1. No category

ISSN: 1501-3030
Utgiver: Norsk Døvehistorisk Selskap (NDHS)
Utkommer fire ganger i året, og sendes i posten til NDHS-medlemmene.
Redaktør: Thorbjørn Johan Sander. Adr.: Sandbrekkevn.17, 5231 Paradis. e-post: [email protected]
Nr.
1- Årgang 25
Historie gjør oss spesielt oppmerksom på endringer - forandringer
- gjennom tidene. Menneskene selv
har forandret seg, både til det bedre
og til det verre. Det meste rundt menneskene har også forandret seg, mest
til det bedre. I de nordiske landene
har vi aldri før hatt det så godt som
nå. Å være fattig i dag er ikke som å
være fattig før i tiden.
Vi døve har fått en rekke hjelpemidler, som gjør livet lettere for oss.
Tolketjenesten har bl.a. åpnet for
mulighetene til å ta høyere utdannelse. Vi er blitt likestilt med hørende på
viktige områder, f.eks. har vi nå ikke
problemer med å få livs- og ulykkesforsikring på samme vilkår som
hørende (det fikk vi ikke før) og til å
kjøre bil. Vi får mer og mer teksting
og tolking på TV. Nå må vi lete etter
noe å klage over...
Og likevel klager vi, f. eks. over
diskriminering. Vi kan ikke lese et
nummer av Døves Tidsskrift uten å
finne noen klager. Sånn vil det helt
sikkert fortsette.
Mange av oss synes det er meget
trist at døveskolene blir borte. Vi er
urolige for framtiden, både for barna
og for miljøet.
Også døvemiljøet er i forandring.
Dette blir den store utfordringen for
våre ledere og styrende organer i tiden framover. Kan vi tilpasse oss slik
at vår organisasjon og våre foreninger vil bli et bra tilbud for flertallet
av "oss" i morgen og i overmorgen,
de som ikke får tegnspråk som basisspråk? Blir det en forgubbing blant
oss? Har vi god nok tilpasningsevne,
slik at organisasjonen vil kunne overleve i en ny tid? Historien vil gi svar
på dette, men du og jeg har ansvar
thj.s.
for utviklingen. Nå!
Mars 2015
//~~
1900-1981
Kjent døv norsk avis- og karikatur-tegner med et langt liv med tegning
som levebrød. Her sammen med sin hørende kone, Dorthea, foran deres hjem i Stavanger i mai 1981, en måned før han døde. (Foto: thj.s.)
NYE JOURNAL FOR DØVE
2
1/2015
vjue ham. Det var i slutten av mai
1981, og jeg hadde en reportasje fra
besøket i Stavanger Aftenblad i Døves Tidsskrift nr. 12 samme år. Henry
var da nær 81 år gammel, men vi fant
ham på hans arbeidsplass. Samtalen
gikk litt tregt, for han hadde "glemt"
tegnspråket han hadde lært på døveskolen. Noen ganger hadde han
snakket litt med Lorents Ness, som
en tid var typograf i Stavanger Aftenblad. Men hans kone var hørende,
likeså alle hans kolleger og i hans
omgangskrets.
Var han virkelig døv?
JA, HELT DØV...
Henry 1msland var født i Stavanger 27-juli 1900. Han gikk på
døveskolen i Trondheim, ble konfirmert der i 1916, og ble en
kjent avis-tegner. En utrolig karriere! Dette er forsiden på en
bok om hans liv, utgitt av Dreyer Bok og Stavanger Aftenblad.
Han hadde sinfaste kontorplass i avisen, og hanfortsatte å arbeide der, når han hadde lyst, helt til sin død, 81 år gammel
Henry 1msland svarte på mitt
spørsmål at han ble døv 9 år gammel
etter skarlagensfeber. Han måtte da
slutte i folkeskolen og kom til døveskolen i Trondheim.
"Der ble jeg plassert sammen med
15 andre som også hadde mistet hørselen. Vi brukte bare en del naturlige
tegn på skolen der i min tid. Ellers
gikk det på tale/munnavlesning."
Dette hørtes litt merkelig ut, men
i min tid på Skådalen var det en "ekstraklasse", og antakelig var det i en
slik klasse Henry kom inn i på døveskolen i Trondheim.
Henry opplyste at han var blitt
operert fem ganger, men til ingen
nytte. I alle årene etter 9 års alderen
var han helt døv. Som han sa: "Jeg
hører absolutt ingen ting!" På hans
gamle dager var synet blitt svekket,
så det var blitt vanskelig å munnavlese, og folk måtte av og til skrive
lapper til ham.
UTDANNELSE OG ARBEID
Henry hadde allerede som smågutt
vist gode anlegg for tegning, og han
ville bli tegner. Faren mente at det
ikke var mulig å leve av dette, og
En stor norsk "kjendis"
- og så var han døv!
