1. No category

Veileder for kartlegging,
verdisetting og forvaltning av
naturtyper på land og i
ferskvann
Utkast til faktaark 2015 – Våtmark
Versjon 7. august 2015
Innhold
Låglandsmyr i innlandet 3
Kystmyr 18
Rikmyr 31
Palsmyr 44
Kilde 48
Slåttemyr 54
2
Låglandsmyr i innlandet
Anders Lyngstad, Asbjørn Moen & Dag-Inge Øien. Oppdatert 27. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Låglandsmyr i innlandet omfatter typisk høgmyr og andre intakte låglandsmyrer i innlandet. Typisk
høgmyr er nedbørsmyr som er tydelig hvelva, og som består av åpen myrflate, kantskog og lagg
(dreneringssystem, se bilde). Vi skiller mellom tre typer typisk høgmyr: Konsentrisk høgmyr,
eksentrisk høgmyr og platåhøgmyr (figur 1). På høgmyr danner torva en markert forhøyning, og det
øverste torvlaget får kun tilført næring fra nedbøren (Sjörs 1948, Moen 1985, Moen et al. 2011). I
kartleggingsenheten inkluderes også andre intakte myrlokaliteter (i innlandet i låglandet) i Sør- og
Midt-Norge. Dette vil i praksis si planmyr (nedbørsmyr) og flatmyr (jordvannsmyr).
Teknisk definisjon
Etter framlegg 2 til NiN 2.0 (Halvorsen 2014) er natursystemhovedtypene vi finner på låglandsmyr i
innlandet L~6 Høljegjøl-bunn, V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Jordvannsmyr-skogsmark, V~3
Nedbørsmyr og V~4 Kaldkilde.
Myrmassiver (hydromorfologiske myrtyper) med typisk høgmyr og planmyr kategoriseres som V~3
Nedbørsmyr med trinn 2 regnvannstilførsel på den definerende lokale komplekse miljøvariabelen
(dLKM) Vanntilførsel (VT), og Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) som hovedmiljøvariabel. L~6
Høljegjøl-bunn forekommer i gjøler (sekundært dannete vannansamlinger på torv) på nedbørsmyr.
Definerende lokale komplekse miljøvariabler (dLKM) er Vanntilførsel (VT, trinn 2 regnvannstilførsel)
og S3 (en flervariabel-LKM).
Myrmassiver med flatmyr vil som oftest kategoriseres som V~1 Åpen jordvannsmyr med
hovedmiljøvariablene (hLKM) Kalkinnhold (KA, trinn 1-2), Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) og
Myrkantpreg (MK, trinn 1-2). Det kan forekomme myrpartier som kategoriseres som V~2
Jordvannsmyr-skogsmark (for eksempel i lagg på typisk høgmyr) med hovedmiljøvariabelen (hLKM)
Kalkinnhold (KA, trinn 1-5). V~4 Kaldkilde har den definerende lokale komplekse miljøvariabelen
(dLKM) S3 (en flervariabel-LKM) og med hovedmiljøvariablene (hLKM) Kalkinnhold (KA, trinn 35) og Kildevannspåvirkning (KI, trinn 3-5).
Tilleggsmiljøvariabler er ikke omtalt her.
Tabell 1. Låglandsmyr i innlandet og NiN 2.0 (Halvorsen 2014). Natursystemhovedtyper er angitt
med de lokale komplekse miljøvariablene (LKM, kode og trinn) som er aktuelle for myr som inngår i
Låglandsmyr i innlandet. LKM er angitt på nivåene definerende miljøvariabel (d) og
hovedmiljøvariabel (h).
Natursystemhovedtype
L~6 Høljegjøl-bunn
dLKM
Kode Trinn
S3
Med myrtorv
VT
2
V~1 Åpen jordvannsmyr
V~2 Jordvannsmyr-skogsmark
V~3 Nedbørsmyr
VT
V~4 Kaldkilde
S3
hLKM
Kode Trinn
KA
TV
MK
KA
2
TV
Uten egentlig myrtorv KA
KI
3
1-2
4-8
1-2
1-2
4-8
3-5
3-5
Hvorfor naturtypen er viktig
Låglandsmyr i innlandet er viktig fordi myrene har en landskapsøkologisk funksjon, er lokalt eller
regionalt sjeldne, eller på andre måter utmerker seg som viktige for biologisk mangfold. I låglandet
har intakte myrkomplekser blitt sjeldne, og «Høymyr med kantskog og lagg» ble vurdert som sterkt
trua av Moen et al. (2001). I norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) ble «sentrisk
høymyr» vurdert som sårbar (VU). Fordi myrene i låglandet i Sør-Norge (nemoral (N) til nedre del av
mellomboreal (MB) vegetasjonssone (Moen 1998)) har vært i sterk tilbakegang er det hensiktsmessig
å definere denne naturtypen bredt slik at de intakte låglandsmyrene fanges opp.
Myrene har viktige landskapsøkologiske funksjoner, og i låglandet er de ofte de minst berørte
naturtypene, omgitt av dyrkamark og kulturskog. Om lag 10 % av de flytende ferskvassressursene
finnes lagra i torvmark (Joosten & Clarke 2002), og myrene er svært viktige for grunnvassforhold og
som grunnvassreservoar. På nedbørsmyrene når ikke planterøttene ned til grunnvatnet, og
vegetasjonen er derfor bare påvirka av de stoffene som kommer med nedbør og vind, dette gjelder
både næringsstoffer og forurensing. Nedbørsmyrene er derfor spesielt viktige i naturovervåking.
Myrene er også svært viktige for å fange inn og lagre karbon. Fordi det er høgere produksjon av
plantemateriale i låglandet er låglandsmyrene de viktigste i så måte, og aller viktigst er høgmyrene
fordi de har de tjukkeste torvlagene. På grunn av inngrep (drenering, torvtekt m.m.) er det i Norge for
tiden mer nedbrytning av torv på drenert myr enn oppbygging av torv på intakt myr, og netto utslipp er
om lag 2 millioner tonn CO2 per år, eller 3-4 % av det menneskeskapte utslippet av klimagasser
(Klöve et al. 2009).
Utbredelse
Naturtypen omfatter myrer i låglandet i Sør-Norge, med unntak av kystområdene (oseaniske områder).
I denne sammenheng betyr låglandet nemoral til nedre del av mellomboreal vegetasjonssone, og
viktigst er myrer i nemoral og boreonemoral sone. I praksis vil dette si typisk høgmyr innen
høgmyrregionen (figur 2) samt planmyr og flatmyr på intakte myrlokaliteter i låglandet på Østlandet,
Aust-Agder og Telemark og Midt-Norge. Naturtypen kan også forekomme i indre, kontinentale
fjordstrøk på Vestlandet. I Nord-Norge er det lite areal i de aktuelle vegetasjonsregionene, men på
steder med gunstig lokalklima i Nordland kan naturtypen finnes. Det finnes også høgmyrer i indre
Troms som har mye til felles med typisk høgmyr (Vorren 1979), men det er ikke utredet om dette er
høgmyrer av samme type som de vi finner i Sør-Norge.
Naturfaglig beskrivelse
Ved en geografisk oppdeling av myrene brukes begrepet myrkompleks om hele myra slik den er
avgrensa mot fastmark eller vatn. Som hovedregel er det myrkompleksene som bør avgrenses som
naturtypelokaliteter i kategorien låglandsmyr i innlandet. Innenfor samme myrkompleks er det ofte en
mosaikk mellom ulike myrmassiv som framtrer som funksjonelle og kartleggbare enheter, for
eksempel en mosaikk mellom platåhøgmyr og flatmyr. For mer informasjon om geografiske begreper
og inndeling av myr viser vi til Sjörs (1948), Moen (1985) og Moen et al. (2011).
Typisk høgmyr omfatter tre myrmassivtyper som forekommer i innlandet: Konsentrisk høgmyr,
eksentrisk høgmyr og platåhøgmyr. Høgmyr er myr der torva danner en markert forhøyning, og der
det øverste torvlaget er ombrogent, det vil si at det får kun tilført næring fra nedbøren. I fin utforming
er typisk høgmyr allsidig hvelvet med åpen myrflate, kantskog og lagg (dreneringssystem mot
fastmark). Høgmyrene identifiseres primært ut fra form. Nedbørsmyrene er artsfattige, og ingen arter
er eksklusivt knyttet til disse. Artslister som viser arter for å skille jordvannsmyr fra nedbørsmyr kan
finnes i Fremstad (1997).
4
Konsentrisk høgmyr er konveks og symmetrisk med det høgeste punktet i eller relativt nært sentrum.
Disse finner vi utelukkende i indre, sørlige deler på Østlandet, og typen har sterkt begrenset forekomst
både i areal og antall lokaliteter. Eksentrisk høgmyr har vanligvis det høgeste punktet nært den ene
kanten. Mot den nærmeste myrkanten mangler regelmessige strukturer, mens det nedover myrflata er
regelmessige strukturer på tvers av helningsretningen. Typen har hovedforekomster i låglandet på
Østlandet og i Midt-Norge, men har og noen forekomster lenger nord eller høgere opp (MB
vegetasjonssone). Platåhøgmyr har i typisk utforming et åpent og flatt sentralt parti med uregelmessige
strukturer, og en bratt kantskråning ned mot laggen. Hovedutbredelsen er som beskrevet for eksentrisk
høgmyr, men i tillegg opptrer platåhøgmyr lenger vest. Det er en gradvis overgang mot andre
ombrotrofe myrtyper, spesielt planmyr og atlantisk høgmyr, og myrer med slike «overgangstyper» kan
være vanskelige å klassifisere.
Andre aktuelle myrmassivtyper i låglandet i innlandet er i første rekke planmyr (nedbørsmyr) og
flatmyr (jordvannsmyr). Planmyr er nedbørsmyr der torva ikke danner en markert forhøyning, og det
skiller mot typisk høgmyr. Flatmyr er jordvannsmyr som har helning under 3°, og dette skiller mot
bakkemyr. Både planmyr og flatmyr er vanlige myrtyper som dekker store arealer. En rekke karplanteog mosearter er eksklusivt knyttet til jordvannsmyrene i låglandet, men de fleste er helt eller noe
knytta til intermediær eller rik myr, og er derfor mer relevante for naturtypen rikmyr. Mange fuglearter
er avhengige av større myrarealer i hekkeperioden, for eksempel trane, enkeltbekkasin, gluttsnipe,
grønnstilk, vipe og storspove. Myrene er også viktige spillplasser for orrfugl.
Delnaturtyper
1) Typisk høgmyr: Dette er hvelvet nedbørsmyr med kantskog og lagg, det vil si myrkompleks
som omfatter konsentrisk høgmyr (høgeste punkt i sentrum, og strukturene i sirkler),
eksentrisk høgmyr (høgeste punkt nær den ene kanten, og strukturene mer eller mindre på
tvers eller halvsirkel) eller platåhøgmyr (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår
alle natursystemhovedtypene som er relevante for naturtypen.
2) Annen låglandsmyr (i innlandet): Dette kan være myrkompleks med bare jordvannsmyr
(flatmyr), eller myrkompleks med en blanding av jordvannsmyr og nedbørsmyr (planmyr).
Dette er den vanligste utformingen av låglandsmyrene, og det kan inngå ombrotrofe partier
som grenser mot høgmyr. I delnaturtypen inngår alle natursystemhovedtypene som er
relevante for naturtypen.
Avgrensing mot andre naturtyper
Vi setter ingen nedre arealgrense for Låglandsmyr i innlandet, men det skal være ei funksjonell myr
for at en lokalitet skal registreres. Det vil si at det må være et areal med torvdannelse der botnsjikt og
feltsjikt er preget av typiske myrarter. Typisk høgmyr med hvelving, kantskog og lagg krever noe
areal for å utvikles, og denne delnaturtypen er sjelden aktuell på myrer mindre enn 5 daa.
• Kystmyr: Låglandsmyrer i de mest oseaniske delene av landet føres til kystmyr. Dette gjelder
i første rekke myrer i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon (O3), men også i klart oseanisk
vegetasjonsseksjon (O2). I praksis vil de fleste myrer i låglandet langs kysten fra Lindesnes og
nordover høre hjemme i kystmyr. Det er overgangssoner mellom kystmyr og låglandsmyr i
innlandet på Sørlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet (kanskje særlig på Møre), og i
Trøndelag. Se ellers beskrivelsen av kystmyr i faktaarket for typen.
• Rikmyr: Rike og intermediære myrer i låglandet (KA trinn 3-5 i N-SB vegetasjonssone)
kartlegges i utgangspunktet som rikmyr. Rik og intermediær vegetasjon kan imidlertid
forekomme i laggsoner på høgmyr og skal da kartlegges som låglandsmyr i innlandet. Se
ellers beskrivelsen av rikmyr i faktaarket for typen.
5
•
•
•
Slåttemyr: Mange rikmyrer (inkl. intermediærmyr) har opp gjennom tidene blitt utnyttet til
myrslått, og laggen på ei høgmyr kan ha vært slått. Myrer som holdes i hevd føres til
slåttemyr. Det samme gjelder myrer der myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er
preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter
slått kan relateres til trinn A0-A2 på tilstandsvariabelen rask suksesjon (RA) i NiN 2.0. I
myrkompleks der kun en liten, avgrenset del har vært slått skal myra registreres som separate
lokaliteter, for eksempel én lokalitet slåttemyr og én lokalitet låglandsmyr i innlandet. Se
ellers beskrivelsen av slåttemyr i faktaarket for typen.
Rik sumpskog: Skillet mellom skogbevokst rikmyr (rik skogsmyr) og rike sumpskoger går i
skillet mellom våtmark og fastmark, her vil det si i skillet mellom skog på torvmark og skog
på annen mark
Kilde: Kilder kan være opphav til, eller påvirke, vegetasjonen i dråg på jordvannsmyrer, og
overlapper med eller inngår ofte i andre kartleggingsenheter på myr. Avhengig av om de
biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som
naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt. Myrvegetasjon skilles
fra kildevegetasjon (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive
kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter,
kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning fra trinn 35 langs miljøvariabelen kildevannspåvirkning (KI).
Påvirkning/bruk
Menneskelig aktivitet som drenering, nedbygging, oppdyrking, torvtekt og vassdragsregulering har
mange steder redusert antallet og arealet av myrer, spesielt i N-SB. I de tettest befolkede områdene av
landet er myrene under sterkt press, og dette gjelder både typisk høgmyr og andre typer låglandsmyr i
innlandet. Intakt hydrologi (vasshusholdning) er det mest vesentlige for at ei myr skal fortsette å være
funksjonell som myr over tid. Ved grøfting senkes grunnvannsnivået, og myras tilførsel og
gjennomstrømning av vann endres. Vanligvis opphører torvakkumuleringen, og ofte blir
nedbrytningen av plantemateriale større enn produksjonen, noe som fører til erosjon og utslipp av
klimagasser.
Store arealer med myr i låglandet har blitt dyrka opp eller grøfta i jordbruks- og
skogbrukssammenheng. I tillegg har mange myrområder forsvunnet eller blitt skadet på grunn av
torvtekt og nedbygging. Motorisert ferdsel er uheldig, men forårsaker vanligvis skader på mindre skala
enn for eksempel grøfting.
Verdisetting
De parametrene som er viktige for verdisetting er: Forekomst av høgmyr (delnaturtype 1 eller 2) og
hvor godt utvikla høgmyra er, tilstand (hydrologi), størrelse, samt regional tilhørighet
(vegetasjonssone). I verdisettingsmatrisen (tabell 2) og flytdiagram for verdisetting av naturtypen
(figur 3, 4) gis en oversikt over kriterier og vekting av verdisettingsparametrer.
Viktige parametere for verdisetting
Myrkompleks som omfatter myrmassiver med typisk høgmyr (delnaturtype 1) vurderes som mer
verdifulle enn myrkompleks som kun har planmyr og flatmyr (delnaturtype 2). Kriteriet om myra er
svakt eller godt utvikla brukes i verdivurderingen av intakte myrer. Med godt utvikla menes i denne
sammenheng typisk høgmyr med tydelig, allsidig hvelving, åpen myrflate, kantskog og lagg (se også
Moen et al.2011).
Tilstand/hydrologi: Myrenes hydrologiske tilstand er et sentralt kriterium i verdisettingen. Vi skiller
mellom intakte, svakt påvirka og tydelig påvirka myrer. Dette kan relateres til tilstandsøkoklinen
6
Drenering – DR i NiN 1.0. Både svakt påvirka og tydelig påvirka myrer ligger innenfor trinn 2:
moderat endret hydrologi. Se ellers tabell 2 for nærmere beskrivelse av hva som legges i disse
begrepene. Myrer som er så påvirka at den negative utviklingen ikke kan reverseres kartlegges ikke.
Størrelse: Størrelse på myrkompleksene er et konkret og målbart kriterium som brukes i verdisetting
og for å avgjøre om en lokalitet skal registreres eller ikke. Størrelsesgrensene varierer mellom
delnaturtypene, og dessuten med tilstand og regional tilhørighet.
Biogeografi: Spesielt i nemoral og boreonemoral vegetasjonssone er det lite myr igjen, og
myrkomplekser i disse sonene gis høgere verdivurdering enn myrkomplekser i sørboreal og nedre del
av mellomboreal sone. Dette kriteriet brukes bare for annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2).
Mindre viktige parametere for verdisetting
Forekomst av rødlistarter øker verdien på en lokalitet, og kan anvendes der det er tvil om
verdisettingen. Her er det imidlertid viktig å påpeke at nedbørsmyr er artsfattige økosystemer som
defineres ut fra hvilke arter som ikke opptrer. Dessuten har både nedbørsmyr og fattig jordvannsmyr få
rødlistearter, og rødlistekriteriet vil vanligvis ikke være relevant for naturtypen.
Tabell 2. Verdisettingsmatrise for låglandsmyr i innlandet.
Parameter
Størrelse
Låg vekt
< 5 daa, men avhengig
av vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Middels vekt
> 5 daa, men avhengig
av vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Typevariasjon
(forekomst av
høgmyr)
-
Tilstand – hydrologi
Tydelig påvirka
hydrologi.
Deler av lokaliteten er
grøfta, nedbygd,
oppdyrka eller
disponert til torvtekt,
eller hydrologien er
påvirka av slike typer
inngrep. Tiltak vil
kunne reversere
utviklingen, og er
nødvendig for at
lokaliteten ikke skal
bli ødelagt over tid
-
Myrkomplekset
omfatter svakt utvikla
typisk høgmyr
(delnaturtype 1)
Svakt påvirka
hydrologi.
Deler av lokaliteten er
påvirka av for
eksempel grøfter, men
hydrologien på myra
er for det meste intakt.
Myra vil over tid få
bedre tilstand gjennom
naturlig utvikling hvis
ytterligere inngrep
ikke skjer
Høg vekt
> 50 daa, men
avhengig av
vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Myrkomplekset
omfatter godt utvikla
typisk høgmyr
(delnaturtype 1)
Intakt.
Hydrologien til myra
der lokaliteten inngår
er intakt. Påvirkning
av overflata i form av
mindre tråkk og svake
kjørespor, samt mindre
tekniske inngrep som
ikke påvirker
hydrologien (f.eks.
kraftlinjer som krysser
myra) kan forekomme.
Sørboreal til nedre del
av mellomboreal sone
Nemoral og
boreonemoral sone
Biogeografi
7
Figur 3. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 1 typisk høgmyr.
8
Figur 4. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 2 annen låglandsmyr i innlandet.
Lokalt viktig - C:
• Tydelig påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og som er >
50 daa store.
• Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger i NBN og er < 5 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er < 50 daa store.
• Svakt påvirka myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) i N-BN
som er < 5 daa.
Viktig - B:
• Intakte eller svakt påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og
som er < 50 daa store, eller er intakte og svakt utvikla.
• Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger i NBN og er 5-50 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store.
• Svakt påvirka myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger
i N-BN og er > 5 daa eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store.
Svært viktig - A:
• Intakte eller svakt påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og
som er > 50 daa store, eller er intakte og godt utvikla.
• Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) i N-BN som er >
50 daa store.
Råd om skjøtsel og hensyn
Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold
(Moen et al. 2011). Låglandsmyr i innlandet er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele
9
myra (myrkomplekset) sjøl om for eksempel myrmassiver med typisk høgmyr bare utgjør en mindre
del. Det er derfor viktig å inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne
på fastmark, i alle fall ovenfor myra. Ofte har også myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt
artsrikt planteliv.
