nettopp noe solid eller tillokkende bilde vi kunne
trekke opp for de døve. Vi forlangte 40 Øre om måneden med
22
liten utsikt til å få noe igjen for pengene. Men - disse døve,
mm for største delen var fattige, og for hvem 4 kroner og 80 Øre
om året var et meget stort beløp - de tenkte ikke på hvor meget
vi krevde av dem, men var straks villige til å støtte vår fremtidstanke.
Ja, vil man si, og det var flere eldre som sa det den gang, det
kan gå et år eller to, og så blir det slutt, når interessen kjølner.
Mennesker holder ikke så lenge ut i tålmodighet bare for en ide,
en fremtidstanke. Men - ære være de døve for det - slik gikk
det ikke. De holdt ut, hovedstyrken av dem. Og - hva som var
meget viktig - de holdt seg friske, jeg tror knapt vi hadde et
eneste tilfelle av sykdom som skaffet oss noen videre utgift. Og
i samfulle 6 år la vi kroner til kroner, så at vi, da tidens fylde
kom, kunne overdra den foreningen som ble stiftet for 25 år siden,
en sum av kr. 637.50, omtrent utelukkende bidrag av fattige døve
håndverkerss~enner og arbeidende kvinner. Det var ikke dårlig
gjort - ikke sant?
Men tiden gikk, 1873, 1874, 18.75, 1876, 1877, og skulle vi
få en forening i stand - og til det var det en sterk trang - kunne vi ikke vente til de fattige unge døve hadde samlet noen tusen
kroner. Det ville da gå mange år hen. Hva skulle vi gjøre?
Jo, bruke det middel, som i de dager, meget mere - - -»
ja, her slutter Havstads blyantskrevne manuskript, men jeg gjetter på at meningen var: «jo bruke det middel som i de dager,
meget mere enn nå, var den eneste utvei. Vi måtte be våre hørende venner stå oss bi.
Og det var det som skjedde. For i 1877, så skriver fru Rosing
i det festskrift hun forfattet til foreningens 25 års jubileum, henvendte den nevnte sykekasses styre, i hvilket også satt de nevnte
to unge studenter, seg til flere formående menn og kvinner med
bønn om å bringe i stand en basar for å skaffe de midler som var
nødvendige som grunnlag for den påtenkte forening. De som de
vendte seg til var først og fremst bestyrer Balchen selv og fru
Hedevig Rosing, som i 1872 etter lengere tids virke blant hørende
23
barn var gått over til Balchens skole for siden helt å vie sitt liv
til de døve. Dernest var det daværende oberstløytnant, senere
oberst Lars Broch, sjefen for den geografiske oppmåling hvor 4
unge døve menn var ansatt og hadde vist seg som dyktige og pålitelige gravører. Disse 3, direktør Balchen, fru Hedevig Rosing
og oberstløytnant Lars Broch, henvendte seg deretter til flere andre damer og herrer og - som fru Rosing skriver - det gikk
som en lavine, interessen vokste med hver dag, og det ble sendt
ut en innbydelse til «basar for de døve» undertegnet av 21 damer
og 15 herrer. Til disse, som viste seg som så gode venner av de
døve i en vanskelig tid, vil De Døves Forening i Oslo, og ikke
bare denne, men også Osloforeningens avleggere i andre byer og
bygder i Norge som er kommet til senere, alltid stå i takknemlighetsgjeld, og derfor tar vi deres navn med også i denne beretning.
Det var damene: Pru Andersen, Tuengen, fru Petra Andresen,
hoffrøken Karen Anker, fru Vally Balchen, fru Brinch, fru Broch,
frk. Marie Palkenberg, frk. Hildur Heiberg, frk. Betzy Hiorth,
fru jensen, Myren, kammerherreinne LØvenskiold, fru Nicolaysen,
fru Peterson, fru Rosenberg, fru Rosing, fru Saxlund, fru Schønberg, fru Schøyen, fru Smith, fru Winge, frk. Harriet Wedel-Jarlsberg - og herrene: Kammerherre C. l. Anker, bokhandler. og
student Halvard Aschehoug, direktør Balchen, stadsfysikus Bidenkap, oberstløytnant Broch, student Havstad, generalkirug Heiberg, politimester Michelet, sogneprest Nygaard, skomaker Næss,
kjøpmann P. Simonsen, landskapsmaler Otto Sinding, grosserer
C. E. Smith, kammerherre W edel-Jarlsberg, generalløytnant Wergeland.
Da fru Rosings festskrift nå er så sjelden å finne synes vi at
vi her bør ta med en del ordrett fra hennes skrift. Hun skriver:
De mange gode navn var lovende, men virkeligheten overtraff
dog våre forventninger og vårt håp. Gaver strømmet inn ikke
bare her fra byen, men rundt om fra andre byer i landet. Vi fikk
se at her gjaldt det en landssak.
Basaren ble holdt i 1878 fra 4. til 11. februar i Tekniken i
24
Rådhusgata, og disse dagene ble rent som en festtid. Kunstnere
gjorde sitt for å trekke hus om aftenen, og det var stadig større
tilstrømning enn lokalet kunne romme. Resultatet ble en ren
inntekt av kr. 14834.-. Så var da foreningen sikret, og vår
glede og takknemlighet var stor. Samme år, den 17de novembet,
ble foreningen stiftet, og dens første styre, som ble valgt av de ca.
50 medlemmer, var direktør Balchen, fotmann, student L. A.
Havstad, viseformann, konsul Thomas Sewell, student og bokhandler Halvard Aschehoug, lærer Erik Strangestad, fru Hedevig
Rosing. Og foreningen utfylte med en gang et stort savn, - det
så en aller best av den tilslutning den fant i de døves krets, og av
all den virksomhet som den straks utfoldet.
I foreningens første årsberetning 1880 side 7 og 8 står det ord
som vi nå i 1903 (og nå også i 1953) helt kan slutte oss til, og
som vi også her vil anføre:
«For foreningen tilbliven, for all den velsignelse og oppmuntring den allerede har sådd ut i dette første år, for den understøttelse og hjelp den har ydet, for det rikere åndsliv den har åpnet
våre døve utsikt til, for dette alt er det oss en dypt følt hjertens
trang å bringe vår takk til deres majesteter Kongen og Dronningen, til hennes kongelige høyhet prinsesse Eugenie og til den
ærede krets av damer og herrer som med så stor iherdighet og
så oppofrende beredvillighet bragte basaren i stand, samt til de
mange, kjente og ukjente, som gjennom dem ydet sin bistand og
sine gaver. Særlig må vi nevne basarkomiteens formann hr. oberst
Broch, som ofte tidligere har vist seg som de døves sanne venn
og hvis ufortrødne bestrebelser så vesentlig bidrog til basarens
heldige utfall. Også minnes vi med hjertelig takk nylig avdøde
hoffrøken Karen Anker som med sin varme og hjertelige deltagelse vakte så mange formående damers og herrers interesse for
vår sak. Ja, mange er de som kunne nevnes. Således t. eks. tilstillet en enkelt mann, hr. brukseier Nils Aall på Ulefoss, basarkomiteen 1000 kroner. Og uforglemmelige ble hine dager for de
døve da de møtte så tallrike og store vitnesbyrd om medmenne-
25
lo.
skers kjærlige sinnelag. Ene og alene disse bestrepeIser skylder
foreningen sin nåværende lykkelige tilværelse som synes å gi løfte
om fremtidig trivsel og vekst og således å oppfylle det håp som
basarens innbydere, foreningens sanne og virkelige grunnleggere,
næret til sitt verk. Det som så varmt og hjertelig ble uttalt av
hr. kjøpmann Simonsen på det siste basarmøte vil da skje ... :
Verket vil overleve sine grunnleggere og til alle tider bære velsignet frukt for vårt lands døve.»
Dette siste basarmøte ble etter innbydelse av hr. Simonsen holdt
i hans hjem med stor høytidelighet. I dette møte ble det også bestemt at basarens inntekt kr. 14834.- skulle danne en urØrlig
kapital, og det ble valgt en komite til å forvalte denne inntil foreningen var blitt stiftet.
Så tok den tallrike basarkomite avskjed med hverandre i håp
om å ha virket til gagn for sine døve medbrødre og søstre. Man
hadde frydet seg ved arbeidet som gikk så strålende, ja en kunne
si det hadde hvilt begeistring over basaren. Og når nå foreningen
kan fremstille sine 25 års lykkelige tilværelse vil ganske vist
grunnleggerne kjenne fornyet glede av sitt verk.»
Så langt fru Rosing som fortsetter med å nevne at nå hadde
flere, ja mange av disse grunnleggere lukket sine øyne. Vi kunne
ikke lenger tilrope dem vår takk. Og nå da foreningen har bestått i 75 år er de alle sammen forlengst gått bort. Men deres
minne skal bli ved å leve og derfor også har vi nevnt dem alle her.
Blant de som gikk først bort var student og bokhandler Halvard Aschehoug som vi har omtalt tidligere sammen med Lars A.
Havstad.
Han ble bare 28 år gammel, idet han døde allerede i
I
1880 etter å ha tatt levende del i foreningens styre like siden dens
stiftelse, og like til få måneder før sin død hadde han skjøttet
sitt arbeid som foreningens regnskapsfører, til tross for at sykdommen allerede hadde røvet hans krefter. Med et varmt hjerte
og en trofast karakter, forteller fru Rosing, forbandt han et så
fredelig og mildt blikk på livet og forholdene og en så ivrig attrå
26
etter å fremme de døves vel at han dypt ble savnet i foreningen
og da navnlig i dens styre. Hans navn var også knyttet til den så
vel kjente Aschehougs bokhandel, som han hadde opprettet i
forening med sin slektning Hieronymus Aschehoug, i 1872.
Andre av de bortgangne vil bli omtalt senere når det faller
naturlig inn i fortellingen.
Den nystiftede forening fikk navnet:
«De Norske DØvstummes Forening i Kristiania»
og den var bestemt til å være en forening for hele landet. Men i
1880 ble en selvstendig forening grunnlagt i Bergen og senere er
lokalforeninger kommet til i alle større byer i landet, og ordet
«døvstum» falt bort og ble erstattet med bare døv etter hvert som
talemetoden vant mer og mer inngang i landets døveskoler. Fra
1886 fikk vår forening derfor navnet
«De Døves Forening i Kristiania»
og da hovedstaden fikk sitt gamle navn Oslo igjen i 1925 ble
dette navn også som naturlig var føyd til foreningen som derfor
nå heter:
«De DØves Forening i Oslo».
De første ro år.
Så var da foreningen stiftet og fikk, foruten de ca. 50 døve
som var med fra første stund, også adskillige hørende medlemmer, som på denne måten ønsket å gi de døve sin støtte. Bestyrer Balchen, fru Rosing, oberst Lars Broch, grosserer C. E. Smith,
skolebestyrer Hans Hansen og døvelærerinne frk. Betzy Hiorth
27
samr brukseier Nils Aall var srraks blitt valgt til foreningens
æresmedlemmer. Men som årlig betalende medlemmer tegnet
seg bl. a. overhoffmesterinne fru Alethe Due, fru Amalie Due,
fru Agnes Kierulf, bibliotekar V. Keyser, kjøpmann Severin Jacobsen og skolebestyrer ]. A. Lippestad. Dessuten hadde ingeniør
Brooke i Skien regnet seg som livsvarig medlem. Og fru Petra
Andresen og professor T. H. Aschehoug og frue sendte stadig foreningen større bidrag, så foreningen så sin ære i å betrakte også
dem som medlemmer. Men bortsett fra fru Rosing, som fra første
srund tok på seg arbeidet som foreningens sekretær og bibliorekar,
tok ingen av disse aktivt del i foreningens arbeid. Kong Oscar
II ga i mange år, og så lenge han enda var også Norges konge,
et bidrag av 50 kr. årlig.
Fru Hedevig Rosing, som skriveren traff første gang da han
selv i 1888 var kommet med i foreningen, møtte ham da straks
med en forståelse og velvilje som gjorde et uforglemmelig inntrykk på ham, og det gjaldt ikke ham alene. For renhet og godhet lyste ut av hele hennes vesen og fremtreden. Men noe lignende, og dog på en annen måte, hadde han også møtt hos
Fredrik Balchen til hvem han var kommet som 14 års gutt som
elev like etter at han var blirt døv. Begge disse to, både Fredrik
Balchen og fru Hedevig Rosing, står for ham som typen på den
ekre lærer, men Balchen som en mann med mannens edleste egenskaper og fru Rosing som en kvinne med all en mors omsorgsfulle ømhet. Og Lars Havstad, som skriveren i sin barndom ofte
hadde sett, da de bodde i samme gate, men som han først lærte
å kjenne i De DØves Forening, møtte ham der som en gammel
kjenning som han nå bød velkommen i de døves krets og hvem
han straks tilbød sitt vennskap. På Balchens skole hadde skriveren lært å kjenne og sette pris på Erik Strangestad som ivrig oppfordret ham til å melde seg inn i De Døves Forening og der lære
å kjenne også Thomas Sewell, som Strangestad kalte sin beste
venn. Disse 5 som her er nevnt var med i foreningens første
styre. Den 6te, Halvard Aschehoug var jo i 1888 for lengst gått
28
bort. Men hans bilde står levende for fantasien som den unge
elskverdige og begavede mann han var, selv om skriveren aldri
så ham personlig. Han hadde, likesom søsteren, fru Anne Sewell,
vært døv fra fødselen av.
Men tilbake til foreningen hvis virksomhet altså var begynt
ved årsskiftet 1878/79. Fru Rosings festskrift forteller om for·
eningens lokaler at man etter mange undersøkelser og overveiel·
ser hadde leid rom i det gamle Athenæums 2 etasje i Kongens
gate 8, hvor frk. Pauline Olsen hadde en restaurant. 3 værelser
stod her til foreningens rådighet hver søndag fra kl. 5-10
(17-22) og 2 værelser tirsdag og fredag fra kl. 7-10. De to
første år ble betalt 4 kr. for hver foreningsaften og det både med
lys og varme og rengjøring, senere 5 kr. Av møbler hadde for·
eningen selv bare et bokskap og et avisskap. Gården eides av
grosserer C. E. Smith som hadde tatt ivrig del i arbeidet for for·
eningens stiftelse og som sammen med sin hustru lenge ble ved
å stå i nær forbindelse med de døve. Helt til 1885 ble foreningen
boende hos frk. Pauline Olsen som alltid hadde ordnet det hygge·
lig og godt for medlemmene. Men så ble lokalene disponert på
annen måte og foreningen flyttet til frøknene Simonsen i Langes
gate 4. Ved fraflytningen var dens bohave øket med et vakkert
og solid eketres bokskap som var anskaffet ved konsul Sewell.
