1. No category

24SJU
METODER
Tverrfaglig
gatenært
rusarbeid
Tverrfaglig gatenært rusarbeid
- metoder 24SJU
Tverrfaglig gatenært rusarbeid
- metoder 24SJU
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo
© Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo 2015
ISBN 978-82-93363-02-6
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser.
Uten etter særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov
eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til
åndsverk. Utnyttelse i strid med liv eller avtale kan medføre erstatningsansvar
og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelse om denne utgivelsen kan rettes til:
Kirkens Bymisjon
www.kirkensbymisjon.no
Boken er utgitt med støtte fra Helsedirektoratet.
Sats: Pål A. Berg og Torstein Ihle
Foto i boken: Torstein Ihle og Pål A. Berg
Forsidefoto: Pål A. Berg
Trykk og innbinding: X-ide
Innhold
FORORD
VIII
KAPITTEL 1: Landskapet
3
Løsningsforsøk
5
Tillit
8
Fleksibilitet og fortolkning
9
Personsentrerte forløp
12
KAPITTEL 2: 24SJU i landskapet
17
Øyeblikksomsorg uten endringskrav
18
Tilgjengelighet - erfart og justert
22
Dusj, klesvask og andre goder
25
«Kaosstopp»
26
Repertoar og kombinasjon
29
En hybrid
31
KAPITTEL 3: Inn i 24SJU
33
35
Tilbud, aktiviteter, organisering, møtestruktur, hverdagsliv.
Brukerbilder
41
KAPITTEL 4: Kjernespørsmål og dilemmaer
73
TEMA 1: Omsorg som peker
74
TEMA 2: Hjelp? Selvhjelp?
79
TEMA 3: Forskjell og fellesskap
85
TEMA 4: Med og mot andre tjenester
89
TEMA 5: Å jobbe i 24SJU
97
KAPITTEL 5: Utenforskap og normalitet
103
Hva er suksess?
104
Diagnose, normalitet og krise
107
EPILOG: Å vente
111
VEDLEGG: Samarbeidsaktører
114
VIII
Forord
I 2009 ba Helse- og omsorgsdepartementet Kirkens Bymisjon i
Oslo om å «iverksette tiltak for å oppnå bedre helse og økt sosial
inkludering for de mest utsatte rusmiddelavhengige». Utover å yte
hjelp og øyeblikksomsorg skulle tiltakene bidra til bedret fysisk og
psykisk helsetilstand, til økt sosial inkludering og egen mestring
og til bedret samhandling mellom ulike deler av tjenesteapparatet.
24SJU åpnet dørene rett inn fra gata i Oslo sentrum høsten 2009.
I oppdraget lå det også å utvikle kunnskap og egnede arbeidsmåter. 24SJU har derfor hele tiden arbeidet med å systematisere og lære av egne erfaringer, i samarbeid med Kirkens Bymisjons
fagutviklingsenhet. Grunnlaget for denne boken er altså en prosess
der alle medarbeidere har vært involvert i erfaringsdokumentasjon
og refleksjon over egen praksis. Noen ansatte har likevel hatt særlig
ansvar eller større oppgaver i prosessen, det gjelder Janne
Askholt, Tove Buseth, Kirsten Frigstad, Kirsti Baird Hultberg, Håkon
Preus og Tone Bringsli Sødahl. Deler av kunnskapsutviklingen har
også hatt ekstern bistand fra Liv Hanson Ausland ved Høgskolen i
Buskerud og Vestfold, og Jan Holm. Amund Aakerholt ved Nasjonal
kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse
(ROP) ga nyttige kommentarer til enkeltkapitler underveis. Teksten
er ført i pennen av Per Kristian Hilden og Arnhild Taksdal i Fagutviklings-enheten. Stor takk til alle!
Takk går også til de brukerne som har latt oss formidle deres
erfaringer og historier inn i boka, både i tekst og bilder. Her er noen
anonymiserte beskrivelser av faktiske enkeltpersoner, og noen
konstruerte beskrivelser som bygger på typiske livshistorier,
hendelser og erfaringer på 24SJU. Alle navn er oppdiktet og enkeltopplysninger kan være endret.
Bildematerialet er med for å gi ørsmå innblikk i annerledes liv i
IX
storbyen, og er tatt spesielt for denne boken av Torstein Ihle og
Pål A. Berg. Takk til våre «modeller» som tok så godt imot oss.
Endelig er vi takknemlige for at Helsedirektoratet ga oss
anledning til å bruke noen ekstra ressurser i sluttfasen av arbeidet.
24SJU skal ivareta et bredt register av formål, i mangfoldige
møter med svært ulike personer, som er i uvanlig krevende
livssituasjoner. Det ligger i sakens natur at dette ikke kunne bli
noen oppskriftsbok eller verktøykasse med enkle standardmetoder
og prosedyrer.
Oppgaven har i stedet vært å gi praksisnære beskrivelser av
dilemmaer, spenningsfelt og måter å manøvrere på, og av hvilke
faglige skjønnsvurderinger en slik praksis involverer. Vi håper at
andre i liknende arbeid kan gjøre seg nytte av dette – at det er
gjenkjennelig nok til å oppleves relevant, og annerledes eller
overskridende nok til å inspirere.
Johannes Heggland
Konstituert generalsekretær
2
METODER 24SJU
1
LANDSKAPET
Landskapet
En rekke prosjekter, tiltak og forsøk har det siste tiåret vært rettet
mot å utvikle gode tjenester for den mest utsatte og belastede
gruppen rusavhengige. Dette skjer i mange land og har i Norge blant
annet kommet til uttrykk som nasjonalt satsingsfelt i Opptrappingsplan for rusfeltet og Opptrappingsplan for psykisk helse.
Blant disse tiltakene opptrer en lang rekke metoder med til dels
overlappende konkrete tilnærmingsmåter:
„„aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team / ACT-modell),
„„ambulerende tverrfaglig team (ATT),
„„case management, motiverende samtaler (MI),
„„anerkjennende kommunikasjon,
„„løsningsfokusert tilnærming (LØFT),
„„individuell plan,
„„tillitsperson,
„„koordinerende tillitsperson,
„„dialektisk relasjonsmodell,
„„koordinering av psykososialt arbeid (KPA),
„„Individual Demand Driven Approach (IDDA),
„„integrert behandling eller New Hampshire-modell,
„„helhetlig prinsippstyrt metodisk tilnærming (HPTM),
„„De små skritts metode, m.fl.
Helsedirektoratets Forsøk med bruk av tillitspersoner for
mennesker med rusrelaterte problemer, og utprøvingen av ACT–
team rundt i landet, har vært viktige motorer i spredningen av disse
metodene og arbeidsmåtene.
Noen av disse tilnærmingene hører til metodeutvikling innen
3
4
LANDSKAPET
rusfeltet, andre innen psykisk helsevern, mens andre igjen inngår i
tilnærmingsmåter som det satses bredt på i hele helse- og omsorgssektoren. Det siste gjelder for eksempel individuell plan, som er et
allment verktøy for å medvirke til pasientsentrerte tjenesteforløp.
Det gjelder også tanken om å styrke koordinering og samhandling
på tvers av forvaltningsgrenser, som er den sentrale hensikten med
Samhandlingsreformen.
Situasjonsbeskrivelsene som danner bakgrunn for dette
landskapet er i stor grad felles og kan oppsummeres slik: Blant
mennesker med rusrelaterte problemer i Norge finnes det en gruppe
som har store skader etter langvarig rusmisbruk, ofte i forlengelsen
av store tap, omsorgssvikt, overgrep og utenforskap fra tidlig i
livet, som har en lang tiltakshistorie med gjentatte brudd og opplevelser med et tjenestetilbud som svikter eller kommer til kort.
Mange kan ha redusert kognitiv funksjonsevne, som konsekvens
av sin historie eller kanskje som opphav til den. Ofte er forhold som
dette uavklarte, blant annet fordi disse personene gjerne kan være
misforstått, underdiagnostisert og under- eller feilbehandlet med
hensyn til psykisk sykdom eller psykososial og kognitiv funksjon, til
dels forkledd av de samtidige rusrelaterte problemene.
Personene beskrives å ha sporadisk og ofte mistillitsfull og
problemfylt kontakt med hjelpeapparat i helse- og sosialtjenestene
og svekket tillitsevne til andre i allmennhet, gjerne som følge av det
man kaller relasjonsskader. Mange overlates til eller foretrekker en
tilværelse skjult for tjenestenes innblikk, i til dels sterk forkommenhet.
Disse brukerne beskrives som å ha særlig sammensatte
problemer og er ofte vanskelige både å nå og å bistå. De utfordrer
eller sprenger grensene for eksisterende tiltak eller tiltakene har
ikke kompetanse og ressurser til å håndtere dem. For eksempel kan
tiltakene ha problemer med å skjerme andre pasienter eller brukere
og ansatte for vold og andre former for utagering. Grensen mellom
rus og psykisk helse utfordres og likeså grensene mellom helse- og
LANDSKAPET
sosialtjenestens forvaltning, for eksempel kommunehelsetjeneste
og spesialisthelsetjeneste. Dette tolkes som at de eksisterende
tilbudene ikke passer til denne gruppen, eller omvendt, som at
personene i denne gruppen ikke passer til hjelpetilbudene. Gruppen
beskrives gjerne som lite tilgjengelige for hjelp, eller deres ønske
om hjelp til endring forstås som unntaksvis, situasjonell og flyktig.
I den internasjonale faglitteraturen omtales de gjerne som personer
med såkalt «wicked problems», og som «hard to reach»
eller også «hard to treat». I dette ligger det at problemene er
sammensatte og sammenhengende, og at det ofte ikke finnes noen
entydig rett eller gal måte å adressere problemkomplekset på, ei
heller en åpenbar standard for hva som er et mål på at problemkomplekset er løst.
Løsningsforsøk
Tiltak og forsøk i dette landskapet varierer med hensyn til hvor
de legger hovedvekten i problemforståelse og pedagogikk. Men
alle utformer tilbud som har til hensikt å ivareta tilgjengelighet
og individualisering. I tillegg understreker mange at det er viktig
å være realistisk med hensyn til hvor lang tid ting kan ta, til hvor
store og varierte innsatser som kan kreves, og til at målestokken for
gode resultater kan variere fra person til person. Alle understreker
viktigheten av å bygge tillitsfulle relasjoner. Disse punktene vil vi
gjerne utdype.
Mange av arbeidsmåtene vektlegger økt eller særlig tilpasset
tilgjengelighet. I litt ulike betydninger prøver man gjennom økt
tilgjengelighet å adressere både det problematiske forholdet
mellom brukere og hjelpeapparatet og det man oppfatter som
sjeldne og flyktige hjelpeønsker eller opplevelser av motivasjon:
„„Tilgjengelighet kan bety (mer eller mindre) konstant adgang til
tiltaket, at det kan nås enkelt ved behov og er der eller gir
respons umiddelbart eller raskt.
„„Tilgjengelighet kan bety adgang uten (særlige) krav til brukeren,
5
6
LANDSKAPET
LANDSKAPET
det vil si uten at bruker må forplikte seg til noe bestemt
endringsmål, innsats eller tilstand.
„„Tilgjengelighet kan bety adgang utenom vanlige eller egentlige
prosedyrer som henvisning, søknader og ventetid.
„„Tilgjengelighet kan bety adgang på enklere måte til spesielle deler
av hjelpeapparatet, særlig spesialisthelsetjenester.
Mange av tiltakene legger i hovedsak vekt på denne siste
formen for tilgjengelighet, og da gjerne i form av at tiltaket eller
arbeidsmåten styrker brukeres tilgang til øvrig hjelpeapparat, for
eksempel ved å:
„„Være brobygger; kjenne aktuelle tilbud, foreslå og diskutere med
bruker, bistå bruker i å ta kontakt, eventuelt med å lage
søknader og gjøre avtaler.
„„Være kjentmann og støttespiller; vite og huske hva det er klokt å
formidle i møter med andre, hjelpe til med å presentere
brukeren og saken på en hensiktsmessig måte, være tolk
mellom ulike språk og forståelser.
„„Åpne dører; å kunne bidra til at brukeren slippes inn i andre tiltak
i kraft av faglig posisjon og faglig nettverk.
„„Koordinere ulike tilbud og innsatser rundt den enkelte brukeren;
ha (mest mulig) løpende oversikt over brukerens situasjon og
over hvilke tiltak, instanser og kontaktpersoner som (nylig) har
vært, er og kan komme til å bli aktuelle, og forsøke å sikre at
disse samspiller på gode måter og i riktige doser.
I hele landskapet presenteres det som nødvendig å individualisere tilbudet. Her legges vekt på skreddersøm i utformingen av
tilbudet til den enkelte, og på fagkompetanse, fleksibilitet og
myndighet til å faktisk iverksette de skreddersydde tiltakene.
Mange tiltak betoner også at brukeren høres og deltar i forløpet man
forsøker å iverksette. Å involvere eller være i dialog med bruker
om ønsker og muligheter er derfor et sentralt felleselement i disse
tiltakene. Dialogen forstås som en forutsetning for å sikre realisme i
endringsambisjoner og dermed forhindre nye brudd. Den
7
8
LANDSKAPET
pedagogiske grunntanken her er at en overivrig hjelper som foreslår
større skritt enn hva brukeren opplever som realistisk, ønskelig eller
mulig, kan stenge eller lukke brukerens egen prosess (se for
eksempel Prosjekt K eller De små skritts metode). Med andre ord
bygger man på et menneskesyn om at folk vil seg selv godt og at
endringer vil kunne skje om forholdene legges til rette.
Tillit
Å bygge tillit regnes gjerne som en forutsetning i dette tiltakslandskapet, og et svar på gruppens gjennomgående opplevelser av svikt
og brudd. Kjerneelementene nevnt over; tilgjengelighet,
individualisering og realisme, kan også bidra til å skape eller styrke
tillit. I en del tiltak utvikles også tillit ved å legge til rette for andre
former for kontakt enn den problemorienterte: For eksempel ved å
møtes over hverdagslige, alminnelige hyggeligheter, som et måltid,
eller en telefon som må lades. I sum innebærer dette også at svært
mange tiltak i landskapet er utpreget hybride: De må kombinere
og integrere ulike fag, profesjoner, tilnærminger, tradisjoner og
arbeidsmåter for å kunne tilby bredspektret, fleksibel og lydhør
bistand.
Men tillit er et mangetydig begrep. Det kan vise til forutsigbarhet – altså det å kunne kjenne med en viss sikkerhet at det man
forventer vil bli innfridd: at et tiltak er åpent når det sier det er det,
at det er åpent for dem det sier det er åpent for, at det likebehandler, osv. Men ofte viser tillit i tillegg til at ens behov og
forventninger blir møtt på en bestemt måte: At et tiltak kan romme
meg, er åpent for mine særegenheter, vil møte meg og mine
anliggender på vilkår som ikke er meg fremmed. Kort sagt at den
andres interesser grunnleggende anerkjenner og innbefatter mine.
I rusfeltet er tillit både en gral, et adelsmerke, og en lakmustest.
Når vet man at det er oppnådd tillit? Er toleranse og rom for feil og
mangler tillitsskapende? Er motstand, grenser og forventninger
det? Å diskutere sånne spørsmål fører oss raskt rett inn i de sentrale
9
LANDSKAPET
diskusjonene om hjelpekunst, eller om hva som er godt helse-,
omsorgs- og sosialfaglig arbeid: Diskusjoner om ansvar, relasjon,
person og profesjonalitet, målrealisme, toleranse, individ og
samfunn. I dette metodeheftet ønsker vi å spille 24SJU sine
erfaringer inn i disse diskusjonene.
Fleksibilitet og fortolkning
Tilgjengelighet, individualisering, realisme og tillit er altså kjerneelementer i det brede landskapet av tilnærminger som 24SJU
befinner seg i. Dette er elementer som alle i noen grad forutsetter at
man evner å bryte ned eller overskride tydelige kriterier, retningslinjer, kategorier og forvaltningsgrenser: Tjenester og
kompetanser fra ulike disipliner og tjenestefelt må samordnes
eller kombineres. Tradisjonelle arbeidsmåter må omgås, og
ofte også både tid for når og sted for hvor tjenesten foregår:
Åpningstider må endres eller utvides. Hjelpeinstansenes
etablerte arenaer med tilhørende eierskap, markører og
maktmidler, må erstattes av nye steder, inkludert brukeres
hjemmebaner. Og fremfor alt må brukerens behov lyttes av,
anerkjennes og gis rom slik at faglig kunnskap og tiltaksutforming tilpasses og kanskje også innpasses brukerens perspektiv.
Dette peker i retning av et forhold vi tror har stor betydning for
hvordan de konkrete metodene og modellene omsettes i praksis:
Hvilket faglig innhold kontakten mellom hjelpeapparat og brukere
skal ha, må i stor utstrekning avgjøres gjennom skjønnsmessige
faglige fortolkninger og vurderinger. Dette faglige (kliniske)
skjønnet skal omsettes i små eller store tiltak og prosesser som
samtidig må ha feste i brukerens vilje eller ønske, frembrakt i
dialog med brukeren. Hva er brukerens bakgrunn? Hva er brukerens
forutsetninger? Hva er brukerens behov? Hva er forholdet
mellom brukerens opplevelse av egen situasjon og behov, og
hvordan disse forholdene sees og forstås fra perspektivet til sosialarbeidere og helsepersonell? Når er det på sin plass å presentere
Faglig skjønn
med feste i
brukerens vilje
og ønske
10
LANDSKAPET
LANDSKAPET
forslag og initiativer, og når må brukerens forståelse simpelthen
avventes? Når er brukers helsesituasjon så kritisk at «noen må gjøre
noe», kanskje også selv om brukeren er motstrebende til det? Innebærer idealet om å styre etter brukers perspektiv egentlig uuttalte
krav til normalitet, funksjon, kompetanse, kapasitet, eller helse
som mange brukere har vanskelig for å imøtekomme eller leve opp
til? Når kan dette idealet innebære rom for mestring og myndighet
i eget liv, og når kan det fremkalle utilstrekkelighetsfølelse og skam?
Skjønnsvurderinger omtales iblant som en uønsket, men nødvendig side ved yrkesutøvelse. En «restkategori» man er overlatt
til når faglige retningslinjer og vurderinger ikke gir klare svar. Vi
ønsker å poengtere at den skjønnsutøvelsen vi snakker om her ikke
står i kontrast til faglig arbeid. Tvert i mot er det vårt anliggende å
understreke at medisinsk-, psykologisk og sosialfaglig metodikk
inkluderer skjønnsutøvelse. I 24SJU og liknende tiltak må (faglig)
skjønn utøves under særlige betingelser, som stiller strenge krav til
faglig nivå og fremfor alt til faglig samtale og refleksjon. Kanskje er
faglig skjønn mindre tematisert enn det burde være i våre diskusjoner om arbeidsmetodikk i rusfeltet. Det er noe av bakgrunnen for
at tillit, fortolkning og skjønn står så sentralt i dette metodeheftet.
Ulike modeller og metoder anerkjenner og forholder seg nok til
dette fortolknings- og skjønnsrommet på ulike måter. For eksempel
er det stor forskjell på om selve målsetningen for en innsats skal
bestemmes individuelt i dialog, eller om det er slik at mål for
tiltaket er gitt, mens det som står til vurdering primært er
virkemidler og tempo i den enkelte brukers tilfelle. Det kan likevel
tenkes at det finnes vurderingsmåter, verdier og idealer, som er
gjennomgående for feltet, for eksempel at det ikke er akseptabelt å
overstyre brukerens egen forståelse eller eget ønske for seg selv.
Når dialog, tillit og skjønn er så sentrale dimensjoner i møter
mellom tiltak og brukere innebærer det blant annet at samme
konkrete handlinger kan romme helt ulike hensikter og
betydninger: Å servere lunsj, tilby en yoghurt, for eksempel, kan
11
12
LANDSKAPET
gjennomføres med hensikt å bidra til å bedre en akutt tilstand (sult,
ernæring) og samtidig forstås som ledd i en langsiktig prosess i
retning av bedret livssituasjon, eventuelt via den oppgaven det er
å bygge tillit. Det betyr ikke at det som skjer nødvendigvis sees på
samme måte av begge parter. Dessuten kan det være en tveegget
affære å tematisere hensikter med det man gjør, og forventede
virkninger av det som skjer. Når du som ansatt tilbyr meg som
bruker noe jeg mener har verdi i seg selv, kan det samtidig være ditt
middel til å oppnå noe med meg som jeg ikke selv ser?
Personsentrerte forløp
Det å utvikle personsentrerte – individualiserte – forløp støter også
lett mot hensyn til andre brukere, for eksempel hensynet til likebehandling av brukere i et tiltak. Skjønnsutøvelsen her vil være
sterkt preget av hvilke krav det er til å begrunne det man gjør, og
også hvilke muligheter man har til å dele ens begrunnelse med
andre. En handlemåte kan være godt begrunnet, men likevel se
problematisk ut for andre hvis de ikke vet eller kan få vite hvorfor
det handles som det gjør. Dette kan gjelde brukere, som et stykke
på vei jo blir vitne til hverandres og ansattes gjøren og laden. Det
gjelder også kolleger, som kan berøres sterkt av en kollegas
beslutning, men ofte uten å kjenne begrunnelsen, iallfall ikke der
og da.
For eksempel har 24SJU mulighet for å huse brukere over natta,
og har hvilestoler til dette formålet plassert i et eget rom, med
mulighet for dusj, vask av klær, og liknende. Men 24SJU er ikke
ordinært et overnattingstilbud. Overnattingsmuligheten kan tas i
bruk dersom det er spesielle grunner til det. Hvilke grunner dette
er skal vi komme tilbake til, men her tjener eksemplet til å illustrere
at det kan være grunner for at en bruker overnatter som medarbeidere ikke uten videre kan dele med andre brukere. Samtidig kan
det være synlig og kjent for alle at en bruker faktisk benytter et slikt
tilbud en gitt natt. Siden overnatting er et gode, iallfall på en streng
LANDSKAPET
vinternatt, kan situasjonen utløse innvendinger om forskjellsbehandling fra andre brukere, som både andre ansatte og brukere
vil måtte forholde seg til.
Dette – at skjønnsrommet både blir stort, men ikke fullt ut
gjennomsiktig for andre – er uunngåelige sider ved den formen for
individualisering som mange av tiltakene i dette landskapet ønsker
å arbeide etter, og kanskje ved individualisering i det hele tatt. Men
hvordan arter konsekvensene av dette seg i et slikt tiltak? Hvordan
kan man angi faglig retning i det som skjer likevel? Hvordan kan
man håndtere uenighet, spenninger og feiltrinn som følger at av
mye må gjøres uten eksplisitt forklaring og begrunnelse?
Og sist, kan det være sånn at individualisering, fleksibilitet og
fortolkning åpner for vilkårlighet? Hvordan kan man forutse
virkninger hvis problemene er så store og sammensatte at hele
mennesket er gjenstandsfelt i møtet mellom brukere og hjelpeinstanser? Og hvis gode fremgangsmåter dessuten må komme frem
og forankres gjennom gjensidig fortolkning og skjønnsutøvelse?
Betyr det at mange ulike måter å håndtere en bestemt situasjon på
kan være like bra, og at det som gjøres først og fremst er det som
føles rett for den enkelte, der og da? Kan praksis ende opp som
vilkårlige resultater av medarbeideres ulike faglige preferanser og
interesser?