For intakte eller svakt påvirka lokaliteter vil det beste tiltaket være å la myrkomplekset utvikle seg
fritt, mens det på lokaliteter som er tydelig påvirka av grøfting og andre typer inngrep vil være
nødvendig med restaurering i form av igjenfylling av grøfter og fjerning av trær og uønsket
krattoppslag. Det er viktig at slike tiltak følger en skjøtselsplan med nødvendig oppfølging og
overvåking.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Det er nokså god kunnskap om oppbygging, dynamikk og regional variasjon av typisk høgmyr i
Norge, og det foreligger en del vitenskapelige arbeider. Holmsen (1922, 1923) er kanskje de viktigste,
men også Næss (1969) og Økland (1989, 1990 (blant flere)) bør nevnes. Rapporter i forbindelse med
arbeidet med den norske myrreservatplanen er viktige kilder til forekomst av typisk høgmyr i SørNorge, f.eks. Moen (1970). Arbeidene til Vorren (1979, 2001) og Vorren et al (1999) er viktige kilder
til kunnskap om nedbørsmyrer i Nord-Norge. Moen et al. (2011) gir oversikt over litteratur, begreper
og definisjoner, forekomst og trusler for typisk høgmyr.
Litteratur
Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. – NINA Temahefte 12: 1-279.
Halvorsen, R. 2014. Framlegg 2 til inndeling i hovedtyper og grunntyper på natursystem-nivået i NiN
versjon 2. – NiN-notat 124. Upubl.
Holmsen, G. 1922. Torvmyrenes lagdeling i det sydlige Norges lavland. – Norges Geologiske
Undersøkelse 90: 1-244, 5 pl.
Holmsen, G. 1923. Vore myrers plantedække og torvarter. – Norges Geologiske Undersøkelse 99: 1160, 21 pl.
Joosten, H. & Clarke, D. 2002. Wise use of mires and peatlands. – International Mire Conservation
Group and International Peat Society. Devon, UK. 304 s.
Klöve, B., Marttila, H., Óskarsson, H., Grønlund, A., Berglund, K., Berglund, Ö., Maljanen, M. &
Lægdsman, M. 2009. Past and future of cultivated peatlands - Nordic environmental challenges.
– Peatlands International 2/2009: 28-32.
Moen, A. 1970. Myrundersøkelser i Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark. Rapport i forbindelse med
Naturvernrådets landsplan for myrreservater og IBT-CT-Telma's myrundersøkelser i Norge. –
K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Trondheim. 90 s., 22 pl. (rapp. utenom serie).
Moen, A. 1985. Classification of mires for conservation purposes in Norway. – Aquilo Ser. Bot. 21:
95-100.
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. – Statens kartverk, Hønefoss. 199 s.
Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F. 2010. Myr, kilde og flommark. – s. 51-65 i Kålås,
J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på
rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim.
Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. – s. 105-124 i: Fremstad,
E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser.
2001-4.
Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011. Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet
(typisk høgmyr). – NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 1-60.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for
våtmark (myr og kilde) i Norge. – NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2011-4:1-62.
10
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. – s. 75-79 i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk
rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.
Næss, T. 1969. Østlandets myrområder - utbredelse og morfologi. – Norske Kom. int. hydrol. Dekade
Rapp. 1: 75-87.
Sjörs, H. 1948. Myrvegetation i Bergslagen. – Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.
Vorren. K.-D. 1979. Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse
med den norske myrreservatplanen. – Tromura Naturvitenskapelig Serie 3: 1-118.
Vorren, K.-D. 2001. Development of bogs in a coast-inland transect in northern Norway. – Acta
Palaebotanica 41: 43-67.
Vorren, K.-D., Eurola, S. & Tveraabak, U. 1999. The lowland terrestrial mire vegetation about 69 °N
lat. in northern Norway. – Tromura Naturvitenskapelig Serie 84: 1-90, 13 tbl.
Økland, R.H. 1989. Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part
of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. – Opera Botanica 97: 1-122.
Økland, R.H. 1990. Regional variation in SE Fennoscandian mire vegetation. – Nord. J. Bot. 10: 285310.
11
HOVEDTYPER AV MYR
Figuren viser skjematisk noen hovedtyper av
myr. I venstre kolonne er det vist en profil
tvers gjennom myra (høydeskalaen er sterkt
overdrevet), og til høyre er viktige overflatestrukturer vist.
Høymyr er tydelig hvelvet (konveks)
nedbørsmyr, med en kuppel bygd opp av torv,
og med helling ned mot de jordvannspåvirkete
(minerotrofe) delene som vanligvis dekker
små områder (lagg) og som fungerer som
dreneringssystem. Det finnes mange typer.
Konsentrisk høymyr er symmetrisk oppbygd og finnes hovedsakelig på sørlige del av
Østlandet; eksentrisk høymyr har det høyeste punktet nær den ene kanten og finnes i
lavlandet på Østlandet og i Midt-Norge.
Atlantisk høymyr har gjerne flere kupler i et
myrlandskap der det er vanskelig å sette
grenser mot andre myrtyper.
Terrengdekkende myr er dominert av
nedbørsmyr som dekker landskapet som et
teppe. Myrene er dannet ved forsumpning og
dekker platåer og skråninger i hellende
terreng. Denne typen finnes i de mest nedbørrike områdene fra Rogaland til Troms.
Flatmyr er jordvannsmyr i flatt terreng,
gjerne i tilknytning til et tilvoksende tjern.
Typen finnes overalt det kan dannes myr.
Bakkemyr er jordvannsmyr i hellende terreng
(over 3°). Finnes fra mellomboreal sone og
oppover i fjellet. De bratte bakke-myrene
(med helling på mer enn 15°) finnes bare i de
mest nedbørrike delene av landet.
Strengmyr har regelmessig veksling mellom
lange, smale forhøyninger (strenger) som
virker demmende, og våte, flate partier
(flarker); disse strukturene ligger på tvers av
myras hellingsretning. Strengmyrtypene er
vanligst i de østlige og nordlige deler av
Norge, der de kan dekke store arealer.
Palsmyr er en veksling mellom flat
jordvannsmyr som vanligvis er våt, og
torvhauger (palser) som har en kjerne av
frossen torv og is som holder seg frosset
gjennom hele sommeren.
Figur 1. Skjematisk utforming av 12 myrmassivtyper (fra Moen 1998).
12
Figur 2. Myrregioner i Norge (fra Moen 1998).
13
Figur 3. Lokaliteter fra myrreservatplanen med atlantisk høgmyr (B) og terrengdekkende
myr (D) i Sør-Norge. Myrer som representerer overgangen mellom typisk høgmyr og atlantisk høgmyr
(AB) er vist som kryss i kartet med atlantisk høgmyr. Fra Moen et al. (2011).
14
Aurstadmosen (Nes i Akershus) er sannsynligvis den største og fineste konsentriske høgmyra vi har
igjen i Norge. Spor etter grøfter kan sees i nordre del av det største, konsentriske myrmassivet samt i
sørlige og østlige del av det minste myrmassivet. Foto: Norge i bilder, 2010.
15
Rønnåsmyra (Grue) er antakelig den fineste eksentriske høgmyra i Norge. Nordlige deler av myra er
grøfta, men grøftene ble fylt igjen etter vernet. Spor etter grøftene vises imidlertid enda. Reinmyra
(over til høyre) var ei stor høgmyr som har blitt disponert til torvindustri. Ortofoto fra 2009 (Norge i
bilder).
16
Kaldvassmyra (Verdal) er ei typisk platåhøgmyr. Det største myrmassivet sentralt på myra har tydelige
strukturer (høljer og tuer). Foto: Anders Lyngstad.
Typisk høgmyr har ofte en lagg (dreneringssystem), og fra laggen går gjerne en kant med kantskog
opp mot myrflata (til venstre i bildet). Fra Hoåsmyra (Verdal). Foto: Anders Lyngstad.
17
Kystmyr
Anders Lyngstad, Asbjørn Moen & Dag-Inge Øien. Oppdatert 27. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Kystmyr omfatter oseanisk nedbørsmyr og andre intakte låglandsmyrer i kystområdene. Oseanisk
nedbørsmyr defineres som nedbørsmyr i sterkt og klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O3 og O2 (Moen
1998)). Dette omfatter primært terrengdekkende myr (i snever oppfatning), atlantisk høgmyr og
kanthøgmyr (figur 1). I tillegg kommer planmyr i O3 og O2 (Moen et al. 2011). I kartleggingsenheten
inkluderes også andre intakte myrlokaliteter i låglandet langs kysten fra Vest-Agder til Troms (fra
nemoral (N) til sørboreal (SB) vegetasjonssone i O3 og O2). Dette vil i praksis si flatmyr og bakkemyr
(jordvannsmyr) eller blandinger av nedbørsmyr og jordvannsmyr.
Teknisk definisjon
Etter framlegg 2 til NiN 2.0 (Halvorsen 2014) er natursystemhovedtypene vi finner på Kystmyr L~6
Høljegjøl-bunn, V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Jordvannsmyr-skogsmark, V~3 Nedbørsmyr og V~4
Kaldkilde.
Myrmassiver (hydromorfologiske myrtyper) med terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr, kanthøgmyr
og planmyr kategoriseres som V~3 Nedbørsmyr med trinn 2 regnvannstilførsel på den definerende
lokale komplekse miljøvariabelen (dLKM) Vanntilførsel (VT), og Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 48) som hovedmiljøvariabel. L~6 Høljegjøl-bunn forekommer i gjøler (sekundært dannete
vannansamlinger på torv) på nedbørsmyr. Definerende lokale komplekse miljøvariabler (dLKM) er
Vanntilførsel (VT, trinn 2 regnvannstilførsel) og S3 (en flervariabel-LKM).
Myrmassiver med flatmyr og bakkemyr vil som oftest kategoriseres som V~1 Åpen jordvannsmyr
med hovedmiljøvariablene (hLKM) Kalkinnhold (KA, trinn 1-2), Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8)
og Myrkantpreg (MK, trinn 1-2). Det kan forekomme myrpartier som kategoriseres som V~2
Jordvannsmyr-skogsmark (for eksempel i lagg på kanthøgmyr) med hovedmiljøvariabelen (hLKM)
Kalkinnhold (KA, trinn 1-5). V~4 Kaldkilde har den definerende lokale komplekse miljøvariabelen
(dLKM) S3 (en flervariabel-LKM) og med hovedmiljøvariablene (hLKM) Kalkinnhold (KA, trinn 35) og Kildevannspåvirkning (KI, trinn 3-5).
Tilleggsmiljøvariabler er ikke omtalt her.
Tabell 1. Kystmyr og NiN 2.0 (Halvorsen 2014). Natursystemhovedtyper er angitt med de lokale
komplekse miljøvariablene (LKM, kode og trinn) som er aktuelle for myr som inngår i Kystmyr. LKM
er angitt på nivåene definerende miljøvariabel (d) og hovedmiljøvariabel (h).
Natursystemhovedtype
L~6 Høljegjøl-bunn
dLkm
Kode Trinn
S3
Med myrtorv
VT
2
V~1 Åpen jordvannsmyr
V~2 Jordvannsmyr-skogsmark
V~3 Nedbørsmyr
VT
V~4 Kaldkilde
S3
hLKM
Kode Trinn
KA
TV
MK
KA
2
TV
Uten egentlig myrtorv KA
KI
18
1-2
4-8
1-2
1-5
4-8
3-5
3-5
Hvorfor naturtypen er viktig
Kystmyr er viktig fordi myrene har en landskapsøkologisk funksjon, er lokalt eller regionalt sjeldne,
eller på andre måter utmerker seg som viktig for biologisk mangfold. Langs kysten har intakte
myrkomplekser blitt sjeldne, og spesielt er det lite myr igjen i låglandet (særlig i nemoral til sørboreal
vegetasjonssone). «Terrengdekkende myr og annen oseanisk nedbørmyr» ble vurdert som sterkt trua
av Moen et al. (2001), og i norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) ble
«kystnedbørsmyr» vurdert som sårbar (VU). Fordi myrene i kystområdene har vært i sterk tilbakegang
er det hensiktsmessig å definere denne naturtypen bredt slik at de intakte kystmyrene fanges opp.
Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming enn Norge, noe som henger sammen
med vår beliggenhet og vårt varierte klima. I Europa er det bare Storbritannia, Irland og Norge som
har oseaniske nedbørsmyrer, og vi har de mest intakte og dermed mest verdifulle. I Irland og
Storbritannia er myrene sterkt påvirket av forurensning og inngrep, og bare i Skottland og på øyene i
nord finnes noenlunde intakte myrer.
Myrene har viktige landskapsøkologiske funksjoner, og i låglandet er de ofte de minst berørte
naturtypene, omgitt av dyrkamark og kulturskog. Om lag 10 % av de flytende ferskvannsressursene
finnes lagra i torvmark (Joosten & Clarke 2002), og myrene er svært viktige for grunnvannsforhold og
som grunnvannsreservoar. På nedbørsmyrene når ikke planterøttene ned til grunnvannet, og
vegetasjonen er derfor bare påvirka av de stoffene som kommer med nedbør og vind, dette gjelder
både næringsstoffer og forurensing. Nedbørsmyrene er derfor spesielt viktige i naturovervåking.
Myrene er også svært viktige for å fange inn og lagre karbon. Fordi det er høgere produksjon av
plantemateriale i låglandet er låglandsmyrene de viktigste i så måte, og kystmyr kan ha tjukke torvlag.
På grunn av inngrep (drenering, torvtekt m.m.) er det i Norge for tiden mer nedbrytning av torv på
drenert myr enn oppbygging av torv på intakt myr, og netto utslipp er om lag 2 millioner tonn CO2 per
år, eller 3-4 % av det menneskeskapte utslippet av klimagasser (Klöve et al. 2009).
Utbredelse
Naturtypen omfatter myrer i oseaniske områder (O2 og O3) langs kysten fra Vest-Agder til Troms.
Kystmyr finnes mest fra boreonemoral (BN) til mellomboreal (MB) vegetasjonssone, men
terrengdekkende myr finnes også i nordboreal (NB) sone innen O2-seksjonen (for eksempel i
Trøndelag). I nemoral vegetasjonssone er myrer nokså sjeldne (men svært aktuelle), mens myrer i
lågalpin vegetasjonssone (LA) er lite aktuelle. Atlantisk myrregion og fjordmyrregionen (figur 2) er de
mest sentrale myrregionene for kystmyr, men også i O2 og O3 innen bakkemyr- og strengmyrregionen
finnes kystmyr.
Naturfaglig beskrivelse
Ved en geografisk oppdeling av myrene brukes begrepet myrkompleks om hele myra slik den er
avgrensa mot fastmark eller vann. Som hovedregel er det myrkompleksene som bør avgrenses som
naturtypelokaliteter i kategorien Kystmyr. Innenfor samme myrkompleks er det ofte en mosaikk
mellom ulike myrmassiv som framtrer som funksjonelle og kartleggbare enheter, for eksempel en
mosaikk mellom atlantisk høgmyr og flatmyr. For mer informasjon om geografiske begreper og
inndeling av myr viser vi til Sjörs (1948), Moen (1985) og Moen et al. (2011).
Terrengdekkende myr brukes her om myrmassiv dominert av ombrotrofe partier som dekker både
hauger og skråninger som et teppe. Minerotrofe partier dekker mindre enn 20 %, og torva er sterkt
omsatt og relativt tynn. Terrengdekkende myr finnes fra havnivå og nesten opp til skoggrensa.
19
Atlantisk høgmyr og kanthøgmyr har ombrogen torv (får kun tilført næring fra nedbøren) som danner
en markert forhøyning (kuppel). Atlantisk høgmyr finnes vanligvis i BN og SB i åpne myrlandskap i
veksling med terrengdekkende myr, og uten skarpe grenser mellom typene. Kanthøgmyrer er vanligvis
små, sterkt hvelva, ombrotrofe myrmassiv med markert lagg (se foto), og de ligger i kanten av
myrkompleks dominert av minerotrof myr. De forekommer vanligst i MB i O2. Sammenlignet med
typisk høgmyr (se faktaark for naturtypen Høgmyr og annen låglandsmyr i innlandet) har
kanthøgmyra sterkt omdanna torv helt til overflata og dessuten ofte partier med naken torv og erosjon.
Det er en gradvis overgang mot andre ombrotrofe myrtyper, spesielt planmyr og typisk høgmyr, og
myrer med slike «overgangstyper» kan være vanskelige å klassifisere. Planmyr er ombrotrofe
myrmassiv uten hvelving, ofte med tynn torv, og der det kan forekomme små minerotrofe partier.
Typen er brukt som en ”samlesekk” for ombrotrofe myrer som ikke klassifiseres til en av
høgmyrtypene eller terrengdekkende myr.
Terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr og kanthøgmyr identifiseres primært ut fra form.
Nedbørsmyrene er artsfattige, og ingen arter er eksklusivt knyttet til disse. Artslister som viser arter
for å skille jordvannsmyr fra nedbørsmyr kan finnes i Fremstad (1997).
Andre aktuelle myrmassivtyper i låglandet langs kysten er i første rekke flatmyr og bakkemyr
(jordvannsmyr). Flatmyr er jordvannsmyr som har helning under 3°, det skiller mot bakkemyr som har
helning over 3°. Både flatmyr og bakkemyr er vanlige myrtyper som dekker store arealer. En rekke
arter er knyttet til jordvannsmyrene i låglandet langs kysten, for eksempel toppstarr og dikesoldogg.
Det er vanlig å finne myrkomplekser med en mosaikk av jordvanns- og nedbørsmyr, og med
overgangstyper mot de rene typene.
Delnaturtyper
3) Terrengdekkende myr. Dette er myr med ombrotrofe partier som dekker både hauger og
skråninger som et teppe (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår
natursystemhovedtypene L~6, V~1 og V~3.
4) Atlantisk høgmyr. Dette er hvelvet nedbørsmyr uten kantskog og lagg, og typen kan ha både
konsentriske eller eksentriske strukturer (tuestrenger og høljer), eller mangle regelmessige
strukturer (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår natursystemhovedtypene L~6 og
V~3.
5) Kanthøgmyr. Dette er vanligvis små, sterkt hvelva myrmassiv av nedbørsmyr med markert
lagg som ofte ligger i kanten av myrkompleks dominert av jordvannsmyr. Sammenlignet med
typisk høgmyr har kanthøgmyra sterkt omdanna torv helt til overflata, og ofte med naken torv
og erosjon (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår natursystemhovedtypene L~6,
V~2 og V~3.
6) Annen kystmyr. Dette kan være myrkompleks med bare jordvannsmyr (flatmyr), bare
nedbørsmyr (planmyr) eller myrkompleks med en blanding av jordvannsmyr og nedbørsmyr.
Dette er en vanlig utforming av låglandsmyrene, og det kan inngå ombrotrofe partier som
grenser mot atlantisk høgmyr og terrengdekkende myr. I delnaturtypen inngår alle
natursystemhovedtypene som er relevante for naturtypen.
Avgrensing mot andre naturtyper
Vi setter ingen nedre arealgrense for Kystmyr, men det skal være ei funksjonell myr for at en lokalitet
skal registreres. Det vil si at det må være et areal med torvdannelse der botnsjikt og feltsjikt er preget
av typiske myrarter. Terrengdekkende myr og atlantisk høgmyr med hvelving krever noe areal for å
utvikles, og disse typene er sjeldent aktuelle på myrer mindre enn 5 daa. Kanthøgmyrer kan være
mindre enn dette.
20
•
•
•
•
•
Låglandsmyr i innlandet: Låglandsmyrer i innlandet føres til Låglandsmyr i innlandet. Dette
gjelder i første rekke myrer i O1 og områder mer kontinentale enn dette. I praksis vil de fleste
myrer i låglandet på Østlandet og i indre deler av Trøndelag høre hjemme i Låglandsmyr i
innlandet. Det er overgangssoner mellom Kystmyr og Låglandsmyr i innlandet på Sørlandet, i
indre fjordstrøk på Vestlandet (kanskje særlig på Møre), og i Trøndelag.
Rikmyr: Rike og intermediære myrer i låglandet (KA trinn 3-5 i N-SB) kartlegges i
utgangspunktet som Rikmyr. Rik og intermediær vegetasjon kan inkluderes i Kystmyr hvis et
myrkompleks i første rekke har verdi som Kystmyr.