Han hadde overtatt arbeidet som foreningens regnskapsfører etter
Halvard Aschehoug og var stadig et virksomt medlem av styret.
Lokalene i Langes gate, hvor det var rent privat losji, og hvor
vertinnene forØvrig innrettet alt på beste måte, viste seg imidlertid meget snart for små, og styret kom da på den tanken at
foreningens kapital jo likesågodt måtte kunne forrente seg i eget
hus som i et fremmed. I 1886 gikk foreningen derfor til kjøp av
gården Nordal Bruns gate 17. I denne 3 etasjers gård flyttet foreningen inn i 1ste etasje mens de to andre var bortleid og kjeller.
etasjen foreløbig ble benyttet fritt aven familie som påtok seg
å holde foreningens lokaler i orden og sørge for belysning og
varme møteaftenene som var søndag, tirsdag og fredag som tid-
29
]B:]~][]h.-C
V\V0JLJLO A\.§
KOLONIAL EN GROS
Konnerttdgt. 36 - Tlf. 2990
DRAMMEN
BYGNINGSARTIKEL-COMPAGNIET
OSLO
HALDEN
30
ligere. En del møbler og utstyr måtte jo anskaffes, og venner
av foreningen kom igjen med sine gaver. En enkelt velvillig
beskytterinne forsynte lokalet med noen møbler og et aftenservise
til 80 personer. En annen gavet testell til 50 personer. Maleren
Bjarne Falk, som var blitt døv i 12 års alderen, forærte foreningen et stort maleri av Vestre Akers kirke med omgivelser. I
denne kirken var både han selv og alle elevene på Balchens skole
inntil da blitt konfirmert.
Men her må føyes inn noen ord om foreningens virksomhet i
de første årene. Det som lå nærmest var jo at den skulle være
et samlingssted for de døve i hovedstaden, et sted hvor de kunne
tilbringe noen aftener i uken i behagelig samvær for å drøfte
felles interesser og finne hvile fra dagens arbeid ved lesning, sel'skapsspill og annen underholdning. Men til de felles interessene
hørte først og fremst opplysning. De felles andaktene var inntil
videre blitt fortsatt på Balchens skole, ledet av ham selv og enkelte av hans medlærere, spesielt Erik Strangestad. I 1883 var
også Conrad Svendsen kommet til. Han var den gang 21 år og
teologisk student. Men i foreningens egne lokaler ble holdt opplysende foredrag over aktuelle emner. Omkring den tid da foreningen ble stiftet var man just gått over fra de gamle betegnelser for mål og vekt (alen, tommer, pund og lodd) til det metriske
system som er grunnet på 10 tallet (desimalsystemet) og likedan
hvor det gjaldt myntsystemet hvor man gikk over fra daler, mark
(eller ort) og skilling til kroner og øre. Daværende lærer ved
Balchens skole, Elias Ho/gaard, senere grunnlegger og bestyrer
av døveskolen på Hamar og Ragnhild Kåta's geniale lærer, påtok
seg å sette de døve inn i det nye system og samtidig å undervise
i regning. Og bestyrer av Lindern åndssvakeskole, Hans Hansen,
som også hadde vært lærer hos Balchen, underviste i historie
og geografi. Foreningen anskaffet de nødvendige karter og andre
hjelpemidler. Og fru Rosing underviste i norsk, spesielt i stilskrivning, og de kvinnelige medlemmer fikk av henne undervisning i Frøbeiske barnehagearbeider. Også lærer, senere skolebe-
31
PEDERSENS LITO
Trygve B. Pedersen A.s
Spesialist i plakatet·
Linstowsgt. 1 - Tlf. 330411 - 330423 - OSLO
L::A::LUND
~
BYGGEARTIKLER OG JERN
Skippergt. 33 - OSLO
Tlf. 334080
NORMANN TANDBERG
Bakeri og Konditori
Lahelle - Fredrikstad
Hotell Norrøna
MISJONSHOTELL
Grensen 19
Sentralbord 336085
De Forenede Trelastutsalg A.s
Tlf. 680215 - 681423
SØRENGA, O S L O
Snekkermaterialer Kryssfiner -
32
Byggningsmaterial,er
Fib.erplater
~.tyrer, Fjørtoft var med blant dem som holdt opplysende foredrag. Og tilslutningen fra de døves side var stadig stor - opp
til 30 av de 50 døve medlemmer som foreningen hadde da.
Som fru Rosing skriver: I sannhet, Balchens skole på Schafteløkka ble som en planteskole for landet til utbredelse av kunnskaper blant voksne døve og til forberedelse av bestyrere for andre
døveskoler. Foruten alle de her nevnte hadde jo også de tidligere
nevnte skolebestyrere, Waage i Bergen og Ziesler i Kristiansand
samt]' A. Lippestad som senere ble direktør for døve-, blinde- og
åndsvakeskoiene, fått sin lærerutdannelse hos Balchen. Og Balchen var det også som ble oppmerksom på Conrad Svendsen og
kalte ham til arbeidet blant de døve. I denne forbindelse bør det
også erindres, at det var Balchens elev Lars Havstad, han som selv
var døv, og som med rette kan kalles vår forenings stifter, som
ved sine avisartikler i 70 årene om de døve og deres kår, banet
veien for den lov som i 1881 ble vedtatt av Stortinget og som
gjør det til en plikt for stat og kommuner å sørge for at alle døve
og blinde barn får komme i skole.
Fru Anne Sewell hadde i 1886 innen foreningen stiftet «Kvindens Forening» som hun selv stod som leder av og som i mange
år ble en meget god hjelp for de døve kvinner. Den underholdt
også et par år en liten sommerkoloni for dem. Fru Sewell var en
fin sjel som på mange måter kunne minne om fru Rosing.
Høsten 1886 flyttet daværende lærer, senere skolebestyrer l. A.
Fjørtoft inn i foreningens lokale i Nordal Bruns gt. 17 sammen
med sin hustru og deres lille sØnn Arve Halfdan (han som senere
selv ble døvelærer og som døde som bestyrer av Christiania oppfostringshus eller waisenhuset) og de skulle komme til å bli boende der i 3 år som foreningens husfar og husmor. Som fru Rosing
skriver var det en stor betryggelse for foreningens styre å vite
denne i så god varetekt, for foreningen hadde jo både gamle og
unge medlemmer og både damer og herrer.
Vi kommer nå til det tidspunkt da skriveren av disse linjer kom
33
~~--
Solberg &- Andersen A.s
GRENSEN 5-7 -
o SLo
Telefon 335876
FRANTZ HEGG
Handelsgartneri
Utsalg Drammen - telef. 2462
Lier. Telefoner 6169 - 6179
'Blomsterhallen
TØNSBERG
Telefon 2229
34
---------------------_----..!
med i arbeidet innen De Døves Forening. Det var i 1888. Hans
venn og jevnaldrende Christian Holmsen var allerede som 12 års
gutt sammen med sin litt eldre søster, den senere fru Christine
Falsen, meldt inn i foreningen av sine foreldre, og de viste begge
stor interesse for dens arbeid. Spesielt skulle han komme til å
ta fremrakende del i dette, både som regnskapsfører, sekretær og
styremedlem. Han hadde vært døv fra fødselen av, og da de
bodde nær hverandre hadde skriveren og han lært hverandre å
kjenne allerede som gutter. Nå var de blitt konfirmert samtidig
hos Balchen, og snart møttes deres interesser også i arbeidet for
deres døves skjebnefeller. På den tid hadde foreningen alt i 2 år
hatt sine lokaler i Nordal Bruns gt. 17. Ved å fjerne veggen mellom 2 rom var det blitt innredet en forholdsvis stor sal til felles
bruk, og et eget rom var dessuten vesentligst reservert de kvinnelige medlemmer. Etter initiativ av Conrad Svendsen var de sØndagsandakter som tidligere ble holdt på Balchens skole, blitt flyttet over til foreningens egen gård som jo lå langt mere sentralt.
Hr. Svendsen som først var lærer hos Balchen og senere gikk over
til fru Rosings skole som førstelærer, var i 1885 kommet med i
foreningens styre hvor også kjøpmann Carl Werner hadde sete
fra 1883 sammen med Balchen, Havstad, fru Rosing, Sewell og
Strangestad.
Skriverens første minner fra foreningen stammer fra andaktene
søndag formiddag, men han husker også at han var med på 10 års
festen som ble holdt i november 1888 i foreningens egne lokaler.
Utstyret i foreningen var meget enkelt. Ved gudstjenestene sØndag formiddag ble på forsiden av talerstolen hengt et alterklede i
rød fløyel hvorpå var brodert et forgylt kors. Dette var en gave til
foreningen fra 7 medlemmer, nemlig Thomas Sewell og frue, frk.
Hermana Bergh, samt Hagbart Falsen, Christian Holmsen, Andreas Jensen og Charles Leisner. To bilder, det ene forestillende
Jesus med hånden på hodet til en liten gutt, og det andre Jesus
som holder den synkende Peter opp, hang alltid på veggen bak
talerstolen. Senere kom også Bjarne Falks store bilde fra Vestre
35
MERCEDES - BENZ
Personbiler - Sykebiler - Chassis
Reservedeler
CEDERWALL-LARSEN & PATT A.s
Munkedamsveien 9, Oslo
Telefon 42 11 16, 41 6683
A.s SLAKTERBORGERNES FELLESSALG
PØlsefabrikk & Hermetikkfabrikk
Sentralbord 683430
GrØnland 18, Oslo
ilrbe'idernes Landsbanl., iI.s
Fagorganisasjonens bank
Youngstorget 4, Oslo - Telefon 33 5885
F.
Toalettartikler
CHR. W O L F F A.S
Parfymeri - Telefon 33 0619 - Grensen 3 - Oslo
Rognerud
~
SfrøDt iI.s
TRE OG FINER
Storgaten 38, Oslo - Sentralbord 41 7006
36
Akers kirke der. Og på en annen vegg hang Balchens oljemalte
portrett som var blitt avslørt på lokalenes innvielsesfest søndag
9. mai 1886. Noen musikk var det ikke ved gudstjenestene, men
en salme ble lest, ellers var det en enkel bønn og tale over dagens
evangelium. Det var visstnok en slik søndag formiddag at skriveren for første gang traff fru Rosing og kanskje var det også der
han igjen møtte Lars Havstad som han ikke hadde sett siden han
var gutt. Ellers var det 2 andre som han husker spesielt godt, og det
var den dengang bare 25 år gamle Charles Leisner som smilende
gav ham hånden og så den gamle skomaker Olaus Gundersen
som han siden ofte skulle komme til å besøke på hans lille takkammer i Carl d. 12tes gate, to i det ytre meget forskjellige personer, men som begge ble hans venner, hver på sin måte. Dette
minner forØvrig om hva fru Rosing skriver, at det er «et særkjenne for foreningen at blant dens medlemmer er alle stender
representert. Her spØrres ikke om høy eller lav, rik eller fattig.
I De Døves Forening ser man en pen fremstilling av et virkelig
sosialt samfunn.» Så var det jo RagnarZiener, Hagbart Falsen,
Erik Strangestad, Thomas Sewell og frue m. fl. foruten Conrad
Svendsen naturligvis og Chirstian Holmsen. Halfdan BiØrnstad
og frue Marie, f. Wilson også. De var visstnok da nylig blitt gift.
Ellers var det ikke mange gifte døve den gang. FjØrtoft og frue
bodde jo i foreningen, men ingen av dem var døve. Det pleide
å være ganske mange tilstede ved disse enkle gudstjenestene, mange i forhold til det lille lokalet. Og når gudstjenesten var forbi
skiltes man, men mange møttes igjen om ettermiddagen og siden
på ny de to hverdagsaftener i uken da foreningen var åpen. FjØrtoft, husfaren, kunne nok av og til være litt spydig, men som
regel elskverdig underholdende, og fruen var alltid vennlig og
hjelpsom. Og lille Arve Halfdan fikk vi også hilse på av og til
når han ikke var i seng. Jo, det var en hyggelig tid og, som fru
Rosing skriver om FjØrtofts, «det var en stor betryggelse for styret å vite foreningen i så god varetekt».
Og hermed er vi kommet til slutten av foreningens første 10 år.
37
VELSMAKENDE OG FORFRISKENDE
Drikk Coca Cola iskald
Jarlsberg Mineralvann A.s
Auf. tapperi
Eureka Mek. Verksted A.s
SKØYEN
Gr. A\. LA JE~ ~ 113JN
GLASSMESTER
Nordahl Brunsgt. 7 - Tlf. 42 5709 - 42 62 19
OSLO
Alt i manufaktur
FREDRIKSTAD
38
Egen prest og kirke for de døve.
FØr vi går over til å behandle dette tema må vi nevne at da
FjØrtofts flyttet i 1889 overtok kobberstikker Carl Bjune og frue
Cecilie Bjune stillingen som foreningens husfar og husmor og
flyttet inn i lokalene. Hr. Bjune selv var tunghørt og fruen helt
døv, og det voldte til en begynnelse litt vanskeligheter, for det
fantes ikke elektriske lysapparater som kunne tilsluttes ringeledningene den gang. Men et apparat ble satt inn, et slikt et som lar
en gjenstand falle i gulvet og som mange døve har vært så vel
kjent med. Carl Bjune var en mann med skuespillertalent og en
dyktig mann i sitt fag som kobberstikker, en ordensmann også
i sin ytre fremtreden. Men han var nok mer et forstands- enn et
hjerternenneske. Fruen var meget forskjellig fra ham. Hun var
stillferdig og sped, men energisk og arbeidsom - og så saktmodig av gemytt. Alltid var hun tilstede på foreningsaftenene og
alle kjente at de hadde en venn i henne. Hun tok seg også med
stor interesse av foreningens bibliotek som i det hele ble langt
flittigere brukt i eldre tid enn nå i vår tid da sport og friluftsliv
mer og mer har lagt beslag på de yngre døves interesser. Med
dette er det langt fra min mening å si noe nedsettende om sport
og friluftliv. Men enerådende bør de jo ikke bli.