Slike spørsmål antyder hvorfor tillit mellom bruker og medarbeider oppfattes som så avgjørende for alle som arbeider i dette
feltet. De utgjør renninger i veven når vi i denne boka presenterer
24SJU sine arbeidsmåter og erfaringer. Spesielt vil vi derfor
tematisere:
„„Forholdet mellom kortsiktige bistander og langsiktige endringsprosesser.
„„Spørsmål om medvirkning og eierskap til egne problemer og til
arbeidet med å eventuelt forandre på dem.
„„Fellesskap som premiss og utfordring.
„„Samspill mellom ulike tjenester og tjenesteinstanser.
13
14
LANDSKAPET
LANDSKAPET
„„Utfordringer knyttet til yrkesutøvelse, kollegialt samarbeid og
kollegarelasjoner som oppstår når man prøver å arbeide på den
måten, i ytterpunktene av det såkalte rusfeltet.
Men før vi går inn i disse temaene vil vi i kapittel 2 og 3 beskrive
konkret hva slags tiltak 24SJU er, hva som møter brukere og ansatte
der, hvordan stedet er utformet og aktiviteten organisert.
15
16
METODER 24SJU
2
24SJU I LANDSKAPET
24SJU i landskapet
24SJU slutter seg til og forsøker å virkeliggjøre og kombinere
samtlige kjerneelementer i det landskapet vi oppsummerte i forrige
kapittel. Vår beskrivelse i dette kapitlet tar utgangspunkt i 24SJUs
mandat og grunnleggende innretning, og drøfter deretter hvordan
tiltaket har erfart og justert virksomheten i forsøket på å operasjonalisere disse kjerneelementene.
24SJU har siden oppstart høsten 2009 hatt i oppdrag å bidra til
bedre helse og økt sosial inkludering for de mest utsatte rusavhengige som oppholder seg i Oslo sentrum, som det het i oppdragsbeskrivelsen fra Helse og omsorgsdepartementet. Målgruppa
var nærmere bestemt mennesker med alvorlig rusavhengighet
i kombinasjon med somatiske så vel som psykiske lidelser, ofte
preget av dårlig allmenntilstand og langvarige sosiale problemer
som fattigdom, ustabile boforhold, prostitusjon, kriminalitet og
sosialt utenforskap. Gruppa er også kjennetegnet av at de ikke i
tilstrekkelig grad har vært nådd gjennom, eller er i stand til å nyttiggjøre seg, det ordinære tjenestetilbudet. I oppdragsbeskrivelsen ble
gruppen anslått til å omfatte 100-200 personer, hvorav en relativt
stor andel ble antatt å være uten fast bopæl eller være bostedsregistrert i andre kommuner.
24SJU er tilgjengelig rett inn fra fortauet i Oslo sentrum 24 timer
i døgnet sju dager i uka, uten noen form for henvisning eller
betaling og uten krav om endringsambisjoner. Beliggenheten i
sentrum og med inngangsdør rett inn fra fortauet gir nærhet til
brukermiljøene, som tradisjonelt etablerer seg i sentrumsnære
deler av en by. Samtidig er tiltaket altså ikke for alle rusavhengige,
17
18
24SJU I LANDSKAPET
men innrettet for å nå de mest utsatte. I de første driftsårene kunne
besøkende brukere gå rett inn, inngangsdøra stod åpen inn mot et
stort fellesrom med kjøkkendel, salonger og sittegrupper. Der
befant ansatte og brukere seg, stående i samtale, sittende i
salongen, enkelte duppende i en sofa, andre i høylytt diskusjon.
Besøket vokste seg etter hvert stort, og tilgjengeligheten var høy for
veldig mange også i utkanten av og utenfor målgruppa for 24SJU.
Dette var trolig en nødvendig og effektiv måte å etablere tiltaket
i miljøet. Den store ansamlingen av folk og den ganske hektiske
atmosfæren kunne samtidig utgjøre en barriere for noen av de som
hadde mest bruk for tilbudet. I alle fall oppfattet ansatte at det ble
vanskelig å holde oversikt og følge med på enkeltpersoner som ikke
gjorde mye vesen av seg, men som kanskje likevel absolutt skulle
hatt oppmerksomhet. Etter hvert bestemte 24SJU at besøkende
brukere må ringe på for å komme inn. De møter en ansatt i døra som
vurderer hvorvidt den besøkende tilhører målgruppa eller har et
anliggende 24SJU kan møte (se også «Omsorg som peker» og
«Forskjell og fellesskap» i kapittel 4). Dette var en praksis
brukere kjente fra før, siden dette fra starten var måten tiltaket
var åpent på om natta.
Øyeblikksomsorg uten endringskrav
For å bidra til bedre helse og økt sosial inkludering, tas brukere imot
både med det som i 24SJU’s språkdrakt kalles øyeblikksomsorg uten
endringskrav og med mer langsiktig oppfølging. Øyeblikksomsorg
kan innebære å ivareta kritiske grunnbehov og akutt forkommenhet: Å møte sult, frost, angst, fortvilelse, utmattelse, sykdom og
smerte med mat, varme, trøst, trygghet, hvile, medisinsk stell og
tilsyn. Men øyeblikksomsorgen omfatter også svært mange saker
den enkelte her og nå opplever det som bra å få gjort. Det kan være
å få følge til postkontoret, lade mobiltelefonen, få utdelt og ta faste
medisiner, vaske klær, få sett på et sår eller bare slappe av og prate
litt på et vennlig sted.
19
24SJU I LANDSKAPET
Over tid blir det imidlertid også gjerne mulig å adressere
brukeres behov på bredere front, å arbeide for endring i livssituasjon eller små skritt som eventuelt kan peke i retning av større
endringer. Slik oppfølging vil ofte omfatte arbeid for (re-)inkludering i ordinært behandlings- og tiltaksapparat. Utover øyeblikksomsorg følger 24SJU opp brukere som samtykker til det, og kartlegger deres behov for videre tiltak. Dette kan for eksempel
innebære å bistå med å ordne avtaler, følge til avtaler, arrangere
ansvarsgruppemøter, gjenoppta kontakt med hjemkommune eller søke andre tilbud. Arbeidet gjennomføres i
tett kontakt og samarbeid med det eksisterende kommunale
tjenestetilbudet i Oslo og andre kommuner, det regionale
behandlingsapparatet innen rus og psykisk helsevern, samt
med andre aktører (se oversikt over samarbeidsaktører og
konkrete eksempler i Vedlegg).
Brukernes rusavhengighet er deres synlige hovedlidelse.
Det utløser i seg selv store hindringer for å vurdere psykisk
helse og belastninger som kan ha forårsaket alvorlige traumatiske
skader; alt fra lese- og skrivevansker til mer basale ferdigheter som
kunnskap om personlig hygiene og ernæring. Arbeidet med å
tilrettelegge for bistand til den enkelte bruker er sterkt preget
av at brukerne i mange tilfeller ikke tidligere har fått adekvate
utredninger. Dette gjør det vanskelig å finne fram til rett tiltak og
rett hjelp. Brukerne kan komme med konkrete behov som hvile,
mat, klær og avrusning, eller de kan ønske å få hjelp til å sende
søknad om lavterskel bolig. Samtidig vil 24SJU holde tak i brukeren
over tid for å se om det er mulig å invitere og bidra til mer varige
endringer.
I alt dette arbeidet er det avgjørende at 24SJU selv har høy
sosial- og helsefaglig ruskompetanse, og psykologisk og medisinskfaglig kompetanse. Den gjør det mulig å gjennomføre nødvendig
sosialfaglig, somatisk, rus- og psykiatrisk kartlegging, å gi kvalifisert
behandling på stedet, og/eller lose videre til somatiske og
Brukernes
rusavhengighet
er det folk ser.
20
24SJU I LANDSKAPET
24SJU I LANDSKAPET
psykiatriske spesialistfunksjoner.
Ivaretakelse og øyeblikksomsorg har en åpenbar, viktig egenverdi. I tillegg kan omsorgen styrke grunnlaget for endringsønsker
og videre oppfølging, for eksempel ved at det utvikles tillitsrelasjoner til de ansatte, ved at rusbruk stabiliseres og forkommenhet lindres eller gjennom små og litt større erfaringer av at noe kan
gjøres og endring kan skje. Øyeblikksomsorg og oppfølging kan slik
spille sammen konstruktivt, men kan også stå i spenningsforhold til
hverandre. Dette drøfter vi nærmere i kapittel 4.
Det doble formålet, lindring og oppfølging, i kombinasjon med
mange kaotiske liv og gjennomgående mangelfull utredning, får
også konsekvenser for hvor mange og hvilke personer 24SJU må
forholde seg til. Ved oppstarten av tiltaket ble antallet personer i
24SJUs målgruppe som nevnt anslått å være 100-200. Etter første
hele driftsår i 2010 hadde tiltaket registrert nær 700 nye brukere, og
det totale antallet journaler er i 2014 på rundt 1500. Som nevnt over
må 24SJU sile ut brukere som klart kan nyttiggjøre andre
eksisterende tilbud. Samtidig er det nødvendig å anerkjenner at det
ofte ikke er gitt ved første blikk om en person i døra er blant de mest
utsatte.
Oppdraget gjaldt de mest utsatte rusavhengige som oppholder
seg i Oslo, og det var antatt at ganske mange ville ha bostedsadresse
andre steder. I 2013 hadde snaut halvparten av de 541 aktive
brukerne formell bostedsadresse utenfor Oslo, og en fjerdedel av
disse igjen kom fra nærkommuner eller –fylker. For mange utenbysregistrerte brukere er dette utelukkende en formell adresse, reelt
bor de i Oslo.
Over 200 enkeltpersoner hadde til sammen 970 overnattinger på
24SJU i 2012. Av disse ble 560 overnattinger (snaut 60%) begrunnet
med at overnattingen sikret oppfølgingsarbeid den påfølgende
dagen. Oppfølging gjelder her enten ledsagelse i forbindelse med
reise til hjemkommune, somatisk eller psykiatrisk utredning ved
24SJU eller ledsageroppgave til andre deler av hjelpeapparatet.
21
22
24SJU I LANDSKAPET
Resten av overnattingene (drøyt 40%) er i hovedsak begrunnet i
akutte omsorgsbehov fordi brukeren vurderes som utslitt psykisk
eller somatisk.
Til denne driften kreves det i dag en tverrfaglig personalgruppe
som omfatter 20 årsverk, 15 fulltidsansatte og 11 på deltid (i hovedsak nattevakter). Staben inkluderer lege, to psykologspesialister
og psykiater (20% stilling), ved siden av øvrig helse- og sosialfaglig
personell. Frivillige medarbeidere bidrar med rundt ett årsverk, i
hovedsak knyttet til praktiske oppgaver. Fra 2013 har
årsbudsjettet til 24SJU vært på rundt 21 millioner kroner.
Tilgjengelighet - erfart og justert
24SJU har vært i kontinuerlig endring siden oppstarten. Dette
skyldes dels at starten krever noen andre innsatser enn
fortsettelsen fordi man skal etablere kjennskap og relasjon til
målgruppe og samarbeidsparter. Dels kan noen dilemmaer bare
håndteres og finne sine løsninger etter at de er blitt erfart og drøftet
konkret av hele ansattgruppa. Et godt eksempel er endringer 24SJU
har gjennomført med hensyn til kontroll og overvåking av eventuell
rusing på toalettene. Eksemplet viser hvor dramatiske konsekvenser ulike forståelser og konkretiseringer av tillit, dialog og
ansvar kan ha i dette arbeidsfeltet.
I tillegg må antakelig denne typen tiltak finne seg i at hvordan
man best omsetter hovedmålsettinger i praksis må vurderes
kontinuerlig, siden situasjonen man arbeider i er så skiftende.
Enkeltbrukeres liv er ustabile, men også hele målgruppens situasjon
kan påvirkes av endringer i byen, politisk klima, innspill og tiltak
fra øvrig tiltaksapparat, politi, presse og næringsliv. Vi snakker om
en gruppe mennesker som gjennomgående møtes med utstøting
og urimelige forventninger, i den forstand at alminnelige skjemaer
for hvordan en møter folk i smerte og krise ikke gjelder for dem. Å
bidra til bedret helse og økt deltakelse innebærer derfor også å sette
ut i livet grunnsyn som utfordrer slike holdninger og mekanismer.
23
24SJU I LANDSKAPET
24SJUs arbeid er med andre ord også uttrykk for en faglig begrunnet
dialog med allmennhet og offentlighet, og må også derfor utformes
fortløpende.
I det følgende skal vi særlig se på hvordan 24SJU har
konkretisert og justert de ulike sidene ved kjerneelementet
«tilgjengelighet», slik vi beskrev dette i forrige kapittel.
Som navnet antyder er tilgjengelighet helt sentralt for
24SJU. Tiltaket skal kunne nås av målgruppen hele døgnet
alle dager, i den forstand at det alltid er mulig å få kontakt
på døra i Tollbugata. Men det er ikke slik at hele spekteret av
hva tiltaket i sum kan by på tilbys hele døgnet, og heller ikke
til alle som etterspør. I løpet av fem års drift har 24SJU erfart
dilemmaer og utfordringer ved intensjonen om ubegrenset
adgang, og justert, prioritert og begrenset. Tilgjengelighet
forstått som ubegrenset adgang butter både mot kapasitet og mot
en tidvis krevende kartlegging og avgrensing av målgruppen for
tiltaket. I tillegg må 24SJU fortløpende prioritere mellom tilgjengelighet til øyeblikksomsorg og mer langsiktig oppfølging. Tilgjengelighet er heller ikke noe mål i seg selv, men et sentralt virkemiddel
for å nå folk det nettopp er vanskelig å nå og å bistå. Samtidig har
det vært viktig å være åpnere i oppstartfasen for å bli kjent i og med
målgruppen. Etter hvert er tilbudet utviklet i retning av større vekt
på kvalitet på møtene enn kvantitet i tilgjengelighet. Dette utdypes
i avsnittene om øyeblikksomsorg i kapittel 4.
Tiltaket er videre tilgjengelig i betydningen uten endringskrav
og med veldig få andre krav til brukerne. På dagtid er lokalene åpne
med en stor romslighet for hva slags ønsker og behov, uttrykk og
tilstand folk kommer med. Folk blir bare utvist ved svært
aggressiv eller voldelig oppførsel, og da bare kortvarig og med
tydelig melding om at en er velkommen tilbake. Samtidig finnes
grenser og terskler. Noen er knyttet til tidspunkt på døgnet, noen til
hva slags relasjon som allerede er etablert mellom bruker og tiltak
og hva slags ærend eller bestilling de ansatte opplever at brukeren
Mennesker som
gjennomgående
møtes med
utstøting...
24
24SJU I LANDSKAPET
24SJU I LANDSKAPET
har. Særlig overnatting, men også dusj og klesvask, er knappe goder
som fordeles etter strengere kriterier. Også disse avveiningene
diskuterer vi mer i avsnittene om øyeblikksomsorg i Kapittel 4.
Overnatting tilbys oftest når bruker har en avtale neste dag eller
om et par dager, eller hvis bruker har fått plass på avrusning eller
behandling og ønsker å sikre stabilitet fram til inntak. Overnatting
kan også brukes for relasjonsbygging og ved behov for observasjon
av fysisk eller psykisk helse, om en person er spesielt sliten for
eksempel. Dag- og kveldspersonale kan fatte vedtak om bruk av
fem plasser. Nattpersonalet har da to plasser til disposisjon for å gi
mulighet for akutt nødvendig tiltak for brukere som står på døra i
løpet av natten. Også på natta må en bruker for å få overnatte enten
være i akutt forkommen tilstand, eller i gang med eller i dialog
om et mer langsiktig prosjekt som styrkes ved å få tilgang også om
natta. Overnatting brukes med andre ord til ren ivaretakelse, men
vel så ofte for oppfølging koblet til 24SJUs arbeid som døråpner og
brobygger.
Dusj, klesvask og andre goder
Bestemte goder som dusj og klesvask tilbys med andre ord også når
de ansatte ser det som gode virkemidler til å utvikle en tillitsfull
relasjon som også kan føre videre, eller når disse godene støtter opp
om en prosess som er i gang. Her finnes med andre ord en vurdering av ønsker om og muligheter for endring, og som får betydning
for hvilke innsatser og goder personen får tilgang til. I tillegg hender
det at dusj brukes som en forutsetning for bruk av lokalene eller for
tilbud om overnatting når brukeren er i en «hygienisk tilstand» hvor
det ikke er greit for andre personer å oppholde seg i rommet.
24SJU er tilgjengelig også i den forstand at folk kommer inn uten
henvisning eller søknad eller andre prosedyrer. Samtidig innebærer
dette at ansatte stadig må vurdere om de som kommer tilhører
tiltakets målgruppe, eller kanskje heller skal loses eller henvises til
andre tilbud i byen. Dette er det viktig å kartlegge, men det må gis
25
26
24SJU I LANDSKAPET
tid. Noen bruker 24SJU selv om de har tilbud andre steder, og noen
ganger er det gode grunner til å la det skje. Samtidig klarer ikke
de ansatte å holde løpende oversikt over alle som er blitt kartlagt
og loset ut av 24SJU, en del av dem dukker opp likevel. Spesielt
er sommermånedene en tid hvor mange som søker 24SJU kan ha
tilbud andre steder, men hvor disse stedene er stengt eller mindre
tilgjengelig, 24SJU er derfor noe mer fleksible i denne ferieavviklingstiden. Høstmånedene gir på sin side oftere rom for
samtaler med personer som har «slått seg til» på 24SJU, men
som ikke skal bruke tiltaket som værested eller kafe.
«Kaosstopp»
Endelig prøver 24SJU å gi raskere og enklere tilgang til særlige deler
av apparatet, tjenester som vanligvis er vanskeligere å nå. Psykiatrisk spesialisthelsetjeneste er tilgjengelig på huset, og kan kobles
direkte og akutt til en bruker med behov. Avtaler kan komme fort i
stand og det gis raskt nye muligheter om en avtale ikke overholdes.
Medisiner kan forskrives og deles ut, også ofte i samarbeid med
andre aktører som har problemer med å opprettholde kontakt med
brukeren.
Dette kan ofte innebære en rask «kaosstopp» og at vi etablerer
jevnlig kontakt med den brukeren det gjelder. Slik kan medisiner
være en god inngangsport til å begynne å arbeide med både helse,
ernæring, bosted, økonomi og nettverk. «Spesialist på gata» – det
at 24SJU er bemannet med spesialistkompetanse – har vært en
grunnstamme i tiltaket siden oppstart, og innebærer også at
brukere lettere kan henvises inn i andre deler av spesialisthelsetjenesten. Legen på 24SJU avdekker også alvorlige somatiske
lidelser hos mennesker som ellers ikke har tilgang på eller oppsøker
helsehjelp. Fagkompetansen på 24SJU er en av forutsetningene for
det virksomheten ser som en viktig oppgave: Å styrke brukernes
tilgang til hele det øvrige hjelpeapparatet, ved å fylle roller som
døråpner, brobygger, kjentmann, støttespiller og koordinator.
27
24SJU I LANDSKAPET
En viktig grunntanke i 24SJU er at arbeidet må skje med
lydhørhet for den enkelte og at det derfor er nødvendig med stor
variasjon i hva man gjør og byr på. Betingelser for hva man kan og
vil gjøre ligger i situasjoner, relasjoner og personer, og disse
varierer hele tiden. Brukerens ønsker og mottakelighet kan være
flyktig, variere fra time til time og påvirkes av andre ting som skjer i
rommet eller tiltaket. Lydhørhet er derfor en måte å
operasjonalisere tilgjengelighet på; den forebygger terskler
som ellers oppstår når ansatte forventer eller foreslår noe
som er ute av takt med den enkelte brukeren her og nå.
Tilliten i relasjonen mellom bruker og tiltak, og mellom
bruker og ulike personer i staben, kan utvikles over veldig
lang tid, men også skifte raskt og ofte påvirket av forhold de
ansatte ikke rår over. Krenkelser og belastninger på andre
livsområder (vold, utkastelse, avslag, sykdom) kan også
belaste relasjoner og prosesser som er utviklet på 24SJU. I tillegg
er de ansatte også personer med ulike forutsetninger for å fortolke
og handle – og de ansatte må nettopp ofte fortolke og handle raskt
i uoversiktlige situasjoner og med få holdepunkter for entydige
fasitløsninger.
Møter mellom ansatte og brukere reguleres tradisjonelt
gjennom nøye beskrevne regelverk, rutiner og prosedyrer. Stramme
prosedyrer kan begrense muligheter for å handle her og nå i
konkrete situasjoner. Samtidig er de ansattes handlekraft i små
og store enkeltsituasjoner viktige forutsetninger for å fremme
lydhørhet, relasjon og tillit. 24SJU bestreber seg derfor på å ha et
minimum av interne regler, rutiner og prosedyrer – utover de som
følger av lover og pålagte regelverk. Det er selvfølgelig utfordrende,
og det stiller store krav til ansatte og deres kompetanse og
selvstendighet, og også til at det legges til rette for å dele og
konferere om beslutninger. Et viktig verktøy i så måte er «ad hoc
miniteam», som er navnet på det å ta en kort time-out og raskt
konferere med en kollega som er tilgjengelig når en krevende
Når ansatte
forventer eller
foreslår noe som
er ute av takt
28
24SJU I LANDSKAPET
24SJU I LANDSKAPET
situasjon oppstår. I tillegg er det etablert møteflater som gir de
ansatte anledning til å reflektere sammen over krevende situasjoner
og skjønnsvurderinger: Faglig veiledning, teammøter og fagdager
(se «Møtestruktur» i Kapittel 3). Utfordringer knyttet til løpende
vurdering og beslutning, og belastninger ved å arbeide i denne
typen virksomhet, diskuteres nærmere i kapittel 4.
Repertoar og kombinasjon
24SJU kjennetegnes nettopp ved forsøkene på å kombinere til dels
ganske ulike tilnærminger, tidshorisonter og tilbud under ett tak;
både ivaretakelse, øyeblikksomsorg og oppfølging, både brobygging
til andre tiltak og selv å romme tilbud som vanligvis er adskilte;
psykiatri og somatikk, værested, sosialfaglig oppfølging og
spesialisthelsetjeneste. Dersom hver enkelt bruker skal møtes på
det han eller hun trenger eller er klar for akkurat i dag, må det
samlede repertoaret være ganske stort og mangfoldig. De ansatte
må i tillegg kunne operere med ulike og vekslende ambisjonsnivåer.
Hovedbegrunnelsen for forsøkene på å favne så vidt er at
brukeren skal være den bærende stemmen i det som skjer. Vi
oppfatter dette som en grunnforutsetning – både for å gi relevant
ivaretakelse og øyeblikksomsorg og for å skape grunnlag og rom
for brukerens egne endringsambisjoner. En slik forståelse er blant
annet forankret i tre ulike tilnærminger som alle representerer
motvekt til at brukeren defineres utenfra og ovenfra; dialogisk
tilnærming, koordinerende tillitsperson (case management) og de
små skritts metode.
Dialogisk tilnærming: Motiverende samtaler (MI) er blitt et
satsningsområde både i norsk rusbehandling og i såkalte
lavterskeltjenester. I 24SJU er situasjonene sjelden av en sånn art
at det faller naturlig å følge MI-metodikken skjematisk, selv om
det også forekommer for eksempel at psykologenes individuelle
samtaler med brukere har sterke innslag fra MI. Men to hovedelementer fra MI og beslektet metodikk er retningsgivende for
29
30
24SJU I LANDSKAPET
de mange korte og lange møtene, samtalene og aktivitetene som
foregår innenfor rammen av 24SJU: For det første forsøker en å
plassere vanskelige temaer utenfor brukeren og utenfor relasjonen
mellom brukeren og medarbeideren. Det kan for eksempel bety
at en ikke snakker om brukeren som en rusavhengig, men om
rusavhengighet som fenomen (som kan plage eller skremme eller
utfordre brukeren). Slik vil en unngå at fokus blir på brukeren som
et problem og i stedet gjøre det mulig å reflektere sammen, rundt
et problem begge parter kan betrakte. For det andre må
samtaler og samhandling ta utgangspunkt i fenomener eller
tema slik de fremstår for brukeren, ikke slik de ser ut fra
storsamfunn eller ekspertståsted.