Slåttemyr: Minerotrofe kystmyrer kan ha vært slått, og myrer som holdes i hevd føres til
Slåttemyr. Det samme gjelder myrer der myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er
preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter
slått kan relateres til trinn A0-A2 på tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA) i Framlegg 2 for
NiN 2.0. I myrkompleks der kun en liten, avgrenset del har vært slått skal myra registreres
som separate lokaliteter, med én lokalitet Slåttemyr og én lokalitet Kystmyr.
Kilde: Kilder kan være opphav til, eller påvirke, vegetasjonen i dråg på jordvannsmyrer, og
overlapper med eller inngår ofte i andre kartleggingsenheter på myr. Avhengig av om de
biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som
naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt. Myrvegetasjon skilles
fra kildevegetasjon (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive
kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter,
kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning fra trinn 35 langs den lokale komplekse miljøvariabelen kildevannspåvirkning (KI).
Kystlynghei: Det er vanskelig å sette klare grenser mellom Kystmyr og Kystlynghei, og
naturtypene opptrer ofte i mosaikk over store områder. Det naturfaglige skillet mellom myr og
lynghei er i teorien greit. Lynghei forekommer i første rekke på fastmark, mens myr defineres
som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. I praksis er det
imidlertid ofte diffuse overganger fra myrkantvegetasjon mot fukthei, og det er heller ingen
skarpe skiller etter om torv forekommer eller ikke. Et område med lyngheivegetasjon
klassifiseres som Kystlynghei sjøl om det delvis ligger på torvmark. Torvmark defineres i NiN
1.0 som et «område med eller uten vegetasjon, med et naturlig akkumulert torvlag på toppen
som har en tykkelse på minst 30 cm. Det vesentlige i denne sammenheng er om vegetasjonen
på stedet er fuktighetskrevende eller ikke slik det kreves for å klassifisere området som myr.
Det bør gjøres en helhetlig vurdering av den aktuelle lokaliteten, og som hovedregel føres den
til den arealmessig dominerende typen. Det kan være tilfeller der det er grunn til å bedømme
dette annerledes, for eksempel områder med skjøtta kystlynghei, der det er lyngheia som er av
størst interesse både biologisk og forvaltningsmessig.
Påvirkning/bruk
Menneskelig aktivitet som drenering, nedbygging, oppdyrking, torvtekt og vassdragsregulering har
mange steder redusert antallet og arealet av myrer, spesielt i N-SB. I de tettest befolkede områdene av
landet og i intensivt drevne jordbrukslandskap er myrene under sterkt press, og dette gjelder alle typer
låglandsmyr langs kysten (innen N-SB). Intakt hydrologi (vasshusholdning) er det mest vesentlige for
at ei myr skal fortsette å være funksjonell som myr over tid.
De oseaniske nedbørsmyrene har i flere tusen år vært brukt til uttak av brenntorv, og har ellers vært
utsatt for sterkt press gjennom grøfting for oppdyrking eller skogplanting, torvstrøproduksjon og
nedbygging. Nedbørsmyr er et byggverk av torv og vann, der vannet utgjør mer enn 95 % av vekta.
Ved grøfting av myr senkes grunnvannsnivået, og myras tilførsel og gjennomstrømning av vann
endres. Vanligvis opphører torvveksten, og nedbrytningen av torva blir større enn produksjonen, noe
som fører til erosjon og utslipp av klimagasser. Motorisert ferdsel er uheldig, men forårsaker vanligvis
skader på mindre skala enn for eksempel grøfting.
21
I senere år har spredning av fremmede treslag kommet som en ny trussel mot kystmyrene. Spesielt
buskfuru/bergfuru og sitkagran er i rask og ukontrollert spredning, og disse er et problem særlig i
myrkanter, men det er også eksempler på at de etablerer seg på åpne myrflater både på nedbørsmyr og
jordvannsmyr. Drenering av myr øker muligheten for uønsket spredning av fremmede treslag. Den
vanlige norske grana bør betraktes som et fremmed treslag på Vestlandet og nord for Saltfjellet, og
problemstillingene er om lag de samme for gran som for de andre introduserte bartrærne.
Verdisetting
De parametrene som er viktige for verdisetting er: Forekomst av terrengdekkende myr, atlantisk
høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3), tilstand (hydrologi), størrelse, samt regional tilhørighet
(vegetasjonssone). I verdisettingsmatrisen (tabell 2) og flytdiagram for verdisetting av naturtypen
(figur 3 og 4) gis en oversikt over kriterier og vekting av verdisettingsparametre.
Viktige parametere for verdisetting
Typevariasjon: Myrkompleks som omfatter myrmassiver med terrengdekkende myr, atlantisk
høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) vurderes som mer verdifulle enn myrkompleks som kun
har planmyr, flatmyr eller bakkemyr (delnaturtype 4).
Tilstand/hydrologi: Myrenes hydrologiske tilstand er et sentralt kriterium i verdisettingen. Vi skiller
mellom intakte, svakt påvirka og tydelig påvirka myrer. Dette kan relateres til tilstandsøkoklinen
Drenering – DR i NiN 1.0. Både svakt påvirka og tydelig påvirka myrer ligger innenfor trinn 2:
moderat endret hydrologi. Se ellers tabell 2 for nærmere beskrivelse av hva som legges i disse
begrepene. Myrer som er så påvirka at den negative utviklingen ikke kan reverseres kartlegges ikke.
Størrelse på myrkompleksene er et konkret og målbart kriterium som brukes i verdisetting og for å
avgjøre om en lokalitet skal registreres eller ikke. Størrelsesgrensene varierer mellom delnaturtypene,
og dessuten med tilstand og regional tilhørighet.
Biogeografi/vegetasjonssone: Spesielt i N og BN er det lite myr igjen, og myrkomplekser i disse
sonene gis høgere verdivurdering enn myrkomplekser i SB og nedre del av MB. Dette kriteriet brukes
bare for Annen kystmyr (delnaturtype 4).
Mindre viktige parametere for verdisetting
Forekomst av rødlistarter øker verdien på en lokalitet, og kan anvendes der det er tvil om
verdisettingen. Her er det imidlertid viktig å påpeke at nedbørsmyr er artsfattige økosystemer som
defineres ut fra hvilke arter som ikke opptrer. Dessuten har både nedbørsmyr og fattig jordvannsmyr få
rødlistearter, og rødlistekriteriet vil vanligvis ikke være relevant for naturtypen.
Tabell 2. Verdisettingsmatrise for kystmyr.
Parameter
Størrelse
Låg vekt
< 5 daa, men avhengig av
vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Typevariasjon
(delnaturtyper)
-
22
Middels vekt
5-50 daa, men
avhengig av
vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Myrkomplekset
omfatter annen
kystmyr (delnaturtype
4)
Høg vekt
> 50 daa, men
avhengig av
vegetasjonssone og
delnaturtype (se
flytdiagram)
Myrkomplekset
omfatter
terrengdekkende myr
atlantisk høgmyr eller
kanthøgmyr
(delnaturtype 1-3)
Tilstand/hydrologi
Biogeografi
Tydelig påvirka.
Svakt påvirka.
Deler av lokaliteten er
Deler av lokaliteten er
grøfta, nedbygd,
påvirka av for
oppdyrka eller disponert
eksempel grøfter, men
til torvtekt, eller
hydrologien på myra er
hydrologien er påvirka av for det meste intakt.
slike typer inngrep.
Sentrale deler av
Sentrale deler av myrflata myrflata (ved
(ved toppunktet på
toppunktet på
høgmyrer) kan være
høgmyrer) er intakt.
påvirka. Tiltak vil kunne Myra vil over tid få
reversere utviklingen, og bedre tilstand gjennom
er nødvendig for at
naturlig utvikling hvis
lokaliteten ikke skal bli
ytterligere inngrep
ødelagt over tid
ikke skjer
Øvre del av
Sørboreal til nedre del
mellomboreal sone og
av mellomboreal sone
nordboreal sone
Intakt.
Hydrologien til myra
der lokaliteten inngår
er intakt. Påvirkning
av overflata i form av
mindre tråkk og svake
kjørespor, samt mindre
tekniske inngrep som
ikke påvirker
hydrologien (f.eks.
kraftlinjer som krysser
myra) kan forekomme.
Nemoral og
boreonemoral sone
Figur 3. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 1-3 terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr og
kanthøgmyr.
23
Figur 4. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 4 annen kystmyr.
Lokalt viktig - C:
• Tydelig påvirka myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller
kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) og som er > 50 daa store.
• Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er < 5 daa
store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er < 50 daa store.
• Svakt påvirka myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) i N-BN som er < 5 daa.
Viktig – B:
• Svakt påvirka myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller
kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) og som er < 50 daa store.
• Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er 5-50 daa
store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store.
• Svakt påvirka myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er >
5 daa eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store.
Svært viktig - A:
• Intakte myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller
kanthøgmyr (delnaturtype 1-3).
• Svakt påvirka myrkomplekser som er > 50 daa store.
• Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) i N-BN som er > 50 daa store.
24
Råd om skjøtsel og hensyn
Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold,
og kystmyrer er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele myra (myrkomplekset) sjøl
om for eksempel myrmassiver med atlantisk høgmyr bare utgjør en mindre del. Det er derfor viktig å
inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne på fastmark, i alle fall
ovenfor myra. Ofte har også myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt artsrikt planteliv.
Langs kysten har det vært drevet jordbruk i lang tid, og de fleste kystnære områder har vært beita i
større eller mindre grad, se Framstad et al. (1998) og Norderhaug et al. (1999). Nedbørsmyr er lite
produktiv og lite attraktiv for beitedyr, og beite på slik myr har derfor ikke vært særlig viktig. Beiting
kan likevel forekomme der beitedyr bruker et større område (for eksempel kystlynghei) der
nedbørsmyr inngår i mosaikk. Nedbørsmyr er vanligvis tråkksvak og tåler tråkket fra beitedyr dårlig.
På jordvannsmyrer varierer produktiviteten mye, de mest lågproduktive fattigmyrene har produksjon
som kan jamføres med nedbørsmyr, mens de mest produktive typene har så høg produksjon at de er
noe brukt som beite. Beiting er generelt ikke å anbefale på myr fordi vegetasjonen lett tar skade av
tråkket. Lette husdyr som sau kan beite uten at skadene blir store, men tunge husdyr ikke kan
anbefales.
For intakte eller svakt påvirka lokaliteter vil det beste tiltaket være å la myrkomplekset utvikle seg
fritt, mens det på lokaliteter som er tydelig påvirka av grøfting og andre typer inngrep vil være
nødvendig med restaurering i form av igjenfylling av grøfter og fjerning av trær og uønsket
krattoppslag. Det er viktig at slike tiltak følger en skjøtselsplan med nødvendig oppfølging og
overvåking.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Det er begrensa kunnskap om oppbygging, dynamikk og regional variasjon av oseaniske myrtyper i
Norge, og det foreligger få vitenskapelige arbeider. Holmsen (1922, 1923) er kanskje de viktigste.
Rapporter i forbindelse med arbeidet med den norske myrreservatplanen er viktige kilder til forekomst
av kystmyr i Sør-Norge, for eksempel Singsaas & Moen (1985). Arbeidene til Vorren (1979, 2001) og
Vorren et al. (1999) er viktige kilder til kunnskap om kystmyrer i Nord-Norge. Moen et al. (2011) gir
oversikt over litteratur, begreper og definisjoner, forekomst og trusler for ulike oseaniske myrtyper.
Litteratur
Framstad, E., Lid, I.B., Moen, A., Ims, R.A. & Jones, M. (red.) 1998. Jordbrukets kulturlandskap.
Forvaltning av miljøverdier. – Universitetsforlaget, Oslo. 286 s.
Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. – NINA Temahefte 12: 1-279.
Halvorsen, R. 2014. Framlegg 2 til inndeling i hovedtyper og grunntyper på natursystem-nivået i NiN
versjon 2. – NiN-notat 124. Upubl.
Holmsen, G. 1922. Torvmyrenes lagdeling i det sydlige Norges lavland. – Norges Geologiske
Undersøkelse 90: 1-244, 5 pl.
Holmsen, G. 1923. Vore myrers plantedække og torvarter. – Norges Geologiske Undersøkelse 99: 1160, 21 pl.
Joosten, H. & Clarke, D. 2002. Wise use of mires and peatlands. – International Mire Conservation
Group and International Peat Society. Devon, UK. 304 s.
Klöve, B., Marttila, H., Óskarsson, H., Grønlund, A., Berglund, K., Berglund, Ö., Maljanen, M. &
Lægdsman, M. 2009. Past and future of cultivated peatlands - Nordic environmental challenges.
– Peatlands International 2/2009: 28-32.
Moen, A. 1985. Classification of mires for conservation purposes in Norway. – Aquilo Ser. Bot. 21:
95-100.
25
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. – Statens kartverk, Hønefoss. 199 s.
Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F. 2010. Myr, kilde og flommark. – s. 51-65 i Kålås,
J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på
rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim.
Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. – s. 105-124 i: Fremstad,
E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser.
2001-4.
Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk
nedbørmyr som utvalgt naturtype. – NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-7: 1-72.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for
våtmark (myr og kilde) i Norge. – NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2011-4:1-62.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. – s. 75-79 i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk
rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.
Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) 1999. Skjøtselshåndboka. Om
kulturlandskap og gamle kulturmarker. – Landbruksforlaget, 252 s.
Singsaas, S. & Moen, A. 1985. Regionale studier og vern av myr i Sogn og Fjordane. – K. norske
Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1985-1: 1-74.
Sjörs, H. 1948. Myrvegetation i Bergslagen. – Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.
Vorren, K.-D. 1979. Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse
med den norske myrreservatplanen. – Tromura Naturvitenskapelig Serie 3: 1-118.
Vorren, K.-D. 2001. Development of bogs in a coast-inland transect in northern Norway. – Acta
Palaebotanica 41: 43-67.
Vorren, K.-D., Eurola, S. & Tveraabak, U. 1999. The lowland terrestrial mire vegetation about 69 °N
lat. in northern Norway. – Tromura Naturvitenskapelig Serie 84: 1-90, 13 tbl.
26
HOVEDTYPER AV MYR
Figuren viser skjematisk noen hovedtyper av
myr. I venstre kolonne er det vist en profil
tvers gjennom myra (høydeskalaen er sterkt
overdrevet), og til høyre er viktige overflatestrukturer vist.
Høymyr er tydelig hvelvet (konveks)
nedbørsmyr, med en kuppel bygd opp av torv,
og med helling ned mot de jordvannspåvirkete
(minerotrofe) delene som vanligvis dekker
små områder (lagg) og som fungerer som
dreneringssystem. Det finnes mange typer.
Konsentrisk høymyr er symmetrisk oppbygd og finnes hovedsakelig på sørlige del av
Østlandet; eksentrisk høymyr har det høyeste punktet nær den ene kanten og finnes i
lavlandet på Østlandet og i Midt-Norge.
Atlantisk høymyr har gjerne flere kupler i et
myrlandskap der det er vanskelig å sette
grenser mot andre myrtyper.
Terrengdekkende myr er dominert av
nedbørsmyr som dekker landskapet som et
teppe. Myrene er dannet ved forsumpning og
dekker platåer og skråninger i hellende
terreng. Denne typen finnes i de mest nedbørrike områdene fra Rogaland til Troms.
Flatmyr er jordvannsmyr i flatt terreng,
gjerne i tilknytning til et tilvoksende tjern.
Typen finnes overalt det kan dannes myr.
Bakkemyr er jordvannsmyr i hellende terreng
(over 3°). Finnes fra mellomboreal sone og
oppover i fjellet. De bratte bakke-myrene
(med helling på mer enn 15°) finnes bare i de
mest nedbørrike delene av landet.
Strengmyr har regelmessig veksling mellom
lange, smale forhøyninger (strenger) som
virker demmende, og våte, flate partier
(flarker); disse strukturene ligger på tvers av
myras hellingsretning. Strengmyrtypene er
vanligst i de østlige og nordlige deler av
Norge, der de kan dekke store arealer.
Palsmyr er en veksling mellom flat
jordvannsmyr som vanligvis er våt, og
torvhauger (palser) som har en kjerne av
frossen torv og is som holder seg frosset
gjennom hele sommeren.
Figur 1. Skjematisk utforming av 12 myrmassivtyper (fra Moen 1998).
27
Figur 2. Myrregioner i Norge (fra Moen 1998).
28
Figur 3. Lokaliteter fra myrreservatplanen med atlantisk høgmyr (B) og terrengdekkende
myr (D) i Sør-Norge. Myrer som representerer overgangen mellom typisk høgmyr og atlantisk høgmyr
(AB) er vist som kryss i kartet med atlantisk høgmyr. Fra Moen et al. (2011).
Terrengdekkende myr på Dekkjene på Stad (Selje). Foto: Asbjørn Moen.
29
Toppmyrane (Midt-Smøla) med to store atlantiske høgmyrmassiver (Smøla). Foto: Asbjørn Moen.
Tverrprofil av kanthøgmyr i Tågdalen naturreservat (Surnadal). Foto: Asbjørn Moen.
30
Rikmyr
Dag-Inge Øien, Anders Lyngstad, Torbjørn Høitomt & Asbjørn Moen. Oppdatert 27. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Rikmyr er jordvannsmyr (minerotrof myr) karakterisert av basekrevende arter og baserik torv (pH over
6). Jordvannsmyr defineres som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som er i kontakt
med jordvann, og som danner torv. Feltsjiktet på rikmyr er dominert av grasvekster og er relativt
urterikt. Botnsjiktet domineres av brunmoser, mens torvmosene mangler eller bare forekommer spredt.
Torva har god tilgang på mineraler (Ca, Mg, Fe, o.a.).
Inkludert i typen er også intermediær myr i låglandet (nemoral/boreonemoral og sørboreal
vegetasjonssone N/BN-SB), det vil si områder på mindre baserik jordvannsmyr. Slik myr har et større
innslag av torvmoser (f.eks. rosetorvmose, glasstorvmose, kroktorvmose) enn rikmyr, og større
dominans av graminider, samt innslag av arter fra fattig myrvegetasjon i feltsjiktet (f.eks. torvull,
kvitmyrak, sivblom). Se artslister i Fremstad (1997: 107). I høgereliggende strøk (MB-LA) kartlegges
ikke intermediær myr.
Teknisk definisjon
Rikmyr defineres som enheter på trinn 4 og 5 (kalkrik og svært kalkrik mark) langs den lokale
komplekse miljøvariabelen (LKM) Kalkinnhold (KA) innen natursystemhovedtypene V~1 Åpen
jordvannsmyr og V~2 Jordvannsmyr-skogsmark i Framlegg 2 til NiN 2.0. Ved kartlegging av rikmyr i
låglandet (BN-SB) inkluderes jordvannsmyr på trinn 3 (intermediær mark) langs KA. Graden av
kildevannspåvirkning (KI) skiller rikmyr fra kilde (se under).
LA
Vegetasjonssone
NB
Kun V~2
MB
SB
N/BN
KA1
svært
kalkfattig
KA2
middels
kalkfattig
KA3
intermediær
KA4
middels
kalkrik
KA5
svært kalkrik
Kalkinnhold (fattig-rik)
Hvorfor naturtypen er viktig
Spesielt i låglandet er rike myrer i dag sjeldne og i tilbakegang (Moen et al. 2001, Moen & Øien
2011a, b, Øien et al. 2012), og her er rikmyr (inkl. intermediærmyr) vurdert som sterkt trua (EN) i
Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011b: rikere myrflate i låglandet og rikere
myrkantmark i låglandet). De aller fleste av de rødlista planteartene som har sin hovedforekomst på
31
myr er knyttet til rikmyr, og flere rødlista karplanter, moser og insekter finnes utelukkende i rikmyr
(Moen et al. 2010). Dette gjelder også i høgereliggende strøk, men i låglandet, og da spesielt områdene
fra Rogaland langs kysten til Østlandet, vil rikmyrlokaliteter ha avgjørende betydning for disse artenes
fortsatte eksistens i landet. Særlig er de ekstremrike myrene fåtallige og har pga. sin spesielle flora og
fauna en spesiell interesse. I høgereliggende strøk er f.eks. rikmyr klart viktigste hekkehabitat for den
globalt trua arten dobbeltbekkasin som Norge har et særskilt ansvar for.
