anmeldelse
26 KULTUR&MEDIER Onsdag 4. november 2015 KLASSEKAMPEN SELVPORTRETTET: Kjersti Foyn KUNST &kritikk – Hva ser vi på bildet? – Dette er en samling selvportretter som jeg malte av nysgjerrighet i 2013. Dette var ikke noe jeg tenkte skulle se dagens lys, men mer en erfaring jeg ville gjøre meg. – Hva tenker du som selvportrettet som sjanger? – En av mine mest gripende kunstopplevelser har vært foran noen av Rembrandts selvportretter fra hans senere periode. Selv om det er et mer enn 400 år gammelt maleri, opplevde jeg personen i maleriet som høyst tilstedeværende og levende. Mitt blikk traff det samme blikket som han har sett (og malt) seg selv med. Jeg tror det er Sara Hegna Hammer noe med måten han har sett seg selv på som er så gripende. De utbrente vitnesbyrdene KUNST «Vekta av lunge og kråkelyd» Per Inge Bjørlo Kunstnerforbundet Står til 22. november ANMELDELSE Døden er demonstrativt til stede i denne utstillingen dedisert til Tom Sandberg og Stig Sæterbakken. stablet opp. Et skarpt lys trenger gjennom og kaster skygger i rommet. Konstruksjoner med stålduk og tennbriketter er vegghengte, nesten passive til tross for sin voluminøse radbrekking av hel form. Døden er nesten demonstrativt til stede i utstillingen. Det er som om vi ser resultatet av en rekke destruktive utblåsninger – vi er vitne til et utbrent posteksplosivt område, overflatene er svidd og destruert. Handlingen har dermed allerede utspilt seg, og kan ikke gjentas. Kunsten manifesterer rester etter hamrende og nådeløse prosesser, og speiler på en utilslørt måte de personlige biografiene. I det utslitte materialet, oppbrutt av mettede farger, dyrker Bjørlo groteske og makabre egenskaper, et nesten rasende uttrykk for Per Inge Bjørlos kunst er per definisjon utfordrende og ekspressiv. Den pendler mellom konfronterende aggresjon og metaforisk sårhet. Særlig hans metallskulpturer har noe voldelig og truende over seg, med utstrakt bruk av spisse prosjektiler og knust speil. Betrakteren blir en engstelig mottaker av disse fysiske sanseinntrykkene – blendet av skarpt lys og taggete kanter. I utstillingen på Kunstnerforbundet er DESTRUERT: – Vi er vitne til et utbrent denne kreposteksplosivt område, overflatene er svidd vende og og destruert, skriver Line Ulekleiv. eksistensielle FOTO: KUNSTNERFORBUNDET sanseligheten på ingen måte underspilt, og utstillingen etterdønninger av tap. Men understreker Bjørlos viktige det er også referanser til stilling i dette organiskkunstnere som vender seg ekspressive landskapet. voldelig mot kunsten, som Kunstneren lager en slags 60-tallets Lucio Fontana, elegi ved å direkte dedisere som skar opp sine lerreter. utstillingen til to avdøde Mye kunst har da også blitt nære venner og samarbeids- intensjonalt brent gjennom kunsthistorien. partnere: forfatteren Stig Sæterbakken og fotografen Kunsten selv er også Tom Sandberg. De har fått under angrep her. All vekt hvert sitt verk i Overlyssaligger på følelsen av noe len, som er dominert av en avbrent og oppsmuldret, og større installasjon kalt denne tyngdefordelingen «Pasienten og sjukehuset». utgjør per definisjon et rått Store perforerte metallparti, i kunsten som i livet. skjermbrett danner et Line Ulekleiv avlukke hvor stålringer er [email protected] Den engelske kunstneren Darren Almond Tause, mån Line Ulekleiv KUNST «Fullmoons» Darren Almond Galleri K Står til 8. november ANMELDELSE Gjennom fotografier får landskap opplyst av fullmånen komme i tale. Men hva har de på hjertet? Den såkalte superblodmånen fikk nylig en hærskare av folk til å skippe nattesøvnen, utstyre seg med telelinser og forvente et ekstraordinært møte med det lysende himmellegemet. Månens massive kraft slår inn i våre liv, en gigantisk, sølvskimrende lampe som regulerer døgnet. Samtidig trekker månen med seg et kulturhistorisk slør av mystikk, okkultisme og legende, like inn til margen av vår