1. No category

2015TrondheimD
05.11.2015
Det relevante museum
Trondheim 26. oktober 2015
Tema: Samfunnsrelevans
Bedt om å si noe om samfunnsrelevans
- siden jeg pleier å snakke om museenes samfunnsrolle,
kommer jeg til å bruke dette begrepet,
- men synes på mange måter «samfunnsrelevans» er bedre,
fordi det går rett til kjernen av museenes samfunnsrolle
- men det handler egentlig om det samme
Hva betyr «samfunnsrelevans»?
- noe som er viktig og har betydning for mennesker
Og hva betyr det i museumssammenheng?
- prøve å si litt om dette, og sier seg selv at det må bli kort og overflatisk
«Museene skal være profesjonelle og aktuelle og ha en aktiv samfunnsrolle»
sånn lyder årets versjon av den første av de 4 F-ene, nemlig Fornying
(Prop. 1 S (2015-2016)
- på mange måter er Fornying en overbygning over de 3 andre F-ene:
Fornying – Formidling – Forvaltning
- samfunnsrollen gjelder dermed alle deler av museenes virksomhet
Museenes samfunnsrolle er et museumspolitisk begrep
har stått sentralt i alle politiske dokumenter de siste 20 årene
Selve begrepet kan variere
- samfunnsinstitusjoner, dialoginstitusjoner, samfunnsoppdrag osv.
- men tankegangen er hele tiden den samme
I de politiske dokumentene brukes samfunnsrolle både om retning og mål
for en ønsket endring og fornyelse av museene
og dreier seg kort og godt om demokratisering
- at museene selv må bli åpnere og mer demokratiske, og
- at de må delta mer aktivt i demokratiseringsprosessene i samfunnet
Museene tolker samfunnsrollen på mange ulike måter
- men selv om de politiske signalene er relativt generelle og åpne,
er retning og mål tydelig
Museumsmeldingene beskriver hva museene bør
endre seg FRA og hva de bør endre seg TIL - og hvorfor
Beskrivelsene av hva museene bør endre seg FRA, er interessant lesing,
ofte skarpt formulerte analyser av den tradisjonelle museumsgenren
Kort fortalt tar beskrivelsene utgangspunkt i museene som seleksjonsregimer og
hegemoniske institusjoner
- dvs. institusjoner som definerer og velger ut hvem og hva som skal inkluderes
og hvem og hva som skal ekskluderes
Hegemoni handler om å ha makt til å kanonisere bestemte kulturelle verdier
1
og uttrykksformer på bekostning av andre
- dette skaper hierarkier og motsetninger som direkte eller indirekte fører til
kulturell ensretting og konformitet innad og diskriminering utad
Hva skal museene endre seg TIL?
Som nevnt er målet at museene må fornye seg - bli mer demokratiske og spille
en annen samfunnsrolle enn det de tradisjonelt har gjort og langt på vei fortsatt
gjør
På en konferanse for en del år siden snakket Magne Velure bl.a. om hvilke
utfordringer museene står overfor når de skal fornye seg – og her berører han
sentrale sider med samfunnsrollen (Den usagde bodskapen: museum som
symbol på konferansen Når tradisjonene står i veien i 1999):
Det blir «spennande å sjå korleis museum maktar å omstilla seg frå ei litt
eindimensjonal tilnærming til Historia med stor H, til eit mangfald av historier
som stundom er innbyrdes motstridande. Det er tale om å ta ein museumsfagleg
konsekvens av det fleirkulturelle samfunnet. Det krevst evne og vilje til å snu og
venda på problemstillingar, til å arbeida med alternative tilnærmings- og
tolkingsperspektiv.
Det handler også om å kunna gå inn i ei tid der det tolkande mangfaldet blir ein
realitet. (…) Det er snakk om å erstatta den leksikalske monologen med den
forståande dialogen.»
Hva sier de politiske dokumentene om den nye samfunnsrollen?
Formuleringene er mange - og de mest sentrale poengene gjentas gang på gang,
noen av de mest brukte er:
- det er et overordnet mål at museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av
- musene skal reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter
- museene skal gi kunnskap og opplevelse
- de skal være tilgjengelige for alle
- formidlingen må være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk
og virkemidler
og som nevnt – Fornyings-F-en:
- museene skal være profesjonelle og aktuelle og ha en aktiv samfunnsrolle
En nøkkeltekst – eller nøkkelteksten om man vil – brukes også ofte
(bl.a. i Framtidas museum og i tilskuddsbrevene til museene):
"Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle
og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med
sine omgivelser».