Koordinerende tillitsperson (case management):
Forsøket på å omsette det brukersentrerte perspektivet i
praksis, i systematiske, oppfølgende forløp, er inspirert
fra flere kanter. Bymisjonens egne virksomheter har gjort
forsøk og erfaringer gjennom prosjekter som Brua (på Møtestedet) og Nåløyet (på Natthjemmet). Koordinerende tillitspersoner
er å finne i ulike varianter i mange tiltak og virksomheter (se for
eksempel Prosjekt K, Bergen Kommune/Bergensklinikkene og
mange av tiltakene gjennomført under prøveordningen for koordinerende tillitsperson, KTP). En hovedingrediens i dette er å samle
tilgang til aktuelle ressurser i et tiltak eller hos en person brukeren
kan ha tillit til, slik at det blir mulig å ledsage brukere på tvers av
tjenestegrenser til for eksempel boligsosiale tiltak, trygdeordninger, LAR, tannhelsetjeneste, osv. Grunntanken her er å
hindre at brukerens behov blir splittet opp i fragmenter som svarer
til tjenestenes atskilte karakter, og i stedet la brukerens behovsvekting få styre gjennom en ledsagers støttende koordinering.
Små skritts metode: En på noen viktige måter ganske
annerledes formulering av en brukernær, helhetlig og skrittvis
tilnærming er utviklet i den danske værestedsbevegelsen, som også
har inspirert andre Bymisjonstiltak, som Møtestedet og Natthjem-
Hindre at
brukerens behov
blir splittet opp
i fragmenter
24SJU I LANDSKAPET
met. Under tittelen De små skritts metode, er kjernen også her
endring gjennom små selvbestemte skritt. Men i kontrast til mange
av forsøkene med koordinerende tillitsperson er grunntanken i De
små skritts metode at endring, bedring og vekst trives best når det
oppstår mulighet for å gjøre små ting, på livets mange andre
områder enn rusen, eller diagnosen, i trygge fellesskap med andre
i samme situasjon. Slike fellesskap blir ifølge De små skritt metode
trygge når de får vokse fram i et frirom. Dette rommet skal være fritt
fra eksperters og storsamfunnets krav og forventninger til
endring, bedring og normalisering, og disse skal heller ikke definere arenaen: Det skal være et rom der brukeren ikke møtes av
andres forventninger på deres vegne, der «myten om det rette svar»
ikke finnes, og der offermentalitet er nedkjempet.
En hybrid
I dette landskapet representerer 24SJU en hybrid. 24SJU er ikke et
tiltak for tidligere rusavhengige, som de første danske værestedene
var, der de små skritts metode ble til. På 24SJU finnes det ekspertise
om skader og behandling, gjort så tilgjengelig som mulig. Her er
ønsker om å unngå offermentalitet, men en del brukere er samtidig
opplagte ofre for alvorlig svikt fra andre. Her dyrkes det kritikk mot
malplassert forventning om normalitet, og samtidig behov for det
rette medisinske grepet i en akutt situasjon. Og her er det selvinnlysende ønsker om endring og bedring for brukere, selv om ingen
krever endring eller formulerer målsetninger på brukerens vegne.
Tvert i mot er arbeidsmetoden å holde slikt tilbake, å la behovene i
øyeblikket få bestemme, med et øye for brukeres signaler om små
ting som kan bidra til en bedre situasjon, til å redusere skade, eller
«bare» til gode øyeblikk.
Hvordan gjøres dette – og hva består arbeidet helt konkret av?
I neste kapittel gir vi noen glimt inn i dagene – og nettene – på
24SJU, gjennom beskrivelser av konkrete hendelser, enkeltbrukere,
samarbeidsparter, verktøy og strukturer.
31
32
METODER 24SJU
3
3
INN I 24SJU
Inn i 24SJU
Hverdagene på 24SJU rommer mye og veksler mye. Det er ikke lett
å presentere dette på en måte som gir leseren en opplevelse både av
helheten og av det ganske dramatiske spennet i hva arbeidet helt
konkret innebærer.
I dette kapitlet forsøker vi å gi leseren nærkontakt med praksis
ved 24SJU gjennom en mosaikk av tekster, oppslag og annet
materiale hentet fra denne hverdagen:
„„Tilbud og aktiviteter
„„Organisasjonsstruktur og faglige møteflater
„„Skisser og glimt fra en gjennomsnittsdag
„„Oversikt over samarbeidsparter
„„Bilder fra rommene hvor alt dette foregår
„„Brukerbilder og -fortellinger
Brukerhistoriene som presenteres i kapitlet er dels konstruerte
og dels faktiske historier. De konstruerte historiene presenterer
fiktive personer, situasjoner, hendelser og forløp, satt sammen for
å gi et bilde av forhold vi mener forekommer særlig ofte, er særlig
utfordrende, dilemmapregede eller presserende.
Det er innhentet samtykke til de brukerhistoriene som baserer
seg på faktiske personer, og de er anonymisert ved å endre alle
potensielt identifiserende opplysninger og detaljer. Alle navn er
oppdiktet.
33
34
INN I 24SJU
Plakaten på
inngangsdøra
24SJU tilbyr: Først og fremst hvile i trygge omgivelser. Mat, vask av
klær og bytte av klær når du trenger det.
24SJU ønsker fra deg: Samarbeid med deg slik at vi sammen finner
fram til rett tiltak dersom du har ønske om endringer i din
livssituasjon.
Hovedmeny
„„Du kan låne telefon (kun innland) for kontakt med familie,
saksbehandler etc.
„„Du kan låne PC for å sende f.eks. meldekort.
„„Du kan også få ladet mobilen din hos oss.
„„ Trenger du hjelp til å finne fram i hjelpeapparatet, hjelp til å
kontakte dem eller komme deg dit, kan vi bistå. Vi kan til og
med følge deg dit du ønsker kontakt dersom du har behov for
det.
„„Vi kan bistå deg med akuttovernatting eller vi kan i samarbeid
med deg hjelpe deg til å finne en mer permanent bolig.
„„Vi bidrar og hjelper til med hjemreise eller hjelp til å komme
tilbake til behandlingssted når du har snubla litt. Dersom du
ønsker det kan vi bidra med kontakt med både hjemsted og
eventuelt behandlingssted.
„„Her kan du blant annet få vurdert infeksjoner og sår, få utredet
ulike symptomer på somatisk sykdom, få hjelp til utredning av
uføretrygd og henvisning til somatisk og psykisk helsehjelp.
„„Du kan få noen å prate med, både om livet ditt her og nå, en
vanskelig situasjon du har vært i eller vet kommer, eller rett og
slett hva du måtte drømme om for framtiden.
35
INN I 24SJU
Organisering
24SJU er et døgnåpent tilbud. Bruken varierer mye og til dels
uforutsigbart gjennom døgnet, men vanligvis oppsøker flest
brukere 24SJU på sen ettermiddag. Samtidig kan en del arbeidsoppgaver bare gjøres innenfor ordinær åpningstid i tiltaksapparat forøvrig. Overnattingstilbudet er begrenset til en
håndfull hvilestoler og tilbys bare i prekære behov eller for
å gjøre det mulig å følge opp en avtale neste morgen.
Det er prøvd ut ulike måter å organisere arbeidet på. For
å sikre kapasitet og forutsigbarhet for både brukere og den
enkelte ansatte går miljømedarbeiderne på dag og ettermiddagstid på hverdager i en av to roller: Innevakt betyr at
man er åpent tilgjengelig i miljørommet, følger opp brukere og situasjoner fortløpende og får ansvar for de oppgavene som
oppstår. Utevakt betyr at man er disponibel for å forlate miljørommet i arbeid med å følge opp brukere også
utenfor huset (så som å delta på møter med samarbeidspartnere,
følge brukere til ulike tiltak, utarbeide dokumentasjon, m.m.).
Ansatte med best kompetanse på miljøterapeutisk arbeid
disponeres så langt mulig som innevakter, mens ansatte med bred
systemkompetanse og -erfaring i hovedsak brukes til oppfølging av
enkeltsaker (utevakt). Disse rollene er veiledende – de ansatte kan
bytte mellom inne- og utevaktroller i møte med uforutsette
hendelser, behov eller muligheter.
Vaktkoordinatoren har en veldig viktig rolle. Vaktkoordinatoren
skal ha oversikt over ansattes møter og gjøremål i løpet av dagen,
(avtaler legges i kalender- og brukeropplysningssystem) svare på
telefonhenvendelser, notere seg navn på besøkende og formål med
besøket, videreformidle beskjeder og meldinger, skrive nødvendige
journalnotater og ellers ha den oversikten over miljørommet som er
Hun er utvist fra
Oslo sentrum.
Fra verden.
Hun er forbudt.
36
INN I 24SJU
INN I 24SJU
nødvendig for å ivareta sikkerheten for både ansatte og besøkende.
Det er vaktkoordinatoren som har det løpende ansvaret for eventuell omdisponering mellom ute- og innevaktroller.
Organiseringen av personalressursene i inne- og utevaktroller
omfatter primært sosialfaglig og sykepleiepersonell, som går i turnus tilpasset brukernes døgnrytme (de fleste står ikke opp så tidlig)
på den ene siden og på den andre samarbeidspartneres åpningstider. For dessuten å ivareta behovet for helsepersonell i forbindelse
med medisinhåndtering er turnus også organisert i en mellomvakt.
Dette bidrar til at det er flere ansatte på ettermiddagen når det er
mange brukere som oppsøker 24SJU. Det medisinske og
psykologiske oppfølgingstilbudet er tilgjengelig på dagtid og
integreres med den døgnkontinuerlige aktiviteten gjennom ulike
møteflater (se under). Lege og legesekretær, psykiater og psykolog
går derfor i alminnelige dagvakter, dvs. fra 8.30 til 16, og disponeres
ikke som henholdsvis inne- og utevakter.
Møtestruktur
Overlapping: Ved vaktskiftet om morgen, ettermiddag og kveld,
der alle påtroppende medarbeidere deltar, sammen med alle
avtroppende, minus én eller to, som er tilstede i miljørommet. Før
morgenoverlappingen har det vært møte mellom nattpersonale og
ansatte som kommer på tidligvakt. Den ene tidligvakten har ansvar
for å oppdatere tavlen på vaktrommet slik at oppgavene er fordelt.
Morgenoverlappingens viktigste funksjon er å ivareta overnattingsgjestene og planlegge dagen.
Behandlingsmøte: Hver mandag og fredag, ledes av psykologspesialisten. Møtene har fokus på oppfølging av brukere som enten
selv har bedt om hjelp eller som medarbeidere forstår kan trenge og
ønske nærmere kartlegging og bistand. På dette møtet diskuteres
37
38
INN I 24SJU
ulike løsninger og oppgaver og ansvar fordeles. Lege, nestleder
(sykepleier) psykiater deltar på behandlingsmøtene. Det utarbeides
også ukentlig fokuslister for brukere det enten arbeides tett med
eller en ønsker å etablere en relasjon til for nettopp å kunne gi en
tettere oppfølging. Alle ansatte som på møtedagen er på dagvakt
eller mellomvakt, bortsett fra leder, deltar på behandlingsmøtene.
For de som kommer på senvakt er møtet frivillig, dvs. vurdert etter
behov.
Miniteam: Noen brukere kan bli fulgt opp fortløpende av
«miniteam». Miniteam er ad hoc møter med to eller flere ansatte
tilstede for å drøfte og beslutte handlemåte i konkrete situasjoner.
Lege- og sykepleiermøte: Lege og sykepleiere møtes hver 14. dag
og ledes av sykepleieransvarlig. Nestleder og legesekretær deltar
også på møtene. Leder møter etter behov. Dette møtet skal først og
fremst kvalitetssikre den medisinskfaglige oppfølgingen, at rutiner
og prosedyrer følges og at eventuelle avviksmeldinger behandles.
Miljø- og personalmøter: Hver onsdag, for alle ansatte på vakt,
unntatt én eller to, som er tilstede i miljørommet. Ledes av
virksomhetsleder. Referater fra disse møtene sendes alle ansatte
inkludert vikarer og ekstravakter og er en viktig kommunikasjonskanal i virksomheten.
Fagdag: Første onsdag i måneden, arena for viktige fagdiskusjoner og drøfting om eventuelle endringer i struktur, rutiner,
behandling etc. Det er ofte deltakelse fra eksterne samarbeidspartnere. Disse kan bidra til faglig diskusjon, eller kan representerer
aktører vi gjerne vil ha mer kunnskap om og samarbeid med. Det
settes inn ekstravakter i møtetiden, slik at alle ansatte har mulighet
for å delta.
INN I 24SJU
Veiledning: To timer, første mandag i måneden. Veiledningen tar opp spesielle utfordringer med enkeltbrukere, konflikter
i miljørommet, eller spesielle utfordringer i samarbeidet med andre
aktører, m.v. Også vanskelige eller alvorlige hendelser gjennomgås
og det drøftes alternative framgangsmåter og mulighet for å forebygge hendelser. Det settes inn ekstravakter i møtetiden, slik at alle
ansatte har mulighet for å delta.
Samarbeidspartnere
Listen over instanser og institusjoner 24SJU har kontakt og
samarbeid med er svært innholdsrik. Dette speiler det sammensatte
oppdraget; å sikre øyeblikksomsorg og møte hverdagsbehov, lose
og koble inn (igjen) i tiltakslandskapet og å bedre samhandlingen i
dette landskapet. Samarbeidet kan også innebære å kommunisere
begge veier, om enkeltbrukere og brukergruppen til tjenesteapparatet og om de ulike tjenestene til brukerne. Slik kan tjenestene
både bli og oppleves som mer relevante og aktuelle for brukerne.
24SJU gjør avtaler eller bistår brukeren i å ordne dette selv, følger til
og følger opp underveis i kontakt med andre og blir også ofte
kontaktet utenfra av tjenesteapparatet. Erfaringer fra dette
samarbeidet er et eget tema i kapittel 4.
Samarbeidsparter omfatter selvsagt mange behandlingsinstitusjoner innen rus, psykiatri og somatikk, en rekke lavterskeltilbud i feltet, midlertidige og mer permanente botilbud, bydeler,
NAV-kontorer og asylmottak. I tillegg kommer blant annet politi,
fengsler og kriminalomsorgen, ambassader, barnevernsvakt,
helse- og sosialombud, Gatejuristen, posten, skatteetaten, apotek,
krisesentre, arbeidsmarkedstiltak og flere høyskoler. For 24SJU er
det en tilleggsressurs at et bredt register av aktuelle samarbeidsparter også er Bymisjonsvirksomheter. En kommentert liste over
ulike typer samarbeidsparter følger som vedlegg bakerst i boken.
39
40
INN I 24SJU
INN I 24SJU
Tale fra
en av brukerne
til statsministeren
Ved besøk 1. mai 2013.
«Ærede Jens Stoltenberg med følge - familie og politikere.
Vi her på 24SJU ønsker dere hjertelig velkommen hit på 24SJU.
Selv om stedet er blitt litt mindre er det plass og velkommenhet fra
oss brukerne av stedet for besøk fra sånne som dere.
Ønsker å ta opp noen ting angående boligsituasjonen og uteligging
og fattigdom og sykdom og rullestolbrukere og så videre. Vi er
mennesker, like glade i det ene livet vi har som andre som har livet
kjært. Og at vi i 2013 med en pengebinge som Onkel Skrue McDuck i
olje så synes jeg bybildet av hovedstaden vår begynner å bli litt vel
skeiv når det gjelder oljefordelingen til oss Nordmenn som alle
sammen har hver vår del av den. Og vi som er her, vi brukerne av
stedet, trenger et varmt og trygt sted hvor vi kan sove, spise og leve så
noenlunde i nærheten av trygghet uten å bli jagd og stressa. Når det
kommer til alt så er vi voksne mennesker som har tro på dere, så vi
håper alle får ett riktig hjem, for dem som vil ha det, som vi
rettmessig har krav på. Dette fungerer ikke i praksis så godt som det
skulle. Mange av oss har jobba i =Oslo for å prøve å lage en bro av
forståelse til dere såkalte besteborgerne for forståelse for mennesker
som havner i uføre og som mange av brukerne av stedet her er i.
Vi drømmer om å få normale boliger sånn som dere bor i og ikke
sove bak biler, varme steder, jagd stort sett over alt, ingen fullstendig
trygge steder, det er et evig kappløp om tak over hodet hver dag for
mange av oss. For mange av oss fortoner hverdagen seg som ganske
stressende og kaotisk, det er så mange ting å forholde seg til at det kan
41
42
INN I 24SJU
gå en kule varmt hos de fleste innimellom. Vi vil ikke fryse mer,
avstanden til dere er jo blitt tusen mil virker det som noen ganger og da
er det nytteløst å ha noe til felles når vi ikke får delta i godene, når vi
bor ute i mangel av et sted å bo, og mange flere konsekvenser kommer da
av bosituasjonen som er uholdbar. Vi blir frastjålet ting, må kaste ting
grunnet mangel av steder å ha det. Det er uholdbart å bli kledd av på
denne måten, vi har de samme behovene som alle andre mennesker, lyst
til å bo. Og mange av oss vil jobbe og delta i samfunnet på lik linje, side
om side med dere vanlige og vi kanskje uvanlige borgere. Hadde vi hatt
de samme mulighetene så hadde samfunnet sluppet mange problemer.
Håper du får med deg noe positiv inspirasjon!
Vennlig hilsen Ulf Rickard, på vegne av brukerne av 24SJU.»
e
t
ø
m
n
e
g
r
o
m
r
o
f
e
t
s
i
l
e
Husk
er er det for
e plan
r dem? Hvilk
fo
et
ar
sv
an
har
e. Hvem
faste
overnattend
ens løp samt
1. Fordele de
ag
d
i
r
le
e?
ta
en
av
rmeste dag
m har møter/
dagen/de næ
over hvem so
t
k
si
iemøte).
er
v
O
.
dagen
lege/sykeple
re
r,
re
te
tu
ø
e alt.
k
m
u
tr
am
S
2.
ke å overlapp
møte, te
al
ik
n
r
so
ge
er
en
p
tr
,
i
te
mø
a siste dag: V
møter (miljø
e hendelser fr
st
g
ti
en.
ik
v
e
d
ningsrapport
em
st
3. Overlappe
t
m
sa
e
n
uke.
gste hendelse
den følgende
r
fo
r
o
at
in
rd
Velg de vikti
aktkoo
ale til det.
en fordeles v
helseperson
to
sk
u
4. Om onsdag
H
.
in
is
en legges med
5. Om tirsdag
INN I 24SJU
Epost fra en mamma
Fra: : XXXXXXXX [mailto:[email protected]]
Sendt: 7. november 2011 14:57
Til: Firmapost SKBO
Emne: Hjelp
Har sittet og lest litt om 24:7, og om tilbudet det gir. Flott at det
finnes, men jeg har ett spørsmål.
Det står i en publikasjon, fra 2009 med Kirsten Frigstad:
«Vi må møte folk med den hjelpen de trenger, når de trenger den.
Resultatet kan være livsvalg der de kan leve videre uten å måtte
tilpasse seg det de ikke ønsker. Vi må ha respekt for at folk vil leve liv
som er annerledes enn det som omverdenen forventer av dem. Det
kan også være krevende for omverdenen, men jeg har tro på at vi kan
få en by hvor mangfoldet er bedre integrert og ivaretatt enn i dag.»
Spørsmålet er dette: Min sønn er rusmisbruker og oppholder
seg mye hos dere... Vi prøver å hjelpe han ut av misbruket, noe
han vil, men klarer det ikke på egenhånd, eller med vår hjelp. Han
er tilbudt et behandlingsopplegg, som han har sagt ja til, men får
noen griller i hodet om alt som ikke vil fungere der inne. Han er
nå ruset på heltid, og motivasjonen ganske glemt, og sier han ikke
vil inn til behandling. Hva gjør dere i en slik sammenheng? Støtter
dere han i hans valg, gjort i ruset tilstand, om å ikke ta imot
behandlingsplassen? Fordi vi må ha respekt osv. som det står i
publikasjonen, eller jobber dere for å få folk ut av dette helvetet?
Ble plutselig veldig usikker på hva dere egentlig står for...
Hilsen bekymret mamma
43
44
INN I 24SJU
INN I 24SJU
Hverdagsglimt
- notater fra en
medarbeider
Fra morgenen av er det fokus på de som har overnattet og de som
ringer på døren. Det er tre ansatte i miljøavdelingen, hvorav en er
vaktkoordinator (VK). Før 09.30 kommer det bare nye brukere inn
dersom det er noe akutt.
Det er morgenmøte, klokka er blitt halv ni og kvelds- og
nattrapporten gjennomgås. Vidar og Tiril har tidligvakt og fikk
rapport av nattevaktene. Alle ansatte som skal jobbe dagtid er til
stede, inkludert hospitant Anna og Kirsti og Håkon som har
utevakt. Flemming er VK (vaktkoordinator), men rapporten leses av
Vidar fordi han hadde senvakt i går. Vidar har notert på tavla hvilke
ansatte som skal jobbe i dag, notert møter og sjekket Outlook for
å se hvem som har andre avtaler. Shawn har fått oppgaven å følge
opp nattavdelingen. Beate har ansvar for medisinutdelingen, A. har
ansvar for kjøkkenet og Tiril skal være i miljørommet. Øivind har
meldt seg syk så Tone får beskjed og begynner å sende SMS til de
ekstravaktene som har notert at de kan jobbe i dag.
Ole-Fredrik, Anne og Stian har sovet her i natt. Ole Fredrik skal
tilbake til behandlingsstedet – har hatt et avbrudd, men tok rask
kontakt med oss og får komme tilbake til behandlingsstedet i dag.
Håkon sier han kan følge ham på toget. Anne og Stian er et ungt
par, de har bostedstilhørighet i en sørlandskommune, men vil ikke
reise hjem. Vi skal prøve å jobbe mer med kontakten med dem og
hjelpeapparatet i hjemkommunen. En god ide da å la dem være her
over natta. Tiril tar jobben med å kartlegge mer.
Shawn setter seg nærmest døra for å følge opp henvendelser på
døra eller telefonen. Telefonen ringer flere ganger og flere brukere
45
46
INN I 24SJU
ringer på døra. De fleste får beskjed om å vente til overlappingen er
ferdig, men Tore Marius får komme inn. Han er så sliten og kald.
Tone får svar fra Anne som kan jobbe senvakt i kveld og noterer
det i vaktpermen.
Frokost settes frem etter overlappingen og serveres frem til
10.30. Brukere som er i miljørommet i det tidspunktet får frokost,
uavhengig om de har overnattet eller ikke.
Etter overlappingen stormer Morten inn døra. Han er på humør i
dag – litt vel mye humør, har problem med å holde styr på armer
og ben – og har mye å fortelle. Går rundt i rommet og prater og
diskuterer med alt og alle. Han får litt frokost av Anna. Spiser i full
fart og går ut igjen. Så dukker Astrid opp. Hun er sint, veldig sint.
Norge og Europa får sitt pass påskrevet. Tiril snakker med henne.
Tilbyr henne litt mat og kaffe og hun roer seg litt.
