Nye vinder over Iran
18 torsdag 27. mars 2014 · stavanger aftenblad Utland Iran Stemningsskifte hDenne h vinteren føles det varmt å reise gjennom snødekte landskap i Iran. Bak jernteppet snakker alle om forandringer, og på magisk vis gir det en følelse av å komme hjem. Nye vinder over Iran Teheran – Salom! Xos umadi! – velkommen til Iran! Vi blir møtt med begeistrede tilrop fra alle vi møter på rundreisen i landet, i mange kuldegrader og midt på vinteren. Forrige gang vi dro inn i landet som turister, var forrige juli. Da sto politivaktene på rekke og rad langs motorveien fra Imam Khomeini-flyplassen inn til Teheran. På forhånd hadde det vært måneder med ubesvarte oppringninger, brev og innbetaling av gebyrer til Irans ambassade i Oslo, som så ut til å gjøre alt for å hindre oss i å reise til landet. Da vi til slutt kom til Teheran, ventet minst to agenter som skulle komme til å dukke opp ved frokoster, på gata og ved severdigheter gjennom hele besøket. Mitt iranske mobilnummer ble ringt opp av ukjente midt på natten. Alt stinket av overvåking og hemmelig politi. Etter at Iran nå har fått gang i diplomatiet med USA, Russland, Kina og Europa, har stemningen endret seg radikalt i landet. Allerede før partene har framforhandlet en permanent avtale om Irans atomprogram, viser sivilsamfunnet alle tegn på forandring. Slutt på overvåkingen – Se på politiet, de kjører bare rett forbi! roper mine iranske venner Ali, Moji og Soroush mens vi danser rundt en haug glødende kull i en park i hjertet av Tehran. Godt påkledd, for temperaturen om natta er til forveksling lik Norge og minus ti, men denne vinteren føles det varmt å komme til Iran. Visum fikk jeg i løpet av et kvarter på flyplassen, uten noen som helst telefoner eller formaninger. På det samme Hotel Iranshar hvor vi bodde sist gang, så vi ikke snurten av mistenkelige ansikter, og det var ingen mistenkelige oppringninger. – Xos umadi Iran! roper de igjen, en gruppe grønnsaksgrossister på et enormt utendørs grønnsaksmarked som vi besøker midt på natten. Fotografen og jeg blir kjørt rundt i en mørklagt millionby, av nye venner som skal på jobb neste dag. De er fra seg av begeistring over å få ofre sine knappe ressurser og nattesøvn på gjestene fra Norge. Denne holdningen går igjen hvor enn man reiser i Iran i disse dager. – We love you and will cry if you don´t come back, sier Mosi Gabbana, en engelskkyndig student fra den nordlige delen av byen. Mangfold Teheran er den største byen i Vest-Asia, en metropol på topp ti-listen over verdens største urbane områder. Innbyggertallet ligger i størrelsesorden 1015 millioner, alt etter hvor mange sammenvokste forsteder man teller med. Byens befolkning består av persere, aserbajdsjanere og en rekke mindre grupper, deriblant 40.000 jøder. Alle bor tettpakket i relativt lav bebyggelse over et vidstrakt område i bakkene opp mot Elburzfjellkjeden. Ikke langt unna troner den snøkledde Damovand-toppen på 5671 meter. – Gas! sier Ali og peker på måleren. Vår venn og sjåfør har kjørt to timer i 90 med oss, uten at vi ser noen tegn på at byen skal ende. Bilene går stort sett på billig butan, som koster omlag 150.000 rial eller 30 kroner for en tank. 10-øresedler Pengene er noe av nøkkelen til å forstå hva som egentlig skjer inne bak jernteppet til det lenge fryktede ayatollah-regimet. Siden det internasjonale samfunnet for alvor gikk sammen om økonomiske sanksjoner mot Iran i 2006, har økonomien til det oljerike landet falt kraftig. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 2009 har inflasjonen ligget på nærmere 40 prosent årlig, noe som har presset millioner av iranere ned under fattigdomsgrensen. Regjeringen har nektet å devaluere rialen, og i dag opererer befolkningen med sin egen devaluerte valuta – toman – som nominelt er verdt ti ganger rialen og som figurerer på alt fra restaurantmenyer til reklamer for dyre biler. – This is worth nothing! sier Sourena, en farmasistudent vi treffer på en kafé. Han bruker en 500-rialseddel verdt 10 norske øre til å notere telefonnummeret sitt på. – You get absolutely nothing for this note, sier han. En vanlig månedslønn for en iraner ligger mellom fem og ti millioner rial, eller mellom tusen og to tusen kroner. Selv om brødprisen er én krone, er utgiftene til bolig og oppvarming så høye at det blir vanskelig å overleve. Nattestid ser man forkomne skikkelser samle plast i skranglete Irans økonomi er allerede i framgang etter at EU nylig lettet på sanksjonene. Alle foto: MohAMMed BAsefer kjerrer eller pirke med ståltråd for å hente opp mynter fra innsamlingsbokser til husløse. På dagtid vandrer fattige rundt i Tbanen for å selge penner, nips og ringekort til mobiltelefoner. Selv ringte jeg med iransk simkort i ti dager for 40 kroner, inkludert et titall telefoner til Norge. – Vi ser flere og flere selgere på T-banen, for folk har ikke penger til mat, forklarer Ali, en annen av våre nye venner som viser oss rundt i hjembyen sin. Han har lite til overs for prestestyret i landet, men holdningen hans virker ikke å være utbredt blant de unge i landet. – President Rouhanis viktigste allierte er ungdommen, hevder Ali Tabaeian, en ingeniørstudent vi møter på Teheran Universitet. Ifølge studenten, som til vår store forundring er villig til å oppgi etternavn og bli gjengitt i norsk presse, har Irans regjering satset alle sine midler på at ungdommen skal få utdanning og en bedre framtid enn dagens voksne. – En del av befolkningen har ikke tillit til ledelsen, enten det er ayatollahene eller presidenten, statsministeren eller regjeringen. Men de unge vil ikke henge seg opp i krigen mot Irak på 80-tallet eller konflikten med USA etter ambassadekrisen i 1979. Nå ser vi framover, og vi har tillit til at ledelsen også gjør alt de kan for å redde Irans framtid, sier Ali. Forlat hovedstaden Hvis gjestfriheten i Irans hovedstad oppleves overveldende, er den enda større i de andre byene. Vi tok nattog til både Mashhad i øst, Esfahan sentralt og Tabriz i vest. Byene er Irans andre, tredje og fjerde største – alle milllionbyer, men totalt forskjellige. Opplevelsen av å besøke en stor sivilisasjon er intens, og ikke bare på grunn av de storslåtte moskeene, overbygde bazaarene eller den mektige naturen. Menneskene selv har en ydmyk holdning til livet og speiler både vidd og refleksjon over den politiske situasjonen i landet. – Selv om vi ønsker oss en annen atmosfære og en annen politikk, så innser vi at situasjonen er blitt bedre under den nye presidenten. For meg blir det helt feil å forlate landet nå, sier Samira Hashemi, en arkitektstudent vi møter på veien. Det velutbygde jernbanenettet er kanskje den beste måten å bli kjent med iranere på. Folk er ivrige etter å snakke om livet sitt og håp de har for framtiden. Etter reisen er det naturlig å ta farvel med klemmer og lykkønskninger på stasjonen. – Mine brødre har flyttet og bor i mange forskjellige land. Vi iranere hører til i denne verden sammen med dere, sier Ali, en godt voksen skolelærer vi har delt kupé med på reisen. Han vinker og smiler mens vi forlater perrongen. AndreAs Høy Knutsen 19 Stavanger aftenblad · torSdag 27. marS 2014 Utland Iran hh Islamsk republikk i Midtøsten, før 1935 kjent som Persia. hh Folketall: 75 millioner. hh Hovedstad: Teheran. hh Øverste leder: Ali Khamenei, president: Hassan Rouhani (valgt i juni fjor). hh Språk: Persisk. hh Religion: Rundt 90 prosent er sjiamuslimer, rundt 8 prosent sunnimuslimer. Andre religiøse minoriteter: jøder, kristne, zoroastere og baha’iere. De siste betraktes som frafalne og er blitt forfulgt. Intens stemning under et bønnemøte med sjia-muslimer. Irans magi og mystikk viser seg overalt i gatebildet i Tehran. Jernbanestasjon i Teheran: Atmosfæren av allestedsnærværende politi og agenter er langt mindre påtrengende i Iran nå enn bare for ett år siden.
© Copyright 2024