Med "menneskers forståelse og samhandling med sine omgivelser" settes
mennesket i sentrum - ikke det materielle
- dette er på mange måter en radikal endring av fokus
som gjennomsyrer hele tankegangen om samfunnsrollen
- det er en naturlig konsekvens av en demokratisk tankegang der
to av de viktigste pilarene er menneskerettigheter og ytringsfrihet
Å sette mennesket i sentrum handler om å involvere og inkludere over
hele fjæla:
- som publikum, målgrupper, samarbeidsparter
- minoriteter og majoriteter av alle slag
- individer og grupper
og ikke minst
- som kilder, fortellinger, erfaringer, kunnskaper og meninger osv. osv.
2
Det er uendelig mange måter og nivåer å inkludere mennesker på
Konsekvensen av å inkludere og synliggjøre mennesker, deres historier og
erfaringer, tanker og meninger som kilder og stemmer, er at fortellingene,
historiene eller tematikken museet ønsker å formidle, blir rikere, mer nyanserte
og komplekse – og dermed også blir mer interessante, lærerike og relevante
- for mange flere
Gjennom å slippe til ulike stemmer, er det også lettere å formidle f.eks.
dilemmaer og motsetninger, meninger og erfaringer, årsaker og konsekvenser
osv. osv., slik det bør være i en demokratisk formidling, noe museene sjelden
gjør – men bør
En viktig del av menneskerettighetsperspektivet er å inkludere historier museene
og andre vanligvis har ekskludert
- historier som er viktige i seg selv, men også for den konteksten de er en del
av og for innsikt i andre virkeligheter og perspektiver
- historier som ikke minst er viktige for dem det gjelder, slik at også deres liv,
kultur, historie og kunnskaper inkluderes og anerkjennes og dermed kan
museene også bli relevante for dem
En viktig bit her er selvfølgelig også å si noe om hvorfor noen historier eller
deler av historier blir marginalisert og usynliggjort
- de må settes inn i en kontekst – og gjøres relevante
og ikke formidles som isolerte fenomener
- hva er f.eks. begrunnelsene og konsekvensene for dem som marginaliserer?
- og hva er konsekvensene for dem som blir ekskludert?
De siste årene har heldigvis en del museer tatt tak i og dokumentert og formidlet
ufortalte og ofte vanskelige/glemte historier – det er udelt positivt
Det er ikke bare ufortalte og vanskelige historier som isoleres
Museene omtales ofte som institusjoner som formidler de lange linjene og
de historiske sammenhengene - dette framheves også som viktig for den aktuelle,
relevante og aktive samfunnsrollen
I Kulturpolitikk fram mot 2014 står det:
«Som folkeopplysningsinstitusjoner må museene i formidlingen kunne kombinere
den historiske dimensjonen med aktuelle spørsmål og omvurderinger som resultat
av ny kunnskap eller vektlegging av andre verdier»
Men fungerer museenes formidling sånn?
- klarer de å koble historiske dimensjoner med aktuelle spørsmål og omvurderinger?
- kan vi lære noe av historien/historiene, om den/de ikke settes inn i en kontekst som
gjør den/dem relevant her og nå?