Utbredelse
Rikmyr finnes over hele landet, fra kysten til høgfjellet, men i låglandet i Sør-Norge (N-SB) er det få
intakte lokaliteter igjen, og forekomstene er små og spredt. Spesielt i låglandet rundt Oslofjorden og i
Rogaland er det lite igjen. Dette skyldes stort arealpress (se under), men også naturgitte forhold. I
boreonemorale og sørboreale områder har torvakkumuleringen gjennom tusenåra gått raskere enn i
høgereliggende strøk slik at den naturlige utviklinga har ført til at betydelige arealer har utviklet seg
fra rikmyr til fattigere jordvannsmyrer og nedbørsmyr. I dag er nedbørsmyr den dominerende
myrtypen innen disse områdene. På grunn av små arealer med baserik mineraljord (figur 1) er typen
også sjelden over store deler av Sørlandet og Sørvestlandet, både i lågereliggende og høgereliggende
områder. I midtre deler av landet dekker typen betydelige arealer, det samme gjelder i store deler av
Nord-Norge.
Naturfaglig beskrivelse
Rik myrvegetasjon kan dekke hele eller deler av et myrkompleks. Et myrkompleks er ei myr slik den
er avgrensa mot fastmark og vann, og består av ett eller flere myrmassiv av ulike typer (se Moen 1983
for inndeling og beskrivelse av myrtyper). Flatmyr, bakkemyr og strengmyr er myrtyper som bare
består av jordvannsmyr, og her kan rik myrvegetasjon dekke det meste av myra. Det er slike myrer
som inngår i kartleggingsenheten. I tillegg kan vi også finne rik myrvegetasjon i laggen på høgmyr, og
på strengblandingsmyr kan flarkene ha rik vegetasjon. Rik myrvegetasjon inngår også på de flate
partiene og i forsenkningene på palsmyr og øyblandingsmyr. For alle disse tre typene skal rikmyr
kartlegges som del av disse typene, se avgrensningskommentar under
Vegetasjonen på rikmyr, som på myr generelt, varierer i hovedsak langs tre gradienter: fattig-rik,
løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis Kalkinnhold (KA),
Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. Gradienten fattig-rik er viktigst i denne
sammenhengen. Det er betydelig variasjon i forekomsten av plantearter langs gradienten fra
intermediær til ekstremrik myr. Viktige arter er vist i tabell 1. Planteartene som definerer
rikmyrvegetasjon omfatter noe over 20 arter for ekstremrikmyr i Norge, dessuten er det et tilsvarende
tall som er felles for middelsrik og ekstremrik vegetasjon (f.eks. Moen 1987 lister opp henholdsvis 21
og 22 arter).
I tillegg til de tre hovedgradientene vil kildevannspåvirkning (KI) også ha betydning for
artssammensetningen. Det er også en betydelig regional variasjon i artssammensetningen fra lågalpin
til boreonemoral vegetasjonssone og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental vegetasjonsseksjon.
Sammen med variasjon langs fattig-rik gradienten danner denne variasjonen grunnlaget for
inndelingen i delnaturtyper (se under).
Rikmyrene er i feltsjiktet vanligvis dominert av gras og starr (graminider). Karakteristiske arter er f.
eks. svarttopp, breiull, særbustarr og gulstarr, dessuten flere marihandarter og andre orkideer. I tillegg
til disse artene inngår en rekke eksklusive arter i ekstremrikmyr, som nebbstarr, hartmansstarr,
myrflangre og brunskjene i lavlandsområder, og sotstarr, agnorstarr, myrtust, gullmyrklegg og
orkidearter som blodmarihand, lappmarihand og brudespore i høyereliggende områder. De svært
32
sjeldne orkideene myrflangre og knottblom har sine siste forekomster i Norge knyttet til rikmyr på
Østlandet. Av nordlige rødlistearter kan myrsildre og lappstarr nevnes.
Bunnsjiktet på rikmyr domineres av brunmoser, og minst en av følgende moser inngår:
myrstjernemose, rødmakkmose, stormakkmose. Torvmosene utgjør en mindre andel. Flere mosearter
er og knyttet til de ekstremrike myrene, f.eks. saglommemose og praktflik, og det inngår rødlistearter
som storsporevrangmose og enkorntvebladmose (se også Moen et al. 2001).
Forekomst av arter som blystarr, strengstarr, myrsnelle, myrklegg, brunmyrak, vritorvmose og
skeitorvmose skiller de intermediære myrene fra de fattige.
Generelt har de rikere myrtypene større mangfold av fugl enn de mer fattige. Eksempler på fuglearter
som er knyttet til rik myr er brushane, dobbeltbekkasin, fjellmyrløper og svømmesnipe (sistnevnte er
også avhengig av åpent vann).
Delnaturtyper
1) Åpen intermediær- og rikmyr i låglandet (BN-SB/MB). Dette er V~1 Åpen jordvannsmyr som
inneholder de mest typiske utformingene av rikmyr slik den er karakterisert under avsnittet
«Naturfaglig beskrivelse», og med forekomst av låglandsarter som pors, engstarr, nebbstarr,
brunskjene og taglstarr. Dessuten forekommer sjeldnere arter som toppstarr, brunmyrak,
myrflangre og knottblom. Omfatter samtlige grunntyper (etter Framlegg 2 for NiN 2.0) innen V~1
fra trinn 3-5 på KA (14 stk), men intermediærmyr (KA 3) kartlegges ikke i MB.
2) Åpen ekstremrikmyr i høgereliggende områder (MB-LA). Dette er V~1 Åpen jordvannsmyr på
trinn 5 langs KA. Feltsjiktet er artsrikt og dominert av graminider, men med betydelig innslag av
urter, bl.a. orkideer. Innslag av fjellplanter som sotstarr, agnorstarr, fjellsnelle, myrtust, trillingsiv
(se også avsnittet «Naturfaglig beskrivelse»). Botnsjiktet er dominert av brunmoser. Delnaturtypen
omfatter grunntypene kalkrik mykmatte, svært kalkrik nedre fastmatte og svært kalkrik øvre
fastmatte innenfor myrflate (MK=1), og kalkrik mykmatte og svært kalkrik fastmatte innenfor
myrkant (MK=2) i NiN 2.0.
3) Skog-/krattbevokst intermediær- og rikmyr i låglandet (BN-SB). Dette er V~2 Jordvannsmyrskogsmark med et glissent tresjikt av gran, furu, bjørk, gråor, svartor eller storvokste vierarter.
Busksjiktet kan være tett og dominert av kratt av treslagene eller vier-arter, eller kan mangle.
Feltsjiktet er artsrikt, med en rekke sjeldne (eller østlige) arter: veikstarr, mjølkerot, myrtelg,
vasstelg, trollhegg, selsnepe, og gjerne med innslag av arter som er typisk for høgereliggende
myrer. Botnsjiktet har innslag av skogmoser i tillegg til brunmoser, fagermoser og torvmoser.
Omfatter vanligvis små arealer i kanten av større myrer, ofte i laggen av høgmyr (NB! Kartlegges
da sammen med høgmyr! Se under). Delnaturtypen omfatter grunntypene intermediær
mykmatte/nedre fastmatte, intermediær øvre fastmatte/tue, middels kalkrik mykmatte/nedre
fastmatte, svært kalkrik mykmatte/nedre fastmatte og kalkrik øvre fastmatte/tue i NiN 2.0.
4) Skog-/krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk (MB-NB). Dette er V~2 Jordvannsmyrskogsmark på trinn 4 og 5 langs KA med et tre- og busksjikt hovedsakelig av bjørk, furu og/eller
vierarter. Feltsjiktet er artsrikt og urtedominert. Det er et betydelig innslag av kantarter som
sumphaukeskjegg og fjelltistel. Dessuten sjeldne eller mindre vanlige arter som lappstarr,
hodestarr, fjellpestrot og myrtevier. Botnsjiktet er dominert av brunmoser og fagermoser. Skog/krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk kan dekke betydelige arealer på tynn baserik torv.
Delnaturtypen omfatter grunntypene middels kalkrik mykmatte/nedre fastmatte, svært kalkrik
mykmatte/nedre fastmatte og kalkrik øvre fastmatte/tue i NiN 2.0.
Avgrensing mot andre naturtyper
Vi setter ingen nedre arealgrense for registrering av rikmyr, men krever at det skal være ei funksjonell
rikmyr for å inngå i naturtypen. Det vil si et areal med torvdannelse der botnsjikt og feltsjikt er preget
33
av typiske rikmyrarter. Det er ikke nok med sparsomme forekomster av en og annen rikmyrart. Dette
gjelder også påvirka myrer der torvdannelsen kan være redusert, men der tiltak kan reversere
utviklingen (jf. verdisetttingsmatrisen nedenfor).
•
•
•
•
•
Slåttemyr: Mange rikmyrer (inkl. intermediærmyr) har opp gjennom tidene blitt utnyttet til
myrslått. Slike myrer som holdes i hevd føres til slåttemyr. Det samme gjelder myrer der
myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er preget av de økologiske prosessene som
skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter slått kan relateres til trinn A0-A2 på
tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA) i Framlegg 2 for NiN 2.0. Se ellers beskrivelsen av
slåttemyr i faktaarket for typen.
Rik sumpskog: Skillet mellom skogbevokst rikmyr (rik skogsmyr) og rike sumpskoger går i
skillet mellom våtmark og fastmark, her vil det si i skillet mellom skog på torvmark og skog
på annen mark.
Kilde: Skilles fra kilder (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive
kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter,
kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning til og med
trinn 5 (svak kilde) langs basisøkoklinen kildevannspåvirkning (KI).
Låglandsmyr i innlandet: Rikmyrvegetasjon i laggen på velutvikla høgmyr kartlegges som
en del av høgmyr.
Palsmyr: Rikmyrvegetasjon på myr med palser kartlegges som en del av palsmyr.
Påvirkning/bruk
Mange rikmyrer ble i tidligere tider brukt til slått eller beite (se faktaark for Slåttemyr). Rike myrer
egner seg også godt til oppdyrkingsformål, mye bedre enn de base- og næringsfattige nedbørsmyrene.
Tørrlegging for oppdyrking eller skogplanting er derfor de viktigste truslene. Også vasskraft- og
vindkraftutbygging kan berøre store arealer. I de tettest befolkede områdene av landet er myrene blitt
fåtallige og små i areal på grunn av vegbygging, boligbygging, etablering av industri og annen
infrastruktur. Både i form av direkte nedbygging eller som følge av drenering av omgivelsene.
Mindre omfattende påvirkning som tråkk og kjørespor etter skogsdrift eller friluftsliv kan føre til
erosjon eller til økt gjengroing. Dette kan gi tydelige endringer i vegetasjonssammensetningen og være
en trussel mot sjeldne og truete arter, f.eks. knyttet til rikmyr i lavlandet. Se også faktaark for
Slåttemyr.
Verdisetting
Rikmyr (inkl. intermediærmyr) i låglandet er vurdert som sterkt trua (EN) i Norsk rødliste for
naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011b: rikere myrflate i låglandet og rikere myrkantmark i låglandet).
Alle intakte forekomster i N/BN og SB bør derfor i utgangspunktet gis høg eller middels verdi. Derfor
er verdisettingsmatrisa under delt i to, med egne parameterverdier for låglandet (N-SB) og for
høgereliggende strøk (MB-LA). I tillegg til regionale forhold, tillegges artsmangfold, tilstand, størrelse
og graden av lokal forekomst (sjeldenhet) spesiell vekt i verdivurderingen.
Viktige parametere for verdisetting
Artsmangfold: Denne er delt i to parameter, en for rødlistearter og en for rikhetsindikatorer.
Rødlistearter er kun tillagt vekt i verdivurderingen ved forekomst av minst 2 VU-myrarter eller 1 ENeller CR-myrart. I disse tilfellene gis lokaliteten verdien A uten videre vurdering dersom den
tilfredsstiller definisjonen på rikmyr. Det finnes svært få NT-arter som kan knyttes til rikmyr. Derfor
er ikke forekomst av NT-arter tillagt vekt. Andre parameter, f.eks. Artsmangfold - rikhetsindikatorer
vil uansett ha parallell eller høgere vekt. Med andre ord: det er svært lite sannsynlig å finne ei rikmyr
34
(etter definisjonen over) med forekomst av NT-myrarter som ikke samtidig tilfredsstiller middels eller
høg vekt på rikhetsindikatorer eller en av de andre parameterne. Så for å forenkle verdivurderingen er
kun det høgeste nivået for rødlisting tatt med.
Størrelse: Variasjon i økologiske gradienter, vegetasjonstyper og landformer øker med økende
størrelse, og dermed øker også betydningen for det biologiske mangfoldet. Store myrer bør derfor gis
høgere verdi enn små myrer. Det er imidlertid viktig å understreke at rike myrer i låglandet kan ha høg
verdi selv om de er svært små. Inngangsverdien er derfor satt til < 5 daa for myrer i låglandet.
Tilstand: Intakte myrer har flere intakte økologiske prosesser og er mer motstandsdyktige (resiliente)
mot miljøendringer enn påvirka myrer. De er derfor viktigere for det biologiske mangfoldet og bør
derfor gis større verdi enn påvirka myrer. Denne parameteren er relatert til tilstandsøkoklinene
Drenering (DR) og Eutrofiering (EU), samt flere av kategoriene i Miljøgifter og annen forurensing
(MG) i NiN 1.0. De påvirka myrene tilsvarer trinn 2 på DR, trinn 1-3 på EU og svak påvirkning (1) for
kategorier av MG.
Mindre viktige parametere for verdisetting
Landskapsøkologi (lokal forekomst - sjeldenhet): Rikmyrer som ligger nær hverandre vil ha større
sammenfall i miljøforhold enn rikmyrer som ligger langt fra hverandre. Den enkelte myra vil derfor
være mindre viktig for det biologiske mangfoldet i områder med mye rikmyr enn i områder med lite
rikmyr. Samtidig kan det være riktig å gi ei rikmyr som inngår i et større myrkompleks eller
myrområde høg verdi fordi den bidrar til større variasjon i økologiske gradienter lokalt (jamfør
«størrelse» ovenfor). Denne parameteren bør derfor brukes med varsomhet og tillegges mindre
betydning enn de andre parameterne og kun brukes til å justere verdien etter at de andre aspektene er
vurdert (jf. flydiagrammet under).
Verdisettingsmatrise for låglandslokaliteter (N-SB).
Parameter
Låg vekt
Middels vekt
< 5 daa
5-10
Størrelse
Arter fra gruppe 8-10 Flere arter fra gr. 6-9 i
Kjennetegnende
i tabell 1 mangler
tabell 1 forekommer
arter
(intermediær
spredt til vanlig på
vegetasjon
lokaliteten, arter fra gr.
dominerer)
10 mangler (middelsrik
vegetasjon vanlig)
Rødlistearter
(myrarter)
Påvirka.
Tilstand/hydrologi
Lokaliteten er påvirka
av grøfting eller
forurensa vatn.
Påvirkningen varierer
fra at randsonene av
myra der lokaliteten
inngår er tydelig
påvirka, til at deler av
lokaliteten er direkte
påvirka av grøfting eller
forurensing. Tiltak vil
kunne reversere
utviklingen og er
nødvendig for å hindre
at verdiene forringes
35
Høg vekt
> 10
Flere arter fra gruppe 10 i
tabell 1 forekommer
spredt til vanlig på
lokaliteten (ekstremrik
vegetasjon forekommer
eller er vanlig)
Minst 2 VU-arter, eller
minst 1 EN- eller CR-art
Intakt.
Hydrologien til myra der
lokaliteten inngår er
intakt. Svak påvirkning
av overflata i form av
mindre tråkk og svake
kjørespor, samt mindre
tekniske inngrep som
ikke påvirker hydrologien
(f.eks. kraftlinjer som
krysser myra) kan
forekomme.
Landskapsøkologi
-
eller at lokaliteten blir
ødelagt.
Rikmyr er lokalt relativt
vanlig. Lokaliteten
ligger i et større
område/region (i
størrelsesorden flere
kommuner) der det
forekommer en del små,
men få store (> 50 daa)
forekomster av rik eller
intermediær myr.
Rikmyr er lokalt sjelden.
Lokaliteten ligger i et
større område/region (i
størrelsesorden flere
kommuner) der det er få
og små andre forekomster
av rikmyr.
Flytdiagram for verdisetting av lågereliggende lokaliteter. «Artsmangfold rikhetsindikatorer» viser til
artsgruppene i tabell 1.
Lokalt viktig - C: Her må man i hvert enkelt tilfelle vurdere om en påvirka lokalitet er for liten eller for
påvirka (ikke lenger ei funksjonell rikmyr, jf. avsnittet «Avgrensing mot andre naturtyper») til å
kartlegges:
• Påvirka lokaliteter med middelsrik myr mindre enn 10 daa i områder der rikmyr er relativt
vanlig.
• Andre lokaliteter med intermediær myr som ikke oppnår høgere verdi.
Viktig - B:
• Andre intakte lokaliteter med middelsrik myr som ikke oppnår høgere verdi.
• Påvirka lokaliteter med middelsrik myr større enn 10 daa. I områder med lite rikmyr også
mindre lokaliteter.
• Intakte lokaliteter med intermediær myr større enn 5 daa.
36
•
Påvirka lokaliteter med intermediær myr større enn 10 daa i områder med lite rikmyr.
Svært viktig - A:
• Alle lokaliteter med minst 2 VU-arter eller 1 EN- eller CR-art.
• Alle intakte lokaliteter med ekstremrikmyr.
• Intakte lokaliteter med middelsrik myr større enn 5 daa. I områder med lite rikmyr også
mindre lokaliteter.
Verdisettingsmatrise for høgereliggende lokaliteter (MB-LA)
Parameter
Låg vekt
Middels vekt
10-50 daa
Størrelse
Rødlistearter
(myrarter)
Kjennetegnende
arter
-
Tilstand/hydrologi
-
Flere arter fra gr. 8-9 i
tabell 1 forekommer
spredt til vanlig på
lokaliteten, arter fra gr.
10 mangler (middelsrik
vegetasjon vanlig)
Svakt påvirka.
Randsonene av myra der
lokaliteten inngår er
tydelig påvirka av
drenering, nedbygging
eller forurensa vatn på en
slik måte at tiltak er
nødvendig for å hindre at
verdiene forringes også
på arealet med rikmyr.
37
Høg vekt
> 50 daa
Minst 2 VU-arter
eller
Minst 1 EN- eller CRart
Flere arter fra gruppe 10
i tabell 1 forekommer
spredt til vanlig på
lokaliteten (ekstremrik
vegetasjon forekommer
eller er vanlig)
Intakt.
Hydrologien til myra
der lokaliteten inngår er
intakt. Svak påvirkning
av overflata i form av
mindre tråkk og svake
kjørespor, samt mindre
tekniske inngrep som
ikke påvirker
hydrologien (f.eks.
kraftlinjer som krysser
myra) kan forekomme.
Flytdiagram for verdisetting av høgereliggende lokaliteter. «Artsmangfold rikhetsindikatorer» viser til
artsgruppene i tabell 1.
Lokalt viktig - C: Her må man i hvert enkelt tilfelle vurdere om en påvirka lokalitet er for liten eller for
påvirka (ikke lenger ei funksjonell rikmyr, jf. avsnittet «Avgrensing mot andre naturtyper») til å
kartlegges:
• Andre svakt påvirka lokaliteter med ekstremrikmyr som ikke oppnår høyere verdi.
• Andre intakte lokaliteter med middelsrik myr over skoggrensa.
• Svakt påvirka lokaliteter med middelsrik myr som er større enn 50 daa.
Viktig - B:
• Intakte lokaliteter med ekstremrikmyr over skoggrensa som er mindre enn 50 daa.
• Svakt påvirka lokaliteter med ekstremrikmyr under skoggrensa som er større enn 50 daa.
• Intakte lokaliteter med middelsrik myr under skoggrensa som inneholder velutvikla skog/krattbevokst myr (delnaturtype 4), og som er mindre enn 50 daa.
• Intakte lokaliteter med middelsrik myr over skoggrensa som er større enn 50 daa.
Svært viktig - A:
• Alle lokaliteter med minst 2 VU-arter eller 1 EN- eller CR-art.
• Intakte lokaliteter med ekstremrikmyr. Over skoggrensa gjelder dette bare lokaliteter større
enn 50 daa.
• Intakte lokaliteter med middelsrik myr under skoggrensa som inneholder velutvikla skog/krattbevokst myr (delnaturtype 4), og som er større enn 50 daa.
