Mahbod Seraji
Tak over Teheran
Oversatt av Maria Øygarden
Til min bestemor
Ellen Jane (Haynes) Toner
Takk til
Takk til Marian Clark, Tim og Sue Ellen Kane, Sudi
Rafian, Kevin Daniels, Kim Levin, Nancee McVey, Laura
Hubber, Mojgan Seraji, Mehri Safari, Kamran
Heydarpour, Donnell Green, Debbie Shotwell, Nancy
Fallah og Mauni Seraji for entusiastiske heiarop mens
jeg skrev denne boken. Hver og en av dere, på hver deres
unike måte, fikk meg til å tro at jeg hadde en historie
som var verdt å dele med andre.
Stephanie Howse: En oppriktig takk for dine skarpe
betraktninger og innblikk, og for måten du fortsatt bidrar
på.
Min kjære Sepi: Dine betraktninger hjalp meg å forstå
Pasha bedre enn jeg ville ha klart alene. Og takk for at
du heiet meg frem helt til siste slutt.
Takk til agentene mine, Danielle Egan-Miller og Joanna
MacKenzie ved Browne & Miller Literary Associates, for
lojal besluttsomhet, for aldri å gi opp og for å fungere
som katalysator for en livsomveltende opplevelse. Takk
til Alex McDonald for redaksjonell hjelp og til Mariana
Fisher for entusiasme på et tidlig stadium.
Og til sist, til Ellen Edwards, min talentfulle og
iherdige redaktør: Takk for at du ga meg en sjanse og for
at du tok ansvaret for å dele boken min med resten av
verden. Samarbeidet med deg har vært en ultimat
læringsprosess.
Vinteren 1974
Roozbeh psykiatriske sykehus, Teheran
Jeg kan høre en messende stemme, og de gjentakende
versene skvulper som bølger mot bredden av min
bevissthet.
Hvis jeg hadde en bok, ville jeg lese den.
Hvis jeg hadde en sang, ville jeg synge den.
Jeg ser meg omkring, helt til jeg får øye på en eldre
mann som står noen meter bortenfor meg og messer
monotont. Stedet ser ikke kjent ut for meg. Den blå
slåbroken som dekker til kroppen min, rullestolen jeg
sitter i, solskinnet som sniker seg inn mellom gardinene
og varmer meg – alt sammen virker fremmed.
Hvis jeg kunne en dans, ville jeg danse den.
Hvis jeg kunne et vers, ville jeg fremsi det.
Hvis jeg hadde et liv, ville jeg ofre det.
Hvis jeg kunne bli fri, ville jeg prøve det.
Menn i alle aldre og fasonger subber rundt i blå slåbroker
i hagen utenfor. Hver og én av dem har noe
eiendommelig ved seg. De ser alle bortkomne ut.
Med ett blir jeg fylt av en voldsom strøm av følelser
som finner veien til strupen min. En liten sykepleier med
et vennlig, rundt ansikt som minner meg om et eple,
løper bort til meg og presser hendene sine mot skuldrene
mine mens hun roper: «Jeg trenger hjelp her, jeg trenger
hjelp!» En mann i hvit uniform kommer løpende og
prøver å holde meg nede.
«Bli sittende i stolen din, snille du! Bli sittende!» roper
Eplefjes, og det må bety at jeg er i bevegelse. Jeg
konsentrerer meg om å sitte stille, og ser bort på den
eldre mannen på den andre siden av rommet. Han stirrer
på meg mens han frenetisk gjentar mantraet sitt:
Hvis jeg hadde en hest, ville jeg ri den.
Hvis jeg hadde en hest, ville jeg ri den.
Hvis jeg hadde en hest …
Jeg blir ført til et rom der det står en seng, og Eplefjes
sier til meg: «Jeg skal gi deg noe beroligende, vennen
min, slik at du kan føle deg litt bedre.»
Jeg kjenner et stikk i armen, og plutselig blir hodet mitt
og armene mine uutholdelig tunge, og øynene mine glir
igjen.
1
Sommeren 1973
Teheran
Vennene mine, familien min og gaten min
Å sove på taket er vanlig i Teheran om sommeren. Den
tørre varmen som preger dagene, blir kjøligere etter
midnatt, og de av oss som sover på taket, våkner med
morgensolen i ansiktet og frisk luft i lungene. Moren min
liker det ikke i det hele tatt, og hver kveld minner hun
meg på at «hundrevis av mennesker faller ned fra takene
hvert eneste år». Bestevennen min Ahmed og jeg
utveksler skjulte smil ved hver advarsel før vi går opp
trappen for å tilbringe natten under et teppe av stjerner
som ser ut som om de er nær nok til at vi kan ta på dem.
Gradvis blir gaten under oss til et lappeteppe av gatelys,
skygger og lyd. En bil brummer sakte nedover den øde
strekningen, varsomt for ikke å vekke noen, samtidig som
en løshund et stykke unna bjeffer iherdig.