Immateriell kulturarv og minoriteter framheves i alle museumspolitiske
dokumenter som spesielt viktige for museenes faglige fornyelse og en mer
demokratisk samfunnsrolle - begge forankret i internasjonale konvensjoner
Den immaterielle kulturen bidrar til en mer kompleks og mangfoldig
kulturforståelse - og gir rom for flere stemmer og historier, variasjoner og
virkeligheter enn den materielle kan alene
- selv en beskjeden liten museumsgjenstand, kan fort bli interessant om
den settes inn i en immateriell kontekst
3
Museenes seleksjon knyttes spesielt til
samene som urfolk og de nasjonale minoritetene
- de passet ikke inn nasjonsbyggingen og den "norsk-norske" kulturen og
historien, og ble derfor forfulgt, marginalisert og gjort usynlige – også i museene
- gjennom den harde og langvarige fornorskningen mistet de alle store deler av sin
kultur og historie – noe som fikk katastrofale konsekvenser
Å inkludere og synliggjøre minoritetene er selvfølgelig viktig for minoritetene selv,
men det er også viktig i forhold til menneskerettighetene og for den generelle
kulturelle demokratiseringen
Norge har ratifisert flere konvensjoner som gir minoritetene rett til selv å ta vare på,
styrke og videreutvikle språk, kulturuttrykk og kulturarv
- spesielt har museene fått en sentral rolle i å følge opp og realisere minoritetenes
kulturelle rettigheter
Ett av de mest sentrale poengene som brukes om samfunnsrollen er som nevnt at
«formidlingen skal være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk
og virkemidler» - og henger sammen med det jeg har sagt hittil
Kritisk refleksjon og ytringsfrihet er grunnleggende i demokratiet
I museumspolitikken er kritisk refleksjon - og ikke minst kritisk selvrefleksjon –
framhevet som en viktig motvekt til hegemoniet og konformiteten
Kritisk refleksjon kan bl.a. koples til ønsket om at museene skal «speile samfunnet»
og «reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter»
Om museene skal lykkes med dette, må innholdet formidles på andre og nye måter
enn hva de tradisjonelt har gjort – og fortsatt gjør
Uansett tema, stort eller lite, er formidlingsgrepene, virkemidlene og innfallsvinklene
stort sett de samme – og veldig like
- selv vanskelige, kontroversielle eller ukjente historier formidles oftest trygt innenfor
den velkjente og velbrukte museumssjangeren, type: new shit – old wrapping
Hva er egentlig kritisk formidling?
I samfunnsrolleprogrammet Kulturrådet utlyste i vår, har vi formulert dette slik:
«Ytringsfrihet og kritisk refleksjon er grunnleggende i demokratiet – og bør finne
sin plass i museenes formidling. Refleksjon og diskuterende formidling er en åpen
formidling som stiller spørsmål uten å gi svar, som presenterer et tema fra ulike og
nye vinkler, som viser prosesser og komplekse sammenhenger og inviterer til refleksjon.
En annen måte å si det på er at formidlingen må settes i dialog med seg selv
- noe som kan føre til dialog med publikum
- og som i beste fall også kan sette i gang noen nye tanker og nye dialoger
Kritisk formidling eller refleksjon kan selvfølgelig brukes på alt!
Men hva skaper refleksjon og diskuterende formidling?
Hva skal til for å få formidlingen åpnere og mer demokratisk?
Avhenger av en rekke faktorer som
- Hvorfor skal denne historien fortelles?
- Hvorfor skal den fortelles nå?
4
- Hva ønsker museet å si – og til hvem?
Det finnes ingen fasit – eller oppskrift – på hvordan dette kan gjøres
- mulighetene er legio, det er bare fantasien som setter grenser
Det er her museene må bruke sin profesjonalitet, kompetanse og
kreativitet på kryss og tvers
I årenes løp har jeg diskutert kritisk formidling med mange museumsfolk,
Og overraskende mange mener at museene ikke skal være kritiske og heller
ikke ta stilling til det de formidler
Etter deres mening skal museene være objektive og nøytrale institusjoner
som forteller historien «sånn som den er eller sånn den var», og at dette er
viktig for museenes omdømme, faglighet og troverdighet
- men ikke alle deler denne oppfatningen
Troen på museenes nøytralitet ble skarpt kommentert av det svenske
Kulturdepartementet i 1996 i Kunskap som kraft - Handlingsprogram för hur
Museerna med sitt arbete kan motverka främlingsfientlighet och rasism:
«Den förenkling som som utmärker museernas utställningar innebär inte bara
likgiltighet i samhällsfrågor utan också en ogenerös hållning, när det gäller
museernas kunskapsförmedling. När värdenormer och samhällsuppfatningar
inte definieras explicit uan ligger undangömda i framställningen som premisser
och självklarheter, är det i själva verket fråga om indoktrinering. När etiska
värderingar inte träder fram tydeligt utan ligger inbyggda i former och texter,
är det också fråga om indoktrinering.»
Jeg tror at troen på at objektivitet og nøytralitet er uløselig knyttet til faglighet og
troverdighet, er museenes største utfordring om de skal klare å fornye seg til mer
demokratiske, relevante og aktive institusjoner.
Senest denne uka skrev en museumsdirektør i Aftenposten:
«Skal museene delta aktivt i samfunnsdebatten, må de også ta stilling.»
Hilde Holmsland
Kulturrådet
26.10.2015
5