Det var i ekteparret Bjunes tid som husfar og husmor, at det
meste arbeid ble utført av vår forenings styre for å skaffe de døve
deres egen prest. Men de forberedende arbeider ble gjort like
etter at det hadde vist seg at man i Conrad Svendsen hadde funnet mannen som passet til det. Det kan her være av interesse å
peke på (for dem som ikke selv har vært oppmerksom på det) at
de døves stilling er en annen og langt vanskeligere enn de blindes
og vanføres der hvor det gjelder ting som angår den rent sjelelige og åndelige, så vel som også den intellektuelle side av menneskets natur. De blinde og vanføre kan høre foredrag og lytte
39
b
Hans H. linutsen
~
Co.
Norske smal/ilmapparater
H. H. K. 16
Kongensgt. 15. - Oslo
Tlf.415133 - 685565
Pam Kjem. Fabrikk
ALT I ESSENSER
OG COSMETIKA
Telefon 555 - SARPSBORG
Brødr. Melby's Konfeksjonsfabrikk
Spesialitet: BAR NEK O N F EKS] O N
Skyttv. 10 - Fr e dr i kst a d
Tele/on 5484
40
til musikk og sang og hvor det gjelder det geistlige kan de betjenes aven hvilken som helst prest. De døve derimot har ikke noe
utbytte av å gå på foredrag eller i de alminnelige kirker, og en
prest som har sitt virke blant normalt hørende mennesker vil
meget vanskelig kunne gjøre seg forstått av dem. Det var dette,
som Conrad Svendsen hadde fått en levende erfaring for, og derfor gikk han i gang med å tilegne seg også evnen til å bruke de
døves tegnspråk. Det var Erik Strangestad som i dette ble hans
lærer. På skolen hadde Svendsen kunnet tale til barna uten å
bruke tegn. Men blant de voksne døve traff han mange som var
helt avhengig av de tegn de hadde fått lære (delvis ved siden av
munnbevegelsene), og når det skulle tales for en større forsamling
virket disse tegn til å gjøre den muntlige talen mere levende.
Svendsen har fortalt om hvordan Erik Strangestad kom til ham
kveld etter kveld og strevde med de stive fingrene hans, om hvor
tålmodig han var og hvor glad da han kunne si til ham til slutt:
Nå skal du tale til de voksne døve. Nå kan du gjøre tegn. Det var da han hadde lært dette at han bad om å få De Døves
Forenings lokale og begynte å holde søndagsandakter der for de
døve i Kristiania. Fra først av gjorde han det annen hver søndag
uten betaling. Senere ble det hver søndag mot den lille godtgjørelse av kr. 100.- pr. år. Det blir for langt her og gå nærmere
inn på hvordan det utviklet seg videre og ledet til, ikke bare at
Conrad Svendsen den 26. april 1893 ble ordinert til prest for de
døve i Kristiania og omland, men senere også til at han ble prest
for alle Norges døve og overhodet den første prest for døve i
Norden. Det skal bare nevnes at vår forenings styre hadde sendt
inn søknad til Kongen om det, en søknad som 50 av foreningens
medlemmer skriftlig hadde sluttet seg til. Fra først av var prestestillingen en bistilling som Svendsen hadde hatt ved siden av sin
stilling som førstelærer ved fru Rosings skole for døve, og i egenskap av sjelesørger og prest for de døve i Kristiania stod han da
i foreningens tjeneste. I samarbeid med foreningens styre tok han
da også opp arbeidet for å skaffe de døve i Kristiania deres egen
41
HØyesterettsadvokat
c.
il. Gulbranson
Fr. Nansens pl. 9
Telefon 420444 - Oslo
ORAS
Oslo Rørleggerbedrift A.s
0. Slottsgt. 29 - O S L O
Telefon 33 68 90
Titlestad
~
Hauger
Prinsensgt. 2 - O S L O
Brødrene Sundt
VERKT0YMASKINFABRIKK Als
Etablert 1890
Lakkegaten 55 - Telefon 683485
O S LO
Spesialitet: Dreiehenker og Brotcher
42
kirke, og dette lyktes ved at foreningen solgte sin gård i Nordal
Bruns gate (med et tap på 1000 kroner) og i stedet kjøpte bedehuset i Sofies gate 21 og den tilliggende tomt, Dalsbergstien 18.
I dette, som i alt annet, var Lars Havstad som foreningens daværende formann levende med. Balchen var trådt av i 1891, men
Havstad hadde nesten fra foreningens stiftelse vært den ledende.
Kirken ble innviet 4. november 1894 av biskop Bugge etter at
de døve selv og mange hørende venner hadde vært ivrig opptatt
med å skaffe det nødvendige til dens innredning. Det meste av
omkostningene ved kjøpet ble godtgjort foreningen senere av stat
og kommune samt Christiania Sparebank og Brennevinssamlaget.
I all korthet skal nevnes at Conrad Svendsen senere ble løst fra
sitt avhengighetsforhold under De Døves Forening, og fra 8. juni
1895 ble han stillet direkte under biskopen og Kirkedepartementet som prest for alle Norges døve.
Men kirken for de døve i Kristiania var fremdeles foreningens
eiendom, og da foreningen jo etter hvert fikk mange medlemmer
som ikke hadde særlig interesse for det kirkelige arbeid, ble resultatet at det ofte var meget vanskelig å få bevilget på foreningens
budsjett de nødvendige penger til kirkens drift og vedlikehold
utenfor det lille beløp (fra først av 400.- senere 600.- kr. pr.
år) som kommunen ydet til driften. Også her må vi være kort og
bare nevne at det endte med en vennskapelig overenskomst hvoretter foreningen ved beslutning på generalforsamlingen 17. desember 1916 overdrog kirken til De Døves Menighet fra 1januar 1917. Og i november 1919 ble tomten ved siden av kirken, Dalsbergstien 18, som hadde kostet foreningen kr. 5 382.solgt til menigheten for kr. 15000.-. Det kan jo være forskjellige meninger om hvorvidt foreningen har stått seg økonomisk
på disse transaksjoner. Men de bidrog i all fall til å bedre forholdet mellom menigheten og foreningen og - særlig takket
være Charles Leisner, som ivret sterkt for at menigheten skulle
sikre seg tomten og senere påtok seg å forvalte den, ble det jo
de døve selv som kom til å eie både kirken og tomten. Uten Leis43
Innenlands omsetning
av smør og allslags
OST
Norske Meieriers Salgssentral
Oslo -
Trondheim -
Stavanger -
Bergen
H. Bjø,·uØl
Etablerr 1894 -
O SLO
MINERALSKE RAsTOFFER
Feltspatt - Kvarrs - Talkum - Glimmer
ilug. P. Horn iI.s
ARBEIDSKLÆR
MOSS
44
ners inngripen ville tomten være blitt solgr til den kullhandler
som i mange år hadde leid den av foreningen, og som hadde budt
det samme belØp. Nå venter vi bare på at denne ganske store og
sentralt beliggende hjørnetomt skal kunne bli utnyttet både til
kirke og andre gode formål for de døve. I 50 års beretningen er
det gjort mer utfØrlig rede for det som er sagt i dette avsnitt.
Andre oppgaver som ble tatt opp.
Etter salget av Nordal Bruns gr. 17 og kjøpet av kirken ble
foreningen fremdeles i noen år boende i gården, men nå til leie.
Og det var selvfØlgelig ikke bare arbeidet for de døves geistlige
betjening som hadde opptatt den. Opplysende foredrag ble holdt
i størst mulig utstrekning, og både Havstad og Sewell var virksomme der. Fra høsten 1889 ble det satt i gang turnparrier for
foreningens mannlige medlemmer, først under ledelse av hr. FjØr.
toft og senere av hr. Eyvind Boyesen, som den gang var bankkasserer, men som ble varmt interessert for de døve og ble utdannet
som døvelærer. Han grunnla senere jordbruksskolen for døve på
Freberg ved Sandefjord, og mange er de av hans elever som ble
oppriktig glad i ham både der og tidligere da han var lærer ved
fru Rosings skole og i Holmestrand. Så ble jo også De Døves
Skiklubb stiftet 3. november 1892 med Axel Fleischer som første
formann. Carl Werner var første kasserer og første viseformann
var Martin Skotterud, som i 80 årene var blitt ansatt som kobberstikker ved Norges Geografiske oppmåling ved siden av de 3 andre døve som var der før. Den betydning som denne skiklubb
har fått for de døve, og likeså De DØves Turn- og Idrettsforening
som ble stiftet i 1907, kan ikke vurderes for høyt. De eksisterer
45
Eivind Kirkeby A.s
Stanse- og Metallvarefabrikk
Gladengveien 14, Oslo - Telefon 685473
Rasjonell framstilling av masseartikler
Peder Bærru,n il.s
ALT I BYGNINGSARTIKLER
Tlf. 42 1209 - 423345 - Nedre Vollgate 14, Oslo
DRESSER - FRAKKER
BENKLÆR - NIKKERS
GUTTEKLÆR
FOLLESTAD & CO. A.s
Storgaten 28 - Oslo
MASKINARBEIDER - SKIBSREPARASJONER
JERNKONSTRUKSJONER
AlS MOS S MEK. V E R KST E D
JACOBSEN & HIELMS BOKBINDERI
Inneh.: Ragnar Jacobsen
0. Vollgr. 6 - Oslo - Tlf. 414506 - 416474
46
da også fremdeles og er meget levende i «Døves Sportsklubb».
Og De Døves Forening har alltid gitt dem levende varm støtte
og stillet sine lokaler til rådighet for deres medlemmer som jo
forØvrig så godt som alle også er dens egne medlemmer. Skiklubben har utgitt sine egne festskrifter både i 1917 ved 25 års og i
1942 ved 50 års jubileer. Noe vil bli sagt også i dette skrift, men
foreløbig skal det som vedkommer det idrettsmessige bare nevnes.
Det samme gjelder interesser som sjakk, bridge, og i de senere år
også film, som alle har sine spesielle dyrkere innen foreningen og
har sine egne klubber, som regnes som underavdelinger av hovedforeningen. Sjakk var allerede i foreningens første tid en kjær
beskjeftigelse for mange døve på møtesaftenene. Og de døve har
mange dyktige sjakkspillere. En annen interesse er skuespill, fra
først av vel bare tableauer, men særlig fra begynnelsen av 90
årene amatørmessige teaterstykker og pantomimer. Mange døve
har vist skuespillertalent, og i pantomimen har de også opptrådt
offentlig. Fru Rosing skriver om oppførelsen i 1892 av pantomimen «Den forlorne sønn» (L'enfant prodigue) som fikk en overordentlig anerkjennende anmeldelse i pressen, bl. a. i «Verdens
gang» 10. desember nevnte år. Oppførelsen skjedde den gang i
håp om å få samlet penger til et fond for gamle hjemløse døve.
Mange år senere (i 1910) ble forsøket gjentatt med en annen
rollebesetning og da til inntekt for turnsaken.
I 1890 hadde Axel Fleischer sammen med en likeledes døv ung
typograf, Christian BjØrnstad, begynt å gi ut et lite trykt blad for
døve som de kalte «Journal for døve». Carl Werner, som på den
tid hadde sluttet med sin offentlige opptreden som kunstskøyteløper, den som hadde gjort ham berømt innen idrettsverdenen i
hele Europa, støttet dette foretagende økonomisk og var dets kasserer. Han hadde i 70 årene begynt den forretning i regnklær
og gummifottøy som enda bærer hans navn, og var stadig et
interessert medlem av vår forening. Men da Christian BjØrnstad
døde bare 3 måneder etter starten av bladet og Axel Fleischer
måtte slutte av hensyn til sitt yrke som malermester, ble resultatet
47
Alt i trelast & plater
S. A. S Æ THE R
Trelastforretning - Grorud
Telefon 38 98 97 - 38 92 06
FRITZ BERGSTRØM
KjØtt- og Pølsevareforretning
Fesrningsgt. 20 Halden
Telefon 1322 - Privat 1683
GLOMMENS
MEK. VERKSTED AlS
Etablert 1898
Telegr.adr.: Glommens Verksted
Sentralbord: 1226 -
FREDRIKSTAD
A. Il. Andersson
~
Co.
ARMA TURFABRIKK
Sentralbord 683425 - Normannsgt. 47 - Oslo
48
at Conrad Svendsen overtok bladet alt før han ble prest, men
ikke offisielt før 1. januar 1894. Da fikk bladet som undertitel
«De Døves Blad», og fra 1895 fikk det dette navn som hovedtitel. Fra 1896 kjøpte Svendsen bladet, og dette fikk det utseende
som det nå har hatt i snart 60 år. Dets titelvignet med De døves
kirke var tegnet av Charles Leisner. Dette fortelles her fordi initiativet til bladet var gått ut fra de døve selv og var en følge av
deres samvirke innen De Døves Forening, som også ga sitt bidrag
til utgiftene i flere år.
Et meget betydningsfullt steg fremover tok foreningen ved 25
års jubileet i 1903, for da ble et tiltak gjort til samarbeid med de
døves organisasjoner i våre naboland. Inbydelser ble sendt ut til
foreninger og skoler for døve både i Sverige og Danmark foruten
selvfølgelig i vårt eget land, og det meldte seg deltagere til jubileumsfestlighetene i et antall av henimot 200 - derav fra Sverige
27 og fra Danmark: 10. I 50 års beretningen er gjort utfØrlig
rede for disse festligheter, og vi skal derfor ikke komme nærmere
inn på dem her. Men det bør nevnes at det var de impulser som
ble høstet der som ledet til at det senere er blitt sedvane å samle
Nordens døve og deres venner med som regel 5 års mellomrom
i de forskjellige land til kongresser hvor de døves anliggender
drøftes og personlige bekjentskaper og vennskaper sluttes. Initiativtageren var her den danske døve kordegn Carl Becker, og den
første kongress var i København i 1907. Senere har de vært holdt
i Stockholm 1912, Trondheim 1924, Helsingfors 1929, København 1934, Stockholm 1947 og Oslo 1952, i alt hittil 7 kongresser. 2 verdenskriger gjorde avbrekk i 5 års periodene, men interessen og deltagerantallet har vært økende, og størst i Oslo ifjor
da ca. 600 deltagere fra alle Nordens land var med og vår forening hadde tatt på seg arrangementet i samarbeid med Norske
Døves Landsforbund og med støtte av stat og kommune. Egne
beretninger er eller vil bli trykt om alle disse kongresser, og de
skal bare nevnes her med takk til alle som har hjulpet til.