"Døvhet er ingen hindring", sier vi ofte. "Døve kan!" Men hvor ofte
opplever vi at en døv person blir en virkelig "kjendis" i vårt samfunn? - Veldig sjelden, dessverre. Men det hender. Ett eksempel er
tegneren Henry 1msland, som det er få som kjenner i døvemiljøet,
men som i sin tid var godt kjent i Stavanger, Rogaland, og også i
resten av landet vårt.
Selv om han hadde gått på døveskole og bodde og arbeidet sentralt i Stavanger, hadde han nesten ingen omgang med døve. Men
Tormod Ropeid kjente ham, og Tormod tok meg med for å inter-
Henry 1mslands
hilsen til meg
i boken.
NYE JOURNAL FOR DØVE 1/2015
3
".-
at han burde bli møbelsnekker. Etter konfirmasjonen kom han inn på
Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, hvor han var i fire år.
Der begynte han for alvor å utvikle
sitt talent. Etter tre år fikk han en
tegning antatt på Statens Kunstutstilling, innsendt av hans lærer. Det
var en inspirerende opplevelse.
Han sendte inn tegninger til forskjellige aviser. Han prøvde seg en
tid som reklametegner, og han var
redaktør for vittighetsbladet "Molboposten". I 1921 fikk han kontakt med
Stavanger Aftenblad, og fra 1929 ble
han fast ansatt i denne avisen, den
neststørste avisen på Vestlandet.
"KAN DERE BRUKE HAM?"
Henry begynte altså som det vi i
dag kaller "frilans-tegner". Jeg spurte ham hvordan han fikk ansettelse i
Stavanger Aftenblad, ogjeg fikk dette
svaret:
Det kan jeg fortelle meget kort:
Far tok meg med til avisen og
spurte: "Kan dere bruke ham?" Og
han fikk til svar: 'Vifår prøve." Ja.
så begynte jeg der, og siden har jeg
vært ansatt...
Det var fint å få fast ansettelse, for
det var ingen faste honorar-satser for
tegnere. Da han utdannet seg i Oslo
sendte han stadig tegninger til Morgenbladet, Tidens Tegn og Arbeiderbladet, men honorarene han fikk var
bare nok til kaffe!
VAR BITTER EN TID
Jeg spurte hvordan han opplevde å
miste hørselen.
Det var et hardt slag å bli døv. Det
jeg husker best, var savnet av mu-
11959 besøkte USAs
visepresident
Ni.;mn
Sovjet, hvor
han traff
Nikita
Krustsjov.
Begge var
fritt-talende,
og
Henry Imsland tenkte
seg at det
var slik de
kommuniserte.
sikken. I hjemmet vårt var det mye
pianospill, og jeg elsket musikk. Jeg
var bitter en tid, særlig de treførste
årene, men så godtok jeg min nye
situasjon, for det var jo ikke noe å
gjøre med det. - Men jeg skulle ikke
blitt døv. Dajeg siden ble undersøkt
i Oslo, ble det sagt at jeg var blitt
feilbehandlet.
Henry hadde altså god grunn til
å være bitter, men han ble kjent for
sitt gode humør. Han var selv en
smilende mann, slik vi ser ham på illustrasjonen nede på side 2, og hans
tegninger var også fylt av humor.
50 KRONER, EN UKELØNN!
I 1930 var det en stor jubileumsutstilling i Drammen. Henry var der og
tegnet for avisen "Tidens Tegn". Han
fikk tre store tegninger på avisens
forside, og inne i avisen tegninger av
flere viktige personer som hadde deltatt på utstillingen. Henry viste meg
avisen fra 11. juli 1930, og jeg spurte
hvor mye han tjente på dette.
Redaksjonen spurte hvor mye jeg
skulle ha. Jeg foreslo 50 kroner, og
det fikk jeg. Så fikk jeg spørsmålet
om jeg var fornøyd med det, og jeg
svarte ja, for 50 kroner var en hel
ukelønn den gangen. Men jeg forsto
senere at jeg kunne fått mye mer.
TEGNINGER - TIL TEKST...
Å være illustratør i en avis betyr
å lage tegninger til tekster. Jeg var
naturligvis interessert i hva Henry
1msland mente om døves muligheter
i en jobb som den han hadde.
Han understrekte at en illustratør
må være sterk i norsk, ha god innlevelses-evne og allsidige kunnskaper,
slik at han virkelig forstår innholdet
og så kan skape noe treffende, som
folk oppfatter å være i samsvar med
noe i teksten. Dette gjelder naturligvis i politiske saker, når tegneren får
en politisk artikkel og beskjed om å
lage en treffende illustrasjon, kanskje
satirisk. Ofte er det også lokale saker,
som avisen ønsker å piffe opp med en
illustrasjon. Da stilles det store krav
til tegnerens forståelse.