akutt lysforurensede og digitaliserte tidsalder. Månesyk kan man åkkesom bli. Den engelske kunstneren Darren Almond har i en løpende serie fotografier kalt nettopp «Fullmoon» konsentrert seg om ofte spektakulære landskapsutsnitt opplyst av fullmånen over hele verden (de teller hittil noe sånt som 260). Galleri K viser nå et utvalg av fotografiene fra serien som ble påbegynt i 1998. Ikke et eneste forstyrrende elektrisk lys eller en gild neonreklame finnes under disse himlene. De store formatene avdekker disse landskapene under en overraskende lys himmel, NATT OG DAG: I Darren Almonds fotografier siver månelyset inn, og skaper en uvirkelig sone hvor natt og dag blør inn i hverandre. ALLE FOTO: GALLERI K muliggjort av lang eksponeringstid på minst 15 minutter. Som fotografisk metode betyr dette at det eksakte motivet er skjult idet bildene blir tatt. Almonds utgangspunkt er at landskapet dermed får lengre tid til å uttrykke seg selv, og motivene etterbehandles ikke digitalt. Samtidig er deres kunstighet og kunstkarakter paradoksalt ettertrykkelig. De strekker seg på veggen som stemningsfulle tåkelagte panora- maer, hvor en tilsynelatende oversikt også rapporterer om en viss selvforelskelse i et fascinerende konsept. Månelyset siver inn i fotografiene og skaper en uvirkelig sone hvor natt og dag blør inn i hverandre. Spøkelsesaktige landskap uten dyr og mennesker er frosset fast i en atmosfærisk tilstand som ikke kan sanses direkte. Elver, sletter og øyer er omgitt av en både glødende KULTUR&MEDIER KLASSEKAMPEN Deltar på messe Denne uken deltar Galleri Format i Oslo på den amerikanske kunstmessen SOFA (The Sculpture Objects Functional Art and Design) i Chicago. Med sine 80 forhandlere og over 35. 000 deltagere er SOFA en av verdens største kunsthåndverksmesser, dedikert til tredimensjonal kunst og design. Blant de tolv norske kunstnerne som deltar finner vi Irene Nordli, Martin Bodilsen Kaldahl, Kari Håkonsen og Stein Fjelldal. STAVANGER: Fredag åpner utstillingen «Intimt og monumentalt» på Stavanger kunstmuseum. Utstillingen består av verker fra samlingene til kunstner Jan Groth og tidligere Louisiana-direktør SHH Steingrim Laursen. Onsdag 4. november 2015 27 Vi snakker om meningsbærende aviser, vi kan godt snakke om kunst som nasjonens «fornemmelsesbærer». Sara Hegna Hammer har fotografert landskap opplyst av fullmånen i 17 år. elyse landskap OLAV EGIL AUNE, KOMMENTAR I VÅRT LAND Et skoleeksempel Tommy Sørbø FOR ØVRIG... STILLHET: En øredøvende stillhet preger fotografiene. Å lete etter spor er forgjeves. og tåkete atmosfære. Skygger forsvinner og landskapet flates ut i store, duse plan. Vann blir merkelig statisk og fastfrosset, fosser fremstår som tunge og elektriske streker, elver blir hvite, plastiske masser. Fjellmassiver blir dunkelt personlige i en myk og slørete belysning. Som kunst med en uttalt konseptuell undertone, står disse landskapene i spenn mellom en viss nerve og noe søtladent, simpelthen en overdose avbildet naturmystikk til alles generelle behag. For hva er det egentlig disse landskapene vil oss egentlig hovedrollen, gjennom Almonds teknisk manipulerbar, passive linse? Hva men erfart stort sett forteller de oss idet det uutgrunnelig. fotografiske øyeblikket får en utstrekt varighet? Stort sett en Behovet for en mytisk øredøvende stillhet. Vi og uavhengig natur leter forgjeves etter kan sies å ligge under noen skjulte spor, disse bildene, som indisier på en intrikat demonstrerer de rebus i naturen. Men stadige overlappinden snakker et annet gene mellom kategospråk, og streber ikke rier som «naturlig» og nødvendigvis etter den «kunstig». Naturen er talemuligheten Almond like fullt dømt til å tillegger den. filtreres gjennom vårt Dermed blir disse kunstferdige blikk, landskapene også via apparater. En ruiner og kulisser for et PLASTISK: Elver blir hvite, plastiske masser økologisk slagside har