Ola og Kari kommer inn døra, de går rett bort til serveringsdisken. Er veldig sultne, forteller til Anna, da hun gir dem mat, at
de har ligget ute i natt – det var ingen hybelhus som hadde ledige
plasser for par – det er det sjeldent. Da foretrakk de å sove ute, ville
ikke sove hver for seg. For øvrig har de også fått beskjed om at de
ikke kan benytte seg av hybelhusene lenger, de er ikke fra Oslo og
har fått beskjed om at de må reise tilbake til sin hjemstedskommune. De er fra ulike steder i landet og ønsker å finne et sted å
bo sammen – de vil ikke bo i sine hjemkommuner. Tiril snakker
mer med dem. Hun gir beskjed til VK at vi må ta de opp på
behandlingsmøte i morgen fordi de har brukt 24SJU mye og
at de er veldig slitne.
Mellom 11.00 og 18.00 er det medisinutdeling. Kl.11 kommer
det en ansatt til på jobb. 11.30 serverer vi lunsj. Utover formiddagen
kommer det flere brukere. Noen blir sittende hele dagen og kvelden,
men går kanskje ut for å røyke en gang i blant. Andre kommer for
å ta en rask telefon. Flere kommer for å få medisin etter avtale og
mange av dem blir sittende en stund. Noen sovner i en stol, andre
ønsker ulike typer hjelp.
INN I 24SJU
Etter hvert dukker også Arve, Kjell, Lars, Martin, Kari, Hilde og
Dag opp. Arve, Kari, Dag og Martin har avtale om å hente
medisiner daglig. Beate ordner det og får samtidig en prat om
hvordan den enkelte har det. Kjell og Lars vil ha noe å spise. De
må ha en pause fra byens kaos. De har fått tak i det de trenger for å
holde seg «friske» til natta så nå kan de slappe av.
Dag har vi et samarbeid med i forhold til søknad om uføretrygd.
Kjell har mistet sin kommunale leilighet på grunn av bråk og
manglende innbetaling av husleie. Han ønsker å snakke med legen.
Han er redd han har fått blodpropp i beinet. Vidar er tilbake fra
møtet så han blir med inn til legen. Vidar spør Kjell om han ønsker
hjelp i forhold til å ringe sosialkontoret.
Lars er innom hovedstaden for å få tak i stoff – sier han skal reise
hjem i dag. Han ringer uteseksjonen og ber om billett. Avtaler at han
skal møte de ved «Tiger ’n» kl.15. Setter seg så i en stol og sovner.
Tiril gir VK beskjed om avtalen Lars har gjort med uteseksjonen
og VK noterer den og noterer samtidig at Lars må vekkes senest
halv tre. Arve setter seg i et hjørne, vil sitte i fred – det er tydelig
at han har en dialog med noen vi ikke ser. Hilde gråter, sier hun
trenger noen å prate med. Tove, psykologen vår, tar henne med inn
på kontoret sitt. Kari vil gjerne låne telefonen. Sier hun skal ringe
fosterhjemmet for å høre hvordan datteren hennes har det. Hun har
samvær neste uke, men vil gjerne ha følge. Shawn tilbyr seg å bli
med.
Klokka er blitt 14.00 og det er tid for personalmøte.
Klokka 15.00 er det overlapping. Flere brukere kommer for å
vente på følge til postkontoret. De som har tidligvakt går hjem og
VK holder overlappingen med kveldsvaktene og mellomvaktene.
Klokka 15.30 er det følge til posten. Klokka 16.00 er miljørommet fullt av brukere og det serveres middag. Frem til 18.00 er
det mellom 15 og 20 brukere i lokalet. Er det veldig mange brukere
eller mye uro i miljørommet ber vi de som ikke har en avtale på
24SJU, om å være ute innen 18.30. Da kan de oppsøke væresteder,
47
48
INN I 24SJU
INN I 24SJU
som Maritakafeen som åpner kl. 19.00. Dette gjør vi fordi det kun er
to på jobb etter 18.30. Deres oppgave er å ivareta de som har avtale
om å overnatte eller andre som trenger noe spesielt, rydde,
dokumentere i Soma (journal) og rapporten.
Klokka 22.00 kommer nattevaktene og får overlapp. Etter
overlapp tar de i mot ulike henvendelser på døra, ved ledig
kapasitet i hvileavdelingen vurderer de overnatting for brukere som
kommer på døra og ønsker det. De lager noe mat til brukerne før det
skal være ro på hvileavdelingen. (Alle brukernavn er oppdiktet).
Aktiviteter
ved 24SJU
En gjennomsnittsdag på 24SJU er preget av flere faste gjøremål.
„„Medisinansvar (sykepleier eller en med medikamentkurs)
„„Bli med brukere som skal til legen på 24SJU
„„Følge opp hvileavdelingen; vekke, rydde og vaske sengetøy
„„Fordele hvem som gjør hva for de som har overnattet
„„Lage frokost til de som har overnattet
„„Passe døren, ta i mot de som ringer på
„„Lage lunsj og middag
„„Følge til posten
Mer detaljert og etter behov kan arbeidsoppgavene på 24SJU blant
annet romme følgende, tematisk ordnet:
Helse
„„Undersøke
„„Vurdere
„„Utrede
„„Samtale med
„„Søke behandling
49
50
INN I 24SJU
„„Kontakte fastlege
„„Ivareta
„„CRP
„„Gi ut LAR-medisiner
„„Overnatting før behandling
Bolig
„„Finne bolig
„„Flytte
„„Vaske
„„Besøke
„„Samarbeide
„„Komme med medisin
Familie/pårørende
„„Kjøre til
„„Bli med på samvær med
„„Holde kontakt med
„„Samarbeide med
„„Delta i begravelse
Sosiale aktiviteter
„„Cafe
„„Besøk
„„Fisketur
„„Biltur
„„Kino
Uplassert
„„Dusj
„„Rent tøy
„„Mat
„„Overnatting
„„Lade mobil
51
INN I 24SJU
„„Låne telefon/PC
„„Ansvarsgrupper
„„Betale hjemreise
„„Skrive søknader
„„Følge til posten
„„Besøke i fengsel
„„Besøke i behandlingsinstitusjon
ks
42 porsjonsstykker la
1,5 kilo ris
2 kg potet (ovnsbakt
i
båter)
2 liter saus
d
3 pk. (30 stk) polarbrø
18 rundstykker
2 pk. bremyk
1 kg jordbærsyltetøy
0,5 kilo havregryn
20 skiver gul ost
20 skiver brun ost
1 pk.salami
3 pk. kyllingpålegg
Forbruk
til middag
Notat fra ansatt:
Mange svært sultne gjester.
Ca. 38 personer var innom for
mat og kaffe.
Når det gjelder onsdag og
torsdag uten middagsservering har jeg en opplevelse
av at endel brukere, og kanskje
de mest syke, ikke har
mulighet til å bruke «Møtestedet» (rimelig kafe for gatas
folk rett rundt hjørnet).
For meg oppleves det
unaturlig å ikke til by dem
bolle, brød, Fjordland eller
lignende når jeg selv smører
meg en skive brød. Hva med
noe lettvint disse dagene?
52
METODER 24SJU
Brukerbilder:
BRUKERBILDER
Rett fra barnevernet
- «Vidar»
Kom til oss som 18-åring med spørsmål om å få overnatte etter at
faren hadde kastet ham ut pga rus. Han har brukt heroin fra han var
13 år gammel. Han lå her en natt, så kontaktet vi kartleggingsteamet
i sosial vakttjeneste, som skaffet ham plass på Exit en kort periode.
Han ble hele tiden motivert til å reetablere kontakt i hjemkommunen og til videre behandling. Han ba oss til slutt om å ta
kontakt med hjelpeapparatet i hjemkommunen, som gjenåpnet
saken hans i barnevernet og garanterte for overnatting fram til
avrusningsopphold. Han ble innlagt til avrusning to uker etter at
han først tok kontakt.
Vår rolle har vært å koble ham på riktig del av systemet i
kommunen og spesialisthelsetjenesten. Videre å arbeide med
motivasjon i forhold til å reetablere seg i hjemkommunen, ta
kontakt med familien og gjenoppta kontakten med barnevernet.
Han har fått til dette og har fått forlenget oppfølgingen fra barnevernet etter avrusningsopphold.
Han fant seg raskt til rette utenfor samfunnet etter at han ble
kastet ut fra institusjon på grunn av rusmisbruk og barnevernsaken ble avsluttet. Han er også et av mange eksempler på at overføring fra barnevernet til videre oppfølging av voksne i kommunen
mislykkes. Vi ser ofte hos disse ungdommene at de har kognitive
utfordringer. Mange av ungdommene er institusjonaliserte og kan
ha store problemer med dagliglivets gjøremål, som kamufleres bak
53
54
BRUKERBILDER
en velutviklet evne til å snakke med voksne hjelpere. De er ofte
relasjonsskadde og kan ha en måte å utagere på som gjør det
krevende å få til gode oppfølgingsopplegg.
Mest på hospits
– «Elise» og «Morten»
«Elise» er en ung jente, 21 år gammel, hjemmehørende i NordNorge, begynte å ruse seg som 12-åring. En av ni søsken, der de seks
eldste er narkomane. Hun har befunnet seg i Oslo i flere år, har
ligget ute. Er fulgt tett av Uteseksjonen i mange år.
Mistanke om hjerneskade, det er mange konflikter rundt henne
og paret, ofte utløst av at hun ikke forstår hva som blir sagt. Hun er
ikke utredet med tanke på psykisk helse, hjerneskade eller
funksjonsnivå, får sosialhjelp og tilbud om hospitsplass. Fyller
sannsynligvis kravene til uføretrygd.
Er sammen med en ni år eldre mann, «Morten» fra Midt-Norge.
Han har ruset seg halve livet, fra han var 15 år gammel, har bodd
forskjellige steder i landet. Har hatt kortere arbeidsforhold. Er heller
ikke utredet, har ikke trygdeytelser lenger, får sosialhjelp.
Han har hyppige epileptiske anfall, får ikke behandling for
epilepsi. Fyller sannsynligvis kravene til uføretrygd. Har en svært
avvikende adferd som preges av at han kan være eksplosiv,
vekslende med at han er rolig og fungerer godt. Dette er helt
uforutsigbart. Dette kan være epileptisk betinget. Konsekvensen for
dem begge er stadig utkastelse fra leiligheter, institusjonsopphold
og lavterskeltilbud.
Manglende utredning fører til at de ikke får de trygdeytelsene de
har krav på, at de ikke blir søkt målrettet til institusjonsbehandling,
at de ikke får tilrettelagt poliklinisk oppfølging og veiledning til
tjenesteytere i kommunen.
BRUKERBILDER
Vi bruker mye ressurser på å følge dem rundt i systemet, også i
kommunen der de har lovfestede rettigheter.
De tilhører hver sin bydel på UFB-dato, og det å samordne disse
sakene er en stor utfordring.
Vi har ønsket at begge kunne blitt lagt inn til utredning på
spesialavdeling med etterfølgende langtidsopphold i rusinstitusjon
og med tilrettelagt botilbud under veiledning etter utskriving. Dette
har ikke blitt tatt tak i fra sosialtjenesten på grunn av i perioder
uavklart botilhørighet og lange diskusjoner rundt dette.
Borgerkrig
i bagasjen – «Ahmed»
«Ahmed» er en ung mann oppvokst i Afrika i et land med borgerkrig. Han kom bort fra familien sin og opplevde mye fælt før han
klarte å rømme fra landet. Via mange omveier kom han i 2006 til
Norge. Han fikk avslag på asylsøknad fra Utlendingsnemnda på
grunn av usikkerhet rundt identitet, og hadde status som ureturnerbar. «Ahmed» ble etter hvert en del av rusmiljøet, han bodde på gata
i Oslo uten penger og uten rettigheter.
«Ahmed» oppsøkte 24SJU høsten 2010. Han meldte behov for
mat og klær, han ønsket å møte venner og få prate. Det var også
viktig for ham å være i trygge omgivelser for å slappe av. Han hadde
et veldig omfattende rusmisbruk og flere overdoser. «Ahmed» fikk
også hjelp til stell av sår og injeksjonsskader. Når han var spesielt
forkommen og sliten, fikk han tilbud om overnatting. Til tross for
den nærmest umulige situasjonen han befant seg i, hadde han ofte
et stort smil og mye humor.
Vi ble kjent med «Ahmed» og i samarbeid med Uteseksjonen
begynte vi å kartlegge situasjonen hans. «Ahmed» hadde et sterkt
ønske om å få oppholdstillatelse i Norge og å komme seg bort fra
55
56
BRUKERBILDER
BRUKERBILDER
livet som rusavhengig, bostedsløs og rettighetsløs. Etter hvert ble
vi klar over at han var så redd for offentlige myndigheter og hadde
så mye mistro at han hadde fortiet og løyet om bakgrunnen sin. Vi
forsto også at han hadde et sterkt grunnlag for asyl ut fra den sanne
historien han etter hvert fortalte, og hjalp ham å anke. «Ahmed»
fikk til slutt en ny vurdering av sin flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge ble innvilget.
«Ahmed» dro da rett til flyktningmottak. Vi hadde kontakt med
kommunen som ville ta imot ham for bosetting. I dag er han i ferd
med å bli bilmekaniker og har lærlingeplass i kommunen der han
bor.
Konflikt og
samarbeid – «Grete»
«Grete» er i slutten av 40-årene, har bolig, men er ensom og redd
for å være alene. Hun trenger 24SJU for sosial kontakt, for å dempe
isolasjon. Vi prøver å få kontakt med henne, men hun er veldig
avvisende og kan bli sint hvis vi er for pågående. Vi blir etter hvert
kjent med at hun er i konstant konflikt med hjelpeapparatet og ofte
opplever å bli utestengt fra andre tilbud i byen.
Vi brukte lang tid for å bygge tillit ved å møte hennes behov,
være fleksible og lydhøre. Vi tilbød overnatting og var med på møter
med folk hun var i konflikt med eller trengte hjelp av. Hun fikk etter
hvert mer tillit og knyttet seg til noen ansatte hun kunne snakke
med. De andre ville hun ikke ha noe med å gjøre. Hun var ofte
utprøvende og krevende for å få spesielle goder, og kunne bli svært
sint og høylytt. Dette førte også til spenninger i personalgruppa.
Vi drøftet «Grete» hyppig på behandlingsmøter og var etter
hvert alltid minst to når vi var sammen med henne. Noen få ansatte
57
58
BRUKERBILDER
hadde direkte kontakt med henne, men de trakk ofte inn utvidet
miniteam for å få innspill. Vi samarbeidet også tett med ruskonsulenten på NAV og brukte mye tid med å delta i felles møter
for å støtte henne. Etter hvert fikk vi til samarbeid med andre tiltak,
slik at vi kunne avlaste hverandre og flere derfor også kunne romme
henne. Likevel oppsto ofte konflikter.
Kafégjest
– «Murat»
«Murat» er i slutten av 30-årene og født i Norge, med tyrkiske
foreldre. Han har flere søsken. Han ruser seg på heroin og amfetamin. Etter at 24SJU åpnet i 2009, ble han fort en av «kafe-gjestene»
våre. Han var ofte innom og brukte stedet for å slappe av og spise.
Han bodde da på et av Velferdsetatens bosteder utenfor sentrum,
men brukte bare rommet der sporadisk. Våren 2011 var han i
heldøgns rusbehandling. Han mistet imidlertid plassen der etter
gjentatt rusing.
I september 2011 sonet han en dom. Vi besøkte ham flere ganger
i fengsel. Han ønsket å få tilbake plassen i rusbehandling, og vi hjalp
ham med kontakt med institusjonen. Han fikk plass der på nytt i
november 2011. Mens han satt i fengsel spurte vi ham om vi kunne
kontakte familien hans. Vi snakket med hans mor og søster. De var
opptatt av at han burde få hjelp, og de kontaktet ham også mens
han satt inne.
24SJU satt i ansvarsgruppa mens han var i behandling. Både
ruskonsulenten og 24SJU ga tidlig i behandlingsforløpet uttrykk
for at han burde vært utredet nevropsykologisk og i forhold til
arbeidsevne. Dette ble aldri gjort. Da han hadde vært der i et halvt
års tid ble institusjonen vedtatt nedlagt. Ifølge ham selv var de
BRUKERBILDER
ansatte mest opptatt av nedleggelsen det påfølgende halve året han
var i behandling. Behandlingen var allikevel relativt vellykket, han
hadde kun noen få rusepisoder den perioden han var i behandling.
Han klarte også i økende grad å komme seg tilbake til institusjonen
på egenhånd etter rusperiodene.
Etter ett år i behandling ble han overført til ettervernsinstitusjon
i Oslo. Han begynte fort å ruse seg igjen og mistet plassen på
ettervernsinstitusjonen. Han ble overført til et lavterskel botilbud,
og rusingen tiltok.
I hele det neste året var «Murat» uten fast bopel. Han hadde
noen korte perioder plass på lavterskel bosteder i regi av Velferdsetaten, men mistet disse på grunn av manglende betaling, rus eller
brannfare. Vi forsøkte å få ham inn flere steder.
«Murat» er lite meddelsom, og svarer med korte setninger når
han blir spurt om noe. Når han begynte på 24SJU hadde han ingen
«bestillinger». Han kom for å få mat og et sted å være, og ga ikke
uttrykk for noe ønske om hjelp. Soningen i 2011 var imidlertid et
vendepunkt i 24SJUs kontakt med ham. Han ga uttrykk for at han
likte å få besøk, og han var motivert for å komme seg i behandling.
Mange av våre brukere gir uttrykk for at de er takknemlige for
den hjelpen de får på 24SJU, og gir oss som hjelpere en følelse av at
vi er flinke fagpersoner. «Murat» er ikke en av disse, han gir i det
hele tatt i liten grad uttrykk for tanker og følelser. Han fyller trolig
flere diagnosekriterier for Asbergers, men har aldri vært utredet for
dette. I perioder har han virket svært deprimert og ved noen tilfeller
har han også gitt uttrykk for suicidale tanker. Det at han gir lite
«tilbake», og i liten grad klager på den behandling og oppfølging han
får, har nok bidratt til at han lett blir utskrevet fra botilbud.
Han er operert for en feilstilling i den ene foten. Operasjonen ble
imidlertid gjort på et tidspunkt da han ruset seg, og han
begynte trolig å gå på foten altfor tidlig. Vi har flere ganger forsøkt
å få undersøkt foten på nytt, og eventuelt få til en ny operasjon. I
januar 2014 fikk han til slutt undersøkt foten, men sykehuset mente
59
60
BRUKERBILDER
BRUKERBILDER
at det ikke var hensiktsmessig å operere.
«Murat» er den som i 2013 har overnattet flest ganger på 24SJU.
Mange av disse overnattingene har vært avtalt, blant annet i forkant
av undersøkelser på sykehus, eller inntakssamtaler på lavterskel
botilbud. Han har også overnattet fordi han har vært sliten og
forkommen på 24SJU ved avslutning på kvelden.
For å komme i posisjon til å hjelpe «Murat» har tilbudet om
overnatting vært svært viktig. Han har problemer med å komme seg
til avtaler, og det å sove hos oss natten før, og få følge til sykehus,
inntakssamtaler o.l. har vært avgjørende for å hjelpe ham til å få
kontakt med det øvrige hjelpeapparat. At vi har egne leger har også
vært avgjørende for ham. Det har gjort at han har fått substitusjonsbehandling og at han er blitt henvist til undersøkelser på sykehus.
Når dette skrives bor han på et lavterskel botilbud i Oslo
Sentrum, og han venter på inntak på et rusfritt bo- og omsorgstilbud en times kjøring utenfor Oslo. Han tar jevnlig substitusjonsmedisin og ruser seg betraktelig mindre.
Tålmodighet, langsiktighet og en ikke-konfronterende
holdning har vært viktig i vårt møte med «Murat» . Når han har
uteblitt fra inntakssamtaler og somatiske undersøkelser, så har vi
bestilt ny time og prøvd på nytt.
Tid og rom
– «Ola»
«Ola» er en middelaldrende mann med mange fengselsopphold bak
seg, og har et alvorlig rusproblem. Han bruker heroin og benzo,
samt amfetamin i perioder. Han er uten fast bopel, blir skrevet ut
fra alle botiltak på grunn av aggressiv og eller voldelig atferd. Mange
kan bli redd ham, både personal og brukere. Han har i mange år
61
62
BRUKERBILDER
hatt et sår på beinet som ikke vil gro. I perioder er det stort og illeluktende. Han har hatt mange innleggelser på infeksjonsmedisinske
avdelinger mens vi har hatt kontakt med ham.
Ved hver innleggelse på infeksjonsmedisin var både lege og
kontaktperson på 24SJU i kontakt med sykehuset. Da han hadde
vært innlagt flere ganger på kort tid inngikk vi avtale med
infeksjonsmedisinsk at han skulle få metadon ute med den hensikt
å få behandlet såret. Dette siden LAR ikke ser det mulig å forskrive
metadon til noen som tar benzodiazepiner. Han har da hentet
metadon på 24SJU i en lengre periode. Etter noen oppstartvansker
henter han etter hvert regelmessig. Såret hans er blitt noe bedre,
men siden han ikke får fast botilbud er det vanskeligere å passe
sårstellet. Det er også kontakt med feltpleien om hjelp til sårstell.
Han må stadig flytte ut av lavterskeltilbud. Vi tilbyr samarbeid
med lavterskeltilbud, men det er vanskelig å få til et samarbeid
som pasienten og de ser nytten av. Vi kan imidlertid være på
tilbudssiden om han skulle flytte inn i et mer permanent botilbud.
Dette arbeides det med fortløpende, men det er mangel på botilbud
til en mann med alvorlig rusavhengighet og en bakgrunnshistorie
preget av vold og utagering.
Han har en bror som han har sporadisk kontakt med. Broren
bruker også oss for å komme i kontakt.
Han er lite villig til å snakke om at aggresjon er et problem for
ham. Her prøver vi et samarbeid med andre tiltak, for å forstå bedre
hvordan vi kan jobbe med atferdsproblemene hans.
«Ola» trenger god tid på seg for å dusje og våkne om morgenen.
Han trenger tid for å bli kjent med og trygg på personal. Ofte kan det
være at små tjenester hjelper i kontakten med en bruker som han.
Han har ofte vært sliten, hatt vondt i kroppen. Da hjelper det godt
med et fotbad og omsorg.
Han har i perioder virket noe truende overfor personalet på
24SJU, men dette er lenge siden nå. Vi antar at det har hatt
betydning at han har fått lært flere av personalet å kjenne over tid
BRUKERBILDER
og blitt trygg på stedet.
Alle disse problemstillingene krever tett samarbeid med
forskjellige offentlige etater og tiltak.
Flyktning
– «Zala»
«Zala» kom i kontakt med 24SJU rett fra gaten våren 2011 og vi har
hatt et tett samarbeid med ham hele veien. Han er opprinnelig fra
Afghanistan og var flyktning med kone og to yngre barn i Iran før
han kom til Norge alene som asylsøker i 2003.
Han oppholdt seg først i mottak på østlandet, men forlot dette
etter en tid fordi han ville forsøke å skaffe seg jobb for å hjelpe sin
familie til Norge. Han mistet i den forbindelse alle rettigheter som
asylsøker, flyttet til Oslo og livnærte seg med strøjobber og levde
ellers fra hånd til munn. Han begynte med heroin i 2007. Han holdt
kontakt med familien i Iran og besøkte dem en gang i 2008 og klarte
å avruse seg selv under besøket.