49
Marcus & Ewald Omdahl A.s
LÆRFABRIKKER
DRAMMEN
Jens J. Andersen
Kjøttforretning, Pølsefabrikk og Salteri
Sentralbord 68 34 00
Tøyengt. 2 - OSLO
SKAL DE HA KOMFYR?
KjØP DA
PLATE-, MAGASIN- OG HYBELKOMFYRER
Skriv til oss
eller henvend Dem til våre for han die r e
SARPS BORG JERNINDUSTRI
PEDER BRAUT AfS
SARPSBORG
50
Litt av hvert.
Som nevnt ble foreningen boende i Nordal Bruns gate 17 også
etter at den hadde solgt eiendommen, men nå altså som leier.
Leien var til en begynnelse kr. 650.- pr. år. Oppvarmning, belysning og rengjØring ble nå som før bekostet av den familien
som ellers bodde der fritt som husfar og husmor. Men i 1896
døde fru Bjune til stor sorg for alle foreningens medlemmer, og
hennes mann ønsket da ikke å fortsette, men flyttet om høsten
samme år. Lars Havstad var gått av som formann i foreningen
fra 1895 av på grunn av sin sterkt beslaglagte tid som redaktør
av dagbladet «Eidsvold» og var ved sin avgang av generalforsamlingen valgt til foreningens æresmedlem. I hans sted var pastor
Conrad Svendsen valgt til formann. Konsul Thomas Sewell var i
1889 fratrådt som regnskapsfører etter i 9 år å ha forvaltet for·
eningens midler på en fremrakende måte uten noensomhelst godtgjørelse. Men han ble ved å sitte i styret, og så vidt skriveren
har forstått var det Sewell som kom på den tanken å tilby ham
(Henning Dahl) og hans hustru fru Lilla Dahl, som da nettopp
var blitt gift og viet i De døves kirke av Conrad Svendsen, stillingen som husfar og husmor. De tok imot tilbudet og flyttet inn
i oktober 1896. Straks etter ble de bedt om å overlate lokalet til
en basar under ledelse av fru Vally Balchen. Det gjaldt om å
skaffe et tilskudd til Balchens legat som Balchen selv hadde gitt
grunnkapitalen til. Basaren ble holdt og varte i ca. 14 dager og
ga visstnok et nettoutbytte på ca. kr. l 800.-. Det var anstren·
gende dager både for vertSfolkene og de assisterende, skjønt det
jo langt fra var lagt så stort an som ved basaren i 1878. Det var
jo nærmest et innendørs arrangement. Og den påfølgende juleaften var, på initiativ av Dahls, alle ensomme døve i Kristiania
innbudt til foreningen, og denne betalte bevertningen som fru
Dahl forestod. Dette er visstnok den eneste gang foreningens
lokaler ble holdt åpne på selve juleaften. Men i de følgende må-
51
•
BRATLIE SKISMØRINGER gir godt føre.
52
•
neder ble lokalene nok så ofte tatt i bruk også utenfor selve møtedagene som fremdeles var 3 aftener i uken. Såvidt erindres var
det til innøvelse av amatørskuespill. Og da vertsfolkene ikke da
hadde annet rom for seg selv enn soveværelset som på møteaftenen var fylt også med en del av deres private stuemøbler, klarte
de ikke å bli boende mer enn et knapt år. Men det ble allikevel
en hyggelig tid å tenke tilbake på, for samarbeidet gikk knirkefritt i den tiden det stod på.
Enda et år ble foreningen boende i Nordal Bruns gate. Og da
det nå ikke lenger var noen som kunne overta stillingen som
husfar og husmor ble det i stedet ordnet slik at styrets medlemmer eller regnskapsføreren hr. Christian Holmsen skiftedes om å
være tilstede under møtene. Hr. Holmsen hadde som regnskapsfører avløst hr. Fjørtoft da denne ble Balchens etterfølger som
bestyrer av døveskolen. Fjørtoft hadde nemlig overtatt stillingen
da Sewell trådte av, og innhatt den i 2 år. Inmidlertid ble leien
i Nordal Bruns gate i 1898 forhØyd til kr. 800.- pr. år og hertil
kom utgiftene til lys og brensel og rengjØring, de den tidligere
hadde sluppet. Det ble for meget. Men den var så heldig for i
allfall 1 år å få 2 store rom i St. Hanshaugens skoles nye bygning - den som nå er veivesenets kontorer i Schwensens gate.
Og her hadde den bare å betale kr. 600.- pr. år for lokalene
fullt oppvarmet, belyst og rengjort. Men det ble altså bare 1 år,
så trengte skolen selv disse rom hvor foreningen ellers triv~es
godt. Deretter ble det, som fru Rosing skriver, kostbare tider for
leiefolk, og tross store utgifter måtte foreningen nøye seg med
noen lite heldige lokaler i Christiania Augztsts gate 5. Men så - fra
høsten 1901 - tilbød enkefru Tora Fodstad, hvis datter av samme
navn selv var døv og tidligere elev av Balchens skole, foreningen
3 rom i sin bolig Sofies gate 3, et stort og 2 mindre, som ble stillet
til disposisjon 2 ganger i uken, søndag fra kl. 5-10 og onsdag
fra 7-10. Og her kom den til å bli boende i hele 7 år hos vertsfolk som gjorde alt mulig for at de døve skulle trives. I 3 år fra 1904-1907 - mens fru Fodstad var hos sin sØnn i Nord-
53
land, overtok hennes datter fru Helga Lawzow vertskapet og ble
også alle de døves venn. Frk. Tora Fodstad, som hadde både middelskole- og handelsskoleeksamen, og som i flere år hadde sittet
i foreningens styre (fra 1902-1904 også som viseformann) tiltrådte våren 1905 en stilling utenbys som bokholder ved Embretsfoss fabriker, og før sin avreise ble hun hyldet ved en stemningsfull avskjedsfest. Hun hadde også vært foreningens bibliotekar
og vist sin interesse på mange andre måter. I 1908 ble hun gift
med sin skolekamerat, boktrykker Henri.k Bang i Bergen.
I korthet må vi nevne hvor foreningen senere holdt til huse,
inntil den i 1916 kjøpte sin nåværende eiendom, Sven Bruns gt. 7.
lokalene i Sofies gate ble for trange fordi foreningens medlemstall vokste, og styret måtte se seg om etter nye. Skolebestyrer
Fjørtoft hadde fulgt etter pastor Svendsen som formann i 1898
og hadde fungert som sådan i hele 10 år. Nå var han avløst av
sekretær Hagbart Falsen. Samme år var også Henning Dahl valgt
inn i foreningens styre og der valgt til viseformann. Det falt i
hans lodd å ta seg av forberedelsene til reparasjon av De døves
kirke, en reparasjon som på den tid var påtrengende nødvendig,
og dessuten å pleie forhandlinger med advokatfirmaet Heyerdahl
og Knagenhjelm som eide gården nr. 26 i Pilestredet. Han kjente
nemlig advokat Hieronym/l.s Heyerdahl fra før. Og advokaten
viste seg meget imøtekommende. Foreningen fikk leie halvparten
av 2. etasje i den nevnte gård, og det dens beste del, og advokaten
gikk med på å foreta de forandringer ved innredningen som foreningen ønsket. Som skrevet i 50 års beretningen viste dette lokalet, som jo også var meget sentralt beliggende, seg meget tilfredsstillende. Men da gården ble solgt 4 år etter - den eies og brukes
nå av Oslo Helseråd - måtte foreningen igjen flytte. Det ble til
svert trange lokaler, nemlig i Wessels gate 5, Ill. Men der fikk
den igjen en vennlig husmor i prestefruen Thea Henden. De
døves gode venner, pastor Olaf Thormodsæter og frue var nettopp
flyttet derfra. Thormodsæter var den gang enda hjelpeprest hos
pastor Conrad Svendsen hvis assistent han hadde vært i 12 år, og
54
enda i 3 år skulle han fortsette som døveprest. Mange eldre døve
utover landet minnes ham sikkert enda som den varmhjertede
sjelesørger han var, men her kan vi ikke gå nærmere inn på
dette. Bare skal vi nevne at hans minne lever også og holdes i
ære ikke bare blant hans hørende menighetslemmer i Tysnes,
Skipstvedt og Hedrum, hvor alle kom til å holde av ham, men
også i store kretser utover landet. Han døde i 1950. Ofte hadde
han vært levende med også i vår forenings arbeid.
Lokalene hos fru Henden vil foreningens eldre medlemmer
minnes som koselige tross de var trange. Og der ble - den 16.
november 1913 - en enkel men vakker fest holdt til minne om
Lars Havstad og Thomas Sewell som begge var døde i august
samme år. 14 dager etter - den 30. november - døde også fru
Rosing. I forbigående skal her nevnes, at foreningen tilbød seg
og også fikk lov til å bære omkostningene ved Lars Havstads
bisettelse. Han var som bekjent gått bort ved et ulykkestilfelle.
Og både ved Fredrik Balchens død i 1899 og fru Hedevig Rosings
død i 1913 hadde foreningen ordnet med minnegudstjenester i De
døves kirke.
I Wessels gate 5 ble foreningen boende i 2 år. Lokalene der var
alt fra først av blitt betraktet som midlertidige, og styret gikk nå
sterkt inn for å skaffe foreningen eget hus. Flere tilbud ble mottatt, men ingen av dem passet, og enda i 2 år måtte medlemmene
vente og forelØbig holde til i de ellers prektige lokaler som dengang eides av Odd Fellowlosjen i Christian Augusts gate 6 hvor
det dog ikke var mulig å disponere lokalene mer enn hver søn·
dag fra kl. 6-10 (18-22). Så lyktes det endelig våren 1916
å få kjøpt foreningens nåværende eiendom, Sven Bruns gate 7.
Innen styret hadde kobberstikker Martin Skotterud avløst sekretær Hagbart Falsen som formann i 1910. Hagbart Falsen hadde
i 1907 som viseformann, i FjØrtofts fravær, representert vår forening ved den lste nordiske dØvekongress i København i 1907,
derunder assistert av sin svoger Christian Holmsen som ved denne
leilighet likesom ved 25 års jubileet i 1903 hadde hatt det an-
55
l
strengende sekretærarbeid. Ved kongressen i Stockholm 1912 var
det Martin Skollerud som representerte vår forening som dens
formann, og Henning Dahl som sekretær hadde vært hans assistent under forberedelsene. De hadde sammen arbeidet for å
skaffe de døve reisestipendier til kongressen av Staten, og det lyktes også, ikke minst ved bistand av direktør ]. A. Lippestad. Fra
1913 hadde Ragnar Ziener avløst Martin Skollerud som formann,
og C. Rich. Helgesen som da just var valgt inn i styret, ble viseformann, mens Henning Dahl overtok stillingen som sekretær.
Styrets andre medlemmer var pastor Conrad Svendsen, for hvem
skolebestyrer P. Anderson møtte som varamann samt frk. Ragna
Berg, typograf Robert Christiansen og frk. Karen Waldenstrøm
(nå fru Aamold).
Det var på generalforsamling den 30. mai 1915 at det med 64
mot 4 stemmer ble bestemt at man skulle gjøre alvor av forsøket
på å finne et eget hus som kunne passe for foreningen, og bestyrer Fredrik Balchens sØnn, hØyesterettsadvokat Albert Balchen,
som alt i mange år hadde vært foreningens juridiske rådgiver,
var formidler ved kjøpet av Sven Bruns gate 7. Dette kjøp ble
vedtatt på generalforsamlingen den 30. april 1916 med 89 mot
1 stemme. KjØpesummen var med alle omkostninger kr. 75 600.-.
I 5O års beretningen er fortalt om de nye vanskeligheter som
møtte' foreningen før den kunne få noe tilfredsstillende lokale
endog i sin egen gård - vanskeligheter som skyldtes verdenskrigen som var brutt ut i 1914. Det skulle gå over 10 år før foreningen fikk disponere den innkjøpte eiendom så vidt at den
kunne skaffe seg de lokaler den har nå, - og enda, ved 75 års
jubileet, kan den ikke disponere gården helt til bruk for de døve.
Den andre verdenskrigen, som også Norge kom med i fra 1940
1945, skapte jo nye vanskeligheter. Men tross alle vansker har
arbeidet innen foreningen i alle år fortsatt ufortrødent. Vi skal
ikke her gjenta det som ble skrevet i 50 års beretningen, og som
forteller om hvordan foreningen endelig 29. januar 1927 kunne
lOnVIe de lokalene den enda har. Disse er senere blitt videre
56
--------l
modernisert. Her skal vi bare fremheve det gode samarbeidet som fant sted mellom De DØves Menighet og foreningen da Hjemmet for døve på Nordstrand på foranledning av
pastor Conrad Svendsen lot anbringe en dengang ledig kapital på
kr. 35000.- på 2. prioritet i foreningens gård på den tid da
ominnredningen skulles settes i gang og det da viste seg umulig
å oppnå lån i bankene. Og pastor Bonnevie-Svendsen var med i
foreningens styre og i den komite som ble nedsatt for å forestå
innredningen. Formann i denne komiteen var Charles Leisner, en
mann som de døve i Norge skylder mere enn få av dem aner.
Arkitekt Eivind Gleditsch leverte planer og tegninger, og han skal
også minnes med tak for sitt samvittighetsfulle arbeid som hadde sine meget spennende øyeblikk. Det bør også nevnes med
takk, at Oslo Sparebank, som under sitt tidligere navn Christiania
Sparebank så mange ganger hadde støttet foreningen i dens første
og vanskelige år, tilstod foreningen et rente- og avdragsfritt lån
på 5 000.- kroner til denne ominnredning. Endelig bør i denne
forbindelse minnes med takk hr. C. Rich. Helgesen og frue Marie
Helgesen som hadde bekledt stillingen som foreningens husfar og
husmor under de skiftende forhold i huset helt siden dette ble
kjøpt og som nå uten knurr fant seg i alle ubehagelighetene under ombygningen.