hyperaktivt fortolkende gjennom Almonds linse. blitt lest inn i Almonds blikk. For her går det fotografier, hvor ikke et skrik gjennom naturen ser ut til å naturen. Den forblir kjølig slags orienteringsløype med befinne seg på et vippepunkt kjente malerier som fiksstjer- inn mot forvitring og forsvinmånefarget og fremmed. ner, knyttet til ikoniske ning. Dette peker på et landskap som Cezanne eller grunnleggende tapsprosjekt «Sublim» er et adjektiv som Turner engang malte, i som fotografiet klassisk er gjerne hives fram som på Provence og Alpene. knyttet til – det som avbildes refleks i omtalen av disse Det er vanskelig å se på som statisk er i realiteten i bildene, med fare for å hvilken måte denne inngåtte endring og kan forsvinne. uttvære en yndlingskategori maleriske kategorien, eller Motivet selv finnes etter innen den romantiske romantikkens relevans, hvert kun som piksler i kunsten, med Caspar David egentlig utfordres eller kombinasjoner. Disse Friedrichs mystiske naturviestetisk-spektrale bildene sjoner som klar referanse. Og utvides som et samtidsuttrykk. Det er som disse oppfører seg på sett og vis disse fotografiene kan motivene lengter etter selv som månesyke aktører, figurere som en Lord Byrons maleriets tradisjonelle innslynget i overleverte hypotetiske drømmer, stemningsregister. romantiske gester i vår løsrevet fra logiske parameSamtidig skapes ekkoefbildekultur. De avbilder tere og oversvømmet av fekter til det tidlige fotografrosne og tause naturrom visuelle emosjoner. Men her fiet på 1800-tallet, eller for som tilfredsstiller et visuelt er ikke det lille mennesket i begjær. Konseptuelt sett bilderammen, det blir en mer den saks skyld samtidsfotografen Hiroshi Sugimotos berører de kun på overflatisk abstrahert målestokk stilt lange takninger av horisontmaner dypet i naturen og overfor naturens dimensjolinjer mellom hav og himmel. forholdet til våre anvendte ner. kategorier. Selve lyskilden Almonds «Fullmoon»-serie For dette handler grunnleggende om lysets avbildning – fullmånen – ser vi aldri, kun innhegner naturen som en av en komprimert handling indirekte. fotogen gåte, men det hele – definert av lukkertiden, kanaliseres gjennom landsom strekker ut det opplevde skapsmaleriet. Serien startet Line Ulekleiv øyeblikket. Tiden spiller da også opprinnelig som en [email protected] I 1970 begynte jeg på latinlinja på Skien Gymnas. Jeg trodde skolen holdt til i byens gamle latinskole, et monumentalt bygg i nyromansk stil fra 1883. Men der ble jeg skuffet. Min nye skole viste seg å være en sjelløs kasse fra 1960-tallet i en banal og statsfrom arkitektur som like godt kunne ha ligget i DDR. Nå skal skolen få nytt skolebygg, og gjør den samme feilen igjen. Arkitekttegningene for Skien Videregående skole viser en ansamling glasskasser som alle – kanskje bortsett fra enkelte arkitekter, byplanleggerne og andre som måtte ha vært med på å planlegge den – ser at kunne ha ligget hvor som helst og rommet hva som helst. Sett utenfra er det ingenting ved den nye skolen som forteller meg at dette er en skole, og ikke en flyplassterminal, bilbutikk, boligblokk, et hotell, sykehus eller forsikringsbygg. Som så mye av dagens arkitektur har den noe abstrakt, anonymt og klinisk ved seg, som ikke oppfordrer til nærhet og sanselighet, men til å observere den i forbifarten, gjerne fra et bilvindu. Slik vi vanligvis registrerer den uendelighet av slike bygg som dukker opp for hver femhundrede meter langs motorveier ved Bangkok, Berlin og Brokelandsheia. Det store spørsmålet blir: fortjener vi egentlig en annen skolearkitektur? Vi lever i en tid der det å utdanne unge mennesker ikke først og fremst er knyttet erkjennelse og dannelse, men til produktivitet og samfunnsbehov. En arkitektur som nettopp uttrykker disse verdiene burde vel ikke være noe å klage seg over. Eller hva? Tommy Sørbø [email protected]
© Copyright 2024