Etter tre måneder sammen med familien returnerte han til Oslo
for å prøve på nytt å få på plass noen rettigheter. Han oppsøkte
NAV flere ganger for å få hjelp, men ble avvist og henvist til mottak
og avvist der også. Han endte tilslutt på gaten og overnattet under
broene i Oslo sentrum med andre bostedsløse og rusmisbrukere
og ble igjen avhengig av heroin. Han var fortvilet over dette og
oppsøkte legevakta flere ganger, men ble avvist der også.
Etter at «Zala» kom i kontakt med 24SJU kontaktet vi NAV
sammen og etter mye frem og tilbake fikk han på plass rettigheter
med saksbehandler, ruskonsulent, avrusning og kunne starte opp
med Subutex og fikk mer kontroll over livet.
På høsten 2011 kommer imidlertid hans kone og barn til Norge
63
64
BRUKERBILDER
BRUKERBILDER
og søker asyl på selvstendig grunnlag. De får plass på mottak og
«Zala» flytter inn sammen med familien. Etter noen måneder blir
familien bosatt i en leilighet på østlandet hvor de har bodd
sammen siden. Det var en stor overgang å leve sammen som familie
og mange problemstillinger som skulle løses samtidig.
For å skjerme «Zala» fra rusmiljøet fikk vi til et samarbeid med
hans kone som innebar at hun ga ham medisinene hjemme
istedenfor at han måtte møte på 24SJU hver dag. Barnevernet reiste
imidlertid spørsmål ved dette og vi har hatt flere møter med
dem sammen med familien. 24SJU valgte også å betale et
abonnement på «Aktiv på dagtid», både av hensyn til den psykiske
helsen hans og for å løfte hans rolle overfor barna, som dermed så
at han hadde noe å gjøre på dagtid. I den forbindelse finansierte vi i
tillegg månedskort en periode mens vi forhandlet med NAV om en
ordning.
«Zala» har i mellomtiden også gjennomført behandling for
hepatitt C og er i dag friskmeldt. Behandlingen er tøff og familien
var engstelig fordi han så sliten ut. De var også bekymret for å bli
smittet. Vi har hatt familiesamtaler for å informere om hvordan
de kunne forholde seg til dette. I samarbeid med Kriminalomsorg i
frihet fikk «Zala», etter en domfellelse for narkotikalovbrudd,
sone med elektronisk fotlenke i hjemmet. Vi deltok i møter med
Kriminalomsorgen for å diskutere hvordan få til dette mest mulig
skånsomt med tanke på familien.
«Zala» har en solid ansvarsgruppe rundt seg som møtes
jevnlig. I ansvarsgruppa sitter fastlegen, NAV, LAR, Kriminalomsorgen, «Zala» og hans kone samt lege og en primærkontakt fra
24SJU. De øvrige som har vært involvert i saken er DPS, barnevernet, tolk, infeksjonsmedisinsk sykehusavdeling, rusakuttmottaket og Gatejuristen som de mest sentrale. Nylig har «Zala» fått
et utvisningsvedtak fordi han har vært straffedømt. Her er det ikke
rom for samtaler. Vi avventer en anke.
Det hele har vært en omstendelig prosess hvor mange hensyn
65
66
BRUKERBILDER
gikk inn i hverandre. Vi har måttet improvisere og ta hensyn under
veis. Hjelpesystemet har tidvis uttrykt at det var uvanlig at vi deltok
på så mange nivåer. Når det har vært uenigheter har vi hatt møter
med de forskjellige instansene for å snakke sammen og høre
hverandres synspunkter. Et sentralt hensyn har vært å lytte til
innvendingene og fokusere på å ivareta en god stemning mellom
partene.
Skepsis
– «Anita»
«Anita» har allerede midt i 20-årene et omfattende rusproblem, og
bruker heroin, amfetamin og benzodiazepiner. Etter lengre kontakt
med barnevern og øvrig hjelpeapparat er hun skeptisk til alle
«hjelpeprofesjoner», men knyttet seg samtidig fort til personer
på 24SJU som bistår henne med ulike behov.
«Anita» har store somatiske skader fra sitt rusmisbruk. Hun
skaffer seg penger til rusmidler gjennom prostitusjon, og
snakker åpent om dette. Hun ble utredet og fikk diagnose ADHD
som barn, og gikk da også en periode på medisiner for dette. Vi
opplever henne som en som er «hard to treat». Hun har mange
planer samtidig som ikke nødvendigvis lar seg kombinere, og har
flyttet mye rundt mellom ulike kommuner.
Det har vært vanskelig å gi «Anita» god hjelp på 24SJU. Hun
uteblir ofte fra avtaler, og har en adferd og et språk som gjør at hun
ofte blir utestengt fra våre lokaler. Da vi nesten hadde kommet i mål
med søknad om rusbehandling bestemte hun seg for å flytte til en
annen kant av landet.
Samtidig opplever vi at hun gir svært tydelig uttrykk for at hun
er motivert for et bedre liv. På tross av hennes unge alder har hun
BRUKERBILDER
lang ruskarriere, og hun snakker om livet sitt og ting hun har vært
utsatt for på en måte som gir inntrykk av at hun er mye eldre enn
hun er. Hun er flink til å bearbeide hjelpere for å få det hun trenger
på kort sikt, enten dette er medisin, overnatting eller penger.
Vi har diskutert henne ofte på behandlingsmøter, morgenmøter
og overlappinger. Skal hun få overnatte? Skal hun få medisiner i dag
når hun prøvde å lure medisinen unna for å selge den i går? Hvorfor
skal hun få være her når hun nylig har skjelt ut en ansatt?
Motivasjon beskrives ofte som noe man har eller ikke har. Vår
erfaring er at når man har tatt første skritt, så gir dette motivasjon
til neste. Etter møte med noen brukere kan vi sitte igjen med en
visshet om at dette mennesket kan få en bedre tilværelse, og hvis
hun blir rusfri vil hun også kunne nå langt. Samtidig kan uheldige
omstendigheter eller ekstra sterkt stoff gjøre at hun dør i morgen.
Vi er ikke alltid klar over hva vi bygger en slik visshet på. Ofte
handler det om en opplevelse av at vedkommende utstråler energi,
humor og ikke utnyttede ressurser.
Rettigheter og
resepter – «Nashir»
Telefon fra overlege på Rusakutt Aker med spørsmål om bistand.
Det gjelder en mann fra et asiatisk land som er innlagt for
avrusning på benzodiazepiner. Han er i LAR og får buprenorfin,
men har i senere tid hatt sidemisbruk av rivotril. Han har vært i
Norge i 13 år, er gift med norsk statsborger og de har to barn. Han
har fått utvisningsvedtak fra Norge og er av den grunn meldt ut av
folketrygden. Det vil si at han ikke lenger har fastlege, rett til
sosialhjelp eller LAR. Han må skrives ut fra Rusakutten, men hva da
med buprenorfin som han har fått de siste 8 årene?
67
68
BRUKERBILDER
BRUKERBILDER
Dette drøftes på behandlingsmøtet og vi blir enige om at to
ansatte avtaler samarbeidsmøte med overlegen på Rusakutten for å
informere om hva vi kan bistå med og drøfte hva de må gjøre.
Rusakutten har kontaktet barnevernet som vil dra på hjemmebesøk. Vi tilbyr i samarbeid med Helsesenteret for papirløse
migranter å bistå med tre måneders nedtrapping. «Nashir» må
snakke med lege på Helsesenteret som skriver resept og han må
møte daglig for å hente medisiner hos oss. Vi bestemmer oss for
å bruke egne gavemidler for å finansiere medisinene, og å varsle
barnevernet hvis grunnlag for bekymring. Vi involverer oss ikke i
vedtak om utvisning, og nedtrapping vil vare maks tre måneder.
«Nashir» møter etter dette daglig og henter medisiner.
Ledsager
– «Stine»
«Stine» har hatt kontakt med oss siden oppstart. Hun kommer
innom for å spise, prate litt og innimellom har hun konkrete
bestillinger om bistand. Hun røyker cannabis og spiser en del piller
(benzodiazepin). Bor i egen bolig. Har fastlege og har kontaktpersoner i forhold til oppfølging på NAV og i bolig.
Hun er i perioder deprimert, men i lange perioder en meget labil
dame som kan svinge fra topp til bunn flere ganger om dagen. Det
blir ofte mye drama rundt henne, og da særlig på NAV, men også
hos fastlege.
Kontaktpersonen hennes på 24SJU blir med på NAV, da hun
ønsker følge og trenger å komme i gang igjen i forhold til hjelpeapparatet. NAV og bydelen setter pris på at noen utenfra er med og
kan «dempe henne litt». Avtale gjøres med henne på forhånd om at
den som er med kan be henne være stille eller la andre komme til
69
70
BRUKERBILDER
orde. Oppgaver blir fordelt mellom forskjellige personer på NAV og
24SJU, samt henne selv. Det ble tatt flere telefoner både før og etter
dette møtet. Ettersom hun er sterkt preget av mistenksomhet
overfor det offentlige, er det til hjelp at en som ikke representerer
NAV og bydel er med for å hjelpe og megle.
I behandlingsmøtet snakker vi om at vi bør stille opp når hun
ber om hjelp da det er viktig at samarbeidet rundt henne fungerer
så godt som mulig. Hvis ikke kan hun stå i fare for å miste bolig og
medisinering.
Kontakt gjennom
en uke – «Siri»
Alvorlig psykisk lidelse, snart 40 år, rusproblemer og tidvis atferdsvansker. Ansvarsgruppe med NAV, DPS, LAR og oss.
Søndag kveld: Telefon fra Legevakten med spørsmål om vi
har ledig plass for natten. «Siri» er utskrevet fra lavterskel hybelhus hvor hun har bodd et par måneder. Fikk midlertidig plass i et
lavterskeltiltak, men ble raskt utskrevet derfra etter en konflikt.
Hun venter på fast plass i et mer egnet botiltak. Ikke noe ledig
akuttovernatting andre steder søndag kveld og vaktlaget innvilger
derfor overnatting på 24SJU. Kommer på kvelden, ganske sliten og
medtatt. Sovner etter hvert i en stol. Våkner opp og får kveldsmat
og dusj før hun legger seg. Telefonen legges på lading og klærne
hennes blir vasket av nattpersonalet.
Mandag: Står opp til frokost og kler på seg rene klær. Kontakt
med familien på mobiltelefonen. Orientering på morgenmøtet om
at hun får bli inntil videre samt at hun skal oppfordres til selv å
ringe samarbeidspartnere. Ringer til NAV vedrørende bolig. Telefon
til Ambulant team som kommer med medisinene hennes. Telefon
BRUKERBILDER
til DPS som kommer for samtale. Drøftes på behandlingsmøte. Plan
at hun får overnatte inntil ny bolig er på plass hvis hun selv ønsker
det og forholder seg til avtaler. Hun har ikke mulighet til å benytte
Natthjemmet da hun også er utestengt derfra.
Tirsdag: Fortsatt ivaretakelse og oppfølging. Spiser og sitter
og slapper av i miljørommet. Prater med andre brukere og har en
hyggelig tone. Får medisiner og ny telefon til NAV. Fortsatt ingen
ledig plass. Vaktlaget innvilger ny overnatting på 24SJU, men hun
kommer ikke.
Onsdag: Dukker opp på morgenkvisten, sliten, har med seg mye
bagasje. Har gått ute store deler av natten. Kommer inn for
ivaretakelse og oppfølging. Får varm kaffe og sovner i en stol.
Medisiner og telefon til NAV. På slutten av dagen har NAV fått
ordnet plass på lavterskel. Vaktlaget innvilger taxi så hun får med
seg all bagasje. Ringer og sjekker at hun er kommet vel frem.
Fredag: Innom for en kopp kaffe. Sier det går bra der hun bor nå.
God form.
Lørdag: Innom for å spise og hvile seg. Må minnes på hvor hun
bor og at hun må gå dit for å få medisiner.
Status pt: «Siri» har flyttet inn i egnet botiltak, men det er
allerede mange konflikter og vi vet ikke hvordan det vil gå.
71
72
METODER 24SJU
4
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
Kjernespørsmål og
dilemmaer
Vi har beskrevet 24SJU som hybrid, eller metodemessig blandet,
langs flere viktige dimensjoner. 24SJU vil:
„„ Gi akutt ivaretakelse og samtidig åpne for og bistå endringsprosesser
„„ Hjelpe og samtidig bidra til selvhjelp
„„ By på fellesskap og samtidig være lydhøre for individuelle behov,
„„ Dekke et bredt spekter av tjenester innenfor egne vegger
„„ Samarbeide godt med og lose brukere til tiltaksapparatet for
øvrig.
Denne kombinerende karakteren, har vi sagt, er begrunnet
av trekk ved menneskene 24SJU skal være til for, spesielt deres
livssituasjon og deres erfaringer med tiltaksapparatet. I dette
kapitlet utdyper vi noen av de sentrale dilemmaene som oppstår
når disse til dels paradoksale kombinasjonene omsettes i praksis,
herunder avslutningsvis noen utfordrende sider ved å ha denne
praksisen som jobb.
73
74
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
Tema 1: Omsorg som peker
Å møte akutte behov eller gi her-og-nå-omsorg er en selvstendig
del av 24SJU sitt oppdrag, med opplagt egenverdi. For den gruppen
24SJU henvender seg til er det iblant kritisk viktig å få dekket akutte
behov for mat, varme, hvile, vask, sårstell og medisinsk tilsyn.
Øyeblikksomsorg kan også handle om å bli møtt med vennlighet
og med forståelse og toleranse for angst, sinne, psykose, fortvilelse,
oppgitthet. Eller det kan være mer hverdagslige ønsker som brukerne ikke så lett har tilgang til å få oppfylt ellers: et kafebesøk, følge
til postkontoret, bruke pc. Kapasiteten for slik øyeblikksomsorg er
størst på dagtid, men veldig påtrengende behov kan møtes døgnet
rundt. Det er alltid noen som svarer på dørklokka eller tar
telefonen. Slik blir øyeblikksomsorgen også en sterk understreking
av tilgjengelighet.
Samtidig kan øyeblikksomsorgen iblant og for noen peke eller
åpne videre. Mange i målgruppen har omfattende erfaringer med
omgivelsenes avvisning, utstøting og forakt, og kan oppleve
havregrøt og uttrykk for vennlighet som budskap om inkludering og
anerkjennelse. For noen kan tiltaket ha preg av sjeldent og verdifullt fristed, et sted hvor en kan regne med å bli møtt av mennesker
som later til å ville en vel, og som er i stand til å hjelpe med noe av
det en ønsker hjelp med akkurat her og nå. Over tid kan summen av
slike erfaringer være opptakt til tillitsfulle relasjoner både til stedet
og til enkeltansatte. Det kan skape grunnlag for endringsambisjoner
og mer langsiktig oppfølging.
Øyeblikksomsorgens avgrensede og praktiske gjøremål kan
også avlaste fra store spørsmål om livssituasjon og endring. Det blir
mulig å se an og nærme seg ansatte forsiktig, snakke om og ha fokus
på her og nå, og så kanskje la noen litt større prosesser røre
forsiktig på seg i sideblikket. Samværet om øyeblikksomsorg gir
derfor både ansatte og brukere anledning til å bevege seg mellom en
75
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
kort og en lang tidshorisont. Det kan være en krevende balansegang
for ansatte å oppdage, støtte og inspirere brukerens kanskje flyktige
og tvetydige ønsker om endring, men uten å dytte for hardt eller
fort. (Dette berøres også i avsnittene under, om forholdet mellom
hjelp og selvhjelp og om å jobbe ved 24SJU). For
brukere kan det være skummelt å vise fram litt større
håp og ønsker, og risikere overivrig respons eller
opplevelse av å forplikte seg. For begge parter kan den
korte hverdagshorisonten i øyeblikksomsorgen
oppleves som et sikkerhetsnett eller en retrettmulighet
som gjør det mulig å føle seg fram, kanskje gå et skritt
for langt eller bomme – for så å trekke seg tilbake til
mat og telefon og dusj.
Vekslingen mellom kort og lang horisont kan dessuten avlaste
en virksomhet preget av uvanlig krevende skjønnsvurderinger og
usikre resultater. Både brukere og ansatte har erfart at til og med
langvarige og store innsatser ikke bringer en dit en hadde håpet, at
noe ikke nytter eller at livet går utforbakke enda en gang. Uansett
står øyeblikksomsorgens egenverdi fast: En god samtale, et
nødvendig måltid, stell av et infisert sår eller trygg hvile.
Øyeblikksomsorgen bidrar også til at fellesrommet på 24SJU
ikke først og fremst er et venteværelse til individuell behandling
eller oppfølging, men et miljørom, en arena med flere funksjoner.
Småprat og spøk over et måltid eller en mobillader er hverdagslige
møter. Slike opplevelser kan etablere og inkludere i en
alminnelighet og likeverdighet, og kanskje bidra til trygghet og
selvfølelse, goder i seg selv og samtidig mulig grobunn for endringsønsker eller håp om forandring.
Øyeblikksomsorgen gjør at mange i målgruppen oppholder seg i
fellesrommet og holder på med ting der. Det gir også ansatte
mulighet til å bli kjent med brukerne på hverdagslige måter og over
tid. Slik kjennskap og oversikt danner grunnlag for å vurdere hvilke
enkeltbrukere som kan ha noen særskilte behov eller muligheter
Skummelt
å risikere
overivrig respons
76
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
som ellers ikke kommer til uttrykk og for hvordan det kan være best
å nærme seg den enkelte.
Balansekunsten
Det er med andre ord slik at øyeblikksomsorgen, utover den
udiskutable egenverdien, også samspiller på fruktbare måter
med det oppfølgende arbeidet på 24SJU. Men det finnes også
spenninger mellom disse tilnærmingene. Delvis handler dette rett
og slett om kapasitet. På den ene siden kan prekære øyeblikksbehov
eller krisepregede hendelser ha en tendens til å danke ut planlagt
oppfølging. På den andre siden kan ansatte mer eller mindre bevisst
komme til å prioritere innsatser de tror kan gi større uttelling på
sikt, på bekostning av akutte behov.
I perioder har 24SJU opplevd spenningen mellom øyeblikksomsorg og oppfølging som utfordrende, og forsøkt å prioritere det
oppfølgende arbeidet tydeligere. Det er for det første gjort ved å
avgrense tilgjengelighet, både ved å krympe arealet for fellesrommet og ved å regulere strengere hvem som kommer inn. Mens
tiltaket de første årene hadde åpen dør på dagtid, som nevnt
tidligere, kan de som nå ringer på bli avvist eller henvist til et annet
sted.
For det andre er oppfølgingsarbeid etter mye prøving og
feiling prioritert tydeligere ved å organisere personalet i
«innevakter» og «utevakter». Innevaktene har ansvar for miljøet i
fellesrommet, mens utevakter har oppfølgingsansvar og -oppgaver.
Utevakt og oppfølging kan foregå både på kontoret, i fellesarealene,
og på kortere eller lengre ekspedisjoner utenfor huset eller byen.
Inndelingen har til hensikt å sikre at noen alltid har kapasitet til
oppfølging selv om det blir hektisk på huset. (Se kapittel 3 for mer
detaljert beskrivelse av dette.)
Endelig har 24SJU tatt inn frivillige medarbeidere og
hospitanter. De avlaster nå de ansatte på en del av oppgavene i
fellesrommet, særlig med matservering. Paradoksalt nok kan dette
også oppleves av brukere som en svekket tilgjengelighet, ettersom
77
78
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
ansatte ikke oppholder seg like mye i fellesrommet som tidligere.
Begrenset kapasitet i kombinasjon med det doble oppdraget
(både øyeblikksomsorg og oppfølging) innebærer som vi beskrev
i kapittel 2 at ansatte i en del situasjoner beslutter enkeltbrukeres
tilgang til dusj, overnatting og lignende i lys av hvilken mer
langsiktig prosess som er på gang. Det setter formålet om
øyeblikksomsorg under press, ikke bare ved at omfanget
begrenses, men ved at brukerens endringsambisjon kan
snike seg inn som kriterium for å få tilgang til omsorg.
For brukere som først og fremst eller i lange perioder
bare bruker 24SJU for øyeblikksomsorg og som værested,
kan disse begrensningene i tilgjengelighet oppleves som en
forringelse av tilbudet. Noen trenger å drikke tusen kopper
kaffe på 24SJU før de kan hende begynner å prate eller melder andre
ønsker og behov. Betyr det at 24SJU for dem bare er et værested,
hvor de bare oppsøker litt øyeblikksomsorg?
Ett svar er at det får vi først vite om en god stund, eller kanskje
aldri. Når liv og utfordringer er så sammensatte, uoversiktlige og
vekslende, må tilbud gis på usikkert grunnlag og med toleranse for
usikre resultater og uviss fortsettelse. Tommelfingerregler blir
„„å by på noe som iallfall ikke gjør skade hverken akutt eller på sikt,
„„som antakelig lindrer eller gjør godt og
„„som helst også styrker eller legger grunnlag for tillitsrelasjoner og
videre prosess.
Et annet svar er at 24SJU uansett alltid er mer enn et værested
fordi mulighetene og ressursene til noe mer alltid er der, og vi ikke
kan vite på forhånd hvem som vil gripe hvilke muligheter på hvilke
tidspunkter.
Et tredje svar er at værestedskvalitetene gjør det mulig å takke
«nei» til noe, i all gemyttlighet, og møte respekt for dét. Den som
har lite, kan sjeldnere utøve den selvbestemmelsen som også ligger
i å takke nei. Balansen mellom øyeblikksomsorg og oppfølging må
uansett være under stadig observasjon og diskusjon, både fordi
Endringsambisjon kan
snike seg inn
som kriterium
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
begge deler av oppdraget av selvstendige grunner skal ivaretas, og
fordi øyeblikksomsorgen danner avgjørende grunnlag og arena for
mer langsiktige innsatser.
Tema 2: Hjelp? Selvhjelp?
Hva er gode mål for arbeid med å bedre livssituasjonen for «de mest
utsatte rusavhengige», slik de er beskrevet i 24SJU sitt oppdrag?
Hvem sin forståelse av bedring er det som bør være retningsgivende? Hva er et realistisk mål? Hva er eventuelt for smått, for
sakte, for lite i forhold til hva det koster? Hvilke mål bærer i seg for
snevre ideer om hva et akseptabelt og verdig liv er?
Brukerdeltakelse, medvirkning, individualisering, skreddersøm,
personsentrering. Dette er ord som alle på ulike måter som gjør seg
gjeldende på bred front i helse- og sosialsektoren. Selv om de ikke
betegner det samme bærer alle i seg to viktige anerkjennelser:
At mennesker er forskjellige, og at en pasient eller brukers eget
perspektiv på sin situasjon må settes i sentrum for alle innsatser for
å bedre situasjonen. Ansatte på 24SJU opplever, som veldig mange
andre, at dette er lettere sagt enn gjort.
Ulike tiltaksområder tillegger brukeren forskjellige roller og
brukerens opplevelse ulik betydning. I somatiske helsetjenester
kan brukerens perspektiv ofte først og fremst handle om å føle seg
respektfullt behandlet og lyttet til i forbindelse med et inngrep
pasienten ellers ikke selv kan medvirke meningsfullt i. I psykisk
helsevern kan det være trekk ved selve sykdomstilstanden som gjør
pasientens problemforståelse uegnet som rettesnor for hvordan
problemet skal behandles, mens pasientens medvirkning like fullt
kan være altoverskyggende viktig i selve behandlingen fordi det
nettopp er ens psykiske helse som er gjenstanden for den. I arbeidet
med rusavhengighet, og med den særlige kombinasjonen av rus og
79
80
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
psykiske skader og lidelser som kjennetegner de mest utsatte, er det
også stor variasjon mellom ulike tilnærminger: Fra de som vektlegger sykdomssymptomer og reduksjon av disse, til perspektiver
som vektlegger egen opplevelse av bedring (jf. for eksempel
recovery-tradisjonen).