Foreningens nye lokaler var store nok til at Norske DØves
Landsforbund, som var stiftet i Trondheim i 1918, kunne holde
sitt 4de landsmøte der i 1928 samtidig med at vår forening feiret
sitt 50 års jubileum. Om dette er også fortalt i 50 års beretningen
hvor det dessuten ble fortalt om de festligheter som fant sted i
forbindelse med det sist nevnte jubileum og i anledning av forbundets 10 årige beståen. Vi skal derfor ikke gjenta det her. Men
nå kommer vi til foreningens 3dje 25 års periode, og den skulle
jo dette skrift ganske særlig behandle. Om den kan det kanskje
først og fremst sies, at de døve stadig mer og mer selv har tatt
ledelsen i sine egne affærer, og særlig har de unge vist initiativ.
Her skal foreløbig nevnes det tiltak som noen av disse unge satte
57
Ingeniør Chr. F. Grøner
MN.I.F. tekn. konsulent M.T.K.F.
Dronningensgate 14, Oslo
Telefon 42 Ol 81 - 41 6667
Telegramadr.: «Ceefge»
Vannkraftanlegg - Industrianlegg - Betong - Jernbetong
.Helfred lIanssen
Conradisgt. 7 -
T
ø NSB E R G
Etabl. 1896
Tlf. 11034 og 11480, priv. 11580
Telegramadr.: «H ELF RED»
Leverer proviant og rekvisita til
hvalfangstekspedisjoner
BRØDRENE TRÆGDE
Drammen
LANDBRUKSMASKINFORRETNING
Centralbord 4880
PASS FORM-KVALITET
er kjennetegnet på våre barnesko
Balder
Sl~ofabrikk
HOKKSUND
58
JI.s
i sving i 1934 da de fikk satt Igjennum at eIendommen Skaug på
Rudstrand ved Bunnefjorden ble kjøpt for å innredes til utfluktssted og feriehjem om sommeren. Meget tidligere hadde jo De
DØves Skiklubb skaffet de døve den store og vakre skihytten i
Skallerudåsen i Bærum, så vel egnet til vintersport. Nå fikk de
også et landsted ved sjøen, skikket til svømning og annen sommersport - alt så styrkende, hvert på sin måte, for både kropp
og sjel. Om dette og litt mer vil en av de unge døve selv fortelle.
Den som har skrevet det foranstående har enda litt å føye til,
mest om bortgangne, men også om noen enda levende, både
hørende og døve venner.
Litt av et portrettgalleri.
I det som står foran er omtalt mange, både hørende og døve,
som på en eller annen måte har hatt forbindelse med foreningen
vår. I det følgende skal vi fortelle litt mer om enkelte av dem og
dessuten litt om noen andre som ikke har vært nevnt før. I dette
avsnitt vil vi begrense oss til dem som nå ikke lenger er i
blant oss.
Den første som gikk bort var som før nevnt Halvard Aschehoug, han som ble student sammen med lars Havstad. Da skriveren ikke har kjent ham personlig, kan han ikke fortelle mer om
ham enn det lille som er sagt før og som er tatt fra fru Rosings
festskrift. Men alt som er sagt om ham viser oss bildet aven
usedvanlig sympatisk ung mann hvis tidlige død da han var bare
28 år gammel kjentes overordentlig smertelig som et stort tap
både for hans nærmeste og vår forening.
Av de døve som var med da foreningen ble stiftet, og som fikk
spesiell betydning for denne var visstnok Erik Strangestad den
eldste. Og han var i 1878 bare 41 år gammel. Noen virkelig
59
Oskar
Eri'~sen
.. Sønner
BOKTRYKKERI - BOKBINDERI
LINJERANSTALT
Telefon 1387 - Horten
Trikotasje er
fordelaktigere
URD Trikotasjefabrikk A.s
Chr. Kroghsgt. 30 - Oslo
VELS/TTENDE -
SLITESTERK
Yngvar Hvistendahl
Skipsrederi
TØNSBERG
60
gamle var det neppe blant de døve i hovedstaden den gang, skjønt
det jo fantes enkelte som hadde gått på skolen i Trondheim og
der var undervist bare ved skrift og tegn. Og utover landet fantes
det mange., både gamle og yngre, som overhodet slett ikke hadde
gått på skole. For det fantes jo som før nevnt ingen skoleplikt
for døve den gang. Det er forbausende å tenke på hvilken forskjell
det er på forholdene innen de døves verden nå sammenlignet med
hva de var for bare 75 år siden. Først da var det at de voksne
døve begynte for alvor selv å kjenne ansvaret for sine skjebnefeller, og det som fØlge av den undervisning de hadde fått hos
Fredrik Balchen. Nå er deres organisasjoner spredt over hele
landet, både i egne menigheter og lokalforeninger og i landsforbund. Og - noe annet som har vært antydet før: Den gang fantes det knapt et eneste ektepar hvor både mann og hustru var
døve. Nå er slike ekteskap meget alminnelige. Og rundt omkring
i landet sitter i de mest forskjelligartede stillinger - ofte i ansvarsfulle og overordnede slike - hørende menn og kvinner hvis
foreldre begge har vært døve. Og disse døve foreldre må vel sies
i høy grad å ha gjort sitt land ære. Dette sies her i forbigående.
Og så tilbake til Erik Strangestad. Han var, som nevnt, i likhet
med Lars Havstad blitt døv i 5 års alderen, men hadde ikke som
denne vært så heldig å komme tidlig i skole. Hele 14 år var han
før han fikk begynne. Noen utpreget intellektuell begavelse ble
han da heller ikke. Men han ble en mann med et varmt hjerte
og en helstøpt karakter som fikk en utelukkende god innflytelse
både på sine egne elever på Balchens skole og på de andre døve,
unge og eldre, som han kom i berøring med. Kanskje disse ordene fra fru Rosings skrift skildrer ham best: «Selv døv, var
han som en faderlig venn for alle unge døve. I en lang rekke
av år hadde han vært lærer hos hr. Balchen og de aller fleste
unge i foreningen hadde han kjent fra barn av. Han bodde på
skol~n og var tilsynshavende ved dens store internat. Han forstod
å vinne barnas tillit og fortrolighet som ingen annen, han var
deres trøster, hjelper og støtte hele dagen i gjennom. Og Strao61
6
gestad, som i høyeste grad var uselvisk og trofast, hadde også alle
sine medlæreres vennskap og aktelse.» Fru Rosing fortsetter med
å fortelle om hvordan man i 1882, den 1ste september, da Strangestad i 25 år hadde vært lærer ved Balchens skole,hedret ham
ved en vakker fest i foreningen, og om en deputasjon fra denne
som på skolen hvor han bodde, overrakte ham fra dens medlemmer et vakkert og stort skrivebord med tilbehØr og fotteppe under
det, samt en polstret bekvem gyngestol. En av hans døve elever,
Sofie Pedersen, hadde til festen skrevet et vakkert dikt, av hvilket
ett vers skal siteres her, nemlig:
Takk for hver gang du gledet oss
og lindrede vår brøst!
Takk for hver gang du gråt med oss,
når du ei visste trøst!
Takk for hver gang du strevet med
å føre oss på sannhets grunn!
Ha takk for all din kjærlighet
til siste stund!
Enda i 5 år virket Strangestad ved Balchens skole - altså i alt
i 30 år. Så flyttet han til Hamar til sin venn, bestyrer Elias H ofgaard, og var hos ham som tilsynsmann også ved hans skole i
noen år og kom så tilbake til Kristiania hvor han døde i 1893
etter lengere tids sykdom. Da var han enda bare 56 år. På hans
dødsleie besøkte skriveren ham ganske ofte, og disse besøk står
levende for minnet. Strangestads tanker dreide seg alltid om de
døve med ønsket om at de måtte bli ledet inn på veien mot det
sanne og rette og han klaget aldri over sin egen skjebne. Han
var ugift og testamenterte alt det han etterlot seg til vår forening
på en mindre del nær som gikk til en slektning. Det er det han
således testamenterte til foreningen som dannet grunnstammen til
det legat for gamle trengende døve som bærer hans navn og som
nå er vokset til vel 20 000.- tross utdeling aven del av rentene
til enkelte døve gjennom en lang årrekke.
62
På Gamle Akers kirkegård hadde vår forening kjøpt et større
gravsted hvor mange av våre medlemmer i tidens løp ble stedt
til hvile, og Strangestad var en av de første. En vakker støtte med
hans navn på står der fremdeles.
Den neste hvis bortgang skriveren husker var den unge typograf Christian BjØrnstad som sammen med Axel Fleischer og Carl
Werner startet bladet «Journal for DØve». Han ble som Halvard
Aschehoug bare 28 år gammel og døde i 1891, altså før Strange•
stad. Hans ansikt
og stillferdige vesen står for skriverens minne.
Men de møttes bare 1 a 2 ganger, og han er heller ikke omtalt
nærmere av fru Rosing, så han kan bare erindres her som en av
de først bortgangne av foreningens døve medlemmer og elev fra
Balchens skole.
Så var det bokbindermester johanneJ Lattgman, selv døv, men
med hørende svenner på sitt verksted. Han døde i 1894, bare 38
år gammel. Om ham er det også bare godt å si. Hans hustru, fru
Karen Lattgman, overlevet sin mann i hele 58 år, idet hun gikk
bort i desember 1952, nær 97 år gammel. To kjekke, hørende
døtre lever og virker fremdeles.
En i språklig henseende særlig begavet ung mann, ZakariaJ SØrhtts, traff jeg av og til på foreningens aftenmøter. Han vat
visstnok også typograf og døde ung og ugift i likhet med Christian BjØrnstad. En tredje typograf hvis ansikt jeg husker var
Gttdbrand K. Sæther, som ble litt eldre, men som også døde ung
og ugift.
Så var det fru Cecilie Bjttne, som er omtalt tidligere som et
elskelig menneske og husmor i foreningen. Hun døde, bare 45
år gammel i september 1896 og var datter av sogneprest Chr. A.
Hansen i Nordethov og frue Sofie, f. Svendsen.
Og så kommer vi til Carl Werner. Jeg har en spesiell grunn til
å huske ham. For da jeg som gutt var med og så på en av hans
oppvisninger i kunstskøyteløp ute på Frognerkilen - det var
lenge før vi hadde lært hverandre personlig å kjenne - var
63
Gullaug Takpappfabrikk
Tete/on: Drammen 2490
Tetegramadr.: «NOR», Drammen
Snøhetta takpapp D
Lunit luktfri c.ellulosepapp 7 og 9 kg
FREDRIKSTAD MONTERING CO.
& METALLSTØPERI A/S
Telefon 1494 -
64
FREDRIKSTAD
han så uheldig for en gangs skyld å snuble like ved meg, og en
av skøytene hans ga meg et lett støt i pannen. Hans forskrekkelse
og omsorg for meg den gang glemmer jeg ikke. Siden møttes
vi i foreningen og ble venner. En usedvanlig kjekk og vakker
mann var han og levende interessert for sine døve skjebnefeller,
særlig deres idrett, men også, som vi har sett, for deres intellektuelle utvikling. Hans hørende hustru, fru Ingeborg Werner, ble
ham en god støtte både i arbeidet blant de døve og i deres felles
forretning. Og hun ble ved å være en trofast venn og støtte for
vår forening også etter mannens bortgang og like til sin død 25
år etter at han var gått bort. Han ble bare 49 år og døde i 1903.
Hadde også gjentatte ganger sittet i. vår forenings styre, derav
1896-1898 som viseformann. Og fruen var etter hans død i en
årrekke med i styret. De medaljer og premier som Carl Werner
hadde vunnet under sine oppvisninger i Kunstskøyteløp ute i
Europa, bl. a. for den tyske Keiser Friedrich Ill, mens denne enda
var kronprins, har han testamentert til vår forening. Hans portrett i oljemaleri, forært av hans hustru, henger i foreningens
loka!~r, hvor det også er anbragt portretter av de fem som var
med i foreningens første styre, Balchen, fru Reising, Havstad
Aschehoug og Strangestad.
I 50 års beretningen, som enda er tilgjengelig for dem som er
spesielt interessert, er omtalt, tildels utfØrlig, både Fredrik Balchen
og Hedevig Rosing samt lærerinne Ragna Berg og fru Ingeborg
Werner, skolebestyrer Fjørtoft, m. fl. blant foreningens hørende
venner og blant de døve Halfdan Bjørnstad, Carl og Cecilie Bjune, den unge Thorvald Simonsen, Thomas Sewell og fru Anne
Sewell, Lars Havstad, skomaker Ole Thomassen, Christian Holmsen og Martin Skollerud, Ingeborg Heimli, Hagbart Falsen, Ragnar Ziener, Even Sandvold, Thorbjørn Thorbjørnsen m. fl. og det
som er sagt om dem skal ikke gjentas her. Men det er mange,
mange som er gått bort i de siste 25 år og som også i høy
grad fortjener å minnes, og som vi nå i korthet vil minne om,
selv om det for enkeltes vedkommende kan bli bare ved å nevne
65
deres navn. RekkefØlgen blir som regel bestemt etter året da de
gikk bort.
FØrst kommer en som burde vært med da 50 års beretningen
ble skrevet i 1928. Det er frk. Else Brunchorst fra Bergen som
flyttet til Kristiania for å få anledning til å være med i De Døves
Kirke. Det var jo nemlig lenge før det var kommet noen prest
eller kirke for de døve i Bergen. Hun ble også med i vår forening
og bidrog ved sitt tilstedevær i høy grad til å gjøre underholdningen belivende og innholdsrik. Hun var en av Balchens flinkeste
elever og overordentlig dyktig i munnavlesning. Hun døde i 1920
79 år gammel.