Hvordan klarte Henry 1msland
dette? Han hadde jo lært norsk før
han mistet hørselen 9 år gammel.
Han hadde sikkert lest mye. Jeg fikk
ikke opplyst om han hadde noen skolegang utenom Statens Håndverksog Kunstindustriskole, men det var
sikkert mye teori i løpet av de fire
årene der.
Henrys far var Venstre-mann og
aktiv i politikken. Da han ble spurt
om hva han syntes om at sønnen arbeidet for en Høyre-avis, svarte han:
"Det er det samme for meg, det er
pengene som teller."
Det var viktig å ha en bra jobb!
(Forts. neste side
Vi trodde
før at vi
bodde
dårlig og
usunt, men
det viser
seg bare
at vi tar
vare på den
gamle kult1lr-aruen!
Eksempel
på Henry
1mslands
satire.
1M'
rÆ
I
_~
v
4
SOM VITSE- TEGNER
Henry 1msland ble også fast "vitsetegner" i avisen under vignetten
"Folk e' løgne" (1øgne = artige/rare),
hvor han samarbeidet med tekstforfatteren Ingvar Molaug. Der tegnet
han situasjoner til lokale hendelser
og hvor folk snakket Rogalands-dia~
lekt. ?ette ble veldig populært, og det
ble gItt ut en bok med mange av disse
eksemplene. (Se ovenfor.)
Ble folk fornærmet og/eller sinte på
ham? Jeg spurte ham om det og fikk
til svar:
'
Folk tar det med godt humør.
Politikerne må tåle å bli ertet litt.
Men det har hendt at noen er blitt
forarget. Rogalands Avis klaget en
g~ng over en av mine Vietnam-tegnmger. En mann protesterte over
at jeg hadde tegnet ham med svak
hake. Han mente selv at han hadde
en pen hake. Men vi kan ikke tegne
alle mennesker så pene som de selv
synes at de er!
Redaktør Lars Oftedal sa at mine
teg~i.nger hadde stor betydning i den
polztzske meningsbrytning.
MED I NORSK BIOGRAFISK
LEKSIKON!
Et klart bevis på at Henry 1msland
virkelig var en stor kjendis, er at han
har fått plass i Norsk Biografisk Leksikon. Det er bare to andre døve som
NYE JOURNAL FOR DØVE 1/2015
er funnet verdige til en
slik plass blant Norges
mest kjente kvinner og
menn (Lars A. Havstad
og Olaf Hassel). Der står
det bl.a.:
Ingen annen tegner
har betydd så mye for
sin avis som Henry
Imsland. I nesten 60 år
preget han Stavanger
Aftenblads form og tone.
En forsiktig beregning
indikerer at han har hatt
minst 40.000 tegninger
, på trykk. Han var svært
allsidig og dekket alle
journalistikkens
felter
fra notis til reportasje,
fra karikatur til portrett,
fra politisk kommentar
til storslåtte teatertegninger. Humoren var
allestedsnærværende
aldri ondskapsfull og ho~
verende, men befriende
og utløsende.
BARE TO "LIKEMENN"
I leksikonet opplyses at Henry Imsland i 1930-årene var representert i
en tysk vandreutstilling med nordisk
tegnekunst, og at han etter hvert ble
invitert til utstillinger for verdens
beste avistegnere. Han deltok bl.a. i
USA, Canada, Japan og Jugoslavia.
I 1958 fikk han Narvesen-prisen
(s~m nå heter Den store journalist~nsen) for fremragende journalistIkk. Bare to andre avistegnere har
fått denne prisen: Gøsta Hammarlund (i 1955) og Ellen Auensen (i
1973).
En av Henry
1mslands
siste tegninger:
- Ja, slik
måtte vi
også en
gang kave
i naturen
førvifikk
farge-TV og
"bli brun"tabletter...
I avisen
14. april
1981.
Eksempeljra "Folk e' løgne":
En eldre, godslig Stavanaer-mann ble
påkjørt i et gatekryss og ~vimet av et
øyeblikk. Da han våknet til, sto den unge
kvinnelige bilføreren over ham og mumlet med gråtkvalt stemme:
- Å, dette va 'fryktelig, dette va'jryktelig!
Mannen kom seg på beina og sa trøstende til henne:
- De' gjorde 'kje någe. Eg va så alligavel på vei te dokteren!
I 1976 ble han tildelt "Siddisprisen"
fra Stavanger Journalistlag.
Men Henry 1msland ga også ut
fire egne bøker: Kjendte stavangere,
1925. Jøssingvitser, 1945. Muntre
malere, 1945. Slaget på Løvebakken,
1963·
"Folk e' løgne" kom i flere utgaver
og han illustrerte flere bøker.