38
Råd om skjøtsel og hensyn
Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold.
Rikmyr er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele myra (myrkomplekset) sjøl om
rikmyr bare utgjør en liten del. Det er derfor viktig å legge til buffersone ved avgrensing av
lokalitetene, i alle fall ovenfor myra, og legge grensen for denne inne på fastmark. Ofte har også
myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt artsrikt planteliv. Det er viktig at myrlokalitetene får
utvikle seg fritt, og i viktige rikmyrlokaliteter som er påvirket av grøfting og/eller tilplanting av skog
vil restaurering i form av igjenfylling av grøfter, og fjerning av trær og uønsket krattoppslag være
nødvendig. Dette er langsiktige tiltak som krever tett oppfølging. Det er derfor viktig at slike tiltak
følger en plan med nødvendig oppfølging og overvåking.
Myrvegetasjon er sårbar for tråkk, og i verste fall kan tråkk i sammenheng med husdyrbeiting eller
menneskelig aktivitet føre til blottlegging av torv med påfølgende erosjon, og på lang sikt til etablering
av busker og kratt på forhøyninger som tråkket har skapt. Det er generelt slik at myrene er mer sårbare
for tråkk jo blautere de er og jo svakere utvikla vegetasjonsdekket er. På rikmyrlokaliteter som brukes
mye i friluftssammenheng kan det derfor være nødvendig med tilrettelegging i form av klopplegging
(plankelegging) av myra for å kanalisere ferdselen. Dette er gjort med stort hell i bl.a. Sølendet
naturreservat (Moen & Øien 2012). Se ellers faktaarket for Slåttemyr.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Fremstad (1997), Moen (1985, 1987, 1990) og Moen et al. (2012) er viktige kilder som beskriver
artssammensetningen i ulike rikmyrsamfunn. Moen et al. (2001) og Moen & Øien (2011a) gir viktig
informasjon om trusselbildet for myr generelt. Moen et al. (2010) gir informasjon om forekomsten av
rødlistearter på myr. Øien et al. (2012) gir en grov oversikt over forekomsten av rikmyr. Denne bygger
igjen på registreringer i Naturbase og registreringer gjort i forbindelse med arbeidet med den norske
myrreservatplanen (1969-1985). Se www.ntnu.no/vitenskapsmuseet/myr-studier-vern-naturindeks/ for
oversikt.
Litteratur
Moen, A. 1983. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske
myrreservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.
Moen, A. 1985. Rikmyr i Norge. – Blyttia 43: 135-144.
Moen, A. 1987. J-N Myr- og kjeldevegetasjon. – s. J1-6 i: Fremstad, E. & Elven, R. (red.) Enheter for
vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk utredning 1987:1
Moen, A. 1990. The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of
Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. – Gunneria 63: 1-451.
Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F. 2010. Myr, kilde og flommark. – s. 51-65 i Kålås,
J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter.
Artsdatabanken, Trondheim.
Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2012. Boreal rich fen vegetation formerly used for haymaking. –
Nordic Journal of Botany 30: 226-240.
Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. – s. 105-124 i: Fremstad,
E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. rapp. bot. Ser. 2001-4.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for
våtmark (myr og kilde) i Norge. – NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2011-4:1-62.
39
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. – s. 75-79 i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk
rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2012. Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40
år. – Bli med ut! 12: 1-103.
Øien, D.-I., Moen, A. & Lyngstad, A. 2012. Rikmyr i Norge. Et første utkast til kartleggingsbehov. –
NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2012-5: 1-9.
Figur 1. Kart over områder i Norge som er rike på mineralnæring. Fra Moen (1998).
40
Tabell 1. Forekomsten av viktige plantearter på myr langs fattig-rikgradienten (kalkinnhold KA). Etter
Moen (1987: tabell1) og Fremstad (1997:J-M tabell 1). Oppdatert etter gjeldene taksonomi og
navneverk.
1
Skrubbær
Stormarimjelle
Dvergtettegras
Molte
Skogstjerne
Akssigd
Sveltsigd
Kysttorvmose
Svelttorvmose
Stivtorvmose
Vasstorvmose
Bleiktorvmose
Grantorvmose
Bjørnetorvmose
Kjøttorvmose
Lurvtorvmose
Rødtorvmose
Tvaretorvmose
Dvergtorvmose
Grasmose
Vassnøkkemose
Glefsemose
Myrsnutemose
Torvdymose
2
Sveltstarr
Snipestarr
Torvull
Kvitmyrak
Sivblom
Bærlyngarter
Myrfiltmose
Vortetorvmose
Fagertorvmose
3
Kvitlyng
Dystarr
Smalsoldogg
Rundsoldogg
Klokkelyng
Lusegras
Pors
Rome
T ranebærarter
Bjønnskjegg *
4
Gråstarr
Stjernestarr
Frynsestarr
Rundstarr
T rådsiv
Skogstjerne
Blåmose *
Gulltorvmose
Glasstorvmose
Pisktorvmose
Krattorvmose
Fløyelstorvmose *
Skartorvmose
Heitorvmose *
5
T rådstarr
Slåttestarr
Kornstarr
Flaskestarr
Flekkmarihand *
Elvesnelle
Duskull
Bukkeblad
Blåtopp
T epperot
Myrskovlmose
* vokser også ombrotroft i O3
41
6
Blystarr
Myrfiol
Pjusksigd
Vrangnøkkemose
Blodnøkkemose
Hakenøkkemose
Vritorvmose
Skeitorvmose
Lapptorvmose
Blanktorvmose *
Kroktorvmose
Beitetorvmose
Rosetorvmose
7
Strengstarr
Grønnstarr
Særbustarr
Myrsnelle
Fjelløyentrøst
Myggblom
Nøkkesiv
Myrklegg
T ettegras *
Brunmyrak
Dvergjamne
Blåknapp
Sveltull
Fettmose
Messingmose
Piperensermose
8
Jåblom
Fjelltistel
Bjønnbrodd
Myrstjernemose
Sumpfagermose
Raudmakkmose
Stormakkmose
Gullmose
Brundymose
9
Svarttopp
Klubbestarr
Gulstarr
Loppestarr
Blankstarr
Sumphaukeskjegg
Engmarihand
Småsivaks
Breiull
Gullmyrklegg
Fjellfrøstjerne
Myrsaulauk
Bekkevrangmose
Stauttjønnsmose
Sumptjønnmose
Sumpbroddmose
Myrgittermose
Skruesvanemose
Nervesvanemose
Kalkfagermose
Navargulmose
Storrundmose
Fjellrundmose
10
Sotstarr
Hårstarr
Hodestarr
Engstarr
Nebbstarr
Agnorstarr
Blodmarihand
Lappmarihand
Myrflangre
Brudespore
Kastanjesiv
T rillingsiv
Myrtust
Stortveblad
Småvier
Myrtevier
Gulsildre
Brunskjene
Svartknoppmose
Kalkmose
Kalkkammose
Saglommemose
Stivlommemose
Praktflik
T uffmoser
Ekstremrikmyr med engstarr, breiull og lappmarihand. Megardsslættet, Melhus (ST). Foto: D.-I. Øien
13.07.2011.
Ekstremrikmyr med brunskjene og jåblom. Langmyra, Melhus (ST). Foto: D.-I. Øien 13.08.2012.
42
Engmarihand på rikmyr i Fiplingdalen, Grane (No). Foto: A. Moen 4.07.1977.
Ekstremrikmyr med breiull, engstarr og knottblom (ved pinne og innfelt). Myr ved Søndre Svendsrud,
Øvre Eiker (Bu). Foto: D.-I. Øien 15.08.2013.
43
Palsmyr
Dag-Inge Øien. Oppdatert 1. juni 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Palsmyr er en blanding mellom torvhauger (palser) og våtere myr. Palsene har en kjerne av torv og
islinser som holder seg frosset hele året, men som tiner på yttersiden om sommeren. Palsmyr er
således en type permafrost. Palsene kan være fra noen desimeter til 6-7 meter høge og er ofte
strengforma. De mindre palsene kan ha form som en mer eller mindre klart avgrensa kuppel og kalles
da en «kuppelpals». De største, som kan dekke mange hundre kvadratmeter og danne store palsplatåer,
kalles gjerne «platåpalser». Vegetasjonen på palsene ligner vegetasjonen på nedbørmyr (tuemyr) og
heivegetasjonen i fjellet, og palsene ligger som øyer i partier av jordvannsmyr. Palser og palsmyrer er
naturlig svært dynamiske systemer der det foregår oppbygging og nedbryting av palsene.
Teknisk definisjon
I NiN (1.0) er palsmyr en landskapsdel-grunntype under hovedtypen Våtmarksmassiv, og inngår også
som en av 17 torvmarksformer under landformvariasjon. Følgende natursystem-hovedtyper innen
våtmark (NiN 2.0 Framlegg 2) kan inngå i palsmyr: V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Nedbørsmyr og
V~6 Arktisk-alpin grunn våtmark.
Hvorfor naturtypen er viktig
Palsmyr er en sjelden naturtype, og Norge har et stort internasjonalt ansvar for å ta vare på palsmyr
etter som vi har en vesentlig del av variasjonen av palsmyr i Vest-Europa. Palsmyr er vurdert som
direkte truet (EN) i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) og mange forekomster
står i akutt fare for å smelte under de klimaforholdene som forventes i framtida. I Europa er palsmyr
en av 65 prioriterte naturlige habitattyper i Annex I av EU-direktivet «The Habitat Directive» (2007).
Utbredelse
Palsmyr forekommer over et større område i indre Finnmark og Troms, med spredte forekomster i
fjordstrøkene i Finnmark. I tillegg finnes det noen enkeltforekomster på Dovrefjell og fjellområdene
videre østover (figur 1).
Naturfaglig beskrivelse
Palser er eksempler på sporadisk permafrost, som forekommer langs sørgrensen av det arktiske
permafrostområdet. Palsene har utviklet seg gjennom siste del av den Subatlantiske klimaperiode (ca.
500 f. Kr.-nåtid). Trolig skjedde palsdannelsen i Fennoskandia som en utvidelse av permafrostområdet
fra ca. 1300 e. Kr. og fram til slutten av den lille istid (1590-1750) (Vorren 1979a).
Palser karakteriserer myrer innenfor et område av Fennoskandia og videre østover som har lågere
årsmiddeltemperatur enn -1 °C, lite årsnedbør (< 500 mm) og tynt snødekke. Et tynt snødekke er en
forutsetning for bortledning av varme og nedtrengning av tele under vinterhalvåret. Palsdannelsen er
knyttet til sterkt teleskytende sedimenter som silt og leire og finkornet, sterkt omdannet torv. I grunne
myrer på sand, grus og berg kan det under dagens klima ikke dannes permafrost. Teleskytingen i
finkornete sedimenter foregår ved at det dannes rene islinser i veksling med uttørka lag av minerogent
44
eller organogent materiale. Dette gir palshøgder på opptil 5-6 m. Myrene med de høgeste palsene er
gjerne knyttet til glasiale eller marine, minerogene finsedimenter. I de indre strøkene der det
teleskytende materialet stort sett er torv, kan det dannes platåaktige, låge palser, ofte ikke mer enn 60100 cm over sommerens grunnvannsnivå.
I løpet av de siste 100 årene har palsene, særlig i ytterkanten av utbredelsesområdet vært gjenstand for
utsmelting. Dette skyldes at klimaet i våre områder har blitt gradvis varmere (med visse tilbakeslag)
siden 1912. De basale delene av palsene blir påvirket av varmere grunnvann, gjerne bare på en side av
palslegemet. Dette forårsaker en gradvis sammenrasing av palsen, ofte med høge erosjonskanter til
følge. Der palsen synker sammen dannes da en palssmeltehøl, karakterisert ved nordlige karplantearter
som lappstarr og brannull. Samlinger av palser og lange palsrygger blokkerer den normale
grunnvasstrømmen i myra og kan derfor skape sitt eget, kjølige miljø, der nydannelse av palser kan
skje under kortvarige perioder med kaldere klima.
De aller fleste av myrene hvor palser forekommer har vært strengmyrer av fattig eller intermediær type
(«skoglapplands-strengmyrer» sensu Ruuhijärvi 1960). Men særlig i de sure grunnfjellsområdene i
Øst-Finnmark finnes palser i myrer som i utgangspunktet var nedbørmyrer («lapplandshøgmyrer»
sensu Ruuhijärvi 1963, Vorren 1972). Begrepet palsmyr er derfor ikke et enhetlig økologisk begrep.
Selve palsene er derimot preget av en enhetlig vegetasjon som har mye til felles med heivegetasjonen i
fjellet. Toppflaten er dominert av torvpolygoner avdelt av 10-40 cm djupe sprekker (djupere nær en
erosjonskant). Samlet sett kan vegetasjon karakteriseres som en fjellkrekling-såtesidgvegetasjon med
en rekke utforminger for eksposisjon, snødekke og lysforhold (Vorren 1979b).
De fattige palsmyrene har gjerne høge og brede strengetuer, der fjellkrekling, dvergbjørk og
finnmarkspors dominerer. I de oftest korte og brede høljene finnes langs kanten levermose-lavsamfunn
(«pipkrakehøljer»), dernest mykmatter med blanding av rundstarr og brannull. De vanligste
torvmoseartene er bjørnetorvmose og svelttorvmose, men også skartorvmose er en viktig mattedanner
i palssmeltehøler.
De rike palsmyrkompleksene som en finner mest av i vestlige deler av Finnmarksvidda og i indre
Troms er dårlig undersøkt. Vanlig er flarker med strengstarr og dystarr. En kan også finne
flarkvegetasjon med finnmarksstarr og huldrestarr (VU) i tilknytning til palsmyr, gjerne i rikere
flekker av stormakkmose
I tillegg til huldrestarr finnes det få rødlistearter i tilknytning til palsmyr, men lappstarr (VU) vokser i
våte partier på fattige palsmyrer og lappmjølke (EN) er ofte registrert i rikere partier ved palser.
Palsmyrene med sine vekslinger mellom tørrere og våtere partier er attraktive for mange vadefugler.
Finnmark fylke har hovedtyngden av hekkeområdene for sotsnipe, lappspove og kvartbekkasin. Alle
tre er arter som vi gjerne finner på palsmyr.
Delnaturtyper
Ikke aktuelt
Avgrensing mot andre naturtyper
Palsenes særegne utforming og den begrensa utbredelsen gjør naturtypen lett å identifisere. Dessuten
er mange av de beste lokalitetene allerede kartlagt. Ved avgrensing av lokaliteten er det viktig å ta
hensyn til at dette er en svært dynamisk naturtype. Se også «Råd om skjøtsel og hensyn».
45
Av andre myrtyper vil det bare være rikmyr, av de typene som skal kartlegges, som kan overlappe
med palsmyr. Partier med rikmyrvegetasjon på myr med palser kartlegges som en del av palsmyr.
Påvirkning/bruk
Palser er generelt ømfintlige for menneskelig påvirkning, særlig direkte mekanisk skade som
ødelegger det isolerende laget av vegetasjon og jordsmonn i overflaten. Motorisert ferdsel på barmark
er eksempel på slik påvirkning. Tekniske inngrep utgjør en liten trussel, selv om veger og andre anlegg
kan ødelegge noen palsmyrer.
Hovedtrusselen mot palsmyr er et varmere klima. Palsene i Sør-Norge, og andre palser i ytterkanten av
utbredelsesområdet står i akutt fare for å smelte under de klimaforholdene som forventes i framtida.
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for palsmyr følger utviklingen i seks lokaliteter med palsmyr i
Norge (Hofgaard 2004, 2012).
Verdisetting
I utgangspunktet vil alle myrer som tilfredsstiller definisjonen på palsmyr enten være viktige (B) eller
svært viktige (A). Alle palsmyrer i Sør-Norge og Troms vil være svært viktige (A).
Konklusjon
Viktig – B:
• Andre palsmyrer i Finnmark.
Svært viktig - A:
• Palsmyrer i Finnmark med store platåpalser og velutvikla myrkomplekser med mosaikk av
smeltede palser, nyetablerte palser og kuppelpalser.
• Alle palsmyrer i Troms og Sør-Norge
Råd om skjøtsel og hensyn
Palsmyr er generelt ømfintlig for inngrep. Det er viktig at det isolerende laget av vegetasjon og
jordsmonn i overflata av palsene ikke blir skadet eller ødelagt. For å opprettholde palsmyras særegne
dynamiske egenskaper og miljøforhold kreves det også at hydrologien holdes intakt. Dette gjelder hele
myra (myrkomplekset) som kartlegges, også der myr med palser bare utgjør en del av myrkomplekset.
Det er derfor viktig å inkludere hele eller mesteparten av myra (en avgrenset hydrologisk enhet) ved
avgrensing og ikke bare de delene som inneholder palser, slik at man sikrer at prosessene med
oppbygging og nedbryting får fortsette uhindret.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Arbeidene til Vorren (1967, 1972, 1979a, b), Sollid & Sørbel (1998) og Moen et al. (2001) er viktige
kilder til kunnskap om palsmyrenes oppbygging, utbredelse og dynamikk. Rapportene fra det
nasjonale overvåkingsprogrammet på palsmyr er viktige kilder til kunnskap om variasjoner i
palsmyrenes oppbygging og dynamikk (Hofgaard 2003, 2004, Hofgaard & Myklebost 2012). Det er
nødvendig med mer kunnskap om variasjon, alder og muligheter for nyetablering i høgereliggende
strøk i ei framtid med varmere og våtere klima, noe det nasjonale overvåkingsprogrammet bidrar til.
46
Litteratur
Hofgaard, A. 2003. Effects of climate change on the distribution and development of palsa peatlands:
background and suggestions for a national monitoring prosject. – NINA Project Report 21: 1-32.
Hofgaard, A. 2004. Etablering av et overvåkingsprosjekt på palsmyrer. – NINA Oppdragsmelding
841: 1-32.
Hofgaard, A. & Myklebost, H.E. 2012. Overvåking av palsmyr. Første gjenanalyse i Goatheluoppal,
Vest-Finnmark. Endringer fra 2006 til 2011. – NINA Rapport 841: 1-48.
Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H. 2001. Myrvegetasjon. – s. 105-124 i: Fremstad,
E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. rapp. bot. Ser. 2001-4.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for
våtmark (myr og kilde) i Norge. – NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2011-4:1-62.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. – s. 75-79 i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk
rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.
Ruuhijärvi, R. 1960. Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. – Ann. Bot. Fenn. 31-1:
1-360
Ruuhijärvi, R. 1963. Zur Entwiklungsgeschichte der nordfinnischen Hochmoore. – Ann. Bot. Fenn.
43-2: 1-40.
Seppälä, M. 1997. Distribution of permafrost in Finland. – Bulletin of the Geological Society of
Finland 69, part 1: 87-96.
Sollid, J.L. & Sørbel, L. 1998. Palsa bogs as climate indicator – examples from Dovrefjell, Southern
Norway. – Ambio 27: 287-291.
Vorren, K.-D. 1967. Evig tele i Norge. – Ottar 51: 1-25.
Vorren, K.-D. 1972. Stratigraphical investigations of a palsa bog in northern Norway. – Astarte 5: 3971.
Vorren, K.-D. 1979a. Recent palsa datings, a brief survey. – Norsk geogr. Tidsskr. 33: 217-219.
Vorren, K.-D. 1979b. Vegetational investigations of a palsa bog in northern Norway. – Tromura
Naturvit. 5: 1-181.
Pals ved Haugtjørnin, Dovre på slutten av 1970-tallet. I dag er denne palsen nesten borte. Foto: A.
Moen.
47
Kilde
Dag-Inge Øien og Torbjørn Høitomt. Oppdatert 27. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Naturtypen utgjøres av kilder (oppkommer/ grunnvannsframspring) og bekkestrekninger nedstrøms
kilder, karakterisert av relativ jevn vannføring (aldri uttørring), jevn vanntemperatur gjennom hele året
og høyere kalkinnhold enn omkringliggende naturtyper. Kildene opptrer ofte i kontaktsonen
fastmark/myrkant, og viktige forekomster gjerne i tilknytning til kalkrike skogstyper og rikmyr.
Kildene har høgere kalkinnhold enn omkringliggende vannforekomster. Selve kilden/kildekanten er
karakterisert av en spesiell mosevegetasjon dominert bl.a. av kildemosearter og tuffmoser. Kildene
dekker vanligvis små arealer og opptrer som øyer i landskapet.