Temaet kompliseres dessuten av at rusproblemer og psykiske
lidelser begge er merkelapper som det hefter spesielle negative
ladninger ved. Det heter at de er stigmatiserende betegnelser, eller
at de betegner en type avvik eller problemer som er stigmatiserte.
Det vil si at disse merkelappene på en gjennomgripende måte
sverter og besmitter menneskene de festes på, og gjør andre trekk
og kjennetegn ved dem underordnet.
Normale liv?
I rustiltak vil allmenne kulturelle grensedragninger mellom det som
regnes som normale liv og det som er hele liv på avveie alltid måtte
tenkes å ligge under, eller spøke i bakgrunnen. Disse forståelsene
vil komme til uttrykk i skam, skyld, forventet og foregrepet
fordømmelse, og en forståelse av seg selv som radikalt og moralsk
en «annen» enn vanlige folk.
Vi vil knytte to kommentarer til dette i denne omgang. For det
første innebærer denne særlige ladningen av rusproblemer at slike
problemer, i kontrast til for eksempel somatiske diagnoser, hefter
ved hele personen. I stedet for å være en person som har problemer,
risikerer personen å bli sammenfallende, ensbetydende, med
problemene hun eller han har. Det gjør det vanskelig å skape et
felles rom, der flere kan betrakte og reflektere om utfordringer,
problemer og bedringer sammen.
For det andre inneholder diskusjoner om mål for bistand til
rusavhengige ofte også rangerte forestillinger om hva som er
normalt og verdig, hva det er akseptabelt å ville, å kunne, og å
ønske. Altså ikke bare hvor store endringer en ser som realistisk,
men om målenes innhold og retning faktisk rimer med brukerens
81
82
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
egne, erfarte virkelighet.
24SJU sin tenkemåte om dette er ikke ensartet. Det skyldes
delvis at det er store variasjoner i brukergruppen: Brukere som
kommer til 24SJU kan nylig ha avbrutt langvarig behandling som
er kommet langt, eller de kan være preget av stor forkommenhet
etter mange år uten kontakt med hjelpeapparat. Det er likevel en
gjennomgående retningsviser i 24SJU sitt arbeid at lite kan oppnås
uten at brukeren selv vil det, ønsker det, oppfatter det som viktig,
som adekvat, som relevant og realistisk. Dette er bakgrunnen for at
kontakt med 24SJU skjer på egenhenvisning, og at det å komme til
24SJU og fasilitetene der ikke stiller krav til målsetting utover å løse
et aktuelt problem eller få utført et hverdagslig ærend.
«Hjelpesyke»
Men som vi så i diskusjonen av øyeblikksomsorgens flere
funksjoner og hensikter erfarer 24SJU mange dilemmaer og
utfordringer i praktisk handling, når den personsentrerte
rettesnoren skal anvendes i konkrete dagligdagse situasjoner. Når
medarbeidere etter hvert som en relasjon utvikler seg oppfatter at
det er potensial for mer systematisk oppfølging, så innebærer det å
«heve standarden», øke ambisjonsnivået. Men er det i medarbeiderens lodd å ta initiativ til en slik heving, hvis brukeren skal
«eie» prosessen? Medarbeidere kan også få lyst til å foreslå noe mer
enn det brukeren tar initiativ til, sette noe annet eller mer i gang,
som følge av at de er vitne til stor forkommenhet og mene at «noe
må gjøres». I begge tilfeller kan det slå feil ut, føre til at tilliten
brytes, brukeren slår kontra og forsvinner fra 24SJU.
I 24SJU sin språkdrakt er dette uttrykk for «hjelpesyke», «tiltakskåthet» eller «hjelpetrang». En av grunnene til at dette er vrient er at
øyeblikksomsorgen har klart og avgrenset mål og mening,
innbefattet den som ligger i ordet og fenomenet omsorg: Omsorg er
per definisjon å ta på seg å ordne noe andre trenger. Den mer
langvarige bedringen eller endringen, derimot, har mål som krever
83
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
at brukeren selv ser mulighet for økt råde-rett og utvidet råderom
i eget liv, selv om slike mål også gjerne kan være konkrete, som for
eksempel mer stabil bosituasjon eller innrullering i LAR.
Uttrykk som «brukermedvirkning» og «brukerinnflytelse» blir misvisende her, fordi de peker på
medvirkning som midler, eller som kvalitetsaspekter.
Her snakker vi i stedet om at brukers tro på, og evne til,
både å ønske og å få til gode ting for seg selv er et mål i
seg selv.
Det er urimelig og kanskje også skadelig å forvente
at slike endringer kan skje på kort sikt, eller ved at prosessen styres av noen andre. Mange brukeres situasjon
er blitt til gjennom nedbrytende hendelser og prosesser
gjennom mange år, ofte fra tidlig i oppveksten, som har skadet selve
evnen til å skape og beholde åpne og konstruktive tilknytninger til
andre, og å stole på andre og seg selv. Når folk er så skadet, og som
følge av slike skader sliter med så mange av de opprettholdende
grunnsteinene i dagliglivet, er det vanskelig å ikke ville overta.
Samtidig er det kanskje enda viktigere å ikke overkjøre. I et slikt
perspektiv er ikke utfordringen egentlig å gjøre skrittene store eller
større, men å bidra til at de er passelige. Og når det er sagt dukker
også de opplagte dilemmaene opp.
Hva om brukerens fokus og forståelse virker destruktiv? Finnes
det en grense der det ikke lenger er forsvarlig å ta utgangspunkt i
brukerens perspektiv? Kan det å la det være opp til brukeren bli en
«sovepute, når brukeren ikke er i stand til å ta vare på seg selv», som
en medarbeider uttrykte det – altså en måte å unnskylde unnlatenhet på, eller begrunne resignasjon? Hvordan bidra til å dyrke eller
fremelske passelige, konstruktive skritt?
Dette er en avveining og vurdering som ligger i alle aktiviteter
mellom brukere og medarbeidere i 24SJU. Men det er ikke en lett
avveining, og vurderingen skjer på usikkert grunnlag. Det vil si, den
skjer på et grunnlag som består av de tegn og vink som gis og
Skadelig å
forvente
endring på
kort sikt
84
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
avleses i samhandlingen og samtalene, og er som sådan gjenstand
for skjønn og fortolkning begge veier.
Tema 3
Forskjell og fellesskap
I det innledende kapitlet beskrev vi tiltakslandskapet som 24SJU er
en del av blant annet ved å gjengi målgruppebeskrivelser og problemforståelser først og fremst formulert av hjelpeapparat, fagfolk
og tjenesteutformere: Sammensatte og store skader og problemer,
helsemessig og sosial nød, gjentatte brudd, mye mistillit, og
gjennomgående mangel på relevante, nyttige samspill med hjelpeapparatet.
En slik problembeskrivelse kan til sammen danne bilder av helt
spesielle og løsrevede personer i enslig, lidelsesfullt og totalt utenforskap. På samme måte kan hovedelementene i tilnærminger og
løsningsforsøk i dette feltet – særlig høy tilgjengelighet, fleksibilitet,
skreddersøm, tid, tålmodighet og realistiske, lydhøre ambisjoner,
støtte og ledsagelse i smått og stort – gi inntrykk av mottakere som
hjelpeløse og hjelpetrengende, passive ofre. Det er i så fall et bilde
som vinner gjenklang i allmenne oppfatninger av den rusavhengige
som en slave av sitt stoff.
Einstøinger finnes blant 24SJU sine brukere, det samme gjør
personer som iallfall i perioder kanskje vil beskrives som styrt enten
av rusavhengigheten, eller også av ytre omstendigheter, begivenheter og andres disposisjoner. Men vel så slående er den hektiske
aktiviteten, alle grepene som tas, den kontinuerlige manøvreringen
i og forvaltningen av knappe ressurser, relasjoner og ulike former
for fellesskap.
85
86
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
Et miljø der
mennesker
møtes og
samhandler.
24SJU er inngangsport og arena for individuell omsorg og
oppfølging, og er samtidig et miljø der mennesker møtes og
samhandler. Det utspiller seg et sosialt liv her. Vi har allerede vært
inne på hvordan værestedselementer, det å kunne treffe andre i
samme situasjon under noenlunde trygge forhold, kan muliggjøre samvær og samspill, og hvordan hverdagslige ytelser og
aktiviteter i fellesskapet kan oppleves som pauser fra utstøting
og stigmatisering. Fellesskapet og hverdagssamværet kan også
gi pauser eller avlasting fra mer problemfokuserte og krevende
oppfølgingsprosesser og er en viktig arena for ansattes oversikt,
kjennskap og tilnærming til enkeltbrukere og brukergruppen,
som vi beskriver i kapittel 2 og diskuterer nærmere i andre deler
av dette kapitlet.
Godene og ressursene i dette fellesskapet skal balanseres mot
andre hensyn og mot de problemene som også kan oppstå her,
i 24SJU som en sosial arena der mennesker møtes, velkjente og
ukjente. 24SJUs hybridmodell krever som vi har nevnt kontinuerlig
oppmerksomhet rundt faren for at påtrengende akuttoppgaver går
på bekostning av mer planmessig oppfølging. I tillegg må 24SJU,
som alle felleskap, håndtere spørsmål om hva som er akseptabel
oppførsel overfor andre og spørsmål om forskjellighet, toleranse og
rettferdighet.
Toleranse for uttrykk og oppførsel som i andre sammenhenger
ville vært påfallende eller uakseptabel, kan sees som en
forutsetning for den tilgjengeligheten og skreddersømmen 24SJU
tilstreber. Dette er tema som kan være vanskelig å håndtere, ikke
minst i en sammensatt personalgruppe, som vi kommer tilbake til
under. Poenget vi vil vektlegge her er at strenge krav til og
reaksjoner på oppførsel risikerer å høyne tersklene for hvem som
kan bruke tilbudet. Derfor går spørsmål om grenser for atferd og
aktivitet til kjernen av arbeidsmetoden i 24SJU. De lar seg ikke redusere til HMS-spørsmål. Det finnes noen forventninger om atferd
som også formidles til brukerne. Både brukere og ansatte kan for
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
eksempel si fra om at de ikke skal innta rusmidler inne i tiltaket,
men det brukes ingen sanksjoner og en har samtidig rutiner for å
forebygge overdoser på toaletter og i dusjen. Når det gjelder
truende, aggressiv og voldelig oppførsel er det formulert klare og
mindre fleksible regler. Men reaksjonen i slike situasjoner vil ofte
være at de ansatte ber en bruker om å ta seg en runde rundt
kvartalet og roe seg, eventuelt følge ut. Mer tilspissede situasjoner
kan føre til samtale med leder og utestenging for en kort periode,
og i situasjoner hvor de ansatte opplever at de ikke har kontroll,
tilkalles politiet.
Individualisering og fellesskap
Det at 24SJU også er og ønsker å være et sosialt miljø, et fellesskap,
utfordrer dessuten spørsmål om individualisering og rettferdighet.
Vi har tidligere beskrevet hvordan elementer fra øyeblikksomsorg
kan brukes som innganger til og virkemidler i oppfølgingsarbeid.
En bruker kan få tilgang til en dusj eller en overnatting fordi den
ansatte tror det kanskje er i ferd med å oppstå et tillitsforhold eller
et endringsønske, og gjerne vil legge litt ekstra til rette. Dette er i så
fall en begrunnelse som det kan være kinkig å gjøre uttalt overfor
brukeren det gjelder. Men denne arbeidsmetoden støter også på
problemet at brukere ofte kan observere at en annen bruker
overnatter på 24SJU, men sjelden kan innlemmes i begrunnelsen for
det. Dermed støter vi på muligheten for at det stilles spørsmål som
ikke kan besvares, som for eksempel «Hvorfor får hun, og ikke jeg?»
Det er også vanskelig å forklare inn i fellesskapet noen former
for forskjellsbehandling som det kan være helt greit å snakke med
den enkelte brukeren om. Det kan for eksempel være helt åpent
overfor den enkelte at hun eller han får overnatte fordi det er gjort
en avtale med sosialkontoret dagen etter, og da kan vi bidra til at
avtalen holdes. Samtidig er det problematisk å praktisere en
altfor gjennomført og uttalt policy om at viktige goder brukes som
virkemidler i oppfølgingsarbeid, fordi det vil true tiltakets generelle
87
88
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
tilgjengelighet for målgruppen, forstått som tilgjengelig uten
endringskrav. Det kan skape en opplevelse av at man likevel må
ville endring og gå med på å jobbe for det for å bli tatt inn i varmen,
og dermed undergrave øyeblikksomsorgens udiskutable egenverdi,
som er en av de viktige bærebjelkene i 24SJU.
Det er ikke en løsning på disse dilemmaene å dele inn brukere
i et A- og et B-lag i henhold til hvorvidt det finnes endringsønsker
eller medarbeidere tror det er potensial for oppfølgingsarbeid,
heller ikke om inndelingen skjedde ved at brukere selv stod for sin
egen plassering. Det ville undergrave forståelsen av at bedring eller
endring på ett område kan komme som følge av små skritt på et helt
annet, skritt som i utgangspunktet ikke var gjort til instrumenter i
endringens tjeneste. I 24SJU blir derfor håndteringsmåten når de
gjelder disse dilemmaene å forsøke å lage en stemning eller kultur
hvor man rett og slett insisterer på en viss romslighet for vilkårlighet, og aksepterer at utporsjoneringen av slike goder iblant blir
forstått av de andre i fellesskapet som «trynetillegg».
Tema 4: Med og mot
andre tjenester
Mange av de metodene vi beskrev innledningsvis omfatter
forsøk på å samordne og skape helhet og kontinuitet der brukere er
i kontakt med flere ulike instanser. Det gjelder mange av dem 24SJU
skal være til for. Ledsagermetodikk, tverrfaglig og tverrsektorielt
sammensatte tjenester, ambulant eller oppsøkende oppfølging
av enkeltbrukere (dvs. på deres, ikke tjenestenes, arenaer), er alle
arbeidsmåter som søker å ivareta de tre hovedformålene med 24SJU
sitt samspill med andre instanser:
„„Å ha gatenær oversikt og kunne oppdatere andre instanser om
89
90
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
situasjonen. Dette motvirker fragmentering som følge av at
innsatser ikke er avstemt mot hverandre (koordinering).
„„Å etablere eller gjenetablere kontakt og å oppklare parters
hensikter der det er kommet til brudd mellom bruker og
tjenesteinstans (brobygging).
„„Å oversette, formidle og opprettholde forbindelsen der trekk ved
partenes situasjon eller kompetanser gjør kommunikasjonen
mellom dem vanskelig. For eksempel kan brukerens tilstand
gjøre det vanskelig for personen selv å nå fram og få gehør, eller
tjenesten kan mangle kompetanse og innretning som imøtekommer alvorlig rusmiddelavhengighet og samtidig psykisk
lidelse.
Kopling og samhandling
Bedre samkjøringsformer er sterkt etterspurt i hele helsevesenet,
og ikke minst for tjenester innen rus og psykiatri. Både
opptrappingsplanene for henholdsvis psykisk helse og rusfeltet, de
nasjonale ROP-retningslinjene, Stoltenberg-utvalget og Rusmeldingen rommer forslag til tiltak som skal imøtekomme disse
systemiske utfordringene. Arbeidet med dem er viktig fordi det
adresserer mange av de sentrale problembeskrivelsene vi nevnte
innledningsvis: Tilgjengelighet når brukerne ikke passer til hjelpeapparatet og omvendt, et fragmentert apparat, mistillit og brudderfaringer, flyktige mulighetsvinduer som det er krevende å møte
og helst utvide.
24SJU arbeider med kopling og samhandling mellom tjenesteinstanser på flere måter. De bygger alle på at 24SJU ikke er
avgrenset til bestemte sider ved en brukers situasjon, og at 24SJU i
mange tilfeller har vært i kontakt med en person sist. Med det
mener vi at 24SJU på grunn av lokalisering og innretning er i
kontakt med brukere når kontakten eller relasjonen til andre
instanser er brutt eller i fare. Tiltaket er også bemannet slik at
faglige nettverk spenner over hele bredden av tiltak, også spesialist-
91
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
helsetjenestefunksjoner.
Det viktigste målet for 24SJUs samarbeid med andre instanser
er å lose brukere inn i eller tilbake til eksisterende tjenester som er
relevante for brukerens situasjon, og gjenopprette tillit eller i det
minste forbindelse mellom bruker og tjeneste. Når bruker
gir sin tillatelse, innebærer dette som oftest i praksis å
ledsage til møter, reise til hjemkommune, og lignende,
sammen med bruker, men også å ta imot og formidle
beskjeder, eller undersøke muligheter og gjøre henvendelser på vegne av bruker. Andre instanser henvender seg
til også 24SJU for assistanse med å oppspore en bruker,
gjøre avtaler med, og i noen tilfeller sørge for utdeling av
medisiner, på vegne av eller i stedet for instansen som tar
kontakt. Andre instanser kan også ta kontakt for å rådføre seg med
kompetansen 24SJU har innen rus og psykisk helsevern i forbindelse med en situasjon eller en bruker de ikke selv mener de har
ressurser til å håndtere. Det kan handle om manglende kompetanse
og kapasitet eller mindre egnet tjenesteinnretning. Slike situasjoner kan også medføre at andre instanser viser brukere videre til
24SJU.
Hva slags samspiller er 24SJU? De viktigste ressursene 24SJU
har i dette samspillet er hybridmodellen, faglig sammensetning
og tyngde, tillit og relevans. I samspillet med andre aktører bruker
24SJU for eksempel muligheten for overnatting som en ressurs for
å ivareta brukere som kan være på randen av å bryte avtalte forhold
med andre instanser. Overnatting og andre ivaretakende tilbud kan
også forhindre ytterligere forverring av situasjonen for brukere i en
nedadgående spiral, en utvikling som ikke bare kan forpurre
nødvendig oppfølging og behandling i det øvrige tjenesteapparatet,
men også kan true liv og helse.
På 24SJU er både sosialfaglig og spesialisthelsefaglig
kompetanse plassert svært nært brukeres daglige miljø. Dette ligger
i organiseringen av arbeidet, der hele 24SJU sitt tilbud er tilgjengelig
Lose brukere
inn i eller tilbake
til eksisterende
tjenester
92
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
etter det samme terskelnivået (egenhenvisning, ingen endringskrav). 24SJU opplever at muligheten for å gjennomføre en samtidig
sosial, psykisk og somatisk vurdering av brukeres situasjon betyr
mye for dialogen det er mulig å etablere med tjenesteinstanser
høyere oppe i tiltakskjeden. Psykiater og lege kan gjøre utredning
og kommunisere om og med brukere og behandlings- og akuttinstitusjoner. 24SJU kan som tidligere nevnt også etter avtale med
brukeren og ansvarlig instans forestå utlevering av medisiner og
oppfølging av medisinsk behandling. Vi må erkjenne at koplinger
mellom instanser i tjenesteapparatet til dels formes av disiplinære
faggrenser og faglig basert formelt og uformelt nettverk. Dette er
forhold som 24SJU sin spesielle bemanningsprofil gjøre det mulig å
overskride og utnytte, sammenliknet med mange andre gatenære
tiltak.
Tillit
Alle bistandsrelasjoner må i en viss grad bygges på tillit. Blant den
mest utsatte gruppen mennesker med rusavhengighet og samtidig
psykisk lidelse som 24SJU henvender seg til, er tillit både en spesielt
viktig forutsetning og et knapphetsgode, som tidligere avsnitt har
beskrevet. Det er også beskrevet tidligere hvordan hybridmodellen
er innrettet for å håndtere den spesielle kombinasjonen av mistillit,
skam og utenforskap som preger feltet.
Enhver kontakt mellom mennesker er i en viss forstand prisgitt
partenes forestillinger om hverandre. Slike tilskrevne kjennetegn
kan være dekkende eller ikke, og de kan være mer eller mindre
befestede. Det vi forstår som offentlige instanser vil nesten alltid
være de brukerne har hatt med å gjøre over lengst tid. I 24SJU sin
målgruppe er dette ofte lange løp, og ikke sjelden er omsorgsovertakelse et dominerende element fra tidlig i livet. Når personer i
målgruppen i tillegg har mange avbrutte løp, og omfattende psykisk
og somatisk skade, er det ikke overraskende at offentlige instanser
gjerne klandres eller mistros, og møtes med skepsis eller avvisning.
93
94
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
Som tiltak drevet av en ideell organisasjon drar 24SJU nytte av
et annet omdømme i målgruppen, og denne kan tenkes å gi 24SU en
annen inngang som samspiller og mellommann enn instanser som
identifiseres med det offentlige.
Relevans
Trolig er likevel relevans en langt viktigere ressurs. 24SJU
kan som nevnt ha en samspillerrolle i kraft av at tiltaket er
fysisk nært og tilgjengelig for brukere i faser der avstanden
til mange andre aktører er stor. Temaet har flere sider. Den
ene dreier seg om at 24SJU er plassert i bysentrum og i
umiddelbar nærhet til de samlende områdene for
mennesker i denne gruppen. Det andre berører det som
kalles storbyproblematikk, som gjør Oslo til en regional og
tildels nasjonal arena der brukere i målgruppen, selv om de
formelt sett hører til andre steder, likevel befinner seg når det går
dårligst.
Da vil spørsmålet om å møte hjelpebehov ofte forpurres av
spørsmål om ansvarsfordeling mellom kommuner, eller mellom
kommune og stat (som for eksempel for personer som er uten
gyldig oppholdstillatelse i Norge.) Spørsmålet om relevans handler
med andre ord om at de aktuelle tjenestene for denne gruppen
rusavhengige er organisert i henhold til lokalt forankrede
rettigheter. Mange av tjenestene er organisert som kommunale
ansvar og skal derfor gis og mottas av kommunen brukeren er
hjemmehørende i. I tillegg avhenger relevans av kulturell nærhet,
altså at 24SJU er innrettet slik at det for brukere er troverdig at de
ansatte vet sånn omtrent hvordan livet kan arte seg og oppleves fra
deres eget ståsted.
I tjenesteapparatet er uttrykket «hjemmehørende» et synonym
for bostedsregistrering. Mange problemer oppstår fordi kartet som
tegnes av bostedsregistrering ofte stemmer dårlig med terrenget.
Noen brukere er plassert på kartet på en måte de opplever som
Der brukere
likevel befinner
seg når det
går dårligst.
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
vilkårlig, for eksempel på siste adresse for et kortvarig opphold
hos en fosterfamilie, i en lang rekke av ikke-fungerende løsninger.
24SJU kan øke tilgjengeligheten til tilbudene brukere har rett til
i hjemkommuner, ved å bidra til at de gjenfinner hverandre og at
misforståelser oppklares.
24SJU bidrar som samspiller også ofte til å avklare tilhørighetsforhold som trolig alltid vil stå i veien for at hjelp mottas, selv om
den tilbys. Målgruppen inneholder en vesentlig andel mennesker
med uklare rettigheter eller rettighetsfattigdom. Det kan for
eksempel handle om irregulær migrasjon hvor personen har
opplagte behov og iallfall humanitært begrunnet rett til bistand.
Ved å spille sammen med ulike aktører kompenserer 24SJU i noen
grad for uklarheten om hvor ulike ansvar og forpliktelser hviler.