'
Dette er en utrolig livshistorie om
en mann som ble helt døv 9 år gammel. Et eventyr fra virkeligheten
bygget på fakta!
'
. Og så er det underlig å tenke på at
Jeg som redaktør for Døves Tidsskrift
og med hjelp av Tormod Ropeid kom
til å intervjue ham, i hans atelier i
Stavanger Aftenblad, bare tre uker
thj.s.
før han døde 14. juni 1981.
NYE
JOUR1~AL
5
FOR DØVE 1/2015
De første døve
norske bil-eierne
Det har i mange, mange år vært litt
forvirring om hvem som var de første
døve med førerkort og som bil-eiere i
Norge. Den diskusjonen er slutt. Det
er helt klart at Østfolds Niels Anker
Stang var den første. Like klart er det
at Vestfolds Alf Ingvar Melbye var
nr. 2. Ingen andre "forslag" er kommet fram i Døves Tidsskrift gjennom
årene. Isteden kan vi kanskje prøve
å slå fast: Hvem var den første døve
damen medførerkortfor bil, og var
samme damen også eier av bil?
Niels Anker Stang
fikk førerkort 6. oktober 1921. Han
var født 1. mai 1878 i Idd ved Halden.
Han gikk på Fru Rosings Taleskole
for Døvstumme i Oslo fra 1884, og
så fikk han privat-undervisning fra
1991. Han ble godseier (stor-bonde),
da han arvet en meget stor gård på
Prestebakke i Idd. Han giftet seg
med Rigmor Kolderup, som var født
i Oslo. Hun hadde også gått på Rosings skole. De fikk tre barn. Rigmor
døde allerede sommeren 1931, av
hjerteslag, mens Niels døde 26. februar 1965. - Dette ekteparet var en
del med i døvemiljøet i Oslo, antakelig fordi Rigmor hadde venninner der
fra tiden på døveskolen. Vi kan bl.a.
finne paret blant døve en skidag på
døvehytta i Lommedalen.
Jim Vold surfet på nettet for å finne
bekreftelse på at Stang hadde bil, og
han har funnet i Bilboken fra 1922
at han hadde en Monroe personbil
med registernummer B-1119, med 35
hestekrefter. Monroe-bilene, som ble
produsert i årene 1914-1918, var ikke
et populært bilmerke. Fabrikken slo
seg konkurs etter 1918, har Jim funnet ut.
Alf kIelbyes første varebil var veldig lik denne. sier Jim Vold. og den val' sikkert mye mer el
fektiv og behagelig å kjøre lit brod og kaker i enn med hest og vogn.
kunne han ikke få det, men han ga
ikke opp. Det er sagt at han til slutt
søkte til kongen, og da fikk han ta
førerkort. Han kjøpte en varebil, så
han lettere kunne kjøre ut bakervarene sine rundt på Nøtterøy. - Alf
var aktiv i Vestfold Døveforening og
i flere perioder foreningens formann.
Han ble utnevnt til æresmedlem, og
han døde 21. april 1974.
Hva slags bil hadde han? - Jim har
gransket saken og i Bilboken 1925
funnet at han hadde en Ford varebil
med registernummer G-2113. Denne
byttet han ut, for i Bilboken 1930 står
han med en Chevrolet varebil med
registernummer G-2719.
Jim har også prøvd å finne bilde av
de bilene som er nevnt, men han har
ikke funnet akkurat. Han opplyser at
Alfs første bil var veldig lik den bilen
vi ser ovenfor her.
Dette var spennende oppdagelser,
Red.
og takk for det, Jim!
Alf Ingvar Me1bye
Stein Erik Wroldsen
leder i det nye Oslo-laget
fikk førerkort i 1923. Han var født
23. august 1895 på Hellesmo på
Tjøme og var født døv. Han hadde
ingen søsken. Faren var skipsfører.
Alf gikk på døveskolen i Oslo og ble
konfirmert i 1911. Han utdannet seg
til baker og konditor og startet egen
forretning. Han giftet seg i 1928 med
en hørende dame. Det er nevnt at
han kjørte ut brødvarer med hest,
men så søkte han om å få bil. Da
måtte han ha førerkort. Som døv
Oslo Døvehistorielag er stiftet (eller gjenoppstått), og på sitt første
årsmøte, som ble holdt 6. november,
ble følgende styre valgt:
Leder: Stein Erik Wroldsen
Registrator: Trine Austbø
Styremedlem: Bengt Fjellaker
Vara: Ann-Cathrin Larssen
Valgkomite: Odd-Inge Schrøder og
Oskar Nilsen.
Vedtekter er godkjent av Oslo Døveforening.