Teknisk definisjon
Det er de moderate til sterke kildene (tydelig preg av kildevannspåvirkning) under skoggrensa som
inngår i kartleggingsenheten. Mer diffuse framspring og sig langs bekker, i myrkanter, fuktige
skogtyper o.a. kartlegges som en del av de naturtypene som omgir disse framspringene. Dette er i tråd
med NiN 2.0 (framlegg 2) der kildemyr og kildeskogsmark ikke lenger inngår i kilde.
Kilde inngår i Natursystem-hovedtypen V~4 Kaldkilde (NiN 2.0 framlegg 2) definert som våtmark
langs trinn 3-5 av den lokale komplekse miljøvariabelen (LKM) Kildevannspåvirkning (KI). Denne
sammen med LKM’en Kalkinnhold (KA) er den viktigste kilden til variasjon innen typen.
Kilde kan også defineres ut fra landskapsdeltyper innen hovedtypen Våtmarksmassiv i NiN 1.0. Det
skilles mellom tre typer av kilder: svak grunnkilde, sterk grunnkilde og sterk djupkilde. De to
førstnevnte typene er kilder på mineraljord, den siste er kilder på torv. Det er stor forskjell i plante- og
dyrelivet mellom grunnkilder og djupkilder.
Hvorfor naturtypen er viktig
Kildene representerer viktige arkiver eller laboratorier, som gir informasjon om grunnvannet,
geologien, klimaforhold m.m. Og plantelivet gjenspeiler miljøforholdene på en klar måte. I
låglandsområdene, kan kildene være viktige voksesteder for arter som ellers bare finnes i fjellet eller
fjellnære områder og som regionalt er sjeldne eller truet.
Stabile kilder i låglandet (nemoral til sørboreal vegetasjonssone (N-SB)) er sjeldne i de fleste deler av
landet, og de ble vurdert som sterkt truet av Moen (2001). I rødlista for naturtyper 2011 (Moen &
Øien 2011a, b) ble det konkludert med at det sannsynligvis har vært en betydelig reduksjon av
forekomst og tilstand for Sterk kaldkilde de siste 50 år, men at det mangler kunnskap til å plassere
naturtypen i en bestemt rødlistekategori (DD). Svak kilde og kildeskogsmark (merk likevel at
kildeskogsmark ikke lenger er en del av kartleggingsenheten) er vurdert som nær truet (NT).
Utbredelse
Kilder finnes spredt over hele landet opp til lågalpin vegetasjonssone (LA), men små, ustabile kilder
på overgang mot snøleier kan finnes i mellomalpin vegetasjonssone (MA). Innen N og boreonemoral
vegetasjonssone (BN) er kilder sjeldne i de fleste deler av landet, innen SB er kilder litt vanligere, og i
mellomboreal til lavalpin vegetasjonssone (MB-LA) er kilder vanlige i mange deler av landet.
48
Naturfaglig beskrivelse
Kildene finnes vanligst i forsenkninger i terrenget, gjerne ved foten av skrenter eller bakker.
Forekomstene henger sammen med at vannførende bergarter eller godt drenerte løsmasser grenser mot
lag med mindre gjennomtrengelighet for vann. Kildene får enten vannet fra fritt grunnvann som
kommer frem i dagen på grunn av grunnvannspeilets helling, eller fra innestengt grunnvann som
kommer opp som følge av trykk. Vannet som strømmer frem preges av berggrunn og løsavleiringer. I
områder med basefattig jord er kildevannet forholdsvis surt, og pH ligger vanligvis mellom 5 og 6. I
strøk med baserik jord har kildene omtrent nøytralt vann, eller det kan til og med være svakt basisk
(pH 7-8). Vannet har mye kalk, det er "hardt", og såpe skummer dårlig.
Hydrologisk deles kildene i to hovedtyper, stabile (eustatiske) og ustabile (astatiske) kilder. De stabile
kildene har konstant vannføring. Temperatur og kjemisk sammensetning er den samme hele året. De
ustabile (astatiske) kildene har gjennom året variasjon i vannføring og i temperatur og kjemisk
sammensetning i vannet. Disse kildene endrer seg sterkt i tørre perioder, og kan nesten tørke inn om
sommeren. De ustabile kildene er vanligst i høgereliggende områder, og de er nesten enerådende over
den klimatiske skoggrensen.
Om vinteren fører kildevannet til snøsmelting, og i sentrum av stabile kilder er det aldri tele.
Kildefremspringene og områdene like nedenfor er ofte de første snøfrie arealene om våren, og kildene
utgjør gjerne de første gode vårbeiteområdene for mange dyrearter.
Kildene ligger som små øyer i landskapet, omgitt av myr, skog, kulturmark osv. Kildene har i lange
tider hatt omtrent de samme miljøforhold, og plante- og dyrelivet har gjennom lang tid tilpasset seg de
spesielle forholdene. Låglandskildene er vanligvis stabile (eustatiske) kilder omgitt av skogvegetasjon,
og det kan være vanskelig å skille typen mot utforminger av varmekjær kildelauvskog, rik sumpskog
og skogbevokst rikmyr. Ofte er det glidende overgang mellom kildevegetasjonen ved sentrum av
grunnvannsframspring og arealer av de nevnte skogtypene eller åpen rikmyr utenfor framspringet. I
låglandsområdene (N-BN), kan kildene utgjøre isolerte voksesteder (relikter) for arter som ellers bare
finnes i nordligere strøk, i boreale og alpine områder (jf. Warncke 1980 som beskriver kilder i
Danmark). Kildene har torv som er godt omdannet, men torvtykkelsen varierer sterkt mellom
utforminger.
Vannets kvalitet og stabiliteten i vannføringen gjenspeiles i kildenes planteliv. Det finnes arter som er
bundet til bestemte kildetyper, og disse "indikatorartene" kan da på en enkel måte gi oss nyttig
informasjon. Det finnes et betydelig antall arter som er eksklusive kildearter, bl.a. kildemjølke,
kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. En rekke
arter som finnes vanlig i kilder er felles med myrvegetasjon, for eksempel arter av starr og myrull. I
låglandet er arter som bekkeblom, slakkstarr, karsearter, kildegras, maigull, sumphaukeskjegg, mjølkearter og snelle-arter typiske kildearter. De fleste mosene i kilder er felles med mosene i
rikmyrvegetasjon.
Av rødlista arter finnes myrsildre (VU) i rik kildevegetasjon i indre del av Troms og Finnmark,
dessuten på en lokalitet i Rogaland. Arten er vanligere i Danmark, Sverige og Finland. Kildegras (NT)
opptrer gjerne i sterke kilder og tilhørende kildebekker. Gulmyrull (NT) forekommer helst i rik
kildevegetasjon. Mye tyder også på at lappmjølke (EN) er knyttet til rike kilder, men utbredelsen til
denne arten er lite kjent. Kildestjernemose (DD) finnes i rikkilde og rikmyr. Myrrøyksopp (NT) har
trolig sine viktigste forekomster i svake ekstremrike kilder og myrer med kildepåvirkning.
Ganske mange fjellplanter (arter med hovedforekomst i NB-LA/MA) finnes spredt i kildevegetasjon
innen N-SB. Dette gjelder spesielt basekrevende arter som fjell-lok, linmjølke, fjellsnelle, kastanjesiv
og trillingsiv. I mange lavlandsområder er slike forekomster av fjellplanter sjeldne, og artene kan
mange steder være regionalt truet.
49
Vegetasjonsmessig er det vanlig å skille mellom fattig og rik kildevegetasjon, der endringene i
plantelivet gjenspeiler tilgangen på mineralnæring (pH, basemetning). De fattige kildene er ofte kalt
intermediærkilde ettersom de har forholdsvis høg pH og tilgang på mineralnæring parallelt med
intermediærmyr. Kildene med dårlig basetilførsel er artsfattige, og ofte dominerer svulmende matter
av de lysegrønne kildemose-artene og kaldnikke; eller kildetvebladmose og torvmoser. Kilder med
god basetilførsel er vanligvis mer artsrike, med stort innslag av grasvekster og urter. Ofte dominerer
de brungrønne tuffmosene eller kalkmose i bunnen, og en rekke arter er felles med (ekstrem)rikmyr,
bl.a. stjernemose og makkmose. En todeling av kildevegetasjonen er gjort både i plantesosiologisk
litteratur (bl.a. Nordhagen 1943), og ved mer praktisk inndeling (Påhlsson 1994, Fremstad 1997).
Kildevegetasjonen varierer også sterkt fra de sentrale delene der vannet kommer opp og utover mot de
mer perifere delene. Særlig har de stabile kildene spesiell vegetasjon (med eksklusive kildearter)
omkring framspringet av vann, der torvdybden kan være stor. Kanteffekten derimot, henger sammen
med liten torvdybde, stort innslag med mineraler i torva, skyggevirkning og god næringstilgang. I
kanten av kildene, ved kildebekker og på større flekker med tynn kildetorv finnes ”kildeenger” som på
baserikt substrat ofte er svært artsrike, med en blanding av rene kildearter, myrarter og arter som er
felles med eng- og heivegetasjon.
Delnaturtyper
Det er stor variasjon innen kilde og det kan skilles mellom flere utforminger, men det foreligger svært
begrenset dokumentasjon. Vi anser dessuten ikke skillet mellom ulike vegetasjonsutforminger som
vesentlig for verdisettingen (se under) og har derfor valgt å ikke dele typen opp i delnaturtyper.
Avgrensing mot andre naturtyper
Skilles fra omkringliggende typer (f.eks. skog, myr, bekkeløp) på fravær eller sparsom forekomst av
eksklusive kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter,
kaldnikke og kildetvebladmose.
Etter som kildene alltid utgjør små arealer, er det avgjørende at også de omgivende naturtyper
inkluderes i kartleggingen, i alle fall slik at de hydrologiske forholdene sikres (se under «Skjøtsel og
hensyn»). Vi setter ingen nedre arealgrense for hvilke kilder som bør registreres, men kilder som
dekker mindre enn 5 m i lengste utstrekning bør registreres som punkter. Kilder overlapper med eller
inngår ofte i andre kartleggingsenheter, spesielt i skog og myr og er svært mangelfullt registert. Derfor
bør alle kilder som tilfredsstiller definisjonen på kartleggingsenheten registreres. Avhengig av om de
biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som
naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt.
Påvirkning/bruk
Kildene, særlig de stabile kildene, var i tidligere tider (og er noen steder også i dag) viktige for
tilgangen til godt drikkevatn og for god vasstilgang i utmarksdrifta. Derfor finner man ofte gode kilder
i tilknytning til gamle stier, setrer og høyløer. Dette har påvirket (og påvriker) vegetasjonen i større
eller mindre grad, spesielt i kildekantene (se videre under «Skjøtsel og hensyn»).
Menneskelig aktivitet ved drenering, nedbygging, brønngraving, vassdragsregulering osv. har mange
steder redusert antallet og arealet av kilder, spesielt i N-SB. Naturtypen er særlig utsatt for drenering i
kulturlandskapet, og kildeframspring i tilknytning til myr er ofte utsatt for grøfting. Naturtypen er også
sårbar overfor inngrep som barmarkskjøring og hogst.
50
En aktuell trussel framover er klimaendringer, og scenariene med økt temperatur i deler av året, økt
(eller endret) nedbørmengde i noen årstider, økt vindhastighet m.m. kan føre til endringer i
vannføringen i kildene, og dermed endringer i plantelivet. Økt nedfall av nitrogen og andre stoffer kan
også påvirke kildene, spesielt i de sør- og sørvestligste delene av landet.
Verdisetting
I utgangspunktet skal alle stabile (eustatiske; KI: 5) og velutvikla kilder kartlegges og verdisettes. Med
velutvikla kilder menes kilder med en vegetasjon som tydelig skiller seg fra omgivelsene og som
preges av de eksklusive kildeartene (se over). I tillegg bør også mer ustabile kilder i låglandet (KI: 34), med mindre velutvikla kildevegetasjon, men med tilstrekkelig forekomst av eksklusive kildearter
til å skille dem fra omgivelsene, kartlegges. Verdisettingen baseres på ulikheter i trusselbildet og
forekomst av kilder mellom låglandet og høgereliggende strøk (se over). Mange kilder inngår i
myrreservater og andre typer av verneområder, men de fleste av disse ligger nok i MB-LA, og ganske
få i N-SB (Moen 2001).
Viktige parametere for verdisetting
Kildevannspåvirkning (KI), forekomster av kjenntegnende arter (eksklusive kildearter) og regional
tilhørighet (vegetasjonssoner, som indirekte angir trusselbildet) vil være de viktigste parameterene for
verdisetting
Mindre viktige parametere for verdisetting
Forekomst av trua arter vil her være en tilleggsparameter for å vurdere verdien til de minst velutvikla
(med få kjenntegnende arter)men stabile kildene.
Parameter
Lav vekt
Kjennetegnend x-x arter
e arter (jf. NiN
artsliste)
Rødlistearter
-
Kildevannspåvirkning
Biogeografi
Middels vekt
Over x arter
Høy vekt
Over x arter
-
2 eller flere NT/DD-arter,
eller forekomst av 1 VUart
KI = 3 eller 4
2 eller flere VU-arter, eller
forekomst av 1 EN- eller
CR-art
KI = 5
-
MB-LA
N-SB
Dette gir følgende verdisetting:
Lokalt viktig - C: Stabile til ustabile kilder i låglandet (N-SB) med mindre velutvikla kildevegetasjon
Viktig - B: Andre stabile og velutvikla kilder
Svært viktig - A: Stabile og velutvikla kilder i låglandet (N-SB), og stabile og velutvikla kilder ellers
som har minst en truet art
Råd om skjøtsel og hensyn
Naturtypene som omgir en kilde bør inkluderes som buffersoner ved avgrensingen. Hvor stor denne
buffersona bør være avhenger av de lokale forholdene. Den bør i alle fall være så stor at de
hydrologiske forholdene sikres.
Fysiske inngrep som drenering ved grøfting eller brønngraving fører ofte til uoppretttelige skader og
ødelegger kildene. Større uttak av vann til husholdninger, hytter, etc. vil kunne gi redusert vannføring,
spesielt hvis uttaket gjøres direkte i kildeframspringet. Reduksjon i vannføringen i kildene vil spesielt
51
kunne gå ut over de typiske kildeartene som er avhengig av å leve i kildesentrum med høg, konstant
vannføring. Arter i kildekantene vil lettere kunne finne nye leveområder som oppfyller kravene til
voksested.
Etter opphør av tradisjonell slått og beiting, fører gjengroing av kildeeng og andre arealer like inntil
kildeframspring, til endringer av flora og vegetasjon nær kildekantene. For slike kilder som inngår i et
kulturlandskap, bør vegetasjonen rundt kildene skjøttes i tråd med skjøtselen i området forøvrig. For
skjøtselsanbefalinger se faktaark for Slåttemyr.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Grunnleggende kunnskap om kildevegetasjonen i fjellet og nærliggende boreale områder finnes i
Nordhagen (1928, 1943), Dahl (1957) og Moen (1990). I tillegg finnes studier av kildevegetasjonen i
flere hovedfagsoppgaver, bl.a. Flatberg (1970), Moen (1970) og Sootholtet (1981). Kildevegetasjonen
ble registrer sammen med myrvegetasjonen i arbeidet med den norske myrreservatplanen, og det ble
samlet mye kunnskap om kildevegetasjon og flora i ulike deler av landet (Se
www.ntnu.no/vitenskapsmuseet/myr-studier-vern-naturindeks/ for oversikt). Ellers gir Moen (2001)
viktig informasjon om utbredelse, økologi, artssammensetning og trusler for kildevegetasjon i Norge.
Vi har imidlertid stor variasjon i kildevegetasjonen i Norge, og det er få arbeider som gir en grundig
dokumentasjon av planteliv og økologi. En bedre dokumentasjon vil utvilsomt føre til en rekke
typer/utforminger av kildevegetasjonen i Norge. Til sammenligning nevnes at Hadac (1983) skiller ut
seks forbund og 22 assosiasjoner av kildevegetasjon (inkludert bekkekanter) i tidligere
Tsjekkoslovakia; dvs. innen et område som knapt har så stor variasjon i kildevegetasjonen som Norge.
Konklusjonen er derfor at vi har dårlig oversikt over variasjonen i artssammensetning innen
naturtypen kilde.
Litteratur
Dahl, E. 1957. Rondane. Mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. –
Skrifter Norske Videnskaps-akademi Oslo Mat.-Naturv. klasse 1956-3: 1-374.
Flatberg, K.I. 1970. Nordmyra, trondheim. Aspekter av flora og vegetasjon. 1. Vegetasjon. –
Hovedfagsoppg. Univ. Trondheim. 183 s. Upubl.
Hadac, E. 1983. A survey of plant communities of spring and mountain brooks in Czechoslovakia. –
Folia Geobot. Phytotax. 18: 339-361.
Moen, A. 1970. Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka - Nordmøre. – Hovedfagsoppg. Univ.
Trondheim. 245 s. Upubl.
Moen, A. 1983. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske
myrreservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.
Moen, A. 1990. The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of
Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. – Gunneria 63: 1-451.
Moen, A. 2001. Kildevegetasjon. – s. 125-128 i Fremstad, E. & moen, A. (red.) Truete
vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk. mus. Rapp. bot. Ser. 2001-4.
Moen, A. & medarbeidere. 1983. Myrundersøkelser i Nord-Trøndelag i forbindelse med den norske
myrreservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-1: 1-160.
Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum. Rapport i forbindelse
med den norske myrreservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea 7: 1-69.
Påhlsson, L. 1994. Vegetasjonstyper i Norden. – Tema Nord 1994-665: 1-627.
52
Sootholtet, K. 1981. Vegetasjon og økologi i kilder på Grønsenknipa, Vestre Slidre, Oppland. –
Hovedfagsoppg. Univ. Oslo. 156 s. Upubl.
Warncke, E. 1980. Spring areas: ecology, vegetation and comments on similarity coefficients applied
to plant communities. – Holarct. Ecol. 3: 322-308.
53
Slåttemyr
(Vi følger UN, og bruker «Slåttemyr», der også beitemyr er inkludert)
Dag-Inge Øien, Anders Lyngstad & Asbjørn Moen. Oppdatert 27. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Slåttemyr er områder med fuktighetskrevende vegetasjon som danner/har dannet torv, og som er
preget av langvarig høsting gjennom slått. Etter opphør av slått vil arealet fortsatt regnes som
slåttemyr så lenge myra er preget av de økologiske prosesser som skyldes tidligere slått. Ei slåttemyr i
gjengroing vil da regnes som slåttemyr så lenge gjengroinga skyldes opphør av slått og ikke andre
naturlige prosesser (eks. forsumping, torvakkumulasjon). Viktige karakteristikker er:
• Overflate og vegetasjonsstruktur:
o jevn overflate
o relativt jevn fordeling av arter
o svake eller manglende myrstrukturer (varierer med myr(massiv)type)
o busker på forhøyninger som øker typisk ut mot kantene på en måte som indikerer
gjengroing.
• Velutvikla botnsjikt, spesielt på rike fastmattemyrer, dominert av teppedannende moser.
• Arter som tåler godt slått (slåtteindikatorer) er vanlige eller forekommer i større mengder.
I tillegg vil forekomst av kulturspor som for eksempel høyløe/høybu, slåttebu, stakkstang eller hafell,
eller annen historisk dokumentasjon, være til hjelp for å avgrense et område som har vært brukt til
slått.
Naturtypen inkluderer også myr som er preget av beiting. Bruken av myr til beiting har vært begrenset,
og hovedsakelig knyttet til fastmatter og myrkanter med tynn torv. Svært ofte inngår beitemyr som en
mindre del av et større beitelandskap.