Samspill mellom aktører krever ikke bare tillit, ønske, vilje, og
opplevd nytte. En viktig faktor for smidig samspill er at aktører har
anledning til å snakke med hverandre og utveksle observasjoner,
opplysninger, fortolkninger eller vurderinger. I 24SJU sitt arbeid
på dette området har gjeldene regler med hensyn til personvern
og taushetsplikt, eller fortolkninger av regelverk på dette området,
vært en tilbakevendende barriere. Ulike instansers ulike fortolkning
av regelverket for utveksling av brukerinformasjon får i altfor stor
grad bestemme hvor godt dette viktige samspillet kan ivaretas.
95
96
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
Tema 5: Å jobbe i 24SJU
Vi har karakterisert 24SJU sin arbeidsmåte som en hybrid langs flere
akser. Tross flerfaglig personalsammensetning arbeider vi blant
annet med en felles forståelse av forbindelsen mellom akutt eller
kortsiktig hjelp og ivaretakelse, og de mer langsiktige endringsmulighetene gjennom oppfølging.
Det betyr ikke at synet på det metodemessige fellesgodset er
ensartet i personalgruppa. I tillegg til å romme ulike fagtradisjoner
innebærer 24SJU et forsøk på å kombinere elementer som tilsynelatende ikke lar seg forene så lett, så som værestedsmodellens credo
om at brukere må eie arenaen, og den bærende ideen i 24SJU om
å gjøre spesialistkompetanse tilgjengelig i gatas lavterskelsetting.
24SJU rommer som mange andre tiltak spenningsfylte diskusjoner
om tålmodighet og hjelpesyke og om grenser og krav. Diskusjonene
antyder også faglige og disiplinære grenser for eksempel mellom
sosialt arbeid på rusfeltet og helse- og omsorgsarbeid i psykiatrien.
I et tiltak som 24SJU lades disse diskusjonene på spesielle måter av
forhold som også handler om hvordan det er å ha en slik arena som
sin daglige arbeidsplass.
Mange typer arbeid innebærer innsyn i andres alvorlige
vanskeligheter, desperasjon, fare for liv og helse, utsatthet for vold,
mishandling og opprørende urettferdighet. I likhet med ansatte
andre steder vil man på 24SJU kjenne på maktesløs tilkortkommenhet, hjelpeiver, og fare for å overta brukeres problemer
eller fremme løsninger som ikke er eid. Et tiltak kan ha en sterk
ideologi på å være bevisst og ikke gi ukritisk etter for sin egen
hjelpetrang. Samtidig er behovet for å bistå, være der for, handle,
gjøre noe med, en helt nødvendig kraft i arbeidet. Det stiller sterke
krav til å kunne sortere og fortolke i det daglige.
Arbeidsmåtene vi har beskrevet i dette heftet, og spesielt det
store rommet for individuell vurdering av egnede aktiviteter i
97
98
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
kontakten mellom brukere og ansatte, skaper noen særlige
spenninger og dilemmaer medarbeidere kan finne seg selv i. Her
vil vi peke på tre:
For det første er det en gjennomgående utfordring i
24SJU å finne en balanse mellom oppgaver man gjerne
vil forfølge, og oppgaver som prioriterer seg selv. 24SJUs
øyeblikksomsorg og ivaretakelse utløses av henstillinger
fra brukere i akutte situasjoner, eller tegn på at «noe må
gjøres». Det gir seg selv at akutte situasjoner må utløse
handling, men det er ikke alltid åpenbart hvor akutt en
situasjon er, hvordan den skal møtes, eller hvem som
skal gjøre det.
På den annen side kan akutte situasjoner i et tiltak som 24SJU
faktisk dreie seg om liv og død. Slike vurderinger kan bli
spenningsfylte i kollegafellesskap der ad hoc oppgaver kan stå i
veien for andre oppgaver «alle» gjerne vil få prioritere. Inndelingen
av vaktlag i innevakt og utevakt som vi har beskrevet tidligere, har
lettet på trykket i personalet og forbedret oppfølgingsarbeidet. Men
det er ikke mulig å holde på denne inndelingen uansett situasjon og
dermed forblir dette en viktig utfordring.
For det andre settes en faglig begrunnet ideologi om å møtes
som hele og likeverdige mennesker i spenn av åpenbar og
ekstrem ulikhet i livssituasjon og perspektiv. Det som for brukere
er pågående personlig belastet og belastende livserfaring, er for
den ansatte et fagområde. Dette gjelder også når medarbeidere i sin
personlige livshistorie har såkalt bruker- eller pårørendeerfaring.
Idealet om å møtes som hele, likeverdige mennesker må finne en
vei gjennom denne asymmetrien.
Dessuten må man anerkjenne og respektere forskjellen på å
«vise noe av deg selv» som ansatt fagperson i relasjon til brukeren,
og som bruker å bli forstått som en hel person enten man vil
eller ikke. Det å utvikle en god relasjon til brukere står uansett helt
sentralt. Da kan spørsmål om hvor grensen går mellom nødvendig
Vanskelig å vite
hva som er tegn
på at det gjøres
en god jobb.
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
engasjert og utilbørlig privat bli et vanskelig tema å håndtere.
For det tredje får det å arbeide med så stort faglig skjønnsrom
noen interessante konsekvenser for arbeidsfellesskapet. Når
aktiviteten skal innrettes etter brukerens situasjon og med vekt på
brukerens eierskap til prosessen, blir det avgjørende hvordan
medarbeiderens vurderer brukerens presentasjon av seg selv og sin
situasjon, sine ønsker og ambisjoner. Det blir dessuten umulig å
konkretisere på forhånd akkurat hva som er godt arbeid. Ansatt og
bruker blir på et vis begge sårbare for den andres skjønn.
Siden medarbeidere er forskjellige blir også brukeren prisgitt
en viss vilkårlighet – for eksempel hvem det er som er på jobb den
aktuelle dagen hun eller han kommer innom 24SJU. Men brukere
kan naturligvis lese av og lære seg systematiske forskjeller i ulike
medarbeideres handlemåter.
For medarbeideren blir kvaliteten på eget arbeid preget av
hvordan brukeren presenterer seg og agerer. I tillegg blir det
vanskelig å vite hva som er tegn på at det gjøres en god jobb.
Samme oppgave kan noen ganger ha stor og noen ganger liten verdi,
siden det avhenger av brukerens utgangspunkt og situasjon. Hver
enkelt medarbeider gjør stadig vurderinger som har potensielt
alvorlige konsekvenser for brukeren, og som dessuten får direkte
og indirekte konsekvenser for kolleger, både på kort og lang sikt.
Endelig vil både medarbeidere og brukere fortolke på hver sine
måter alle de vurderingene som jevnt og trutt foregår i fellesskapet
(se «Forskjell og fellesskap», over).
Når mange beslutninger må fattes raskt, og med lite rom for
gjennomtenkning, blir den såkalte magefølelsen en viktig rettesnor.
Med magefølelse mener vi den spontane og ikke-reflekterte
utløsningen av nesten automatiserte faglige handlemåter, basert på
raske og ofte ubevisste observasjoner, uttrykt i fortolkninger vi bare
kjenner som en fornemmelse – en nesten kroppslig «hunch». Med
tanke på de potensielle konsekvensene er det ikke så rart om
medarbeidere iblant utvikler mageknip, for å bli i samme bilde.
99
100
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER
En slik arbeidssituasjon krever store doser tillit mellom ansatte,
men i tillegg også at det finnes rom for å reflektere over og
begrunne det en foretar seg. Hvis ikke er faren stor for at det
utvikler seg bakroms- og røykehjørnekulturer, der faglige
vurderinger tolkes primært som utslag av personlige forskjeller
mellom kolleger.
Spørsmål om grenser
Slike diskusjoner kan fort melde seg i spørsmålet om grenser, om
hvor grensen går mellom uakseptabel oppførsel og uttrykk som
må kunne rommes, og om hvordan man reagerer når slike grenser
krysses. Både personalgruppa og brukerne i 24SJU rommer ulike
syn på dette. Det som for én er malplassert toleranse for trusler og
sjikane, kan av andre sees som anerkjennelse av symptomer man
ikke kan verken klandre folk for eller oppdra folk til å legge fra seg
gjennom det som gjerne kalles tydelighet og grensesetting.
Temaet får ladning blant annet fordi det kan handle om helse og
sikkerhet, og fordi man i tilspissede situasjoner kan oppleve det
som avgjørende at man ikke står alene, men er del av et team.
24SJU har som andre steder utarbeidet rutiner og retningslinjer
for å håndtere ulike tilspissede situasjoner. Men siden situasjoner
sjelden er entydige er det vel så viktig i 24SJU sin arbeidsmåte at
beslutninger i slike situasjoner blir overveid mellom kolleger.
Det vi tidligere har omtalt som miniteam er et viktig verktøy i å
håndtere konsekvensene av disse forholdene. Miniteam er spontant
organiserte møter mellom medarbeidere på vakt, der en situasjon
eller beslutning diskuteres og begrunnes. En avgjørende vurdering
kan være hvorvidt en aktuell situasjon faktisk er å anse som akutt
og derfor krever omdisponering av medarbeiderne der og da.
Både miniteam og de øvrige, som teammøter, personalmøter og
personalveiledning bygger samtidig det faglige fellesskapets og den
enkelte ansattes beredskap for å gjøre raske og viktige skjønnsvurderinger i komplekse situasjoner.
101
102
METODER 24SJU
5
UTENFORSKAP OG NORMALITET
Utenforskap
og normalitet
Vi vil avslutte ved å knytte noen kommentarer til et tema vi har
berørt glimtvis underveis. Det handler om gjengse beskrivelser og
kategoriseringer av rusmisbruk og rusmisbrukere på den ene siden,
og de bredere forståelsene av normalitet, sykdom og avvik på den
andre. Og det handler om hvilke konsekvenser disse forståelsesmåtene har for hvordan vi tenker og gjør helse- og sosialfaglig
arbeid i dette feltet.
Vi har pekt på at 24SJUs karakter av å være hybrid blant annet er
nødvendig for å overskride fremstillingen av rusavhengige som en
særlig og på alle måter helt annerledes gruppe mennesker.
Gruppen beskrives oftest i lys av den hovedforskjellen som gjør
Dem til avhengige, syke, ødelagte eller avvikende, til forskjell fra
uavhengige, normale, hele og sunne Oss. Slik forsvinner for det
første de store individuelle forskjellene mellom personene i
gruppen, for det andre noen grunnleggende trekk vi alle har felles
i kraft av å være mennesker. For det tredje mister vi av syne alle
de forskjellene og likhetene som handler om andre kategorier enn
rus, det vi kan kjenne oss igjen i hos andre fordi vi er kvinner eller
menn, unge eller eldre, nordlendinger, folk som liker jazz eller
hunder eller tøffe biler eller høsten.
I forrige kapittel kommenterte vi som en uunngåelig dimensjon
ved det å arbeide i 24SJU at det er umulig å si generelt hva som er
103
104
UTENFORSKAP OG NORMALITET
godt arbeid. Både medarbeidere og brukere har selvsagt ofte klare
ideer om hva det vil være fint å oppnå. Det har selvsagt også
brukere, og ofte, men ikke alltid, sammenfaller de.
For eksempel kan det være bra å gjenopprette dialog mellom
en bruker som har falt ut av behandling og institusjonen der
behandling fant sted, og i mange tilfeller enda bedre om behandlingen kan tas opp igjen. Men det kan også være svært bra å sove
trygt én natt, eller gjennomføre en forsonende samtale med
motparten i en konflikt. Å vite hva som er store og hva som er små
seire krever kjennskap og innsikt i den aktuelle situasjonen. Det
krever imidlertid også at man undersøker hvilke forestillinger man
har med seg og tar i bruk – enten man vet det eller ikke – om hva
som er bra, hva som er normalt, og hva som er verdig.
Hva er suksess?
Vår tids måte å tenke om verdig og normal menneskelig integritet
på, er gjennomsyret av idealer om individuell autonomi og
uavhengig vilje, individuell og uavhengig styring av seg selv.
Slik avhengighet i dag forstås innenfor behandling og bistand blant
rusavhengige, er selve problemet at noe er galt med evnen til å
berge seg selv, enn si styre og forvalte sitt liv. Rusmidlet har på
et vis tatt det selvforvaltende jeg’ets plass. Når feltet vektlegger
eierskap til egen endring, som vi har beskrevet at 24SJU og mange
andre tiltak gjør, innebærer det at mye av tilnærmingen i
virkeligheten forsøker å skape rom for egenviljen, finne og
tenne den egne motoren.
Dette leder til noen av de mest gjenstridige paradoksene i
arbeidet med mennesker som lever i krysningspunktet der psykiske
skader og lidelser, rusavhengighet og sosiale problemer møtes.
Vi vil peke på to:
For det første finnes det gode grunner til at mennesker med
alvorlige rusproblemer i den gruppa 24SJU henvender seg til kan
motsette seg den formen for bistand som har det normaliserte,
105
UTENFORSKAP OG NORMALITET
selvstendige og selvforvaltende individet som siktemål og innretter
alt mot å fremelske denne ideelle autonomien i det daglige. Mange
brukere har for eksempel erfaring for at det er mye større sjanse for
å få det hun eller han trenger dersom en medarbeider i 24SJU, eller
en annen profesjonell hjelper, tar kontakt med NAV enn om
han gjør det selv. Andre kan helt ha forkastet det normale
livet som et ideelt mål for endring – kanskje ut fra en
opplevelse av at det er uoppnåelig. Samtidig ser hun eller
han kanskje liten nytte i å betro dette overfor instanser som
kan bidra med ting hun trenger, som for eksempel en periode
utenfor aktiv rus, innlagt i behandling, for å hvile, siden hun
oppfatter at disse hjelperne egentlig forventer radikal
endring. For kanskje kan hun frykte at egen reservasjon
overfor slike «hovedmål» vil forkludre tilgangen til
verdifulle «delmål»?
For det andre er det nødvendig å anerkjenne og forstå at det
finnes mennesker som på grunn av sykdom, tidlig omsorgssvikt
og svikt i skole og tjenesteapparat sin håndtering, neppe har
kompetansen de ellers ville ha fått gjennom skole og sosialisering, til å raskt veksle over i en selvforvaltende posisjon utenfor
det nettet av forbindelser og kompetanser livet i rus og kriminalisert utenforskap har skapt. Likevel forutsetter mange av de gode
tiltakene vi har at en slik veksling må skje først, før helt avgjørende
livsopprettholdende strukturer som bolig, aktivitet og sosial
tilhørighet kan tas hånd om.
Samtidig er det kanskje slik at fellesskap om dagligdagse
hendelser og ærender kan bidra til å lage små bekreftelser på
normalitet, små rom med innlemmelse i det normale livet. Alle
må lade mobilen. Alle må ha smør i grøten. Trolig kjenner alle som
ferdes i rusfeltet, enten som brukere eller medarbeidere, hvilken
erfaring av felles «vanlighet» som ligger i dette. Når 24SJU legger så
stor vekt på betydningen av dagligdagse hendelser og ærender i
arbeidsmåten er det et forsøk på å ta denne erfaringen innover seg,
Å normalisere
kan bety
å utvide
fellesskapet.
106
UTENFORSKAP OG NORMALITET
UTENFORSKAP OG NORMALITET
og dyrke den. For i denne formen for fellesskap ligger det et
potensiale for normalisering som stabiliserer mer enn å disiplinere,
og som setter til side de tersklene for egenomsorg som er skapt
gjennom år på utsiden av normaliteten og hvor slike levekår har
styrt hvilken kompetanse man har tilegnet seg.
Å normalisere trenger med andre ord ikke å bety å kappe hæl og
tå på den enkelte for å få foten til å passe inn. Det kan bety å utvide
fellesskapet, insistere på at fellesskapet skal kunne romme mange
slags former for normalitet. Suksess er i et sånt perspektiv å forstå
som et samfunn, et fellesskap, som rommer større forskjeller, men
som samtidig ikke tåler andres smerte som en slags toleranse for
annerledeshet, men forplikter seg til å stille opp når noen rammes.
Diagnose, normalitet og krise
Vi har i dette heftet skrevet om arbeid blant mennesker med
samtidige rusproblemer og psykiske lidelser, det vil si om
mennesker med det som ofte kalles komorbiditet, som en stund
fikk merkelappen dobbeldiagnose. Disse ordene har vi likevel ikke
brukt. Det er kan hende unødvendig å poengtere at dette valget
henger sammen med grunnleggende forståelser av brukerne 24SJU
er til for.
Vi vil likevel knytte noen kommentar til temaet diagnose når vi
snakker om normalitet: Kanskje en av få tilgjengelige måter de
mest utsatte rusavhengige kan ta gyldig og akseptert plass på i
samfunnet. Å ta plass i samfunnets skjema for normalitet og avvik
gjennom en psykiatrisk diagnose.
I hverdagen er 24SJU sterkt preget av det voldsomme «trykket»
som følger av at brukere lever med, og involverer hverandre og
24SJU i, en form for utsatthet som skiller seg sterkt fra livssituasjonen til de fleste andre innbyggerne i Norge. Det kan daglig stå om
situasjoner der forskjellen på liv og død er rystende vilkårlig. Ikke
minst er denne vilkårligheten i uakseptabelt stor grad skapt av
tjenesteapparatets vansker med å gi adekvat bistand til
107
108
UTENFORSKAP OG NORMALITET
mennesker med så omfattende sammensatte skader og problemer,
som unndrar seg entydig kategorisering som for eksempel enten
psykisk lidelse eller rusproblemer, enten sosiale problemer eller
personlige. Dette skaper en situasjon der det kan virke bedre å få
en klar helsefaglig og tjenesterelatert merkelapp med lite håp om
vesentlig bedring, enn å befinne seg i grenseområdene mellom
tjenestesektorer og tilhørende kategorier, og dermed ikke passe inn
under noen.
Noen vesentlige utfordringer knyttet til vekten på medisin og
psykiatri i det eksisterende tilbudet bør trolig få større oppmerksomhet. Fra rusavhengiges perspektiv kan det å ta plass i det
medisinsk-psykiatriske diagnoseapparatet og innordne seg den
behandlingen som forskrives der likevel være et mindre attraktivt
alternativ enn vi kanskje forventer. Det kan fortone seg som en
invitasjon til å forsake kjente og foretrukne stoffer man selv et
stykke på vei råder over, til fordel for et regime andre bestemmer,
med medikamenter man ikke kjenner eller kanskje misliker. Slik
kan et normalt liv for rusavhengige med psykiske skader og lidelser
fremstå som et valg mellom å være herre over egen elendighet, og å
få sin elendighet regjert av andre.
Hva skjer når det vi over kalte det daglige trykket ved 24SJU
møter ideer om normalitet? Vi er redd for at utbredte urealistiske
forestillinger om hva normalitet og et normalt menneske er kan
være farlige. Forestillinger om normalitet som autonomi og
rasjonell kontroll over seg selv og sitt eget liv forpurrer og
forkludrer rusavhengiges mulighet for å bedre sin situasjon.
Dette fordi de bærer med seg implisitte forutsetninger ingen kan
leve opp til, selv om det tilsynelatende er nettopp det normale
mennesker kan. For hvem er helt og fullt sin egen herre? Hvem
styrer hver betydningsfulle detalj av hverdagslivet gjennom nøye
overveide beslutninger og «valg»?
Hva som oppfattes som normalt bør forstås i kontekst. «Hva
er normalt i hvilke situasjoner?» er et bedre spørsmål enn «Hva er
UTENFORSKAP OG NORMALITET
normalt?» Vi har lagt vekt på at intensjonen om å bidra til endring
kan undergrave øyeblikksomsorgens egenverdi. Dette bygger på
en annen dimensjon ved normalitet som det er viktig å fremholde,
nemlig «Hva er normalt når du er i krise?» I krise vil de fleste av oss
konsentrere oss om det vi rår over av ressurser her og nå fremfor
hva vi kan komme til å rå over i fremtiden. Vi retter oss inn mot
akutte behov, og å få møtt disse. Det er normalatferd i krise.
Mange av 24SJU sine brukere lever i mer eller mindre
kontinuerlig krise. Denne parallellen bør få oss til å reflektere over
hvor lite tid og lave kostnader vi ser ut til å forvente at de mest
utsatte rusavhengiges kriser krever, og over hvordan urealistiske
ideelle fordringer ser ut til å styre hva vi regner som akseptable
forventninger for endring og bedring.
109
110
METODER 24SJU
EPILOG
Epilog: Å vente
Hvordan havnet vi her? I dette krysset? Og når jeg nå så tydelig
poengterer at vi er i et kryss, må det ikke tolkes i metaforisk
forstand. Vi er simpelthen i et virkelighetens veikryss med de
dertil hørende faktiske ting. Det fuktige gatelegemet under oss. En
grønn, bulkete Opel Corsa fra 1995 på tomgang. Ventende på grønt
lys. Her står vi altså, i krysset Colletts gate Geitemyrsveien. Videre
ned Collets gate er det sykehjem, Hospice, kommunale leiligheter,
søknader om livsopphold, amputerte høyreben og 80 mg metadon.
Men det er ikke dit vi skal. Vi skal inn Geitemyrsveien og til høyre
ned ved Lovisenberg sykehus.
Vi er Sosialarbeidere i Kirkens Bymisjon. Vi er på hjemmebane.
Vi er omreisende selgere i elendighetens bakevje. Vi er Kirsti og
Håkon. Vi kommer fra Sentrum. Vi har fått en telefon fra en
tilfeldig forbipasserende, som hørte en kvinnestemme fra bunnen
av en container og det var på denne telefonen vi rykket ut.
Telefonen gjaldt «Siri». Det hadde skjedd noe den tilfeldige forbipasserende ikke helt forsto og lurte på om vi hadde tid til å forsøke
å forstå litt mer. Det hadde vi og det skal jeg komme tilbake til, men
først litt mer om «Siri»:
Født i en forstad til Oslo i 1970. Flink og stille på skolen. Familieproblemer. Mor dør. Diagnostisert første gang 11 år gammel med
tvangstanker og depresjon. Senere Modum bad for spiseforstyrrelser. Dagpasient i psykiatrien. Faller under radaren fra helsevesen
og NAV fra tidlig i 20 årene. Eier et kondemnabelt, ubeboelig hus.
Bor under en busk i Gardeleiren, i en båt, i et parkeringshus, på
tilfeldige sofaer, kort sagt: Rundt omkring og ingensteder. Utsatt
111
112
EPILOG
for omfattende vold. Men hun er kul og har en god estetisk sans.
Kan betraktes som et enmanns omreisende teater. Til tider av den
makabre sorten.
Kvelden før hun havnet i containeren ble hun skrevet ut fra
Dalsbergstien hybelhus og utestengt for 3 måneder. Hun forsvant
derfra opp gaten, litt uvisst hvordan, til Nattergalen hvor hun etter
kort tid fikk en blomsterpotte i hodet av en av Nattergalens beboere,
før hun sjanglet ut igjen i natten og søkte tilflukt i en container hvor
hun etter hvert sovnet. Eller så husker hun ikke helt hva som
skjedde. Hun forsvant i hvert fall ut av bevisstheten, uvisst hvor
lenge, før denne tilfeldig forbipasserende bøyde seg over containerkanten og sikkert spurte hvordan det gikk der nede? Hun må ha fått
svart for seg, for denne tilfeldige forbipasserende fikk ringt oss og
forklart at det lå en dame på bunnen av en container som nettopp
ville ha tak i oss. Jada, henne kjenner vi, hadde vi svart og satt oss i
bilen.