Litt historie
skrevet av skolebestyrer Per
Anderson i "Skådalsposten"
april 1939
I gamle dager, det vil si for litt mer
enn 100 år siden, var det ingen døveskoler i Norge. De døve barna vokste
opp hjemme hos mor og far, og mange av dem lærte å arbeide hjemme på
gården. Men de lærte hverken å lese
eller å skrive eller å tale. De kunde
bare hjelpe til med forskjellig slags
arbeid, men de kunde ikke få godt
lønnet arbeid, slik som mange døve
har nu for tiden. Og når foreldrene
døde, var det mange som kom i fattighuset.
Den første døveskolen i Norge ble
satt i gang i Trondheim i året 1825.
Det var kongen som bestemte det, og
det var staten som betalte utgiftene
til undervisningen. Elevene bodde
på skolen, men foreldrene måtte betale for hus og mat og klær. Den gang
var det ennu ingen lov om at døve
barn skulde gå på skole, og det var
mange foreldre som ikke hadde råd
til å betale, og derfor ble det fremdeles mange døve barn som aldri
fikk skoleundervisning. Når de ble
voksne, var de like uvitende som små
barn. Folk kalte dem domminger, og
mange av dem hadde det ikke bra. De
kunde ikke fortelle hvad de tenkte på
eller hvorfor de var bedrøvet, og de
hadde ikke lært å be til Gud for å få
hjelp av ham.
Ja, slik fikk barna på Skådalen
lære litt døvehistorie i 1939.
NYE JOURNAL FOR DØVE 1/2015
5 døve søsken ifamilien Røstad!
Aud Kristin Røstad, nå bosatt i Stavanger, har sendt oss dette bildet
av den store Røstad-familien i Verdal. Det er ekteparet Grete og Knut
Røstad (som var søskenbarn) med
9 barn, hvorav 5 døve og 4 hørende.
Egentlig var det 11 barn, men to døde
som små.
Aud Kristin har ikke hatt så mye
kontakt med Røstad-slekten, og hun
kan ikke si sikkert hvem på bildet
som er døve. Hun vet bare sikkert at
det er hennes far, Kåre Røstad, som
står mellom sine foreldre.
De 11 barna i familien var:
Elen, f. 1888, død 1891.
Ragnhild, døv, f. 1891.
Inga Marie, f. 1893, død 1894.
Knut, døv, f. 1895.
Astrid, hørende, f. 1897.
Johan, hørende, f. 1899.
Birger, hørende, f. 1901.
Gunnar, døv, f. 1903.
Arvid, døv, f. 1905.
Kåre, døv, f. 1908.
Helge, hørende, f. 1910.
Det er uklart om de to som døde
som små var døve/hørende.
Eldst av de døve, Ragnhild, født 14.
juli 1891, ble sent gift med Anders
Skar i Oslo, og bodde der til hun ble
enke og flyttet til døves aldershjem i
Trondheim. Hun beholdt etternavnet
Røstad.
Knut var født 16. mai 1895. Han
gikk på Gløshaugen døveskole i
Trondheim fra 1903. Han var gårdsarbeider i Verdal, men han fikk
epilepsi og døde under et anfall
november 1943.
Gunnar var født 11. mai 1903. Han
gikk på Gløshatigen døveskole fra
1911. Bodde i Verdal. Død 1943.
Arvid var født 25. juni 1905. Også
han gikk på Gløshaugen, konfirmert
i 1921. Gårdsarbeider i Levanger
til pensjonsalder. Han var med på
stiftelsen av Nord-Trøndelag Døveforening (Innherred Døveforening),
og han ble kjent som en stor idrettsmann. Hans norske døverekord i stav
ble stående til den ble slått i 1982 av
Ole Th. Sponberg. Arvid døde 2. september 1985.
Kåre var født 9. juni 1908. Han
gikk på døveskolen i Trondheim,
konfirmert 1924. Gårdsarbeider i
Levanger, senere kommunearbeider.
Gift med Arnolda (f. Haugan), og de
fikk to barn, Aud Kristin (f. 1952) og
Solfrid Johanne (f. 1956). Arnolda og
Kåre ble skilt, og Arnolda giftet seg
igjen og fikk etternavnet Hegdahl.
Kåre døde 5. november 1987·
Aud Kristin forteller at Arvid og
Kåre begynte som gårdsarbeidere
hos sin onkel i Levanger. Det var en
stor gård. Kåre hadde mest ansvar på
gården, men fikk bare 25 kroner dagen i lønn. Derfor ville han slutte, og
han tok med seg datteren Aud Kristin
som tolk for å søke arbeid i Levanger
kommune. Der fikk han jobb som
renovasjonsarbeider, og lønnen ble
så mye bedre at han først ble forvirret. "Jeg var stolt over at jeg, som da
var bare 14 år gammel, hadde hjulpet
min far til en bedre jobb", sier Aud
Kristin.