Hevdintensitet (HI)
Teknisk definisjon
8 - fulldyrka
7
6
5 – ekstensiv,
spor av intensiv
4 – ekstensiv
3 – svært
ekstensiv
2
1 – uten
A0
intakt hevdpreg
A1
tidlig
suksesjonsfase
Rask suksesjon (RA)
54
A2
sein
suksesjonsfase
AE
ettersuksesjonstilstand
Etter NiN (Framlegg 2 av NiN 2.0) er slåttemyr (inkl. beitemyr) det samme som V~8 Semi-naturlig
myr, der beitemyr omfatter grunntypene uten slåttemarkspreg (SP=1) og slåttemyr omfatter
grunntypene med slåttemarkspreg (SP=2). Slåttemyr er definert som semi-naturlig mark innen trinnene
3-5 (fra svært ekstensiv hevd til ekstensiv hevd med spor av intensiv hevd) langs den lokale
komplekse miljøgradienten (LKM) hevdintensitet (HI) (se figur). Videre kan slåttemyr relateres til
trinn på tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA). Denne har fire trinn, der A0 er intakt hevdpreg
(aktiv bruk) og trinn AE er ettersuksesjonstilstanden der artssammensetning og endringstakt og retning ikke lenger kan relateres til tidligere bruk. Grensen for når ei myr ikke lenger er slåttemyr
trekkes ved trinn A2, sein suksesjonsfase, på denne skalaen, der artssammensetningen er mer lik
ettersuksesjonstilstanden. Myr på trinn A0, A1 og A2 blir da definert som slåttemyr, mens myr på
trinn AE ikke lenger er slåttemyr. Objektgruppe kulturspor etter tradisjonell jordbruksvirksomhet (G4
KT; etter NiN 1.0) brukes som en tilleggsvariabel. Objektenheter er for eksempel høyløe/høybu,
slåttebu, stakkstang og hafell.
Hvorfor naturtypen er viktig
Slåttemyr er vurdert som truet i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011). Der deles
typen i to naturtyper etter NiN 1.0 (Halvorsen et al. 2009), slåttemyrkant og slåttemyrflate, og er
karakterisert som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN) i rødlista.
Slåttemyr er en av fem utvalgte naturtyper med egen forskrift i naturmangfoldloven. Dette innebærer
blant annet at det skal tas særlig hensyn til lokaliteter som er klassifisert som svært viktig (A) eller
viktig (B) etter DN-Håndbok 13 ved tiltak som kan «endre karakteren eller omfanget av en
forekomst». Det skal også utarbeides en handlingsplan for naturtypen. Det er ikke gjort for slåttemyr,
men den er omtalt i handlingsplan for slåttemark (Direktoratet for naturforvaltning 2009), og i 2013
utarbeidet NTNU Vitenskapsmuseet ei liste over lokaliteter som bør prioriteres for skjøtsel og
overvåking (Lyngstad et al. 2013).
Utbredelse
Slåttemyrer finnes over hele landet, og med tyngdepunkt i indre og midtre deler av landet der det er
store arealer av minerotrof myr (jordvannsmyr) og relativt korte avstander til bygder med garder
(Lyngstad et al. 2012b). Slåttemyrer i låglandet (BN-SB) er sjeldne, spesielt på Østlandet (Lyngstad et
al. 2013).
I jordbrukstellingen i 1907 ble arealet av utmarksslått oppgitt til 2700 km², og en stor del av dette var
myr. Ved å ta hensyn til at arealene ble slått annethvert år, blir dette noe over 1,5 % av landarealet.
Dette var nok for lågt, og f.eks. i Rindal kommune (MR) viser beregninger at ca. 7 % av landarealet
ble brukt (Moen 1989).
I tidligere tider ble slåttemyrene helt eller delvis skjermet for beite. Etter opphør av utmarksslått er det
beitebruken som representerer den eneste høstingen på myrene, og beitetrykket er ofte lågt, spesielt på
våte myrer. Beitemyrene er vanligst i områdene ved gårdene, og som myrflekker i større
beitelandskap.
Naturfaglig beskrivelse
Vegetasjonen på slåttemyr, som på myr generelt, varierer i hovedsak langs tre gradienter: fattig-rik,
løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis Kalkinnhold (KA),
Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. Enheter av slåttemyr karakteriseres etter
de tre nevnte gradientene, og definert ut fra forekomsten av plantearter (se tabell 1-3) og økologiske
55
forhold. Gradienten fattig-rik er viktigst i denne sammenhengen. I ei slåttemyr i hevd vil betydningen
av de to andre gradientene, spesielt MK, være redusert, men etter opphør av slått vil
suksesjonsforløpet i slåttemyrkanten være svært forskjellig fra slåttemyrflata (se under).
Ei slåttemyr måtte ha en brukbar produksjon av gras og urter som kunne høstes. Minerotrofe myrer
(jordvannsmyrer) har høgere produksjon i feltsjiktet enn ombrotrofe myrer (nedbørsmyrer), og det er
derfor i realiteten bare jordvannsmyrene som ble slått. Langs KA-gradienten deles vegetasjonen på
minerotrof myr i fire enheter: fattig, intermediær, rik (middelsrik) og ekstremrik. Karakteristiske arter
langs KA-gradienten er vist i tabell 1.
Ofte er det høgere produksjon på de rikeste myrene, samt et mer variert planteliv som gir seg utslag i
høgere næringsverdi på høyet. De beste slåttemyrene har derfor middelsrik og ekstremrik
myrvegetasjon, men fattigere myrer finnes over svært store arealer og har vært viktige. Rikmyrene er
knyttet til områder med kalkrik mineraljord (se figur 1), og i store deler av landet mangler slik jord,
f.eks. på Sørlandet og store deler av Vestlandet. I slike områder var de mest produktive fattigmyrene
svært viktige slåttemyrer.
Langs TV (mykmatte-tue) er det fastmattene (tilsvarende vegetasjonstypene K3, L2, M2, M3 i
Fremstad (1997)) som er viktigst på slåttemyrene. Her ligger vannstanden i lange perioder av
vekstsesongen lågere enn røttene til plantene. Dette gir bedre oksygenforhold og bedre tilgang på
næringsstoffer, som igjen gir høgere produksjon i forhold til våtere typer. Ellers har myrkantene som
kan være tresatt (K1, L1, M1), og som i dag er utsatt for gjengroing, vært viktige slåttemyrarealer. Det
samme gjelder utforminger av høgstarrmyr (L4) og mykmatte (innen L3 og M4) med høgvokste arter,
og dermed høg produksjon. Kildepåvirka myr har god tilgang på viktige næringsstoffer og god
oksygentilgang, noe som gir høg produksjon.
Det finnes få (ingen) plantearter som er eksklusive for slåttemyr, og innholdet av arter skiller seg lite
fra andre minerotrofe myrer, men fordelingen av arter både i bunn- og feltsjiktet er forskjellig (se
nedenfor). Myrtust (NT) og huldrestarr (VU) er eksempel på rødlistearter som favoriseres av slått.
Viktige plantesamfunn på slåttemyr er beskrevet i mange publikasjoner fra langtidsstudiene av
slåttemyr i Midt-Norge. Dette gjelder bl.a. Moen (1969, 1976) der også fattige slåttemyrer er beskrevet
med plantesosiologiske tabeller. Ellers er det de rike slåttemyrene som er best studert, bl.a. i Moen
(1990) og Moen et al. (2012). Arter som fremmes av slått på rike myrer er vist i figur 2. Se også
artsliste i Fremstad (1997: 109-110)
Slåttemyr er absolutt vanligst på bakkemyr og flatmyr, men også store deler av strengmyr og kildemyr
kan ha høg produksjon av grasvekster og urter, og har vært brukt. Høgmyr har myrmassiv som kan
omfatte minerotrof lagg eller dråg, også slike partier med produktivt feltsjikt har vært brukt.
Det er relativt få arter som har utgjort det meste av fôret på slåttemyrene. Først og fremst har
starrartene vært viktige, og da spesielt de høgvokste flaskestarr og trådstarr. Også gråstarr, stjernestarr,
slåttestarr, kornstarr, duskull, torvull, blåtopp og bjønnskjegg er viktige grasvekster, og alle de nevnte
artene opptrer både på fattig og rik slåttemyr. På rikmyr kommer en rekke flere arter, der særbustarr,
gulstarr, engstarr og breiull er viktige. Urter på både fattig og rik slåttemyr omfatter bukkeblad, rome
og tepperot, mens en rekke urter, bl.a. orkideer inngår på rikmyr (og delvis intermediær myr, se tabell
1).
Et karakteristisk trekk ved slåttemyr er den jevne overflata på myra. Ljåen og aktiviteten ved slåtten
har jevnet ut forhøyninger, og fjernet busker og trær. Fordelinga av arter er relativt jevn. Uten slått
noen tiår på slike gamle slåttemyrer, kommer små forhøyninger og ujevnheter fram igjen, og høgvokst
vegetasjon med busker etablerer seg på forhøyningene, og bidrar til ytterligere uttørking og
tuedannelse (se bilder figur 3). Forekomsten av busker og trær øker typisk ut mot kantene.
56
Delnaturtyper
Slåttemyr kan deles inn på samme måte som øvrige myrtyper etter hovedgradientene fattig-rik,
løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis LKM’ene Kalkinnhold (KA),
Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. KA er viktigst i denne sammenhengen
med betydelig variasjon i forekomsten av plantearter langs gradienten (se faktaark for Rikmyr).Vi har
derfor valgt å dele inn slåttemyr hovedsakelig etter KA. Samtidig har vi skilt ut slåttemyrer i låglandet
(N/BN-SB) som egen delnaturtype på grunn av forskjeller i forekomst og trusselbilde.
Fattig slåttemyr (MB-LA)
Dette er V~8 Semi-naturlig myr (etter Framlegg 2 i NiN 2.0) på trinn 1 og 2 langs KA. I de tre
myrsamfunna av denne typen som er dokumentert i Moen (1976) er i bunnsjiktet dominert av
torvmoser, der stivtorvmose og dvergtorvmose er de viktigste artene. Dessuten er levermoser svært
vanlige. Mykmattene har mest dystarr i feltsjiktet, mens sivblom og bjønnskjegg er blant de vanligste
artene. Produksjonen ved slått annethvert år er 30-50 kg/daa. Vanlig fastmatte har bjønnskjegg,
duskull, blåtopp og starr-arter i feltsjiktet, og de nevnte moseartene i bunnsjiktet. Produksjonen ved
slått er 60-100 kg/daa. Det tredje av de studerte fattigmyrsamfunnene er dominert av rome, og med
dårlig dekning av andre karplanter. De nevnte mosene er vanligst i bunnsjiktet som ikke er dekkende.
Romemattene gir ganske høg høymengde ved første gangs slått etter opphør i noen tiår. Men slått
annethvert år gir bare ca. 30-40 kg/daa. Dette henger samme med at rome hemmes sterkt av slåtten. I
kantsamfunn på fattigmyr er det tynn torv, og noen mer typiske fastmarksarter, inkludert lyng- og
busker inngår. Her foreligger det ikke produksjonsmålinger. Delnaturtypen omfatter grunntypene:
kalkfattig mykmatte (TV=1) og kalkfattig fastmatte (TV=2). Trolig bør det også skilles mellom
grunntyper på myrflate (MF=1) og myrkant (MF=2), men dette er foreløpig ikke gjort i NiN 2.0.
Intermediær slåttemyr (MB-LA)
Dette er V~8 Semi-naturlig myr på trinn 3 langs KA. I Norge finnes lite materiale fra slått av
intermediær myr. Alle de nevnte artene fra fattigmyr inngår, dessuten noen av rikmyrartene (tabell 1:
gruppe 6 og 7). Flaskestarr, trådstarr, slåttestarr, gråstarr og kornstarr kan være viktige mengdearter.
Produksjonen ligner nok på den refererte fra fattigmyr. Delnaturtypen omfatter grunntypene
intermediær mykmatte på beitemyr (TV=1, SP=1), intermediær mykmatte på slåttemyr (TV=1,
SP=2), intermediær fastmatte på beitemyr (TV=2, SP=1) og intermediær fastmatte på slåttemyr
(TV=2, SP=2) i NiN 2.0. Trolig bør det også skilles mellom myrflate og myrkant (se over).
Rik slåttemyr (MB-LA)
Dette er V~8 Semi-naturlig myr på trinn 4 og 5 langs KA. Botnsjiktet er velutvikla og gjerne dominert
av brunmoser som myrstjernemose, navargulmose, messingmose og brunmakkmose, og det er større
forekomster av levermoser som brundymose og einkorntvibladmose (sjelden). Fravær av
slåttepåvirkning fremmer oppreiste og tuedannende mosearter som torvmosene til fordel for liggende
og teppedannende moser som brunmosene, og et tett strølag gir et mindre velutvikla botnsjikt.
Arter som tåler slått godt, slik som sotstarr, særbustarr, gulstarr, slåttestarr, duskull, breiull, myrtust og
fjellfrøstjerne (se også figur 2) er relativt vanlige eller forekommer i større mengder. Ofte kan også
stor dominans av høge og rasktvoksende arter som blåtopp, takrør og mjødurt i kantene, indikere
gjengroing.
Delnaturtypen omfatter grunntypene middels kalkrik mykmatte (TV=1), svært kalkrik mykmatte
(TV=1), middels kalkrik fastmatte (TV=2) og svært kalkrik fastmatte (TV=2) i NiN 2.0. Trolig bør
det også skilles mellom myrflate og myrkant (se over).
Slåttemyr i låglandet (N/BN og SB)
Slåttemyrer i låglandet skiller seg ikke vesentlig fra de andre delnaturtypene. Det viktigste er
forekomsten av låglandsarter/sørlige arter som f.eks. taglstarr (myrkant), nebbstarr, smalmarihand,
myrflangre, mjølkerot (intermediær myr), og i gjengroende slåttemyrer står gjerne svartor og
trollhegg.
57
Avgrensing mot andre naturtyper
Det er et praktisk problem å avgrense slåttemyr: når opphører ei myr å være slåttemyr etter opphør av
tradisjonell bruk? Dette problemet gjelder så vel for fattig som rik myr. Ut fra definisjonen av
slåttemyr så slutter ei myr å være slåttemyr når det ikke lenger er registrerbart at myra har vært brukt
til slåttemyr. Ei myr slutter også å være slåttemyr når andre bruksmåter eller inngrep har større
innvirkning på de økologiske prosessene enn den tidligere slåtten (nedbygging, drenering, beiting,
m.m.).
Slåttemyr overlapper i utgangspunktet med Rikmyr. Svært mange av de mest verdifulle slåttemyrene
er også de mest verdifulle rikmyrene, og motsatt. Disse to naturtypene må derfor i høg grad sees i
sammenheng. Ved kartlegging er det derfor viktig at så mange som mulig av karakteristikkene som er
beskrevet i definisjon av slåttemyr legges til grunn.
Avgrensing mot andre myrtyper, rik sumpskog og kilde: Tilsvarende kriterier som for Rikmyr, se
faktaark for denne typen.
Avgrensing mot slåttemark og naturbeitemark
Her er hovedprinsippet at grensen går mellom arealer på torv og arealer som ikke er på torv. Mindre
arealer eller fragmenter av myr som inngår som en del av ei større slåttemark skilles vanligvis ikke ut
som slåttemyr. Her må man i noen tilfeller bruke skjønn og vurdere om det er hensiktsmessig ut fra
den historiske bruken og den funksjonen disse myrene har hatt i det aktuelle området. I deler av landet
der slåttemyr er sjelden vil det også være hensiktsmessig å skille ut mindre arealer med slåttemyr enn i
de delene der slåttemyr er relativt vanlig. Er man i tvil så registrerer man en mosaikk med slåttemark
eller naturbeitemark.
Påvirkning/bruk
De største truslene mot slåttemyr er opphør av bruk med påfølgende gjengroing (figur 3). På
myrflatene går prosessen sakte, og myrene kan fremdeles være åpne mange tiår etter at slåtten
opphørte, spesielt i høgereliggende strøk. Den langvarige, og omfattende ekstensive bruken har
resultert i en økologisk relativt stabil naturtype som er robust mot endringer i påvirkning som opphør
av slått medfører. Slåttemyrene domineres av klonale arter (arter der enkeltindivider består av flere
skudd fra samme rotsystem, og som gjerne sprer seg med utløpere) som lever lenge, og som derved
kan finnes igjen i lang tid etter at artene har avsluttet blomstring. Endringene ved gjenvoksing gir seg
derfor mer utslag i mengdefordelingen i vegetasjonen enn i artsmangfoldet.
I tillegg til opphør av slått, er den største trusselen mot slåttemyrene endringer i hydrologien som følge
av grøfting (figur 3) til vegbygging, eller etablering av annen infrastruktur (f.eks. vindkraftanlegg), og
nedbygging til boligformål, industri, vasskraftutbygging, etc. Tidligere gjorde også torvstikking og
grøfting for nydyrking eller skogreising betydelige inngrep i myrarealene i Norge (se blant annet
Moen et al. 2011 for oversikt).
Hogst av trær i seg sjøl kan være positivt for myra ved at det fører til høgere grunnvann og økt
forsumping. Men hogst kan også ha en betydelig negativ påvirkning i et slåttemyrlandskap. Det er i
hovedsak tre faktorer som er viktige i den sammenheng; fysisk ødeleggelse av myra (kjørespor etc.),
økt omsetning av organisk materiale som gir en gjødslingseffekt, og endring av skogstruktur som
fremmer gjengroing.
Beiting med tunge husdyr fører gjerne til store tråkkskader og fare for erosjon, og dermed redusert
produksjon (se Råd om skjøtsel og bruk).
58
I dag har det de fleste steder i Norge gått mange tiår siden slåtten opphørte, og gjengroingen er
kommet langt mange steder, spesielt i lågereliggende strøk (nedre del av mellomboreal
vegetasjonssone og lågere). I disse områdene har dessuten mange slåttemyrer allerede gått tapt
gjennom nydyrking og nedbygging. I høgereliggende strøk (øvre del av mellomboreal sone og
oppover) er det fremdeles store arealer med åpne slåttemyrer. Dette gjelder spesielt i deler av landet
med mye myr, som Midt-Norge, indre del av Hedmark, øvre del av Agder og deler av Nord-Norge.
Verdisetting
Slåttemyr er en sterkt trua naturtype (se over) og alle lokaliteter som tilfredsstiller definisjonen av
slåttemyr har derfor minst lokal verdi. Alle artsrike lokaliteter som er i hevd, eller som bærer tydelig
preg av langvarig hevd, bør gis høg verdi. I tillegg til hevd og artsmangfold, tillegges størrelse,
sjeldenhet (lokalt) og om lokaliteten inngår i et helhetlig kulturlandskap en viss vekt i
verdivurderingen.
Viktige parametere for verdisetting
Hevd (tilstand): Denne parameteren er direkte knyttet til de to lokale komplekse miljøgradientene
Hevdintensitet (HI) og Rask suksesjon (RA) i NiN 2.0, og er en del av definisjonen av slåttemyr (se
denne).
Artsmangfold: Denne parameteren er et mål på forekomsten av rødlista arter og indikatorer på rik
myrvegetasjon. Forekomsten av rødlistearter tillegges minst middels vekt. I konklusjonen nedenfor
omtales låg, middels og høg vekt for Artsmangfold som henholdsvis lågt, middels og høgt
artsmangfold.
Størrelse: Variasjon i økologiske gradienter, vegetasjonstyper og landformer øker med økende
størrelse, og dermed også betydningen for det biologiske mangfoldet. Store myrer bør derfor gis
høgere verdi enn små myrer.
Lokal forekomst/sjeldenhet: Slåttemyrer som ligger nær hverandre vil ha større sammenfall i
miljøforhold enn slåttemyrer som ligger langt fra hverandre. Den enkelte myra vil derfor være mindre
viktige for det biologiske mangfoldet i områder med mye slåttemyr enn i områder med lite slåttemyr.
Samtidig kan det være riktig å gi ei slåttemyr som inngår i et større myrkompleks eller myrområde høg
verdi fordi den bidrar til større variasjon i økologiske gradienter lokalt (jamfør «størrelse» ovenfor).
Denne parameteren bør derfor brukes med varsomhet og tillegges mindre betydning enn de andre
parameterne og kun brukes til å justere verdien etter at de andre aspektene er vurdert.
Mindre viktige parametere for verdisetting
Inngår i helhetlig kulturlandskap: Denne parameteren angir om lokaliteten inngår i et landskap der
kulturbetingede naturtyper utgjør en helhet, og der slåttemyra er en viktig del som påvirker verdien til
hele landskapet. Et seterlandskap kan være eksempel på et slikt helhetlig kulturlandskap. Det ligger
inn en viss grad av skjønn i dette, og denne parameteren brukes som tilleggskriterium for godt hevda
lokaliteter som ellers ikke oppnår høg vekt for andre parameter.