Så må vi minnes Hermana Bergh, som ble nevnt i 50 års beretningen, men som døde i 1933, 75 år gammel. Hun var blitt tunghørt i barndommen og ble helt døv som voksen. Fra sitt 16de
år og til hun i 1924 hadde nådd aldersgrensen, i alt i 49 år, virket
hun som tegnelærerinne ved både Balchens og fru Rosings skoler
og fortsatte ved Oslo off. skole for døve da Fjørtoft og P. Anderson var bestyrere der. Men hun ble mer enn lærerinne for sine
elever. Hun ble - i likhet med Erik Strangestad - deres forståelsesfulle venn og trøster til hvem de alltid tillitsfullt kunne vende
seg. Og hun ble - også i likhet med Strangestad - ved å være
deres venn og fortrolige også etter at de var blitt voksne. Men
- i motsetning til Strangestad - ville hun ikke vite av de døves
tegn. For selv var hun - som Else Brunehorst - en glimrende
munnavieser, så dyktig at hun, etter å ha sluttet på skolen, endog
kunne ta imot elever, unge og gamle, i denne vanskelige kunsten
-tross sin døvhet. l vår forenings styre satt hun i flere valgperioder og var jevnlig å se i dens møter hvor hennes nærvær
alltid virket velgjørende. Ved sin fratreden som lærerinne ved
skolen ble hun varmt hyldet ved en fest som foreningen i forbindelse med hennes tidligere elever arrangerte for henne.
l 1929 døde den da 76 år gamle Ludvig C. Blunck, også døv,
som i 90 årene hadde vært en god økonomisk støtte både for De
Døves Kirke da den skulle innredes og for foreningen. Senere
66
mistet han sin formue, men han bar sin skjebne uten klage og
tok arbeid ganske enkelt som gårdsgutt på landet.
Sadelmaker Gustav Riberg døde plutselig, 53 år gammel, i
november 1930 just som han skulle gå hjem fra dagens arbeid.
Han minnes av alle som kjente ham som ualminnelig dyktig og
praktisk, en idrettsmann fra sin ungdom av, kjærlig ektefelle, og
far til en kjekk sØnn som hører normalt, og som overlever ham
sammen med sin døve mor, fru Karen Riberg. Han hadde i en
årrekke (1921-1929) vært formann i De Døves Skiklubb.
Typograf Robert Christiansen, som døde i 1935 hadde i flere
år sittet i vår forenings styre. I ca. 50 år hadde han arbeidet trutt
i sitt fag og gjorde det også den dagen han gikk bort, rammet
av slag i likhet med den foran nevnte Gustav Riberg. Hans,
likeledes døve, hustru fru Bina Christiansen, overlever ham med
en kjekk normalt hørende datter.
Kirketjener Peder Braathen døde i juli 1938, 72 år gamme!. I
33 år hadde han i troskap passet sitt verv i kirken samtidig med
at han arbeidet i sitt yrke som maler. Hans hustru, fru Anne
Braathen, som er døv likesom han, og som var hans beste støtte,
lever enda og bor med sine to hørende døtre hos svigersønnen
Kristian Aamold, som er døv. Fru Magda Aamold har alltid vært
en god hjelper for de døve.
I 1938 døde også typograf Thorer Engelsrud, som hadde vært
med i foreningen like siden dens tiftelse. Han ble 82 år gammel
og er nevnt også i 50 års beretningen. Også han hadde sittet i
vår forenings styre, og han, sammen med sin hørende hustru, fru
Anna Egelsmd som døde i 1941, 70 år gammel, hadde også høn
til døvemenighetens beste hjelpere. I sitt fag som typograf hadde
han arbeidet i 49 år og både han og hans hustru var stadig å se
i foreningen hvor hun også, likesom fru Ingeborg Werner som
dyktig i de døves tegnspråk, ofte fungerte som tolk. Disse to
hadde ingen barn.
Det hadde heller ikke Charles Leisner og fru Johanne Leisner,
som gikk bon henholdsvis i 1941 og 1944. Skjønt han kunne
67
høre nokså godt regnet Charles Leisner seg alltid som hørende
til de døves krets. Han hadde i sin barndom gått på Balchens
skole og hadde i likhet med Thorer Engelsrud vært med i foreningen like fra dens stiftelse. Allerede i 80 årene kom han med
i dens styre, men frasa seg gjenvalg ved valgperiodens utløp.
Men som medlem stod han trofast i alle år og ble en uvurderlig
støtte både for foreningen og menigheten som begge har meget
å takke ham for. Sist i 90 årene var det vel han startet sin egen forretning som litograf, den han arbeidet opp til å bli meget vel
ansett og landskjent. Hans firma eksisterer jo også fremdeles og
beskjeftiger foruten mange hørende også noen døve arbeidere.
Da vår forening skulle gå til ominntedning av sine lokaler i 1927
var det Leisner som var formann og den drivende kraft i komiteen, og da ominnredningen var ferdig forestod han i en årrekke
utleien av lokalene. Han var også menighetens kasserer og forvalter av både kirken og den tilliggende tomt som på hans initiativ ble kjøpt av menigheten da det var tale om å selge den til
dens daværende leier. Alt arbeid for de døve gjorde han uten
noen som helst godtgjørelse. Både ved foreningens 25 års jubileum i 1903 og ved 50 års jubileet i 1928 var det Leisner som
var formann i komiteene. Formann var han også i den komite
som i 1907 forberedte de norske døves deltagelse i 1ste nordiske
døvekongress i København. Da sa han forøvrig at det var sekretæren, Christian H oimsen, som hadde båret dagens byrde og hete.
Ved Charles Leisners bisettelse 20. oktober 1941 uttalte skolebestyrer P. Anderson som på vegne av biskop HiUe, formannen i
Komiteen for de døves geistlige betjening; la en krans på hans
båre, bl. a. disse ord: «Alle vi som hadde den glede å arbeide
sammen med Leisner, lærte å respektere ham for hans store dyktighet. Men vi lærte noe mere: Vi lærte å holde av ham for hans
varme hjertelag og for hans store rettskaffenhet og noble vesen.
Han var en personlighet, og derfor kom han til å Øve stor innflytelse. I et langt og virksomt liv utrettet han meget godt, og
det takker vi for. Men mest takker vi for hva han personlig var
68
som menneske, for det eksempel han gav oss. Hans dag er nå endt
Men hans innsats som personlighet lever i de gode impulser han
gav oss, og vi skal bære arven videre ...» Og i sin minneartikel
over Charles Leisner i De Døves Blad i november 1941 skrev
pastor Conrad Svenasen: «En god mann. En selvstendig og uforferdet mann. En mann som har vært med å høyne de døves anseelse hos de hørende. En trofast venn er gått hjem. Vi takker
Gud for hva han gav oss i ham.» Og til disse ordene vil vi slutte
oss her.
Leisners hustru, fru Johanne Leisner, f. Thorne, tok trofast del
i sin manns interesser. Hun var ikke egentlig døv, men ganske
sterkt tunghørt, en from og nobel sjel. Men hun var ikke sterk
av konstitusjon, så krigens påkjenninger tok så hardt på henne at
hun bukket under for dem i april 1944, vel 2 år etter mannens
død. Hun var ofte å se i vår forening sammen med sin mann,
men tok ikke del i dens styre.
I 1941 døde frk. Ernestine Anderssen, søster av professor Otto
Anderssen samt fru Rosings pleiedatter og trofaste venn og hjelperske. Henne vil alle fru Rosings elever som kom inn i vår
forening fra begynnelsen av 90 årene minnes i takk og hengivenhet. Hun må regnes til våre hørende venner skjønt hun, særlig
i sine senere år, var sterkt tunghørt. Hun var 82 år da hun gikk
bort og var - i likhet med fru Rosing - en personlighet preget
av renhet og rettsinn. Og hennes interesse for og kjærlighet til
de døve kjølnet aldri, selv om hun virket mer i menigheten enn i
foreningen.
I 1941 døde også bokbinder Carl Aanensen og jern- og gruvearbeider Torger Dybdalen, begge ivrig med både i skiklubben og
i vår forening og hver i sitt yrke dyktige og tro arbeidere. Og
som slike og som de gode kamerater de var skal de begge erindres. Begge var ugifte tross alderen som var henholdsvis omkring
60 og 70.
Egmont NØrregaard, en av de første som gikk ut fra fru
Rosings skole og etter skolegangen ad privat vei utdannet til in-
69
geniør, gikk bort i julen 1942. lover 40 ar hadde han vært ansatt som tegner ved Thunes mekaniske verksted, og medlem av
vår forening hadde han vært i alle år siden han ble ferdig med
skolen. Han var stadig med i komiteer og satt i flere år i styret,
derav som formann i 1930-1933. Også i De DØves Skiklubb var
han virksomt med. Hans hustru, fru Sigrid Boeck NØrregaard
(dansk av fødsel og døv likesom han) overlever ham med en sØnn
og en' datter som begge hører normalt. Og sØnnen er ingeniør
som sin far - og sjef for et større maskinfirma.
I august 1943 døde Carl Richard Helgesen som har vært omtalt før både i denne beretning og i 50 års beretningen. Han var
også en av fru Rosings elever og ble usedvanlig virksom både i
foreningen og skiklubben. Vi slutter oss til det som sies om ham
i skiklubbens 50 års beretning, nemlig «at han med sitt rolige og
behagelige vesen ofte øvde en dempende innflytelse på medlemmene når de av og til kunne bli for hissige». I en meget lang årrekke
var han foreningens viseformann og fungerte derunder også ofte
som formann, og i over 25 år satt han i styret. Og som før nevnt
var han også foreningens husfar i en lang årrekke. Av utdannelse
var han typograf, men i over 30 år ansatt i samme papirfirma
som beskjærer. Til tross for at han kunne høre nokså godt regnet
han seg alltid selv med som en av de døve. Hans hustru, fru
Marie Helgesen, som er helt døv, og som gikk på Balchens skole,
overlever ham med 3 sØnner som alle kan høre og sitter i gode
stillinger.
Så gikk, 9. september 1943, pastor Conrad Svendsen bort.
Hva han fikk utrette for de døve i Norge og, som den første
prest overhodet for døve i hele Norden, også for de døve i våre
Naboland, ville det sprengt dette skrifts ramme å fortelle om. Men
skriveren har forsøkt å gjøre det annetsteds. Også vår forening
hadde i ham en varmhjertet venn, og han satt i dens styre så godt
som hele tiden inntil han ble avløst av sin sØnn, påstor Conrad
Bonnevie-Svendsen. Men formann ønsket han ikke å være mer
enn i de 3 år 1896-1898. Derimot stilte han seg alltid villig
70
-
------------~
til tjeneste hver gang man kalte på ham. Ikke alltid var han
enig i den kurs som ble valgt av foreningens styre, men at det
utelukkende var de døves sanne vel han ville, det kunne ingen
tvile på. De døve rundt i hele vårt land hadde fått ham kjær og
ærer hans minne, og at også de døve i nabolandene og deres venner gjør dette, har vi ofte sett bevis på. Conrad Svendsen hadde
ved sin død just fylt 81 år, idet han var født 19. august 1862.
Han var 2 ganger gift, første gang med Fredrikke Schjeldrop,
som døde allerede i 1891, og med hvem han hadde 1 sØnn og 1
datter. Annen gang, den 21. desember 1892, ble han gift med
Hanne Bonnevie, som han hadde truffet da de begge var lærere
ved fru Rosings skole, og som ble en god mor både for hans 2
barn av første ekteskap og for deres felles barn, 3 sØnner og 1
datter. Den siste er fru Louise Holwech, som nå er sosialsekretær
for de døve i Norge, og aten av sØnnene er pastor BonnevieSvendsen vet vi jo alle. Og pastor Conrad Vogt-Svendsens far er
kaptein Johan Svendsen, som er pastor Conrad Svendsens sØnn
av 1ste ekteskap. Fru Hanne Bonnevie Svendsen døde 15. august
1934 etter i over 40 år å ha vært sin manns trofaste støtte og
medarbeider.
Fru Tora Ziener, som ble omtalt i 50 års beretningen som den
som i 1916 bragte tillive igjen De Døves Kvinneforening, døde
i januar 1945, 79 år gammel. I alle år, like til hans død i 1928,
hadde hun vært sin manns, Ragnar Zieners, tro medhjelper og
støtte. Begge var de helt døve, men deres 3 døtre, hvorav 2 enda
lever, var alle normalt hørende.
En annen som gikk bort i januar 1945 var William Ludviksen
som hadde gjOrt seg særlig fortjent av og avholdt som leder av
De døves dramatiske klubb. Av yrke var han skotøyarbeider og
som sådan også dyktig og avholdt. Hans tidlige bortgang ble
dypt beklaget.
I januar 1946 døde fru Marie BjØrnstad, f. Wilson, som i 37
år hadde overlevet sin mann, kobberstikker Halfdan BjØrnstad.
Sammen med sin mann hadde hun i sine yngre og kraftige år
71
har riktig svikt og beste gli,
den holder formen, bøy og spenn,
ingen er som den.
AlS LOMMEDAL SKIFABRIKK
Lommedalen pr. Sandvika
Bonna-Ski fåes i sportsforretningene'.
ilnders Høegh
GARTNERI
Økernveien 115 - Tlf. 68 04 28
OSLO
Ottar Linde Nielsen
JUVELER
Telefon 1129 - HALDEN
72
hørt til vår forenings aller beste støtter, og begge to var også
levende virksomme i menigheten. Ved s-in død hadde hun just
fylt 92 år og hun hadde i sine senere år og like til hun gikk bort
bodd hos sin hørende og gifte datter. Likesom sin mann var hun
helt døv, men en overordentlig flink munnavieser samtidig med
at hun var en ekspert i de døves tegnspråk. Foruten datteren
hadde ekteparret en sØnn som også hører normalt, og som sitter
i overordnet stilling utenbys.
En svensk født døv som fikk stor betydning for vår forening,
var porteføljearbeider Axel Emil Car/strøm, som døde i mai 1950,
bare 51 år gammel. Han var en usedvanlig intelligent og klarttenkende mann som flere ganger ble valgt inn i foreningens styre
og som også var på tale som formann. Men han holdt seg selv
tilbake, da han først som voksen mann var kommet til Norge.
Derimot var han i flere år formann i feriehjemmets styre, og han
var den som mens han levde fikk utrette mest for dette. Hans
portrett er da også blitt anbrakt der ute. Ved mer enn ett høve
hvor det var oppstått en eller annen floke viste Emil Carlstrøm
sin evne til å greie den ut, og han vant derfor de norske døves
tillit og sviktet den ikke. Hans, likeledes døve, hustru, fru Mathilde Carlstrøm, datter av sogneprest Moe, overlever h~m og arbeider nå i Charles W. Leisners firma. Men de hadde ingen barn.
I mai 1950 døde også bokbinder Eltef Martinsen, hvis likeledes
døve hustru, fru Hulda Martinsen, gikk bort allerede for mange
år siden. Han ble 71 år gammel og hadde i sine yngre år vært
virksomt med både i foreningen og i idrettsklubbene. I sine siste
år bodde han hos sin gifte og hørende datter, men fortsatte i sitt
yrke helt til han var nesten 70 år og var ofte å se i foreningen.