Arvid fikk tilbud om en tomt på
gården hvor han arbeidet. Han og
Kåre kjøpte den sammen og bygde
hus der. Far bodde i første etasje og
Arvid i annen etasje. Det var flott
utsikt over Trondheimsfjorden og
vakker solnedgang om sommeren.
"Etter konfirmasjonen flyttet jeg til
far og bodde der i mange år etter
at mine foreldre var skilt", sier Aud
Kristin.
Aud Kristin selv hørte ganske bra
som barn, så hun gikk på skolen
hjemme. I ungdomsskolen ble det for
vanskelig å følge med, og hun kom
til Alm framhaldsskole for døve og
tunghørte og deretter Briskeby handelsskole for hørselshemmede i Oslo.
Som voksen har hun hatt lite kontakt
med slektningene på farssiden. Hun
mener at hennes hørselshemning
er arvelig, men at den ikke kommer
fra Røstad-slekten, men fra hennes
morsside, hennes morfar.
thj.s.
Lederen vår harflyttet
Lederen i Norsk Døvehistorisk Selskap, Signe J. Sæther Bekkvik, har
flyttet fra Vollen til hjemlige trakter
i Trøndelag. Hennes nye adresse er:
Auntrøa 1, 7560 Vikhammer. (Det
er altså feil adresse for henne på
kalenderen vår, som du fikk i posten
før jul.)
Erna med bryllupsfest
i Døves Hus!
I boken om Erna Solbergs liv har
Rune Anda funnet en "sensasjon":
Vår nåværende statsminister holdt
sin bryllupsfest i Døves Hus i Bergen!
Det var i 1996. Hun giftet seg i Paris,
"i all stillhet", men familie og venner
forlangte å få en fest, og det ble altså
i lokalene i det som nå heter Bergen
Døvesenter. Da var hun bare en lokal
Høyre-politiker.
Erna hadde vært med på politisk
debatt i lokalet vårt tidligere, så hun
kjente lokalet vårt, og det var sikkert
derfor hun bestilte selskapet her, sier
Rune.
Kanskje det bør setter opp en plakett i lokalet med teksten: Her holdt
Erna Solberg, senere statsminister,
sin bryllupsfest i 1996.
7
NYE JOURJ.\fAL FOR DØVE 1/2015
I--------I
DØDSFALL
GLENN RUSI COOPER døde 22.
oktober, bare 40 år gammel. Han
var født 11. november 1974 og gikk
på Skådalen døveskole. Han bodde
i Oslo, og begravelsen fant sted fra
Grefsen kirke.
n~nNORSK
~OL~~~~~~~Q~
DØVEMUSEUM
ligger i Bispegata 9 b i det gamle døveskolebygget i Trondheim sentrum. Der vises
døves historie, kultur og språk, samtidig som man belyser normalitetsbegrepet. ÅPningstider er onsdag-torsdag kl. 11-15 og lørdag-søndag kl. 12-16. Fast omvisning i
Rom X hver lørdag kl. 14. Den populære samlingsplassen Lørdags-kafeen er åpen
hver lørdag kl. 11-15. For mer informasjon, se www.norsk-dovemuseum.no.
ELSA RØED (f. Abrahamsen) døde
4. desember. Hun varfødt i Larvik 11.
januar 1921 og gikk på utdanningskurs for døvelærere under krigen. Så
var hun lærer på døveskolen i Holmestrand til pensjonsalder. Hun ble
bisatt fra Holmestrand kapell.
døve. En stor nedgang! Er det noen
vi ikke har fått melding om? Se gjennom vårt blad for hele 2014. Vet du
om noen som har gått bort og som
ikke er kommet med, så gi melding
til oss om det, takk!
AUD STORHAUG MORTENSEN
(f. Storhaug) døde 30. desember.
Hun var født på Rena 13. november
1925 og gikk på døveskolen i Oslo.
Hun utdannet seg i billedvev på Statens Kvinnelige Industriskole. Hun
giftet seg og bosatte seg i Trondheim.
Hun ble etter hvert døvblind, var
leder for Kontaktklubben for døvblinde i Trondheim og satt i styret
for Foreningen Norges Døvblinde,
hvor hun ble æresmedlem. For 10 år
siden ble hun enke. - Hun ble bisatt
fra Trondheim døvekirke.
Nye medlemmer:
ODDBJØRG MARIT NYHEIM
(f. Haukanes) døde på Konow-senteret i 8. februar. Hun var født 26. juli
1937 og var døvblindblitt. I mange år
var hun leder i Kontaktklubben for
døvblinde i Bergen døvesenter. Hun
ble begravet fra Storebø kyrkje.