«Jeg hører at moren din roper på deg,» mumler Ahmed
i mørket. Jeg smiler og slenger ut et godlynt spark som
han med enkelhet vrir seg unna.
Huset vårt er det høyeste i nabolaget, og derfor er
taket vårt et svært egnet sted for å kikke på stjernene.
Faktisk er det å velge ut stjerner til vennene våre og alle
vi er glade i, en av favoritthobbyene våre.
«Har alle en stjerne?» spør Ahmed.
«Bare de som er gode mennesker.»
«Og jo bedre menneske, desto større stjerne, eller
hva?»
«Større og klarere,» sier jeg, slik som jeg alltid gjør når
han stiller disse spørsmålene.
«Og stjernen din hjelper deg når du er i vanskeligheter,
ikke sant?»
«Både stjernen din og stjernene til dem du er glad i.»
Ahmed lukker det ene øyet og løfter tommelen for å
skygge for en av de klareste stjernene. «Nå er jeg lei av å
se på det feite fjeset ditt.»
«Så hold munn og legg deg til å sove, da vel,» sier jeg
og ler. Jeg stirrer dovent utover den fløyelsmyke
tomheten som fyller himmelen mellom de små prikkene
av lys. Blikket mitt fortsetter inntil det hviler på den
velkjente silhuetten av Elburzfjellene som bukter seg
mellom ørkenen og det blågrønne Kaspihavet. Jeg blir
sittende en liten stund og prøve å finne ut om mørket
faktisk er svart, eller bare så mørkeblått at det ser
beksvart ut.
«Jeg lurer på hvorfor det er så mange som helt
ufortrødent er så mørkeredde,» undrer jeg høyt, og får
Ahmed til å le. Jeg trenger ikke å spørre for å vite at han
morer seg over det særegne vokabularet mitt, det stadig
voksende resultatet av et liv fylt av lesing. En dag tok
faren min Ahmed og meg til side og spurte meg, foran
flere slektninger og familievenner, hva jeg trodde livet
bestod i. Jeg svarte sporenstreks at livet er en rekke
tilfeldige, men vakkert sammensatte vignetter som
henger sammen i en tynn tråd av personer og tid.
Vennene til faren min applauderte faktisk, noe jeg syntes
var fryktelig flaut. Ahmed lente seg mot meg og hvisket
at jeg snart ville få tildelt tittelen som verdens eldste
syttenåring, særlig hvis jeg fortsatte å bruke ord som
«ufortrødent» og «vakkert sammensatte vignetter».
Ahmed og jeg har nettopp gått ut av ellevte klasse, og
til høsten begynner vi på det siste året av videregående.
Jeg gleder meg like mye som alle andre syttenåringer til
å bli ferdig på skolen, men det legger en demper på den
gledesfylte følelsen av forventning at faren min har
planer om å sende meg til USA for å ta ingeniørstudier
der. For lenge siden jobbet faren min som skogvokter.
Han skulle beskytte de statlige skogene mot folk som brøt
loven og hugget ned trærne for å tjene penger på dem.
Nå jobber han på kontor, har ansvaret for et helt distrikt
og er sjef for en hær av skogvoktere.
«Iran har et tvingende behov for ingeniører,» benytter
pappa enhver anledning til å minne meg på. «Vi er i ferd
med å forandres fra et tradisjonelt, jordbruksbasert land
til et industriland. En ingeniør med
universitetsutdannelse fra USA har sikret fremtiden for
både seg og familien sin, i tillegg til at han kan nyte godt
av den statusen det gir å bli kalt ’Ingeniøren’ resten av
livet.» Jeg er veldig glad i faren min, og jeg vil alltid gjøre
som han sier, men jeg avskyr matte, jeg kan ikke fordra
tanken på å skulle utdanne meg til ingeniør og jeg ville
mislikt sterkt å bli kalt Ingeniøren. Drømmen min er å ta
en grad i litteratur, og samtidig studere de gamle
grekernes filosofi, evolusjonen, marxismen, psykoanalyse,
Erfan og buddhismen. Eller kanskje jeg heller vil studere
film, sånn at jeg kan bli manusskribent eller regissør, en
som har noe betydningsfullt å komme med.
Foreløpig bor jeg sammen med foreldrene mine i et
middelklassestrøk. Vi har et typisk iransk hus med en
beskjeden hage, stort gjesterom og en hose – et lite
basseng i gårdsrommet foran huset. I nabolaget vårt, som
overalt ellers i Teheran, er husene bygget sånn at de
henger sammen, men er adskilt av høye murer. Huset
vårt har to hele etasjer, og rommet mitt tar opp en del av
en tredje etasje, der også en stor og klumpete ståltrapp
fører til en diger terrasse. Huset vårt er det høyeste i