Snekker Michal Aamold døde i oktober 1950, 61 år gammel,
dypt savnet både av hustru og øvrige familie og av mange venner, Hans hustru, fru Karen Aamold, f. Waldenstrøm, som overlever ham, var i sine yngre år i flere perioder med i vår forenings
styre. De hadde ingen barn.
Så kommer vi til fru Katy Skolterud, f. Heftye, kobberstikker
73
Lettvint turproviant
Kjøfthermetikk
J;LLJ;S SLAKTI;RIJ;T
®ID
Als
Konfeksjonsfabriken norge ft.s
~O"IFA"~O
Kåper - Drakter - Sport
DRAMMEN
74
Martin Skotteruds hustru. Hun hadde, da hun gikk bort i desember 1950, overlevd sin mann i 32 år. Både før og etter sin manns
død var hun flittig med i virksomheten innen vår forening, flere
år også som styremedlem, og hun fulgte etter fru Tora Ziener
som formann i De Døves Kvinneforening. I den tid hun satt i
vår forenings styre var hun dettes sekretær. Både hun og hennes
mann var helt døve. Men at dette ikke er tilfellet med deres
Ønn, vår kjære pastor Kåre Heftye Skotterud, det vet vi jo alle.
Da han var blitt ferdig utdannet som prest, fulgte hun ham dit
hvor han kom til å virke, både i Tromsø, Stavanger og Trondheim. Og i 1947 kom hun sammen med ham og hans hustru,
fru Olattg Skotterud, og deres 3 kjekke døtre tilbake til Oslo. Vår
forening, og de døve i nord som i sØr, har meget å takke henne og
hennes før bortgangne mann for - og mest kanskje som foreldrene til de døves varmhjertede venn og hjelper Kåre Skollerud.
Fru Gyda Landgraff, snekker Max Landgraffs hustru, døde i
mai 1951 etter lang tids tålmodig bårne lidelser. De var begge
døve, og deres virke var mest viet yrket og hjemmet som foreldre for kjekke hørende barn. Men begge stod som medlemmer
av vår forening. Og Max landgraff, som også var med i skiklubben og som treskjærer hjalp til med å pryde dens hytte, er
nå som mer enn 70 åring stadig å se på våre møter.
Skomaker Ole Thomassens hustru, fru Marie Thomassen, døde
i desember 1951, 881;2 år gammel. Hennes mann er omtalt foran
som en av de døve som samlet de døve i Kristiania hos seg på sin
hybel i årene før vår forening ble stiftet. Han døde i 1915, og
hun overlevde altså sin mann i 36 år. Sine siste år tilbrakte hun
på Alderdomshjemmet i Gamlebyen. Men i sine kraftige år var
hun ofte å se i vår forening både sammen med sin mann, og etter
hans død alene. Disse hadde ingen barn, men begge var mennesker som satte sin ære i et hederlig og arbeidsomt liv.
Skotøyarbeider Carl B. Landen var født i Sverige, men kom til
Norge da han var 24 år og kom siden til å bo her like til sin død
i februar 1952, da han var 71 år gammel. I alle disse årene, på
75
Telegramadresse
cc Vær'kstedeb>
+
Sandefjord
76
det siste nær, hadde han arbeidet i samme bedrift. Og sammen
med sin norske hustru, fru Helene Landen, som også er døv, og
som overlever ham, hadde han 3 kjekke barn, alle normalt hørende. En datter er gift i Sverige, og sØnnene er Harry Landen og
Finn Landen, som er blitt de norske døves og da særlig de unge
sportdyrkendes, gode venner og hjelpere. Ekteparet Landens hjem
var i 19 år også Axel Fleischers hjem, hvor han på sine gamle
dager i trygge omgivelser kunne ta imot sine venner.
Sammen med Carl B. Landen minnes vi også hans hustrus
bror, militærskredder Anton Hansen, som gikk bort litt tidligere,
nemlig i november 1951, 64 år gammel. Han var også døv og
nesten hele sitt liv etter utstått læretid ansatt ved Statens militære
verksteder. Hans hustru og kamerat fra Holmestrands døveskole
Margit, f. Sande, overlever ham med 2 døtre og 2 sØnner, alle
hørende og gifte i gode stillinger.
Tidligere skolebestyrer Eyvind Boysen, som er omtalt foran som
turnlærer for de døve i 90 årene og senere som lærer ved døveskoler, satt også i vår forenings styre den gang. Og han ble alltid
ved å være de døves gode venn. Han døde også i februar 1952
kort etter at han hadde fylt 85 år.
Og så kommer vi til Axel Fleischer. Ingen har arbeidet lenger
blant de døve i Norge i og utenfor vår forening enn han. Han er jo
ofte omtalt i det foregående. Han var en bror av søstrene Nanna og
Agnes Fleicher, de to pionerer i arbeidet for de vanføre i Norge.
Ved sin død, 10. mai 1952, var han 91 år og 8 måneder gammel,
idet han var født 13. september 1860. Han var døv fra sin tidlige
barndom og gikk på Balchens skole mens Halvard Aschehoug
og Lars Havstad enda var der. Om dem fortalte han at de var
meget forskjellige, idet Halvard stadig var med i kameratenes lek,
mens Lars (som jo var blind på venstre øye) i frismndene alltid
såes i samtale med lærerne. Men gode venner var de alltid. Axel
Fleischer ble utdannet til håndverksmaler og drev det til å bli
malermester. Som avhengig av sitt yrke måtte han en tid, etter
sin fars ønske, trekke seg tilbake fra arbeidet blant de døve. Men
77
det ble bare noen få år. Hans døve skjebnefeller og deres vel ble
alltid hans hovedinteresse. Vi har hørt at han var med både ved
startingen av «Journal for DØve». og ved stiftelsen av De DØves
Skiklubb. Og ved startingen av «De Døves Turn- og Idrettsforening» i 1907 var han også med. I 90 årene hadde han vært
alvorlig syk, og det ser ut til at han da gjennomgikk en religiøs
krise og ble en kristen. En kort tid var han med i arbeidet ute
på Hjemmet for DØve på Nordstrand, hvor det jo den gang var
nesten' bare gamle døve. Men det ble de unge døve han kom til
å vie sin meste interesse i alle de mange år som fulgte på. I SPOrtSklubbene var han stadig med både som formann og styremedlem.
Og i vår forenings styre satt han i flere perioder, derav i 19241927 som formann. Ved den 3, nordiske døvekongress i Trondheim 1924 var han en av visepresidentene. Han var levende interessert også for at de døve skulle få et vakkert tegnspråk og
utarbeidet en håndbok i dette som ble trykt i «Tegn og Tale».
For dette Landsforbundets organ var han redaktør i flere år etter
at dets starter, skolebestyrer Johs. Berge, var gått av. Like til sin
død var han åndsklar tross de 91 år og et av hans siste ønsker
var å kunne få være med ved den 7. nordiske døvekongress i Oslo
1952. Men det ønsket ventet han ikke å få oppfylt, og fullt fortrolig med at hans tid nå var omme, gikk han bort i fred. Axel
Fleicher, som ikke var gift, er vel den av foreningens eldste medlemmer som de yngre døve vil huske best. Og de ærer hans minne sammen med dem som kjente ham også i hans kraftige år og
som så hvordan han, etter hvert som årene gikk, ble mildere og
mildere i all sin ferd.
Til slutt vil vi minnes frk. Signy Stabell samt fruene Margrethe
Eger Rosnes og Elisabeth Goffeng-Nielsen, som alle gikk bort i
en forholdsvis ung alder, den første bare 43 år gammel, i 1948,
og de to siste henholdsvis 45 og 59 år gamle, 1952. Alle disse
3 var rent og edelt' tenkende sjeler som alle var blitt glad i, og
som det var sårt både for deres familier og venner å miste så tidlig. De to første hadde begge sittet i De døves menighetsråd, og
78
alle tre var virksomt med i arbeidet blant sine skjebnefeller. Fruenes ektefeller, som overlever dem, er snekker Gabriel Rosnes
og dekorasjonsmaler Thorbjørn Go//eng-Nielsen, som også begge
er døve. Men hver av dem har en datter som hører normalt. Og
alle disse tre, nå bortgangne, døve damer, hvis foreldre var normalt hørende, har både hørende og døve søsken. Vi må få navngi
dem som er døve, nemlig fru Signe Eger-Pettersen, gift med skredder Arne Pettersen (også døv) og mor til 2 hørende barn, samt
frk. Astrid Stabell som nå er med i De døves menighetsråd og fru Goffeng-Nielsens bror, bokholder og prokurist Øistein
Ording, mangeårig formann i Skiens og Telemarks dØveforening.
I det som står foran er, som det vil bemerkes, også endel av de
bortgangnes etterlatte blitt omtalt, fordi det faller naturlig inn
under omtalen av dem som er gått bort. Men det er mange andre
ansikter, både bortgangnes og gjenlevendes, som har passert forbi
skriverens indre blikk, og som han gjerne ville ha nevnt. Om det
er noen som savner omtale av sine kjære bortgangne i det foranstående, vil de forstå at dette skrift er begrenset til dem som har
vært spesielt virksomme innen De Døves Forening i Oslo.
Skulle allikevel noen være glemt, så ber skriveren om unnskyldning.
En liten takk også til dem som enda lever.
I det foregående har vi erindret venner som er gått bort og i
forbindelse med dem også enkelte av deres nærmeste som enda
lever. Men det er mange enda levende så vel som bortgangne ven·
ner som ikke er nevnt, og enkelte av de enda levende må vi få
takke her.
Aller først en ærbødig takk til H. M. Kong Haakon som sam·
79
men med avdøde Dronning Maud i over 30 år har ydet vår forening et pengebidrag på kr. 250.- hvert år.
Så en takk til alle private og offentlige institusjoner som i årenes løp har vist oss sin velvilje. Særlig må vi nevne Oslo Sparebank som, spesielt i foreningens første og vanskelige år, men
også senere har støttet vårt arbeid. Og nå i de senere år har også
Oslo Formannskap vist oss stor forståelse og ydet større bidrag,
således i 1952 kr. 15 000.- i anledning av den VII Nordiske
DØvekongress. Fra Staten gjennom Kirkedepartementet og Idrettsfondet fikk vi da også støtte. Og likeledes fra Norsk Hydro. Statens Feriefond må vi også takke. Og Christiania Bank og Kreditkasse, Den Norske Creditbank og Kristiania Folkebank, samt Utdannelsesfondet for unge døve og tunghørte. Og sist, men ikke
minst, må vi få takke Pressen.
Av hørende og enda levende venner vil vi med takk få nevne
skolebestyrer P. Anderson, mm i en meget lang årrekke satt i foreningens styre og så godt som alltid møtte personlig i dets møter.
Dessuten lærerinne frk. Gudrun Graarud som i årene omkring foreningens 25 års jubileum var levende med både som styremedlem
og sekretær. PastOr Conrad Bonnevie-Svendsen, som også i mange
år satt i foreningens styre, har alltid vist den sitt vennskap. Det
samme har hms medarbeidere i Oslo, prestene Lars Stokke og
Ragnvald Hammer. Den siste sitter i styret f. t. PastOr Kåre Skollerud, som vi har nevnt før, var den energiske generalsekretær for
Den Nordiske DØvekongress ifjor. Også pastOr Conrad VogtSvendsen var med, og konsulent Egil Tt'esselt, samt brødrene Harry
og Finn Landen, som dessuten har gjOrt seg fortjent av de unge
døves idrett. Fru grosserer IngtIJald Nielsen må vi takke for et årlig pengebidrag. Og foreningens hørende revisor, hr. Rolf BeHevold, som var oss behjelpelig med omlegning av foreningens bokholderi, skal ha en spesiell takk han også.
Av de eldre og enda levende døve medarbeidere må vi med takk
nevne fru Tora Bang i Bergen som før hun flyttet dit ved sitt giftermål med boktrykker Henrik Bang, virket varmt interessert i
80
vår forening i en årrekke under sitt pikenavn Tora Fodstad. Videre
blant de eldste arbeidere foreningens tidligere formann, bokbinder Herman A. Jansen, samt fru Marie Helgesen, som i over 25
år var foreningens husmor. Blant de enda levende eldre og tidligere virksomme styremedlemmer nevner vi også fru Jenny Boye
Olsen, f. Kolby, og fru Karen Aamold, f. Waldenstrøm. Foreningens mangeårige regnskapsfører, hr. Anker Gmfre, skal ha en
særskilt takk for sitt anstrengende og oppofrende arbeid som kasserer ved døvekongressen ifjor, et arbeid som skriveren i egenskap av revisor ble imponert av. Og mange, mange andre er det
som kunne nevnes. De Døves Kvinneforening og den av døve
kvinner stiftede «Hjelpefrooren», som begge er stadig virksomme,
og de mange døve, både kvinner og menn som har hjulpet til og
stadig hjelper både i foreningens lokaler inne i hovedstaden og på
feriehjemmet og skihytta. Det er ugjørlig å regne opp navn på
alle. Måtte bare det gode samarbeidet bli ved og mottoet for alle
bli: La oss løfte i flokk!
Sørbye & Skattum
Posefabrikk -
Papir En gros
Papirindusfri
o SL O
81
Feriehjemmet «5kau'g»
og hvordan det ble til.
ved Johan Larsen,
En solfylt søndagsmorgen sommeren 1933 drog et selskap av
døve ut på en tur i Oslofjorden i Ric. Helgesens flotte motorbåt.
Turen gikk til de skjønneste steder i Oslofjorden hvor man fikk
anledning til å nyte sommerens goder - med frisk luft, sol og
sjø, skog og grønne marker, og fuglelek og dyreliv, og folk i alle
aldre frydet seg over det skjønneste av alt, naturen. Da selskapet
hadde fartet omkring halve dagen, fikk man da anledning til å
betrakte mange hyggelige hjem, hvor folk ferierer om sommeren.
Misundelsen var da på toppen. Da utbrøt en av deltagerne, herr
Reidar Ruud: Synd at dØveforeningen ikke har et sådant hyggelig
hjem, hvor døve og deres venner kan samles sammen til hyggelige
stunder med badeliv og hvile. Til dette svarte den svenskfødte herr
Emil Car1strøm kort og godt, ja, varfør inte. Etter disse ordskifter,
ble tanken lagt frem for styret i DØves Forening, som da behandlet
den saken. De som hadde denne fine tanken, redegjorde så for
saken og fremla sine planer og hvordan økonomien skulle skaffes.