INGA BIRKELAND (f. Sikko)
døde 14. februar. Hun var født 2. mai
1928 i Sjøvegan, Salangen i Troms,
og gikk på døveskolen i Trondheim,
hvor hun ble konfirmert i 1947. Hun
hadde tre døve søsken. Hun kom til
Bergen, hvor hun arbeidet som syerske, ble gift og stiftet familie. Hun
var historie-interessert og medlem
av Norsk Døvehistorisk Selskap til
det siste. Hun bodde de siste årene
på Konows senter. Bisettelsen fant
sted fra Bergen døvekirke.
Døveregisteret, dødsfall
I 1982 ble det notert at 40 personer i Norges Døveforbunds register
var avgått ved døden det året. I 2014
er det notert 27 dødsfall blant landets
~Sp~i~LSER
Gunnar Dehli, Oslo
Jon Leifur Olafsson, Bergen
Baby ble døv som
flyktning i Troms!
I Årbok for Nord-Troms har Borghild Aslaksen, tante til Asle Georg
Karlsen, skrevet en artikkel med tittelen "Min krigshistorie". Her plukker vi litt fra artikkelen:
Så kom året 1944, og vi fikk føle
krigens redsel og gru på nært hold.
Tyskerne rekvirerte stua i huset vårt,
og ti tyske soldater marsjerte inn. De
trampet gjennom kjøkkenet, hvor vi,
en familie på sju personer, oppholdt
oss. En del av kjøkkenet og to loftsrom måtte vi greie oss med. Stabburet vårt tok de til feltkjøkken, og dit
kom de russiske fangene for å få mat.
De fikk bare en tynn suppe, og måtte
arbeide hardt med å grave grøfter og
skyttergraver. Neppe noen av dem
overlevde.
Vi forsto at Lyngenfjorden skulle
bli slagmark. De russiske troppene,
som var på frammarsj fra øst, skulle
stoppes der... Høsten 1944 står for
meg som en eneste stor brann. På
østsiden av fjorden sto flammehavet
høyt til værs over fjellene. Tyskerne
brente husene. I avisen sto det: "Den
13. november skal hele sivilbefolkningen være evakuert bort fra sine
hjem."
Nå nærmet datoen seg for dagen
da de skulle brenne våre hjem. De
som hadde fiskeskøyter forlot alt og
dro til Lofoten, der de installerte seg
i de gamle rorbuene i Kabelvåg og i
Stamsund.
Min eldste søster, Oline, hadde
nettopp fått en gutt. Han var to
måneder gammel. Hennes mann,
Aksel, kom med skøyte, en 30 fots
kutter, og hentet henne og gutten.
Mor ble også med dem. Vi lastet ombord det vi fikk plass til. Til slutt tok
vi katta med i en margarinkasse.
Utpå vinteren, jeg tror det var i
februar, fikk vi høre rykter om at
husene der hjemme var forlatt av
tyskerne og ødelagt. Før de forlot husene, tente de på dem, så våre hjem
ble flammenes rov. Det var mørke
tider. ..
Lille Asle, som var to måneder da
vijlyktet, var nå blitt ca. seks måneder gammel. Han fikk hjernehinnebetennelse. Vi satt skiftevis
og våket over ham. Han var meget
syk, men etter en uke så vi tegn til
bedring. Han blefl'isk, men mistet
hørselen.
Etter frigjøringen i mai 1945 vendte
de hjem:
Vi rodde stykkevis og gikk deretter
til fots omveier forbi minelagte felt
for å se alle ødeleggelsene. Forlatte
bunkerser med diverse inventar fra
befolkningen lå strødd utover i terrenget. Alt var ramponelt og ødelagt.
Det var et trøstesløst syn som møtte
oss hjemme. Deler av stabburet sto
igjen hos oss. Vi ordnet et krypinn
der, så de andre kunne komme. Nå
begynte gjenreisningsarbeidet, og
det ble en travel tid for oss alle...
J a, dette var Asle Georg Karlsens
dramatiske baby-år, som han ikke
husker noe av, men han vokste opp,
kom på døveskolen i Trondheim, utdannet seg til optiker, stiftet familie i
Bergen, og nå har han bl.a. vært revisor for Norsk Døvehistorisk Selskap
i flere år. Det var heldig for oss at
babyen Asle overlevde som flyktning
under krigen, og hjernehinnebetenthj.s.
nelsen.
a:
a:
Returadresse:
Norsk Døvehistorisk Selskap
Sandbrekkevn. 17
5231 Paradis
.
I~
Iq"V qJ
Ill'
9"·11'"
7. mars
er det 55 år siden den døve nordmannen Olaf Hassel oppdaget en ny
stjerne. Han ble verdenskjent. Stjernen fikk navnet "Nova Hassel".