Kort oppsummert handlingsreferat forut for hendelsen ved
containeren: Etter en del fram og tilbake ble vi kjent. Kaos. Vondt i
ryggen. Vondt i ryggen, sier du? Vondt i ryggen er konkret. Der kan
vi være behjelpelige.
Første innleggelse på Ullevål via ambulanse, etter hun hadde
injisert dolcontin for å døyve smertene i ryggen. Dette med
dolcontin er en sjelden foreteelse i «Siri»s liv. «Siri» er en dame som
injiserer pluss og helt sjelden minus. Hun nektet da plent å utføre
røntgenundersøkelser eller følge sykehusets anbefalinger. Skrevet
ut til Gatehospitalet, hvor hun ble rastløs og stakk uten å ha noe
sted å gå til.
Andre innleggelse via en beboer i boligtiltaket Schandorfsgate. Vi hadde i mellomtiden foretatt de nødvendige røntgenundersøkelsene, med god hjelp av politiet og andre, slik at sykehuset kunne iverksette den rette behandlingen. Tok medisiner
noen dager før hun begynte å lure unna. I stedet tok hun sine vante
medisiner, inviterte inn gjester på rommet, før Securitas oppløste
EPILOG
festen og «Siri» dro videre. Også denne gangen uten noen plan for
hvor hun skulle dra.
På fagspråket heter det: Infeksjon i mellomvirvelskive; lumbal
og Staphylococcus aureus som årsak til sykd. Klass. i a. kap.
Hva gjør vi nå?
Vi sa hei og la til hvordan går det. Som om det er nødvendig å
spørre en dame på bunnen av en container om hvordan det går. Vi
fikk antagelig dette til svar også. Hun var på dette tidspunkt
utestengt fra Natthjemmet, Dalsbergstien, 24SJU. Hun er ikke
lenger velkommen som gjest på Nattergalen og kastes ut av legevakten. Hun er utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt.
Og hva gjør vi da? Ikke sjelden besvares disse akutte problemene
med å vente. Selv det mest akutte av alle akutte steder, det stedet
de færreste oppholder seg uten å absolutt trenge det – legevakten –
starter med et lengre opphold på venterommet. Finnes det noe
annet sted man opererer med egne venterom, ikke bare et enkelt
venterom, men venterom innenfor venterommet igjen? Så endelig
får man treffe den som styrer over tiden, over ventingen, sykepleieren, legen, overlegen, som etter en mer eller mindre vellykket
samtale plasserer den ventende i en ny retning, en ny kø, i en ny
ventesituasjon. I en behandlingskø, en ny samtale, nye prøver hvor
svaret vil foreligge om tre uker.
Og så, ganske så plutselig, er man der, ventingen er over, man
er til behandling for eksempel i psykiatrien, hvor behandlingen i
stor grad handler om å vente. Man venter på middag, man venter på
medisiner, man venter på at medisinene skal virke, man venter på
legen, man venter på å endelig slippe ut.
113
Vedlegg:
114
VEDLEGG
OVERSIKT OVER
SAMARBEIDSAKTØRER
Behandlingsinstitusjoner rus
Samarbeidet med behandlingsinstitusjonene er knyttet til to
viktige funksjoner.
For det første fanger vi opp
folk som «snubler» i løpet av
behandlingsforløpet. Å snuble er
en del av et behandlingsforløp,
men altfor ofte fanges ikke folk
opp raskt nok. De blir til slutt
skrevet ut fra institusjonen eller
må gjennom et mer eller mindre
langvarig avrusningsopphold
som kan vanskeliggjøre eller
forverre kontakten med
behandlingsinstitusjonen. Å
forebygge overdoser er også
veldig viktig. 24SJU’s tilgjengelighet gjør at vi er der og møter
folk raskt i en situasjon hvor
sjansen for overdose er stor.
For det andre kan vår
kunnskap om behandlings-institusjonene og hva de tilbyr bety
mye for den enkelte i den tidkre-
vende og vanskelige
prosessen det ofte er å få tro
på at behandling kan nytte.
Kjennskap til behandlingsstedet gjør at håpet om å klare å
gjennomføre behandlingen blir
større. Vi har samarbeid med:
„„Tyrilistiftelsen, alle avdelinger
„„Stiftelsen Fredheim
„„Veslelien, Kirkens Bymisjon
Oslo
„„Statens klinikk for
narkomane, Hov i Land
„„Incita (Helseforetaket Incita
AS)
„„Aleris (Aleris Helse AS)
„„Manifestsenteret
„„Biri Treningssenter
„„Origosenteret, Kirkens
Bymisjon Oslo
„„Vestfoldklinikken
„„Avdeling Ung OUS (Oslo
Universitetssykehus)
„„Fossumkollektivet
„„Borgestadklinikken Blå Kors
„„Klosteret (Akershus universi-
115
VEDLEGG
tetssykehus HF, Avdeling for rus
og avhengighet, ARA)
„„Langørjan Gård, Bue Stiftelsen
„„Riisby Behandlingssenter
„„Trasoppklinikken
„„Stiftelsen Guts, Drammen
„„Blå Kors
„„A-Senteret, Kirkens Bymisjon
Oslo
„„Incognito Klinikk
„„Holmen, Kirkens Bymisjon
Oslo
„„Stensløkka ressurssenter
Sykehus, avrusing,
helseregioner
Her har samarbeidet flere
formål. Samarbeidet med
somatiske sykehusavdelinger
fremmer muligheten for at folk
blir på avdelingen så lenge som
nødvendig for å fullføre behandling. Det kan for eksempel
handle om ortopedisk
(operasjon av abscesser) eller
infeksjonsmedisinsk behandling (alvorlige infeksjoner som
må behandles intravenøst med
antibiotika). Vi bistår både med
kunnskap om hvordan pasienten
best kan møtes, men også ved å
trygge helsepersonell på at det
faktisk er nødvendig med såpass
mye smertelindring og medikamenter for å hindre abstinens,
noe som ellers fort fører til at
pasienten skriver seg ut. Det er
også viktig her at vi kan overta
og følge opp medisineringen når
pasienten skrives ut.
Vi har også bred kontakt
med avrusningstiltak og
-avdelinger, ikke bare i Oslo og
Akershus, men over hele
landet. Flere drar rett til
avrusning i forbindelse med
hjemreise og tilbakeføring til
hjemkommune for behandling
og oppfølging. Også Frelsesarmeens Gatehospitalet er en
veldig viktig samarbeidspartner.
Her kan vi for eksempel få inn
folk for en periode med riktig
ernæring for underernærte, opptrapping på metadon eller nødvendig medisinsk behandling
når ordinær sykehusinnleggelse
ikke er aktuelt for brukeren.
Overfor akuttpsykiatrien kan vi
jobbe for frivillig innleggelse for
om mulig å få til en utredning
og vurdering. Vi har også samarbeid når de vet at vi kjenner en
pasient som er blitt tvangsinnlagt og kan ringe oss når de
116
VEDLEGG
trenger informasjon, hjelp,
vurdering, også når pasienten
ønsker å skrive seg ut etter to
til tre dagers opphold. Endelig
samarbeider vi med mange LARavdelinger, som oftest ved at vi
sender søknad til LAR samtidig
med at vi starter opptrapping på
Subutex. Vi kan gi medisiner i
inntil tre måneder i påvente av
vedtak og opptak i LAR. Dette
benytter vi oss ofte av.
Innenfor sykehus/avrusing og
helseregioner har vi samarbeid
med:
„„Gatehospitalet (Frelsesarmeen)
„„Sørlandet sykehus HF, avd.
rus- og avhengighetsbehandling,
enhet for rus- og psykiatri, Kristiansand
„„Avrusningsklinikk ved Ullevål universitetssykehus (Oslo
Universitets-sykehus HF, avd. for
rus- og avhengighetsbehandling, ARA)
„„Avrusningsklinikk ved Aker
universitetssykehus (Oslo Universitetssykehus HF, avd. for
rus- og avhengighetsbehandling, ARA)
„„Avrusningsklinikk ved Ahus
(Akershus Universitetssykehus
HF, avd. for rus- og avhengighetsbehandling, ARA)
„„Blå Kors Sør Rehabilitering AS,
avd. Arendal
„„Vestre Viken HF Avgiftningsog utredningsseksjon AURA
Bærum
„„Infeksjonsmedisinsk avdeling,
Ullevål Universitetssykehus (under OUS)
„„Ortopedisk Poliklinikk,
Ullevål Universitetssykehus
„„Akuttpsykiatrisk seksjon,
Ullevål Universitetssykehus
„„Akuttpsykiatrisk avdeling,
Ahus (Akershus Universitetssykehus HF)
„„Lovisenberg Diakonale
Sykehus, flere avdelinger (bl.a.
psykiatrisk akuttavdeling, Vor
Frue Hospital)
„„Diakonhjemmet
Sykehus, flere avdelinger (bl.a.
Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen)
„„Avdeling for Plastikk- og
rekonstruktiv kirurgi, OUS
Rikshospitalet
„„Infeksjonsmedisinsk avdeling,
Ahus (Akershus Universitetssykehus HF)
„„Stiftelsen P22
„„Ortopedisk avdeling, Ahus
117
VEDLEGG
(Akershus Universitetssykehus
HF)
„„Seksjon illegale rusmidler
(IR), Ahus (Akershus Universitetssykehus HF)
„„Aleris (Aleris Helse AS)
„„Gatehospitalet (Frelsesarmeen)
„„LAR-Øst (Legemiddelassistert
rehabilitering i Oslo)
„„LAR-Midt (Legemiddelassistert rehabilitering i
Trondheim)
„„LAR-Ahus (Legemiddelassistert rehabilitering, Akershus)
„„Drammen Sykehus, Vestre
Viken HF
„„Blakstad Sykehus, Vestre
Viken HF
„„Gaustad Sykehus (Oslo
Universitetssykehus)
Distriktspsykiatriske
sentre (DPS)
Først og fremst samarbeider vi
i ansvarsgrupper hvor DPS også
er representert. Vi kan også ha
samarbeid med DPS hvor vi
har en «kriseplan», det vil si at
vi observerer om folk er i ferd
med å bli syke og da eventuelt
må innlegges på tvang for å
få medisiner, eller at vi kan gi
medisinene på 24SJU når de har
vedtak om depot-medisinering.
Vi har samarbeid med DPS på:
„„Søndre Nordstrand
„„Vindern
„„Lovisenberg
„„Josefinesgate
„„Grorud
„„Ryen
Sentrale Oslo-aktører
i feltet
„„Prindsen Mottakssenter (Oslo
Kommune, Velferdsetaten):
Samarbeid om Oslo-tilhørende.
Det er ytterst sjeldent og i helt
spesielle tilfeller at vi tilbyr
overnatting til en vi vet har vært
eller er i kontakt med Prindsen
mottakssenter og får oppfølging
derfra.
„„Uteseksjonen (Oslo Kommune, Velferdsetaten): Veldig
tett samarbeid om de yngste
brukerne, men også noen av de
godt voksne som trenger mye.
Utveksler erfaringer og samarbeider for eksempel om hvem
som skal sørge for å følge folk
hjem, til behandling etc.
„„Sykepleie på hjul, Fransiskushjelpen: Tilgjengelig og nyttig
118
VEDLEGG
samarbeidspartner. Stiller som
oftest opp når vi for eksempel
trenger å bringe medisiner til
en som ikke klarer å komme og
hente selv.
„„Evangeliesenteret: 24SJU
formidler når brukere ønsker
kontakt for behandling.
„„Feltstasjonene (Oslo
Kommune, Velferdsetaten,
samt Frelsesarmeens feltpleiestasjon i Urtegata): Omfattende
samarbeid hvor vi blant annet
kan følge brukeren over lang tid
for å sikre oppfølging og stell av
alvorlig infeksjon/sår.
„„Fredensborg bosenter
„„Lassonløkken rehabiliteringssenter
„„Liakollen rehabiliteringssenter
„„Syningom omsorgssenter
„„Blå Kors rehabiliteringssenter
Østeråt
„„Adamstuen omsorgssenter
„„Østensjøveien hus
„„Natthjemmet i Oslo (Kirkens
Bymisjon)
„„Natthjemmet (Herberget,
Asker)
„„Vestre Hauger natthjem
(Bærum)
Lavterskel eller
midlertidig botilbud
Varige botiltak
Lavterskel eller midlertidig
botilbud har vi kontakt med
både i forbindelse med at folk
trenger midlertidig bolig og når
vi følger opp vedkommende
videre i boligen.
„„Frelsesarmeens Heimen, Den
Åpne Dør, Bosatt og Urtegata
„„Exit
„„Thereses hus
„„Dalsbergstien hus
„„Marcus Thranes hus
„„Ila hybelhus
„„Fagerborg bo- og omsorgssenter
„„Flexbo (Oslo Kommune)
„„Schandorffsgate 4 (Oslo
Kommune)
„„ByBo (Kirkens Bymisjon, alle
boligtilbudene)
„„Vestre Hauger boliger
(Bærum)
Arbeidsmarkedstiltak
Lavterskel eller lett tilgjengelige
arbeidsmarkedstiltak er veldig
viktige for mange. Vi samarbeider med:
„„Jobben, Frelsesarmeen
„„Lønn som fortjent, Kirkens
119
VEDLEGG
Bymisjon Oslo
„„Nyttig Arbeid (Oslo
kommune, Bydel Grünerløkka)
Bydeler
Vi samarbeider med alle bydeler
i Oslo. Bydelene er viktige
og sentrale samarbeidspartnere med hensyn til
brukeres økonomi, bolig
(permanent eller lavterskel), og
vedtak om behandlings- eller
avrusningsplass. Det er lettest
å få til samarbeid i de bydelene
som har egne, erfarne ruskonsulenter. Samarbeid med bydelene
omfatter:
„„Gamle Oslo
„„Grunerløkka
„„St.hanshaugen
„„Søndre Nordstrand
„„Østensjo
„„Vestre Aker
„„Nordre aker
„„Frogner
„„Alna
„„Bjerke
„„Grorud
„„Ullern
„„Stovner
„„Alna
„„Bjerke
„„Sagene
Når brukere er formelt
hjemmehørende utenfor Oslo
samarbeider vi med stedlige
NAV, sosialkontorer og rustjenester på samme måte. Slikt
samarbeid har til nå forekommet
med:
„„Ålesund
„„Fredrikstad
„„Kristiansand
„„Asker
„„Sandvika
„„Modum
„„Tønsberg
„„Bodø
„„Nesodden
„„Lillestrøm
„„Follo (Ski, også Ski DPS)
„„Eidsvoll
„„Levanger
„„Trondheim
„„Halden
„„Bergen
„„Vestby
„„Askim
„„Jessheim
Asylmottak
Samarbeid handler oftest om at
vi hjelper folk tilbake til mottak/
ventemottak. Dette kan være
eneste mulighet til å komme
seg vekk fra gata, få nødvendige
medisiner (subutex, anti-
120
VEDLEGG
psykoti, angstdempende) og annen helsehjelp. På gata risikerer
enkelte hjemsendelse på tvang
i en situasjon hvor deres helsetilstand er veldig dårlig. Vi har
også bistått i forbindelse med
anke på utvisningsvedtak eller
annen hjelp. Vi har samarbeid
med asylmottak på:
„„Rjukan
„„Tønsberg
„„Gjøvik/Raufoss
Ambassader
24SJU formilder kontakt til
hjemlands ambassader der
brukere ønsker hjelp til dette,
for eksempel der ambassaden
kan yte hjelp til å finne ressurser
til hjemreise. Vi har hittil vært
i kontakt med ambassader for
følgende land:
„„Storbritannia
„„Polen
„„Romania
„„Marokko
Brukerorganisasjoner
„„Foreningen for human
narkotikapolitikk (FHN)
„„ProLAR (Nasjonalt forbund for
folk i LAR)
„„Stiftelsen Retretten
„„WayBack
Andre
„„Bring, Postens bedriftstjeneste: Samarbeid om å
legitimere for folk uten legitimasjon slik at de får ut penger.
„„Jernbanetorget Apotek: Der vi
ringer inn resepter, alle
medisiner kjøpes inn her.
„„Helse- og Sosialombudet:
Melder inn saker.
„„=Oslo: Henviser brukere til
oss.
„„Fastleger i Oslo og over hele
landet: Samarbeid om
utredninger, henvisninger,
medisiner, avklaringer,
reetablering av kontakt, etc.
„„Lavterskel helsetiltak der de
finnes rundt om i landet.
Spesielt når det dukker opp folk
i Oslo som vi antar har vært i
kontakt med lavterskeltilbud på
sitt hjemsted der dette
eksisterer. De har ofte god kunnskap og også god relasjon til
brukeren og kan være det
tiltaket som bidrar til at folk
reiser hjem igjen. Da følger de
brukeren videre.
„„Politi: Tilkalles iblant i
akutte situasjoner og/eller ved
tvangsinnleggelser.
121
VEDLEGG
„„Oslo legevakt: Henvisninger
begge veier.
„„Barnevernvakten: Når det
dukker opp mindreårige eller
når noen etterlyses.
„„Sosial Vakttjeneste: Henvisninger begge veier.
„„Psykiatrisk legevakt: Mest når
vi mener folk må få en vurdering
for innleggelse.
„„LASSO (Legemiddelassistert
skadereduserende substitusjonsbehandling, Oslo
kommune): Samarbeid i
forbindelse med folk som får
lavterskel subuxone-behandling
(LAR), men som må hente hos
oss fordi vi har enda mer
fleksibel henteordning.
„„Sprøyterommet (ved Prindsen
mottakssenter, Oslo kommune,
Velferdsetaten): Samarbeid om
enkeltbrukere.
„„Ambulant team (ved Prindsen
mottakssenter, Oslo kommune,
Velferdsetaten): Kan også bistå
med å hente og bringe folk og
medisiner.
„„ACT/FACT Team i bydeler:
Samarbeid om felles brukere.
„„MAR-avdelingene (Medikamentassistert rehabilitering,
Oslo kommune): Kan hente me-
disiner der og også følge brukere
som deltar i aktiviteter.
„„Pro Sentret (Oslo kommune):
Samarbeid om enkeltbrukere.
„„Advokater: Samarbeid om
enkeltbrukere.
„„Brukerutvalget på Akershus
universitetssykehus (Ahus):
Hatt møte og bruker dem når vi
trenger støtte i forbindelse med
søknad om for eksempel
metadon.
„„Skatt Øst: Følger folk når de
må ha tak i fødselsattest for å få
ordnet pass/legitimasjon, når vi
trenger å få tak i attester, etc.
„„Fengsler/Kriminalomsorgen:
Samarbeid om besøk, oppfølging
av medisinering, m.m.
„„TAKO-senteret (v/Lovisenberg
Diakonale Sykehus): Kan
henvise og følge brukere som
trenger særskilt tannbehandling.
„„Oslo kommunale tannlegevakt: Følge brukere til tannbehandling.
„„Fürst Medisinsk Laboratorium: Nærmeste avdeling for oss
i forbindelse med blodprøver/
urinprøver, m.v.
„„Krisesentre: Sjelden, men
har hatt samarbeid om enkeltbrukere.
122
VEDLEGG
„„Høyskoler innen helse- og
sosialfag: Studenter og hospitanter i praksis, og 24SJU bidrar
med undervisning/foredrag.
„„Psykologisk institutt,
Universitetet i Oslo: 24SJU
mottar studenter i praksis.
„„NAV, karriereutvikling: 24SJU
mottar hospitanter.
„„Overnattingstilbud for fattige
tilreisende, Kirkens Bymisjon og
Røde Kors: Samarbeid om folk i
deres målgruppe.
Kirkens Bymisjons
virksomheter
Det er en styrke å kunne
samarbeide med mange
relevante virksomheter og
tilbud innenfor egen
organisasjon. Vi samarbeider
med Bymisjoner der de fins
ellers i landet, og med
Bymisjonsvirksomheter i og
rundt Oslo. Noen er nevnt under
relevante overskrifter over, men
samlet gjelder dette følgende
virksomheter:
„„A-senteret, rusbehandling:
Når poliklinisk behandling er
aktuelt.
„„Holmen, rusbehandling:
Samarbeid i overgang fra
behandling til bolig eller fra
avrusning til behandling.
„„Origosenteret, rusbehandling.
„„Veslelien, rusbehandling.
„„Enga bo, omsorg og rehabiliteringsinstitusjon: Intensjonsavtale. Ukentlig rådgivning og
veiledning til personalet, men
også oppfølging av beboere vi
kjenner for å støtte den
vanskelige overgangen fra gata
til permanent botilbud.
„„Natthjemmet i Oslo, akuttovernatting for kvinner i prostitusjonsmiljøet: Intensjonsavtale. Vi kommer dit en formiddag i uka for å følge opp allerede
kjente kvinner eller knytte
kontakt med nye kvinner og
bygge relasjon.
„„ByBo, drift og utvikling av
boliger med oppfølging: Vi
bosetter folk i ByBo og vi følger
opp folk og samarbeider om
oppfølging i boligen. Vi har også
folk som bor i ByBo og henter
medisiner hos oss. Dette kan
være fordi de er utestengt på
apoteker eller hjemmesykepleien nekter å gi dem medisiner
i egen leilighet.
„„Nadheim senter for kvinner
METODER 24SJU
123
124
BAKSIDEN
MANGLER TEKST.
VEDLEGG
og menn med prostitusjonserfaring: Skal blant annet ha
samarbeid med dem nå når de
bruker Møtestedet (i 24SJU’s
nabolokale) som nattkafe, da de
kan henvende seg ved behov.
„„Lønn som fortjent, lavterskeltilbud arbeid.
„„SAFIR Frivilligsentral for folk i
rusfeltet: Folk i LAR som
trenger noe å gjøre på dagen og
som ønsker å holde seg rusfrie.
„„Sporet, tilbud på Oslo S:
Henviser aktuelle brukere til
24SJU.
„„Møtestedet i Oslo, kafe for
mennesker i rus- og gatemiljøet
i sentrum: Henviser aktuelle
brukere til 24SJU.
„„Gatejuristen: Omfattende
samarbeid i enkeltsaker, spesielt
saker som gjelder brukere som
ikke er formelt bostedstilhørende i Oslo.
„„Helsesenteret for papirløse
migranter: Omfattende
samarbeid om personer som
tilhører deres målgruppe.
„„Unikum, arbeidsmarkedstiltak: 24SJU tar i mot
hospitanter.
125
Bak døra til 24SJU kan de mest utsatte rusavhengige i Oslo sentrum møte psykolog, lege og sosionomer,
få havregrøt, vaske klær eller ta en dusj, få hjelp til å ringe NAV, avtale ansvarsgruppemøte, få bistand
til å komme tilbake til et brutt behandlingsforløp, lade mobiltelefon, få følge til postkontoret, eller bare
sitte ned. Prate. Hvile.
Mennesker i aktiv rus i kombinasjoner med
psykisk og somatisk sykdom, hjemløshet, sosial
eksklusjon og stigmatisert utenforskap regnes
gjerne som vanskelige å nå med hjelpetiltak. De
fleste har en historie med gjentatte brudd og opplevelser av svikt og svik både i private relasjoner
og i møter med hjelpeapparatet. Håp og ønsker
om endring er ofte tynnslitte og derfor flyktige.
24SJU er innrettet for å møte dette ved å gjøre
tilgangen til bistand av svært ulik art så umiddelbar og fleksibel som mulig. Denne boka beskriver
hvordan 24SJU har arbeidet siden oppstarten i
2009. Den plasserer tiltaket i et større faglig landskap og diskuterer sentrale dilemmaer: øyeblikksomsorg og endringsambisjoner, individualisering
og felleskap, utenforskap og normalisering, hjelp
og selvhjelp.