Styret anbefalte forslaget, og en komite ble så valgt til å arbeide
videre med saken. Til komite ble disse valgt. Reidar Ruud, Emil
Car1strøm og Nils Vikene. Komiteen gikk straks igang med et
gavelotteri, som i løpet av vel et halvt år innbragte en pen sum av
over kr. 4000.-. Og på ordinær generalforsamling i februar
1934 redegjorde komiteen for resultatet av den avholdte utlodning. Hva innkjøp av eiendommen til feriehjem da angikk,' så ble
det pointert at der ikke skulle treffes noen endelig avgjØrelse uten
82
etter samråd med døveforeningens styre. Komiteen ble så anmodet om å fortsette arbeidet. De averterte, og fikk mange billetter,
beså flere eiendommer. Og så fant man den rette, det ble kjærlighet ved første blikk, en eiendom beliggende på Rudstrand på
Nesodden, ca. l times båtreise fra Oslo. Arealet var ca. 5 Y:2 mål,
derav ca. 4 mål eiendomsgrunn, resten l Y:2 mål er bygslet av
prestegardsskogen på vanlig vilkår (99 år) hvorav 10 år er gått.
Alle trær på denne del hører også med til eiendommen, disse er
kjøpt spesielt. Det er også frukttrær av fin kvalitet. Hekk foran
haven ut mot sjøen, og vakker utsigt utover mot Bundefjorden.
Bebyggelsen er følgende: 1. Hovedbygning av tømmer inneholder
3 værelser og kjøkken i 1. etasje. 2. anneks bygg, 2 værelser og
kjøkken og veranda. I hovedbygningen er det også 2 værelser og
kjøkken i annen etasje, og en stor veranda. 3. Dukkestuen, l værelse (et lite rum og veranda) 4. Verksted, l værelse, samt ytre
rum og loft. 5. Solid stort uthus med flere rum. (Det siste er nå
revet ned). Ekstra god kjeller med granittmur, hovedbygningen
er god for vinterbruk. Og så er det en stor og god brønn.
Prisen på eiendommen var på kr. 12000.omkostninger,
denne sum ble pruttet ned til 11000,omkostninger. Der
var ingen pantegjeld, men selgeren var villig til å ta en større
obligasjon. I prisen fulgte med haveredskaper, havemøbler, og
mange pene ting, samt en båt.
Rudstrand er kjent som et av de hyggeligste steder i Bundefjorden med kun 9 villa-eiendommer.
Komiteen fikk så fullmakt til å underskrive kjøpekontrakt på
foreningens vegne med 66 mot 5 stemmer. Og feriehjemmet ble
så innkjøpr den 1/6 1934. Det første styret bestod av Reidar
Ruud, form., med Emil Caristrøm og Nils Vikene som medarbeidere. Fra den tid begynte døve med all slags opprydninger, og
feriehjemmet ble innviet den 16. september 1934.
+
+
83
Sarpsborg Begravelsesbyrå
Hans O. Solberg
Jernbanegt. 12 - Telefon 286 - Sarpsborg
SØL 'I
Gullsmed OTTAR HVAL - Kirkegt. 36 - OSLO
RIEBER & CO. A.s
Vognmannsgr. 44, Oslo - Sentralbord 42 68 55
HUDER - PELSVERK - SKOTØY OG LÆR
Kun engros
Brød,·ene Sørensen
Garn- & Hvitevareforretning
Tlf. 334708 - Oslo - Øvre Slottsgt. 18
T. S. J A C OBS E N A.8
Begravelsesbyrå - Ullevålsvn. 1, Oslo
Tlf. 332334 - 3322 46 - Privat 558550 - 69 4372
84
«Feriehjemmet Skaug's nybygg.»
Det var under okkupasjonen at nu avdøde Emil Carlstrøm
og undertegnede begynte å diskutere muligheter for utvidelse av
nybygning på feriehjemmet. Det var på den tid meget begrensede reisemuligheter, hvorfor det var sterk søkning til hjemmet
med derav følgende trengsel og mangel på virkelig bevegelsesfrihet. Naturligvis var det umulig å bygge da, men så hadde man
bedre tid til å legge planer. Den første komite bestoq av Carlstrøm, Alf Olsen og undertegnede, supplert med feriehjemmets
styre. Det ble utarbeidet et første utkast til utvidelser for å finne
ut hva det trengtes av rom, men da dette bygget på førkrigspriser
var det tatt til alt for stort - 150 kvm bebygget grunn. Og etter
frigjØringen da man igjen fikk oversikt over byggepriser og muligheter måtte denne planen henlegges som ugjennomførlig. Isteden begynte man å undersøke muligheter av å utbedre og utvide
den gamle hovedbygning for å gjøre den mere tjenlig. Den ble
oppmålt og avtegnet i hovedtrekkene for å danne grunnlag for
videre bearbeidelse. Man satte seg så i forbindelse med en arkitekt
bosatt på Nessodden og ba om å få utarbeidet et forslag. Dessverre var man kommet til feil mann, etter l Y2 år å ha ventet forgjeves på å høre fra vedkommende måtte man søke andre forbindelser.
På denne tid avgikk komiteens formann Carlstrøm ved døden.
Hans bortgang ble et stort savn da han alltid med interesse hadde
deltatt i alt arbeid som kunne være til hjelp for feriehjemmet. I
85
Skaug før.
Skaug nå.
1951 ble en ny komite konstituert. Den bestod av Alf Olsen,
Sverre Eeg, og Ole Sundet med undertegnede som formann.
Etter en henvendelse til feriefondet, som hadde gitt et byggebidrag på kr. 6000.-, kom man i forbindelse med arkitekt Thomas Tostrup høsten 1951. Med utgangspunkter i den gamle
hovedbygning og oppgaver over hva som trengtes av plass ut-
86
arbeidet han et forslag, som etter endel finpussing ble fremlagt
på ekstraordinært medlemsmøte i De DØves Forening og der godkjent, likesom byggekomiteen fikk i oppdrag å innhente omkostningsoverslag og undersøke muligheter for byggetillatelse. 1. desember kunne man sende inn søknad om byggetillatelse, og i mars
måned 1952 fikk vi til vår glede og overraskelse høre at søknaden
var innvilget. Men den frist som var gitt for å påbegynne byggearbeidet var meget kort. Det gjaldt om å komme igang fortest
mulig.
Gjennom arkitekten fikk man forbindelse med byggmesterfirmaet Brødrene Hodmungseth og disse ga et pristilbud som ble
fremlagt på medlemsmøte i De DØves Forening og der godtatt.
Men for å oppnå endel reduksjon i prisen og for i det hele tatt å
få bygget til så rimelig pris som mulig ble det vedtatt at de døve
selv i størst utstrekning skulle delta i arbeidet. Således skulle vi
selv utføre utgravninger av tomten, diverse innredninger og maling.
I slutten av april måned begynte etter avtale med byggmesteren
utgravningen av tomten, for at byggetillatelsen ikke skulle bli
inndratt. Det drog nemlig ut på tiden å få ordnet med byggelån
og lånetilsagn på et 1. prioritetslån. Medlemmene gjorde en meget god innsats ved gravearbeidet, grunnen var nemlig meget tung
å arbeide i - hard og blandet med svære kampestein. Det kostet
meget slit og svette før utgravningen var bragt til ende. Samtidig
gikk lånene i orden og kontrakt kunne underskrives med byggmestrene Hodmungseth. Siden den tid har arbeidet gått jevnt
fremover. De døve har selv deltatt hver søndag og i regelen også
lørdag ettermiddag og i betraktning av at de fleste er helt uvante
med slikt arbeid må man si at de har gjort en god innsats. Av det
de har utført kan nevnes: Utgravning av tomten, gravning av
vannlednings- og dreneringsgrøfter, håndlangerarbeid for byggmesteren, diverse innredningsarbeider på soverommene og kjøkkenet, og for tiden er vi i full gang med malerarbeidet. Men utenom
dette er utført alt det som falt fore ved den alminnelige drift. Vi
87
MOSS VAREHUS
Inneh.: L Ullmann
Etb1. 1916 - Tlf. 1138 - Moss
KjØp LAKSEPOSTEl
fra
Trygve Abrahamsen Conserving
Fredrikstad
Ved kjøp av klær og UTSTYRSVARER
står vi alltid til tjeneste
Stene B. Joha'lsen
Manufakturforretning
Tlf. 2923, 2876 - Fredrikstad
ANLEGGSMATERIELL
Sigurd Stave
Kongens gt. 10 -
Oslo
STØTT DE DØJTE
88
vil heller ikke glemme hjemmets damekomite som har utført et
godt arbeide på sitt område. De har bl. a. stått for matlagning
under det verste arbeidspress, de har arrangert flere vellykkede
fester for å skaffe midler til hjemmets utstyr og foretatt innsamlinger seg imellom. For tiden holder de på å sørge for utstyret
og har lovet å rekke en hjelpende hånd med maling og oppussing
av møblene. Feriehjemmets styre og byggekomiteen er meget
takknemlig for all den hjelp som er ydet og tror det lover godt
for hjemmets fremtidige drift at medlemmene viser vilje til innsats og arbeidsglede.
Fullt ferdig vil hjemmet gi plass for følgende: Peisestue, spisestue, kjøkken, kontor, forstue med trappeoppgang. I annen etasje
blir det 7 soverom og et reserverom med ialt 32 faste og ekstra
soveplasser, dessuten er det rommelig skapplass og kotter for medlemmenes private sengklær. Blir det for stor tilstrØmning kan det
skaffes soveplasser i peisestuen og kontoret. I kjelleren er det god
plass for matvarer, og der er også det automatiske pumpeanlegg.
Siden vil det bli foretatt utbedringer av de øvrige bygninger på
eiendommen, tomten utjevnet og tilsådd, og gjerder og haveport
bragt i orden.
.
Byggekomiteen går inn for at innvielsesfesten kan holdes i
jubileumsåret og håper å kunne overlevere et moderne og fullstendig feriehjem. Komiteen består for tiden av fØlgende: Hj. C.
Lindgård, form., Henry Olsen og Sverre Eeg.
Hj. C. Lindgård
S9
Oslo Døves Sportsklubb
er landets eldste i likhet med De Døves Forening som også er
landets eldste. Samarbeidet mellom disse to har også ført frem til
mange gode resultater. Herved berettes hvordan klubben blev til,
og litt om dens resultater fra medlemmenes side.
Den 3· nov. 1892 blev klubben stiftet og er en av landets eldste
sammenslutninger med idrett på programmet. I en kort historikk
mm er utarbeidet i forbindelse med 60 års jubileet i 1952, heter
det at det var Fridtjof Nansens bragder på ski som fikk døve til å
interessere sig for sport. Efter initiativ av malermester Axel Fleischer blev «De Døves Skiklubb» stiftet, og hadde dengang bare
ski på programmet. Den holdt forØvrig sitt første skirenn den 10.
februar 1892 med langrenn fra Kamphaug i Nordmarka om ettermiddagen og hopprenn senere på dagen. Interessen for skisport
blandt døve holdt sig så godt at klubben i året 1900 kjøpte tomt
på Skollerudåsen i Bænun og bygde sin første skihytte der. Det
kom nemlig en ny og større hytte i 1917, begge to resultater av
medlemmenes uegennyttige arbeid og store interesse for skisport
og friluftsliv.
Rent sportslig er det ikke blitt så mange kjente løpere blandt
de døve, men klubben har fått flere Holmenkolldeltagere, Fr.
Arbech vant 1. pr. i rennets seniorklasse i 1907, og videre er jo
Ola Moon et; meget kjent navn fra Holmenkollrennene selv om
han alltid valgte å starte for sin hjembygd.
Idrettsinteressen blandt de døve fikk efterhvert flere felter enn
90
ski. I 1907 stiftet man De Døves Turn & Idrettsforening som
arbeidet ved siden av DØves Skiklubb. Den blev til Døves Idrettsforening i 1920, men det blev så innledet et samarbeid mellem
DØves Skiklubb og Døves Idrettsforening i 1930. Dette samarbeid blev meget fruktbart og førte til flere pokal-kamper mot
Da den første skihytta ble bygd:
Carl Werner, Tora Bang
?
Martin og Katy Skollerud
tilsvarende idrettsforeninger både i Stockholm og København, og
til deltagelse med gode resultater i De internasjonale leker for
døve som blev holdt i London-Stockholm-København og
Niirnberg. Samarbeidet mellem de to idrettsklubbe~ førte og::å
til sammenslutning under navnet Døves Sportsklubb fra 28. mai
1946. Medlemstallet er nu 132, hvorav 35 er registrert i klubbens dameavdeling.
Hj. C. Lindgård
«i Aftenposten» 1. nov. 1952.
91
d~
IHLE &NIELSEN A·S
Centralbord 67 16 83
GRØNLAND 4
OSLO
BERGENDAHL
SI(ISERVICE
VOKSENKOLLEN ST.
TELEFON 6992 33
Smøring av ski og reparasjoner
Utleie av ski
92
Som fonnenn i de 75 år
har fungert følgende:
Skolebestyrer:
Redaktør:
Pastor:
Skolebestyrer:
Sekretær:
Kobberstikker:
Kobberstikker:
Malermester:
Bokbinder:
IngeniØr:
Konfeksjonsarb.:
Litograf:
Kontorist:
Snekkermester:
Skomaker:
Skredderlærer:
Porteføljem.:
Skredder:
Fredrik Balchen
Lars A. Havstad
Conrad Svendsen
1. A. FjØrtoft
Hagbart Falsen
Martin Skollerud
Ragnar Ziener
Axel Fleischer
Herman Jansen
Egmont Nørregaard
Reidar Ruud
Hj. C. Lindgaard
Haakon Zapfe
Joh. R. Gundersen
Arne Waieland
Anders Haukedalen
Emil Car1strøm
Alf Melgaard
1878-1891.
1891-1895
1896-1898
1899-1907
1908-1909
1910-1912
1913-1923
1924-1927
1928-1929
1930-1933
1934, 1935
1936, 1937
1938-1940
1941, 1942
1943-1946
1946, 1947
1947, 1948
1948-?
93