30. mars
er det 145 år siden stifteren av N01'ges Døveforbund (Norske Døves
Landsforbund), Johannes Mathias
Berge ble født i Selje i Nordfjord.
Han startet også Døves Tidsskrift
(Tegn og Tale) og var både forbundsleder og redaktør.
april
er det 190 år siden Norges første døveskole åpnet i Waisenhuset i Trondheim, med døve Andreas Christian
Møller som ansvarlig for undervisningen. Skolen fikk navnet Throndhjems Døvstumme-Institut.
l.
6. april
er det 200 år siden Fredrik Glad Balchen ble født i Bergen. Han begynte
i januar 1848 å undervise to døve i
Oslo med talemetoden (de første i
Norden som ble undervist med denne metoden), og så startet han Christiania Døvstumme-Institut, som ble
mest kjent som Balchens skole.
30. mai
er det 135 år siden Bergens Døvstummeforening (nå Bergen Døvesenter)
ble stiftet. Første formann var bestyreren for døveskolen, Niels Christian
Waage.
I mai
er det 115 år siden Kirkedepartementet bestemte at alle døvstummeinstituttene i Norge skulle skifte navn til
offentlige skoler for døve. Det var en
viktig avgjørelse. Det ble oppfattet
som en offisiell avskaffelse av ordet
døvstum i Norge. I Sverige og Danmark fortsatte de å bruke døvstum i
mange år.
BDH!i
--
Internasjonal døvehistorie-konferanse
14.-18.juli i år
BDHS - det britiske døvehistorie-selskapet - skal i sommer arrangere den
9. (IX) internasjonale døvehistoriekonferansen. Det blir i Edinburgh,
Skottland. I år er temaet: Døveidrett.
Fristen for å sende inn foredrag var
30. november i fjor.
Fra Norge har Jon Martin Brauti
sendt inn forslag om å holde foredrag
om den kjente norske skøyteløperen
Carl Werner.
Hvem som helst kan melde seg på
som deltakere. Det blir et tett program med foredrag o.a. Det vil være
en fordel å beherske/forstå internasjonalt tegnspråk.
Er du interessert og ønsker opplysninger om programmet, priser, innkvartering osv., så kan du finne alt på
nettet, på denne adressen: 9th Deaf
History International Conference.
Norsk Døvehistorisk Selskaps styre
har vedtatt at Thorbjørn Johan Sander skal delta i Edinburgh, med plikt
til å lage fyldig rapport derfra.
Vi er interessert i å vite om flere fra
Norge skal delta, slik at vi kanskje
kan ordne en felles reise og bo samlet
i Edinburgh, eventuelt også samarbeide om å få med en tolk. Det er
engelsk som er konferansespråket.
Vi ser at det britiske døvehistorie-selskapet ble stiftet i 1993, tre
år senere enn det norske selskapet
(1990).
Døvemuseets Venner
Foredrag og årsmøte
Lørdag 21. mars kl. 12,00 blir
det åpent foredrag på lørdagskafeen i Rødbygget, Trondheim. Tema:
"Margaret Hauberg, spennende
norsk døv kvinne 1869-1957." Foredragsholder er Thorbjørn Johan
Sander.
Trykk: Boclon; AS - Bergen
LU
(!J
eI:
o
z
IX
CA
~
posten
DEAF HISTORY
INTERNATIONAL
CONFEP.E
CE
Straks etter, kl. 13,30, begynner
årsmøtet for Døvemuseets Venner
i ''Vaskeriet''s lokale, ved siden av
Rødbygget. Innkalling, årsmelding
og regnskaper er sendt ut til medlemmene. Møtet er også åpent for
observatører.
Irene Korstad fungerer nå som leder i venneforeningen, etter at Heidi
Ovesen ønsket avløsning.
På museet er det nå Line Nordsveen
som styrer, som vikar fram til mai.
@ntegrert?
Velkommen til oss,
til våre forhold,
til våre betingelser,
til vår levemåte!
Bare du tilpasser deg
blir alt bra - for oss da er du velkommen,
integrert.
Kom senere ikke for nær oss,
hold deg på avstand,
lev ditt liv.
Hva kan du ønske mer?
Vi har jo integrert deg.
Berit Schaub
(til norsk vi thj.s.)
LEDER I NDHS:
Signe Sæther Bekkvik
Auntrøa 1, 7560 Vikhammer
e-post: signebekk\[email protected]
NYE JOURNAL FOR DØVE
Utgiver:
Norsk Dovehistorisk Selskap.
Redaktør: Thorbjørn Johan Sander,
Sandbrekkeveien 17, 5231 Paradis.
Medlemskap koster kr 200 for året,
kr 500 for kollektivt medlemskap.
Medlemmene får bladet tilsendt
i posten fire ganger i året.
Bankkonto: 0530 2112977.