59
Parameter
Størrelse
Artsmangfold
Låg vekt
< 50 daa
Dominert av fattig
eller intermediær
slåttemyr. Ingen
typiske
rikhetsindikatorer (se
tabell 1) eller
sjeldne/trua arter
Middels vekt
> 50 daa
Dominert av
intermediær slåttemyr,
rik slåttemyr med
middelsrik vegetasjon
(arter fra gruppe 10 i
tabell mangler). Eller
forekomst av minst 1
rødlistet myrart (DD,
NT eller VU)
Hevd (tilstand)
Få/svake spor etter
hevd, men
tilfredsstiller
definisjonen på
slåttemyr
-
Bærer tydelig preg av
langvarig hevd, eller
gammel slåttemyr som
holdes i hevd som
beitemyr
Slåttemyr er lokalt
relativt vanlig.
Lokaliteten ligger i et
større område/region
(f.eks. flere kommuner)
der det forekommer en
del små, men få store (>
50 daa) forekomster av
slåttemyr.
Nei
Landskapsøkologi lokal forekomst/
sjeldenhet
Landskapsøkologi utgjør en vesentlig
del av et helhetlig
kulturlandskap
-
Høg vekt
Artsrik og velutvikla
lokalitet, dominert av
rik slåttemyr med
forekomst (spredt til
vanlig) av flere arter
fra gruppe 10 i tabell 1
(ekstremrik
vegetasjon), eller
forekomst av trua
myrarter (minst 1
EN/CR- eller 2 VUarter).
Holdes i hevd som
slåttemyr
Slåttemyr er lokalt
sjelden. Lokaliteten
ligger i et større
område/region (f.eks.
flere kommuner) der
det er få og små andre
forekomster av
slåttemyr.
Ja
Lokalt viktig – C:
Alle lokaliteter som tilfredsstiller definisjonen på slåttemyr og ikke oppnår verdi B eller A.
Viktig - B:
Lokaliteter > 50 daa store som ikke lenger holdes i hevd som slåttemyr men som bærer tydelig preg av
langvarig hevd eller holdes i hevd som beitemyr og som har middels til lågt artsmangfold.
Svært viktig - A:
• Alle lokaliteter som holdes i hevd som slåttemyr eller beitemyr eller bærer tydelig preg av
langvarig hevd og som enten har høgt artsmangfold eller inngår i et helhetlig kulturlandskap.
• Andre lokaliteter som holdes i hevd som slåttemyr eller beitemyr eller bærer tydelig preg av
langvarig hevd og som er > 50 daa store og forekommer i områder der slåttemyr er lokalt
sjelden.
Råd om skjøtsel og hensyn
Slåttemyrer kan opptre som vel avgrensete enkeltmyrer eller som del av ei myr (myrkompleks)
sammensatt av flere myrmassivtyper der bare noen har vært slått. Det kreves at hydrologien holdes
intakt for å opprettholde ei myrs særegne egenskaper og miljøforhold. Dette gjelder også for slåttemyr.
Det er derfor viktig å inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne på
60
fastmark, i alle fall ovenfor myra. Det vil i mange tilfeller være fornuftig ved kartlegging av myrtyper
at hele myrkomplekset avgrenses for å hindre endringer av hydrologien på en annen del av
myrkomplekset enn den kartlagte naturtypen (f.eks. ved grøfting, vegbygging etc.), slik at hele myra
påvirkes.
Skjøtsel av slåttemyr bør skje så nært opp til den tradisjonelle bruken som mulig, men målsettinga
med skjøtselen er avgjørende både for stubbehøgde, slåtteintervall, slåttetidspunkt og behov for
fjerning av slåttegraset. Avhengig av størrelsen på arealet kan det være hensiktsmessig med ulike
skjøtselstiltak og ulik skjøtselsintensitet i forskjellige deler av området. Det er og vanligvis
hensiktsmessig å skille mellom en restaureringsfase de første årene og en årlig skjøtselsfase seinere.
I restaureringsfasen ryddes området for kratt og små trær, og større trær tynnes og kvistes opp til
mannshøgde. Vanligvis må områdene slås en gang i året i denne fasen, og i låglandsområder kan det
være nødvendig med slått to ganger i året. Etter hvert som krattoppslag reduseres og produksjonen i
feltsjiktet stabiliserer seg er det i de fleste tilfellene tilstrekkelig med slått fra hvert tredje til hvert
tiende år for å holde krattet i sjakk. I sørlige og lågtliggende områder kan det være nødvendig med noe
hyppigere slått.
Slått med tohjulstraktor er et godt alternativ til ljåslått, og erfaringer fra blant annet Sølendet
naturreservat i Røros viser at slått med tohjulstraktor er ca. 7 ganger raskere enn ljåslått (Moen & Øien
2012). Bruk av kantklipper med knivblad er et alternativ i tuete og ulendt terreng, men er om lag like
arbeidskrevende som ljå.
Graset kan gjerne tørkes på bakken slik at frø fra plantene frigjøres, men det bør fjernes fra
slåtteområdene. Dette er først og fremst viktig for at høyet ikke skal «gjødsle» myra. I høgereliggende
strøk der nedbrytingen går seint, vil høyet dessuten bli liggende på bakken i flere år og gi endra
forhold for moser og mindre karplanter sammenlignet med områder som rakes, spesielt hvis
produksjonen er relativt høg. Også til sammenraking vil bruk av maskiner være mye raskere enn
tradisjonelle metoder med bruk av rive. Hvis høyet ikke skal brukes, kan det samles opp i hauger og
brennes. Dersom formålet med skjøtselen først og fremst er å holde krattet unna myrene, kan slått uten
oppsamling være et alternativ i områder med relativt låg produksjon.
Husdyr på utmarksbeite kan til en viss grad forsinke visuell gjengroing på slåttemyr, men vil ikke
kunne erstatte effekten av slåtten. Myrvegetasjon er sårbar for tråkk, og særlig tunge beitedyr som
storfe har negativ effekt (figur 3) og kan gi blottlegging av torv med påfølgende erosjon, og på lang
sikt etablering av busker og kratt på forhøyninger som tråkket har skapt. Det er generelt slik at myrene
er mer sårbare for tråkk jo blautere de er og jo svakere utvikla vegetasjonsdekket er. Lette beitedyr
som sau og geit gir ikke så store problemer med tråkk som storfe. Sau foretrekker fastmark og
myrkanter over åpne myrer, og kan være med på å hindre gjenvekst i myrkantene. Men for større åpne
myrområder gir ikke sauen særlig skjøtsel. Videre er sauen til gjengjeld kjent for å beite mye urter, og
være selektive overfor enkelte arter (f.eks. orkidéer).
Praktiske detaljer omkring skjøtsel av slåttemyr og erfaringer med skjøtsel kan finnes i publikasjoner
fra Sølendet naturreservat (f.eks. Øien & Moen 2006, 2014, Moen og Øien 2012) og fra andre
verneområder der NTNU Vitenskapsmuseet har faglig oppsyn med skjøtselen, som f.eks. Øvre Forra
naturreservat i Nord-Trøndelag (Lyngstad et al. 2012a).
Kunnskapsnivå og viktige kilder
De viktigste kildene til grunnleggende kunnskap om slåttemyrvegetasjon og effekter av skjøtsel og
gjengroing er publikasjonene fra studiene av slåttemyr i Sølendet naturreservat i Røros og
Nordmarka/Tågdalen naturreservat på Nordmøre (Moen 1969, 1970, 1976, 1990, 2000, Øien 2002,
Øien & Moen 2006, Moen & Øien 2012). Videre gir nyere rapporter fra NTNU Vitenskapsmuseet
viktig informasjon om utbredelse og forekomst av slåttemyr i Sør-Norge (Lyngstad et al. 2012b,
61
2013). Disse bygger på registreringer i forbindelse med myrreservatplanen, på opplysninger i
Naturbase og registreringer utført av NTNU Vitenskapsmuseet i senere år. For Nord-Norge har vi
langt dårligere oversikt.
Litteratur
Direktoratet for naturforvaltning 2009. Handlingsplan for slåttemark. – DN rapport 2009-6: 1-51, 2
vedlegg.
Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. – NINA Temahefte 12: 1-279.
Halvorsen, R., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Gaarder, G., Moen,
A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T. & Ødegaard, F. 2009. Naturtyper i
Norge (NiN) versjon 1.0.0. – www.artsdatabanken.no (2009 09 30).
Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A. 2012a. Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2011.
– NTNU Vitensk.mus. Bot. notat 2012-1: 1-19.
Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A. 2012b. Slåttemyrundersøkelser i Nord- og Sør-Trøndelag. –
NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2012-6: 1-150.
Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A. 2013. Slåttemyrlokaliteter i Sør-Norge. A. Prioritering av
lokaliteter for skjøtsel og overvåking. B. Kartlegging av slåttemyr på Østlandet i 2012-13. – NTNU
Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2013-8: 1-96.
Moen, A. 1969. Subalpine slåttemyrer på Nordmarka, Nordmøre. – s. 66-74 i: Myrers økologi og
hydrologi. Norsk Komite Int. Hydrol. Dekade. Rapp. 1.
Moen, A. 1970. Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka, Nordmøre. – Hovedfagsoppg. Universitetet i
Trondheim. 245 s. Upubl.
Moen, A. 1976. Slåttemyrenes vegetasjon, produksjon og verneverdi. Foreløpig meddelelse fra
forskningsprosjekt. – s. 1-17 i: Gjengroing av kulturmark. Internordisk symposium 27.-28. november
1975. NLH, Ås.
Moen, A. 1987. J-N Myr- og kjeldevegetasjon. – s. J1-6 i: Fremstad, E. & Elven, R. (red.) Enheter for
vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk utredning 1987:1
Moen, A. 1989. Utmarksslåtten – grunnlaget for det gamle jordbruket. – Spor 4-1: 36-42.
Moen, A. 1990. The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of
Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. – Gunneria 63: 1-451, 1 kart.
Moen, A. 1998. Nasjonaltlas for Norge. Vegetasjon. – Statens kartverk, Hønefoss.
Moen, A. Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk
nedbørmyr som utvalgt naturtype. – NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-7: 1-72.
Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2012. Boreal rich fen vegetation formerly used for haymaking. –
Nord. J. Bot. 30: 226-240.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2011. Våtmark. – s. 75-79 i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk
rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim.
Moen, A. & Øien, D.-I. 2012. Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40
år. – Bli med ut! 12: 1-103.
Øien, D.-I. & Moen, A. 2006. Slått og beite i utmark – effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med
skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. – NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2006-5: 157.
Øien, D.-I. & Moen, A. 2014. Sølendet naturreservat. Årsrapport og oversyn over aktiviteten i 2013. –
NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat. 2014-1: 1-44.
62
Figur 1. Kart over områder i Norge som er rike på mineralnæring. Fra Moen (1998).
63
Figur 2. Skjematisk oversikt som viser endringene i forekomst og blomstring ved slått annethvert år
for noen vanlige arter i rikmyr på Sølendet i Røros og Tågdalen i Surnadal. Plasseringene av artene
langs den loddrette aksen angir styrken i endringene av forekomsten. Fete typer angir økning i
blomstringen, mens kursiv angir nedgang.
64
Figur 3. Trusler mot slåttemyr. Øverst til venstre: Gjengroing med bjørk og tuedannelse i
slåttemyrkant på Styggmyra i Røyrvik, NT. Foto: A. Lyngstad 24.08.2011. Øverst til høyre: Grøfting i
rik myrvegetasjon med påfølgende oppslag av bjørk og dannelse av store blåtopptuer på Bustamyra i
Lierne, NT. Foto: Erlend Resell 2012. Nederst til venstre: Hogst av gamle bjørker kan gi rask og
kraftig gjengroing, fra Kjerrmyra i Røyrvik, NT. Foto: A. Lyngstad 25.08.2011. Nederst til høyre:
Tråkk av storfe i rik myrvegetasjon på Vanderåsenget- Sellisenget i Steinkjer, NT. Foto: A. Lyngstad
14.07.2011.
65
Tabell 1-3. Forekomsten av viktige arter på myr langs hovedgradientene. 1. KA (fattig-rik). 2. MK
(myrflate-myrkant). 3. TV (tue-løsbunn). Stipla linje angir at artene forekommer sjelden eller spredt.
Etter Moen (1987) og Fremstad (1997:J-M tabell 1-3). Oppdatert etter gjeldene taksonomi og
navneverk.
Tabell 1
1
Skrubbær
Stormarimjelle
Dvergtettegras
Molte
Skogstjerne
Akssigd
Sveltsigd
Kysttorvmose
Svelttorvmose
Stivtorvmose
Vasstorvmose
Bleiktorvmose
Grantorvmose
Bjørnetorvmose
Kjøttorvmose
Lurvtorvmose
Rødtorvmose
Tvaretorvmose
Dvergtorvmose
Grasmose
Vassnøkkemose
Glefsemose
Myrsnutemose
Torvdymose
2
Sveltstarr
Snipestarr
Torvull
Kvitmyrak
Sivblom
Bærlyngarter
Myrfiltmose
Vortetorvmose
Fagertorvmose
3
Kvitlyng
Dystarr
Smalsoldogg
Rundsoldogg
Klokkelyng
Lusegras
Pors
Rome
T ranebærarter
Bjønnskjegg *
4
Gråstarr
Stjernestarr
Frynsestarr
Rundstarr
T rådsiv
Skogstjerne
Blåmose *
Gulltorvmose
Glasstorvmose
Pisktorvmose
Krattorvmose
Fløyelstorvmose *
Skartorvmose
Heitorvmose *
5
T rådstarr
Slåttestarr
Kornstarr
Flaskestarr
Flekkmarihand *
Elvesnelle
Duskull
Bukkeblad
Blåtopp
T epperot
Myrskovlmose
* vokser også ombrotroft i O3
66
6
Blystarr
Myrfiol
Pjusksigd
Vrangnøkkemose
Blodnøkkemose
Hakenøkkemose
Vritorvmose
Skeitorvmose
Lapptorvmose
Blanktorvmose *
Kroktorvmose
Beitetorvmose
Rosetorvmose
7
Strengstarr
Grønnstarr
Særbustarr
Myrsnelle
Fjelløyentrøst
Myggblom
Nøkkesiv
Myrklegg
T ettegras *
Brunmyrak
Dvergjamne
Blåknapp
Sveltull
Fettmose
Messingmose
Piperensermose
8
Jåblom
Fjelltistel
Bjønnbrodd
Myrstjernemose
Sumpfagermose
Raudmakkmose
Stormakkmose
Gullmose
Brundymose
9
Svarttopp
Klubbestarr
Gulstarr
Loppestarr
Blankstarr
Sumphaukeskjegg
Engmarihand
Småsivaks
Breiull
Gullmyrklegg
Fjellfrøstjerne
Myrsaulauk
Bekkevrangmose
Stauttjønnsmose
Sumptjønnmose
Sumpbroddmose
Myrgittermose
Skruesvanemose
Nervesvanemose
Kalkfagermose
Navargulmose
Storrundmose
Fjellrundmose
10
Sotstarr
Hårstarr
Hodestarr
Engstarr
Nebbstarr
Agnorstarr
Blodmarihand
Lappmarihand
Myrflangre
Brudespore
Kastanjesiv
T rillingsiv
Myrtust
Stortveblad
Småvier
Myrtevier
Gulsildre
Brunskjene
Svartknoppmose
Kalkmose
Kalkkammose
Saglommemose
Stivlommemose
Praktflik
T uffmoser
Tabell 2
1
Dystarr
Blystarr
Snipestarr
Dikesoldogg
Smalsoldogg
Myggblom
Nøkkesiv
Dvergtettegras
Kvitmyrak
Brunmyrak
Sivblom
Brunskjene
Navargulmose
Kysttorvmose
Svelttorvmose
Vasstorvmose
Bjørnetorvmose
Lurvtorvmose
Lapptorvmose
Vassnøkkemose
Myrsnutemose
T orvdymose
2
Strengstarr
Sveltstarr
Engmarihand
Rundsoldogg
Myrgittermose
Sveltsigd
Messingmose
Rødmakkmose
Stormakkmose
Pisktorvmose
Rusttorvmose
Kjøtt-torvmose
Fagertorvmose
Rødtorvmose
Blanktorvmose
Grasmose
Brundymose
Praktflik
3
Kvitlyng
Svarttopp
Dvergbjørk
Røsslyng
Sotstarr
Særbustarr
Engstarr
T rådstarr
Nebbstarr
Kornstarr
Flaskestarr
Småsivaks
Krekling
Elvesnelle
Klokkelyng
Duskull
Breiull
T orvull
Bukkeblad
Pors
Blåtopp
Rome
T ranebær-arter
Jåblom
Myrklegg
T ettegras
Molte
Dvergjamne
Fjellfrøstjerne
Bjønnbrodd
Bjønnskjegg
Sveltull
Myrstjernemose
Pjusksigd
Gullmose
Stivtorvmose
Vritorvmose
Vortetorvmose
Skeitorvmose
Kroktorvmose
Dvergtorvmose
Beitetorvmose
Rosetorvmose
Fettmose
4
Klubbestarr
Gråstarr
Grønnstarr
Stjernestarr
Gulstarr
Slåttestarr
Loppestarr
Flekkmarihand
Myrsnelle
Brudespore
Einer
Gullmyrklegg
Furu
Tepperot
Blåknapp
Skogstjerne
Stor myrfiol
Myrfiol
Bærlyngarter
Myrfiltmose
Stauttjønnmose
Sumptjønnmose
Glasstorvmose
Furutorvmose
Bleiktorvmose
Fløyelstorvmose
Skartorvmose
Tvaretorvmose
Vrangnøkkemose
Blodnøkkemose
5*
Hundekvein
Orearter
Bjørk
Harerug
Skogrørkvein
Hårstarr
Frynsestarr
Vierstarr
Slirestarr
Skrubbær
Sumphaukeskjegg
Sølvbunke
Skogsnelle
Mjødurt
Kvitmaure
Myrmaure
T rådsiv
Stormarimjelle
Gran
Engsoleie
Vierarter
Fjelltistel
Sumpbroddmose
Kalkmose
T uffmosearter
Kildemosearter
Fagermosearter
Krattorvmose
Sumptorvmose
Heitorvmose
* Bare få myrkantarter er tatt med i gruppe 5
67
Tabell 3
1
Røsslyng
Krekling
Dvergtettegras
Bærlyngarter
Heigråmose
Furutorvmose
Rusttorvmose
Kysttorvmose
Kvitkrull
Grå reinlav
Lys reinlav
2
Dvergbjørk
Snipestarr
Stormarimjelle
Molte
Sveltsigd
Pjusksigd
Gullmose
Lapptorvmose
Rosetorvmose
Myrmuslingmose
Rødmuslingmose
Bakkefrynse
3
Kvitlyng
Rundsoldogg
Klokkelyng
Torvull
Tranebærarter
Akssigd
Gulltorvmose
Kjøttorvmose
Rødtorvmose
4
Svarttopp
Gråstarr
Hårstarr
Stjernestarr
Gulstarr
Lappmarihand
Myrtust
Stortveblad
Blåtopp
Rome
Brunskjene
Fjelltistel
Blåknapp
Fjellfrøstjerne
Bjønnbrodd
Myrstjernemose
Saglommemose
Stivlommemose
Messingmose
Praktflik
5
Sotstarr
Særbustarr
Engstarr
Nebbstarr
Slåttestarr
Kornstarr
Sveltstarr
Blankstarr
Grønnstarr
Engmarihand
Breiull
Fjelløyentrøst
Pors
Jåblom
Tettegras
Bjønnskjegg
Sveltull
Dvergjamne
Vritorvmose
Vortetorvmose
Skeitorvmose
Blanktorvmose
Kroktorvmose
Beitetorvmose
Brundymose
68
6
Trådstarr
Flaskestarr
Smalsoldogg
Småsivaks
Myrsnelle
Duskull
Bukkeblad
Myrklegg
Myrsauløk
Rødmakkmose
Svelttorvmose
Stivtorvmose
Fagertorvmose
Dvergtorvmose
Fettmose
Myrsnutemose
7
Strengstarr
Dystarr
Myggblom
Kvitmyrak
Sivblom
Småblærerot
Stauttjønnmose
Sumptjønnmose
Myrgittermose
Navargulmose
Stormakkmose
Pisktorvmose
Vasstorvmose
Bjørnetorvmose
Lurvtorvmose
Skartorvmose
Vrangnøkkemose
Vassnøkkemose
Blodnøkkemose
Torvdymose
8
Blystarr
Nøkkesiv
Trillingsiv
Myrkråkefot
Brunmyrak
Gytjeblærerot
Torvlurv
Pyttlav